Utlevert og uthengt

Det begynner etter hvert å ligge igjen en del lik og skadeskutte mennesker i grøfta der formalistiske og overivrige korrupsjonsjegere har turt fram til full mediedekning

Showmannen, tensingeren, bystyrepolitikeren i Bergen, med bakgrunn i KrF og Høyre, Jan Sverre Stray, ble brutalt kastet på glattcelle i fjor høst. Han fikk vite at han var mistenkt for grov korrupsjon. For Stray var det like uforståelig som at skulle tatt av 10 kilo etter en god natts søvn. Det viste seg at en næringslivsleder påsto at han hadde betalt 100 000 kroner til Stray for at ham skulle hjelpe ham med å få en byggetillatelse på en tomt han hadde skaffet seg i Åsane. Men ikke en eneste krone har havnet i Strays lomme eller tikket inn på hans konto. Pengen var støtte til et stort lokal arrangement hvor Stray hadde ansvar for å skaffe sponsorstøtte. Han har riktignok en mindre eierandel i et familieselskap som hadde delansvar for arrangementet.

Stray har hatt møter med mannen slik politikere gjerne har med ulike interessenter. Og selvsagt hadde han spurt mannen om støtte. Stray er opptatt av lokalmiljøet sitt og stiller opp både her og der uten taksameter, men nå skulle han altså ha gjort seg til kjeltring uten å ha tjent en krone på det.

– Vi snakker om et beløp som er over 100 000 kroner. Det, sammen med flere andre forhold, gjør at korrupsjonen blir grov. Den siktede politikeren har en posisjon som gjør at forholdet også blir grovt, uttalte politiadvokat Ole Bjørn Mevatne mediene. Dermed var han fritt vilt i mediene.

Bergens Tidende har forhåndsdømt Stray til gangs. Når han blir frikjent bør redaktørkorpset stille seg opp på Torgalmenningen og synge klagesanger over seg selv.

En ulykke kommer sjelden alene. Politikerne i Bergen vil ikke ta i en som er mistenkt for korrupsjon med ildtang en gang. Stray mistet også lederjobben sin ved Hordaland teater. De kunne ikke leve med en som ble etterforsket for korrupsjon. Stray ble utlevert, uthengt og utesteng.

Ennå har ikke saken avsluttet. Det er 50 jurister ved Bergen politikammer. Bare Mevatne har om lag 200 uløste saker på sitt bord. Menneskers liv blir parkert, delvis ødelagt av å vente på en avklaring. Slik er det over hele landet. I Bergen er det ekstra ille. Ledelsen blir nå gransket for å ha droppet etterforskning i «Monica-saken» etter at en varsler tok affære. Når det gjelder å prioritere saker, ser ledelsen ved kammeret å være ute av vater.

Det begynner etter hvert å bli en stor flokk som sitter igjen skadeskutt etter anklager om økonomisk kriminalitet.

Offiserer anmeldt

1 2006 ble 16 offiserer i Forsvaret anmeldt for korrupsjon. Anklagene forduftet som dugg for solen. Ingen ble dømt. «Vi kan ikke la være å handle fordi det er smertefullt», skrev forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i et innlegg der hun forsvarte seg mot kritikk om at hun drev heksejakt på offiserer. Hun fikk ros i mediene for å rydde opp i ukultur, men tok altså skammelig feil.

Belastningen på den som rammes er voldsom. Tore Tønne som hadde et bilde av seg selv som en hedersmann, orket ikke leve med beskyldningene om korrupsjon.

Riksrevisjon presterte i 2009 å hevde at både Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik i tillegg til en håndfull andre politikere hadde gjort seg skyld i trygdemisbruk. Saken endte opp ingenting. Magnus Stangeland ble solid forhåndsdømt i mediene og dømt i tingretten, men blankt frifunnet i lagmannsretten.

En forglemmelse blir fort utlagt som alvorlige lovbrudd. Hvis det gjelder brygger og stabbur, kan Åslaug Haga fortelle det meste.

Frykten for å bli anklaget for korrupsjon, inhabilitet eller lovbrudd har gitt oss en mer forsiktig og m mindre handlekraftig politikertype. Hadde noen i dag forøkt på skaffe seg midler slik Ludvig Karlsen og Kjell Magne Bondevik i sin tid skaffet statsstøtte til Evangeliesenteret, hadde de blitt anklaget for brudd på EØS-avtalen og anbudsreglementet. «Vi er kommet dit at vi er må gjøre noe ulovlig for å få gjort noe», sa Erik Solheim etter at han gikk av som statsråd.

Det er livsfarlig. Den forestilling at politikere som vi har gitt tillit, og som i årevis har vist seg tilliten veldig, faktisk ikke gjør seg til skurk for knapper og glansbilder, er vist blåst bort i korrupsjons- og habilitetsfokuset.

Det må gjøres noe for å demme opp for den massive forhåndsdømmingen som skjer. De beste er å tro på versjonen til den vi har tillit til inntil det motsatt er bevist. Jurister tar skammelig mye feil for tiden.

 

Publisert i Vårt Land 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *