​KrF i ørkenen

De siste femte årene har vært en sammenhengende vandring i ørkenen for KrF. Partiet var på topp da Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland regjerte før og rundt årtusenskiftet, men de gjorde et elendig fylkestingsvalg i 2003. En havarikommisjon ble nedsatt, Svarstad Haugland fikk skylden og trakk seg som partileder. Tilbakegangen fortsatte under Dagfinn Høybråten som ledet partiet i syv år. Forventningene var store til Knut Arild Hareide som overtok som partileder i 2011. Han ble raskt meget populær i partiet og i offentligheten, gjorde det godt i TV-debatter og maktet å sette KrFs saker på dagsorden. Så ender altså partiet rett over sperregrensen i årets valg.

Var det en ting KrFs ledelsen gjorde klart før valget, var det at det ikke var aktuelt å gå inn i en regjering med Frp. De vil ikke en gang støtte en regjering hvor Frp er med. Skal Frp i regjering, går KrF i opposisjon. Knut Arild Hareide var krystallklar.

Kanskje regjering?

Den siste uken er det skapt et inntrykk av at KrF kanskje kunne tenke seg å gå inn i en regjering like vel, idet minste støtte en regjering Frp er med i. De villeste spekulasjoner er blitt kastet fram i mediene. Få timer etter at det ble kjent at Børge Brende vil gå av som utenriksminister, var det de som mente at KrF ville gå inn i regjeringen dersom Hilde Frafjord Johnsen fikk bli utenriksminister.  Flere sentrale tillitsvalgte hevdet at hvis Venstre gikk inn i regjeringen, burde KrF slå følge. Redaktøren i Dagen, Vebjørn Selbekk, anbefalte KrF å gi inn i regjeringen fordi en stor del av velgerne deres ønsker det. Erna Solberg sier hun vil ha et tettest mulig samarbeide med KrF, helst i regjeringen, i det minste i form av en samarbeidsavtale.

Den linjen Hareide legger seg på, er en «midt på treet»-løsning

Knut Arild Hareide liker ikke å komme på kant med noen. Han vil gjøre ting skikkelig og opptre ansvarlig. Han valgte ikke å avvise Erna Solbergs invitt til møter for å avklare det parlamentariske grunnlaget. Han kunne svart «det er ikke noe poeng, vi skal i opposisjon». Framfor å gjenta med økt stemmestyrke at KrF skal i opposisjon, lot han saken drive og spekulasjonene fortsette fram til landsstyremøtet i helgen. Her fikk han full støtte for sin linje. Landsmøtet gjorde ikke noe nytt vedtak. Hareide varsler en snarlig slutt på samtaler om et borgerlig samarbeid. KrF skal i opposisjon.

Den linjen Hareide legger seg på, er en «midt på treet»-løsning. Det er det KrF klarer å samle seg om.

De siste 15 årene har KrF hørt til på borgerlig side, enten ved at de har sittet i regjering eller som støtteparti. I åtte år har de drevet opposisjon mot de rødgrønne. Hvis de skal fortsette denne linjen, kan de med stor sannsynlighet regne med at de faller under sperregrensen ved neste stortingsvalg. Trenden med fallende velgeroppslutning, som vi har sett de siste femten årene, vil fortsette.

Ved å bli et opposisjonsparti satser KrF på å bli synlige i saker som har appell hos velgerne. Det kan fungere, men KrF vil like fullt høre til på borgerlige side. De vil bli gjort ansvarlige for den politikken regjeringen fører. Det er kun dersom de er rede til å felle regjeringen de kan vente å få større gjennomslag ved sak til sak-opposisjon, enn med en samarbeidsavtale der de på forhånd avklarer hva de skal få gjennomslag for.

Den muligheten KrF ikke våger, er å gå inn i en regjering sammen med Ap. Det virket en tid som om Hareide holdt denne muligheten åpen. Han vil slite med å få partiet med på å velge Jonas framfor Erna. Det kan i alle fall ikke skje i høst. Han har sagt til velgerne at han foretrekker Solberg som statsminister. Hun må få sjansen. Støre må også få kontroll på situasjonen i eget parti før han eventuelt starter en flørt med Hareide i all hemmelighet.

KrF er som en konkurstruet bedrift med litt kapital igjen. En kan fortsette i samme spor, håpe markedet tar seg opp, jobbe enda hardere, spinke og spare, streve for å øke inntektene. Eller en kan bruke de siste midlene en har til å legge om strategien, endre kurs, vel vitende om at dersom det ikke lykkes, er det kroken på døra. Det er det sannsynligvis like vel hvis en bare fortsetter i samme spor.

Det er stor fare for at det går galt om de fortsetter som et borgerlig parti

Å felle Erna Solbergs regjering, og så gå inn i regjering med Senterpartiet og Ap, vil være et dristig strategisk valg. Mislykkes KrF med det, er det under sperregrensen ved neste valg. Men det kan være en slik nyprofilering KrF trenger. Det er stor fare for at det går galt om de fortsetter som et borgerlig parti.

Borgerlig sjel

Hvis KrF skal gjøre noe slikt, må det skje neste år. De vil miste en del velgere og støttespillere som har ei borgerlig sjel. De vil trenge et par år der de viser hva de oppnår med Ap som de ikke har oppnådd med Høyre og Frp.

Hareide vil ha et oppbrudd fra alt som binder partiet til en regjering der Frp er med. Det er en begynnelse, men vet Hareide hvor han skal gå? Og hvor mange vil ha få med seg?

Alt tyder på at Hareide er i tvil, men det ser ut til at KrF har bestemt seg for hva de skal foreta seg i høst. Det er å være et opposisjonsparti som ikke vil felle en regjering og som følgelig ikke kan vente å få all verdens gjennomslag.