Når vi ligger milevis bak målet for reduserte klimautslipp innen 2020, skulle en tro regjeringen hadde servert en kraftpakke mot klimakutt i statsbudsjettet. Tafattheten blir et økende problem for Venstre og KrF.
«Tidens grønneste budsjett», sier miljøvernminister Ola Elvestuen (V).
Det kan han rett i.
Han har også rett i at regjeringen har vilje og evnet til å ta grep for å få ned klimautslippene. Det går den riktige veien.
Problemet er at det går i sneglefart. Når huset brenner, hjelper det ikke å skryte av at vi aldri har pøst på så mye vann som nå hvis det ikke er nok for å få slukket brannen.
Stortinget har fastsatt utslippsmål for 2020 og 2030. Det er over et år siden regjeringen innrømmet at vi ikke ligger an til å klare utslippsmålet fro 2020.
I årets budsjett regner en med at utslippene vil ligge på 51 millioner tonn CO2-ekvivalenter. I fjorårets budsjett lå det an til 50,8 millioner. Målet er mellom 45,5 til 47,5 millioner tonn.
Vi gjør ikke framgang en gang når det gjelder å nå målet.
Vi bommer på målet med 10 millioner tonn. Det kan vi ikke være bekjent av.
Da skulle en tro at statsbudsjettet for i år innehold tiltak som en vet virkelig vil monne.
Istedenfor snegler vi oss videre. Når vi ikke får tatt et saftig grep nå, er vi alt på etterskudd i forholdet til målet for 2030.
Ifølge Parisavtalen skal vi kutte 40 prosent av klimautslippene innen 2030. Vi ligger an å havne på 45 millioner tonn. Da bommer vi på målet med 10 millioner tonn. Det kan vi ikke være bekjent av.
På kort sikt er det ikke mye vi kan gjøre. Skaden har skjedd. Vi når ikke utslippsmålene for 2030. Når vi har havnet i bakleksa, vil vi kunne rette opp en god del ved å komme i gang med to tiltak som krever milliardinvesteringer.
FNs klimapanel slår fast at karbonfangst og lagring (CCS) er helt avgjørende om vi skal nå 1,5-gradersmålet. Norge er blant landene som har kommet lengst i verden med teknologien, og havbunnen i Nordsjøen har potensielt plass til å lagre utslipp fra hele Europa.
Det er satt av midler i budsjettet til videre arbeid med CCS, men beslutningen om innvestering skal etter planen ikke tas før i 2021.
Etablering og drift over en femårsperiode er beregnet til mellom 11 og 15 milliarder kroner.
Norge har bedt EU om et finansielt bidrag, men EU har ikke svart. Sannsynligvis mener EU at Norge med et oljefond på 10.000 milliarder kroner har råd til dette. Det har de vitterlig rett i.
NTB skriver i dag at Olje- og energidepartementet har latt det skinne igjennom i dialogen med EU at det ikke er et ufravikelig krav at de bidrar med støtte.
Freiberg er dessverre ikke i den beste forhandlingsposisjonen. Han representerer en søkkrik stat og det haster med å komme i gang.
Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg er opptatt av å få best mulig oversikt over prosjektet før det fattes en investeringsbeslutning. Han vil ha kostandene ned og satser på at selskapene som skal bidra, tar en større del av regningen.
Freiberg er dessverre ikke i den beste forhandlingsposisjonen. Han representerer en søkkrik stat og det haster med å komme i gang.
Freiberg må ta inn over seg at Norge ligger an til på bli en sinke når det gjelder mål for reduserte klimautslipp. Derfor bør han spake i gang CCS-prosjektet i vår.
Dette handler om tidens viktige sak. Venstre burde ha slått i bordet.
Det er langt viktigere å kjøre konflikt med Frp på klimaspørsmål enn hvilke ord de skal bruke om innvandring.
Før helgen sa LO-leder Hans-Christian Gabrielsen til NRK at CO2-fangst og lagring skal gi 30-40 000 nye jobber og sikre eksisterende arbeidsplasser innen oljenæringen.
Det er i seg selv et argument for å komme i gang.
Sannsynligvis vil antallet arbeidsplasser innen olje og gass synke om noen år fordi aktiviteten vil gå ned. Da passer det godt med noen tusen nye CCS-arbeidsplasser.
I statsbudsjettet legges det opp til at regjeringen vil bruke 7 milliarder på klimatiltak. Det er en pen økning, men det er altså ikke tilstrekkelig for å bringe Norge ut av sinke-posisjonen når det gjelder klimautslipp.