Det kan nok være at mediekrisen etter hvert blir et demokratisk problem. Men det er ikke et problem at det går opp for kapitalsterke eiere at det ikke lenger er god profitt å hente ut av aviser og nettsteder.

Erik Must har tjent adskillige millioner på sine investeringer i medier, blant annet i Polaris Media og NHST Group som eier Dagens Næringsliv (DN). I en kronikk i DN i dag tar han til orde for økt samarbeid mellom norske aviser for å kunne bevare mediemangfoldet. Han mener aviser og nettsteder må samarbeid om felles digital innlogging og annonser for å kunne ta opp kampen mot Google og Facebook. Da må dagens lover som regulerer konkurransen på mediemarkedet endres, mener han. Det mener Konkurransetilsynet er en dårlig ide. Så lenge det er godt med kommersielle aktører i et marked, kan ikke se gode nok argumenter for å frita mediene for konkurranse.

Schibsted har tidligere sagt omtrent det samme som Must. I DN i dag gjentar konsernsjef Rolv Erik Ryssdal i DN at norske medier må samarbeide mer for å overleve økonomisk i framtiden. Det er Google og Facebook som er det store problemet. De forsyner seg med en femtedel at dagens reklamemarked på 20 milliarder kroner. Og de bruker ikke en krone på journalistikk. De gjør ikke noe annet enn å tilby lesere som de vet en hel masse om.

Hellelands initiativ

Visst er det grunn til bekymring, hvis det ikke skjer da, at folk blir lei Facebook. Ungdommen er alt på vei ut. Det er likevel så bekymringsfullt at kulturminister Linda Hofstad Helleland har fått med seg sine nordiske kollegaer på å utrede om noe kan gjøres.

Schibsted har bestemt seg for å ta opp kampen mot de to amerikanske gigantene med egne muskler. De har bygget et innloggingssystem som fungerer utmerket og de ruller nå ut et annonsesystem de hever skal være mer treffsikkert enn Google og Facebook. Dette må Schibsted lykkes med, hvis ikke må de kvinne seg med de fleste av avisene sin. I første kvartal i år tjente Schibsted fire millioner kroner på de Aftenposten, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad. Det er ingen grunn for et stort børsnotert selskap å drive med den slags. De må få opp lønnsomheten, ellers er det slutt. Opplagsfallet fortsetter, men det er noen lyspunkter knyttet til betaling for digitale abonnement. Kostnadene må kuttes ytterligere i år. Og det gir mindre spennende aviser. Redningen kan være det nye annonsesystemet.

Schibsted har tjent svinaktig godt på sine aviser. Den tiden er definitivt forbi. Det samme er det Erik Must ser. Han tror vel ikke felles innlogging og samarbeid om annonser vil bety en radikal forbedring av lønnsomheten?

Must og Ryssdal må være mer konkret om vi skal komme videre i debatten. Er det en felles opplegg for Amedia og Schibsted de ser for seg? Er det et frittstående selskap de vil etablere som kan selge abonnement og annonsetjenester til alle? I så fall er vi tilbake til situasjonen i bokbransjen for 20 år siden. Der var det samme regler for alle forlagene. Det ble kun konkurrert på «innhold», hver enkelt bok. Samme rabatter for alle over hele linja. Og forlagene sto selv for all markedsføring av bøkene. Den slags hører ikke akkurat vår tid til.

I følge Must er det nødvendig at myndighetene kommer på banen med lover og særbestemmelser som «stimulerer utviklingen fra papir til digitalt». Den slags stimulering trengs ikke. Det kan godt være det vil være grunnlag for noen aviser på papir i et marked der mer av nyhetsformidlingen skjer digitalt.

Mediene bommet

Mediene har bommet grovt på hvordan det digitale markedet vil utvikle seg. Det har ført til at eierne sitter igjen med bedrifter som ikke er lønnsomme. Det er surt, og det er forståelig om flere nå leter etter en vei ut. Det er dødsangst å spore på eierhold. I praksis er ikke særlig mye hjelp de kan få fra staten. Slik er det å være kommersiell aktør.

Neste år legger et utvalg fram forslag til hvordan mediene bør finansieres. Det er ikke gitt at de kommer med radikalt nye ideer som politikerne kan samle seg om. NRK-lisensen er det rimelig enighet om. Støtte til TV2 er regjeringen lite interessert i. Hvis det blir endringer i fordelingen av pressestøtte, vil det kunne føre til at noen av avisene som mottar pressestøtte legge inn årene.  Det kommer til å skje uansett, fordi nedgangen i inntekter kan ikke veies opp med reduserte kostander og økt statsstøtte.

Grunnen er at avisene er blitt mer like og slipper til en stor bredde av synspunkter. Det er dessuten godt med arenaer der folk kan få ytre seg og der det foregår viktige debatter. Om vi skulle få noen færre aviser her i landet, er det derfor ingen krise for demokratiet. Det er verre at antallet journalister reduseres. Det er verd å vurdere om ikke deler av dagens pressestøtte kan brukes til en stipendordning for journalister.

I framtiden må vi regne med å ha færre store nasjonale medier, men flere nisjemedier og fortsatt et imponerende antall lokale medier. Felles for dem alle er at det vil være så som så med lønnsomheten.