Det smaker fugl av oppslaget i VG i dag om de interne stridighetene i Arbeiderpartiet. Fugl i den betydning at denne saken kan fly ut av ledelsens kontroll.

Ap, LOs utvalgte, i strid med sine egne ansatte, det er nesten like ille som da Ingunn Yssen og journalist Erik Mosveen startet «Valla-saken» ved å hevde at Gerd Liv Valla ville kvitte seg med Yssen fordi hun ble gravid. Erik Mosveen har en finger med i denne saken også, og det er Ingunn Yssen, som i egenskap av tillitsvalgt for de ansatte, som har sendt over en hemmelig rapport der de begredelige forholdene omtales. Den viste seg å ikke være mer hemmelig enn at VG siterer fra innholdet. Og det kommer nok mer.

– Klubben har formidlet tilbakemeldinger fra ansatte med negative erfaringer i valgkampen. Det er tilbakemeldinger ledelsen og jeg tar på alvor. I samarbeid med de ansattes representanter arbeider vi med å skape tillit og godt samarbeid i den nye stortingsgruppen, skriver Jonas Gahr Støre i en SMS til VG. Det er neppe nok til å roe gemyttene.

Partikontoret på Youngstorget ledes av Kjersti Stenseng. Sekretariatet på Stortinget ledes av Hans Kristian Amundsen. Det er ikke dem som ifølge rapporten driver fryktbasert ledelse. Det er nestleder Trond Giske som daglig sier eller gjør noe som får ansatte til å stenge seg inne på do for å grine. Reker Giske rundt i gangene? Oppsøker han kontorene, eller det det bare det at han er i nærheten som får ansatte til å bryte sammen?

Ingen står fram med sin historie. Det refereres så langt ikke til hva Giske har sagt eller gjort. Bare det at han bedriver fryktbasert ledelse som er så pass ille at ansatte gråter hver eneste dag.

Ingunn Yssens rapport kan være en overdrivelse de lux, en drittpakke mot Giske som ledd i den maktkampen som foregår

Ingunn Yssens rapport kan være en overdrivelse de lux, en drittpakke mot Giske som ledd i den maktkampen som foregår. Det er ikke alle som har kommet over at Marianne Marthinsen måtte vike for Trond Giske som fraksjonsleder for Finanskomiteen. Flere ser dette som et taktisk skritt for å kunne ta over som partileder når anledningen byr seg. Det er en del som absolutt ikke vil ha Giske som leder. En av dem som alt har sagt fra om det, er veteranen Grethe Fossum

De ansatte i Ap mener at valgkampsentralen på Youngstorget ble dårlig ledet, at kommandolinjene var uklare og at ledelsen var «uten tillit til fagrådgivernes kompetanse».

Giske har benektet at han var leder for partiets valgkamp, men det påstås likefult at det var han som ledet valgkampsentralen.

Da det ble klart at Giske skulle overta Marianne Marthinsens rolle, ga de to økonomi-politiske rådgiverne Harald Jacobsen og Maria Schumacher Walberg beskjed om at de ville slutte. Dette kunne ikke oppfattes på annen måte enn som en protest mot Giske.

VG skriver at hele rådgiverkorpset samlet seg til pizzamøte i kinosalen på Stortinget etter at Jacobsen og Schumacher. Det ble et emosjonelt møte. Flere skal ha grått da Jacobsen holdt en improvisert avskjedstale. Tårer der også altså.

Denne saken kan utvikle seg i flere retninger. Det verste som kan skje, er at noen krever at saken skal granskes. En granskning vil gjøre vondt verre og mye ressurser vil bindes opp i interne stridigheter i lang tid.

Hvem som skal ha hvilke posisjoner er avgjort. Så det har ingen hensikt å ta opp igjen denne diskusjonen.

Det ledelsen i Ap må vurdere, er om de mange rådgiverne i partiet er i ferd med å innta en rolle som de folkevalgte politikerne ikke ønsker

Det ledelsen i Ap må vurdere, er om de mange rådgiverne i partiet er i ferd med å innta en rolle som de folkevalgte politikerne ikke ønsker. Det er spesielt at ansatte klager over at ledelsen ikke har tillit til fagrådgivernes kompetanse.

Trond Giske vi neppe si noe offentlig nå om hvilken rolle de ansatte i partiet skal ha. Da han var statsråd, var han tydelig på at det var politikerne som skulle bestemme og ha full styring. Han har neppe stor sans for at rådgivere klager over at de ikke blir hørt på. De ansatte i partiet er der for å bistå de folkevalgte. Deres oppgave er ikke å påvirke politiske prosesser. I et slikt perspektiv er det påfallende at to rådgivere trekker seg for de de er uenige i den personkabalen den politiske ledelsen legger.

Vi er ikke der at de ansatte forlanger å bli hørt før viktige vedtak fattes. Og dit bør vi ikke komme. Politikerne må våge å drive politikk, ta egne standpunkter og uttale seg til pressen uten å ha snakket med en kommunikasjonsrådgiver.

Ap tapte ikke valget fordi ansatte ikke ble hørt på. Det var de politiske standpunktene som ikke slo an.