Alle innlegg av Magne Lerø

Mer høyskole, mindre universitet

Vi trenger flere høgskoler utenfor de store byene om vi skal sikre den arbeidskraften vi trenger.

Etter at den såkalte strukturreformen trådte i kraft i 2016, har det skjedd en storstilet sentralisering av høyere utdanning.

Politikerne vil øke kompetansenivået innen alle utdanninger. Og de forfekter ideen om at mest mulig at den høyere utdanningen bør være tverrfaglig.

Undervisningen skal dessuten være forskningsbasert. Det betyr at lærere må sikre seg forskningskompetanse blant annet ved å publisere i vitenskapelige tidsskrifter.

Det er blitt flere doktorgrader, flere mastergrader og antallet universiteter har skutt i været.

«Universitetene har ikke vokst organisk. De har i praktisk talt fordelt høyskolene mellom seg og gjort dem til underbruk»

Universitetene har ikke vokst organisk. De har i praktisk talt fordelt høyskolene mellom seg og gjort dem til underbruk, eller for å si det med et penere ord, innlemmet dem i universitetet.

Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum, har ved flere anledninger kritisert sentraliseringen innen høyere utdanning.

I Klassekampen i dag går han et skritt lenger. Han lover at det blir nye høyskoler i distriktene om Sp kommer inn i regjering neste høst.

Bakgrunnen for utspillet er en rapport som Oslo Economics har utarbeidet på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

De har sett nærmere på tilgangen på arbeidskraft i 28 såkalte usentrale kommuner i Nord Norge. Rapporten viser at kommuner som ligger i nærheten av en høyere utdanningsinstitusjon i større grad klarer å sikre seg kompetent arbeidskraft.

Sørreisa i Troms som har Studiesenteret i Midt-Troms i nærheten, trekkes fram som et lysende eksempel på hvordan kommuner har nytte av et utdanningssted.

Det første en ny rødgrønn regjering kommer til å foreta seg, er å omgjøre beslutningen om å legge ned utdanningen på Nesna. Universitetet i Bodø har valgt å legge dette tradisjonsrike utdanningsstedet ned for å kunne samle ressursene og styrke universitetets kompetanse.

Om en tar universitetets briller på seg, er dette et riktig vedtak. For kommunene rundt Nesna er det feil vei å gå.

– Vi har sykepleier som er utdannet der, alle lærerne er utdannet der, alle barnehagelærere i våre tre barnehager er utdannet der, sier ordfører Hanne Davidsen (Ap) til Klassekampen. 

Hattfjelldal kommune sier også de er avhengig av utdanningen på Nesna. Det brer om seg en generell bekymring i kommunene på Helgeland om hva nedleggingen av Nesna vil bety.

«Vi må la behovet for arbeidskraft styre utviklingen, ikke idealene og kravene som må stilles til universitetene»

Det er mulig kommunene overdriver sin bekymring, men et desentralisert tilbud om høyere utdanning bidrar faktisk til å sikre rekruttering til distriktene.

Kompetansereformen legger dessuten opp til en storstilet etter- og videreutdanning. Da er også nærhet til et studiested vesentlig.

Norge mangler 6000 sykepleiere. Behovet for ansatte i helsesektoren vil øke radikalt i årene framover.

Det bør tas kraftfulle grep for å øke utdanningen av sykepleiere og helsefagarbeidere.

En mulighet er å opprette et nytt utdanningssenter i Nord-Norge, eller noen hundre nye studieplasser innen helse og omsorg i tilknytning til noen av de eksisterende utdanningsstedene utenfor Bodø og Tromsø.

Vi bør ikke tilstrebe at all sykepleierutdanning skal skje i tilknytning til et universitet.

Vi må la behovet for arbeidskraft styre utviklingen, ikke idealene og kravene som må stilles til universitetene.

Hvis opprettholdelse av utdanningen på Nesna og utbygging av et nytt distriktssenter for sykepleie og helsefag vil svekke utdanningsmiljøet i Bodø så pass at det spøker for universitetsstatusen, får en leve med det.

Vi må ta sterkere grep for å sikre oss den arbeidskraften vil trenger. Det betyr et kritisk blikk på den universitetsstrukturen vi har utviklet.

Olsen i mål med Tangen

Øystein Olsen har ikke veket en tomme til tross for massiv kritikk. Nå er ansettelsesavtalen for Nicolai Tangen med tilhørende avtaleverk på plass, omtrent slik de to hadde tenkt seg da han ble ansatt for vel tre måneder siden.

Avtalen mellom oljefondsjef Nicolai Tangen og Norges bank blir vanskelig å kontrollere mener professorene Beate Sjåfjell og Guttorm Schjelderup, ifølge Dagens Næringsliv.

Det skal være visst. Men det er godt nok for styret i Norges Bank med sentralbanksjef Øystein Olsen i spissen.

Om noen lurer på hvordan det kan være slik, har Schjelderup selv svaret. «Til syvende og sist blir ansettelse av Tangen et spørsmål om tillit», mener Schjelderup som tidligere har kritisert ansettelsesavtalen fordi den ikke garanterer at Tangen ikke vil kunne få innflytelse over Ako Capital hvor han fortsatt skal være største eier.

Øystein Olsen ble overbevist om at Nicolai Tangen ville kutte alle bånd til sitt tidligere selskap og konsentrere seg 100 prosent om jobben som Oljefondsjef.

Han så ikke for seg muligheten for at Tangen ville forsøke å ri to hester, styre Oljefondet på en måte som Ako Capital kunne få fordeler av.

Nicolai Tangen klargjorde sine motiver, forklarte hva som ville være viktig for ham i de nærmeste årene og i tiden etter en periode som sjef for Oljefondet.

Tangen sa seg ferdig med tiden som aktiv hedgefondsforvalter. Han ville bruke sin kompetanse for å forvalte Oljefondet til beste for Norge.

Han sa han så på jobben som et samfunnsansvar. Derfor var han rede til å gå ned noen hundre millioner i lønn og betale noen hundre millioner i formueskatt når han flyttet til Norge.

Penger hadde han nok av, og de ville han ikke bruke på seg selv. Han hadde opprettet en allmennyttig stiftelse, og gikk det som planlagt ville den fort få en kapital på 10 milliarder kroner.

Etter tiden i Oljefondet ville Nicolai Tangen drive med filantropi, dyrke sin lidenskapelige interesse for kunst og drive med kunnskapsformidling innen ledelse og sosialpsykologi, for eksempel.

Øystein Olsen trodde det han hørte. Tangen var åpen, konsistent og imponerte. Hans gjøren og laden ble gransket av to hodejegere. Styret var overbevist om at Tangen var hel ved og meget reflektert over egne beveggrunner og hva han ville utrette i jobben som sjef for Oljefondet.

«Norges Bank fikk stor tillit til Nicolai Tangen. Det er som Schjelderup sier dette alt baserer seg på»

Tangen var klar på en ting. Han ville bryte alle bånd til Ako Capital, men han ville fortsatt være største eier i den virksomheten han hadde etablert.

Hvordan det skulle skje, fikk være en oppgave for juristene.

Norges Bank fikk stor tillit til Nicolai Tangen. Det er som Schjelderup sier dette alt baserer seg på.

Hadde man hatt mistillit til Tangen, sett på ham som en kriminell som i hemmelighet kunne lekke informasjon fra Oljefondet til uhederlige medarbeidere i Ako Capital, kunne de ikke ansatt ham.

Professorene Sjåfjell og Schjelderup er ikke i stand til å komme opp med en alternativ modell til den som ligger til grunn for de avtaler som nå er inngått.

Jusprofessor Sjåfjell mener spørsmålet er hvordan avtaleverket tar seg ut for omverdenen og Oljefondets omdømme.

– Svaret på det er at det ikke tar seg ut. Norges Bank burde foretatt en juridisk vurdering og en risikovurdering av alle disse spørsmålene før Tangen ble ansatt. Og da burde resultatet vært at Tangen ikke fikk jobben. Det er fortsatt et bånd mellom Tangen og Ako, sier Sjåfjell.

«Skulle en kunne vite måtte Tangen blitt utstyret med fotlenke, GPS-sporing, telefon og romavlytting og blitt kroppsvisitert hver dag på vei ut av kontoret»

Her slipper hun katta ut av sekken. Tangen burde ikke vært ansatt.

Man kan ikke vite om Tangen vil ha kontakt med noen av de personene som skal representere han som eier i Ako. Det er riktig.

Man kan ikke vite. Skulle en kunne vite, måtte Tangen blitt utstyret med fotlenke, GPS-sporing, telefon og romavlytting og blitt kroppsvisitert hver dag på vei ut av kontoret.

Norges Bank har tillit til Tangen. De kan leve med at han er største eier i Ako, og de er overbevist om at det ikke er noe minus for Oljefondets omdømme å ha fått Tangen som sjef.

Øystein Olsen synes nok det er litt morsomt å sende en filantrop for å representere Oljefondet blant gribbene på Wall Street.

Representantskapet har malt seg inn i et hjørne i denne saken. De fremsetter krav og forventninger som ikke kan innfris når en baserer seg på at Nicolai Tangen er tilliten verdig og ikke kan utstyres med kontrolltiltak som om han var en potensiell kriminell.

Representarntskapet skal ifølge DN vurdere om de skal ha enda et møte om saken siden avtaleverket nå er på plass.

Den logiske konsekvens av kritikken vil være at de følger Beate Sjåfjell og konkluderer med at Tangen ikke bør ansettes.

Men Representantskapets leder, Julie Brodtkorb, har så langt avvist å ha en mening om selve ansettelsen. Det er prosessen, prinsipper og avtaleverk de uttaler seg om.

Representantskapet kan velge å forbli i prinsippenes verden. Øystein Olsen har konsentrert seg om å få praksis på plass slik at Nicolai Tangen kan tiltre stillingen.

Støre rydder opp

Jonas Gahr Støre vil sikre seg at det ikke oppstår et like stort rot i den rødgrønne leir som i den borgerlige når det gjelder regjeringskonstellasjoner. Derfor nei til MDG og Rødt, kanskje til KrF.

De borgerlige strever ikke bare med å finne ut av hvilke partier som skal være med i Erna Solbergs regjering neste høst om det under skulle skje at de får flertall.

Venstre har for tiden nok med å finne seg selv- og ny partileder- etter at uventede stormkast blåste Trine Skie Grande ut av lederstolen og regjeringen.

KrF hviler ut etter striden om sitt veivalg høsten 2018 og den stille strømmen av rødgrønne partimedlemmer som sier takk for seg.

Da det var grunn til å tro at Frp var i ferd med å finne seg selv som opposisjonsparti for en periode frem til neste valg, la det seg et heftig lyn og tordenvær over Oslo-partiet.

Den nyvalgte lederen i Oslo Frp, Geir Ugland-Jacobsen,  kunne forteller at det slett ikke var sikkert at partileder Siv Jensen ville toppe listen ved stortingsvalget neste år.

En rekke fylkeslag har svart med å be sentralstyret vurdere å legge ned Oslo Frp.

De har gjort den slags før. Siv Jensen har bedt Oslo-partiet skjerpe seg. Hun akter så visst ikke at det skal skapes tvil om hennes posisjon i partiet.

Dette vil hun selv ha regien på.

Carl I. Hagen, som er leder for nominasjonskomiteen, og som savner seg selv såpass i rikspolitikken at han lurer på om han bør innta tredjeplassen på Oslo-listen, sier han ikke ser noe galt i at Ugland-Jacobsen er åpen for andre kandidater.

Hagen må trå forsiktig så han ikke faller i unåde hos partiledelsen.

Mens uroen på borgerlige side brer seg, festet det seg et inntrykk etter at partilederne i forrige uke summerte opp vårseksjonen, at det også er et stort sprik på de rødgrønne side.

Derfor mener Jonas Gahr Støre tiden er inne for å rydde opp og gi velgerne beskjed om hva de kan vente seg.

Han sier til Klassekampen i dag at det ikke er aktuelt for Ap å invitere MDG og Rødt til inn i en rødgrønn regjering.

Det lever nok de to partiene fint med. De har ikke banket på døren.

«Det er ingen grunn til å lefle med MDG på det oljepolitiske området. Ap står for noe helt annet»

I fjor var imidlertid Oslos byrådsleder Raymond Johansen og partiets miljøpolitiske talsperson, Esben Barth Eide, åpne for å trekke MDG inn i regjeringen.

Støre mente den gang at tiden ikke var inne til å ta den debatten. Nå har det rent nok vann i havet.

Støres begrunnelse er vel verdt å merke seg. «Ap vil utvikle vår største næring. MDG vil avvikle den. Da er det vanskelig å sitte i regjering sammen», konkluderer han.

Dette bør AUF og partiets klimafløy merke seg.

Det er ingen grunn til å lefle med MDG på det oljepolitiske området. Ap står for noe helt annet.

Forliket om skattelette i form av endrede regler for avskrivning og friinntekter skal tale sitt tydelige språk.

MDG og SV står utenfor det flertallet på Stortinget mener.

Støre har imidlertid ikke noe imot å ha SV med i regjeringen. De har vist at de kan tilpasse seg kravene fra Ap og Sp. Om SV vil når MDG og Rødt skal holdes utenfor, er en annen sak.

Sp vil helst ikke ha de med.

Støre vil ikke bruke en eneste kalori på å vurdere om Venstre skal kunne bli med i en regjering der han er statsminister.

Med KrF er det annerledes. Støre vil ikke avvise KrF, men som han sier: «De har valgt kompaniskap med Frp og Høyre. Da får de ta ansvar for det».

«Flørting med KrF er ikke en del av strategien for å lykkes»

Han sier det ikke er Aps politikk å lukke døra for KrF. Skulle de komme til å revurdere det valget de har tatt, vil han lytte til det.

Det Støre sier om KrF burde ikke overraske noen.

Å avvise KrF slik han avviser MDG, Rødt og Venstre ville vært påfallende ettersom han tidligere har sagt at han gjerne vil ha KrF med i en regjering.

Det er KrF som har svart nei.

Støre hadde håpet på et ja fra KrF, for det ville gjort ham til statsminister.

Han sørger ikke over det. Om vel et år får han muligheten til å innta statsministerens kontor.

Flørting med KrF er ikke en del av strategien for å lykkes. Han forholder seg til at ledelsen i KrF mener det er med Høyre og Frp de hører hjemme.

Minipartienes vippemakt

Den politiske makten sikrer en seg ved å holde seg til sentrum, men en regjering som vil overleve for tiden må enten gå til høyre eller venstre.

Det skal hun ha Erna Solberg, hun gir seg ikke. Offentligheten er nærmest kjemisk fri for folk som mener Frp og Venstre bør danne regjering sammen. Det er ikke mulig.

Å joda, ingen ting kan utelukkes, mener Erna Solberg.

Hun tror på det som står i Jesaja kapittel 11: «Ulven skal bo sammen med lammet, og leoparden legge seg hos kjeet, og kalv og ungeløve skal beite sammen mens en smågutt gjeter dem».

Erna Solberg mener hun har like gode gjeteregenskaper som denne smågutten det her fortelles om.

Hun oppgir ikke sin store kongstanke om at de borgerlige har det bedre under hennes vinger enn alene i utenforland.

Om Erna Solberg vil gå til valg på en firepartiregjering som Frp og Venstre sier de ikke er interessert i, er tvilsomt.

Det hun forsøker på er å ikke måtte avklare om hun vil velge Venstre og KrF framfor Frp.

Hun håper det er nok for de borgerlige velgerne å vite at både KrF, Venstre og Frp vil ha Erna Solberg og ikke Jonas Gahr Støre som statsminister.

Frp kan gjøre denne strategien umulig.

De kan vende tilbake til posisjonen der de krever å få være med i regjeringen og gjør det klart at de ikke vil være et støtteparti for en regjering de ikke får være med i.

«Frp kan ha interesse av å få prøvd ut en modell som ikke er prøvd ut; at Høyre danner regjering alene»

Frp kan ha interesse av å få prøvd ut en modell som ikke er prøvd ut; at Høyre danner regjering alene.

Den sitter langt inne hos Erna Solberg, men det kan bli eneste mulighet om hun vi forbli i statsministerstolen.

Frp kan lettere leve med en ren Høyreregjering enn en regjering der Venstre og KrF regjerer sammen med Høyre.

Skal Erna Solberg vinne valget neste år, må hun holde seg til sentrum. Hun kan ikke skyve Venstre og KrF fra seg. Men skal Solberg beholde makten, må hun stadig ta et skritt til høyre hvor Frp befinner seg.

Jonas Gahr Støre er i samme situasjon.

På rødgrønn side opptrer Sp som klarhetens parti med hensyn til hva slags regjering de foretrekker.

De vil danne regjering med Ap. Det holder. Så får en sikre seg støtte fra SV, MDG og Rødt etter som det er behov for det.

Rødt er like klare som Sp på at de ikke vil være med i en regjering.

MDG er i prinsippet åpne for hva det skal være. De vil ikke love evig troskap til Jonas Gahr Støre.

Det kan være de vil foretrekke å stå utenfor en regjering. De vil heller ikke utelukke at de kan støtte en borgerlig regjering.

Noe av grunnen til at MDG ikke vil være tydeligere, er at de regner med å vokse som parti. I dag gleder de seg nok over at De grønne har gjort et meget godt valg i Frankrike.

Audun Lysbakken (SV) lider eller kan komme til å lide valgets kvaler.

Om SV vil inn i regjeringen, vil ikke Sp klare å holde dem utenfor. Men om vi får et valgresultat der MDG eller SV kommer på vippen, vil det bringe SV i en meget vanskelig posisjon i regjering.

SV endte opp som en skygge av seg selv i Stoltenbergs rødgrønne regjering.

«For å skaffe seg en styringsdyktig regjering, er det langt viktigere for Støre at Sp kryper oppover på meningsmålingene enn at røde SV og Rødt gjør et godt valg»

Ap og Sp må føre en sentrumspolitikk for å vinne valget. For å kunne beholde regjeringsmakten, må de være forberedt på å dreie mot venstre der SV og Rødt befinner seg.

Oppslutningen om Høyre er forsiktig synkende på de siste meningsmålingene.

At Venstre og KrF skulle øke oppslutningen vesentlig, er vanskelig å forestille seg. De får kjempe tappert for å holde seg over sperregrensen.

Skal Erna Solberg ha håp om å kunne fortsette som statsminister, er hun avhengig av at Frp igjen kommer seg over 15 prosents oppslutning.

Ap har fått pluss/minus 25 prosents oppslutning i to og et halvt år. Et par målinger i det siste har vist en beskjeden økning i oppslutningen.

Det spørs om Ap kan klare noe bedre enn 27,4 prosent som de fikk ved valget i 2017.

Selv om de blir liggende noen prosentpoeng under, er det tilstrekkelig for at Jonas Gahr Støre kan bli statsminister.

For å skaffe seg en styringsdyktig regjering, er det langt viktigere for Støre at Sp kryper oppover på meningsmålingene enn at røde SV og Rødt gjør et godt valg.

Selv om Sp etter hvert går Frp i næringen med populistiske utspill, representerer de en annen forutsigbarhet for Ap i et styringsperspektiv enn SV, MDG og Rødt.

Trygve Slagsvold Vedum er imidlertid klar over at regjeringen Støre sannsynligvis vil måtte vende seg mot venstre for å få flertall.

Det lever Sp godt med, bare de får beholde kontrollen på landbrukspolitikkens område.

Egen prektighet i solen

LO bør slutte med å digge egen prektighet selv om Hans Geelmuyden dummer seg ut og ikke ser ut til å forstå hva som gjelder i identitetspolitikkens emosjonelle setting

PR-guru Hans Geelmuyden har slengt med leppa igjen. Han har sagt at det nytter ikke å komme trekkende med «kebab-norsk» om en vil ha jobb i Geelmuyden Kiese (GK). Han fulgte opp med en kommentar til et innlegg på Facebook der han mente at kommunikasjonsrådgiver Umar Ashraf var en «autoritær ekstremist» og at han måtte lære seg «vestlige verdier».

Etter Geelmuydens uttalelser har LO bestemt seg for å avbryte sitt samarbeid med kommunikasjonsbyrået GK. Begrunnelsen er at LO mener uttalelsene fra Hans Geelmuyden står i sterk motstrid til de verdier LO står for.

Det har nærmest vært kø i mediene av kunder og organisasjoner som vil ta avstand fra det Geelmuyden har sagt. De lar det skinne mer eller mindre igjennom at de vil vurdere om de kan benyttet byrået i framtiden.  Blant disse er IKEA, Medietilsynet, Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet, Barne-, ungdoms og familiedirektoratet, alkovettorganisasjonen «Av og til», Kirkerådet, Arbeidstilsynet, Flyktninghjelpen, Bane Nor, Høyskolen Kristiania og Oslo kommune.

Oslo kommune benytter anledningen via Plan- og bygningsetaten til å varsle at leverandører heretter må forplikte seg til å «identifisere seg med Oslo kommunes verdigrunnlag».

De eneste som holder hodet noenlunde kaldt er NHO som har benyttet GK til noen enkeltoppdrag. Fungerende kommunikasjonsdirektør Gjermund Løyning sier til VG at han har merket seg at Hans Geelmuyden har beklaget de «ukloke uttalelsene».

«Det må ha vært et akutt angrep av idioti som har fått Hans Geelmuyden til å uttale seg som han gjorde»

– Generelt sett opplever vi at private bedrifter er mer bevisste på fordelene ved mangfold, og at riktig kompetanse er mest avgjørende når bedriftene skal rekruttere, sier Løyning og legger til at privat og offentlig virksomhet har en jobb å gjøre fremover for å skape det mangfoldet de fleste av oss ser som en styrke og et kvalitetsstempel for å skape vekst og utvikling i et moderne samfunn.

Det må ha vært et akutt angrep av idioti som har fått Hans Geelmuyden til å uttale seg som han gjorde. Han liker å være frekk og flåsete og plages i liten grad av at noen reagerer når han slenger med leppa. All PR er god PR. Dessuten vet Geelmuyden at mange er enige med han når han uttaler seg politisk ukorrekt.

For noen år siden fikk han medarbeidere som hadde sluttet i GK på nakken. Da valgte han å beklage sine nedsettende og hoverende uttalelser.

Han har også denne gangen beklaget to av uttalelsen sine, men står fast på at GK vil stille krav om at ansatte må være gode i norsk.

I en tid hvor inkludering og mangfold rår grunnen velger Geelmuyden å uttale seg på en måte andre oppfatter som stigmatiserende og nedlatende. Når en hvit, flåkjeftet næringslivsleder synger ut i strid med det som er tidens melodi, blir det bråk.

Fordømmelsen av Hans Geelmuyden er heftig i sosiale medier, og han får passet sitt påskrevet fra så å si alle som har uttalt seg offentlig om saken. Til og med egne ansatte har kritisert det han har sagt

Umar Ashraf har fått et nakketak på Hans Geelmuyden. Han har så langt avslått å møte å møte Geelmuyden til en oppklarende prat der de kan legge stridsøksene ned. Han har heller bedt om en uforbeholden unnskyldning.

Det kan ende med at Geelmuyden ber om unnskyldning dersom ikke saken roer seg ned over helgen. Ansatte er bekymret for hvilke konsekvenser det kan få at omdømmet til GK synker som følge av denne saken.

Det er merkverdig at Hans Geelmuyden, ekspert på kommunikasjon, ikke med en gang forsto at hans uttalelser ville bringe saken bort fra de rasjonelle argumenters verden og over i den emosjonelle settingen drevet fram av tidens identitetspolitiske strømninger.

«LO vil vise seg fram som de som virkelig tar integrering og mangfold på alvor og score poeng i omdømmekampen»

Når Geelmuyden forsøker å forklare rasjonelt hva han mente å si, øker bare den emosjonelle motstanden mot ham. Det er dette LO forsøker å utnytte.

LO vil vise seg fram som de som virkelig tar integrering og mangfold på alvor og score poeng i omdømmekampen. Omdømme er mer emosjoner enn rasjonalitet.

En haug andre organisasjoner henger seg på. De håper det er nok å si at de «vurderer» samarbeidet med GK. Hvis mediene finner ut at det er nok emosjonell kraft i saken fortsatt, ender det fort med at flere kunder sier takk for seg, for å vise at de er på «den rette siden».

Når Hans Geelmuyden har beklaget de to uttalelsen som det er blitt reagert skarp på, er det ikke rasjonelt og rimelig at en bedrift ikke kan samarbeide med en eller flere av de om lag 100 medarbeiderne i GK.

Det vil bli oppstyr neste gang GK ligger an til å vinne et anbud fra Oslo Kommune fordi de er lavest på pris, men en annen blir valgt fordi GK påstås ikke å stå for de samme verdier som Oslo kommune.

Det er langt fra sikkert det blir slik. Mest sannsynlig er dette noe kommunen har funnet på i farten for å henge seg på omdømmetoget som har forlatt stasjonen.

«Hadde Hans Geelmuyden hørt på en kommunikasjonsrådgiver, hadde han aldri sagt det han sa»

Denne saken er en del av den identitetspolitiske bølgen som ruller over vestlige land. Den fører noen steder til «no plattforming» for folk som har meninger en ikke kan fordra. Eller ansatte ved biblioteker forlanger at organisasjoner med påståtte rasistiske trekk ikke skal få leie lokaler. Eller studenter i Kristiansand som ikke vil ha forelesninger i et lokale eid av pinsebevegelsen på grunn av deres syn på homofili. Den samme begrunnelsen bruker Norges Håndballforbund for ikke å ville spille kamper på Brunstad-banen.

Når det først går identitetspolitikk i en sak, er det ikke godt å si hvordan det vil ende. Derfor er det stadig flere innen politikk og organisasjoner som er trår varsomt og passer på at de ikke sier noe som kan støte noen.

Noen tauer inn kommunikasjonsrådgivere for å drøvtygge hva de skal si. Hadde Hans Geelmuyden hørt på en kommunikasjonsrådgiver, hadde han aldri sagt det han sa.

Vågeng rister Stortinget

Dagen før hun slutter som Nav-direktør retter Sigrun Vågeng nødvendig kritikk mot politikerne for at de ikke hørte på henne da hun advarte dem mot å vedta nye, detaljerte regler om koronastøtte.

Nav er blitt kraftig kritisert både fra politikere og andre for at det har tatt lang tid å få utbetalt støtte til alle som er blitt rammet av koronakrisen.

Avtroppende Nav-direktør, Sigrun Vågeng, tar selvkritikk i et intervju med Aftenposten, men ikke over at det har tatt lang tid.

– Vi kunne vært tydeligere overfor politikerne i forkant om hva vi kunne levere, og om at det ville ta tid, sier hun.

Hun er ikke med på at Nav ikke har jobbet raskt nok eller har gjort feil.

Problemet var at Ap, Frp, SV og Sp ville ha bedre permitteringsordninger for dem som ble rammet av koronakrisen.

Regjeringspartiene sluttet seg til. Dermed måtte Nav utvikle spesialordningen helt fra bunnen av.

Vågeng sier hun advarte politikerne mot ordninger som krevede juridiske avklaringer og store endringer i regelverk og IT-systemer.

Hun ble ikke hørt. Stortinget gjorde til sammen 12 vedtak om nye ordninger.

Vågeng betviler ikke at det var godt ment fra politikernes side, men sier det er viktig at politikerne vet hva de ber om når de ber om noe.

Audun Lysbakken (SV) sier til Aftenposten at han visste veldig godt hva de ba om, og han står 100 prosent inne for det i dag.

Han mener et tema for koronagranskningen må bli hvorfor ikke systemet var rigget slik at en justering av ordningene kunne gjøres raskt i en krise.

Lysbakken mener de ikke har kritisert Nav – men regjeringen, for ikke å få på plass en nødløsning da de så at utbetalingene ikke ville komme i mai.

Lysbakken surrer rundt med en ønskekvist når han etterlyser ordninger som er rigget slik at de raskt kan endres.

IT-løsninger og systematikk utvikles på grunnlag av klare regler og bestemmelser, ikke for at de skal kunne endres raskest mulig.

I Nav har de heller ikke en nødløsningsknapp de kan trykke på for å gi permitterte forskudd på hva de har rett på.

«Lysbakken surrer rundt med en ønskekvist når han etterlyser ordninger som er rigget slik at de raskt kan endres»

Regjeringen kunne muligens gitt alle landets banker beskjed om at de garanterte for et rentefritt lån på inntil 30 000 kroner til alle som mener de ikke har fått penger fra Nav i tide.

Det ville blitt et svare strev å få tilbakebetalt alle disse lånene.

Etater skal iverksette det politikerne vedtar. Byråkrater skal gjøre det de får beskjed om. Politikerne liker ikke at etatsleder forsøker å stoppe de de vil vedta med å henvise til at det blir vanskelig.

«Hadde hun brukt utestemme i mediene og sagt at de permitterte neppe ville få utbetalt de de har rett på før i slutten av juli, hadde det blitt ei huskestue uten like»

Vågeng advarte politikerne, først og fremst arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen, med innestemme.

Hadde hun brukt utestemme i mediene og sagt at de permitterte neppe ville få utbetalt de de har rett på før i slutten av juli, hadde det blitt ei huskestue uten like.

Vågeng er ikke den første Nav-direktøren som kritiserer politikerne.

Tor Saglie løp første direktøretappe i nyskapningen Nav. Han kritiserte i ettertid at det ikke var samsvar mellom tilgjengelige ressurser og oppgavene som Nav skulle løse.

– Jeg fikk ikke ta de nødvendige operative grepene og fikk kjeft etterpå for at det ikke var gjort. Det var min tøffeste tid som Nav-direktør, uttalte Tor Saglie til Dagsavisen i 2011.

Da finanskrisen veltet inn over landet, «tryglet og ba» han om å få ansette flere saksbehandlere for å ta unna de voksende køene.

Men han fikk beskjed om å vente til et budsjettvedtak forelå. I januar 2009 eksploderte «kø-skandalen» i mediene, og Nav ble nærmest et skjellsord.

– Politikerne skrudde på alle bryterne samtidig, hevdet Saglie. Da var det etableringen av Nav han siktet til. Sammenslåingen skulle gå raskt – og det skapte årevis med kaos.

Det er usedvanlig krevende å komme med kritikk av politikerne når en sitter i salen.

Sigrun Vågens posisjon som sjef for Nav var svekket etter Nav-skandalen. Hun kunne ikke tillate seg å utfordre politikerne offentlig.

Nå kan hun gjøre det. I morgen er det siste dag på jobben.

Økokrim på ordførerjakt

Når Økokrim etter flere måneders etterforskning ikke har bevis for at ordfører Hilde Thorkildsen i Nittedal er korrupt, ser ut til at vi får enda en sak der politiet går seg vill i politikkens irrganger.

I februar gjennomførte Økokrim en razzia hjemme hos ordfører Hilde Thorkildsen (A) og siktet henne for korrupsjon. Hun ble sykemeldt og har ikke skjøttet vervet som ordfører siden da. Få i kommunen har kjent til siktelsen før nå.

Det startet med at kommunen i september i fjor fikk et varsel om at Hilde Thorkildsen i 2014 mottok penger til et av sine selskaper fra forretningsfolk som sto bak utbyggingen av Bjørnholtlia. Kommunens eksterne varslingsinstans, Romerike revisjon IKS (RRI), valgte å informere politiet. Økokrim tok saken.

Thorkildsen er siktet for å ha mottatt utilbørlige fordeler og for å ha påvirker saksgangen til utbyggernes fordel. Tre andre er også siktet, men det er ikke kjent hvem de er.

Thorkildsen har eid flere klesbutikker på Romerike og i Oslo, som det ikke har gått særlig bra med de siste årene. Et av selskapene gikk konkurs mens hun var varaordfører. En investor gikk inn med 100.000 i selskapet i 2014. En annen investor har kommet inn med midler seinere, men Thorkildsen har solgte seg ned.

«Økokrim ser for seg muligheten for at i alt ni personer kan være involvert. I så fall snakker vi om den største korrupsjonsskandalen som politikere på kommunenivå har vært involvert i her til lands»

Påstanden er at en eller begge av de som har gått inn med midler i Thorkildsens selskap, i realiteten har vært mellommenn for de tre lokale forretningsmennene som står bak Bjørnholtlia Utvikling.

Hvis Thorkildsen har avtalt med de tre lokale forretningsmennene at hun skal bruke sin innflytelse for å få kommunestyret til å godkjenne planene deres mot at de sørger for å tilføre kapital til selskaper hun eier, er det ingen tvil om at hun er korrupt. Dersom de tre har overtalt en mellommann til å stå for investeringen på deres vegne, snakker vi om en avansert form for korrupsjon.

Økokrim ser for seg muligheten for at i alt ni personer kan være involvert. I så fall snakker vi om den største korrupsjonsskandalen som politikere på kommunenivå har vært involvert i her til lands.

Politiet har imidlertid en viss tradisjon for å se spøkelser på høylys dag når det gjelder korrupte kommunepolitikere. I Bergen ble det tatt ut tiltale både mot Jan Sverre Stray og Trude Drevland. Stray mistet jobben sin og Trude Drevland måtte trekke seg som ordfører. Politi og påtalemyndighet brukte langt mer enn et år på å finne ut av de ikke hadde gjort seg skyldig i korrupsjon. Det burde en kunne funnet ut av på få måneder, for det de ble anklaget for, var kjent.

Det er en håpløs oppgave for Økokrim å påvise at politikere påvirker en saksbehandling. Saksbehandlingen i en kommune foregår i åpenhet. Der er meningen at politikere skal snakke med alle som er involvert i en sak. Det er lov å la seg påvirke – og å påvirke besluttende organer. Om ordfører Thorkildsen har hatt en rekke møter med de tre lokale forretningsmennene der de har forsøkt å overtale henne til å gjøre som de ønsker, blir hun ikke inhabil eller korrupt.

Hvis det kan påvises at hun eller andre har mottatt penger, ut over en lunch eller middag, for å behandle en sak slik utbyggerne ønsker, er det korrupsjon. I Thorkildsens tilfelle ser det ut til å være vanskelig å bevise.

Dagens Næringsliv har snakket med mannen som gikk inn med 100.000 kroner i 2014. Han har vært inne til avhør, men er ikke siktet. Han forklarer at han ønsket å investere i en klesbutikk og at han så det som positivt at en ordfører var inne på eiersiden. Det viste seg å være en dårlig investering.

Om vedkommende investor skulle kjenne en av de tre som vil bygge ut Bjørnholtlia, hjelper ikke det. Økokrim må kunne bevise at han er en mellommann som opptrer på vegne av utbyggerne. De må også kunne dokumentere at Thorkildsen er informert om at investeringen i et av henne selskaper er en gjenytelse for de politiske vedtak hun har drevet igjennom.

Inntil videre tror Økokrim at Thorkildsen har gjort seg til skurk for at en investor skal gå inn med 100.000 kroner i et av hennes skakkjørte selskaper. Det kan selvsagt være andre pengeoverføringer det er snakk om.

«Vi kan ikke ha det slik at en kommune og en ordfører skal settes på vent et år eller lenger fordi Økokrim mangler etterforskningskapasitet»

Å bli tiltalt for korrupsjon er en stor belastning. Den kan de fleste klare å leve med noen måneder, men går det lenger tid enn det, er det fare for at en ikke orker mer. Det som gjør at Thorkildsen kan klare å holde ut, er at hun får støtte fra Aps gruppe i kommunen.

– Vi er rystet og mange er lei seg. Det er en vanskelig sak, og vi er opptatt av å slå ring rundt ordføreren vår, ta hensyn til henne, og at hun skal lande godt i dette. Vi satser på at denne saken henlegges raskt, sier leder for kommunestyregruppen til Nittedal Ap, Hanne Børrestue, til VG.

Ofte ser vi at støtten forsvinner også fra ens egne når noen blir tiltalt. Det skjedde i Bergen. Blir en stående helt alene i månedsvis uten noen støtte i offentligheten, er det vanskelig å bli stående oppreist.

Hanne Børrestuen velger å ta parti. Hun støtter partiets ordfører. Det er prisverdig at hun ikke tenker taktisk, men ut fra prinsippet om at før noen er dømt, skal de anses som uskyldige.

Når Økokrim sikter en ordfører, gjør de et inngrep i det kommunale demokratiet. Det tilsier at de må raske på for å avslutte saken med påtale eller frifinnelse. Når politiet etter så lang tid ikke ser ut til å være i nærheten av å finne bevis, bør de avslutte etterforskningen. Vi kan ikke ha det slik at en kommune og en ordfører skal settes på vent et år eller lenger fordi Økokrim mangler etterforskningskapasitet.

Ernas smertefulle veivalg

Erna Solberg kan og vil utsette til etter statsbudsjettet er i havn det valg hun ikke ønsker å ta – om hun vil regjere med KrF og Venstre eller Frp.

De siste 8-9 årene har Erna Solberg framstått som en historisk brobygger på den borgerlige side.

Hun har gått fra suksess til suksess.

Først vant hun valget en gang og fikk Frp med i regjering. Så vant hun valget igjen og etter kort tid kom Venstre med, og til slutt KrF, etter en opprivende intern strid, fant KrF plassene sine på regjeringstaburettene.

Helt fram til i vinter framsto Erna Solberg som «Mesternes mester» når det gjaldt å snekre sammen regjeringer.

Så skar det seg. Frp sa takk for seg.

Koronakrisen førte politikken inn i en unntakstilstand. I sak etter sak gikk Frp sammen med opposisjonen.

Regjeringen har brukt langt flere milliarder på koronakrisen enn de hadde lagt opp til. På område etter område har regjeringen hatt problemer med å få saker igjennom i Stortinget.

Frp fikk også betydelig gjennomslag i revidert budsjett, selv om det ikke kostet all verdens.

Det var viktige symbolske seire for Frp å få stengt en del bomstasjoner i sommer og sørge for at kommunene ikke får dra inn mer i eiendomsskatt

Når partilederne summerer opp vårsesjonen, skulle en tro de var opptatt av å brygge broer på borgerlig side framfor å gjøre avstanden mellom dem større. De er tross alt bundet til hverandre enten de vil det eller ikke.

Det er ikke det som skjer.

Det var hørbare smerteskrik fra KrF-leiren for noen uker siden da Frp påførte partiet et smertelig nederlag med endringene i bioteknologiloven.

Frp har varslet at de vil utfordre KrF på flere hjertesaker til høsten.

Det skal bli færre som får asyl, vi skal ta imot færre kvoteflyktninger, bistandsbudsjettet skal kuttes, det skal føres en mer liberal alkoholpolitikk, det kan bli endringer i abortloven og det skal gis skattelette.

KrF har valgt å sitte stille i båten. Partiet trenger å summe seg. De må bli enige med seg selv om hvor grensene for hva de skal godta, skal gå.

Skal KrF klare å sette en stopper for Frp, må de være villige til å sette regjeringsdeltagelsen på spill.

Siv Jensen vil si klart ifra til Erna Solberg om at hun ikke kan stå frem som den store brobyggeren fram mot neste valg.

På Venstres landsstyremøte i helgen gjorde avtroppende nestleder Terje Breivik det klart at et regjeringssamarbeid med Frp ikke er aktuelt.

Siv Jensen kvitterer med å si at hun blir veldig overrasket om Frps landsstyre skulle anbefale et fornyet regjeringssamarbeid med Venstre.

Dette er i større grad en beskjed til Erna Solberg enn til Venstre. Siv Jensen vil si klart ifra til Erna Solberg om at hun ikke kan stå frem som den store brobyggeren fram mot neste valg.

Hun må velge mellom Frp og sine nåværende regjeringspartnere, KrF og Venstre.

Det siste halvåret har Frp klart å påføre regjeringen så pass mange nederlag at Erna Solberg umulig kan se for seg at dette kan fortsette i årevis framover.

Høyre ligger så pass godt an på meningsmålingene at Erna Solberg kan tillate seg å se situasjonen an.

Hun forbereder seg til den neste store styrkeprøven; statsbudsjettet.

Erna Solberg vil neppe kunne bruke budsjettenigheten som et argument for at de fire borgerlige bør finne sammen i regjering igjen.

Det blir et bikkjeslagsmål uten sidestykke på borgerlig side. Det kommer til å ende med at de borgerlige blir enige til slutt.

Men kampen blir så pass hard og smertene over kompromissene så store at Erna Solberg neppe vil kunne bruke budsjettenigheten som et argument for at de fire borgerlige bør finne sammen i regjering igjen.

Venstre og KrF vil ønske at Erna Solberg skal gå til valg neste år på at nåværende regjering skal fortsette. Frp vil i høst vite at et slikt valgt blir bortimot umulig for Erna Solberg.

Hvis KrF og Venstre ligger og vaker rundet sperregrensen og Frp ligger an til en oppslutning på 12-14 prosent, må vi regne med at Erna Solberg vil prioritere å ha Frp med i regjeringen. 

Dette valget vil hun utsette så lenge som mulig, helt til hun innser at tanken om en regjering der både KrF, Venstre, Høyre og Frp sitter veldressert og pyntelige rundt Kongens bord, er stein død.

Erna Solberg kan og vil utsette til etter statsbudsjettet er i havn det valg hun ikke ønsker å ta – om hun vil regjere med KrF og Venstre eller Frp.

Styringskåte kommuner

Når en kommune er så styringskåt og uklok i møte med lærere som Sandefjord, løser ikke en tillitsreform problemene. Stortinget må hente frem en sterk medisin mot uvettig styring.

Hvordan skolen skal drives i hverdagen er kommunenes ansvar. I Sandefjord er politikerne opptatt av å skape en best mulig skole.

De mener de oppnår det ved en tett oppfølging av skolene. Det betyr målstyring, standardisering, testing og søkelys på resultater.

I 2014 nektet lærerne Marius Andersen og Joakim Bjerkely Volden å vurdere elever på grunnlag av et detaljert evalueringsskjema skolekontoret hadde sendt ut.

De ble truet med oppsigelse om de ikke innordnet seg. Da slo en stor lærerflokk nevene i bordet.

Kommunen måtte ta et skritt tilbake, men kastet ikke styringstenkningen sin på båten.

Nå har konflikten blusset opp igjen, skriver Klassekampen.

Denne gangen hevder lærer Marius Andersen at kommunen preges av en fryktkultur drevet fram av overdreven testing og rapportering.

Skolelederforbundets representant i kommunen ba om et møte med kommunen for å finne en «varig løsning» slik at kan bli slutte på «denne typen skriverier».

Andersen ble ikke orientert om at det ble innkalt til et møte for å drøfte hans ytringer.

Samtidig kan lærer Hanne Westrum Hvammen fortelle at hun fikk valget mellom å slette kritikk av kommunens avdelingsledermodell eller miste jobben.

Utdanningsforbundet har gitt full støtte til Andersen og Hvammen. De mener de ikke gjør annet enn å benytte seg av den ytringsfriheten de har.

Nå kommer SV på banen. Stortingsrepresentant Mona Lill Fagerås, tidligere rektor, sier til Klassekampen at overdreven målstyring er en trussel mot lærernes ytringsfrihet.

Hun varsler at SV til høstene vil ta opp igjen sitt forslag om en tillitsreform for skolen.

SV vil at flere beslutninger skal flyttes fra kommunens skolekontor til rektorer og lærere.

Det burde føre til mindre kontroll og mistillit.

Det er mye fornuft i dette forslaget, men heller ikke denne gangen kan de regne med støtte fra andre enn Ap og Sp.

Simon Malkenes, lektor, forfatter og medlem av sentralstyret i Utdanningsforbundet, minner om at det er store strukturer og systemer som må endres og at tillit ikke kan vedtas av Stortinget.

De rødgrønne bør gå grundigere til verks enn å vedta en tillitsreform. Det er dagens styringsregime fra topp til bunn som må utfordres.

I 2015 ga Trond Giske ut en bok der han tok til orde for å nedlegge Utdanningsdirektoratet og delegere mer ansvar til kommuner og den enkelte skole.

«Større mulighet for hver enkelt skole og skoleeier til selv å ta beslutningene, vil gjøre flere i stand til ubyråkratisk og effektivt å finne de løsningene som passer i det enkelte tilfellet. Samtidig ville det gi større ansvarsfølelse hos dem som faktisk har ansvaret for å skape resultater i skolen hver eneste dag», skriver Giske i boken.

«Skal vi få en bedre skole, må lærere og den enkelte skole få mer tid til undervisning og oppfølging av eleven og bruke mindre tid til oppfølging av byråkrater og politikere både på kommunalt og sentralt plan»

Skal en bryte dagens styringstrend, må det tas omfattende grep som også omfatter nasjonalplanet. Det er ikke bare ansatte ved skolekontoret i kommunene som må gi slipp på styring over lærere og skoler.

Stortinget må også holde fingere fra fatet slik at behovet for antallet skolebyråkrater som driver med planlegging, kontroll og rapportering, kan reduseres.

Skal vi få en bedre skole, må lærere og den enkelte skole få mer tid til undervisning og oppfølging av eleven og bruke mindre tid til oppfølging av byråkrater og politikere både på kommunalt og sentralt plan.

Det er dette helhetsbildet de rødgrønne bør anlegge på skolen. Det blir litt for enkelt å forsøke å definere hva kommuner ikke skal få lov til å foreta seg i forhold til skole og lærere under dekke av en tillitsreform.

I den aktuelle striden i Sandefjord, er det Skolelederforbundet som har tatt initiativet. «Vi vil ha slutt på kritikk av lærerne våre» og «denne typen skriverier». Slik ser det ut i hans verden.

Skolelederforbundet beveger seg på tynn is. De burde vite at kommunen ikke kan foreta seg noe for å hindre kritikk fra lærere.

Vi kan regne med at Sandefjord kommune passer seg for å komme med antydninger om at brysomme lærere kan bli sagt opp.

Lærerne har ytringsfrihet. Men det koster tydeligvis en del å benytte seg av den om man er underlagt et regime preget av kontroll, styringskåthet og forventninger om at ansatte skal bidra til å skape et godt omdømme.

Etter dommen mot Erik Jensen

Eirik Jensen har så pass mange støttespillere at det ikke er gitt at saken dør hen i offentligheten selv om han er dømt til 21 års fengsel.

Dommen mot Eirik Jensen er knusende og klar. Retten er ikke i tvil om at han er en kriminell av verste sort. Derfor dømmes han til 21 års fengsel.

Selv om hele dommen ikke er offentliggjort i skrivende øyeblikk, må vi forvente at Jensens støttespillere ikke vil bli overbevist. Hans forsvarer, John Christian Elden, har heller ikke kommentert dommen som er på 84 sider.

Det meste av dagen vil gå med til å lese den.

Det kan være sider ved dommen som vil få Elden til å anbefale Jensen å bringe saken inn for høyesterett.

Retten dømmer Jensen til inndragelse av 1,4 millioner kroner som de hevder kan bevises at Jensen har mottatt fra Cappelen. Påtalemyndigheten mener han har mottatt over fem millioner, men her er det tvil.

Gjermund Cappelen mener Jensen har fått adskillig flere millioner.

Hvor alle pengene er blitt av, mener Elden blant de svakeste bevisene mot Jensen. Det er ikke rimelig at Jensen har gjort seg selv til skurk for småbeløp. Nå har imidlertid retten talt. Samfunnet har definert Jensen som en forbryter.

Tidligere ble han sett på som en av landets fremste politimenn, og hederligheten selv, slik hans støttespillere hevder.

Eirik Jensen hevder hardnakket at han er uskyldig. Det kan selvsagt ikke retten legge vekt på.

Flere i den omfattende Orderudsaken hevder den dag i dag at de er uskyldig dømt. Arne Treholt godtok heller ikke at han ble dømt som spion.

Det er så uvanlig som det kan få blitt å skulle ha en av landets mest omtalte politimenn med et kontaktnett av en annen verden både innen det kriminelle miljøet og i politiet, i fengsel i årevis.

Det kan være Jensen blir fullstendig knust av den dommen han har fått slik at han bare vil være en skygge av seg selv framover.

Det er også mulig at Jensen tar opp kampen for gjenopptagelse, selv om det ikke er lett å se for seg hvilke nye bevis som skulle dukke opp og tilsi at skyldspørsmålet må behandles på nytt.

Eirik Jensen har ikke hatt en konsistent forklaring på de bevisene påtalemakten mener de har.

Det er mulig han har skiftet forklaring for å styrke sine muligheter for å bli frikjent.

«Det kan være Jensen ikke har sagt alt, at han sitter inne med vesentlige opplysninger som forteller hva som har ført ham inn i en kriminell relasjon til Cappelen»

Nå har han tapt alt. Han har ikke noe mer å tape.

Det kan være Jensen ikke har sagt alt, at han sitter inne med vesentlige opplysninger som forteller hva som har ført ham inn i en kriminell relasjon til Cappelen.

I så fall vil Jensen levere en annen fortelling enn det som har framkommet i retten. Han kan ha interesse av å gi seg selv et annet ettermæle enn det retten i dag har gitt ham.

«Politiet får betrakte Eirik Jensen som en svart svane. De er uhyre sjeldne»

Denne saken er så spesiell at vi ikke kan forvente at saken forsvinner ut av offentlighetens sfære. Hva som vil skje, blir spekulasjoner.

Noen vil bruke denne saken for å ta et oppgjør med politiet.

Det er naturlig at politiet går en del runder på om de burde ha oppdaget uregelmessigheter knyttet til Eirik Jensen tidligere.

Det er imidlertid gjort flere endringer knyttet til informanter som vil gjøre det umulig å kunne operere så fritt som Eirik Jensen i sin tid gjorde.

Det er alltid mulig å lære noe av en sak- en skandale er et mer treffende begrep i denne sammenheng.

Det er imidlertid ikke grunnlag ut fra denne saken å stille spørsmål ved om det finnes flere korrupte politimenn i tjeneste.

Politiet eller andre må ikke gi etter for ideen om å nedsette et utvalg for å forsøke å finn det ut eller vurdere om det bør skje endringer i politiets arbeidsmåter eller organisering.

Politiet har systemer og bestemmelser for hvordan de skal opptre når det fattes mistanke om at ansatte opptrer som utro tjenere.

Saken mot Eirik Jensen viser at systemet fungerer.

Politiet får betrakte Eirik Jensen som en svart svane. De er uhyre sjeldne.