Statoils dominans

Leverandørene klager over at Statoil er blitt alt for mektige og presser prisene langt ut over det som er forsvarlig. Politikerne har valgt å gjøre Statoil mektig og kan ikke begrense deres makt på andre måter enn å legge til rette for skjerpet konkurranse fra andre oljeselskaper.

Da Statoil og Hydro la fram sine fusjonsplaner i 2006, manglet det ikke på advarsler mot at Statoil ville bli for dominerende på norsk sokkel. Men politikerne la vekt på at de ønsket seg et større og sterkere Statoil som kunne hamle opp med de store aktørene i det globale markedet. De hørte også på argumentene om at et stort selskap ville gi bedre lønnsomhet også på hjemmebane. Det gikk ikke som det ble advart mot, ikke før nå. Fram til i fjor har olje- og gassektoren vært preget av voksende aktivitet. Det var jobb til alle, både på leverandør- og produksjonssiden. Prisene var gode. Alle tjente godt med penger. Så stupte oljeprisen. Oljeselskapene satt i gang omfattende kostnadskuttprogrammer, aktiviteten ble redusert og investeringsplaner satt på vent. Dette betydde full krise for leverandørindustrien. Over 30 000 oljejobber er blitt borte de siste to årene.

Leve med i lengden

Administrerende direktør i Norges Rederiforbund, Sturla Henriksen, sier til Dagens Næringsliv at Statoil nå tvinger igjennom kontrakter som det er umulig for leverandører å leve med i lengden. De tør heller ikke kritisere Statoil offentlig i frykt for å svekke sin posisjon i forhold til selskapet. Henriksen mener Statoil er blitt for dominerende på norsk sokkel og at noe må skje.

Det er ikke vanlig at leverandører driver med denne typen kritikk offentlig. Men det skjer. Forlag klager over rabatter de store bokhandlerkjedene krever. Mediene skriver hvert år om det brutale høstjakta når leverandører og dagligvarekjedene forhandler. Her brukes rå markedsmakt så det holder.

En leverandør som er falt i Statoils hender, har det ikke godt for tiden.

Det er temmelig sjelden at laverandøres klagesang blir behandlet i Stortinget. KrF var blant dem som advarte mot et for mektig Statoil i 2007. Gjennom en interpellasjon i Stortinget ber Line Henriette Hjemdal om at regjeringen gransker situasjonen og kommer med forslag som kan forhindre at Statoil utnytter markedsmakten sin. Hun stiller spørsmål med om Statoil forsterker krisen i sektoren ved å presse leverandørene så hardt.

Olje- og energiminister Tord Lien har det med å være tydelig når politikere forsøker å gripe styrende inn på næringslivets område. Han sier til DN at han ikke akter å gjøre noe som helst. Han minner om at Statoil er frikoblet fra politisk styring og har full frihet til å være opptatt av egen lønnsomhet. Liens forgjenger, Ola Borten Moe, nestleder i Senterpartiet, mener heller  ikke det er grunnlag for kritikken fra KrF og Rederiforbundet.

Markedsmakt

Statoil vil fortsette å bruke sin markedsmakt og presse leverandørindustrien til å redusere kostandene sine. Flere selskaper har alt redusert lønningene. Det er definitivt ikke rom for lønnsøkninger. Flere leverandørene til olje- og gassindustrien vil komme til å kaste inn håndkle fordi det er overkapasitet i markedet. Problemet for leverandørindustrien er de har for mange ansatte som tjener for mye i forhold til oljeselskapenes aktivitet og inntjeningskrav. Det var ikke slik før. Det er slik nå. Om oljeprisen øker utover høsten, vil situasjonen kunne bedre seg noe.

Informasjonsdirektør i Statoil, Bård Glad Pedersen, minner om at Statoil er opptatt av å opprettholde leverandørindustriene. Det er det ingen grunn til å tvile på, men Statoil er først og fremst opptatt av egen lønnsomhet. En leverandør som er falt i Statoils hender, har det ikke godt for tiden. Leverandører som ikke Statoil tar hendene om, har det, om mulig, enda verre.

Etter fusjonen med BP er Det Norske blitt et sterkere oljeselskap som kan by Statoil konkurranse. Det samme kan Lundin. Det er positivt at flere aktører kan tilby Statoil konkurranse på norsk sokkel.

Da politikerne sa ja til å fusjonere Statoil og Hydro, sa de ja til å gi Statoil en dominerende posisjon. Politikerne har ingen muligheter for å begrense konsekvensene av den beslutningen. Det er markedet som må styre der børsnoterte selskaper er på ferde.