Valg og biskoper

Min kommentar, «Slagmark og seierherrer» i VL 5.januar, har fått John Kaufman (VL 8.januar) til å legge ut om hvordan makt og skitne metoder ble benyttet for 1500 år siden da biskopene hadde særdeles stor makt i kirken. Det er interessant nok, men det det har minimal relevans. Det holder lenge å gå omtrent 500 år tilbake og stoppe opp ved Den norske kirkes bekjennelse. Augustana knesetter det prinsipp at spørsmål av læremessig karakter skal avgjøres av embete, representert ved biskopene, og det alminnelige prestedømme som består av de troende i menigheten.

Å legge opp til ordninger der kirken skal styres som om den var et land, som en nasjon med egne partilister, organisert interessekamp og avansert fraksjonsvirksomhet er et fremmedelement for en kirke med et gudgitt oppdrag. Det står i direkte strid med den enhetens tjeneste biskopene ordineres til.

Karl Øyvind Jordell (VL 8. januar) mener jeg skriver mot bedre vitende når jeg hevder at Kirkemøtet føyer seg etter politikerne. Jeg mener ikke å si at det er politikerne som har diktert at det skal kunne stilles flere lister.  Jeg kritiserer kirkens lederskap for ikke å drive ideologikritikk i møte med de politiske styringsforventingene. Kirken står i fare for å gå seg vill i den politisk, byråkratiske tradisjon en er vikle inn i. Ledelsen i Den norske kirke bør søke råd hos de andre kirkesamfunnene for hvordan de bør organisere seg og utvikle dugelige styringsorganer.

Et av de mest påfallende trekk ved utviklingen i Den norske kirke de siste tiårene er biskopenes svekkede posisjon. De prater og utreder like mye som før, men de bestemmer mindre. I århundrer har biskopene vært de sentrale lederne i kirken. Nå er det like før de ender opp som sekretærer med talerett.

En organisasjon som vil vekst og framgang, må gi armslag og beslutningsmyndighet til sine nøkkelmedarbeidere.  Biskopene er ordinert til å utøve er læreansvar. Det må i det minste bety at det i lærespørsmål eller praksis av læremessig karakter må være to tredjedels flertall blant biskopene over en periode før saken legges fram, ikke til behandling, men til godkjenning i Kirkemøtet. Hvis kirkemøtet ikke vil gi sin godkjenning, må saken sendes tilbake til biskopene slik at de kan gå nye runder.

«Åpen Folkekirke» med Sturla Stålsett i spissen vil dure i vei med egen lister for å få avgjort homofilsaken en gang for alle. Han sier til Vårt Land at det må skapes kultur for uenighet i kirken.

Samtidig kaller sier han til Aftenposten at Øyvind Benstad driver med mobbing. I Vårt Land 8 januar skriver han at han ikke mener det. Da burde han i anstendighetens navn beklaget sitt ordvalg. Nå traver han rundt som en vandrende selvmotsigelse.

Organisasjoner som opplever vekst og framgang, har tydelige og sterke ledere som søker å finne samlende løsninger. Det går gjerne treger i en kirke enn i opinionen. Beslutninger må ofte modnes fram.  Å kjøre på med heftig valgkamp med sårende karaktistikker låser situasjoner. Den politisering og interessekamp som det nå legges opp til, under dekke av at det skal styrke folkekirken …, la meg sitere Bjørn Eidsvåg: «Fremmede har fortært din kraft, men du ser det ikke. Ditt hår er for lengst blitt gråsprengt, men du ser det ikke».

 

Publisert i Vårt Land 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *