Norge hører til og er avhengig av et sterkt EU. Vi bør kjempe for at nasjonalstatene gis større selvstendighet slik at vi en gang kan bli medlem og få sterkere innflytelse over det som betyr noe for oss.
Det er politikernes privilegium og oppgave å prioritere. Vi må regne med at en sterkere bekjemping av arbeidskriminalitet fører til at det blir satt kloa i noen færre hvitsnippforbrytere en periode.
Åshild Mathisen er en dyktig redaktør, men hun sliter med å ta inn over seg at hun mislyktes som leder. Oppsigelsen har ingenting med at hun er kvinne å gjøre.
Anita Krohn Traaseth og Christine Meyer kan ikke skylde på andre. Ledere har selv ansvaret å lykkes i krevende omstillinger. Trine Eilertsen vil derimot skylde på politikerne.
Facebook har brukt opp tabbekvoten sin. Politikerne bør henge seg på «delete Facebook»- kampanjen ved å avvikle kontoene til departementer, stat og kommune.
Jonas Gahr Støre ser ut til å gjøre en taktisk bommert. Ved å presse Sylvi Listhaug ut og bringe 22. juli inn i sentrum av den politiske debatten, er det Frp og høyresiden som vinner flere velgere.
Sylvi Listhaug innrømmer ikke et nederlag. Hun velger en annen posisjon for å bekjempe Ap og KrF med en intensitet som vil polarisere norsk politikk og sannsynligvis gi Frp økt oppslutning.
På kristenfronten pågår det en sofistikert maktkamp som kan ende med at Vårt Lands første kvinnelige sjefredaktør må gi tapt selv om Knut Arild Hareide og Hadia Tajik blander seg inn.
I KrF er de så frustrert over Listhaug at de kan vedta mistillit mot henne nærmest på impuls, men de er dypt splittet i synet på om de skal ta konsekvensen av det og sette inn Støre som statsminister.
Etter at Sylvi Listhaug motstrebende har bedt om unnskyldning, kan ikke KrF noe annet enn å gi henne tillit, med mindre de vil melde overgang til Jonas Gahr Støres leir.