Resultat og tillit


 

Kommunalminister Jan Tore Sanner har holdt flere gode foredrag om å gi ledere større rom for å lede. Det betyr mindre detaljstyring slik at ledere får større handlingsrom. I 2014 fikk vi endatil et program for bedre styring i ledelse i staten. Mindre detaljstyring er regjeringens politikk. I teorien er det greit, i praksis er det vanskelig å få til fordi vi har underlagt politikken og offentlig sektor et tyngende kontrollregime.

I dagens utgave av Ukeavisen Ledelse har vi valgt tittelen «Lammende detaljstyring» som tittel over en lengre artikkel om Nærpolitireformen.

Les saken om Nærpolitireformen her:

DIFI er blitt tauet inn av Justisdepartementet for å følge med på hvordan reformen utvikler seg. Denne uken leverte de en delrapport der de advarer mot for sterk detaljstyring. I departementet passer de som en smed på hva Politidirektoratet (POD) foretar seg. Dette detaljfokuset forplanter seg ut i etaten, mener DIFI.

Frimodig kritikk fra DIFI

Når DIFI er så pass frimodige i sin kritikk, har det sannsynligvis sammenheng med at de mener det har fått et mandat fra Jan Tore Sanner til å advare mot detaljstyring. Justisminister Per-Willy Amundsen er enig i kritikken, men han har ikke lagt om kursen. Han mener det er Stortinget som har lagt opp til detaljstyringen. Dette har lederen for justiskomitéen på Stortinget, Hadia Tajik, null forståelse for. Hun sier til Ukeavisen Ledelse at POD burde være i stand til å lese Stortingets innstilling og at de ikke trenger detaljstyring fra departementet. Sagt med andre ord; Justisministeren kunne vist POD mer tillit.

Det er lettere sagt enn gjort når man befinner seg i nærheten av politikere. Stortinget holder statsråden ansvarlig for alt som skjer i en underliggende etat. Er det noe en statsråd vet, så er det at djevelen ligger i detaljene. En statsråd vil forvisse seg om reformen rulles ut som forutsatt. Justisministeren vet at om noe Stortinget har vedtatt ikke følges opp, får han med Martin Kolberg og Kontrollkomitéen å gjøre. De er ikke nådige.

Amundsen har et poeng når han sier at bestillingen fra Stortinget driver reformarbeidet i detaljstyrende retning. Grunnen er at Stortinget forutsetter at det skal være størst mulig likhet i det en kan forvente av politiet over hele landet. Det gjelder ikke bare responstid. Det handler om hva som skal prioriteres og hvordan det skal jobbes.

Mer enhetlig

Får å nå målene politikerne fastsetter, skal politiet framstå som en mer enhetlig organisasjon. Politimesteren i Tromsø, Ole Bredrup Severud, sier at han tidligere hadde større frihet som politimester. Nå skal det samkjøres mer. Reformen har altså en sentraliserende effekt, i alle fall i forholdet mellom POD og ledelsen i de 12 politidistriktene. Det virker som om reformen rulles ut som et eneste stort plansystem styrt ut fra sentrale prioriteringer. Hvem er det som skal vises tillit til hva i dette systemet?

I økende grad bør politidistriktene får tillit og frihet til å prioritere ressursene for å møte befolkningens krav og behov. Alt kan ikke være likt over alt i politiet. Hvis man får anledning til å lede, oppstår det forskjeller. For ledere vil vurdere utfordringene forskjellig og har tro på ulike løsninger. I arbeidet med Politireformen må en bygge inn den lokale friheten og ikke ende opp i en fasttømret sentralstyrt organisasjon.

I arbeidet med Politireformen må en bygge inn den lokale friheten og ikke ende opp i en fasttømret sentralstyrt organisasjon

Da Nav ble etablert, skjedde dette. Beslutninger ble flyttet oppover i systemet fordi det skulle være likhet. Nå skjer det en motsatt prosess. Med statsrådens velsignelse har direktør Sigrun Vågeng gitt de lokal Nav-kontorene større armslag til selv å finne ut av hvordan de vil gjøre det for å få flest mulig i jobb.

POD trenger etter hvert å øve seg på å gi fra seg kontroll

POD trenger etter hvert å øve seg på å gi fra seg kontroll og delegere ansvar nedover i distriktene. Det blir like viktig for politimestrene. Skal en få utnyttet ressursene på best mulig måte, må ansvar delegeres og fokus må rettes mot gjennomføring, ikke kontroll og rapportering.

Henviser til Sverige

For vel en uke siden skrev BI-professor Bård Kuvås, partner i Great Place to Work, Trond Kleivane og divisjonsdirektør i Helsedirektoratet, Bård Mossin Olesen, et innlegg i Dagens Næringsliv der de hevder at de i Sverige har «erkjent at mål- og resultatstyringen som skulle erstatte detaljstyringen verken har ført til bedre eller mer effektiv ledelse eller resultert i økt delegering og reell ansvarliggjøring av de underliggende etater».  De hevder Norge ligger etter og anbefaler at dagens mål og resultatstyring erstattes av tillitsbasert ledelse.

I DN i dag svarer Roger Bjerke, fungerende direktør i Direktoratet for økonomistyring, at mål -og resultatstyring og tillitsbasert ledelse er to sider av samme sak.

Både Bård Kuvås med følge og Roger Bjerke har gode poenger. Problemet er at dette fort blir en diskusjon om begreper. Det er bedre når diskusjonen handler om en etat eller virksomhet. Politireformen er velegnet som utgangspunkt. DIFI følger reformarbeidet nøye, og skal i høst legge fram en ny rapport der de ser nærmere blant annet på hvordan de arbeider med ledelse i politiet. Kuvås og Bjerke får melde seg på denne debatten.

Fortsett å lese Resultat og tillit

Våpendrager for status quo

Hvis Anders Folkestad vil og er ved sine fulle fem, kan han være leder for Unio til langt opp i 70 årene. Han forsøkte å trekke seg tilbake for et år siden, forståelig nok. Mannen er blitt 68  år og har holdt på med å bryte håndbak med arbeidsgivere i 21 år. Han fortjener en pust i bakken. Men det var ingen kandidat som pustet han i nakken. Folkestad har ikke beredt grunnen for sin etterfølger som Soltenberg har lagt alt til rette for Støre. Folkestad lot seg imidlertid overtale. Det er han de vil ha. Den tillit han nyter i Unio må en ny leder bruke årevis på å bygge opp. Det er Anders Folkestad som har skapt Unio, ikke alene, men han har vært en garantist for at organisasjonen har hengt sammen. Fortsett å lese Våpendrager for status quo

Ved Clemets føtter

Kristin Clemet presenterer i VL 13 august noe som ligger tett opp til et resyme av årsmeldingen for Civita og det en kan lese på nettsiden deres, for deretter å hevde at hun ikke ser spor av at jeg ha fått med meg dette i de få linjene jeg har skrevet om Civita. Dette bruker hun som bevis for at jeg er overfladisk og ikke har satt meg godt nok inn i hva Civita er.  Kristin Clemet drømmer tydeligvis om at vi som vil mene noe om Civita først bør tilbringe en time ved henne føtter eller gjennomføre brevkurset «Hva er Civita», skrevet og rettet av henne selv. Fortsett å lese Ved Clemets føtter

Valg og biskoper

Min kommentar, «Slagmark og seierherrer» i VL 5.januar, har fått John Kaufman (VL 8.januar) til å legge ut om hvordan makt og skitne metoder ble benyttet for 1500 år siden da biskopene hadde særdeles stor makt i kirken. Det er interessant nok, men det det har minimal relevans. Det holder lenge å gå omtrent 500 år tilbake og stoppe opp ved Den norske kirkes bekjennelse. Augustana knesetter det prinsipp at spørsmål av læremessig karakter skal avgjøres av embete, representert ved biskopene, og det alminnelige prestedømme som består av de troende i menigheten. Fortsett å lese Valg og biskoper

Ikke som en bedrift

Listen over næringslivsledere som ikke har lykkes i offentlig sektor er lang. Her er kulturen, spillereglene og poenget med virksomheten milevidt fra det som særpreger en bedrift. Anita Traaseth har utvilsomt nytte av sin næringslivsbakgrunn, så langt det rekker. Det avgjørende er at hun klarer å  få de ansatte med seg. Det kreves klokskap, evne både til å trykke på gassen og bremsen. Hun er best på gassen. Fortsett å lese Ikke som en bedrift