Jonas Gahr Støre kommer aldri til å gå med på at Norge skroter EØS-avtalen, men for å få ro i LO og den rødgrønne leiren kan han bli tvunget til å utrede alternativer.
For vel et halvt år siden publiserte Nationen og Klassekampen en undersøkelse gjennomført av Sentio som viser at 60,2 prosent av befolkningen sier de ville ha stemt for EØS-avtalen om det hadde vært en folkeavstemning om avtalen i morgen, mens 21,5 prosent ville stemt imot. 64,3 prosent ville stemt mot medlemskap i EU, mens 25,5 prosent ville stemt for. EØS står med andre ord fjellstøtt som kompromiss.
Vi skal helt tilbake til 2011 for å finne en større oppslutning om EU og EØS. Det skulle en ikke tro når vi ser det som skjer i LO og i den rødgrønne leiren. I Klassekampen i dag varsler Marit Arnstad, Senterpartiets parlamentariske leder, at det blir en diskusjon om EØS i 2021 om de rødgrønne får flertall og skal danne regjering.
En diskusjon var det for så vidt også sist de dannet regjering. Men da var diskusjonen over på fem minutter fordi Jens Stoltenberg ga beskjed om at det ikke er aktuelt å røre EØS-avtalen. Så smertefritt blir det ikke denne gangen. Det er det Marit Arnstad sier. For det er ikke hva befolkningen mener det skal tas mest hensyn til, men det SV, Sp og LO mener.
«Brexit» er en studie i hvordan EU, som er ‘størst og sterkest’ bruker den makten de har
SV og Sp har i årevis ment at vi kan klare oss uten en EØS-avtale og at EU vil inngå en handelsavtale med oss. De har på ingen måte tatt skrekken av «brexit». «Brexit» er en studie i hvordan EU, som er «størst og sterkest» bruker den makten de har. Slik vil de ikke opptre overfor Norge, tror de som ivrer for en handelsavtale som gir oss fordeler uten at vi må påta oss de forpliktelser som EØS-avtalen legger på oss.
Motstanden mot EØS-avtalen har vokst seg sterkt i Fellesforbundet. I forrige uke vedtok representantskapet at de vil utrede alternativer til EØS. Dermed unngikk de en opprivende strid.
Det kan bli en opprivende strid om EØS-avtalen på LO-kongressen i 2021. En måte å løse uenigheten på er å gå inn for en utredning.
Jonas Gahr Støre har vært krystallklar på at han vil beholde EØS-avtalen. Hvis LO går inn for å utrede alternativer, kan det ikke utelukkes at Aps landsmøte vil mene det samme.
Hvis Ap velger å holde fast på EØS-avtalen, varsler Marit Arnstad at de vil starte forhandlingene om en ny regjering med et krav om at alternativer til EØS-avtalen skal utredes. En utredning kan vise at det ikke finnes er godt alternativ til EØS eller den kan vise det motsatte.
Det er ikke lett å være imot utredninger. Utredninger virker gjerne samlende. Det er en velprøvd metode for å utsette en sak. Kanskje blir det enklere å finne en samlende løsning eller en kjører seg fast og ender opp i uforenelige standpunkter og åpen konflikt.
Erna Solberg har sagt at det ikke er noe poeng i å utrede et alternativ til EØS. Vil man vil ha en annen tilknytning til EU, må en forhandle om det. Hun har et poeng. En kan ikke vite hvilken avtale det er mulig å oppnå med EU, før en han gjennomført forhandlinger. Det har i alle fall britene lært seg.
En kan ikke vite hvilken avtale det er mulig å oppnå med EU, før en han gjennomført forhandlinger. Det har i alle fall britene lært seg
Når EU etter hvert har fått stablet en ny ledelse på beina og den er blitt varm i trøya, kan det hende de bruker noen kalorier på hva det lille landet Norge nord i Europa sysler med. De kan blande seg inn i den norske EØS-debatten ved å si at dersom Norge vil ut av EØS, vil EU håndheve yttergrensen mot Sverige og Danmark, at en ikke får tilgang til det indre markedet, men at man selvsagt kan forhandle om tollfrihet for en del varegrupper. EU vil i mange år framover være interessert i å kjøpe olje og gass fra Norge. De håper selvsagt at det grønne skiftet skal skyte fart slik at de blir mindre avhengig av klimabelastende energi.
For tiden holder Ap fast på EØS-avtalen. Det er neppe et sjakktrekk for økt velgeroppslutning å skape tvil om EØS-avtalen. Setter Ap EØS-avtalen høyt på listen over det som ikke skal røres i regjeringsforhandlinger, må de komme Sp og SV i møte på andre områder. Da ryker nok de regionale helseforetakene, for Sp og SV vil kreve en «systemseier».