Knallharde ytre fiender gjør ofte en leder sterk, motivert og samlende. Blir en motarbeidet innenfra, kan lyst og motivasjon forsvinne som dugg for solen.
Fredag kveld kom meldingen om at Arne Johannessen trekker seg som leder av Politiets Fellesforbund med øyeblikkelig virkning. ”Man må være 120 prosent motivert for å ha en slik jobb”, forklarte han til NRK. Johannessen har vært en frontfigur for de uniformskledde i 21 år og ble gjenvalgt for et halvt år siden, men i løpet av noen måned rant motivasjonens timeglass ut.
Grunnen er indre motstand og uenighet. Ikke slik å forstå at de har truet med å bruke batongene mot hverandre på kammerset. Det dreier seg om politikk og ulike syn på hva politiet skal være. Johannessen, som står Arbeiderpartiet nær, er mot et væpnet politi. På landsmøtet i november ble det flertall for bevæpning. Siden har Johannessen kjent på motstand mot den linjen han står for på flere områder. Johannessen er en hærfører, ingen sekretærtype som sømløst føyer seg etter det andre mener. Det er ikke fremmede som har fortært hans kraft, det er hans egne.
Mister lysten
Når ledere kjenner at en mister guts og lyst, er tiden inne for å planlegge sin retrett. For når motivasjonen svikter, gjør en etter hvert en dårligere jobb. En må lede med hele seg. Å lede er et personlig overskuddforetak. I det lange løp går det ikke å lede for tre kvart maskin.
Det verste en leder blir utsatt for, er ikke kanoner utenfra, men spretterter innenfra. Motstand, for ikke å si bakholdsangrep, fra egne rekker angriper selv grunnlaget for at man står på post. Ytre fiender kan man ta et oppgjør med. Interne kamper er drepende. Da Gunnar Stålsett i 1979, etter bare to år trakk seg som leder for Senterpartiet, leverte han en flengende kritikk av sine egne som hadde falt ham i ryggen.
Hvor hardt interne stridigheter går inn på en, avhenger av hva slags type en er og hvilken livssituasjon en er i. Carl I. Hagen holdt ut friske basketak i Frp et halvt liv. Lars Sponheim opptrådte som okse av en partileder i Venstre i 13 år. Hagen og Sponheim var både frykter og elsket. De var konger på haugen i sine partier og med en selvbevissthet i megaklassen. De leverte verbale svingslag i full offentlighet både mot eksterne og interne meningsmotstandere. Det var ingen mangel på motivasjon å spore der i gården.
Thorbjørn Jagland derimot ble lagt inn på Rikshospitalet da det stormet som verst om ham som leder for Arbeiderpartiet. De som ville ha Jens Stoltenberg som ny leder, undergravde systematisk Jaglands autoritet. De interne stridighetene tappet ham fullstendig for krefter. I sykesengen innså han at slaget var tapt.
Den samlende Hareide
Dagfinn Høybråten var en fremragende statsråd, men fikk aldri skikkelig dreisen på det som partileder. Det ble for stor uenighet og motstanden innad. Motivasjonens brønn gikk tom. Knut Arild Hareide har maktet å samle partiet om en strategi fram mot valget. Han har nese slikt og er en god lagbygger. Hareide er definitivt ikke noen Sponheim og Hagen type. Hans motivasjon er nok i større grad enn Høybråten knyttet til at partiet står rimelig samlet om viktige veivalg. Hareide er dessuten ikke et politisk dyr som elsker over alt annet å løpe i den politiske manesjen. Han har alt funnet ut at han har mer lyst til å være sammen med sin nyfødte datter og kona enn å være statsråd. Noen vil ha det til at han må ha befunnet seg i en slags maskulin utgave av ammetåke da han sa det.
Ole Gunnar Solskjær har ikke sagt så mye om hvordan det står til med motivasjonen for tiden. I løpet av en vinter har de i Molde nærmest glemt hvordan de vinner fotballkamper. Det er nok rimelig tøft for en som i tjue år har framstått som et av fotballens underverker, å få høre at noen mener han bør få sparken som trener. Molde vant siste kamp, så Solskjær kan puste litt roligere og roe seg med at hans egne fortsatt står fjellstøtt bak ham.
Da Åge Hareide tok fatt som landslagssjef i 2004, ble han sett på som en trener av internasjonalt format. Etter fire år trakk han seg fordi motivasjonen sviktet. Det ble for mange tap, for få seiere og for mye offentlig juling. Etter at han blant fikk sparken i Viking, mistet han piffen. Nå har han lagt fotballen på hylla og skal få sving på innovasjon og næringsutvikling i Aukra og Moldetraktene. Han svinger nok innom sin gamle klubb og oppmuntrer Solskjær og gjengen så godt han kan.
Publisert i Vårt Land 2016.