Reformtoget ruller videre

Jan Tore Sanner kan si seg fornøyd med at antallet kommuner reduseres fra 428 til 388 etter første del av kommunereformen. Reformetoget fortsetter. Lite tyder på at det vil spore av. Det ønsker nok ikke Ap heller, når de får tenkt seg om og lagt det politiske spillet på hylla.

Kommunereformen bør nå legges i skuffen, skriver Bjørgulf Braanen på lederplass i Klassekampen. Det er det ingen grunn til. Reformen er en prosess, en retning, ikke et prosjekt med en definert start og avslutning. På lederplass i Klassekampen er de like begeistret over alle som har sagt nei til fusjon i de mange folkeavstemningene som over «brexit». Men det er ingen mild demokratisk vind som blåser over landet. Det oser endringsmotvilje fra flere av avstemningene i kommunene. Det er for mange eksempler på at folket har sagt nei til sammenslåing, selv om et klart flertall av de valgte politikerne har anbefalt det. Selv der hvor kommunenes økonomi er så elendig at de knapt klarer å stå på egne bein, har de stemt nei.

Det neste som nå skal skje, er at fylkesmennene legger fram sitt forslag til hvordan kommunestrukturen skal være. De har stor frihet til å formulere sine råd. Det kan tenkes noen fylkesmenn vil tegne kartet slik de mener det bør være – og da på grunnlag av premissene regjeringen har lagt, blant annet om størrelse og befolkning. Fylkesmennene står fritt til å se bort fra de overordnede prinsippene, og gi råd om hva de tror vil fungere best i praksis. Det er 47 kommuner som ønsker å slå seg sammen, men står uten en «sammenslåingsvillig» nabokommune. Det vil være naturlig at fylkesmennene gir råd om Stortinget bør bruke tvang i noen av disse tilfellene.

Frivillighetslinjen

Klassekampen skriver at fylkesmennene i praksis bryter med Stortingets frivillighetslinje dersom de går lenger enn de folkevalgte har gjort lokalt. Fylkesmennene er ikke beslutningstakere. De skal gi et råd – både til kommunene og politikerne. Det er ikke satt noen sluttstrek for prosesser selv om det har vært en folkeavstemning. Noen steder er avstemningen så entydig at det bør tas til etterretning. Andre steder har oppslutningen vært så lav, og hva de stemmer over såpass utydelig, at det ikke kan oppfattes som noe mer enn en stemningsmåling.

Støre vil kunne glede seg over det Sanner har fått til mens Ap i flere år har gjort det de har kunnet for å spenne bein på «reform-Sanner».

I dag er fristen for å vedta sammenslåinger ute. Men her snakker vi ikke om en søknadsfrist som alle må holde seg innenfor. Jan Tore Sanner sier i dag at kommunene kan få bruke hele høsten på å bestemme seg. Den nye fristen er 1. januar. Dermed åpner han for en ny dynamikk der fylkesmennene kan spille en avgjørende rolle.

Regjeringen har med støtte fra Venstre vedtatt at kommuner som velger å forbli små uten at det er et saklig grunnlag for det, må regne med mindre økonomisk støtte. Når kommunene i høst skal jobbe med budsjettet, vil mange se de økonomiske konsekvensene av å fortsette som egen kommune eller å gå sammen med andre. Flere kommuner vil måtte kutte i tjenestetilbudet hvis de insisterer på at de vil være små uten at det er saklig grunnlag for det.

Det er ikke gitt alle steder at man får en gevinst ved å slå sammen kommuner. Det blir alt for enkelt å kun fokusere på størrelse. Noen steder fungerer en kommune som et arbeidsfellesskap. Andre steder er det sterke tradisjoner for konkurranse og uttalt motvilje til samarbeid. Å presse kommuner til en fusjon mot deres vilje, bør unngås der det er mulig. En får heller ta tiden til hjelp.

Jan Tore Sanner er blitt kritisert for måten han har lagt opp kommunereformen på. Noen mener en først skulle satt ned et utvalg som kunne lagt fram et begrunnet forslag til kommunestruktur. Dette kunne så vært sendt ut på høring, og til slutt hadde Stortinget fattet et vedtak. Dette hadde vært en mer autoritær og sentralistisk måte på gjøre det på.

Mye på kort tid

Sanner har istedenfor valgt å satse på en frivillighetslinje. Han har oppnådd mye på kort tid særlig når vi sammenlikner det med hva de rødgrønne oppnådde på åtte år. Selv om vi et par tiår har snakket om at det er behov for færre og større kommuner, fikk de i praksis ikke gjort noe ting. I høst kan noen titalls flere kommuner vedta å slå seg sammen.

Neste år er det valg. Jan Tore Sanner vil ikke bruke et valgår på å krangle med kommuner som absolutt ikke vil slå seg sammen. Han har alt å tjene på å fortsette frivillighetslinjen. Høyre mener vi hadde klart oss med i overkant av 100 kommuner her i landet. Jan Tore Sanner må gjerne ha 100 kommuner som en drøm, men når det rundt om i kommunene fremstår som et mareritt, må han ta konsekvensen av det. Det er nettopp det han gjør. Sanner angir en retning, men uten å låse seg til antall. Når fristen for å vedta sammenslåing nå utvides til 1. januar, viser han at han tar hensyn til kritikken om at tidsfristen 1. juli var for kort.

Arbeiderpartiet er i det store og hele enige med regjeringen om at vi trenger færre og større kommuner. Jonas Gahr Støre har uttalt at han regner med kommunereformen vil rulle videre. Det kan han glede seg over. Han bør også gi beskjed til Helga Pedersen om at hun kan ta det roligere med maset om frivillighet, og heller snakke opp fordelene med større kommuner. Støre har tenkt å styre landet fra oktober neste år. Da vil han kunne glede seg over det Sanner har fått til mens Ap i flere år har gjort det de har kunnet for å spenne bein på «reform-Sanner».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *