Kulturminister Helleland har ikke bare fått kunst for en milliard som hun ikke vet hvor hun skal gjøre av. Hun har i tillegg fått milliarder Hagen i fanget.

Testamentariske gaver kan bli både en pest og en plage om giveren har stilt betingelser som det er bortimot håpløst å forholde seg til. Det er ikke nødvendigvis enklere om giveren sprader rundt i beste velgående og i full offentlighet snakker om betingelser knyttet til en gave av det storartede og prangende slaget.

Det står i Høyres program at de ønsker å samarbeide med privat kapital på kulturlivets område. Så når milliarder Stein Erik Hagen melder seg med kunst til en verdi av en milliard og med spørsmål om hvor den kan stilles ut, har de fått det som de har bedt om.

Det det gamle, ærverdige Nasjonalgalleriet som skaper hodebry for kulturministeren. Det er 13 år siden Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ble etablert bestående av Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger. Fagfolk med diverse støttespillere utenfor og innenfor den museale verden rev seg i håret i protest mot sammenslåingen, forsøkte seg på diverse sofistikerte omkamper og slet ut et par direktører. Daværende kulturminister Trond Giske lot seg ikke rikke. Han ville ikke bruke hundrevis av millioner på å oppruste Nasjonalgalleriet til dagens standard. Det skulle bygges nytt – og stort. Det nye nasjonalmuseet på Vestbanetomten blir landets største kulturbygg og skal stå ferdig i 2020. Selv om de får mye mer utstillingsplass i det nye bygget, høres nå klageropene om at det blir for lite plass til kunst i det topp moderne nybygget. Mye vil ha mer.

Et fint supplement

Stein Erik Hagen har gjort det klart at han gjerne låner ut samlingen sin i lang tid til Nasjonalmuseet. Det er ledelsen ved museet meget interessert i. Problemet er at det bare er plass til en brøkdel av alle kunstverkene i Hagens samling i det nye bygget. De som ustanselig kjemper for at det fortsatt skal henge norsk bildekunst i det gamle ærverdige Nasjonalgalleriet, så nå en mulighet. Hagens kunst må få plass i Nasjonalgalleriet, hvis ikke kan han komme til å flytte den ut av landet. Hagen passet på å antyde det. Nå gjaldt det å kjenne sin besøkelsestid og forhindre en nasjonal kulturell katastrofe. Det er ingen ting Hagen heller vil enn å få flytte kunsten sin inn i Nasjonalgalleriet. Det måtte i tilfelle være om de hadde noen ledige rom på Slottet eller ville bygge ut en aldri så liten royal kunstfløy.

Forutsetningen for å bygge Nasjonalmuseet var at Nasjonalgalleriet skulle brukes til noe annet. I vår la Statsbygg fram planer om å utvikle området bak universitetsbygningene til et byuniversitet med et nytt undervisningsbygg på Tullinløkka og la Historisk museum som sårt trenger mer plass, få flytte inn i Nasjonalgalleriet. Dette smakte det fugl av. Her kunne Oslo møte publikum som en moderne universitetsby selv om hovedtyngden av studentene befinner seg på Blindern.

Stein Erik Hagen er en luring. Han sier han ikke vil presse regjeringen. De må på fritt grunnlag finne ut av Nasjonalgalleriet skal brukes til. Men selvsagt han han brukt kunstsamlingen sin for å få Linda Hofstad Helleland til å endre planene og la norsk kunst få både i pose og sekk- både Nasjonalgalleriet og det nye Nasjonalmuseet.

Eget kunstmuseum

Det er utmerket at rike mennesker kjøper kunst og stiller den ut for folk flest. På Tjuvholmen finner vi for eksempel det private Astrup Fearnley museet for moderne kunst.

Stein Erik Hagen er god for nærmere 20 milliarder. Han bør bygge sitt eget kunstmuseum hvor det kanskje også blir plass for noe av den flotte kunsten andre av landets rikinger har i eie.

Ingen bør bry seg med at Hagen antyder at han kanskje vil flytte kunsten sin ut av landet. Tidligere har han snakket om at vil flytte hele seg ut av landet på grunn av formueskatten som plager han intenst. Det kommer han ikke til å gjøre. Det for holde at han i sin tid solgte butikkene sine til utlendinger og at datteren sparer formueskatt så det holder etter at hun har slått seg ned i Sveits.

 

Publisert i Vårt Land 2016.