Med sitt forslag om mangedobling av honorarene til styreledere demonstrerer Bjørn Matre det vi har sett før, at en del næringslivsledere befinner seg på en annen planet i samfunnsdebatten.

Bjørn Matre har 30 år bak seg som konsulent og leder i det anerkjente globale konsulentselskapet Boston Konsulting Group (BCG). Det gir solid bakgrunn for egne meninger, i alle fall om næringslivet. Men en kan begynne å lure på om han har blitt samfunnsmessige svaksynt når han i Dagens Næringsliv (DN) i dag tar til orde for at honorarene til norske styreledere bør økes radikalt.

— At godtgjørelsen til Equinors styreleder utgjør cirka 5 prosent av totalkompensasjonen til Eldar Sætre er fullstendig urimelig, sier han. Han er ikke inne på tanken at det er Sætres lønn som er høyere enn den strengt tatt trenger å være.

Matres utgangspunkt er at en styreleder bør honoreres på nivå med konsernsjefen. Når for eksempel styrelederen i Equinor, Jon Erik Reinhardsen, bruker rundt fem hundre timer i året på styrelederjobben, skulle han fått et honorar på 6,7 millioner kroner. I dag får han rundt en million.

Gunn Wærsted i Telenor ville fått økt honorarer fra 800 000 til 6,2 millioner kroner.

Den som virkelig ville kommet godt ut av det samlet sett, er Geir Isaksen. Som konsernsjef i Vy tjener han rundt fem millioner kroner. Som styreleder i Yara ville han fått 5,7 millioner kroner om Bjørn Matres tenkning skulle legges til grunn.

Der Matre drar til himmels, vil Isaksen kun godta en økning tilsvarende et trampolinehopps høyde.

Næringsministrer Torbjørn Røe Isaksen har gitt en forsiktig åpning for at styrelederhonorarene kan økes noe. Men der Matre drar til himmels, vil Isaksen kun godta en økning tilsvarende et trampolinehopps høyde. Isaksen vet nemlig i hvilken verden han befinner seg i. Opposisjonen sa nærmest på strak arm nei til å øke styreledehonorarene da lederne for valgkomiteen i fire av våre største selskaper tok til orde for dette i DN tidligere i sommer. I Klassekampen tirsdag gjorde Frp og Venstre det klart at de ikke ville ha en generell økning i styrehonorarene. KrF legger seg nok på samme linje.

Det som sannsynligvis kommer til å skje, er at honoraret til styrelederen vil øke en prosent elle to mer enn til styremedlemmene med henvisning til at styrelederjobben er blitt mer arbeidskrevende. En slik beskjeden økning vil det neppe bli politisk bråk om. Det er grenser for hvor små saker opposisjonen skal gripe fatt i. Det er større grunn for dem til å holde et øye på lederlønningene.

Matres tenkning om nivået på styrelederhonorarene vitner om at han befinner seg på en annen planet. Det godt være han har rett om han sammenlikner styrehonorarene med det som er vanlig for eksempel i amerikanske selskaper. Her skiller en ikke som oss mellom styre og administrasjon. Et selskap kan ledes av et «board of directors» som består av ansatte.

Å sammenlikne styrets ansvar med ledelsens ansvar når det gjelder lønn, fører ikke fram.

I vår tradisjon er styret gitt en mer beskjeden oppgave. Det er administrerende direktør og vedkommende sledergruppe som skal styre et selskap. Styret skal utøve kontroll og påse at virksomheten drives slik eierne ønsker. Det er få og store saker styret skal fatte beslutninger i. Ofte er beslutningen at man godkjenner forslaget konsernsjefen legger fram. Styret skal samtidig være rådgivere og medspillere for ledelsen som er ansatt for å iverksette og lede i det daglige.

Å sammenlikne styrets ansvar med ledelsen ansvar når det gjelder lønn, fører ikke fram. Eller rettere sagt, det fører til at det vil bli utbetalt langt høyere styrehonorarer enn nødvendig.

Den sammenlikningstenkningen Matre legger til grunn, er man ikke fremmed for i offentlig sektor. Det skjer når en vil gi ledere millionlønninger fordi de leder en virksomhet med mange ansatte og stort budsjett. Hvis inntektene er bevilgninger fra det offentlige, kan ikke det sammenliknes med inntekter en skaffer seg i et konkurranseutsatt marked.

I offentlig sektor betales det ut høyere lederlønninger og styrehonorar enn nødvendig i andre sammenhenger enn der staten er aksjonær.. En ville fått de samme til å bekle styre og vært ledere om lønningene hadde vært lavere.

Så lenge vi klarer å skaffe topp kvalifiserte styreledere og styremedlemmer i selskaper der staten har en betydelig eierandel, er det ikke noen grunn til å øke honorarene. Problemene med å rekruttere gode nok folk må bli større, før en skal begynne å lokke med høyere honorarer.