Alle innlegg av Magne Lerø

Støre-grep mot interne stridigheter

I Ap fortsetter de å spenne bein på seg selv i forlengelsen av oppgjøret med Trond Giske. Det kan i verste fall koste dem regjeringsmakten.

Etter at Jette Christensen og Marianne Marthinsen har gjort det klart at de ikke tar gjenvalg til Stortinget, har en rekke kommentatorer kastet seg over tastaturet for å fortelle at dette er krise, at Ap preges av sterke konflikter, en forgiftet stemning og at Støre svikter som leder.

Situasjonen har minst av alt å gjøre med Støres lederegenskaper. Når ulike grupper i partiet vil kjempe om makten, er det begrenset hva partilederen kan gjøre.

Han kan ikke slå i bordet og forlange ro og orden. Men han kan bli tydeligere på at stridsøksene må legges bort.

Noen vil ha det til at Trond Giske er stridens kjerne. Anette Trettebergstuen, leder for Aps kvinnenettverk sier til Dagbladet at hun «kunne ønske Giske lot partiet få ro».

«De som ikke klarer å bøye seg for resultatet av demokratiske prosesser og legge stridsøksen ned, bør trekke seg»

– Som leder av kvinnenettverket er jeg veldig bekymret for at kvinner, og menn, kontakter meg og er usikre på partiet sitt, på om de fortsatt kan støtte det, fordi de blir opprørt av at Giske synes å få makt, så tidlig etter 2017, sier Trettebergstuen.

Trettebergstuen vet da hva hun skal svare disse kvinnene. Hun kan da si at de kan være fullstendig trygge på at seksuell trakassering blir slått ned på.

Trettebergstuen vil ikke svare på om hun mener Trond Giske bør si nei til et mulig fylkeslederverv i Trøndelag eller la vær å ta gjenvalg til Stortinget.

Her burde hun sagt som Støre sier: Det er det opp til velgerne i Trøndelag å avgjøre.

Jonas Gahr Støre har gjentatte ganger sagt at de har lagt saken med Trond Giske bak seg og at det ikke er noe til hinder for at han får tillitsverk i partiet.

Han har også understreket at det er opp til fylkeslaget i Trøndelag å avgjøre hvem de vil ha i styret og hvem som skal representere partiet på Stortinget.

Dette vedtaket er Trettebergstuen forpliktet på. Det må være litt orden i sysakene i et parti.

Trettebergstuen gir konflikten ny næring. Det er mulig det skal oppfattes som et siste forsøk på å si til Trøndelag at de for all del ikke må satse på Giske.

Trønderne vil vende det døve øret til. Giske er fylkets viktigste politiker med et stort flertall av AP-velgerne bak seg.

Det ligger an til at Giske blir nestleder i Aps største fylkeslag, og dermed medlem av landsstyret, og at han fortsetter på Stortinget.

Det må Trettebergstuen akseptere, hvis ikke er det hun og hennes fløy som er problemet.

De som ikke klarer å bøye seg for resultatet av demokratiske prosesser og legge stridsøksen ned, bør trekke seg. De ødelegger for partiet om de blir og holder konflikter levende.

Det er opplest og vedtatt at Jette Christensen og Marianne Marthinsen trekker seg på grunn av indre forhold i partiet.

Hvis det skorter på motivasjon, en opplever at en ikke har like mye å gi som tidligere eller at en ikke får de posisjoner en vil ha, er det gode grunner for å trekke seg.

At de to trekker seg, er et tap for partiet. Marianne Marthinsen var satt på som finanspolitiske talsperson og en mulig finansminister. Slike som henne vokser ikke på trær i Ap. Støre klarte ikke holde på sin utvalgte når Giske som nestleder ville ha denne posisjonen, forståelig nok.

«Jonas Gahr Støres mulighet er et nytt partiprogram der Ap treffer planken i forhold til velgerne»

Ap har over lengre tid blitt liggende med pluss/minus 24 prosent på meningsmålingene. Det holder til å sikre seg regjeringsmakt neste år så lenge Senterpartiet får en oppslutning på rundt 15 prosent.

Men det er skjær i sjøen. Hvis de interne stridighetene i Ap skal fortsette, kan det gi lavere oppslutning. På den siste målingen som TV2 offentliggjør, faller oppslutningen til 21,5 prosent.

Jonas Gahr Støre står ikke sterkt som partileder. I opinionen står han heller ikke sterkt som en fremtidig statsminister.

Slik blir det gjerne når et parti sliter på meningsmålingene og mediene skriver om interne stridigheter.

Jonas Gahr Støres mulighet er et nytt partiprogram. Ap må treffe planken og stå fram som et parti som vil noe annet enn det regjeringen legger opp til.

Nøkkelen til framgang for Ap ligger i et program for å skape nye arbeidsplasser. Ap-ledelsen må vise at partiet vil ta radikale virkemidler i bruk.

Utfordringen for Støre blir å snakke i klartekst om hva Ap vil gjøre om de får regjeringsmakt.

Han må samtidig være tydelig på at når partiet har lagt Giske-saken bak seg, betyr det at Giske fortsatt kan være en sentral politiker i Ap, om det er det velgerne i Trøndelag vil.

Strid om statens beskyttende armer

I årtier har Den norske kirke mast om å kvitt politikernes overstyring. Nå jobber sterke kirkefraksjoner i kulissene for at politikerne skal styre likevel, slik at maktforholdene i kirken ikke endres.

Den norske kirke er et underlig skue. Folkekirkens ledelse har i årtier bedt om å få bli behandlet på samme måte som andre trossamfunn med full frihet i indre anliggender. Det har «kirkeminister» Kjell Ingolf Ropstad gitt dem, men nå aksjonerer innflytelsesrike miljøer for at politikerne ikke skal gi fra seg all styring.

Liberalerne i Den norske kirke, for eksempel representert med Åpen folkekirke, insisterer på at valg til menighetsråd og bispedømmeråd skal skje samtidig med kommunevalget. De vil at Stortinget skal gjøre dette klart i lovs form. Ropstad mener kirken selv får finne ut av dette.

Å ha valg i alle lokaler som de politiske valgene skjer er en lidelse for mange menigheter. De må skrape sammen nær sagt alt de har av frivillige for å bemanne valglokalene. Og det er ikke mer enn ca. 12 prosent av de stemmeberettigede som stikker innom for å stemme i kirkevalget.

Menighetene ville spart store ressurser på om valget kunne foregår enten i menighetshuset eller et annet sentralt sted. Men liberalistene er livredde for at det blir de trofaste kirkegjengerne som får mer makt i kirken om valgene ikke knyttes til kommunevalget.

Det andre konflikten dreier seg om, er hvordan kirken skal organiseres. Ropstad nøyer seg med å slå fast at menighetene skal være en basis i Den norske kirke og at Kirkemøtet skal være den øverste myndighet. Det imellom får kirken selv finne ut av. Vil de ha frihet, skal de jammen få det.

«Å ha valg i alle lokaler som de politiske valgene skjer er en lidelse for mange menigheter. De må skrape sammen nær sagt alt de har av frivillige for å bemanne valglokalene»

Her er KA – Kirkens arbeidsgiverorganisasjon – som organiseres menighetene, på krigsstien. Fellesrådene har i dag arbeidsgiveransvaret for de fleste ansatte utenom prestene. Deres frykt er at Fellesrådene skal bli kastet på historiens skraphaug og at arbeidsgiveransvaret blir overlatt til bispedømmerådene som i dag ansetter prestene.

Hvis fellesrådene hives på båten, frykter KA en sentralstyrt kirke der Kirkemøtet og bispedømmerådene får all makt.

Ropstad har så langt vendt det døve øret til dem som vil at staten skal bestemme mer enn nødvendig om hvordan Den norske kirke skal ordne interne anliggender.

Eks-biskop i Oslo, Andreas Aarflot, var i flere tiår en frontfigur for økt kirkelig selvstyre. Aarflot, 91, følger som en ugle med på det som skjer i den kirkelige sektor. I forrige uke pep det fra hornet på veggen. Han ga i Vårt Land er rapp over fingrene til KA, Åpen Folkekirke og andre som maser om at Stortinget skal begrense kirkens selvstyre.

Etter hvert som medlemstallet i Den norske kirke synker, øker undringen over at kirkevalg skal knyttes til kommunevalget. I flere valgkretser, for eksempel i Oslo, er det så få medlemmer av Den norske kirke at ordningen framstår som en raritet.

Kirken må som andre belage som på mindre ressurser fremover. Da bør Kirkemøtet kunne bestemme hvilken organisering som er mest tjenlig uten å måtte gå via en lovendring i Stortinget.

Men KA har et poeng. Det er en fare for at Den norske kirke blir for sentralstyrt. Veletablerte organisasjoner vokser ikke ved å ha et sterkt sentralplan som bestemmer hva som skal skje på lokalplan.

Ledelsen i Den norske kirke tenker som i et konsern. De er i ferd med å utvikle en sinnrik struktur med masse råd og utvalg på flere nivåer. Det produsere store mengder utredninger og saksdokumenter.

Men det er ikke slik en klarer å få vekst i en gedigen organisasjon med synkende medlemstall og sviktende oppslutning. Ledelsen bør heller se seg selv som en overbygning over «småbedrifter» og ikke oppføre seg som om de leder en stor bedrift.

«Det er fint lite den sentrale ledelsen kan gjøre. Fornyelse må skje lokalt»

Når behovene lokalt er ulike, stridsspørsmålene mange, rekrutteringen svikter og konkurransen fra andre trossamfunn øker, er svaret desentralisering, ikke sentralisering for å holde orden på troppene.

I noen byer ser det ut til at pinsevennsinspirerte Hill Song regelmessig har kontakt med langt flere unge voksne enn Den norske kirke. Det er et tegn i tiden.

Det er fint lite den sentrale ledelsen kan gjøre. Fornyelse må skje lokalt. Det mest fornuftige Kirkemøtet bør gjøre, er å la være å bruke den makten de vil få. De må holde igjen for trangen til å strømlinjeforme kirken. De bør flytte makt ned til menighetene og praktisk talt la menigheter med virketrang og entusiasme få gjøre som de selv vil.

Det er metoden for vekst. Modellen for stagnasjon er vidløftige planer og rapportering og flytting av beslutninger oppover framfor nedover i organisasjonen.

Redaktører mot Resett

Som mediefolk vet vi hvordan makten ter seg. Det er overraskende at styret i Norsk Redaktørforening er av samme ulla og skroter forpliktelsen til å fremme meningsmangfold.

Har en tilstrekkelig med makt, trenger en ikke vise åpenhet. En kan la være å begrunne sine avgjørelser, nøye seg med å si at det er en helhetsvurdering som ligger bak og at en ikke vil gå inn i detaljer. Avgjørelsen er fattet. Slik blir det, for makta rår.

Det er overraskende at styret i Norsk Redaktørforening har lagt seg på denne linjen i behandlingen av søknaden fra Helge Lurås om å bli tatt opp som medlem.

Lurås fikk nei på den første søknaden i 2018. Det var det ikke noe å si på. Det var da for stor uklarhet om Lurås ville forplikte seg på Vær varsom-plakaten og anerkjente prinsipper for redigerte medier.

Lurås ble deretter invitert til å avklare sitt forhold til Vær varsom-plakaten, Redaktørplakaten, bruk av anonyme kilder, moderering av kommentarfeltene og betaling av penger for å få tak i gode historier.

Lurås har brukt 2019 på å rydde opp. Uavhengige forskere har konkludert med at de ikke har funnet brudd på Vær varsom-plakaten. Lars Akerhaug som har solid erfaring fra pressen, er blitt ansatt som redaksjonssjef med oppgaven å påse at journalistikken i Resett holder mål. 

Flere redaktører har tatt til orde for at Lurås bør bli tatt opp som medlem når han så tydelig hadde gjort det klart at han ville redigere Resett etter pressens regelverk.

Et enstemmig styre konkluderte imidlertid med at han etter en helhetsvurdering ikke kunne tas opp som medlem.

«Hvis Redaktørforeningen var interessert i at Lurås skulle kunne bli medlem, burde Arne Jensen ha fulgt opp dialogen med Lurås slik at det ble klart hvor Redaktørforeningen og Lurås sine veier eventuelt skilles» 

Den saksbehandlingen Redaktørforeningen har bedrevet i denne saken, holder ikke mål.

I en e-post til Lurås 27. november skriver foreningens leder, Hanna Relling Berg, at de hadde en god og oppklarende samtale med Lurås og Akerhaug i oktober, at det har skjedd positive endring og at de «satt vi igjen med et klart inntrykk av at du ønsket å etterleve intensjonene i Vær varsom-plakaten».

Men så viser hun til at en anonym skribent, Mumle Gåsegg, har omtalt Helge Lurås egen bok om bakgrunnen for Resett og at artikkelen avsluttes med en direktelenke for kjøp av boka.

Denne boka er utgitt av Resett og er en del av den innsamlingsvirksomheten Resett driver. Det er en fillesak i det store bildet.

Berg avslutter slik: «Arne Jensen har i sitt brev til deg gitt en god oppsummering av de spørsmål som styret mener trenger avklaring før behandling av søknaden på møtet i februar. Vi ser fram til videre dialog med deg».

3. desember svarer Helge Lurås på de spørsmål Jensen stiller. Han forklarer at boken han har gitt ut, skal skaffe inntekter til Resett og at poenget er å gi en bredere bakgrunn for hvorfor Resett ble startet. Han tar imidlertid selvkritikk på at det var en kjøpslenke knyttet til et anonymt innlegg og gjør det klart at det ikke er han som skjuler seg bak «Mumle Gåsegg».

Så hører ikke Lurås noe mer. Dialogen opphører. Det går to måneder før Lurås får et nei. Det er her Redaktørforeningens svikt ligger.

Hvis Redaktørforeningen var interessert i at Lurås skulle kunne bli medlem, burde Arne Jensen ha fulgt opp dialogen med Lurås slik at det ble klart hvor Redaktørforeningen og Lurås sine veier eventuelt skilles.

Hva er det i e-posten fra Lurås 3. desember som ikke er godt nok for Redaktørforeningen? Det holder ikke å gjemme seg bak en «enstemmig helhetsvurdering».

Redaktørforeningen plikter også å gi en prinsipiell begrunnelse for hva som er forskjellen på anonyme meningsytringer i Resett og andre aviser utstrakte bruke av anonyme kilder, for eksempel slik vi så det i Giske-saken.

En redaktør skal kjenne identiteten og begrunnelsen for hvorfor noen vil skrive anonymt. Når det skrives anonymt, er det enda større grunn til å påse at en holder seg innenfor presseetikkens rammer. Dette hevder Lurås de praktiserer.

Helge Lurås svarer ellers greit for seg og tar en del selvkritikk i en samtale med Erik Waatland i Pressepoden på Medier24. Det går utvilsomt rette veien med Lurås.

Tidligere har Waatland skutt både halvveis bom og halvveis blink med påstanden om at «Resett ikke driver med journalistikk. De har ikke en presseetisk agenda. De jobber med aktivisme».

Her er Waatland relativt hardt angrepet av redaksjonell hybris. At Resett har et aktivistisk program, er det ikke tvil om.

Resett er startet fordi de mener den «frie og uavhengige presse» svikter når det gjelder å belyse viktige utviklingstrekk i samfunnet. Den ensidigheten Resett kan sies å representere, har preget flere medier hvor redaktøren har vært medlem av Norsk Redaktørforening.

Resett har søkt om medlemskap i Mediebedriftenes Landsforening og NHO. Jeg kan ikke se hvilke kriterier som kan brukes for å holde de utenfor i denne sammenheng. Da er veien åpen for å bli medlem av Norsk Presseforbund og underlegge seg Vær varsom-plakaten.

Redaktørforeningen bør ikke seile videre som en avlegger av samfunnet «av de siste dagers redaksjonelle hellige». De bør ta opp igjen dialogen med Lurås.

«Da krenkelsen rammet oss selv, besto ikke Redaktørforeningen prøven. Styret gjemte seg bak en helhetsvurdering»

Redaktørforeningens vedtak får konsekvenser for Resett. Et medieovervåkningsselskap jeg var i kontakt med, ga beskjed om at de ikke kunne levere artikler fra Resett siden de nå ikke skulle regnes som et redigert medium.

Det kan jo hende de kommer til sans og samling og inkluderer Resett ettersom de definerer seg innenfor Medieansvarsloven og kan ende opp som medlem i Norsk Presseforbund.

Samfunnet preges av forventninger om politisk korrekthet. Konformitetspresset er merkbart. «No plattform»- brer også om seg. Storsamfunnets press mot avvikere hardner til.

Ved å nekte Lurås medlemskap har Redaktørforeningen plassert seg på feil side i kampen for meningsmangfold og ytringsfrihet.

Helge Lurås er et slag i mellomgulvet på landets redaktørstand. Han mener vi svikter. Denne provokasjonen har ikke Norsk Redaktørforening klart å håndtere.

Ytringsfrihet innebærer retten til å krenke. Da krenkelsen rammet oss selv, besto ikke Redaktørforeningen prøven. Styret gjemte seg bak en helhetsvurdering. Det kan de slippe unna med, for makta rår.

Denne kommentaren ble først publisert på Medier 24.no.

Kulturrådet hiver de små på båten

Vil du søke om støtte til å utgi en roman, risikerer du å tape over 100.000 kroner om smaksdommerne mener den ikke er god nok. Innkjøpsordningen skriker etter endring.

En juvel for de store forlagene i jungelen av støtteordninger i kultursektoren, er innkjøpsordningen for skjønnlitteratur som Norsk Kulturråd forvalter. Den går i korthet ut på at Kulturrådet kjøper inn 1.500 eksemplarer – riktignok med pen rabatt – av diktsamlinger og romaner som de sender ut til landets biblioteker.

Det avgjørende er ikke hvem som har skrevet boken, men om den holder mål ut fra litterære kriterier. Det er et utvalg sammensatt av eksperter som avgjør om en roman skal kjøpes inn eller «nulles», som det heter. Vender utvalget tommelen ned, kan forlaget be ankeutvalget vurdere saken.

Med en gang en bok kommer ut, sendes 1.500 eksemplarer til Kulturrådet som videresender dem til bibliotekene. Forlagene får med en gang oppgjør for bøkene.

Får et forlag inn en bok, gir det ganske sikkert en brukbar pluss på utgivelsen. Blir boken «nullet», kan det bli et saftig tap. Flere romaner selger ikke mer enn noen hundre i bokhandelen.

Skulle det skje at en bok som er meldt opp til innkjøpsordningen blir nullet, må forlaget betale tilbake støtten det har fått. Da skulle en tro at forlaget også kunne be om å få tilbake bøkene som Kulturrådet har kjøpt. Men det går ikke. Bøkene er for lengst sendt til bibliotekene der de blir merket og satt i hyllene.

De store forlagene lever godt med ordningen. De har fagfolk og konsulenter som kan den litterære koden innkjøpsutvalget baserer seg på. Likevel skjer det innimellom at en bok fra de store forlagene blir «nullet».

«Nå fikk skrivegleden bein å gå på. I 2016 var det 274 bøker påmeldt til innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. I 2019 var det steget til 346»

Det er urimelig at et mindre forlag skal måtte risikere å tape over 100.000 kroner på å søke støtte til en roman de mener holder god kvalitet og har et visst salgspotensial. Det var Kulturrådet enig i.

For noen år siden ble det innført en ny kategori. Hvem som helst skulle kunne melde opp en bok for innkjøpsordningen og få den vurdert før 1.500 eksemplarer ble sendt til bibliotekene. De måtte i tilfelle betale et gebyr på 10.000 kroner som skulle dekke Kulturrådets arbeid med å vurdere boken.

Det kunne de små forlagene leve med. Men for to år siden ble det i en juridisk vurdering konkludert med at det var tvilsomt å operere med et påmeldingsgebyr for noen forlag, mens andre slapp unna. Kulturrådet vil ikke drive med noe som er juridisk tvilsomt. Derfor droppet de hele påmeldingsgebyret.

Nå fikk skrivegleden bein å gå på. I 2016 var det 274 bøker påmeldt til innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. I 2019 var det steget til 346. Det blir for mange bøker for Kulturrådet å vurdere, for mange som ikke holder mål og for mange blir kjøpt inn. Bevilgningene er for små, og det er en drøm å tro at de vil øke.

Nå strammer rådet inn ved å si at kun nyetablerte forlag kan få en forhåndsvurdering. I Klassekampen i dag forteller representanter for små forlag at dette vil få store konsekvenser for dem.

– Det er trist at man nå innfører et regelverk som favoriserer de store forlagene som allerede har god økonomi, men som kan bety døden for oss små som prøver å bevare bredden som finnes utenfor de fire store i Oslo, sier Myriam H. Bjerkli som driver Forlagshuset i Vestfold.

«De våger ikke å satse på nye talenter i frykt for å bli nullet»

Favoriseringen av de store forlagene som Kulturrådet legger opp til i 2020, er ikke holdbar. Innkjøpsordningen bør endres og det bør være like regler for alle. Regler som i praksis innebærer at det offentlige forsyner seg med 1.500 romaner som de ikke vil betale for, har gått ut på dato.

En del av bøkene som blir kjøpt inn, blir nesten stående ulest på bibliotekene. Det offentlige bør samlet sett betale mindre for fysiske bøker som ikke blir lest.

Det bør innføres kvoter for hvor mange bøker hvert forlag får melde på til ordningen. I første omgang bør ikke mer enn 1.000 bøker sendes ut til bibliotekene. Bibliotekene bør imidlertid gis mulighet til å bestille flere eksemplarer av de bøkene de regner med stor interesse for. Det blir sannsynligvis forfattere på de store forlagene. Det betyr mer støtte til forlag og forfatter.

Ved å differensiere støtten kan det bli mer på de store forlagene enn de små. Det er til å leve med. Problemet med dagens ordning er at listen for de små forlagene legges for høyt. De våger ikke å satse på nye talenter i frykt for å bli nullet.

Tilliten til pengesugne Sivertsen

En Høyrestatsråd er ikke avhengig av tillit fra opposisjonen og kommentatorer. Erna Solberg har overraskende tillit til Geir Inge Sivertsen og mener det holder at han melder seg ut av Frimurerlosjen.

En toppolitiker kan gjøre en tabbe og komme unna med det.

Når en leverer en serie på fire tabber, skulle en tro det fikk konsekvenser.

Men Erna Solberg liker ikke at noen forlanger at hun skal gi en av sine utvalgte sparken.

Så når presset på fiskeriminister Geir Inge Sivertsen øker, øker Erna Solbergs lyst til å markere at det er hun som bestemmer hvem hun vil ha med på regjeringslaget.

Først ble det avslørt at Geir-Inge Sivertsen i to måneder mottok lønn både som statssekretær og ordfører i Lenvik kommune som 1. januar inngår i den sammenslåtte kommunen Senja.

Så ble det kjent at han hadde søkt om seks ukers etterlønn fra kommunen.

Deretter ble det kjent at han også har mottatt 52 000 kroner fra fylkeskommunen i den perioden han har hatt lønn som statssekretær og statsråd.

I går kom det fram at han er medlem med høyeste grad i Frimurerlosjen.

Geir-Inge Sivertsen har ikke tusket til seg midler på bakrommet. Det har skjedd i full offentlighet. Rådmannen har fremmet innstilling og kommunestyret har fattet vedtak.

«Geir-Inge Sivertsen har ikke tusket til seg midler på bakrommet. Det har skjedd i full offentlighet» 

Sivertsen har i prinsippet jobbet dobbelt, både som ordfører og statssekretær.

Han gikk ikke av som ordfører da han ble statssekretær, og det ble ikke vurdert å sette lønnen hans ned siden han ikke skjøttet vervet som ordfører på heltid.

Ordførerne i de andre kommunene som skulle slås sammen, ble behandlet på samme måte. Det ble mindre å gjøre, men lønnen beholdt de.

Geir-Inge Sivertsen er i besittelse av usedvanlig stort personlig næringsvett.

Han søkte derfor om å få etterlønn som ordfører. Det fikk han også, men her snublet både han, rådmannen og kommunestyret i loven.

Etterlønn skal avkortes med lønn i ny stiling.

Planen har vært å si i fra seg godtgjørelsen fra Fylkestinget, men det ble ikke gjort før han i samråd med statsministerens kontor som er arbeidsgiver for statssekretærene, tok fatt med å rydde opp.

Sivertsen har betalt tilbake det han ikke har rett på.

 går gjorde Erna Solberg det klart at hun har tillit til sin fiskeriminister. Dermed ser det ut til at stormen etter hvert legger seg, med mindre det dukker opp nye opplysninger som ikke Erna Solberg har kjent til.

Men ikke helt.

Opposisjonen unytter selvsagt situasjonen og har levert Erna Solberg et helt batteri med spørsmål som de forventer at hun svarer på i Stortinget.

Når Erna Solberg beholder Sivertsen kan det være fordi hun innser at statsministerens kontor ikke har vært nøye nok med å forutse den situasjonen de har kommet opp i.

Han burde vært holdt bedre i ørene.

Solberg har også kalkulert hva som har størst politiske omkostninger: å leve videre med Sivertsen, med bakgrunn fra Nord-Norge, eller lete etter en annen Høyrepolititiker som kanskje ikke kjenner fiskeribransjen like godt.

Det ville blitt en politisk belastning om hun skulle hentet inn en ny fiskeriminister som ikke er fra Nord-Norge.

Sivertsen har forsøkt å utnytte det kommunale lønns- og godtgjøringssystemet maksimalt til egen fordel.

På sett og vis er det lov å forsøke seg. Det er den som utbetaler som har plikt til å vurdere om en utbetaling er innenfor loven.

Er en i tvil, skal en innhente informasjon.

Sivertsen er ikke tatt i løgn. Men han har vist elendig dømmekraft. Han burde vite så pass at mediene ville gripe fatt i hans dobbeltlønn og at han ville bli en belastning for regjeringen.

Sivertsen fremstår som grådig i sitt forsøk på å utnytte systemet maksimalt.

Noen etiske ryggmargsreflekser burde slått inn hos ham. Når det ikke har skjedd, kan de skyldes at vi har utviklet en kultur rundt om i kommunene som preges av at det er lov å jakte på maksimal godtgjørelse.

Prinsippet om at etterlønnsavtaler skal forkortes mot lønn i ny stilling, burde være presist nok.

Det bør vurderes om verv i større grad skal godtgjøres ut fra aktivitet og ikke ansvar.

Det vil i tilfelle bety at det legges opp til at mer skal hentes ut som møtegodtgjørelse og mindre som generell godtgjørelse ut fra ansvar.

«Å være medlem i et hemmelige vennesamfunn bestående av mennesker som har makt, kan før en vet ordet av det bli en belastning, i alle fall om man klatrer oppover i samfunnets maktpyramide» 

Etter at Fiskeribladet kunne opplyse at Geir Inge Sivertsen er medlem av samme frimurerlosje som flere sentrale personer i sjømatnæringen, ba Erna Solberg i går om at fiskeriministeren frasier seg medlemskapet.

Hun sier til NRK at det vil være «lurt og gjøre det enklere for ham» og at det er «enklest og ryddigst».

Sivertsen sier han har vært et passivt medlem.

Det blir neppe et stort tap for ham å være så lur Solberg mener han bør være, i den grad man kan melde seg ut av Frimurerlosjen.

Relasjonene til sentrale personer i bransjen vil være der.

Det er nok en del Høyrefolk med i Frimurerlosjen. Erna Solberg har ikke sagt at det å være frimurer er uforenelig med å være politiker.

Men det er tydeligvis slik at å være medlem i et hemmelig vennesamfunn bestående av mennesker som har makt, kan før en vet ordet av det bli en belastning, i alle fall om man klatrer oppover i samfunnets maktpyramide.

#metoo som sporet av

Det var så mye maktkamp og tvilsom pressedekning i Giske-saken at det bidro til å svekke #metoo. Men forfatterene av «Giskesaken» bommer når de gir Trond Giske skylden for det.

Harvey Weinstein ble i går dømt for seksuelle overgrep og voldtekt. Selv om han ble frikjent for noe av det han er anklaget for, er dette en stor seier for #metoo- bevegelsen, om vi kan bruke den betegnelsen.

Det var kvinner som sto opp mot den mektige Weinstein som fikk #metoo til å rulle.

I Dagens Næringsliv stilte de seg spørsmålet om Norge kunne ha sin Weinstein. Arbeidshypotesen var at det kunne være Trond Giske.

En slik hypotese ga trøkk i arbeidet. Men det var lite de fant. Sammenliknet med Weinstein var det rykter og relativt uskyldige hendelser, dog sterkt kritikkverdige, som ble gravd fram om Trond Giske.

«Sammenliknet med Weinstein var det rykter og relativt uskyldige hendelser, dog sterkt kritikkverdige, som ble gravd fram om Trond Giske» 

Arbeiderpartiet, i alle fall i Trøndelag, er i ferd med å legge saken bak seg. Giske fremstår i økende grad som en som er blitt dårlig behandlet i mediene og av sine motstandere i partiet.

Han har selv beklaget at han har opptrådt sterkt kritikkverdig overfor kvinner, men han nekter for at han har bedrevet seksuell trakassering som rammes av loven.

Det har da heller ikke partiet påstått. De har nøyd seg med å si at han har brutt partiets spilleregler og at han derfor mistet tilliten.

Ap har lagt saken bak seg, og han kan igjen få tillitsverv i partiet.

I går lanserte førstelektor Anja Sletteland og professor Kristin Skare Orgeret boken «Giskesaken» der de forsøker å rydde opp i #metoo-debatten.

De gir en grei og vederheftig gjennomgang av det som skjedde. De rydder opp ved å peke på at det er tre ulike perspektiver som er blandet sammen.

Det ene er «heksejakt»-perspektivet der påstanden er at Giske blir utsatt for et skittent maktspill fra sine politiske motstandere med gode forbindelser til pressen.

Det andre er det #metoo handler om, om strukturell sexisme som gjør det mulig for menn med makt å ta seg til rette i møte med kvinner.

Det tredje perspektivet handler om hvordan Ap forsøker å løse et problem og å komme seg ut av en håpløs situasjon.

Trond Giske, Jonas Gahr Støre og Kjersti Stenseng fant først en løsning som ikke ble akseptert av nestleder Hadia Tajik og ledende kommentatorer i mediene.

Den gikk ut på at Trond Giske skulle innrømme skyld, legge seg flat og love at han skulle endre adferd.

Det ble ikke godtatt. Dermed var maktkampen i gang. Disse tre perspektivene har vært til stede i saken hele tiden.

Sletteland og Orgeret kan ha rett i at saken har gjort det vanskeligere å varsle, men det er påfallende at de gir Giske ansvaret for det.

Giske har rett til å forvare seg. Ingen kan kreve at han skal godta en varslers framstilling.

De to forfatterene løfter fram likestillingsloven der vekten legges på den utsattes opplevelse, ikke handlingene i seg selv.  

I loven defineres seksuell trakassering som enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.

Sletteland og Orgeret hevder at det ikke er tvil om at Giske har seksuelt trakassert.

Det er mulig de har rett. Det må en nesten spørre politikerne om.

Har det vært meningen å lage en lov der den ene parts følelser er det avgjørende uten at det som har skjedd skal tas hensyn til?

Giske mener det ikke er slik. Han tenker som vi er vant med når noen anklages for noe. Da må det føres bevis. I siste instans havner en sak i retten der det legges opp til kontradiksjon før det felles en dom.

De to forfatterne hevder at Giske setter seg ut over norsk lov når han vil bruke begrepet seksuell trakassering på en annen måte enn det brukes i likestillingsloven.

Giske har tatt kontakt med flere medier og gjort oppmerksom på at Ap ikke har konkludert med at han har brutt noen lov om seksuell trakassering.

Flere medier har endret omtalen av Giske i ettertid.

De to forfatterne mener at Giske ikke har noe grunnlag for å kritisere at mediene skriver at han har gjort seg skyldig i seksuell trakassering.

Sletteland og Orgeret understreker at ut fra Likestillingsloven, er det arbeidsgiver, representert ved Jonas Gahr Støre som skal konkludere med om loven er brutt eller ikke.

Ledelsen i Ap fant ut at de ikke ville løse saken ved å følge lovsporet. Derfor konkluderte de med at det var partiets retningslinjer han hadde brutt.

«Skal Giske tilbake må han vise at han har lært, ikke bare oppføre seg skikkelig mot kvinner selv om han har drukket alkohol. Han må også vise at han turnerer makt på en bedre måte»

Det som er mer interessant, er hvilke konsekvenser det skulle få for Giske.

Opinionen krevde straff. Giske trakk seg som nestleder, men det ble ikke begrunnet med at han hadde brutt noen lov eller retningslinjer.

Verken han eller partiet kunne leve med det presset som var blitt skapt.

Trond Giske er på vei tilbake. Det kan de to forfatterne ikke si noe på, for arbeidsgiver har bestemt at det ikke er noe til hinder for at Giske kan få tillitsverv igjen.

Om Giskesaken ruller videre, er det i så fall fordi maktkampen ikke er over.

Ap har markert at de tar #metoo på alvor. Det har også Giske gjort ved å beklage oppførselen sin.

Når oppslutningen om han er så stor som den er i Trøndelag, må vi anta det skyldes at ektemannen Giske opptrer på en annen måte enn Giske på sjekkeren.

Skal Giske tilbake må han vise at han har lært, ikke bare oppføre seg skikkelig mot kvinner selv om han har drukket alkohol.

Han må også vise at han turnerer makt på en bedre måte.

Personvern over alle støvleskaft

Enten er norsk lov på ville veier eller så har statsadvokaten bommet stygt. Det er nummeret før en kan mistenke påtalemakten for å ha latt seg bruke i kampen mot ytringsfriheten til Human Right Service.

Når det plasseres ut gedigne betongkosser for å hindre mulige terrorister for å kjøre inn i en folkemengde, kaller Human Right Service (HRS) det for «koranklosser».

Det kan man gjerne mene er tullete eller la seg provosere av det, men det er ikke ulovlig.

«Oslo City har fått betongklosser, også kalt koranklosser, foran hovedinngangen. Dette for å sikre kundene mot terror. Betongbarrièrer er nå blitt en «sikkerhetsstandard» ved alle kjøpesentre til Steen og Strøm, Europa over», skrev Hege Storhaug på hjemmesiden til HRS.

De tre betongklossene er avbildet. På bildet ser man også en kvinne med innvandrerbakgrunn gå forbi.

Det er ikke mulig å se kvinnens ansikt. Bilde er ikke tatt av HRS. De har fått det tilsendt av en støttespiller.

Kvinnen på bildet anmeldte HRS for brudd på åndsverksloven paragraf 54 c som omhandler retten til eget bilde.

Politiet henla saken to ganger, men statsadvokaten ga seg ikke. Det har endt med at HRS er idømt et forelegg på 20 000 kroner og daglig leder Rita Karlsen 8000 kroner.

«Det er ikke grunnlag for å spekulere i om dette er sensur som ikke er lovhjemlet»

De nekter å godta forelegget.

De har nå fått støtte fra Norsk Redaktørforening.

Generalsekretær Arne Jensen sier til Medier24 at forelegget er helt hårreisende. Han mener det blir umulig for mediene om de ikke skal kunne ta bilder på offentlig sted uten å hente inn tillatelse fra alle som kan ses på bilder.

Mediene har regler som hindrer at de publiserer uten å innhente tillatelse, bilder av mennesker der en tydelig kan se hvem det er.

Rita Karlsen tror boten handler mer om sensur enn åndsverkloven.

Det er ikke grunnlag for å spekulere i om dette er sensur som ikke er lovhjemlet.

Påtalemyndigheten har forankret forelegget i en lovforståelse. Det spørs om ikke påtalemyndigheten har anlagt et bredere perspektiv en kun åndsverksloven.

Å la dette kun handle om åndsverksloven blir å dra retten til eget bilde for langt.

Det er stor oppmerksomhet om personvern for tiden, og det er jo personen retten til eget bilde skal verne.

Vi er også opptatt av at minoriteter ikke skal henges ut.

Selv om denne kvinnen ikke kan gjenkjennes med mindre man kjenner henne godt, kan det sies at hun fremstilles i et ufordelaktig lys.

Ytringsfriheten bør gis forrang

Når kvinnen går til anmeldelse, skyldes det neppe at hun opplever seg krenket. Det er nærliggende å tro at det er andre som, om de ikke står bak, så står de i alle fall sammen med henne.

Derfor har denne saken også innslag av identitetspolitikk. Det er en innvandrer som kjører fram sine rettigheter på vegne av den gruppen hun tilhører.

Isolert sett er dette en fillesak. Men når påtalemakten griper inn med forelegg, blir det en prinsipiell og viktig sak.

Det er blitt en sak der ytringsfrihet står mot personvern.

Ytringsfriheten bør gis forrang. Saken havner nå på Riksadvokatens bord. Han bør skjære igjennom og gjør det klart at statsadvokaten er på ville veier.

Riksadvokaten må gjerne velge mer diplomatiske ord. Det holder i grunnen at foreleggene bortfaller.

Statens toppsjefer som lønnsvinnere

Regjeringen gjør det motsatte av det de sier. De legger opp til at statens toppsjefer fortsatt skal få en høyere lønnsvekst enn folk flest og ledere i næringslivet

Det er ikke noe nytt at folk strever med å gjøre det de sier de vil gjøre. Også regjeringen strever med samsvar mellom liv og lære.

Les saken herKlarer ikke tøyle statlige lederlønninger

Hvis kommunal- og moderniseringsministeren hadde sagt at det nå er på tide å øke lønningene til toppsjefene i staten mer enn det folk flest får i lønnsøkning, hadde han fått offentlig bank. Opposisjonen hadde kastet seg over ham og durt i vei om urettferdighet og «Forskjells-Norge». Det hadde kokt på sosiale medier. Det hadde endt med at statsminister Erna Solberg til slutt måtte svart i spørretimen i Stortinget at saken hadde blitt misforstått. Meningen var å si at hvis enkelte toppledere i staten hadde blitt hengene etter med en urimelig lav lønn, så må vi være rede til å gi dem en større lønnsøkning enn folk flest.

Ingen politikere er for at ledere skal få en bedre lønnsutvikling enn andre. Det er å be om bråk.

Det var et budskap om moderasjon i lederlønningene som ble sendt ut fra kommunaldepartementet for et år siden. De konstaterte at lønnsveksten blant ledere i staten hadde ligget høyere enn andre arbeidstakere over flere år og slo fast at «det ikke er akseptabelt at statlige toppledere vedvarende får en høyere lønnsutvikling enn arbeidstakergrupper for øvrig».

«Her taler departementet til sine egne for døve ører»

I statens egne retningslinjer om lederlønn i staten står det dessuten at «lønnsutviklingen for ledere skal over tid være på linje med lønnsutviklingen i samfunnet for øvrig».

Her taler departementet til sine egne for døve ører. Ifølge tall fra SSB var gjennomsnittlig årslønn for toppledere i staten 2018 på 1.284.840 kroner. I fjor økte lønningene til departementsråder og ekspedisjonssjefer i departementene, toppledere i større etater og institusjoner, fylkesmenn og politimestre 1.345.920 kroner.

Folk fleste tjener i gjennomsnitt 600.120 kroner i året. Mens vanlige folk i snitt fikk 21.000 kroner ekstra, fikk lederne i staten i snitt tre ganger så mye, 61.000 kroner mer.

Lønnsøkningen til topplederne i staten ligger også godt over gjennomsnittet for lederne i næringslivet. Her økte lønninger i gjennomsnitt med 2,9 prosent i 2019. Det er bare topplederne i finansbransjen, bygg og anlegg og oljebransjen som har hatt en større økning i lønnen siden i fjor enn de statlige lederne.

Hele ti toppledere i staten tjener nå mer enn statsminister Erna Solberg, som i fjor fikk en godtgjørelse på 1.735.682 kroner.

Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup spiller den samme plata om igjen. Han skriver i en epost til Dagens Perspektiv at han er «opptatt av at lederlønnsutviklingen over tid holder seg innen frontfagsnormen».

Det hjelper lite hva en statsråd er opptatt av. Det er et mønster, bortimot en tradisjon at lønningene til toppsjefer i staten skal øke mer enn lønningene til folk flest. Det hjelper ikke at Astrup synser om at det ikke burde være slik. Han må gi beskjed, for eksempel om at lønningene til toppsjefene ikke skal øke med mer enn 2-3 prosent i år.

Problemet er at Astrup ikke har et mandat til å bestemme noe slikt. Det kan Erna Solberg bestemme, men hun vil kvie seg for det. Det har så langt ikke vært et stort nok problem for regjeringen at de ikke klarer å styre lønnsutviklingen til topplederne i staten.

Det er ikke sikkert de ser på det som et problem i det hele tatt. Regjeringen har vært opptatt av ledere fra næringslivet skal kunne få lederjobber i det i det offentlige. Da bør ikke forskjellen i lederlønningene være for stor. Hvis de tenker slik, må lederlønningene i staten økes betraktelig.

Hvis en først vil jobbe i staten, er ikke lønn avgjørende. De fleste klarer seg utmerket med en lønn rundt 1,5 millioner i året.

Politidirektør Benedicte Bjørnland tjener 2 millioner i året. Hun hadde tatt jobben om hun ikke hadde fått mer i lønn enn det statsministeren tjener.

Hvorfor i alle dager skal Anne Nafstad Lyftingsmo som er regjeringsråd tjene 200.000 mer enn sjefen hennes, Erna Solberg?

Grunnen er at staten for snart 30 år siden har laget et lederlønnssystem med ulike kategorier som leder skal plasseres inn i. Her skulle oppnådde resultater legges vekt på. Men det skjer ikke i praksis. Nav-direktør Sigrun Vågeng settes ikke ned i lønn eller må avstå fra tillegg på grunn av Nav-skandalen, selv om hun i teorien kan det.

Politidirektoratet sliter med å få gjennomført nærpolitireformen. Det er ingen som har kommet på den tanken å redusere Benedicte Bjørnlands lønn fra 2 millioner til 1,9 millioner kroner.

Siden regjeringen i lang tid har holder Stortinget med prat når det gjelder lederlønninger, bør de i år legge fram for Stortinget en rapport om hvordan lederlønnssystemet fungerer i praksis.

«Når lederlønningene øker selv om regjeringen sier de ikke skal det, betyr det at systemet er lønnsdrivende»

Når lederlønningene øker selv om regjeringen sier de ikke skal det, betyr det at systemet er lønnsdrivende. Ledere flytter hele tiden oppover i systemet med henvisning til at ansvaret er blitt mer komplekst, budsjettet øker og en får flere ansatte under seg.

Om en leder får økt budsjettet med 100 millioner eller får ansvar for 100 flere ansatte, betyr ikke det at lederjobben blir mer tidkrevende eller ansvarsfull. Det kan derimot kutt i budsjettet gjøre. Færre ansatte og mindre budsjett kan gjøre lederjobben mer krevende. Men ifølge ledersystemet gir ikke det mer lønn.

En rekke toppsjefstillinger i forvaltningen er lite konkurranseutsatt. Her kan lønnen settes ned. Noen av de som innehar etatstillinger, er attraktive for næringslivet. De kan fint doble lønnen sin. Detter bør det tas hensyn til når lønnen fastsettes.

Vi bør slippe å høre mer prat fra regjeringen om å begrense lederlønnsveksten i forvaltningen. Gjør noe med det eller gi beskjed om at det er meningen at ledere i staten skal få større lønnstillegg enn andre.

De destruktive skatteparadisene

Det er uakseptabelt at bistandsmidler ender på elitens konti i skatteparadiser. Hvis ikke verdenssamfunnet får tatt knekken på skatteparadisene, bør i det minste EU klare å rydde i eget reir.

En del av bistandsmidlene som formidles via Verdensbanken ender opp i skatteparadiser.

Førsteamanuensis på Institutt for samfunnsøkonomi på BI, Jørgen Juel Andersen, har sammen med Niels Johannesen ved Universitetet i København og Bob Rijkers i Verdensbanken forsket på hvordan bistand fra Verdensbanken benyttes.

Andersen sier til Dagens Næringsliv at de kan dokumentere at bistandsoverføringer sammenfaller med pengestrømmer til skatteparadiser.

Verdensbanken har sittet på forskningsresultatene lenge uten å ha publisert dem. I forrige uke fikk The Economist fatt i resultatene. Ryktene går om at det er bankens sjeføkonom, Pinelopi Goldberg, som har forsøkt å hindre offentliggjøring av resultatene. Han går av i mars etter kun 15 måneder i jobben.

«Er ledelsen i et land korrupt, ser det ut til å være vanskelig å hindre at de beriker seg på støtte landet mottar» 

Forskningsresultatene har fått stor oppmerksomhet i den internasjonale finanspressen. Verdensbanken må rydde opp, men det er enklere sagt enn gjort.

Spørsmålet er om det er mulig å føre strengere kontroll med midlene Verdensbanken overfører. Er ledelsen i et land korrupt, ser det ut til å være vanskelig å hindre at de beriker seg på støtte landet mottar.

Forskerne kan påvise at kvartalsvis utbetalinger av bistand til 22 land over en tyveårsperiode er blitt etterfulgt av pengestrømmer til skatteparadis.

Selv om forskerne ikke kan følge pengene på kontonivå og avdekke hvem det er som stjeler fra bistandsmidlene, mener de det er hevet over enhver tvil at det er eliten i landet som jukser.

Det er de som kan skaffe seg tilgang til midlene.

De som er skeptiske til bistand, kan selvsagt bruke denne forskningen som et argument for å trappe ned bistanden.

At bistandsmidler havner på konti til korrupte politikere og eliten i fattige land, kan ikke aksepteres.

Denne saken bør få verdens politiske ledere til å samle seg for å ta knekken på skatteparadisene.

De representerer et system for juks, svindel og kriminalitet. Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår at rundt 7000 milliarder dollar er gjemt bort i skatteparadiser.

Det er ganske utrolig at verdenssamfunnet ikke har klart å sette en stopper for denne lyssky virksomheten.

Donald Trump blir neppe med på å ta de grep som er nødvendige. EU har imidlertid i flere saker vist både vilje og evne til å ta kontroll over det som skjer på den internasjonale finansielle arenaen.

De har utfordret USA ved å kreve Google og Facebook for flere titalls milliarder i straffeskatt og bøter for ikke å ha fulgt EUs regelverk.

«Det bør også vurderes om bistand i større grad bør formidles via humanitære organisasjoner» 

Forskerne peker på at både Irland, Luxembourg, Nederland og Sveits er involvert i jukset med bistandsmidler.

De vil nok toe sine hender og vise til at de ikke har mulighet til føre kontroll med bakgrunnen for pengeoverføringer.

Det kan de ha rett i, men det de må gi slipp på, er løftene til kundene om hemmelighold. Banken må praktisere full åpenhet i forhold til myndighetene.

Videre bør EU legge restriksjoner på medlemslandenes muligheter for å konkurrere om investeringer.

EU bør sørge for at medlemsland gjennom hemmelighold og gunstige renter ikke fungerer som partnere for kriminelle og korrupte statsledere.

Forskernes resultater må også føre en ny praksis på bistandsområdet.

Når bistanden skal gå via makthaverne i et land, og vi vet at de ikke er til å stole på, må kontrollen med midlene skjerpes.

Det bør også vurderes om bistand i større grad bør formidles via humanitære organisasjoner.

Giske som nestleder

Ledelsen i Ap må forberede seg på at Trond Giske kommer tilbake som en ledende politiker i partiet selv om flere vil motarbeide ham.

Det kan se ut som om det er et flertall i Trøndelag arbeiderparti som ønsker Trond Giske som ny leder for fylkespartiet.

En undersøkelse som Trønderavisa offentliggjorde for få dager siden, viser i alle fall at 61 prosent av Ap-velgere mener Giske vil bli en god fylkesleder. 17 prosent svarer nei.

Men å velge Giske vil ikke bli et samlende valg.

Derfor har valgkomiteen jobbet for å finne en løsning alle kan enes om. Ifølge TV2 ligger det nå an til at ordfører Amund Hellesø bli ny leder og Trond Giske og en kvinne blir nestledere.

Blir Giske nestleder, vil han få en plass i landsstyret. Det holder i denne omgang, ser det ut til at de som har støttet hans kandidatur til vervet som fylkesleder, mener.

Flere ville ha protestert eller trukket seg fra verv om Giske blir valgt som leder. De vil sannsynligvis kunne godta at han blir nestleder.

«Å bli nesteleder i Aps største fylkesparti og gjenvalgt på Stortinget vil ytterligere markere at Giske er reetablert som en ledende politiker i Ap»

Det er ingen overdrivelse å si at Trond Giske er den mest erfarne og dyktigste politikeren Trøndelag har. Det må valgkomiteen og partiet ta hensyn til. Når Giske har så pass bred støtte, får heller de som ikke kan leve med at han får viktige tillitsverv, trekke seg.

Alt tyder på at Giske ønsker å fortsette på Stortinget. Å bli nesteleder i Aps største fylkesparti og gjenvalgt på Stortinget vil ytterligere markere at Giske er reetablert som en ledende politiker i Ap.

Trond Giske har ikke sagt noe offentlig om hva han ønsker. Det gjør han rett i.

Han trenger ikke drive valgkamp for seg selv for å bli valgt til et verv i fylkespartiet.  

Giske brenner nok av lyst til å ta et oppgjør med Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik for den måten de håndterte varslene mot ham på.

Det må han avstå fra. Giske kan ikke styrke sin posisjon i partiet om han bidrar til bråk og splittelse.

Giske har et nettverk av en annen verden. Utfordringen er å vinne tilbake tilliten der han har mistet den.

Det gjør han ved å opptre konstruktiv og fungere samlende.

Folk som i årtier har framstått som vellykket, dyktig og mektig kan lære noe av å få seg en på tygga.

Den rystelsen Trond Giske har vært igjennom, kan ha bidratt til å forandre ham som leder og politiker. Det kan være han vil turnere makt på en annen måte og at han er blitt mer oppmerksom på hvordan han virker på andre.

Om Trond Giske drømmer om en gang å bli partileder og statsminister, er det få som vet.

Den slags sannsynlighetsberegninger er ikke avgjørende for Giske.

Han er et politisk dyr. Derfor vil han heller drive med politikk enn å ende opp som direktør et eller annet sted.

«Men så lenge Hadia Tajik er nestleder og medlem av en fremtidig rødgrønn regjering, er det neppe plass til Trond Giske»

Varslene mot Giske gjorde ham til en «persona non grata». Flere sa rett ut at han burde komme seg ut av politikken fortest mulig. Ha ble nærmest beskrevet som et skadedyr i Ap.

I økende grad ser opinionen i Trøndelag ut til å mene at Giske er blitt dårlig og urettferdig behandlet både av parti og presse.

Denne oppfatningen kan etter hvert spre seg på nasjonalt plan.

Hvordan Jonas Gahr Støre skal møte den utfordringen Trond Giske representerer, vet verken han selv eller Giske. Det får de ta etter hvert. Det Støre har bestemt seg for, er å ikke legge hindringer i veien for at Giske får de posisjoner i partiet trønderne vil gi ham. 

Han kan heller ikke gi Giske B-status som politiker i Ap. Han representerer tross alt partiet største fylkeslag.

Men så lenge Hadia Tajik er nestleder og medlem av en fremtidig rødgrønn regjering, er det neppe plass til Trond Giske.