For politikerne på Stortinget er det viktigere å få markert sitt parti enn å hegne om lokaldemokratiet. I pur styringskåthet pøser de på med bemanningsnormer og diktater til kommunestyrene.
Når Ingunn Yssen tydeligvis er en kilde til internt bråk i Ap, må hun finne seg i at Jonas Gahr Støre slår i bordet. Tåler hun ikke det, er hun ikke den rette til å være tillitsvalgt for de ansatte i Ap.
Når en først skal drive med privat barnehagedrift, vil Jan Tore Sanner slite med å lage regler som gjør at det ikke forblir meget lønnsomt å drive store barnehagekjeder.
Det felles tårer der riksrevisor Per-Kristian Foss ferdes. Er han for brå og frekk i kjeften til å lede slik det forventes i staten eller bedriver ansatte en kontinuerlig og misforstått revisjon av lederstil?
Når de rødgrønne kvinnelige nestlederne står fram og vil at kristendom og Den norske kirke skal favoriseres framfor andre tros- og livssynssamfunn, er det politikerprat eller et linjeskifte.
Ambulansetjenesten i nord er ute av kontroll. Det er meningen at det skal være uklart hvem som har ansvaret. De ansiktsløse byråkratene er praktisk å ha for Bent Høie.
Hvis Astrid Søgnen legger om styringsstilen og gjør de endringer i ledelsen av Oslo-skolen som byråd Inga Marte Thorkildsen vil ha gjennomført, kan hun fortette som direktør for Utdanningsetaten.
Det er ikke nå KrF skal lage krise. Nå bør KrF ta til fornuft, reversere sukkeravgiften, godta «dødsavgiften» og skaffe seg noen millioner mer til lærere og hjertesaker.