Bistandsprofitørene

UD og Norad bør ikke bidra til å bygge opp profittorienterte bistandsaktører som ILPI. Men VG-redaktør Skartveit kortslutter og hiver seg på billig populisme når hun bruke slike eksempler som begrunnelse for å kutte i bistandsbudsjettet.

I 2009 etablerte tidligere direktør i UD, Gro Nystuen, sammen med Njål Høstmælingen og Kjetil Tronvoll et konsulentselskap som skulle jobbe med bistand. Det fikk det fiffige navnet International Law and Policy Institute (ILPI). En skulle tro det var en ideell organisasjon. Det er det langt fra. Det er et aksjeselskap som betaler solid utbytte til sine tre eiere. I 2015 mottok hver av de tre lønn og utbytte på 2,7 millioner kroner. Utbyttet i tillegg til millionlønninger er samlet på 7,6 millioner kroner de siste tre årene. Omsetningen har økt jevnt og trutt og var i fjor på 49,3 millioner, skriver VG. Siden selskapet ble etablert har de mottatt 152 millioner fra Utenriksdepartementet og Norad. 81 prosent av omsetningen kommer fra bistandsbudsjettet. 63 millioner har de skaffet seg som tilskudd fra UD, altså uten å måtte gi anbud. Det står fritt for alle å søke om støtte til tilskudd. Er det noe ILPI kan, så er det å lage gode søknader.

Det ser ikke ut til at noen har gjort noe galt. Det er bare slik det er. Bistandsindustrien er god business for de som er opptatt av å hente ut så mye som mulig til seg og sitt. Og nettverk betyr nok mye når en klarer å hente mange millioner fra det offentlige.

Rik på bistand

Noen tjener seg rike på bistand, andre på å drive flyktningmottak eller drive barnehager. Det en kan stille spørsmål med på bistandsområdet, er om det er god forvaltning å bidra til at det bygges opp store private selskap som er såpass opptatt av profitt som de er i ILPI. Det må være bedre å bygge opp kompetanse i flere miljøer, å spre bevilgningene utover framfor å bygge opp kommersielle organisasjoner som lever av offentlige bidrag. UD og Norad bør være opptatt av å spre kompetanse, ikke samle spisskompetanse utenfor huset som en gjør seg avhengig av.

Hvis UD og Norad ikke vil drive denne virksomheten selv, burde de oppmuntre noen av de ideelle organisasjonene til å engasjere seg innen dette fagområdet.

«Å bruke ILPI som argument for å kutte i bistandsbudsjettet er uttrykk for populisme av billigste sort.»

VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, legger i vei på en blindvei når hun forsøker å sette VGs avsløring i perspektiv.

– Når det blir viktigere hvor mye som bevilges enn hva som kommer ut av pengene, må det gå galt. Det er det vi nå ser i bistandspolitikken, skriver hun.

Hvem er det som mener at det er viktigere hvor mye som bevilges enn hva som kommer ut av pengene? Kan hun finne en eneste politiker som har sagt noe i nærheten av dette?

Hun peker på at bistandsbudsjettet er økt drastisk de siste ti årene. Med 34,5 milliarder utgjør det én prosent av budsjettet.

– Det sier seg selv at det blir sløsing av slikt, skriver hun. Her kortslutter hun. Økte bevilgninger fører ikke nødvendigvis til økt sløsing. En viktig årsak til den ukontrollerte flyktningstrømmen til Europa i fjor, skyldes at FN manglet titalls milliarder for å drive flyktningmottakene. Vi burde heller brukt penger på dette enn å støtte konsulentselskaper som betaler ansatte 2,7 millioner i lønn.

Skartveit har rett i at det er grunn til å rope varsko og at det synes som om grådigheten har tatt overhånd hos de gamle idealistene. Hun tar imidlertid feil når hun hevder at det største problemet er at det er «så lite åpenhet og kontroll over tildelingene, og så mye penger i flyt». Det er ikke liten åpenhet og kontroll med tildelingene. UD og Norad bruker betydelige ressurser på å evaluere bistandsprosjekter. Snakker en med de som mottar støtte, klager de over mye kontroll og rapportering.

Bistandsindustrielt kompleks

– I dag er det grunn til å spørre om Norge har fått et bistandsindustrielt kompleks, der egeninteressene til ulike aktører veier tyngre enn det egentlige målet; å hjelpe verdens fattige til å hjelpe seg selv, skriver hun.

Hvis det er det hun vil diskutere, må hun komme opp med mer alvorlige saker enn ILPI. Det er ikke vanskelig. Det er nok av eksempler på bistandsprosjekter som ikke ga forventede resultater eller som klappet sammen fordi budsjettet var riv ruskende galt. Det er ikke et argument for å bruke mindre på bistand.

Skartveit hevder at det er på tide å stramme inn pengebruken i norsk bistand og at det er på tide at politikerne begynner å diskutere hvordan pengene brukes, ikke bare hvor mye som skal bevilges. Den debatten er i gang. Regjeringen har blant annet lagt om bistandspolitikken for å oppnå bedre resultater.

Å bruke ILPI som argument for å kutte i bistandsbudsjettet er uttrykk for populisme av billigste sort. Den slags går ikke politikerne på. De er mer opptatt av å vise samfunnsansvar enn det Skartveit er.

Debatten om hva slags bistand vi skal satse på, er i gang og bør fortsette. Det er prosjekter vi bør droppe, men slik verden ser ut, mangler det ikke gode prosjekter for 34 milliarder norske kroner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *