Trine Skei Grande er en vinner i ordenes verden. Hvis hun ikke får med seg Erna Solberg og Siv Jensen i pengenes verden, vil hun blir stående som en kulturminister som tenker rett, men oppnår lite.

I morgen legger Trine Skei Grande fram Frivillighetsmeldingen. Den vil bli godt mottatt. Det vet hun fordi hun røpet hovedinnholdet på Frivillighetens dag, som var i går, og tilbakemeldingene var positive.

Trine Skei Grande forstår seg på frivillighetens egenart. Hun snakker som om hun skulle være en av dem.

– Med Trine Skei Grande har vi fått en offensiv frivillighetspolitikk. Vi har vært skuffet over den tidligere ledelsen i Kulturdepartementet, sier generalsekretær i Frivillighet Norge, Stian Slotterøy Johnsen.

Det varmer nok Trine Skei Grande å høre dette. Ifølge Dagens Næringsliv skjer det rett som det er at Skei Grande tar til tårene. Når Frivillighet Norge fremhever henne som en statsråd som tar fatt i utfordringene i motsetning til de tidligere Høyre-statsrådene i Kulturdepartementet, er det verd en aldri så liten gledeståre. For her leverer Trine Skei Grande. 

Det er penger den handler om i frivilligheten også.

Det feltet hun har ansvar for, og det er over tre millioner av Norges befolkning som er med i frivillig arbeid, sier at Trine Skei Grande gjør en forskjell. Det betyr noe at Venstre er i regjering, med andre ord. Fra statsrådsstolen legger Trine Skei Grande premissene for det som skal skje. Det er noe annet enn å være innenfor i maktens korridorer enn å være vakthund utenfor. Før måtte Trine Skei Grande gi stoppordre i Stortinget. Nå er det hun som leder Erna Solberg og Siv Jensen inn på den vei de skal følge.

Det avgjørende spørsmål er hvor langt hun får dem med seg. Det er penger det handler om i frivilligheten også.

Slotterøy Johnsen minner om at regjeringen fortsatt er et godt stykke unna av å innfri frivillighetens hovedkrav; full momskompensasjon. Trine Skei Grande drar det så langt at regjeringen forplikter seg på en opptrappingsplan. Så lenge hun ikke sier om det skal skje i en skilpaddes eller en tigers tempo, er det ikke verd så mye. Noe som ikke koster kronasjer, kan Skei Grande gå i gang med umiddelbart. Hun lover at frivillige organisasjoner skal slippe å søke om støtte hvert år. Hun mener det kan forsvares med treårs-perioder. Dette betyr en administrativ forenkling som vil frigjøre ressurser i det frivillige arbeidet. Regjeringen på sin side kan føre nyordningen opp på listen sin over tiltak for avbyråkratisering.

For to uker siden noterte Trine Skei Grande seg for det Aftenposten kalte hennes «viktigste dag som kulturminister»; hun la fram Kulturmeldingen. Det er 15 år siden forrige Stortingsmelding om kulturspørsmål. Også her merket de som arbeider i kulturfeltet at Trine Skei Grande forstår hva det handler om. Hun framstår som en minister som har greie på det hun driver med. Hun har ingen skumle planer om kutt og kommersialisering, slik noen frykter fra en regjering der Høyre og Frp har makten. Det er ingen fare. Kulturen har sin egen vakthund plassert rundt Kongens bord.

Kulturmeldingens ånd er Venstres ånd, det er ikke noen høyreånd som svever over vannene der Trine Skei Grande ferdes i kulturærend. Det står knapt en setning i meldingen som det er grunn for å være imot. Det kan klappes for hvert eneste kapittel. Med et unntak: Noen er bekymret når de nye regionene skal få forvalte en større del av kulturbevilgningen. De frykter at faglige perspektiver vil bli skjøvet til siden til fordel for politiske føringer. Det er lettere å få statlig enn regionale politiske fingre til å holde seg unna.

Fylkesordførerene på sin side klager i Kommunal Rapport i dag over at Trine Skei Grande ikke vil overføre flere kulturoppgaver til regionalt nivå. Flere sier rett ut at de er skuffet over den meldingen hun har lagt fram. Dette kan tyde på at Trine Skei Grande har funnet en slags balanse mellom de de tunge faglige aktørene i kulturfeltet og regionene som vitterlig får sterkere innflytelse over norsk kulturliv. Når Trine Skei Grande vil at regionene skal få økt ansvar, betyr det at det blir forskjeller regionene imellom. Hvis det skal være likhet, kunne like godt staten beholdt ansvaret.

Trine Skei Grande vil skrive seg inn i historien som en kulturminister som brenner for kultur og frivillighet. Alle aktører i feltet kan være trygg på at hun vil bruke den tyngden hun har, og det er en del, for å få vinne kampen i pengenes verden. Hvis ikke Skei Grande lykkes med å sikre, og på noen områder øke, bevilgningen til kulturen, vil hun bli stående som en minister med god vilje, men liten evne til å få gjennomslag.

Trine Skei Grande har utsatt mediemeldingen til over nyttår. Her vil hun ikke komme unna med å servere gode mål og intensjoner.

Trine Skei Grande har bygget seg en god plattform med ord om egenart, visjoner, mål og ambisjoner. Nå er oppgaven å sette sitt preg på kulturfeltet i form av tiltak og bevilgninger. De meldingene hun har lagt fram, har gjort det lettere å treffe planken.

Skei Grande har utsatt mediemeldingen til over nyttår. Her vil hun ikke komme unna med å servere gode mål og intensjoner. Mediene skriker etter å få avklart de økonomiske rammebetingelsene. Kulturmeldingen og Frivillighetsmeldingen har ikke utløst flau bris en gang. Mediemeldingen kan bli møtt med storm, om hun gjør alvor av å ville ta nye grep. Hun jobber i kulissene for å lirke fram en enighet med opposisjonen. Det spørs om opposisjonen er særlig interessert i det. Hun har nok sin fulle hyre med å få Høyre og Frp med seg på å imøtekomme medienes rop om bedre rammebetingelser.

Det kan være at Trine Skei Grande utsetter meldingen for å ta mediepolitikken med seg inn i forhandlingene med KrF. Hvis det ender med at KrF går inn i regjeringen, vil det være langt enklere for Skei Grande å legge fram en mediemelding hun vet det er flertall for i Stortinget.