I Dagens Næringsliv (DN) mandag beklaget næringsminister Torbjørn Røe Isaksen seg over at Norge kan ende opp som et filialland. Oppstartsbedrifter vokser for sakte eller selges før de blir vekstlokomotiver.

– Problemet er ikke at vi har mangel på oppstartsselskaper, men at vi ikke har nok selskaper som vokser virkelig raskt, sier Isaksen. En viktig grunn er at selskapene ikke får nok tilgang på kapital. Derfor flytter de ut av landet for å skaffe seg finansiering.

Røe Isaksen har mye fornuftig å si om gründerskap. Han vil styrke og stimulere, legge til rette og forbedre, men han svarer ikke på det store spørsmålet: Kan staten bidra med kapital?

Det er ikke god høyrepolitikk at staten skal inn på eiersiden i bedrifter. Staten skal legge til rette for verdiskaping blant annet ved lav bedriftsbeskatning. Så får de som har kapital til disposisjon investere der de mener det er best muligheter for avkastning. Hvis Høyre vil holde fast på dette prinsippet i streng forstand, er det ikke mye Røe Isaksen får gjort.

Om to uker legger det såkalte «Kapitaltilgangs-utvalget under ledelse av Aksel Mjøs, fram sin rapport. I Abelia har de store forventninger til at utvalget skal rydde opp i uforutsigbare, byråkratiske og ineffektive støtteordninger.

– Norske oppstartsselskaper råtner på rot på grunn av kapital-og kompetansemangel, sier seniorrådgiver Daniel Ras-Vidar i Abelia til DN.

Fra gründerhold er det tatt til orde for at staten bør opprette en «superfond» på 10 milliarder kroner over 10 år som kan erstatte flere av såkornfondene. Et slikt fond bør ha kompetanse og mandat til å være med å tilføre selskaper kapital på lik linje med andre investorer. Her snakker vi om å investere i selskaper som et større investormiljø tror blir lønnsomme. Noen garanti har en selvsagt ikke.

Røe Isaksen vil ikke si noe om dette kan bli aktuelt. Først vil han motta kapitaltilgangsutvalgets rapport.

Det mangler ikke på kapital i Norge. Et av de store problemene er at politikerne opprettholder et system som fremmer gedigne feilinvesteringer i motsetning til det vi trenger på sikt. Det investeres milliarder i eiendom som ikke bidrar til å utvikle varige arbeidsplasser. Skattereglene gjør at både privatpersoner og profesjonelle investorer heller putter pengene i eiendom enn i aksjer. Boligpolitikken har fått status som hellig ku hos de blå. Vi burde hatt lavere inntektsskatt og høyere eiendomsskatt. Det er knapt noe økonomer er mer enige om enn dette.

Boligpolitikken har fått status som hellig ku hos de blå

Staten er søkkrik på oljemilliarder.  Vi investerer oljemilliarder i aksjer og fond som forventes å gi best avkastning. Det er ikke meningen at oljefondet skal investere i norske selskaper og fond. Slik bør det være. Men det er ingen ting til hinder for at politikerne kan bruke 10 milliarder til et fond som skal investere i norske selskaper med stort potensial for god lønnsomhet. Vi må kunne forvente like god avkastning på disse investeringene som på oljefondets investeringer.

Det beste er om private eiere bidrar mest mulig

Handlingsregelen regulerer hvor mange oljemilliarder vi kan bruke. Regelen hindrer ikke at vi kan løfte noen milliarder ut fra fondet for å kunne investere i norske selskaper som vokser og trenger kapital. Det er ved å sikre vellykkede oppstartsbedrifter norske eiere vi kan forhindre at vi ender opp som et filialland. Vi snakker ikke her om at staten skal bli en dominerende eier, men stor nok til at statens investering får betydning for selskapet.

Det beste er om private eiere bidrar mest mulig. For at det skal skje, bør regjeringen samle mot til seg og gå løs på skattereglene som gjør at det blir spesielt lønnsomt å putte penger i bolig framfor det som skaper varige arbeidsplasser.