Kommunalt rabalder

Jan Tore Sanners kvier seg som en hund for å få store dele av kommune-Norge på nakken. I verste fall kan hans varslede kommunereform ende med berget som fødte en mus.

Regjeringen elsker å snakke om behovet for å avbyråkratisere, forenkle og forbedre. Det er lettere sagt enn gjort. I løpet av de første 100 dagene Erna Solbergs flokk har styrt landet, har antallet regler registrert hos Norsk Lovdata økt med 100. De må virkelige få opp tempoet.

De er del statsråder fra FP som er best på tempo så langt. De er forandringsoptimister og har ennå ikke stanget hodet i veggen. Høyres statsråder går mer varsomt fram. De kjenner fallgruvene og vet at saker kan låse seg dersom en kommer skeivt ut.

Den som har fått hovedansvaret for å organisere det offentlige Norge på en bedre måte, er kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. Han har gitt alle statsrådene beskjed om at de må gi sine underliggende etater færre mål i bytte mot tøffere krav om resultater. Han har bedt dem jage «tidstyver» både sent og tidlig og ikke legge hodet på puten en eneste kveld før de har funnet på noe lurt som kan gjøre offentlig sektor enklere og bedre slik at alle blir lykkeligere.

Fylkeskommunen reddet

Sanner har ennå ikke kommet i gang med sitt store prosjekt; kommunereformen. Høyre vil legge ned fylkeskommunen og slå sammen kommuner over en lav sko. Det har vært snakk om at dagens 19 fylkeskommuner og 420 kommuner bør reduseres til om lag 130. For et par uker siden kom melding om at Høyre gir opp å overtale andre partier om å bli med på å legge ned fylkeskommunene. De skal aller nådigst få lov til å eksistere, men de skal ikke får noen nye oppgaver og regjeringen vil drøfte hvordan de skal finansieres. De kan nok regne med økonomisk smalhans i årene framover. Det er kommunene det skal satses på.

147 småkommuner som er organisert i Lokalsamfunnsforeningen er i ferd med å kvesse våpnene. For vel en uke siden arrangerte de en samling på Gardermoen for å oppildne til kamp. Hit kom også statssekretær Jardar Jensen (H) for å gi siste nytt om hva regjeringen tenker. Hadde Liv Signe Navarsete vært til stede, ville hun tatt initiativ til trampeklapp. Regjeringen vil ikke bruke tvang. Dette skal være en «reform for de som vil». Pust ut, pust ut. Ingen skal få det vondt og vanskelig.

Jan Tore Sanner har nedsatt et ekspertutvalg som skal komme opp med noe glupt innen 24 mars. Deretter skal ministeren tenke seg om enda mer. Når sola for alvor begynner å varme rundt om i kommunene, slipper han katta ut av sekken. Sanner ser nærmest for seg at kommunepolitikere får en åpenbaring når han gjør kjent hvilke oppgaver og ansvar kommunen skal få framover. De vil med ett innse at det er best for dem selv at de slår seg sammen og gjør staten så inderlig vil.

Det er mulig Sanner har tatt skrekken av alle problemene som fulgte i kjølvannet av Nav-reformen fusjonen som førte til dannelsen av Oslo Universitetssykehus. Samhandlingsreformen ble også banket igjennom for raskt. Sanner vil ha prosess og forankring. Han vil for all del unngå å stelle i stand så mye bråk at Høyre vil får bank av velgerne i neste års kommunevalg.

Klar med kanonene

Arbeiderpartiet er enig med Høyre i at vi må få færre og større kommuner. Nestleder Helga Pedersen sa tidlig i januar at hun er rede til å tvinge kommuner. Men Ap-ordførere og Fagforbundet har alt skjøvet kanonene fram. De nekter å være med på kommunesammenslåinger som fører til at noen mister jobben.

Sanner ivrer etter å samarbeide med Ap. Nå kan det virke som Ap-ledelsen vil la Sanner kave og steke en tid i sitt eget «omstillingsfett» før de eventuelt tar til fornuften og får på plass en kommunereform.

Staten pøser på med stadig nye oppgaver og krav til kommuner som ikke har nok ressurser. Det har det ført til at det er blitt dannet 750 interkommunale selskaper for å ta hånd om diverse samhandlingsoppgaver. Et slikt byråkratiserende mellomledd skaper uklarhet med hensyn til hvem som har ansvar for hva. Sanner tenker riktig. Tiden er overmoden for å slå sammen kommuner, gi de økt selvstyre og muskler til å gjøre jobben sin.

Da de rødgrønne kom til makten i 2005, var planen å gjøre fylkene om til regioner. Det kokte bort i kålen fordi de ikke kunne bli enige om hvilke oppgaver regionene skulle ha og hvor grensene skulle trekkes. Jan Tore Sanners «for de som har lyst å bli større»-reform kan lide samme skjebne om han ikke vil bruke pisk og ta det bråket som gjerne følger når noen må ledes dit de helst ikke vil.

 

Publisert i Vårt Land 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *