Mot mistillit

Feil kan forklares og unnskyldes. Det er imidlertid én feil Stortinget nekter å godta. Det er å ikke få vite det som er sant. Er det en synd en regjering ikke bør begå, så er det å holde fakta unna Stortinget. Det er det regjeringen har gjort i saken om manglende sikring mot terror som det skal være høring om i Stortinget 27. august. Det er ikke bare en enkelt statsråd som har gjemt unna informasjon Stortinget mener de burde fått. Det er to, minst. Og det store spørsmålet er om Erna Solberg har visst om og godkjent tilbakeholdelsen av informasjon.

En regjering skal ha penger til mye, og den kan ikke ha peger til alt. Det er imidlertid ikke regjeringen som bestemmer hva det skal brukes penger på. Det er Stortinget. Stortinget bruker flere måneder på høsten til å veie gode formål mot hverandre og bestemme seg for hva de skal si nei og ja til. Da forventer de å få full oversikt over alle pengebehov.

Klassekampen skriver i dag om et pengebehov på over en halv milliard for sikring av «objekter» i politiet mot terror. Det er ingen tvil om hva som skal gjøres. Det følger av det Stortinget har vedtatt. Problemet er at det ikke er penger til det. Da Stortinget avholdt lukket høring om terrorsikringen i fjor, valgte daværende justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen å ikke informere Stortinget. Det står svart på hvitt i Riksrevisjonens rapport. Departementet har forsøkt å få pengebehovet, om ikke til å fordufte, så i alle fall til å skrumpe inn. De har fått Politidirektoratet til å redusere estimatet til 350 millioner kroner. Departementet legger dessuten opp til at dette skal dekkes inn over det ordinære driftsbudsjettet.

Riksrevisjonen bruker betegnelsen «svært alvorlig» om det de har avdekket. Departementet vil ikke kommentere saken. De viser til høringen 27. august. Her har statsråden spilt en aktiv rolle, så det nytter ikke å forsøke å skyve ansvaret nedover i systemet. Politidirektoratet kan i gitte tilfeller være gode å ha om behovet for en syndebukk dukker opp. Den rollen kan de ikke få i denne saken. Per Willy Amundsen har for lengst logget seg ut som statsråd. Det nytter ikke for Tor Mikkel Wara å komme med at han er ny i jobben.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) har funnet ut at han trenger 10 år ekstra for å få gjort det Stortinget har bestemt. Og det er de rødgrønnes skyld, for de planene de la fram var urealistiske. Å komme trekkende med et slikt argument etter at de blå har regjert i fem år, kvalifiserer for finaleklassen i årets tynneste unnskyldning.

Torgeir Knag Fylkenes, SVs medlem av Kontroll- og konstitusjonskomiteen, sier til Klassekampen at det ville vært mulig å terrorsikre flere eiendommer dersom regjeringen hadde bevilget mer penger. Det har han utvilsomt rett i. Fylkesnes varsler at han vil fremme mistillit mot regjeringen dersom de ikke kan påvise at Riksrevisjonen tar feil. Hadde regjeringen ment at Riksrevisjonen er på ville veier, ville vi hørt det for lengst.

Stortinget hørte ikke et knyst om at planene var vel ambisiøse og at regjeringen ville komme tilbake til Stortinget med en revidert plan

Det kan være Frank Bakke-Jensen har gode grunner for å slå av på tempoet i terrorsikringen. I så fall skulle regjeringen tatt dette opp med Stortinget, og ikke skapt et inntrykk av at det går etter planen. Det var det som skjedde i høringen i fjor. Stortinget hørte ikke et knyst om at planene var vel ambisiøse og at regjeringen ville komme tilbake til Stortinget med en revidert plan. Nå er regjeringen for andre gang tatt med buksene nede av Riksrevisjonen.

Sannsynligvis var planene de rødgrønne la etter 22. juli vel ambisiøse. Da var de i «aldri mer 22. juli-modus» og opptatt av å demonstrere at de tok sikring og sikkerhet på største alvor. Det skulle ikke spares på noe.

Erna Solbergs regjering har brukt oljepenger til den store gullmedaljen, men jammen har de blå vært opptatt av å spare i offentlig sektor. De har gående en rullerende «effektiviseringsreform» som går ut på at de redusere de ordinære bevilgningene med minst 0,6 prosent hvert år. Dette må etatene dekke inn ved å effektivisere. Men alt i forvaltningen lar seg ikke effektivisere slik regjeringen tror. Domstolsadministrasjonen er blant de som har sagt tydeligst ifra. Innen fengselsomsorgen er det effektivisert ved å ha færre ansatte. Det har ført til at de innsatte må sitte mer alene på cellene fordi det ikke er folk nok til å passe på. Og antallet volds- og trusseltilfeller mot ansatte er mer enn tredoblet siden 2011.

Slik saken står i dag, vil  selv de mest Solberg-vennlige i KrF ha forståelse for at Stortinget må reagere på skarpeste måte

Når det skal spares over hele linjen, og sikkerhet og sikring tas over det ordinære driftsbudsjettet, er det ikke rart det tar lang tid å komme i mål. Konsekvensene av at det ikke er nok penger til alt en vil ha gjort, er politikerne godt trent til å leve med. Stortinget er imidlertid fullstendig utrent i å forholde seg til en regjering som later som om de vil gjøre det Stortinget har bestemt, men i praksis slår av på tempoet. Etter fjorårets svinede kritikk, forventet Stortinget en rask springmarsj. Istedenfor må de konstatere at regjeringen subber av gårde.

SV har alt bestemt seg. Aps mann i kontrollkomiteen, Dag Terje Andersen, nøyer seg med å si at saken er svært alvorlig, men vil ha unna høringen før han trekker sin konklusjon. Det er bortimot utenkelig at Ap lar SV være alene om et mistillitsforslag i denne saken. Slik saken står i dag, vil  selv de mest Solberg-vennlige i KrF ha forståelse for at Stortinget må reagere på skarpeste måte.