Fagforeningene tapte, Norwegian vant

Audun Lysbakken prøver å male fanden på veggen når han kommer trekkende med frykten for løsarbeidersamfunnet etter at Parat og de Norwegian-ansatte tapte i Høyesterett.

Høyesterett har konkludert med at konsernet Norwegian Air Shuttle ikke kan pålegges å ta arbeidsgiveransvaret for piloter og kabinpersonale i selskapet. Ingen bombe. Det er i tråd med dommen i Lagmannsretten. Tingretten mente riktignok noe annet.

Norwegian jubler ikke. Dette er en avgjørelse de hadde regnet med. Norwegian startet som et selskap med flyvninger i Norge. I dag er de et internasjonalt selskap som flyr verden over.

Norwegian er organisert i ulike datterselskaper for å kunne spre risiko og finansiere kjøp av flere titalls nye fly. En slik organisering er vanlig i bransjen. De benytter seg både av fast ansatte og innleid personell.

YS-forbundet Parat mener Norwegian unndrar seg arbeidsgiveransvargjennom en organisasjonsform som pulveriserer ansvarsforholdet til de ansatte.

Lederen i Parat, Vegard Einan, sier til NTB at dommen i Høyesterett betyr at norske arbeidstakere ikke sikres de rettigheter og det vern de ifølge Arbeidsmiljøloven skal ha.

Yngve Carlsen, forbundsleder i Norsk Flygerforbund frykter at dommen skal få andre arbeidsgivere til å organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret.

De norske pilotene og kabinpersonalet blir ikke løsarbeidere som ikke vet om de har jobb neste høst.

Parat akter ikke å legge ned stridsøksen. De innser riktignok at det ikke er noe å hente i rettssalene. De vil følge det politiske sporet. Her står SV-leder Audun Lysbakken med åpne armer.

– For SV er det helt avgjørende å bekjempe utviklingen mot et løsarbeidersamfunn. Da er det fundamentalt at den som er den reelle arbeidsgiver har det hele og fulle ansvar for arbeidsforholdene til sine ansatte. Det er et politisk ansvar å sørge for at det er slik norsk arbeidsliv blir framover. Derfor må også Stortinget og regjeringen gå nøye inn i denne dommen, sier SV-leder Audun Lysbakken til NTB.

Rødt henger seg på kravet om en presisering av lovgivningen på dette punkt. I følge Arild Grande vil også Ap kreve at Arbeidsmiljøloven endres for å hindre selskaper å organisere seg som Norwegian har gjort.

Det er ingen grunn for Lysbakken å komme trekkende med løsarbeidersamfunnet. De norske pilotene og kabinpersonalet blir ikke løsarbeidere som ikke vet om de har jobb neste høst. De opprettholder sine ansettelsesavtaler, men deres arbeidsgiver er ikke konsernet Norwegian der Bjørn Kos er administrerende direktør. Det er et datterselskap som blir deres arbeidsgiver.

Denne måten å organisere virksomheten på er ikke spesiell for Norwegian. Det finnes en rekke bedrifter som er organisert som et konsern med datterselskaper hvor de har ansatte.

Det er også en mulighet å ha ansatte i et selskap og leie de ut til andre datterselskaper. Det finnes lover som sikrer de ansattes rettigheter.

Hvis det skjer en såkalt virksomhetsoverdragelse, er for eksempel de ansatte sikret å beholde lønns- og arbeidsvilkår. Det bedrifter ikke kan, er å organisere seg med løsarbeidere.

Det spesielle med Norwegian er at de startet som et selskap og har organisert seg som et konsern etter hvert som de har ekspandert, og at de internasjonalt benytter seg av det Lysbakken kaller et løsarbeidersystem.

Internasjonalt er det vanlig å leie inn flygere og kabin-personell etter hvert som nye ruter startes opp og andre legges ned. Denne fleksibiliteten er Norwegian avhengig av for å finansiere sin ekspansive drift.

De som finansierer Norwegians mange flykjøp, legger vekt på at konsernselskapet har tilstrekkelig med egenkapital og at de er organisert på en måte som gjør at de raskt kan tilpasse seg endringer i markedet.

Saken er avsluttet for Norwegian. Høyesterett har tolket gjeldende rett. Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft.

Arbeidsmiljøloven gjelder for Norge. Norwegian må drive i samsvar med lovgivningen i de landene de opererer i og regelverket som gjelder for internasjonal luftfart.

Bjørn Kjos er krystallklar på at Norwegian ikke kunne ha utviklet seg til et globalt flyselskap om de skulle ha drevet på de premisser Parat og LO legger til grunn. 

Det er ikke meningen at norsk arbeidsmiljølovgivning skal gjøre det umulig å konkurrere internasjonalt.

Fagforeningene og opposisjonen bør erkjenne at de har gått på et tap.

Det er ikke noe poeng å vedta en «lex- Norwegian». Saken er avsluttet for Norwegian. Høyesterett har tolket gjeldende rett. Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft.

Politikerne som nå aksjonerer, bør merke seg at Norwegian har pekt på et tap i Høyesterett kunne ha framtvunget en nedleggelse av den norske delen av virksomheten.

Ved å lage lover som hindrer selskaper i å organisere seg for å spre risiko, oppnår en ikke noe annet enn at selskaper tvinges til å ta mindre risiko som igjen betyr færre arbeidsplasser.

Sentraliserte bedriftsstyrer

Det er politikernes oppgave å ta distriktspolitiske hensyn. Derfor lever vi relativt godt med at ingen styremedlemmer i de seks store statseide bedriftene bor nord for Hamar – og Trygve Slagvold Vedum kjefter.

Det skal ikke mye til før Trygve Slagsvold Vedum spiller plata «Sentralisering av statlig styringsmakt».

Det har han fått anledning til i dag når Nationen offentliggjør en oversikt over hvor styremedlemmene i de statseide selskapene kommer fra.

«Ingen i styrene nord for Hamar», er tittelen på første side og med referanse til de seks største selskapene. Slagsvold Vedum lar seg ikke be to ganger:

– Det er et eksempel på hvordan makt sentraliseres. Det ligger enormt mye makt i disse styrene. At en hel landsdel som Nord-Norge ikke har en eneste styreleder i selskaper som har en landsdekkende funksjon, er ikke holdbart, sier han og trekker fram Posten som et eksempel.

– I Nord-Norge handler det ikke bare om regninger, men om det lokale næringslivet, som ikke får levert pakkene, eller tannlegekontoret som ikke får protesene de trenger. Det er andre praktiske utfordringer om du bor på Frogner, eller om du bor i Mehamn eller Fauske, sier Senterparti-lederen.

Slagsvold Vedum har utvilsomt rett i at man som privatperson kan oppleve Postens tjenester ulikt om en bor på Frogner eller i Mehamn. I rollen som styremedlem skal ikke det spille noen rolle.

Styrets oppgave er, som næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) påpeker, å drive forretning, ikke politikk. Det er politikerne som skal ta disktrikspolitiske hensyn, ikke styrene. 

Styre og ledelse skal drive i tråd med det eierne har lagt til grunn. Eieren staten har ikke bedt Posten om noe annet enn å drive med akseptabel lønnsomhet.

Om det skal bringes ut post hver dag eller tre dager i uka, er det politikerne som skal avgjøre, ikke styret.

Hvis et styremedlem begynner med protokolltilførsler der en «stemmer for postlevering hver dag i uka fordi jeg og naboene mine vil ha post hver dag», vil det være et brudd på premissene for styrevervet en har fått.

Nationen har gjennomgått de 74 statseide selskapene for å avdekke den geografiske spredningen blant styremedlemmene. De seks største selskapene er Telenor, Equinor, DNB, Norsk Hydro, Nye veier og Posten.

Nå har riktignok Norsk Hydro et styremedlem fra Stavanger og Posten en fra Bergen, og de har ikke regnet med ansatte som styremedlemmer.

Det er hentet inn styremedlemmer fra utlandet fordi disse har en unik kompetanse som selskapet trenger.

Telenor er i en særstilling. Her kommer fire styremedlemmer fra utlandet, mens to bor i Oslo. I Telenor er det fire utlendinger og tre fra Oslo.

I Nationen heter det at de «styres fra utlandet- ikke distriktene». Her tillegger Nationen en rolle styrene ikke har. Telenor og Equinor er norske selskaper og de styres fra Norge selv om de har omfattende viksomhete utenfor landets grenser.

Det er hentet inn styremedlemmer fra utlandet fordi disse har en unik kompetanse som selskapet trenger.

Det er valgkomiteen som foreslår for generalforsamlingen hvem som bør velges til styret. Komiteen leter etter styremedlemmer med spesialkompetanse. Målet er at styret samlet sett skal ha kompetanse til å støtte og kontrollere administrasjonen og ha de beste forutsetninger for å legge en strategi for selskapet.

Kravet om 40 prosent representasjon av kvinner må det tas hensyn til. Noen er opptatt av en god fordeling også når det gjelder alder og etnisk bakgrunn, og nå altså også bosted.

Fylkesnes har rett i at det skjer en sentralisering i landet, men det skyldes ikke bedriftsstyrer rundt om.

Selv om Vedum vifter med sentraliseringsflagget, vil det være kompetanse og kjønn som vil være det avgjørende.

Et styre i en bedrift skal ikke settes sammen etter de samme kriteriene som en regjering eller en partiledelse. Politiske styrer skal oppleves som representativ for velgerne. En bedrift er ikke et folkestyre-prosjekt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) fra Tromsø henger seg på Slagsvold Vedums kritikk og hevder at geografi er en kvalifikasjon i seg selv.

Den må nok Fylkesnes lenger ut på landet med. Det er ikke grunnlag for hans bekymring for at beslutningene styrene fatter, favoriserer sentrale strøk og at resten av landet vil tape på det.

Fylkesnes har rett i at det skjer en sentralisering i landet, men det skyldes ikke bedriftsstyrer rundt om.

Delvis skyldes sentraliseringen at et økende antall i befolkningen vil bo sentralt og ikke i distriktene. Delvis er utviklingen politisk styrt gjennom ulike reformer og statlige kompetansekrav.

May som forventet

Theresa May leder som forventet i kaoset inntil det eventuelt blir flertall mot henne. Ennå har hun ikke bestemt seg for om hun vil forsøke å lede Storbritannia ut av EU uten en avtale.

Et land i politisk kaos trenger en leder som gjør sitt ytterste for å lede landet slik en selv mener er best. Da gjelder det å ikke bli vippet av pinnen av opposisjonen, motstandere i eget parti og medienes krisedekning. Så på sett og vis lever Theresa May i Storbritannia opp til det som kreves av en leder i krise. En skal holde den kursen en har staket ut så lenge det er håp om å nå fram dit en skal.

Etter det ble klart at den avtalen May har forhandlet fram med EU ville bli forkastet, avlyste hun den bebudede avstemningen i siste liten. Det var klokt om en ser det fra hennes side. Det er ikke noe poeng å påføre seg selv et nederlag. Istedenfor vender hun seg på nytt til EU, selv om de har gitt klar beskjed om at de ikke har mer å gi. På denne måten kommer hun de som mener det må være mulig å få EU med på å strekke seg lenger for å sikre Storbritannias interesser  i møte. EU får også en siste mulighet for å avverge noe de ikke ønsker – at Storbritannia går ut av EU uten en avtale.

EU-president Jean-Claude Juncker sa i går kveld at det ikke var mulig å få noe mer av betydning fra EU. Det er ikke aktuelt å gjøre endinger i avtaleteksten som omfatter om lag 1000 sider. Men det kan tenkes at EU kan komme med en uttalelse i form av en viljeserklæring. Det hjelper Theresa May lite.

Det hun oppnår ved å utsette avstemningen og avklare med EU at det ikke er mer å hente, er å gjøre det klart for Parlamentet at de må bestemme seg

May drar i alle fall til Brussel torsdag. Ingen skal kunne si at hun ikke har gjort det som er mulig for å få EU til å strekke seg lenger. Det hun oppnår ved å utsette avstemningen og avklare med EU at det ikke er mer å hente, er å gjøre det klart for Parlamentet at de må bestemme seg. Hun slynger ut spørsmålet til Parlamentet: Hva vil dere? Hva er alternativet til den avtalen som foreligger?

Problemet er at det ikke er flertall for noe alternativ. Det britiske parlamentet driver seg selv inn i handlingslammelse. Det likner på det de opplever i Sverige for tiden og som preget Belgia i flere måneder i 2014 og Nederland i over et halvt år i fjor.

EU-domstolen har gjort det klart at Storbritannia har mulighet for å avlyse brexit. Da fortsetter Storbritannia som medlem av EU slik det er i dag. Dette har gitt brexit-motstanderne i Storbritannia vann på mølla. Ved å hamre løs på Mays avtale, håper de på at brexit avlyses framfor at Storbritannia går ut av EU om vel tre måneder uten en avtale. May har sagt at regjeringen er forberedt på å gå ut av EU uten avtale, men at de ikke vurderer å droppe brexit.

Hvis mostanden mot den avtalen hun har forhandlet fram er like sterk som nå, er det ikke noe poeng å få den nedstemt i Parlamentet. Ved ikke å tvinge fram en avklaring, drives Storbritannia hver dag nærmere en uttreden av EU uten av avtale. May ser ut til å mene at brexit uten avtale er bedre enn en EØS-liknende avtale.

Hun er som en skipper i storm som vil seile selv om seilene revner

Theresa May vil ikke ha et nyvalg nå. Det vil Labour ha alt å vinne på. Å ende opp med fortsatt EU-medlemskap og Jeremy Corbyn som statsminister, er så ille at de knapt orker å tenke på det i den konservative leiren.

May har sagt at hun ikke vil ha et nyvalg og ingen ny folkeavstemning. Hennes strategi er å tvinge fram en beslutning. Det er i dag ikke flertall i Parlamentet for å gå ut av EU uten av avtale. Men det kan være det Theresa May aktivt vil styre mot fra det øyeblikket av at hun innser at den avtalen hun har forhandlet fram må skrotes.

Det ser det ikke ut til at May akter å kaste kortene. Hun er som en skipper i storm som vil seile selv om seilene revner. Det går på et vis så lenge skuta ikke synker. Det er nok av dem som mener May styrer den store britiske skuta på grunn, men det er ingen som har meldt seg på for å mønstre på som ny skipper.

Det franske opprøret

Emmanuel Macron ser ut til å ha tapt kontrollen. Det er tvilsomt om han i dag vil varsle så radikale endringer i sin politikk at det blir slutt på de voldsomme demonstrasjonene.

Den øverste politiske lederen i et land må ha kontroll. En kan ikke opptre som et aspeløv som føres hit og dit av skiftende vinder i opinion og blant interessegrupper. Donald Trump insisterer på at han har en slags kontroll. Han kvitter seg med medarbeidere over en lav sko og står steilt på det han vil ha gjennomført. Selv i det kaoset han befinner seg i og den voldsomme kritikken har utsettes for, er det fortsatt mange som mener han ligger best av til å bli president også i neste periode.

Theresa May har mistet kontrollen over brexit-prosessen ser det ut til. Hun får neppe Parlamentet til å godkjenne avtalen hun har forhandlet fram i morgen. Det kan være starten på en prosess det hun skiftes ut som statsminister. En annen mulighet er at han beholder posisjonen tross alt, og styrer Storbritannia ut av EU uten en avtale.

For vel en uke siden forsøkte Emmanuel Macron å opptre som om han hadde kontroll over situasjonen i Frankrike. Han refset demonstrantene og ba politiet sette inn nødvendige ressurser for å opprettholde ro og orden. Det gjorde vondt verre. De «Gule vestene» nekter å akseptere den politikken Macron fører.

De gule vestene fremsetter en voldsom mengde med krav: Gjør slutt på all hjemløshet, mer progressiv inntektsskatt, økt minimumslønn, nei til flere kjøpesentre, bedre boliger, økt skatt til store bedrifter, gjeninnføring av formuesskatt, beskyttelse av fransk industri, færre midlertidige stillinger, slutt på innstramminger i offentlig sektor som rammer de fattigste, redusert innvandring, skjerpede krav til integrering, flere arbeidsplasser, økt støtte til funksjonshemmede, forbud mot salg av ressurser som er i det offentliges eie, ingen nedbygging av offentlig tjenester, nei til mer sentralisering, økt støtte til distriktene bedre velferd for eldre, maksimalt 25 elever per klasse fra barnehagen til videregående, økt bruk av folkeavstemninger, pensjon ved fylte 60 år og rett til pensjon i en alder av 55 år i fysisk belastende yrker og avvikling av ordningen om livslang lønn til presidenter – for å neve noe.

Problemet er at økte skatteinntekter fra de rike neppe kan finansiere alle kravene om bedre velferd for mange

Det dreier seg om beskyttelse mot konsekvenser av globaliseringen, bedre velferdsordninger for de fattigste, et mer rettferdig skattesystem og styrking av distriktene som alternativer til sentralisering. De gule vestene krever at de rike skal betale mer skatt slik at en får finansiert dagens velferdsordninger og forbedret flere av dem. Problemet er at økte skatteinntekter fra de rike neppe kan finansiere alle kravene om bedre velferd for mange. Da må staten øke sine utgifter.

Å finansiere velferd med økt belåning får en ikke EU med på. I Brussel støtter de Macrons reformer. De har mer tro på en hestekur, som for eksempel Spania, Portugal og Hellas måtte igjennom, før de fikk kontroll med gjeld og økonomi.

Problemet for Macron er at den politikken han får støtte til i Brussel blir avvist i gatene i Frankrike. Arbeidsløsheten er på 10 prosent. Fattigdommen brer om seg. Folk er sinte og frustrerte.

Frustrasjonen vendte seg mot de etablerte partiene ved presidentvalget. Macron utnyttet makttomrommet, laget sitt eget parti og framsto som den mest samlede presidentkandidaten. Macron kom utenfra og ovenfra. Han er en typisk representant fra den franske eliten som gjerne vil styre folket. Macron hadde imidlertid ikke er parti å lene seg på. Han har ikke en maktbase i form av et kontaktnett som stiller opp for ham i motvind. Han er eneren på toppen som folk stemte fram. Nå vil de ikke ha ham lenger. En undersøkelse viser at 72 prosent støtter protestene, 27 prosent støtter Macron.

Macron defineres nå som en skuffelse

Macron har sagt han vil droppe avgiftsøkningen på drivstoff. Han kommer sikkert også opp med noen andre tiltak i dag. Det er neppe nok. Opprøret i Frankrike stikker dypere enn som så. Frankrike er i ferd med å gå i oppløsning. Regjeringen sliter med å ta situasjonen inn over seg og samle seg om et lederskap. Macron defineres nå som en skuffelse. Han lider samme skjebne som de andre partilederne før og under presidentvalget.

De gule vestene forenes i ønsket om forbedringer og mindre forskjeller. Men de representerer ikke et realistisk politisk program for å komme dit de ønsker seg. Faren er stor for at de radikale kreftene på høyresiden utnytter situasjonen.

Da Macron vant over Marine Le Pen jublet de i Brussel og rundt om i de etablerte partiene i Europa. Nå er jubelen erstatte med et tynt håp om at han skal klare å styre Frankrike videre.  

Politisk barnegrep

Når regjeringens nye fødeutvalg som skal få kvinner til å føde flere barn, forventes å jobbe raskt, kan de klare det lynraskt ved å lese KrF og SVs program.

Skal en være politiker, må en ha tro på at en kan få gjort noe som har betydning på sikt. Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland mangler så visst ikke tiltakslyst og tro på egne prosjekter. Nå vil hun få kvinner til å føde flere barn. Hele regjeringen står bak. De nedsetter et nytt fødeutvalg, skriver Klassekampen i dag.

– Lave fødselstall utgjør på sikt en stor utfordring for velferdsstatens bærekraft, sier Linde Hofstad Helleland. Det er for så vidt riktig, hvis det ender opp med at kvinner føder stadig færre barn og medisinske fremskritt gjør at det blir stadig flere eldre. Her kommer innvandrerne oss til hjelp. De er bedre enn nordmenn når det gjelder å sette nye barn til verden.

Regjeringen lurer på hva som går av norske kvinner – og muligens menn. I 2009 fødte norske kvinner 1,98 barn. Da var vi på topp i Europa. Siden den tid har fruktbarhetstallet sunket til 1,62. Vi må kunne anta at menn og kvinner ikke forsømmer den aktiviteten som må til for å lage barn. I så fall er det lysten til at det skal bli barn av sengehyggen som har sunket. Eller så er lysten på barn mer enn sterk nok, men kvinner- og muligens menn- innser at det ikke er alle lystene enn kan gi etter for. Lyster må holdes i sjakk. Det er noe som er viktigere enn lysten på flere barn.

Det virker imidlertid ikke som regjeringen vil ta bryet med å forstå hva det er som gjør at kvinner nedprioriterer å få barn. Det har med tiden vi lever i, forventningene vi utsettes for og trendene som setter spor. Regjeringen vil heller gå rett på sak. De vil ha handling, og sjøsetter en tverrdepartemental arbeidsgruppe som skal komme opp med tiltak som kan få kvinner til å føde flere barn. «Regjeringen vil ta grep», heter det. Håpet er at gruppen skal finne tiltak som kan iverksettes raskt, skriver Klassekampen.

Flere barn ender fort opp med tilbakegang for likestillingen

Dette kan gjøres meget raskt. Det er bare å lese programmet til KrF og SV. Det skal godt gjøres å finne på helt nye tiltak med mindre en leter etter dypereliggende årsaker. Mer omfattende permisjonsordninger, økt kontantstøtte, billigere barnehager, redusert arbeidstid for småbarnsforeldre og økt barnetrygd vil styrke barnefamilienes økonomi. Men dette er omstridte tiltak, for det fører til at kvinner kan komme til å bruke mer tid hjemme med barn, jobbe deltid eller ikke jobbe i det hele tatt. Flere barn ender i praksis fort opp med tilbakegang for likestillingen fordi kvinner blir mer borte fra jobb enn menn.

Politikerne vil gjerne tro at kvinner vil føde flere barn om det blir økt pappaperm. Så enkelt er det nok ikke. Hvis den samlede permisjonen ved fødsel økes, og familiene selv hadde fått bestemme hvordan permisjonen skulle tas ut, vil det kunne ha betydning for om for eksempel en tobarnsmor som står i kassa på Rimi orker å gå i gang med barn nummer tre. Men politikerne vil at menn og kvinner skal dele permisjonen mest mulig likt.

Jonas Gahr Støre kritiserte årets statsbudsjett blant annet fordi KrF fikk gjennomslag for å øke barnetrygden. Han advarer mot økt støtte som kan bryte med arbeidslinjen. Det er arbeid som er veien ut av fattigdom. Spørsmålet er om det er veien til at kvinner føder flere barn. Hvis den offentlige støtten nærmer seg det en sitter igjen med etter skatt om en ligger lavest på skalaen i et lavtlønnsyrke, vil det være kvinner som velger barn foran jobb. Det skal mye til for at politikerne synes det er ok. Det er likestilling og heltidsarbeid som teller.

Det er et paradoks at i en tid hvor barns behov løftes fram, barns rettigheter skjerpes og vi har bedre permisjonsordninger enn de fleste, fødes færre barn

Linda Hofstad Helleland viser at hun gjør noe. Det er tvilsomt om det kommer særlig mye ut av det initiativet hun har tatt. For politikerne er det like vanskelig å få flere kvinner til å føde flere barn som det er å få kvinner til å bli ledere på høyt nivå i større børsnoterte selskaper. Politikerne viser at de vil, og det er da noe, men de får det ikke til. I saker som handler om dypt personlige valg når ikke politikken fram.

Det er et paradoks at i en tid hvor de snakkes mye om barn, hvor barn behov løftes fram, barns rettigheter skjerpes og vi har bedre permisjonsordninger enn de fleste, fødes  færre barn. Det er tydeligvis noe som er viktigere enn barn, både for kvinner og menn, og for politikken i praksis, selv om ingen sier det rett ut.Arbeid og likestilling er det som teller mest når det kommer til stykket. Men politikerne vil ikke være med på at arbeid og likestilling er et hinder for at kvinner føder flere barn. Snarere tvert imot. 

De gode intensjoners minister

Trine Skei Grande er en vinner i ordenes verden. Hvis hun ikke får med seg Erna Solberg og Siv Jensen i pengenes verden, vil hun blir stående som en kulturminister som tenker rett, men oppnår lite.

I morgen legger Trine Skei Grande fram Frivillighetsmeldingen. Den vil bli godt mottatt. Det vet hun fordi hun røpet hovedinnholdet på Frivillighetens dag, som var i går, og tilbakemeldingene var positive.

Trine Skei Grande forstår seg på frivillighetens egenart. Hun snakker som om hun skulle være en av dem.

– Med Trine Skei Grande har vi fått en offensiv frivillighetspolitikk. Vi har vært skuffet over den tidligere ledelsen i Kulturdepartementet, sier generalsekretær i Frivillighet Norge, Stian Slotterøy Johnsen.

Det varmer nok Trine Skei Grande å høre dette. Ifølge Dagens Næringsliv skjer det rett som det er at Skei Grande tar til tårene. Når Frivillighet Norge fremhever henne som en statsråd som tar fatt i utfordringene i motsetning til de tidligere Høyre-statsrådene i Kulturdepartementet, er det verd en aldri så liten gledeståre. For her leverer Trine Skei Grande. 

Det er penger den handler om i frivilligheten også.

Det feltet hun har ansvar for, og det er over tre millioner av Norges befolkning som er med i frivillig arbeid, sier at Trine Skei Grande gjør en forskjell. Det betyr noe at Venstre er i regjering, med andre ord. Fra statsrådsstolen legger Trine Skei Grande premissene for det som skal skje. Det er noe annet enn å være innenfor i maktens korridorer enn å være vakthund utenfor. Før måtte Trine Skei Grande gi stoppordre i Stortinget. Nå er det hun som leder Erna Solberg og Siv Jensen inn på den vei de skal følge.

Det avgjørende spørsmål er hvor langt hun får dem med seg. Det er penger det handler om i frivilligheten også.

Slotterøy Johnsen minner om at regjeringen fortsatt er et godt stykke unna av å innfri frivillighetens hovedkrav; full momskompensasjon. Trine Skei Grande drar det så langt at regjeringen forplikter seg på en opptrappingsplan. Så lenge hun ikke sier om det skal skje i en skilpaddes eller en tigers tempo, er det ikke verd så mye. Noe som ikke koster kronasjer, kan Skei Grande gå i gang med umiddelbart. Hun lover at frivillige organisasjoner skal slippe å søke om støtte hvert år. Hun mener det kan forsvares med treårs-perioder. Dette betyr en administrativ forenkling som vil frigjøre ressurser i det frivillige arbeidet. Regjeringen på sin side kan føre nyordningen opp på listen sin over tiltak for avbyråkratisering.

For to uker siden noterte Trine Skei Grande seg for det Aftenposten kalte hennes «viktigste dag som kulturminister»; hun la fram Kulturmeldingen. Det er 15 år siden forrige Stortingsmelding om kulturspørsmål. Også her merket de som arbeider i kulturfeltet at Trine Skei Grande forstår hva det handler om. Hun framstår som en minister som har greie på det hun driver med. Hun har ingen skumle planer om kutt og kommersialisering, slik noen frykter fra en regjering der Høyre og Frp har makten. Det er ingen fare. Kulturen har sin egen vakthund plassert rundt Kongens bord.

Kulturmeldingens ånd er Venstres ånd, det er ikke noen høyreånd som svever over vannene der Trine Skei Grande ferdes i kulturærend. Det står knapt en setning i meldingen som det er grunn for å være imot. Det kan klappes for hvert eneste kapittel. Med et unntak: Noen er bekymret når de nye regionene skal få forvalte en større del av kulturbevilgningen. De frykter at faglige perspektiver vil bli skjøvet til siden til fordel for politiske føringer. Det er lettere å få statlig enn regionale politiske fingre til å holde seg unna.

Fylkesordførerene på sin side klager i Kommunal Rapport i dag over at Trine Skei Grande ikke vil overføre flere kulturoppgaver til regionalt nivå. Flere sier rett ut at de er skuffet over den meldingen hun har lagt fram. Dette kan tyde på at Trine Skei Grande har funnet en slags balanse mellom de de tunge faglige aktørene i kulturfeltet og regionene som vitterlig får sterkere innflytelse over norsk kulturliv. Når Trine Skei Grande vil at regionene skal få økt ansvar, betyr det at det blir forskjeller regionene imellom. Hvis det skal være likhet, kunne like godt staten beholdt ansvaret.

Trine Skei Grande vil skrive seg inn i historien som en kulturminister som brenner for kultur og frivillighet. Alle aktører i feltet kan være trygg på at hun vil bruke den tyngden hun har, og det er en del, for å få vinne kampen i pengenes verden. Hvis ikke Skei Grande lykkes med å sikre, og på noen områder øke, bevilgningen til kulturen, vil hun bli stående som en minister med god vilje, men liten evne til å få gjennomslag.

Trine Skei Grande har utsatt mediemeldingen til over nyttår. Her vil hun ikke komme unna med å servere gode mål og intensjoner.

Trine Skei Grande har bygget seg en god plattform med ord om egenart, visjoner, mål og ambisjoner. Nå er oppgaven å sette sitt preg på kulturfeltet i form av tiltak og bevilgninger. De meldingene hun har lagt fram, har gjort det lettere å treffe planken.

Skei Grande har utsatt mediemeldingen til over nyttår. Her vil hun ikke komme unna med å servere gode mål og intensjoner. Mediene skriker etter å få avklart de økonomiske rammebetingelsene. Kulturmeldingen og Frivillighetsmeldingen har ikke utløst flau bris en gang. Mediemeldingen kan bli møtt med storm, om hun gjør alvor av å ville ta nye grep. Hun jobber i kulissene for å lirke fram en enighet med opposisjonen. Det spørs om opposisjonen er særlig interessert i det. Hun har nok sin fulle hyre med å få Høyre og Frp med seg på å imøtekomme medienes rop om bedre rammebetingelser.

Det kan være at Trine Skei Grande utsetter meldingen for å ta mediepolitikken med seg inn i forhandlingene med KrF. Hvis det ender med at KrF går inn i regjeringen, vil det være langt enklere for Skei Grande å legge fram en mediemelding hun vet det er flertall for i Stortinget.

Skivebom på eget klimamål

Ola Elvestuen innrømmer nå det alle vet, at vi er milevis unna å nå Stortingets klimamål og at han ikke klarer noe bedre enn skilpaddetempo for å få redusert klimautslippene.

En skulle kanskje tro at når et overveldende flertall på Stortinget vedtar noe, så blir det sånn. Slik er det ikke, i alle fall ikke når det gjelder klimautslipp.

Det gjør nok vondt langt inn i Venstresjela når Ola Elevstuene innrømmer i Klassekampen i dag at Norge ikke når klimamålene for 2020 som Stortinget vedtok i 2012.

Han sier «trolig». Slik sukrer han pillen. Det kan jo skje et under. Det må i tilfelle gå ut på at Norge de to siste årene må klare å kutte utslippene ti ganger raskere enn de foregående årene.

Det er første gangen Elvestuen innrømmer det alle har visst i lang tid, at Stortingets mål for klimautslipp ikke blir nådd. Men Elvestuen har trøst til seg selv og andre. Det går den rette veien, riktignok i et skilpaddetempo. Målet er et utslipp på 48,6 millioner tonn i 2020. Utslippene i år vil ligge på 52,4 tonn.

Politikken styres av andre krefter enn klimamålene. Elvestuen innrømmer det.

Stortinget har også fastsatt mål for 2030 og 2050. Det viser seg at slike mål ikke betyr all verdens. Slik er det gjerne med mål som det ikke får umiddelbare konsekvenser av å ikke nå. Klimamålene framstår mer som kjekke å ha enn som vedtak politikerne er forpliktet på. Politikken styres av andre krefter enn klimamålene. Elvestuen innrømmer det.

– Mange steder der du har hatt store reduksjoner på kort tid, er det fordi du har hatt industri som er blitt nedlagt. Vi ønsker omstilling, ikke industridød, sier Elvestuen til Klassekampen.

Det er ingen som ønsker industridød. Den regjeringen han er med i ønsker heller ikke at det skal bli færre arbeidsplasser innen olje og gass.

Elvestuen vet at å flytte arbeidskraft over fra olje og gass til fornybar energi, ikke er som å slå på en bryter. Det en risikofylt ferd. Olje og gass er fortsatt omtrent som å trykke penger. Grønn energi handler fortsatt om å komme i balanse. På sikt vil det endre seg.

Når Elevestuen snakker om at han ikke vil legge ned industri, gjør han det for lett for seg selv. Det er ingen som roper høyt om det. Hvis vi får på plass et system som gjør at prisen på å slippe ut CO2 øker, vil en del bedrifter ikke klare omstillingen. Det må vi leve med. Det er hele tiden en del bedrifter som ikke klarer rammebetingelsene for driften og markedets krav.

Det Elvestuen ikke kan si er at Venstre, som en juniorpartner i regjeringen, ikke klarer å få Frp og Høyre med på bruk av sterkere lut og mer omfattende tiltak.

Avgiftene på drivstoff kunne ha økt uten at vi hadde fått franske tilstander. Men Frp nekter. Avgiftene på flyreiser kunne blitt satt opp for å begrense reisingen til utlandet. Heller ikke det er det flertall for. Vi kunne ha droppet taxfree. Da ville det blitt langt mindre attraktivt for en del å reise utenlands. Det vil i alle fall ikke Frp. Landbrukspolitikken kunne vært lagt om slik at det ble produsert mindre rødt kjøtt. Det ville gitt et ramaskrik fra Sp, og en ville ikke fått KrF med på det som ville blitt beskrevet som en rasering av landbruket. Regjeringen kunne satt av noen milliarder til et klimafond som kunne bidratt til at bedrifter raskere tar i bruk grønn energi og teknologi. Men det er andre ting en heller vil bruke penger på.

Vi tjener uforskammet godt på at verden fortsatt vil ha olje og gass og at det drøyer med å få begrenset klimautslippene.

Å få ned klimautslippene står ikke høyt nok oppe på prioriteringslisten.Upopulære tiltak vil politikerne helst holde seg unna. Hvis EU klarer å utvikle et forpliktende system og øke prisen på utslipp, vil det hjelpe godt på. Det blir omtrent som EØS-avtalen. Den må vi følge selv om vi ikke liker alle konsekvensene av den. Når politikerne kan velge fritt, taper klimaet. Vi trenger systemer som binder oss til masten.

Om et par dager drar Elvestuen til FNs klimatoppmøte i Polen. Han reiser for å gjøre det han kan for å styrke Paris-avtalen og få bedre framdrift i arbeidet for å få redusert klimagassutslippene. Det er bare å ønske lykke til. Det søkkrike oljelandet Norge som ikke er i nærheten av å klare egne klimamål, er ingen tungvekter i klimasammenheng. Vi tjener uforskammet godt på at verden fortsatt vil ha olje og gass og at det drøyer med å få begrenset klimautslippene.

Den syke Raja

Når Abid Raja bli sykemeldt etter at Trine Skei Grande har baksnakket ham, viser det at de i Venstre har problemer både med Trine Skei Grande og Abid Raja.

Venstres finanspolitiske talsperson og parlamentariske leder, Abid Raja, er ikke noe aspeløv. Han er en hardtslående politiker som har trening i å stå i stormer, riktignok stormer han selv skaper og som ikke handler om han selv. Nå er han nede for telling etter et svingslag av de heller sjeldne fra partileder Trine Skei Grande.

Legen på Stortinget sykemeldte ham fra før helgen. Raja vil ikke kommentere situasjonen, men ifølge Dagens Næringsliv (DN) har han informert sine kolleger om at han er syk fordi Grande har gjort ham syk. Med det han har sagt er mer enn nok. Slik uttaler man seg når man er i en betent konflikt som det ikke er funnet en løsning på.

Skaden skjedde da Henrik Asheim (H), Abid Raja (V) og Helge Andrè Njåstad (Frp) satt sammen for å forberede budsjettforhandlingene. Asheim ringte Trine Skei Grande for å forvisse seg om at det var tilfelle, som Raja hadde sagt, at hun var rede til å reversere støtten til Human Right Service.

Han opplyste ikke at han hadde telefonen på høyttalende. Det er god skikk og bruke å gjøre det. Trine Skei Grande trodde hun snakket kun med Asheim og langet ut: «Abid undergraver hele budsjettprosessen og partiet. Han er ute etter meg». Skei Grande har tydeligvis en fortrolighet til Høyres finanspolitiske talsperson som hun ikke har til sin egen.

Nå er han nede for telling etter et svingslag av de heller sjeldne fra partileder Trine Skei Grande

Saken dysses ned. De må komme i mål med budsjettforhandlingene. Noen dager seinere er det oppvaskmøte i Venstre. Her beklager Skei Grande det hun sa. Hun beklager også overfor Asheim og Njåstad.

– Jeg synes det er svært trist at Abid er sykemeldt. Han har gjort en fantastisk god jobb under forhandlingene om statsbudsjettet, og resultatet av den jobben er vi alle stolte av. Det er riktig at det har vært en diskusjon om en sak i budsjettet og at det i forbindelse med denne saken gikk en kule varmt og falt ord som ikke burde falt. Det har jeg bedt om unnskyldning for, sier Grande til DN og VG.

Trine Skei Grande gjør det hun kan for å reparere den skaden hun har forårsaket. Om det er nok til å roe situasjonen er ikke godt å si. Det vet hun ikke selv en gang. Det er drøyt å baksnakke sin nærmeste medarbeider på finanssektoren slik hun gjorde. Hun bidro til å svekke Rajas autoritet i viktige forhandlinger. Det er mildt sagt en tabbe av en partileder

Trine Skei Grande buser ikke ut med en slik kritikk av Raja bak hans rygg uten at det er en grunn til det. Hun må ha vært frustrert over Raja i lenger tid. Raja tøyer sitt mandat. Han tar ikke signaler og beskjeder fra Trine Skei Grande slik hun ønsker. Raja spiller ut, i øst og i vest, uten å sikre seg tilfredsstillende klarering fra Skei Grande. Det kan være Asheim også har det inntrykket. Det er spesielt at han ringer Skei Grande mens Raja er til stede for å avklare en fillesak, riktignok med symbolkraft. Det dreier seg om rundt fem hundre tusen kroner. Dette burde Raja selv fått avklart uten bistand fra Asheim.

Resultatet bli sannsynligvis at Raja må passe på å forankre sine utspill bedre hos Skei Grande. Han har neppe styrke til å stå i en permanent maktkamp

Når Trine Skei Grande antyder overfor Henrik Asheim at Abid Raja er «ute etter å ta henne», viser hun mangel på dømmekraft. Det kan godt være det er tilfellet. Det er mye som tyder på at Abid Raja er ute etter å posisjonere seg som en ny leder for Venstre. Hvis Trine Skei Grande sitter med dette inntrykket, må hun ikke snakke om det, og alle minst til sentrale ledere i andre partier.

Vanligvis blir ikke en normalt garvet politiker sykemeldt etter en krangel. Trine Skei Grandes uttalelse bak Rajas rygg, må ha truffet Raja på et dypere plan. Trine Skei Grande har tydeligvis ikke maktet å rydde opp etter seg. Raja vet at det Skei Grande sier ikke er tatt ut av løse luften. Hun sier det hun mener. For Raja handler det om posisjonen hans i Venstre. Når Trine Skei Grande rykker ut mot ham med påstander om at han ødelegger for partiet, må han enten ta til seg den kritikken eller ta kampen opp mot henne.

Venstre får ingen målbar uttelling på meningsmålingene etter sin innpass i maktens korridorer. Konflikten mellom Abid Raja og Trine Skei Grande kan bli en ytterligere belastning for partiet. Hvis Raja kommer raskt til hektene igjen, har ingen stor skade skjedd.

Det verste som kan skje, er at noen kommer trekkende med et forslag om at Skei Grandes lederstil bør sjekkes. Det forslaget bør i tilfelle skytes ned umiddelbart. Skei Grande er seg selv. Det er den lederstilen Venstre har valgt. Trine Skei Grande føler seg presset av Abid Raja og har taklet situasjonen på en uklok måte.

Det gjør politikere med jevne mellomrom. Venstre må finne ut av det. De får håpe på at julefreden snart senker seg over parti og tillitsvalgte. Resultatet bli sannsynligvis at Raja må passe på å forankre sine utspill bedre hos Skei Grande. Han har neppe styrke til å stå i en permanent maktkamp.

Økt skatt for de rike

Eiendomsskatten bør økes over hele linjen, og rikinger som Stein Erik Hagen, Øystein Stray Spetalen og andre som har saksøkt Oslo kommune, bør skjerpe seg.

Oslo kommune innførte skatt på eiendom i 2016. De har riktignok innført et bunnfradrag som er så høyt at det betales kun eiendomsskatt for 20 prosent av boligene i hovedstaden. Over 3427 rikinger i Oslo, blant disse finner vi milliardærene Stein Erik Hagen og Øystein Stray Spetalen, har saksøkt Oslo kommune fordi de mener skatten er urimelig og ulovlig. De har tapt både i tingretten og lagmannsretten, men de gir seg ikke. Saken skal til høyesterett – hvis de vil ta den da.

Øystein Stray Spetalen sier til VG at det er prinsipielle årsaker til at han har gått til sak mot eiendomsskatten. Han husker ikke hvor mye han betaler i eiendomsskatt. Det er uansett bare småpenger. Han vet imidlertid at han betaler 50.000 kroner dagen i formuesskatt.

Aksjemegler og investor Jan Petter Sissener er blant saksøkerne.

– Jeg har støttet søksmålet fordi jeg mener det er en feil skatt, som bare er rettet mot 20–30 prosent av befolkningen. Jeg betaler formuesskatt av min bolig og opplever det som veldig feil at jeg i tillegg skal betale eiendomsskatt når andre slipper, sier Sissener.

Dette handler om politikk, ikke jus.

Dette handler om politikk, ikke jus. Rikingene må gjerne mene, for ikke å si «føle på» at det er urettferdig at det bare er en liten del av Oslos befolkning som må betale eiendomsskatt. Det er ikke meningen at skatt skal fordeles likt. Skatt er forskjeller satt i system. Denne skatten slår ikke urimelig ut. De som bor i dyre boliger har råd til å betale noen promille av verdien i eiendomsskatt. Hvis rikingene vil engasjere seg for at flere skal betale eiendomsskatt slik at det oppleves som mer rettferdig, er det bare å gå i gang. Da bør de engasjere seg politisk. De kommer ingen vei i rettssalene. Det gjør ikke inntrykk på dommerne at de ikke skal betale eiendomsskatt fordi det store flertallet ikke gjør det. Det samme prinsippet gjelder for formuesskatten. Her er det også et bunnfradrag som gjør at tusenvis med en liten formue slipper skatt på formuen.

Det er kommunene som avgjør om de skal kreve inn eiendomsskatt. Det er imidlertid regjeringen som bestemmer det øverste nivået. I statsbudsjettet for neste år legges det opp til en reduksjon i eiendomsskatten fra 0,7 til 0,5 promille.  

Høyre og Frp er i prinsippet imot eiendomsskatt, dog ikke i praksis.

Høyre og Frp er i prinsippet imot eiendomsskatt, dog ikke i praksis. Praksis skjer i kommunene, og nå er det 370 kommuner som har innført den skatten Frp og Høyre er imot. Kommunestyrerepresentantene fra Høyre og Frp innser at kommunene trenger disse inntektene. Derfor stemmer de ikke imot, med få unntak. Det er på landsmøtet de stemmer mot eiendomsskatt.

Er det noe økonomer, nær sagt uansett politisk tilhørighet, er enige om, så er det at vi bør hente inn økte skatteinntekter på eiendom og heller redusere skatten på andre områder. Det er i dag så gunstig å investere i eiendom at det bidrar til en skjevutvikling i økonomien. Folk med kapital tilgjengelig bør investere i næringsvirksomhet framfor å investere i eiendom.

I sin tid tok Trond Giske og Roar Flåthen til orde for å se formuesskatten i sammenheng med skatten på eiendom. Den tanken kan med fordel hentes fram igjen. Det samme gjelder arveavgiften. I land etter land skjer det en voldsom opphopning av kapital hos et mindretall. Det må i framtiden hentes mer skatt fra formuer og eiendom. Inntektsskatten vil ikke være tilstrekkelig for å opprettholde dagens velferdssamfunn. Den urettferdigheten rikingene i Oslo reagerer på, er bare begynnelsen. 

Høies smarte maktmanøver

Det Jonas Gahr Støre kaller et kynisk maktspill om abortloven, vil Erna Solberg og Bent Høie se på som meget vellykket om det ender med at de får lirket plass til KrF rundt Kongens bord.

Erna Solberg og Bernt Høies abortrot vil ingen ende ta. I går ble det avdekket at Bent Høie hadde satt sine rådgivere i departementet i gang med å vurdere endringer i abortloven for å komme KrF imøte.

Det ligger godt innenfor normalen at en statsråd bruker departementet til å vurdere endringer i lover eller konsekvenser av politiske utspill. Det skulle bare mangle. Problemet er Høyre-ledelsens dobbeltkommunikasjon.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie mener det må skilles mellom løpende arbeid som embetsverket gjør for statsråden og arbeide med et konkret mål om å endre en lov.

– Det har ikke pågått et arbeid i regjeringen med å endre abortloven, sier Høie til Dagsavisen.

Her opptrer Høie som formalist. Realiteten er at Høie satte igang et arbeid for å utrede konsekvensene av å imøtekomme KrFs krav eller ønske, det er ikke godt å vite hva det er for tiden, om å endre paragraf 2c i abortloven.

Da det ble kjent at abortloven ville bli et tema i forhandlingene om en ny regjering, fikk vi først inntrykk av dette nærmest var en strøtanke som hadde oppstått i en dialog mellom Høyres pressesjef og Kjell Ingolf Ropstad.

Deretter meldte mediene at Erna Solberg hadde sagt ja til å endre abortloven for å få KrF inn i regjeringen.

Hun presiserte da at hun kun hadde sagt ja til å forhandle om endringer, men ikke gitt et løfte.

Saken rullet videre ved at Venstre og Frp sa ifra om at de ikke ville godta endringer i abortloven. Erna Solberg fikk også forestillinger fra eget parti. Bent Høie er den som har argumentert sterkest for at det er mulig å endre abortloven uten at det fratar kvinners rett til selvbestemt abort.

Erna Solberg fulgte opp med å si at hun ikke så for seg noen endringer som skulle føre til at flere kvinner fikk nei til abort. 

Da Erna Solberg kom til Stortinget understreket hun at hun uttalte seg som leder for Høyre og ikke på vegne av regjeringen. Regjeringen hadde ikke satt i gang et arbeide for å endre abortloven.

Frp har drevet det lengst i å skille mellom det partiet primært mener og det de ender opp med å måtte mene med regjeringshatten på.

I denne saken måtte også Erna Solberg ty til den samme hatteøvelsen.

Ingen bryr seg om at Bent Høie og Erna Solberg sier at regjeringen ikke har satt i gang et arbeid for å endre abortloven.

For vel en uke siden avslørte VG at det hadde vært et møte med ledelsen i Høyre og de to nestlederne i KrF om endringer i abortloven.

Realiteten i saken er at KrF langt på vei har fått et løfte fra Erna Solberg om at paragraf 2 c ville bli endret om KrF valgte å gå mot høyre og ikke til venstre.

Da Kjell Ingolf Ropstad besteg diverse talerstoler i partiet med budskapet at de hadde fått en historisk mulighet for å endre abortloven om de valgte å bli en del av Erna Solbergs regjering, var han ikke naiv. Han hadde ikke misforstått.

Erna Solberg hadde gått så langt som hun kunne gå uten å ha klarert det med Venstre og Frp.

Så raknet hele opplegget. Abortsaken er kommet høyt på dagsorden. Ingen bryr seg om at Bent Høie og Erna Solberg sier at regjeringen ikke har satt i gang et arbeid for å endre abortloven.

Det gir like god mening å hevde at det var nettopp det Høyre hadde satt i gang. Dette er blitt en tapersak for Høyre. Erna Solberg er på defensiven, og hun sliter med å få forklart hva hun faktisk mener.

Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad ser med forskrekkelse på hva de har satt i gang. Ved å forhandle med Høyre om endringer i abortloven uten å informere om det, har de økt splittelsen i eget parti. 

Det er mobilisert en voldsom motstand mot å gjøre endringer i abortloven. Stadig flere regner det som opplest og vedtatt at Erna Solberg ikke vil få med seg Venstre og Frp på å gjøre endringer som KrF har bedt om.

Jonas Gahr Støre kaller i VG det Erna Solberg driver med et kynisk maktspill. Det vil ikke Bent Høie være med på

Landsmøtet i KrF har vedtatt at det i det minste skal sonderes med nåværende regjering. KrF kan ikke trekke seg fra forhandlingene med en henvisning til at de ikke tror det er mulig å få gjennomslag for endringer i abortloven.

Blir 2 c stående og KrF går inn i regjeringen, blir det rabalder. Flere i KrF vil da med overbevisning hevde at partiet et lurt inn i regjeringen på uholdbare premisser.

I takt med at Erna Solberg har fått økende motstand mot å røre abortloven, har Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad nedtonet kravet om en gjøre endringer i loven. De kommer ikke til å stå på barrikadene i denne saken. De vet den er tapt.

Det de kan regne med å oppnå, er noen velvalgte formuleringer om sorteringssamfunnet og understreking av at forholdene må legges godt til rette for at kvinner kan bære fram sitt barn selv om barnet avviker fra det normale. De kan ende opp med mindre forpliktende formuleringer enn det SV har i sitt program.

I følge Niccolo Machiavelli er det viktigste den som har makt kan foreta seg, å sikre at en beholder makten.

Makten kan fort glippe ut av hendene på en dersom en ikke er årvåken eller hele tiden tar skritt som sikrer egen maktposisjon.

Dette kan Erna Solberg. Hun har beveget seg langt inn i de halvkvedede viser og tvilsomme løfters land for å beholde statsministerposisjonen.

Jonas Gahr Støre kaller i VG det Erna Solberg driver med et kynisk maktspill. Det vil ikke Bent Høie være med på.

Et smart trekk i maktspillet med KrF var det i det minste.

Det Solberg og Høie satte i gang, bidro sannsynligvis til å sikre flertall for at KrF skulle velge Solberg framfor Støre. Derfor kan Solberg og Høie gratulerer hverandre for å ha lykkes selv om kritikken hagler mot dem.