I møte med Nord-Korea, Iran og Kina framstår Donald Trump som en ufokusert og forvirret forhandler, men han er god til å skremme og bruke makt.

Donald Trump elsker å skryte om at han en ekspert på forhandlinger. Det har han lært i business. Der er det ofte den sterkestes rett som gjelder.

Trump er dessuten modig. Folk som mener de er mye bedre enn andre, er gjerne det. Og han har så visst evnen til å sette sin egen vilje igjennom.

Trump er så overbevist om at det han føler for, er rett at han ikke spør rådgivere en gang før han durer i vei.

Er det noe Trump ikke vil, så er det å være i lommen på noen eller å være avhengig av noen. Han dyrker de suverene posisjoner der han kan skinne og har makt nok til å gjøre som han vil.

Verdensmester Trump vant valget med løfte om at han skulle bruke sine utsøkte evner som forhandler til å sørge for «America first». Der hans forgjengere har listet seg rundt i diplomatiets mokasiner durer han i vei i kampstøvler.

For et år siden brøt han atomavtalen med Iran som både Russland, Kina, USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og EU var med på.

USA har innført økonomiske sanksjoner mot Iran som har ført til problemer i forhold til EU. Nå sender han flere krigsskip til Midtøsten for å presse Iran til innrømmelser.

Det er ikke noe som tyder på at Irans president, Hassan Rouhani, vil gi etter for politisk og økonomisk press. Det er de som mener USA vil gå til et militært angrep mot Iran. Det vil i tilfelle isolere USA ytterligere og øke spenningene i området.

Der hans forgjengere har listet seg rundt i diplomatiets mokasiner durer han i vei i kampstøvler.

Trump og Rouhani står så langt fra hverandre at det er nytteløst å forhandle. Trumps strategi er å skremme. Det ser ikke ut til å gi resultater.

Trump valgte også «skremme-strategien i første omgang i møte med Nord- Koreas president Kim Jong-un.

Her valgte Jong-un etter hvert å gi signaler om at de var rede til å avvikle sitt atomvåpenprogram om USA ville normalisere forholdet mellom de to landene.

Det endte med at Trump skaffet seg en diplomatdress og møtte Jong-un. Trump ville vise verden at han også kunne mestre rollen som konfliktløser. Det gikk ikke så bra.

Trump og Jong-un fremstår riktignok som gode kompiser, men de har ikke maktet å løse konflikten. Det er ingen ting som tyder på at Jong-un vil skrote landets atomvåpen.

Det ser ikke ut til at Trump er i nærheten av å kunne levere det Jong-un krever. Trump skaffet seg noen solide doser positiv oppmerksomhet. Det er alt han har oppnådd.

Befolkningen i USA merker ikke noe til det som skjer i Iran og Nord-Korea. Det er noe de overlater til landets politikere å stelle med. Noe annet er det med handelskrigen USA har startet mot Kina. Det blir Trumps svenneprøve som forhandler.

Skal en vinne fram i forhandlinger, forutsetter det tillit mellom partene. Forhandlinger foregår gjerne i et lukket rom slik at en kan prøve ut ulike standpunkter uten at posisjoner låser seg.

Den slags bryr ikke Trump seg om. Han forhandler via twitter. Det forvirrer selvsagt kineseren som mer enn noen er vant til å forhandle bak lukkede dører.

Nå skal en ikke legge for mye vekt på alt Trump tvitrer om. Det er ikke godt å vite hva han egentlig mener.

På den ene siden bedyrer han at han gjerne vil ha en handelsavtale med Kina. På den andre siden sier han at USA ikke er avhengig av noen avtale med Kina. Importen fra Kina til USA er over fire ganger større enn eksporten fra USA til Kina.

Det er dokumentert at Kina favoriserer sin egen industri og skaffer seg konkurransefordeler som andre land ikke tillater.

Kina har blitt en økonomisk stormakt. Trump burde kunne få kineserne til å gi noen innrømmelser. Det vil gi større balanse i handelen med USA.  

Trump øker tollen mens forhandlingene pågår, setter frister og dikterer premissene for forhandlingene. Om han skulle vinne fram på denne måten, vil det være et sviende nederlag for Kina. Den strategien Trump har valgt, vil sannsynligvis føre til at handelskrigen vil eskalere.

Tiden er inne for å justere ideen om maksimal frihandel.

På kort sikt vil en handelskrig svekke USAs økonomi. På sikt er det ikke sikkert det vil få like store konsekvenser av at det kommer mindre rimelige kinesiske varer til landet og at eksporten går ned.

Trump prøver seg som en beinhard forretningsmann i møte med Kina. Å stille steinharde krav kan føre fram dersom en har med en svakere motpart å gjøre.

Kina ser ikke lenger på seg selv som en svakere part enn USA. De vil vise styrke i møte med Donald Trump.

Handelskrigen mellom Kina og USA vil ha negative konsekvenser for økonomien verden over. Det blåser en proteksjonistisk vind over de internasjonale markedene.

Globaliseringen er i motvind. Tiden er inne for å justere ideen om maksimal frihandel.

En ukontrollert handelskrig mellom USA og Kina drevet fram at diverse innfall fra Donald Trump kan riktignok rive ned for mye av det som er bygget opp innen internasjonal handel og samarbeid.