På blindvei med grunnloven

Det gikk som ventet. Greenpeace, Natur og Ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon vant ikke fram i tingretten med kravet om at regjeringens vedtak i 2016 om å dele ut nye letelisenser i Barentshavet er i strid med paragraf 112 i Grunnloven. Det skulle bare mangle. Dette er politikk. Da Stortinget i 2007 og 2011 endret Grunnloven og førte inn flere henvisninger til menneskerettighetene, var det ingen politikere som drømte om at en under 10 år seinere skulle ende opp i en rettssak om utvinning av olje og gass. Politikerne har det med å gi fra seg makt for tiden. De er tvunget til det som følge av EØS-avtalen. Men ingen av dem hadde sett for seg at de skulle overlate til domstolen å avgjøre om det vi kan lete etter olje i Barentshavet. Så langt ned i blindveien er vi altså kommet.

Oljemotstanderne vil ikke gi seg. Det blir en ny runde i retten. De ber om at Høyesterett behandler saken direkte framfor å la den gå via lagmannsretten. Det er en fordel å få denne saken ut av rettssystemet så snart som mulig. Dette er en sak som vil komme til Høyesterett uansett. Staten vil ikke godta noe annet enn en dom fra Høyesterett. Det vil heller ikke de som har lagt ut på domstolsgaleien. Saken er fullstendig opplyst. Derfor bør Høyesterett skjære igjennom direkte.

Det er et godt knippe med jurister som mener saken bør ankes, blant andre Inge Lorange Backer, Ketil Lund, Jan Fridtjof Bernt og Hans Petter Graver. De er uenige i hvordan tingretten argumenterer. Om de på ramme alvor mener at domstolen skal forlange at leteboringen i Barentshavet skal opphøre, er ikke godt å si. Om de opererer som jurister eller politikere i denne saken, er enda mer uklart. Jurister har det med å si at de holder seg til jusen. Å skille jus og politikk er imidlertid blitt stadig vanskeligere. Politikerne pøser på med lover for tiden – framfor å avgjøre saken ut fra politisk skjønn. Oljeleting trodde de vitterlig skulle handle om politikk. Men nå står altså et kobbel skarpskodde jurister og roper «dette er jus, ikke politikk».

Nå står et kobbel skarpskodde jurister her og roper «dette er jus, ikke politikk»

Utgangspunktet for striden er Grunnlovens paragraf 112. Der heter det: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger».

Staten argumenterer med at denne paragrafen ikke betyr at individer og rettigheter kan avgrense politiske styresmakter og hindre vedtak og handlinger som innebærer risiko for negative virkninger for miljøet. Dette synet fikk ikke staten medhold i. Hvis ikke individer og organisasjoner kan bringe en sak til retten med henvisning til denne paragrafen, hva betyr den i så fall? Står den der bare til pynt? Hvis tingretten har rett i sitt syn, burde ikke denne paragrafens stått i Grunnloven. Om vi legger tingrettens syn til grunn, er det åpnet for en serie av klimasøksmål. Argumentene for å stoppe leteboring i Barentshavet mener imidlertid tingretten ikke er gode nok. Da må det nødvendigvis være slik at argumentene kan holde i andre saker. Hva med oljeleting i Lofoten, for eksempel.  Et det i siste instans retten som skal avgjøre den saken, ikke Stortinget?

Det er skapt en uklarhet som Høyesterett har mulighet til å rydde opp i. Eller så må politikerne på banen og presisere hva de mener.  Det vil kunne skje ved å gjøre nye endringer i Grunnloven.

Juristene bør trekkes ut av banen og overlate spillet til politikerne som er satt til å veie ulike hensyn mot hverandre

Behandlingen i tingretten kostet  miljøorganisasjonene over tre millioner. Regningen blir i alle fall over syv millioner før det blir trukket en endelig konklusjon. De klarer å samle inn flere hundre tusen. Hvem som tar sluttregningen er ikke klart. Verdien av den oppmerksomhet saken vekker, er ikke i nærheten av hva det koster. Sjansen er store for at dette er penger som kastes ut av vinduet.

Grunnloven skal virke samlende. Klimasøksmålet er i strid med Grunnlovens ide og ånd og den norske rettstradisjonen. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted mener vi ser et forsøk på å rettsliggjøring politikken etter amerikansk mønster. Vi er på et blindspor når vi rigger opp til en politisk debatt i et rettslokale med advokater som fakturer flere tusen kroner timen som aktører.

Klimapolitikken bør holdes unna rettssalene. Stortinget er stedet der det skal fattes beslutninger om leting etter olje og gass. Det er god grunn til å problematisere letingen i Barentshavet, ikke på juridiske premisser, men økonomiske. Det skjer en rivende utvikling på fornybar-sektoren. Det er fare for at det ikke blir lønnsomt å hente opp olje og gass fra Barentshavet. Juristene bør trekkes ut av banen og overlate spillet til politikerne som er satt til å veie ulike hensyn mot hverandre.