​Inge Andersen tatt av banen

Inge Andersen har vært en sterk, tydelig og dyktig leder av Norges Idrettsforbund i 13 år. Det er ikke noe å si på at styret mener tiden er inne for en ny kost. For det er en del som bør feies og ryddes i Idrettsforbundet. Det mener mange tillitsvalgte og ansatte.

Til slutt kom også styret til den konklusjonen. Andersen ble stående som eksponent for det som hadde vært og som en hemsko for å komme seg videre.

En hemsko

Det er de som mener styret med presidenten Tom Tvedt i spissen også er en hemsko og at de også burde ha trukket seg. Det er ikke aktuelt, sa Tvedt til NRK i går. De er valgt for fire år og blir sittende. Det er det ikke noe å si på. Det er ingen katastrofer som er avdekket i Idrettsforbundet. Folkevalgte ledere bør ikke trekke seg fordi om de opplever saftig kritikk fra mediene, ikke hvis de har krefter til å stå på selv om motbakkene kan være harde og lange. Tvedt og idrettsstyre skal stå til ansvar på Idrettstinget. Om de vil stille til gjenvalg, er det ingen som vet.

Han blir ofret i håp om at en kan finne en ny dyktig sjef som kan representere fornyelse og bedre idrettens omdømme

Innen idretten er det fløyer og interessemotsetninger. Maktkamper utspiller seg med jevne mellomrom. Inge Andersen har klart seg bra i de kampene som har foregått. Men etter 13 år ble han oppfattet som en del av et problem en bør forsøke å løse. Han blir ofret i håp om at en kan finne en ny dyktig sjef som kan representere fornyelse og bedre idrettens omdømme.

Den merkeligste uttalelsen i forbindelse med Andersens avgang serverte kulturminister Linda Hofstad Helleland. Hennes budskap er at de må finne en ny generalsekretær som står for åpenhet i idretten. Men det er da ikke generalsekretæren som bestemmer hvor åpen en organisasjon skal være. Det er det styret som avgjør.

Etter at mediene og kulturministeren forlangte at idretten skulle behandles som offentlig sektor, med full åpenhet om reiseregninger tilbake i tid, ble det en brudulje uten like. Helleland presset Idrettsforbundet til å vise mer åpenhet. De nedsatte et utvalg under ledelse av John G. Bernander, som la fram et forslag om økt åpenhet. Idrettsstyret har sluttet seg til dette forslaget. Saken er avsluttet.

Helleland gir seg ikke

Å neida, sier Hofstad Helleland, eller mer presist sier hun følgende til Aftenposten:

«Jeg er opptatt av at de skal vise at de er åpne, at de viser at de er lydhøre. At de tar de sterke signalene som kommer fra hele Idretts-Norge. Det er mange som har bedt om innsyn både i regnskap og hvordan ting har vært i Norges idrettsforbund. Jeg kommer ikke til å gi meg på det. Jeg mener fortsatt at Tom Tvedt, som idrettspresident og øverste ansvarlig i norsk idrett, er nødt til å gi oss innsyn».

Helland er ikke øverste leder for norsk idrett. Idretten er en demokratisk styrt organisasjon. Det er Idrettstinget, og mellom tingene Idrettsstyret, som avgjør hvilken åpenhetslinje organisasjonen skal ha. Det er ikke hjemmel for staten til å stille krav om at organisasjoner skal underlegge seg offentlighetsloven for å få støtte. Idretten er ikke en del av offentlig sektor.

Reduserer bevilgningene

Kulturministeren har sin fulle rett til å redusere bevilgningen til idretten, men om dette begrunnes med manglende åpenhet er det maktmisbruk.

«Den idyllen du ser på bildene når kulturministeren og idrettstoppene smiler til hverandre er skjærende falskt. I realiteten har det vært en mistillit på grensen til hat», skriver Kjetil Kroksæter i en kommentar i Dagsavisen i dag.

Når Hellelands kamp mot Idrettsforbundet framstilles nærmest som en personlig vendetta, har Helleland et problem. Hun framstår som en politiker med større evne til å gjøre seg selv synlig og bruke makt enn til å tenke prinsipielt og respektere demokratiet i en organisasjon. Det kan ende med at idretten vender seg mot henne.

Når Linda Hofstad Helleland ikke forstår det, få vi leve med at sportsredaksjonene i VG redigerer avisen ut fra den samme prinsipielle villfarelsen.

I VG er de nok fornøyd med at Inge Andersen endelig fikk sparken. «Avgangen som måtte komme» er overskriften på Leif Welhavens kommentar. Han kunne ha skrevet: «Endelig er vår kamp kronet med seier».

VG har drevet kampanjejournalistikk mot Idrettsforbundet et år. Sist så vi det i forrige uke da det ble innkalt til et ekstraordinært styremøte. Tom Tvedt svarte da at den saken de behandlet var konfidensiell. Alle forstår at styret med jevne mellomrom må behandle saker de ikke kan uttale seg til pressen om. VG stilte samme spørsmål med litt ulik ordlyd gjentatte ganger. VGs oppslag var at Tvedt brukte ordet «konfidensiell» åtte ganger som svar på 11 spørsmål. Poenget var å få fram at Tvedt er en mann som dyrker hemmeligheter. Tvedt svarte aldeles utmerket for seg.

VG har ingen rett til å få vite at de drøftet Andersens stilling, like lite som de har rett til å få tilgang på alle reiseregningen til Andersen de 13 årene han har vært generalsekretær. Men når Linda Hofstad Helleland ikke forstår det, få vi leve med at sportsredaksjonene i VG redigerer avisen ut fra den samme prinsipielle villfarelsen.