Professor Terje Tvedt har rett i at Norge ble drevet med i Libya krigen på en stemningsbølge, ikke ut fra en militær, rasjonell logikk. Å skulle granske saken fem år etter blir dog etterpåklokskap i meste laget.

I en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift tar professor Terje Tvedt et kraftig oppgjør med Norges deltagelse i krigen mot Libya. Regjeringen bestemte på kort tid at Norge skulle bidra. De parlamentariske lederne ble konsultert. Alle var enige. Muammar al-Gadaffi måtte stoppes for at det ikke skulle skje et folkemord på minoritetsgrupper. Bombingen ble lansert som et framskritt for demokratiet og et nødvendig tiltak for å sikre universelle menneskerettigheter. Nå skulle Vesten stille opp. Denne gangen skulle ikke Nato bli kritisert for passivitet. Også afrikanske land sluttet seg til aksjonen. I første omgang var det snakk om et militært angrep for å forhindre et folkemord. Ganske snart ble målet for krigen å fjerne Gadaffi fra makten. Da gikk det galt.

Vi elsker å tenke på oss selv som en fredsnasjon. Når vi denne gang gikk til regelrett krig, var det i fredens og frihetens tjeneste. Slik ble det fremstilt. Politikerne med Grete Faremo i spissen ville ikke snakke om at Norge var i krig i Afghanistan en gang. Vi var i Afghanistan for å beskytte sivilbefolkningen og deltok bare i enkelte «skarpe oppdrag». Den samme retorikken ble brukt for å begrunne hvorfor vi droppet tonnevis av bomber i Libya. Det var ikke krig, det var «egentlig fred».

Den arabiske våren

Det var «den arabiske våren» som la premissene for debatten. I land etter land i den arabiske verden ble det opprør mot det sittende autoritære regimet. Vestlige politikere trodde endelig tiden for demokrati og styrkede menneskerettigheter var kommet. I Libya måtte «de gode kreftene» støttes militært i kampen mot Gadaffi.

I dag kan vi konstatere at den militære innsatsen i Libya ble mislykket. Gadaffi er borte, men det hersker kaos, lovløshet og borgerkrig i landet. Den arabiske våren ble en stor skuffelse. Det er ikke blitt mer demokrati og menneskerettigheten står ikke sterkere, heller svakere. I det maktvakumet som oppsto, har IS fått fotfeste og er i dag den dominerende kraft i store deler av den arabiske verden. I Syria utkjempes en blodig borgerkrig mellom IS og president Bashar al- Assad med større fra Russland.

Midtøsten-forskerne Henrik Thune, Cecilie Hellestveit og Morten Bøås har pekt på at Vestens opptreden i Libya og Syria har gjort situasjonen verre. Resultatet har blitt det motsatte av det som var intensjonen. Den militær inngripen i Libya var såpass mislykket at Nato-landene ble mer tilbakeholden med å involvere seg tungt militært i Syria. Syria preges også av kaos. En blir sittende å se på at tragedien utfolder seg mens en bomber IS. Men det er ikke nok til å få slutt på krigen. Vladimir Putin har varslet at han vil legge fram et forslag til fredsavtale. USA og EU har innsett at de må være i dialog med Putin om det skal være noe som helst håp om å få slutt eller i det minste begrense krigshandlingene i Syria. EU plages av flyktningekrisen og er oppsatt på at det må tas grep som kan roe situasjonen i Syria slik at en del av flytningene kan vende tilbake sikre områder.

Professor Terje Tvedt hevder ikke å ha en løsning verken på flyktningekrisen, hva som bør gjøres for å sette en stopper for IS eller hvordan en kan oppnå fred i Syria. Han borrer i hvilke begrunnelser politikerne gir for det de foretar seg. Han er opptatt av å «skape en mulighet for at ikke enda en gang så lett lar seg overmanne av øyeblikkets dramatikk og makten til de enkle moralske dikotomier som de siste tiårene er blitt dominerende norske tankefigurer. Alternativet er klart: Liknende stemningsbølger som parkerer samfunnets og politikernes mulighet til å handle klokt og rasjonelt vil ramme politikken på nytt og på nytt», skriver han i Aftenposten.

Det var en stemningsbølge av «ansvar og humanitet» som gjorde at det på rekordtid ble fattet en beslutning om at Norge skulle sende jagerfly til Libya. Det ble fremstilt som en moralsk plikt å bidra. Mediene fulgte opp. Det ble etablert en «politisk korrekthet» – gode nordmenn stiller opp når menneskeverdet krenkes.

Tvedt svingte pisken

Terje Tvedt svingte også pisken over norske politikere som «fikk det for seg» at Norge skulle ta imot 10 000 kvoteflyktninger. Som om det var det viktigste å fatte vedtak om. Om vi skal tro Statistisk Sentralbyrå vil dette i løpet av de neste tiårene koste landet 20 milliarder kroner. Tvedt hevder vi begynner i feil ende. Det viktigste er å skape levelige forhold for flyktningene i nærområdene. Slik kan vi hjelpe flest til å holde ut til de kan flytte hjem. Tvedt utfordret politikerne i sommer til å engasjere seg for at Norge skal sende milliarder ut av landet framfor å kreve at flest mulig flyktninger skal hentes til Norge. Han kritiserer politikerne for å opptre som «godhetposører» styrt av stemningen framfor å gjøre det som er rasjonelt og mest effektivt.

Verden er ikke så enkel som den fremstår som når stemningsbølger flommer over landet.  Det er ikke alltid slik at det flertallet føler er rett, er det beste alternativet. Politikk handler om makt. I maktens verden må den høyre hånden vite hva den vestre gjør og en må ta høyde for utilsiktede konsekvenser. Det som var godt ment, kan bli fullstendig galt.

Krig og fred bør ikke styres av stemningsbølger. Politikken vil måtte preges av det. I slike situasjoner er det medienes oppgave på belyse alternativene, beskrive dilemmaene og problematisere «de stemningsfulle løsninger». Men for ofte skjer det at mediene driver fram stemningene og legger premisser for en emosjonelt ladet debatt. Terje Tvedt kritiserer mediene for å svikte sin kritiske rolle knyttet til det militære engasjementet i Libya. Her gikk vitterlig politikere og medier gikk hånd i hånd i noe de trodde var et demokratisk, humanitært prosjekt. Så viste det seg at det var en krig som gjorde vondt verre.