Kollekttaler bør bli pensum på Praktikum og kirken må våge å satse kommersielle slik de gjør i Bergen.
Den norske kirke har overlatt til kristne organisasjoner å drive forretningsvirksomhet. Det har ikke vært noe å si på kreativiteten. Det er etablert kristne forlag, bokklubber, bokhandlere, aviser, blad, forsikringsselskaper, reisebyrå, hoteller, regnskapsbyråer og banker, for å nevne det viktigste. Felles for disse har vært at det er rettet inn mot kristne som er marked. Noe aktiviteter har en gått i gang med for å tjene penger uten at det har hatt noe med forkynnelse eller verdipåvirkning å gjøre.
Den norske kirke har levd av bevilgninger, menighetene har samlet inn noen få tusener til egen virksomhet og det skjer nå og da at en menighet får en arv.
Dette kommer til på endre seg i løpet av få år. En medlemsavgift ligger og lurer rundt hjørnet. Den er varslet av kulturminister Thorhild Widvey, men det er ikke gitt at hun vil ta bråket. Fo dette vil styre og stell i kirken ikke ha. De vil heller ha bevilgninger.
Synkende oljepris og de gigantiske kostnaden som følger med strømmen av flytninger til Norge, vil føre til reduserte bevilgninger. Også Presteforeningen vil til slutt forstå at når de krever bedre betingelser og arbeidstidsordninger, utløser ikke det økte bevilgninger. Det fører til færre prester. Staten disponerer ikke lenger en Sareptas krukke, selv om Siv Jensen fortsatt later som når det gjelder skattelettelser.
Den norske kirke vil i økende grad måtte seg på seg selv som en organisasjon som må skaffe seg inntekter. Det betyr at relasjonene til flere av de kristne organisasjonen vil endre seg. I menigheten må de bli langt mer opptatt av og flinkere til å samle inn penger – og arv, ikke minst. Alle ansatte må føle ansvar for å skaffe til veie inntekter. Prester bør trenes på Praktikum til å hold gode kollekttaler.
Til tiden framstår diakonien i dag som en flokk at gråtekoner som bære bærer seg over at det er de kommersielle aktører som er i vinden på helse og omsorgsmarkedet, men de diakonale plages av et anbudsregimet som de har lite godt å si om.
Kapital presentert for noen uker siden en oversikt som viser at private aktører levere barnehagetjenester til staten for 3,2 milliarder kroner i fjor. De fikk et overskudd på 285 millioner. Hvorfor er ikke kirken eller diakonien sterkere inne her? En har jo kompetanse i massevis.
Vi skiller mellom kommersielle aktører og ideelle aktører. Hva egentlig forskjellen? Lovisenberg diakonale sykehus er et aksjeselskap. Det er lov å gå med overskudd, men de betaler ikke ut utbytte.
Rammebetingelsene for tjenester som ikke skjer i det offentlige regi er i ferd med å endre seg. Det blir ikke slik i tiden framover som det har vært. Det blir mer støy og bråk når ansattes pensjonsordninger må endres. Kirkens Bymisjon meldte seg ut av Virke for på få kontroll og posisjonere seg for å være i markedet med sine diakonale tjenester.
Enten må diakonien gå på toget eller så blir en stående igjen på stasjonen.
Bergen kirkelige Fellesråd har ikke bare sett i hvilke retning det går, de har også gjort noe med det. Og for å sitere Klassekampen: Fellesrådet blir en gigant på den private barnehagemarkedet. Nå blir pensjonsordningene svekket og om noen år er målet å ta utbytte, skrev avisen. Underforstått. Synden har slått ned i Bergen.
De har etablert barnehagekonsernet Akasia som får ansvaret for 20 barnehager med til sammen 1500 barn. Det er selvsagt knyttet en viss risiko til å låne 420 millioner kroner for å drive barnehager, men alt tyder på at dette blir god butikk. De har fått Fagforbundet på nakken og trues med søksmål dersom de ikke vender om og gjør bot. Bakgrunnen er at de ansattes lønns, arbeids- og pensjonsbetingelser kan bli dårligere enn de er i dag
Akasia skal drives som et kommersielt selskap. De har ingen kristen formålsparagraf. Blant de 20 barnehagene er det noen menighetsbarnehager med et kristent formål og noen helt vanlige barnehager.
I Oslo varsler det nye byrådet at det skal det bygges 3000 nye barnehageplasser. Byrådet vil ikke ha kommersielle aktører med på laget. De vil gjerne samarbeidet med ideelle organisasjoner som ikke tar ut utbytte. Utbytte kan da umulig være avgjørende. Det avgjørende må være hvem utbytte går til og hva de brukes til. Hvis utbytte går til å drive diakoni i menighetenes regi, kan da ikke Raymond Johansen har noe imot det. No helt annet er det om utbytte gå til private eiere som håver inn såpass på barnehager de kan kjøpe seg villa i Holmenkollåsen.
Publisert i Vårt Land