Det britiske hedgefondet Oceanwood hører til gruppen hardbarkede kapitalister. Og hvem er ikke det for tiden? Slike fond starter gjerne med å kjøpe seg inn med en beskjeden eierandel i selskaper som har finansielle problemer, men som på sikt, og etter diverse omstruktureringer, kan ha muligheten for å levere gode resultater. Oceanwood har kapital så det holder. Det er det mange eiere som ikke har. Dermed kan et oppkjøpsfond gradvis styrke sin posisjon og eierandel. Siden 2015 har Oceanwood hatt eierandeler i Norske Skog. I dag ble det kjent at de har kjøpt hele selskapet for 2,26 milliarder kroner.

Eiere og långivere har ført en brutal kamp om verdiene i Norske Skog i godt over et år. I årevis har ledelsen i selskapet jobbet iherdig for å unngå konkurs. I fjor kjøpte Christen Sveaas seg opp i selskapet, noe som gjorde ham til største aksjonær og styreleder. «Jeg er en seig jævel», sa han til pressen og lovet å gjøre alt som sto i hans makt for å redde selskapet fra konkurs. Långiverne fikk stadig nye frister. Men aksjonærer, sikrede og usikrede kreditorer var som hund og katt. Det ble mye fresing, men ingen løsning. Til slutt måtte Sveaas kaste kortene. Selskapet ble slått konkurs på slutten av fjoråret. Nå skulle «innmaten» – flere lønnsomme bedrifter, både i Norge og andre land – selges til høystbydende.

Kjell Inge Røkke og Aker sa de gjerne ville samarbeide med Oceanwood om å drive Norske Skog videre. Det gikk et sakte sus av forventning gjennom skogen da denne nyheten ble kjent. Aker har beina solid plantet i norsk jord. Oceanwood har tilgang til kapital. Dette smakte det fugl av.

Men Aker og Oceanwood ble ikke enige.

Så kom mars. Da kunne mediene forteller at Jens Ulltveit-Moe var med i en gruppering som ville legge inn bud på selskapet. Det lukter «grønn industri» lang vei der Ulltveit-Moe er med. Det ble snakket om Norske Skog som et flaggskip for sterkere satsing på fornybar energi. Heller ikke dette ble det noe ut av.

Nå er alle norske investorer ute. Oceanwood har all makt. Det er kun én ting som står i hodet på dem; å oppnå lønnsomhet så raskt som mulig. Fabrikker som ikke leverer gode nok resultater, vil bli avviklet. Gjerne grønn satsing, men forutsetningen er at det blir lønnsomt rimelig raskt.

Oceanwood har all makt. Det er kun én ting som står i hodet på dem; å oppnå lønnsomhet så raskt som mulig

Oceanwood har tatt stor risiko. Nå gjelder det å sikre investeringen. Oceanwood er ingen langsiktig industriell eier. De kan selge seg ut om de mener de har mest å vinne på det.

Norske Skog har fått en løsning. De kommer seg ut av sin årelange krise. Den har vært akutt de siste to årene. Oceanwood gjør ryddejobben. Mange interessenter hadde gjerne sett krisen hadde blitt løst på en annen måte. I finansenes verden er det slik at den som har mest gryn og størst vilje til å ta risiko, vinner.

Det var skogeierne som skapte Norske Skog. De har sett mange tilfeller der trær har vokst seg raskt mot himmelen. De så for seg Norske Skog som et gedigent tre som skulle ruve i den globale vinden som blåste over markedene på 90 tallet. Det ble for puslete å være et lite norsk selskap. Det ble bøsnotering og oppkjøp til den store gullmedaljen. Etter årtusenskiftet eide Norske Skog fabrikker i over 14 land. Oppkjøpene var lånefinansiert – og etterspørselen etter avispapir sank i hele perioden. Slik endte Norske Skog i elendigheten

Noen vil si at Norske Skog lever i beste velgående, fordi fabrikkene i dag driver lønnsomt. Andre vil si det er et liv etter døden vi nå er vitne til. Det kan bli et godt liv. Skogeierne er fornøyd med at det endelig er kommet en løsning. Sorgen over å ha mistet «alt de eide» går over etter hvert. Det de nå satser på er å få levert mye tømmer til gode priser. De drømmer nok om en norsk industriell eier som kan drive fram sterkere satsting på skogdrift og der Norske Skog gis en viktig rolle. Jens Ulltveit-Moe og Kjell Inge Røkke ville vært mer spennende eiere enn pengetellerne i Osceanwood, men det er ABC i pengens verden at man forholder seg til de eierne man har.