Den Norske Kirke -Organisatoriske myter og realiteter

«Forestillingen om at kirken i styringsmessig sammenheng må ha embetslinje og en folkelig linje med rot i det alminnelige prestedømme, er blitt en myte»

I organisasjonsteorien støter vi på begrepet «institusjonaliserte myter». Det er ideer og forestillinger som over tid mister den reelle betydning de en gang hadde. Selv om de tømmes for reelt innhold, lever de videre som myter som gir mening til de som er innenfor, men som er bortimot gresk for dem som står utenfor.

Institusjonaliserte myter driver gjerne fram såkalte «egosentriske organisasjoner», som kjennetegnes av en voldsom opptatthet av å forstå seg selv ved å se bakover i tiden, til den gang mytene var uttrykk for realiteter.

I egosentriske organisasjoner pøser en på med ord – og ikke minst utredninger – i et forsøk på å få ting til å henge sammen og å vedlikeholde de institusjonaliserte mytene i møte med dagens krav. I en luthersk kirketradisjon med røtter fem hundre år tilbake i tiden, har dagens styringstenkning fra bunn til topp flere mytologiske trekk.

Poenget i læren om det alminnelige prestedømme er at kirken skal styres og ledes av dem som tror. Nåden alene, troen alene, skriften alene – dette er de troende selv i stand til å finne ut av.

Forestillingen om at kirken i styringsmessig sammenheng må ha embetslinje og en folkelig linje med rot i det alminnelige prestedømme, er blitt en myte. Det ga mening på reformasjonstiden og så lenge vi hadde et statlig kirkestyre. Når Den norske kirke er blitt en egen organisasjon, kreves det at en tenker enhetlig når det gjelder styring, økonomi og personalforvaltning.

Det er følgelig ingen grunn for prester og biskoper til å vegre seg for å være underlagt styringsorganer som er forpliktet på det samme trosgrunnlaget som de selv er.

Det er aller minst grunnlag for å sette forkynnelsen, teologien eller kall det gjerne embetet, på sidelinjen når det gjelder styringen av kirken, med henvisning til at dette er noe lekfolket skal ta ansvar for.

Det er forkynnelsen og teologien som er kirkens basis. Alt annet er sideaktiviteter. Derfor må teologi og forkynnelse også være sentralt i styringen av kirken. Forkynnelse og styring må gå hånd, i samme beslutningslinje, og slik sett markere kirkens egenart.

Ordinasjonen

Ordinasjon er en avgjørende basis for presters og biskopers posisjon i kirken. En ordinert prest har fullmakt å forkynne, døpe, dele ut nattverden og aktualisere Bibelens budskap til dagens mennesker. En biskop eller et råd kan offentlig ta avstand fra det en prest forkynner eller mener. En prest har rett til å rette teologisk fundamentert kritikk mot så vel biskop som kirkemøte.

Ordinasjonen er en fullmakt til å bruke det vi i dag kaller ytringsfrihet, frihet til å forkynne uten å spørre noen eller be om godkjenning.

Skal det settes en stopper for en prest som forkynner med henvisning til sin ordinasjonsforpliktelse, må det settes i gang en prosess som konkluderer med at presten forfekter en vranglære. En prest må imidlertid operere på grunnlag av de ordninger og liturgier som gjelder.

Like lite som et menighetsråd kan innskrenke en prests frihet til å tolke Bibelen, kan et bispedømmeråd binde en biskop. Men i økonomiske og i personal- og forvaltningsmessige saker, må prester og biskoper forholde seg til de vedtak kirkenes organer, basert på det alminnelige prestedømmet, fatter.

Biskop, prost og sokneprest alltid vært basis for ledelse og styring i en luthersk kirke. De har vært ledere, i betydning beslutningstakere med ansvar for personell og ressurser. Slik er det også i andre land.

Biskopene har vært sjefer med delegert myndighet for staten. De har aldri vært plassert på siden, i stab eller som rådgiver slik det nå blir tatt til orde for. En biskop er en sjef, ikke en miks av forkynner, rådgiver og gallionsfigur.

Det er mulig å begrunne og forstå at prester blir ordinert, fordi prestens så å si får hele kirkens oppdrag som ansvar og oppgave, forplikter seg til å være et forbilde og å leve ut troen i praksis langt ut over ordinære arbeidstid. Derfor bør prester ordineres eller vigsles til tjeneste.

Embetet er ikke lenger forbehold prester. Både kantorer, diakoner og kateketer er definert inn under det kirkelige embete, men ikke trosopplærere, ungdomsarbeidere eller andre ansatte. Embetestekningen er i realiteten tømt for sitt reelle innhold. Den fungerer mytologisk og skaper en identitetsmessig forvirring sett fra et personalperspektiv.

En kirke bør ikke holde seg med ordninger som skaper et A og B- lag blant de ansatte. Det er ikke mulig å begrunne hvorfor en kateket og kantor, men ikke en trosopplærer, skal ha del i det kirkelige embetet.

Ansatte har ulike oppgaver, men i dagens arbeidsliv forsøker en å unngå ordninger som uvegerlig rangerer ansatte etter hvor viktige de ansees å være i forhold til virksomhetens primæroppgave.

Idebasert ledelse

Deler av dagens kirkeledelse sitter fast den forstilling at dyktige ledere kan lede hva det skal være. Den var utbredt i samfunnet for noen tiår siden. I dag er den forlatt.

En rektor er gjerne pedagog, en redaktør har journalistisk bakgrunn og helseledere har utdannelse innen helse. Det det normale. Idebaserte virksomheter må ledes av mennesker med stor troverdighet, som er besjelet av det virksomheten bygger på, og med evne til å aktualisere idegrunnlaget i rollen som arbeidsgiver og representant for virksomheten internt og eksternt.

Derfor må biskopen være øverste leder i bispedømmet. Slik markeres egenarten ved kirken; at beslutningstakere også er forkynnere. Slik bygges bro mellom teologi og styring – i ord, praksis og i egen person.

Biskopen bør drive med ledelse. Det er et begrep for folk forstår. At en biskop skal drive tilsyn aktiverer forestillinger om biskopen som kontrollør, en som skal påse at regler følges og at ingen gjør noe galt.

På slutten av neste bispemøte bør biskopene arrangere en gravferd for tilsynsbegrepet.

Å ha biskoper som traver rundt og gir råd, fører tilsyn og mener noe om ditt og datt, men uten å ha beslutningsmyndighet og ansvar som arbeidsgiver, skaper forvirring.

Biskopen kan ikke innskrenke sitt ansvar til kun å gjelde prestene. Biskopen har det ideologiske ansvaret for alle ansatte, og bør ha arbeidsgiveansvaret. I praksis vil dette utøves av en stiftsdirektør som ikke bør være teolog. Her trengs en person med betydelige lederegenskaper og høy kompetanse innen strategi og personalforvaltning.

Å opprette nye prostier, for å koble sammen prester og andre ansette og sette biskopene på sidelinjen som rådgivere og tilsynsmyndighet, representerer en nedbygging av teologien som basis for styringen av kirken.

Når kirkens styringsorganer rykkes ut fra kommunene og plasseres i et organisatorisk ingenmannsland mellom kommuner og fylke, vil dette sannsynligvis føre til at bevilgningen fra kommunene reduseres ytterligere. Det går gjerne slik når makt og ressurser flyttes ut av kommunen. Når bevilgninger passere kommunegrenser, kan de like godt forvaltes av et bispedømme som et prostiråd. Det kommunene vil være opptatt av, er å øremerke midler de bevilger til kirkelig aktivitet for å sikre at de brukes innenfor egne kommunegrenser.

Prostestillingen som mellomleder i linje kan avvikles. Det avgjørende er å styrke sokneprestens rolle som leder for alla ansatte. Noen av prostene bør bli teologiske rådgivere i bispedømmet.

Det vil imidlertid være formålstjenlig å opprettholde en inndeling i prostier. I bispedømmet må det være ansvarlige for hvert prosti som menighetsrådsledere og sokneprestene rapporterer til. De trenger ikke være teologer, men ledere med høy kompetanse på administrasjon og personalforvaltning.

Prestene

Prestene har valgt å gjøre seg selv til funksjonærer i Den norske kirke på linje med andre ansatte. Det skal rapporteres og telles timer dagen lang. Og de går til streik for å nå fram med sine krav.

Når prestene har gitt bort sin egenart og frihet i bytte mot mer regulert arbeidstid, er det umulig å begrunne spesialordninger eller fortrinn. Prester må innordne seg på lik linje med kirketjenere og andre ansatte, og rapportere til soknepresten som leder for de ansatte på menighetsplan.

Byråkrati

Når det gjelder styring, er kirken hektet opp i en gigantomanitenkning andre organisasjoner ikke er i nærheten av. Kirkeledelsen sender ut på høring et forslag om at det skal opprettes et fjerde styringsnivå – prostiplanet – framfor å samle personalforvaltningen på bispedømmeplan. Millionene kommer til å renne i strie strømmer til administrasjon med fire styringsnivåer, og det det vil skapes uklarhet om hvem som har ansvar for hva.

Det vil bety en ytterligere årelating av menighetene, ved at det blir lenger avstand fram til ledelsen i prostiet. Menighetsrådenes avmaktsfølelse vil øke.

Det mest uforståelige er at menighetene får et forslag på høring der det ikke er avklart hvordan ledelse og styring skal skje i menigheten.

Oppsummert

  1. Legg ned fellesrådene som styringsorganer, la alle ansettes på bispedømmeplan. Menighetene som trenger det, kan danne fellesorganer slik det skjer på kommunalt plan, hvis det er oppgaver som flere menigheter løser best sammen.
  2. Lag større menigheter som kan ledes av en sokneprest med en administrator som høyre hånd i hel eller delt stilling. Soknepresten er leder for prester og andre ansatte. Han eller hun skal omfattes av unntaksbestemmelsene i arbeidsmiljøloven og følgelig slippe rapportering og timetelling.
  3. God ledelsen i menighetene er avgjørende. Det betyr ledere som er tett på ansatte i det daglige. Slik en skole ledes av en pedagog, bør en menighet ledes av en prest med gode lederegenskaper. Soknepresten på vegne av menighetsrådet og bispedømmerådet har den daglige ledelsen av de ansatte som formelt er ansatt i bispedømmet.
  4. La biskopene forbli det det alltid har vært, sjefer med ansvar for ressurser og ansatte, men underlagt bispedømmerådet.