Når bevilgningene fra staten skrumper inn, er det ingen dårlig ide for en kirke som vil vekst å opptre som kapitalister flest når det gjelder å drive barnehager.
Den norske kirke har overlatt til kristne organisasjoner å drive forretningsvirksomhet. De har startet forlag, bokklubber, bokhandlere, aviser, blad, reisebyrå, hoteller, regnskapsbyråer og banker, for eksempel- det meste rettet inn mot det såkalte kristenmarkedet.
Den norske kirke har levd av bevilgninger og relativt få tusener som menighetene samler inn til seg selv. Dette kommer til på endre seg. En medlemsavgift er forsiktig varslet av kulturminister Thorhild Widvey, men det er ikke sikkert hun vil ta bråket. For dette vil styre og stell i kirken ikke ha. De vil vi heller ha økte bevilgninger. Det er en skjønn tanke.
Synkende oljepris, lavere utvinning, de gigantiske kostnaden som vil følge med strømmen av flytninger til Norge og eldrebølgen vil føre til reduserte bevilgninger til kirken. Staten disponerer ikke lenger en Sareptas krukke, selv om Siv Jensen fortsatt later som når det gjelder skattelettelser.
Kollekttaler
Den norske kirke vil i økende grad måtte seg på seg selv som en organisasjon som må skaffe seg inntekter. Menigheten må bli langt mer opptatt av og flinkere til å samle inn penger – og skaffe seg arv, ikke minst. Alle ansatte må tenke inntektsmuligheter. Prester kan med fordel trenes på Praktikum til å hold gode kollekttaler.
I større grad enn i dag bør Den norske kirke gjennom egne selskaper bli en kommersiell aktør rettet inn mot det sterkt voksende offentlige markedet.
Kapital presentert for noen uker siden en oversikt som viser at private aktører i fjor leverte barneverntjenester til staten for 3,2 milliarder kroner. De fikk et overskudd på 285 millioner.
Private aktører tjener eventyrlig mange millioner hvert år på å drive flyktningmottak.
Hvorfor er ikke Den norske kirke eller diakonale institusjoner sterkere på banen? Sannsynligvis fordi vi oppfatter dette som noe fremmed. Noen i kirken vil ikke ta i kommersiell virksomhet med ildtang en gang. Det er liksom ikke stuerent å drive «butikk».
De holdningene bør det kunne holdes en gravtale over. Kirken er alt en betydelig kommersiell aktør gjennom Opplysningsvesenets fond. Å drive inn festeavgift både fra rike og fattige er tøff business.
Rammebetingelsene for å tilby tjenester til det offentlige er i ferd med å endre seg. Det nytter ikke for ideelle aktører å stille seg opp som en flokk gråtekoner og bære seg over at det er de kommersielle aktørene som er i vinden på helse og omsorgsmarkedet, mens de må slite med et anbudsregime som gir pustebesvær.
Det er bedre å gå sammen i et sterkt nasjonalt selskap på tvers av kirkesamfunn og bransjer som kan spesialisere seg på drift, rapportering og anbudslevering. Slik kan en konkurrere ut noen av de som i dag tjener millioner på offentlige oppdrag.
Kommersielt i Bergen
Bergen Kirkelige Fellesråd (BKF) har ikke bare sett i hvilke retning det går, de vil også gjøre noe med det. Klassekampen skriver at «fellesrådet blir en gigant på den private barnehagemarkedet. Nå blir pensjonsordningene svekket og om noen år er målet å ta utbytte». Underforstått; Synden har slått ned i Bergen.
BKF har etablert barnehagekonsernet Akasia som skal eie og drive 20 barnehager med til sammen 1500 barn. Det skal drives som et kommersielt selskap som skal levere overskudd. Selskapet skal ikke ha en kristen formålsparagraf. Blant de 20 barnehagene er det noen menighetsbarnehager med et kristent formål og noen uten. Det er selvsagt knyttet en viss risiko til å låne 420 millioner kroner for å satse på barnehagedrift, men alt tyder på at dette blir god butikk. Fagforbundet frykter ansattes lønns og pensjonsbetingelser vil bli dårligere enn i dag og truer med søksmål dersom de ikke vender om. Det er det liten grunn til.
I Oslo varsler det nye byrådet at det skal det bygges 3000 nye barnehageplasser. De vil gjerne samarbeidet med ideelle organisasjoner, men ikke med kommersielle aktører som vil ta ut utbytte. Utbytte kan da umulig være avgjørende. Det avgjørende må være hvem utbytte går til og hva de brukes til. Det er forskjell om utbytte finansiere menighetsarbeid eller om det havner på feite private bankkonti.
Det kirkelige fellesrådet i Oslo bør kjenne sin besøkelsestid. De bør samarbeide med BKS og få på beina Akasia-øst. Det blir garantert god butikk – og det vil kunne gi gode bidrag til en temmelig slunken kasse som skal finansiere driften av menigheter i hovedstadsområdet.
Publisert i Vårt Land 2016.