Bråk og fornyelse

Alle vil ha fornyelse for tiden, men ledere som gir seg i kaste med det, kan havne på dør før de vet ordet av det.

Da det ble kjent at Jens Stoltenbergs høyre hånd, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, søkte jobben som direktør for Innovasjon Norge, regnet de fleste med at saken var biff. Han var kvalifisert i bøtter og spann. Men næringsminister Monica Mæland så for seg noen annet enn en Ap-traver i slutten av femtiårene som har levd og åndet for politikk og samfunnsspørsmål siden han som 20 åring ble valgt inn i kommunestyret i Vardø. Mæland ville ha fornyelse, et friskt pust utenfra. Derfor ble Anita Krohn Traaseth headhuntet. Hun er nesten 20 år yngre, har hatt diverse jobber i næringslivet og har utmerket seg som den frittalende bloggeren «Tinteguri». Her bød hun på seg selv i store porsjoner, delte raust egne tanker, meninger og opplevelser om stort og smått.

Traaseth gikk i gang i høst med å med å endre Innovasjon Norge med driv, glød og i høyt tempo. Det går friskt for seg. 51 av 766 ansatte har nå fått beskjed om at det ikke er plass til dem i den nye organisasjonen.  Det er ikke slik vi gjør det i offentlig sektor, fikk hun til svar da hun kom trekkende med «næringslivsmåten» sin. For en uke siden kunne Traaseth fortelle til Dagens Næringsliv at verken «ledelsen eller de tillitsvalgte ønsket å forsettet den destruktive samarbeidsformen som var i ferd med å utvikle seg». De skal i ro og fred forsøke å løse opp i flokene som er skapt.

Klar tale er et varemerke for Trasseth som for øvrig kalte boken hun ga ut om seg selv og det hun er opptatt av for «Godt nok for de svina». Hun vil kalle en spade for en spade, enten hun snakker internt eller eksternt. Det er noe frisk, frekt og fascinerende med Traaseth blant alle de grå dressene.

Ikke som en bedrift

Listen over næringslivsledere som ikke har lykkes i offentlig sektor er lang. Her er kulturen, spillereglene og poenget med virksomheten milevidt fra det som særpreger en bedrift. Anita Traaseth har utvilsomt nytte av sin næringslivsbakgrunn, så langt det rekker. Det avgjørende er at hun klarer å  få de ansatte med seg. Det kreves klokskap, evne både til å trykke på gassen og bremsen. Hun er best på gassen.

Endring betyr at mennesker blir berørt og maktforhold endres. Det er ofte slik at den som mister innflytelse setter seg på bakbeina. Der det nye får gror fram er det gjerne noe gammelt som må dø. Derfor er smerte og fornyelse parhester.

En daglig leder som vil gjøre omstridte endringer, må sørge for solid ryggdekning fra sine oppdragsgivere. Ellers går det galt. En må dessuten tåle en trøkk, dårlig stemning en periode og beskyldninger om at en ikke lytter, men bare durer i vei med det en har bestemt seg for.

Det er de samme mekanismen som gjør seg gjeldene både i bedrifter, offentlig sektor eller i organisasjoner. Desto sterkere medarbeidere eller medlemmer er knyttet til virksomheten, desto mer ubehagelig kan bli om en bestille fornyelse.

Exit Torsvik

Det vet for eksempel Normisjon alt om. Da Ingvar Torsvik i 2013 overraskende ble ansatt som generalsekretær, forklarte landsstyreleder Tormod Kleiven til Vårt Land at han fikk jobben fordi «han har tyngde i lederskap» og var en «mann for fremtiden». De ville ha fornyelse, ikke er klone av Rolf Kjøde som regjerte i elleve år. Det endte med at han fikk sparken uten begrunnelse flere uker før han skulle tiltre. Grunnen kan ikke være noe annen enn at han hadde skapt et inntrykk i intervjuer av at han ikke aktet å prioritere kampen mot homofile ekteskap. Da begynte nok personer med betydelig uformell makt i organisasjonen å røre på seg. Styret fikk iskalde føtter og så ingen annen mulighet enn kvitte seg med Torsvik. En pinlig sak, og en stygg sak, sett fra et arbeidsrettslig ståsted For Normisjon betydde et saftig omdømmetap og noen hundre tusen kroner forsvant ut av vinduet. Kleiven tar det ikke så tungt. Han satser på gjenvalgt som leder for en ny periode i sommer.

Solvang i retten

Vinteren 2013 ble teologen og markedsføreren Trond Solvang ansatt som generalsekretær i Norges Astma- og Allergiforbund med mandat om å rydde opp i en fullstendig skakkjørt økonomi. Solvang gikk i gang i et imponerende tempo og avdekket en pengebruk under enhver kritikk. Det endte med at kontrollkomiteen sparket styret og satte seg selv inn i stedet. Men via en ekstraordinær generalforsamling klarte det avsatte styret å ta makten tilbake. Det første de gjorde var å gi Solvang sparken. Et sted går grensen, mente Solvang og brakte saken inn for Oslo Tingrett. Dom ventes om noen uker. Der endringer er på gang går det tydeligvis hardt for seg.

Publisert i Vårt Land 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *