Timetellingssvøpen

Prestene i alt sitt timetellingsvelde er blitt så dyre i drift at menigheter etterlyser billigere arbeidskraft.

Det er lett å feie Arne Dahl Nygaard, som hevder at prester i Nord-Norge bare tilbringer oppunder halvparten av arbeidstiden i menighetene, av banen. Han er jo bare en skarve kirkeverge fra Måsøy som ikke ser saken i en helhetlig perspektiv slik Presteforeningens leder, Martin Enstad, gjør. Han skriver i Vårt Land at arbeidstiden for prestene nå endelig er kommet under kontroll og at alt er i sin skjønneste tariffestede orden. Likefult er kirkeverge Nygaard et varsel.

Seks uker ferie, fire uker fritt valgt studiepermisjon, fem uker med avspasering for vaktordning, to uker arbeidsveiledning, to uker med prostimøter, en uke til andre møter og samlinger utenfor menigheten og en til to uker sykefravær. Prestene tapper menighetene for ressurser ved å være så mye borte, sier Nygaard. Han vil heller ha flere diakoner og kateketer som kan drive menighetsarbeid.

En situasjon der prester tas ut av menigheten over 20 uker i året, må bør biskopen og bispedømmerådet rydde opp i med en gang. De får begynne med å skjære radikalt ned på møtevirksomhet utenfor menigheten.

Det er menighetene prestene er til for. Hvis den norske kirke skal klare å bygge levende menigheter, må menighetenes behov og interesser stå i fokus. Sentralstyrte organisasjon som ikke møter lokale behov, dør sakte, men sikkert i vår «brukerfokuserte tid». I dag må menighetene ta til takke med det de får. Økt kirkelig selvstyre kan og bør bety tydeligere bestillinger på hva de vil ha.

Behagelig statsregulativ

Prestenes ordninger bærer preg av at de befinner seg i de behagelige statlige regulativene. Så lenge staten har betalt, har i grunnen ingen hatt vondt av det. Fra neste år er det «kirken selv» som må prioritere hva den gedigne pengesummen fra staten skal brukes til. Da må prestene finne seg i at det blir stilt spørsmål med om prestetjenesten er blitt for dyr. I lykkelige, drømmeaktig øyeblikk har Presteforeningen fått det for seg at det blir flere prestestillinger når timetelling og arbeidstidsordninger kommer på plass. I den virkelige verden betyr det mindre prestetjeneste.

Det er ingen revolusjon på gang. Etter nyttårsrakettene er skutt ut, overførers prestene fra staten til bispedømmene med alle opparbeidede rettigheter. Kirkemøte og kirkeråd beveger seg på filttøfler når det etter hvert skal trekkes konsekvenser av en ny kirkeordning. I kjølvannet av endringer følger det gjerne uro. Derfor musesteg, i håp om at det vil modnes fram enighet etter hvert. Årets kirkemøte ga forsiktige føringer om å styrke menighetene i styringsstrukturen og nå snakkes det åpent om at soknepresten kan være leder for alle ansatte i menigheten.

Da blir det kluss i arbeidstidsordningene til Martin Enstad. En prest kan ikke være leder for en menighet dersom han eller hun skal være borte fra menigheten i flere måneder. En leder en skipper som er om bord, sammen med de en er leder for det meste av tiden. En leder bør heller ikke drive med fintelling av timer og utstrakt avspasering. En hel måneds studiepermisjon hvert eneste år blir det neppe tid til.

Motiverte ansatte

Utfordringen for en kirke med store interne spenninger, organisatoriske endringer og synkende oppslutning, er å holde oppe motivasjon og innsatsvilje hos de ansatte. Her er tydelige, sterke og kloke ledere avgjørende, og de trenger klarhet i hvem som har ansvar for hva. Derfor haster det.

Lønn er den dominerende utgiftsposten for Den norske kirke. Når økonomien strammes til, vil kirken selv måtte prioritere hvilke stillinger en vil satse på. I Måsøy ser det ikke ut til at flere prester står øverst på ønskelisten. Andre menigheter vil ha flere prester med iver for å bygge menigheter. Eia var vi der. Prestemangelen vi melde seg for full styrke om et par år. En mulighet er å gi kateketer og diakoner prestelige oppgaver. Det er også mulig å jakte på taleføre, kloke, erfarne og engasjerte mennesker i menigheten uten teologisk embetseksamen som kan ta et prestekurs og bli vigslet til  «hjelpeprest». Verken Jesus eller Luther har sagt noe om at den som skal preke, dele ut nattverd eller døpe må fyller hodet med teologi i seks år før en kan gå i gang.

 

Publisert i Vårt Land 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *