Hadia Tajik har tilsynelatende styrket sin posisjon til å ta over som partileder etter Jonas Gahr Støre. Men med sin måte å bruke makt på, har hun skaffet seg sterke motstandere.

I en uke har Aps nestleder Hadia Tajik hatt posisjonen som Trond Giske for halvannet år siden måtte forlate: Finanspolitiske talsperson for partiet. Nest etter å være parlamentarisk leder er dette den gjeveste posisjonen en kan ha i et partis stortingsgruppe. Det ble bråk da Trond Giske ønsket seg denne posisjon etter valget i 2017. Han skjøv da ut Marianne Marthinsen som hadde denne posisjonen.

Ingen har protestert mot at Hadia Tajik denne gang har skjøvet ut Rigmor Aasrud. Grunnen er at det er bortimot sedvane at nestledere på Stortinget kan velge den posisjonen de vil ha. Beskjedenhet i forhold til politiske posisjoner er ikke en dyd verken Trond Giske eller Hadia Tajik er i besittelse av.

Da det ble skarpe reaksjoner på at Trond Giske inntok denne posisjonen for to år siden, skyldtes det både at en kvinne måtte vike plassen, men ikke minst at det ble tydelig at Giske hadde ambisjoner om å overta som partileder når den tid måtte komme. Giske hadde en sterk posisjon i partiet, men mange mente at han var for mektig. De ville ikke ha ham som partileder.

Flere irriterte seg også over at Trond Giske opptrådte som han var første nestleder og Hadia Tajik andre nestleder, selv om de begge formelt var på samme linje.

Haddy Njie skriver i sin bok om Giske-saken, Dagbok 13 desember -13 februar, at forholdet mellom Tajik og Giske var spent lenge før varslersakene dukket opp. Hun hevder Giske forsøkte så godt han kunne å skape en god relasjon. Når det ikke lykkes, skyldes det nok at Tajik merket at Giske så på seg selv som den egentlige nestleder og den som skulle bli partileder en gang.

Der #metoo-bølgen rullet fram var det lite rom for nyanser. Varslerne la premissene.

Er det noe dyktige kvinner med ambisjoner ikke liker, så er det menn som opptrer som en slags overordnet uten å være det. Selv om kvinner får en formell lederposisjon, er det ikke alle menn som gir en kvinne den autoritet posisjonen tilsier. Valgerd Svarstad Haugland opplevde at flere i partiet regnet Kjell Magne Bondevik som den reelle partileder flere år etter at hun var blitt valgt som leder.

Hadde Jonas Gahr Støre trukket seg som leder etter valgnederlaget for to år siden, slik noen fryktet, hadde det vært Trond Giske som hadde overtatt. Hadia Tajik ville ikke vært en aktuell kandidat.

Nå er Trond Giske ute og Hadia Tajik har posisjonen som nestleder nummer 1. Den andre nestlederen, Bjørn Skjæran, har den posisjonen som Hadia Tajik hadde, men han er ikke aktuell som leder.

Som nestleder og finanspolitisk talsperson har Hadia Tajik skaffet seg posisjonen som den naturlige arvtager den dagen Jonas Gahr Støre trekker seg. Trond Giske er ryddet av veien. Det har han selv bidratt til, men det er ingen tvil om at Hadia Tajik i høyeste grad har bidratt til det.  

Noen vil mene Hadia Tajik opptreden i striden rundt Trond Giske viste at hun har i seg det som trengs for å nå toppen i partiet. Ap er som kjent ingen søndagsskole. Den som skal være partileder, må kunne bruke makt når det trengs. Der Jonas Gahr Støre i starten vaklet når det gjaldt hvordan varslene mot Giske skulle behandles, klinket Tajik til med en melding på Facebook der hun skrev at hun som jurist var rystet. Det ble oppfattet som om det var alvorlige, straffbare forhold det her var snakk om. Partiledelsen fant seinere ut at det ikke var grunnlag for å hevde at Giske hadde foretatt seg noe straffbart.

Tajik leste også høyt fra varslene på møtet i sentralstyret stikk i strid med det Støre hadde gitt beskjed om. Hadia Tajik brukte i realiteten AP-ledelsen til å velge mellom henne og Giske.

Hadia Tajik fikk solid støtte i mediene for sin kamp mot at det skulle ses imellom fingrene på seksuelle trakassering. Medienes kommentatorer målbar for det meste hennes syn.  Der #metoo-bølgen rullet fram var det lite rom for nyanser. Varslerne la premissene. De slapp til med sine versjoner. Alt handlet om at Giske måtte ta sin straff og trekke seg som nestleder.

Senere har det skjedd flere ting som bringer varsler-sakene mot Giske i et mer nyansert lys. VGs dekning av «dansevideoen» viser at VG har en agenda. Trond Giske er en som skal og kan tas. VG setter kildekritikken til side for å få en god sak. Det er de blitt dømt for i Pressens Faglige Utvalg. VG har vist for all verden av den journalistikken de har bedrevet mot Giske ikke holder mål.

Haddy Njies bok oser av subjektivitet, men den bidrar til å kaste et nytt lys over det Trond Giske ble utsatt for. Hun sier rett ut at en del påstander fra varslerne ikke holder mål. Hun er sjokkert over at mediene lar varslere framsette påstander om Giske uten å sjekke sannhetsgehalten i dem.

Det kan etter hvert komme flere bidrag som kaster lys over pressens behandling av saken. Det som har kommet fram etter at Trond Giske trakk seg som nestleder, styrker hans posisjon og troverdighet. Giske er i ferd med å bygge seg opp igjen i partiet.

Det er ingen tvil om at Giske har opptrådt kritikkverdig overfor en del kvinner. Overfor andre også. Haddy Njie skriver at han har et umodent og ureflektert forhold til den makten han hadde.

Giske feilberegnet virkningen av sin posisjon, ikke bare i forhold til kvinner han fant attraktive, men også i forhold til mennesker han omgikk i politikken. Sjefer virker gjerne mer sjefete enn de er klar over.

Hadia Tajik valgte å gå rett i strupen på sin rival, Trond Giske. Den måten å bruke makt på er mer omstridt.

Politikere må vite og bruke den makten de har med klokskap. Det er denne klokskapen det skortet på hos Giske, men som Jens Stoltenberg hadde rikelige doser av. Da Jens Stoltenberg havnet i strid med Thorbjørn Jagland om hvem som skulle være partileder, passet han selv på å ligge lavt. Det var andre som kjempet for ham. Stoltenberg visst at han ikke måtte framstå som sugen på makt. Han ville at partiet skulle gi ham den makten han ønsket seg. Det skjedde da Jagland trakk seg. Da kunne Stoltenberg tre inn uten nevneverdige protester mot at han hadde vært involvert i en ufin nevekamp mot Jagland.

Hadia Tajik valgte å gå rett i strupen på sin rival, Trond Giske. Den måten å bruke makt på er mer omstridt. Hadia Tajik vant, men det kan være en seier som har kostet for mye. Hun har skaffet seg mektige motstandere i Ap. Hun kan vinne fram om det blir en maktkamp om hvem som skal overta som Ap-leder en gang. Men dersom premissene blir at de skal finne en leder som kan virke samlende, ligger Tajik dårlig an.

Tajik har imidlertid god tid på seg til å virke samlende og styrke egen posisjon. Da blir det avgjørende hvordan hun vil møte Giske-fløyen i partiet, dersom Trond Giske bestemmer seg for å søke nye, viktige posisjoner i Ap.