Det er ingen grunn for retorikk-studentene på BI til å surmule og bli lei seg for at Nicolai Tangen på en for kontant måte avviser det de mener. Slikt må en tåle i akademia. BIs jobb er ikke å beskytte studenter mot skuffelser.  

­Det har visst skjedd fryktelig ting på BI. «BI-lektor tok oljefondsjefen i skole. Splitt og hersk hører ikke hjemme i et klasserom» – er oppslaget på første siden i Dagens Næringsliv i dag. Det heter videre at «BI-studentene ble bedt om å framføre kritiske analyser av Nicolai Tangens retorikk. Oljefondsjefen svarte – og ble beskyld for hersketeknikk».

Au, da. Her står en mektig mann med milliarder på konto som kunne vært far til flere av studentene, feier over dem ved å si at de tar feil og avfeier kritikken de kommer med. Det viker ikke som Tangen har gått på kurs og lært at det gjelder å vise imøtekommenhet, lytte og si at han skal merke seg kritikken.

Stakkars studenter, liksom. Synes virkelig ikke Tangen at de flinke? Tenk at de følte seg avvist, de som mente de virkelige hadde noe å komme med.

I forkant av at Tangen dukket opp blant retorikkstudentene, hadde de i flere dager analysert hans medieutspill og offentlige opptreden. Poenget var å gi Tangen råd om hvordan han kunne forbedre seg.

Men de råd studentenes serverte, prellet av som vann på gåsa. Det virket ikke som Tangen mente han hadde noe å lære. Han gikk i forsvar og ble for opptatt av å forklare hvorfor han opptrer som han gjør og sier det han sier.

Tangen har så pass snøring at han forsto at studentene reagerte. Det endte med at han via sin sekretær tok kontakt med BI med oppfordring om å evaluere sin opptreden.

Ratna Elisabeth Kamsvåg reagerer

BI-lektor Ratna Elisabeth Kamsvåg lot seg ikke be to ganger. I sin tilbakemelding skriver hun at Tangen benyttet seg av «hersketeknikk» og viste «lav selvbevissthet». Når Tangen etter studentenes presentasjon forsvarer seg med at han er «hundre prosent uenig», hevder hun dette er både er «upassende»», «problematisk pedagogisk» og at «splitt og hersk ikke hører hjemme i klasserommet».

– Det er få som tør si makten imot i en slik retorisk situasjon, skriver hun».

Nicolai Tangen skriver i en epost til DN at han satte pris på tilbakemeldingen fra studentene og at hans inntrykk var at de hadde hatt en ærlig diskusjon.

Etter foredraget var det en håndsopprekning som viste at studentene hadde fått mindre tillit til Tangen etter å ha fått et levende møte med ham.

Studentene kritiserer Tangen for å bruke for mye patos og opptre i overkant flåsete. De nevner uttalelsen på Arendalsuka i 2022 som eksempel. Da sa han at «vi kan kjøpe hele Sverige». Svenskene tok det pent.

I sin tilbakemelding peker også Kamsvåg på at Tangen nevnte at Ola Borten Moe ikke skulle ha måttet gå av som statsråd. Hun skriver at Tangen må holde et «skarpt skille mellom eget virke og politikk» og at det er lite gjennomtenkt at en leder i en offentlig institusjon uttaler seg om Borten Moe som er under etterforskning for innsidehandel.

– Det er alvorlig. Og det framstår som urovekkende for klassen at dere, som attpåtil jobber i kapitalmarkedet, ikke tar slike lover på alvor og i det minste avventer utfallet av etterforskningen før dere eventuelt mener noe om det, i den grad dere skal det i det hele tatt, heter det i eposten til Tangens sekretær.

En klasseromsseanse

Tangen oppfattet samlingen på BI som en lukket klasseromseanse. Når samtalen har nådd offentligheten, presiserer han at han ikke har et offentlig syn på Ola Borten Moe.

Tangen er godt stoff. Og når en BI-lektor gir seg til å belære ham om hva han bør si som offentlig ansatt, blir saken enda bedre.

BI mener Tangen har sviktet i forhold til de krav BI stiller til ledere og forelesere. De vil ha gjesteforelesere som gir studentene en god opplevelse, opptrer konstruktivt og i tråd med kravene til god pedagogikk.  

Med Tangen har studentene på BI møtt virkeligheten. I akademia er det direkte tale og spisse albuer. I næringslivet går det til tider hardt for seg. Det spares ikke på kruttet. Skarpe meninger hører hverdagen til.

Nicolai Tangen er blant våre mest profilerte ledere. Hans varemerke er å si det han mener, gjerne kontant, litt frekt og overdrevet. Han gjorde sin inntreden i offentligheten med å sjokkere landets kapitaleiere. Noe av det første han sa da han ble presentert som ny sjef for Oljefondet, var at han var tilhenger av 100 prosent arveavgift. Flere milliardærer falt av stolen.

Han måtte ro seg i land med å si at det var en helt privat mening. Underforstått: Han skulle aldri mer uttale seg om arveavgift.

Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke

Med jevne mellomrom har Tangen servert uttalelser som er en drøm for de som skal snekre titler på nettsider. Det er få, om noen ledere i offentlig sektor som spisser poengene sine slik Tangen kan gjøre. Politikere tar ikke sjansen på å bli misforstått. Mímír Kristjánsson gjør det. Per Olaf Lundteigen kan slå til.

Kjell Inge Røkke klarer ikke styre seg. Han har sluttet å gi kommenterer. Det blir stort sett ikke noe mer enn et brev til å aksjonærene en gang i året.  Stein Erik Hagen har forsøkt å gjøre seg relevant i den offentlige debatten, men lykkes ikke.  Øystein Stray Spetalen kan være frekk og treffende. Med Petter Stordalen er det tut og kjør hele tiden.

I offentligheten tåler vi mer av Tangens treffende og spissede analyser ikledd ord som kommer rett fra levra og ikke er tygget ferdig av kommunikasjonsrådgivere. Fri og bevare oss fra strategisk balanserte uttalelser som skal skape godt omdømme, framfor ledere som sier rett ut det det mener.

Verdens politikere prater, men makta rår. Det er ikke ett eneste tegn på at palestinerne vil få en selvstendig stat denne gangen heller.

 Om det er noe å lære av krigen i Gaza, så er det at når de som har makt, les USA med vestlige land på slep, lar konflikter utvikle seg over flere tiår, så blir de til slutt uløselige.

I forrige uke la USA ned veto i FN om umiddelbar våpenhvile i Gaza. Alle andre land støtter forslaget som er blitt framsatt av arabiske stater.

Norges utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) uttalte i denne forbindelse at vi trenger en våpenhvile nå for å kunne øke den humanitære hjelpen. «Og vi trenger en troverdig vei mot en tostatsløsning», skrev han på X/Twitter denne uka.

USA har lagt frem et eget forslag. Det går ut på våpenhvile, frigjøring av gislene, forhandlinger om en tostatsløsning og at Hamas i praksis gir fra seg makten i Gaza.

Benjamin Netanyahu med brede støtte

Det kunne kanskje bidratt til en våpenhvile. Benjamin Netanyahu, med bred støtte i regjeringen, har avvist våpenhvile fullstendig. De vil ikke legge ned våpnene før Hamas er knust – militært sett. De insisterer på full kontroll i Gaza i årevis framover.

USA har på det sterkeste advart Israel mot å gå inn med bakkestyrker i Rafah hvor over godt én million fordrevne palestinere lever tett som sild i tønne.

Netanyahu har sagt at de vil nedkjempe Hamas i Rafah hvis gislene ikke er frigjort innen ramadan starter 10. mars. Det er liten grunn til å tvile på at Netanyahu vil gjøre som han sier. Det pågår derfor intense forhandlinger for å forhindre et blodbad i Rafah.

Israel mener de fører en kamp i Gaza for å sikre sin eksistens. De lar seg ikke stoppe. Joe Biden får si hva han vil.

Det er minst tre ulike aspekter i en krig. Det handler selvsagt om det som skjer på slagmarken. Dernest om å sikre full støtte i den hjemlige opinionen. I økende grad handler en krig også om å vinne støtte i den internasjonale opinionen.

Hjerteskjærende reportasjer

Mediene rapporterer daglig om antall angrep, drepte og sårende, og hva som kan bli neste skritt. Med jevne mellomrom får vi hjerteskjærende reportasjer om krigens herjinger og menneskers skjebne.

Opinionen reagerer med å kreve slutt på krigen. Det oppstår et emosjonelt driv og krav om at andre land må gjøre noe. I dag har demonstranter stengt inngangen til Stortinget. De krever at regjeringen skjerper kritikken mot Israel og tar grep for å få slutt på krigen.

Problemer er at Israel ikke i det hele tatt bryr seg om den internasjonale opinionen – og om hatet mot jødene sprer seg verden over. De er kun opptatt av hva befolkningen i Israel mener. Den israelske regjeringen vet at det er en fare for at krigen utvides om de angriper Rafah. Den sjansen er de rede til å ta.

Joe Biden og den internasjonale opinionen

Joe Biden må ta hensyn til den internasjonale opinionen. Derfor må han snakke høyt om våpenhvile og en to-statsløsning. Han kan endatil komme til å fordømme Israel når de etter all sannsynlighet innleder offensiven mot Rafah.

Det Biden ikke kan gjøre, er å bryte med Israel og nekte de flere våpen. Da vil han tape valget i høst.

Israel har bred støtte blant velgere i USA. Støttespillerne er fint lite opptatt av palestinernes rettigheter. Terrorangrepet Hamas gjennomførte i oktober, har sørget for at flertallet i USA bryr seg enda mindre om palestinerne.

I USA blir alle saker polarisert for tiden. Derfor er det et økende antall amerikanere som forsømmer Israels krigføring i Gaza.

Joe Biden har i prinsippet makt til å tvinge Israel til å godta den fredsløsningen han lanserer. Men bruker han sin makt, vil han miste makten. Det er nærmere sannheten å hevde at han er maktesløs enn at han har makt til å finne en løsning.  

Det er 30 år siden Oslo-avtalen der Israel og palestinerne skrev under på at det skulle opprettes en palestinsk stat. Det viste seg at ytterfløyene i Israel og blant palestinerne ikke var interessert i det.

Israel valgte å trekke seg ut, overlate hele Gaza til palestinerne og heller ekspandere på Vestbredden. De har gitt økonomisk støtte til sin erkefiende Hamas som vil utslette Israel som egen stat for jødene.

En fiende er god å ha for å legitimere den politikken en fører, vel og merke dersom en klarer å holde fienden i sjakk. Det klarte de fram til 8. oktober i fjor. Nå er strategien endret. Hamas skal knuses, uansett hvor mange liv som går tapt.

Ulovlige israelske bosetninger

I flere tiår har Israel tatt seg til rette og opprettet ulovlige israelske bosetninger på Vestbredden. Her bor det rundt tre millioner palestinere og nærmere 800.000 israelske bosettere. Flere hundre tusen av disse er hellig overbevist om at de har en guddommelig rett til å bo i området. De er bevæpnet og rede til å forsvare seg.

Det er bortimot umulig å få etablert en palestinsk stat på Vestbredden. Bosetterne vil ikke akseptere det.

Om en regjering i Israel skulle vedta det og gjennomføre der, vil landet ende opp i borgerkrigslignende tilstander. Derfor er det høyst tvilsomt om det er mulig å få stablet på beina en regjering som vil gå inn for det.

Opinionen til fordel for palestinerne er så sterk i flere vestlige land, at politikerne må respondere, i det minste med å be om våpenhvile, og gjerne legge til at løsningen er en egen palestinsk stat. Men løpet for det er kjørt.

Ingen vestlige politikere er konkrete om hvordan en palestinsk stat skal kunne opprettes. De nøyer seg med å være for i prinsippet. Det har de ment i 30 år uten at det er tatt ett eneste skritt for å få etablert det hele verdenssamfunn et er for.

I dette området skjedde det flere undere for et par tusen år siden. I Jeriko fikk en blind mann ved navnet Bartimeus synet igjen. Undere kan skje.

Men det ser ikke ut til å være noen israelere i området i dag som får sine øyne åpnet slik at de kan se en løsning på den fastlåste konflikten.

Kommunalminister Erling Sande må svelge en kamel og redde Moskenes kommune med en tvangssammenslåing.

­– Vi er konkurs, bankerott, sier ordfører Hanna Sverdrup (H) i Moskenes. Kommunen har vært tolv år på Robek-lista. Det hjelper ikke.

Det akkumulerte underskuddet var på 90 millioner ved utgangen av 2022. Det har økt med 30 millioner siden den gang.

Nå kan de ikke øke kassakreditten lenger. Sverdrup sier til NRK at de vurderer å slå kommunen konkurs. Det spørs om det er mulig.I kommuneloven § 29 heter det at «en kommune eller fylkeskommune kan ikke tas under konkursbehandling eller begjære åpning av gjeldsforhandling etter konkursloven».

Skulle kommunestyret på en eller annen måte kaste kortene, må staten overtar driften av kommunen. Ingen kommuner har noen gang gått til et så pass drastisk skritt.

I første omgang har de tatt kontakt med Kommunal- og distriktsdepartementet med bønn om at de vil redde kommunen. Sverdrup sier de er med på hva det skal være.

De slår seg gjerne sammen med en annen kommune. Men nabokommunene i Lofoten har sagt de ikke er interessert. Det er heller ikke Bodø kommune.

Seks kommuner i Lofoten

Moskenes som ligger ytterst i Lofoten, har rundt 1.000 innbyggere. De er ikke i stand til å klare seg selv.

Senterpartiet heier på små kommuner. De avviser å slå sammen kommuner med tvang. De kommer ikke unna å svelge en kamel i Lofoten.

Den minst radikale løsningen er å la Moskenes bli innlemmet i nabokommunen. I så fall må Moskenes få et ekstra tilskudd slik at den fusjonerte kommunen ikke dras ned i elendigheten.

Lofoten har rundt 24.000 innbyggere som fordeler seg på seks kommuner. Antallet kommuner burde vært redusert til to eller tre.

Tidligere er det lagt fram forslag om at Lofoten og Vesterålen som til sammen har 60.000 innbyggere, burde fordelt seg på fire kommuner.

Kommuner med under 1.000 innbyggere

Regjeringens politikk er at det er kommunene selv som må finne ut av om de vil slå seg sammen med andre eller være selvstendige. Moskenes viser at denne politikken ikke duger lenger.

Vi har 21 kommuner med under 1.000 innbyggere og 71 med en befolkning under 2.000. Flere av disse er ikke i stand til å følge lovene Stortinget vedtar. Det hjelper på om de klarer å få stablet på beina såkalte interkommunale tjenester med en eller flere av nabokommunene.

Regjeringen har visst i lang tid at en rekke kommuner ikke er i stand til å tilby lovpålagte tjenester. Moskenes er en advarsel. Regjeringen kan ikke lukke øynene lenger.

Om de vil holde fast på generalistprinsippet, at alle kommuner skal forpliktes til å levere de samme tjenestene, må de sørge for at også de små kommunene klarer det. Lar de det skure og gå, blir det flere som Moskenes.

Regjeringen bør skru om politikken. Istedenfor å avvise tvangssammenslåing, bør de flagge at sammenslåing av kommuner kan og må skje når det utvilsomt er i innbyggernes interesse.

Norsk Industri følger Lars Sponheims prinsipp «Hver mann sin høne» for å sikre god tilgang på egg. Norsk Industri strever med å sikre tilgang på godt omdømme og pøser på med eksterne konsulenter høyt og lavt.

­I går kunne Kampanje fortelle at Norsk Industri har tauet inn Per Valebrokk i Storm Communications som rådgiver for ledelsen i Norsk Industri. Samtidig har styret engasjert Geir Arne Drangeid, tidligere konserndirektør i Aker ASA, nå kommunikasjonsrådgiver i First House. Problemet de skal jobbe med, heter Stein Lier-Hansen.

Forklaringen er neppe at den høyre hånden ikke vet hva den venstre gjør. «Hver mann sin høne»- prinsippet slår gjerne inn når aktører har ulike interesser. Men de har da vel ikke endt opp med at styret og ledelsen ikke er på linje?

Jakt og sjøfly

Ifølge Norsk Industri er medlemmene opptatt av hvor mye Stein Lier-Hansen har brukt på jakt og sjøfly. De er nok like opptatt av hvor mange millioner organisasjonen vil bruke på å få oversikt over det kaoset styret selv har medvirket til.

Kommunikasjonsrådgivere fra denne hylla koster fort et par tusen kroner timen. De pleier å bruke en stor mengde timer for å få full oversikt over alle sakens sider. Det vil de hevde de må for å kunne gi gode råd.

I høst ble PwC engasjert for å finne ut av hva Stein Lier-Hansen hadde holdt på med på Hardangervidda. Konklusjonen ble at han hadde jaktet og kjørt sjøfly, men ikke brutt noen lover og regler. Han hadde vært vel raus i sin originale relasjonsbygging, men hevdet selv at det var innenfor de fullmakter han hadde som administrerende direktør.

Da mediene begynte å skrive om saken, kom det fram at han også hadde leid ut hytta og jaktterrenget til venner og bekjente. Lier-Hansen ordnet med mat, sjøfly og jaktkort, og de betale direkte til ham. For alt vi vet, vartet han også opp med ammunisjon og våpen.

Dette måtte styret finne ut av. De måtte helt til bunns i saken, sa NHOs administrerende direktør Ole Erik Almlid. Da ba styreleder Ståle Kyllingstad PwC om å komme på banen igjen. Statsautorisert revisor og partner i PwC, Gunnar Holm Ringen, opplyste til NRK at de hadde satt sammen en tverrfaglig gruppe med kompetanse innen revisjon, juss og etterretning.

Det var ikke måte på. Etterretning og greier. Norsk Industri ba de som hadde vært på hytta på Hardangervidda eller som kunne belyse saken, ta kontakt med Gunnar Holm Ringen.

Den som kunne fortalt alt, Stein Lier-Hansen, ville ikke snakke med PwC. Han vet hvordan slik undersøkelser kan bli brukt. Istedenfor ba han via sine advokater Økokrim om å vurdere hans sak. Det har Økokrim sagt de vil gjøre.

Tilsyn fra Finanstilsynet

Mandag varslet Finanstilsynet at de vil åpne en tilsynssak med PwC fordi de kommer i en dobbeltrolle når de både er fast revisor for Norsk Industri, samtidig som de skal undersøke hva Stein Lier-Hansen har foretatt seg.

Samme ettermiddag ba Norsk Industri Gunnar Holm Ringen om å oppløse sin tverrfaglige gruppe. Det blir ikke flere fakturaer merket «Stein Lier-Hansen» de kan sende i denne omgang.

Norsk Industri kan ikke holde gående en egen granskning, samtidig som Økokrim har saken på sitt bord. Tilsynssaken som Finanstilsynet ville sette i gang, var også en strek i regningen.

Når Økokrim kommer ut av hulen med sin konklusjon, er det ingen som vet. Ut fra det som er kjent, burde det ikke gå lang tid før de kan konkludere med at de ikke vil sette klørne i Stein Lier-Hansen.

Økokrim skal ikke vurdere om Stein Lier-Hansen har brukt for mye penger på jakt, men om han har begått kriminelle handlinger de mener han kan straffes for.

Når Økokrim konkluderer, bør det kunne settes strek for denne saken. Da blir det heller ikke flere timer Valebrokk og Drangeid kan fakturere. Det ville vært for godt til å være sant for Norsk Industri. De må regne med et etterspill uansett.

Den «komme til bunns»-aktiviteten Almlid ivrer for, kan muligens føre til at noen anklages for å ha sovet i timen. Stein Lier-Hansen har ikke drevet relasjonsbygging i hemmelighet.

Norsk Industri er tjukk i penger. Derfor kan Stein Lier-Hansen bygge relasjoner for millioner og ledelsen og styret kan taue inn konsulenter for mer enn det jakt og sjøflyreiser årlig har beløpt seg til.

Velfungerende kommunikasjonsavdeling

Norsk Industri har en velfungerende kommunikasjonsavdeling under ledelse av kommunikasjonssjef Cathrine Eidal. De kan bistå styreleder Ståle Kyllingstad og fungerende administrerende direktør Knut E. Sunde slik at de kan svare på de spørsmål pressen måtte ha. Det er ikke verre enn å innkalle til en pressekonferanse og la journalistene fyre løs.

Hadde de trengt mer bistand, kunne de fått det fra den godt utrustede kommunikasjonsavdelingen i NHO, som holder til i det samme bygget.  

Men vi er kommet dit at NHO og Norsk Industri, med et titalls godt kvalifiserte kommunikasjonsrådgivere på lønningslisten og endatil en øverste sjef som har jobbet som redaktør i mange år, må leie inn eksperter utenfra for å kunne svare på spørsmål fra journalister.

Det florerer med dyktige kommunikasjonssjefer i organisasjoner og bedrifter rundt om. De er dessverre opptatt av å demonstrere sin profesjonalitet ved å taue inn utenforstående eksperter, framfor å gjøre jobben selv.

Noen ganger trengs eksterne kommunikasjonsrådgivere. Denne saken er ikke så komplisert at de trengs, og i alle fall ikke dobbelt opp, én til styret og én til daglig ledelse, endatil fra hvert sitt byrå.

Tre regjeringer har gjort knefall for sikkerhetsekspertene. Det er den viktigste grunnen til at Regjeringskvartalet kommer til å koste, ikke 10, men nærmere 60 milliarder kroner.

­For 10 år siden var prislappen på et nytt regjeringskvartal rundt 10 milliarder kroner. Noen syntes alt den gang at det var for dyrt.

Men la gå. Et skikkelig regjeringskvartal må vi ha. Det må ligge i Oslo. Det er hodeløst å forestille seg at søkkrike Norge skulle legge regjeringskvartalet til Lillestrøm eller på Hurumlandet, for å spare noen milliarder.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) kunne for to år siden med stor tilfredshet fortelle at det skulle spares i alle fall 4 milliarder på ikke å bygge de såkalte blokkene B og E.

Det vil koste 3,1 milliarder kroner å føre opp disse to byggene. Alternativet, å leie og bruke eksisterende bygg, vil koste 9,1 milliarder over en gitt periode, opplyser Statsbygg.

Da blir nok også blokkene B og C bygget. Dermed vil de samlede kostnadene nærme seg 60 milliarder kroner.

At nybygg i offentlig regi sprenger budsjettet, er like vanlig som at mediene begynner å skrive om flåtten etter påske.

Budsjettsprekken for regjeringskvartalet er astronomisk. Når det kan skje, er det fordi politikerne har stått sammen om fadesen. Ingen har sett seg tjent med å si stopp. Ingen kan skylde på noen.

Slagsvold Vedums symbolpolitikk

Trygve Slagsvold Vedum forsøkte seg på et mislykket svingslag med øksa i symbolpolitikkens navn. Det ligger an til en pinlig retrett.

Regjeringskvartalet blir både flott og funksjonelt. Det vil ikke ødelegge noe i byen, slik kritikere hevder. Men i noen årtier vil det stå der som et bevis på politikernes manglende evne til prosjektering og økonomistyring når de lar sikkerhetstenkningen løpe løpsk.

Det er krav til sikkerhet som for alvor har drevet byggeprisen i været.

Byggingen av regjeringskvartalet skjer med røtter i et traume. Aldri mer 22. juli-terror, koste hva det koste vil, var utgangspunktet. Flest mulig regjeringskontorer skulle samles på et sted. Det er gode grunner for det. Da måtte sikkerhet sitte i høysetet.

I flere år har de holdt på å bygge hemmelige rom under regjeringskvartalet. Det er sikkert både lurt og nødvendig. Herfra kan landet styres om ragnarokk bryter løs.

På Mastemyr skal det bygges en «bunkers» – et post- og varesenter der godkjente kjøretøyer skal kunne levere forseglet post eller varer. Vanlige IKEA-pakker duger ikke her. Her skal alt kjennes på, luktes på, gjennomlyses og veies før det bringes med egne biler inn i «regjeringsbunkersen».

Slik må det være, sier sikkerhetsekspertene. Ingen politikere ser seg tjent med å protestere.

Når sikkerhetseksperter mener farer truer, tar de SEG resolutt av både statsministre og andre «vipper». Det er bare å følge dem til en «sikker sone». Med den samme selvbevissthet peker de på hvordan regjeringskvartalet må sikres. Regningen er det ikke de som skal dekke.

Under koronapandemien fikk vi demonstrert hvor langt ute på jordet faglige eksperter kan havne. Det var en rekke fullstendig unødvendige tiltak som ble iverksatt. Slik er det når frykten får grep om sinnene. Da godtar de fleste det meste.

Det er en slik «frykt for at 22. juli kan skje igjen», som styrer prosjekteringen av regjeringskvartalet. Eksperter forsikrer seg om at hver skrue som skal benyttes, holder sikkerhetsmessige mål. Det tar tid, og det koster flesk.

Stenger Ring 3

Men når det gjelder Ring 1, kan noen og enhver se at sikkerhetsefantomene er på ville veier. Det skal brukes 3 til 4 milliarder kroner på å senke Hammersborgtunnelen med ti meter. Her passerer det 17.000 biler i døgnet. Det betyr at Ring 1 må stenges i tre år.

Det blir garantert kaos, mener Oslo kommune. Det kan bli dannet et nytt parti, bygget på frustrasjon over bilkaoset i Oslo fra høsten av.

Oslo kommune kan ikke annet enn å godta det vår sikkerhetsdopede regjering bestemmer. I så fall vil den heller at denne delen av Ring 1 stenges permanent og at det brukes ressurser på å finne en annen brukbar trasé gjennom byen.

Et alternativ er kun å la busser kjøre gjennom tunellen, eventuelt at den også er åpen for privatbiler i rushtiden.  

Tunellen går ikke rett under regjeringskvartalet. Saken er at sikkerhetsfolkene har definert en sikkerhetssone rundt kvartaler der byråkratene skal ha sin arbeidsplass. Tunellen ligger innenfor.

Men det må da være mulig med så pass overvåkning at ingen klarer å sette fra seg en bil med sprengstoff i tunellen, hvis det er dét de frykter.

Det skjedde med Titanic

Alle tenkelige sikkerhetsvurderinger lå til grunn da Titanic ble bygget. De hadde planlagt for alt, bortsett fra det som skjedde. Titanic støtte borti et isfjell som det ikke var lett å få øye på.

Vi må bruke milliarder på å beskytte regjeringen. Men alt har en grense. Det kan ikke utelukkes at en selvmordflyver setter kursen mot høyblokka. Det betyr ikke at regjeringskvartalet bygges som en festning med dagens mest avanserte luftforsvarssystemer på taket.

Det spørs om vi ikke heller burde latt Forsvaret få noen av milliardene vi har brukt eller skal bruke på regjeringskvartalet. Det ville i alle fall blidgjort Trump.  

Problemet er at det ikke er mulig å føre en debatt om sikkerhetsvurderingene knyttet til regjeringskvartalet. Dette er ekspertens domene. Det de sysler med, skal være hemmelig.

Og regjeringen vil ikke ha på seg at de ikke gir sikkerhet topp prioritet. Så vi må bare finne oss i å betale regningen.

Stein Lier-Hansen er ikke mat for Økokrim. Når han vil at de skal se på saken, er det for å hindre at prosessen mot ham kommer fullstendig ut av kontroll.

Stein Lier-Hansen er ikke født i går. Derfor har han skaffet seg to advokater som bedre enn noen forstår seg på den omdømme-prosessen han er kastet inn i – Stian Berger Røsland og Liv Monica Stubholt. Røsland har vært byrådsleder i Oslo og Stubholt statssekretær og toppsjef i flere større bedrifter.

Hadde Stein Lier-Hansen vært administrerende direktør i Norsk Industri da hans relasjonsbygging med jakt fra hytta Dargesjå på Hardangervidda, med ditto transport med sjøfly, ble kjent for offentligheten, ville han mistet jobben i løpet av få uker.

Sugd inn i blodtåka

Denne saken har alt mediene ønsker seg. De ville raskt blitt sugd inn i blodtåka i jakten på en jaktglad, profilert sjef med manglende evner til å se sin kostbare relasjonsbygging med omverdenens briller.

LO reagerer knallhardt. Politikere hiver seg på med krav om å få vite hvem som har overnattet på hytta. Sånt må det være åpenhet om, er omkvedet. Politikere som får påspandert jakt, må føre det i et register, mener Venstre.

Det ristes oppgitt på hodet i alle leire. Ingen ser seg tjent med å forsvare eller forstå Lier-Hansen. Ingen fra næringslivet i alle fall, for NHO-sjef Ole Erik Almlid har tatt avstand fra Lier-Hansens luksuriøse relasjonsbygging. Ingen må tro at NHO driver med det de har drevet med.

Siden Lier-Hansen har sluttet og installert seg i Bellona, skulle en tro at saken raskt kunne blitt avsluttet. Men det har dukket opp opplysninger som tyder på at Stein Lier-Hansens disponering av organisasjonens representasjonsmidler har vært mer omfattende enn først antatt, skriver styreleder Ståle Kyllingstad i en pressemelding.

Derfor tauet de i forrige uke inn statsautorisert revisor og partner i PwC, Gunnar Holm Ringen. Han sier til NRK at de skal sette sammen en tverrfaglig gruppe med kompetanse innen revisjon, juss og etterretning.

Etterretning til og med. Har han jaktet med russere også?

Dette vil koster langt mer enn det NHO har brukt på sjøfly gjennom 8 år.

NHO-sjef Ole Erik Almlid synes det er bra at styret viser handlekraft.

Det har kommet fram at Lier-Hansen har leid ut hytta og jaktterrenget til venner og bekjente, altså andre enn de han vil bygge relasjoner til.

Tidligere Freyr-topp, Torstein Dale Sjøtveit, sier til TV2 at han leide jaktområdet til Norsk Industri for å jakte med familien. Han betalte direkte til Lier-Hansen som fikset alt, ordnet med jaktkort, mat og sjøflytransport.

Hvor mange som har vært på hytta for å jakte, vil gjerne Norsk Industri vite. De sender derfor ut en melding til nasjonen om at de som har vært på Dargesjå og betalt til Lier-Hansen, tar kontakt med Torstein Dale Sjøtveit.

Få har meldt seg

Så langt har det ikke vært noen kø av syndere som har meldt seg. Det skal også være smått med folk som har sett og hørt noe mistenkelig på Hardangervidda.

Om de har spurt Lier-Hansen hvem han har leid ut hytta til, er ikke kjent. Det ser ut som om de er i ferd med å gå over bekken for å hente vann.

Stein Lier-Hansen sa, da saken ble kjent, at det er «helt innenfor» å bruke om lag 2 millioner kroner i året til relasjonsbygging i bred forstand.

Det er det nok ikke. Testen på om noe er innenfor, er om det tåler øynene til de utenfor.

Stein Lier-Hansen er lidenskapelig opptatt av jakt og friluftsliv. Han har kunnet gi forbindelser som har vært på mange nok luksushoteller, spist godt og drukket dyr vin, en helt annen opplevelse.

De største bedriftene

Norsk Industri organiserer noen av de største bedriftene i landet. Her falt de neppe av stolen da de fikk høre om Stein Liers relasjonsbygging i ei avsidesliggende, primitiv hytte.

Stein-Lier Hansen kan ikke oppføre seg som om han var en variant av Kjell Inge Røkke. Han må holde seg på matta – også når det gjelder hans  lidenskap for jakt og friluftsliv.  

Det kan være et svakt punkt hos Lier-Hansen at han har mottatt penger fra venner og bekjente for utlån av hytte og jaktterreng.

De med hang til formalisme, kan oppfatte dette som at han har drevet «butikk» med utleie av hytte og jaktterreng som Norsk Industri leier.

Det er her tilliten til Stein Lier-Hansen kommer inn. Stein Lier-Hansen tjener over 3,5 millioner i året. Vi tror ikke han har vært ute etter å fuske til seg noen tusenlapper ekstra.

Inntil noe annet er bevist, regner vi med at han ikke har skaffet seg inntekter som har havnet i egen lomme.

Ikke etter boka

Alt som ikke er fullstendig etter boka, vil PwC slå ned på. De baserer ikke sin vurdering på at de har tillit til Lier-Hansen.

Når de setter et eksternt konsulentselskap på saken, er det mye som kan bli virvlet opp – når det er etterpåklokskapen som legges til grunn. Rapporten vil garantert bli lekket til pressen.

Stein Lier-Hansen, Berger Røsland og Liv Monica Stubholt forstår hva som er på gang. De har nok merket seg det som skjedde da Født Fri som Shabana Rehman var leder for, ble gransket.

Granskningsrapporter lever sitt eget liv. De skaper et etterlatt inntrykk det er særdeles vanskelig å forsvare seg mot.

Stein Lier-Hansen kan få problemer om det er millimeter han skal måles med og gram som teller når han står på vekta.

En bør kunne se med et halvt øye ut fra det som til nå er kjent at dette ikke er en sak for Økokrim. Likevel ber Stein Lier Hansen om at Økokrim kommer på banen.

Pål Lønseth tar saken

Økokrim-sjef Pål Lønseth bør kunne konkludere like raskt som de konkluderte med at det ikke var noen grunn til å etterforske Anniken Huitfeldt.

Når Økokrim konkluderer med at de ikke ser noen grunn til å etterforske, har Stein Lier-Hansen fått sin sak inn på et mer levelig spor. Da handler det i alle fall ikke om korrupsjon og kriminalitet.

Norsk Industri og NHO vil ikke forbindes med Stein Lier-Hansens relasjonsbygging med sjøfly, hytte og gevær.

Det må de finne seg i. Stein Lier-Hansen har i årevis hatt bred tillit. Styret og Ole Erik Almlid vil neppe lykkes med å gjøre Lier-Hansen til et fremmedelement i den organisasjonen han har ledet i 18 år.

Vi har laget et system der diverse tilsyn og Riksrevisjonen serverer kritikk som offentlig sektor i liten grad trenger å bry seg med.

­Vi har laget omfattende regler for å forebygge hvitvasking som bankene må følge. De rapporterer inn tusenvis av mistenkelige transaksjoner. Det meste går rett i bøtta. Økokrim har ikke ressurser til å følge opp.

Det samme gjelder skatteunndragelser. Politi og myndigheter mangler ressurser.

Justisminister Emile Enger Mehl innrømmet i Stortinget onsdag at politi og påtalemyndighet er underbemannet. Vi skrev i går om at regjeringen alt nå, tre måneder før revidert budsjett, varsler at politiet skal få 635 millioner ekstra for å hindre nedbemanning.

Vi har ennå ikke gått i gang med debatten om at vi må lovregulere mindre når vi ikke er i stand til å følge opp alt politikerne lovregulerer.

Offentlig sektor slipper billig unna ved ikke å følge det som blir bestemt. Om et tilsyn setter klørne i en bedrift eller privat virksomhet, får det merkbare konsekvenser og det kan koste flesk.

I går fikk vi et nytt eksempel på at vi har bygget et system som gjør at de som har ansvar i offentlig sektor ikke trenger å ta det så nøye om lover brytes og rettigheter ikke innfris.

Riksrevisjonen retter sterk kritikk mot Helse- og omsorgsdepartementet fordi seks av sju kommuner mangler lovpålagt kompetanse på rehabilitering i helsetjenestene.

– Det er kritikkverdig at Helse- og omsorgsdepartementet ikke har iverksatt tilstrekkelige tiltak for å sørge for at pasienter får de rehabiliteringstjenestene de har behov for, skriver Riksrevisjonen i sin vurdering.

– Nesten ingenting har blitt bedre i rehabilitering, det er fortsatt et av helsevesenets svakeste områder, sier riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Medlemsorganisasjonene LHL og Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) henger seg på kritikken.

Bård Hoksrud roper alarm

Frps helsepolitiske talsperson, Bård Hoksrud, roper alarm.

Schjøtt-Pedersen viser til at alle kommuner skal ha lege, sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut og psykolog tilgjengelig for dem som trenger rehabilitering. Han forteller at 85 prosent av kommunene mangler en eller flere av disse. Det er særlig stor mangel på psykologer.

Dette er et av argumentene for at små kommuner bør slå seg sammen. Det er første skritt for at de skal bli i stand til å gi innbyggerne tjenestene de har lovmessig krav på. Men dette er et ikke-tema for regjeringen. Det opp til kommunene selv om de vil inngå i en større enhet. Det får ingen konsekvenser om en kommune ikke kan tilby lovpålagte tjenester. Det holder å si at de forsøker så godt de kan.

NTB har bedt om kommentar fra helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap), men har ikke fått svar enda, skriver de. Det er ikke sikkert de får et svar, i alle fall ikke noe ut over selvsagt prat. 

Det er ikke Ingvild Kjerkol som har ansvaret. Hun kan ikke foreta seg noe, ikke utover å si at «regjeringen er opptatt av å legge til rette for at mennesker som trenger det får den rehabilitering de trenger» og at «regjeringen vil styrke dette tilbudet» – og vise til budsjettet for neste år.

Vi kommer til å mangle enda flere sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og psykolog er framover. Det blir riktig ille for mange kommuner i distriktene. Normalen for de som har ansvaret i en kommune blir å leve med økende antall brudd på diverse lover.

Brudd på opplæringsloven

Det vil bli brudd på opplæringsloven også. Altfor mange kommuner har ikke ressurser til at alle elever kan få den tilpassede opplæringen de har lovfestet rett på.

Da Magnus Lagabøte lanserte sin landslov i 1274, var han ikke opptatt av hvilke økonomiske konsekvenser loven ville få. Sammenhengen mellom lov og økonomi har politikerne blitt klar over etter hvert. Hele velferdsstaten er bygget opp via lover som har fått økonomiske konsekvenser.

Samfunnet bygges i lovs form. De vestlige landene har vært i front i denne utviklingen. Nå opplever vestlige land økonomisk tilbakegang. Det oppstår et misforhold mellom lov og tilgang på ressurser.

Det blir et økende problem. Det er krevende nok for de som skal være ledere i offentlig sektor om de ikke også skal ha på seg at de bryter lovene politikerne har vedtatt.

Sporveien i Oslo kommune sløser bort millioner på administrerende direktør Øystein Svendsen, som de hevder har valgt å slutte selv.

­Det har vært krise i busstrafikken i Oslo flere ganger i vinter. Bussene som Unibuss kjører, sliter når gradestokken kryper under 10 minusgrader og når det kommer mye snø. Det har kommet fram at det ikke er stilt krav til ladekapasitet på de elektriske bussene. Vi kunne også hatt toleddede busser med firehjulstrekk, men de ville selvsagt vært dyrere.

Unibuss eies av Sporveien, som kjører en stor del av bussene i Oslo på kontrakt fra Ruter. Unibuss eier store deler av den elektriske bussparken. Ruter har varslet av de kan komme til å ilegge Unibuss bøter. Det kan endatil ende med at de sier opp kontrakten med Unibuss om de ikke klarer å levere bedre tjenester i snøkaoset. I januar ble 25.000 avganger i Oslo og Akershus innstilt.

Om all skyld kan legges på Unibuss eller om Ruter har vært for slepphendte med kravene i anbudet på å kjøre busser i Oslo, er det delte meninger om.

Det er forståelig om styret tok initiativ til å skifte daglig leder for Unibuss i den situasjonen som har oppstått. Men det gjorde de visst ikke. Øystein Svendsen slutter etter eget ønske, het det i pressemeldingen som ble sendt ut 2. februar.

Ville ikke klamre seg til jobben

Det kan tenkes, for ikke å si at det er sannsynlig, at Svendsen ønsket dette fordi han forsto at styret ønsket det. Han ville ikke klamre seg til jobben.

Det kan være at Svendsen var sliten og kjente på at han ikke hadde nok krefter til å rydde opp. Eller det kan være han mener at ledere bør ta ansvar ved å trekke seg når kriser oppstår og en innser at noe kunne vært gjort annerledes.

Vi får legge til grunn at Svendsen trekker seg frivillig. At han beholder lønnen på rundt 2,5 millioner kroner i året, er det ikke noe å si på. Det er nærmest blitt en innarbeidet praksis at ledere minimum får en sluttpakke på en årslønn. Noen klarer å forhandle seg til betydelig mer enn det.

Men det stopper ikke her for Svendsen. Han skal fortsette som rådgiver med en årslønn på 1,8 millioner kroner, riktignok ikke i Unibuss, men i Sporveien. De har ikke lyst ut en stilling som rådgiver. Men en rådgiver er det kjekt å ha, må de ha tenkt.

Sporveien er ikke en pengemaskin. De kan neppe ha mange rådgivere på et slikt lønnsnivå.

I tillegg til en feit rådgiverlønn skal Svendsen også motta en «kompensasjon» på 1,2 millioner. Kompensasjon for hva? For at han slutter etter eget ønske?

25.000 bussavganger

Når Sporveien og Unibuss inngår en slik avtale, må det ha vært viktig for dem å få avsatt Øystein Svendsen. De bløffer om at han går av etter eget ønske. Om så var, skulle de nøyd seg med å la ham beholde lønnen ut 2024. En kompensasjon for at han har hatt ansvar for 25.000 avlyste bussavganger, er han ikke berettiget til.

Hvis Sporveien trenger en rådgiver, burde Svendsen fått en lønn på nivå med andre rådgivere.

Hvis en leder klamrer seg til jobben og styret mener de ikke har tilstrekkelig grunnlag for en oppsigelse, kan det koste en del å få avsatt en leder. Det ser ut til å være det som har skjedd her.

Hvis det faktisk forholder seg slik at Svendsen ønsket å slutte i jobben, har styret og Unibuss bedrevet pengesløsing i stor skala.

Økokrim har ikke foretatt noen etterforskningsskritt i saken mot Anette Trettebergstuen. Advokat John Christian Elden hevder de er i ferd med å gjeninnføre gapestokken i Norge.

­Ifølge advokat John Christian Elden, som er forsvarer for Anette Trettebergstuen, har ikke Økokrim foretatt noen etterforskningsskritt i saken mot henne.

– Dette er rett og slett tragikomisk. Det fremstår svært uklart på hvilket grunnlag Økokrim-sjefen valgte å åpne etterforskning, men når han først velger å gjøre det, så må de jo faktisk etterforske. Det eneste Økokrim gjør nå, er å gjeninnføre gapestokken i Norge ved å sende ut pressemeldinger som etterlater et helt annen inntrykk enn hva som er de faktiske forholdene, sier Elden til NTB.

Trettebergstuen trakk seg som kultur- og likestillingsminister i juni i fjor etter at hun hadde brutt habilitetsreglene.

Økokrim sier på sin side at etterforskningen av Trettebergstuen pågår ved at de innhenter informasjon som kan belyse om straffbare forhold er begått.

Saken er gjort rede for i en lederartikkel i Dagens Perspektiv som er gjengitt nedenfor og kommentert i et innlegg fra Øystein Blymke med tittelen «Politisk kannestøperi som ingen er tjent med».

Leder

Når Økokrim etterforsker politikere, ender det nær sagt aldri med tiltale. Etterforskningen av tidligere kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) framstår som et pliktløp. De kommer likevel til å bruke en evighet på det, skriver Magne Lerø

­De rir ikke den dagen de saler i Økokrim. I slutten av september i fjor ba Riksadvokaten dem om å sette tennene i Anette Trettebergstuen. Den 24. oktober ble det startet etterforskning. Fredag fikk Trettebergstuen vite at hun skulle etterforskes for lovbrudd.

Økokrim har ikke gjort en formell feil. Det er lov å gjemme unna en godbit for mediene i månedsvis. Ingen har vondt av det de ikke vet, heller ikke Trettebergstuen, tenkte de i Økokrim.

Denne gangen var det ikke Økokrim som på eget initiativ bestemte seg for «å se på saken», av hensyn til tilliten til demokratiet og politikere. De nøyde seg med «å se på saken» til Anniken Huitfeldt. De fant fort ut at dette ikke var noe å bruke tid på.

De måtte selvsagt «se på saken» til Sindre Finnes. Her brukte de lenger tid, men fant ikke ut noe mer enn det mediene alt hadde gravd fram. Det var ikke lite.

For Økokrim var det mer enn nok til å konkludere med at Finnes ikke hadde lagt innsideinformasjon til grunn for sine mange kjøp og salg av aksjer. Da måtte mediene slutte med å spekulere i om statsministeren var gift med en skurk.

Sindre Finnes med ring

For vel en uke siden ble det avslørt at Sindre Finnes kaller seg siviløkonom uten å ha avlagt endelig eksamen og at han til tider sprader rundt med en ring forbeholdt siviløkonomer. Det er de som mener dette stiller aksjesaken i et nytt lys. Men ingen har kommet på tanken at Økokrim skal sjekke ringen og eksamenspapirene til Finnes.

Økokrim holder fortsatt klørne i Ola Borten Moe (Sp). Han bedyrer at han aldri har handlet aksjer basert på innsideinformasjon.

Etter et halvt års etterforskning har Økokrim ikke funnet ut om det er grunnlag for påstanden om innsidehandel. Ola Borten Moe må belage seg på å få gjort unna både våronna og slåttonna før Økokrim får bestemt seg.

Økokrim er underbemannet. Det er derfor det tar så lang tid. De jobber med mange saker samtidig. De jobber ikke etter rådet om å gjøre seg ferdig med en sak før de begynner på neste. Det tar tid om det framover skal bli Trettebergstuen og Ola Borten Moe annen hver dag.

Det er kontrollkomiteen på Stortinget som har sendt saken over til Riksadvokaten. De har ingen mening om Anette Trettebergstuen har gjort noe straffbart. De har ennå ikke funnet ut av hva de skal mene om det hun har foretatt seg.

Erik Holmøyvik vil ha vurdering

Den som har satt ballet i gang, er jusprofessor Eirik Holmøyvik ved Universitetet i Bergen. Han ba komiteen avklare om Trettebergstuen kan holdes rettslig ansvarlig og stilles for riksrett, eller for ordinære domstoler etter straffeloven. Pest eller kolera med andre ord.

Stortingets egne jurister har konkludert med at det ikke er grunnlag for å hevde at Trettebergstuen har brutt sine konstitusjonelle plikter. Da er det ikke grunnlag for riksrett. Jusprofessoren Benedikte M. Høgberg og Alf-Petter Høgberg hevder i et innlegg i Aftenposten at de fant denne konklusjonen underlig.

Kontrollkomiteen sendte saken til Riksadvokaten som sendte den videre til Økokrim. Det de må ta stilling til, er om Trettebergstuens brudd på habilitetsreglene er så alvorlige at de er en straffbar tjenesteforsømmelse.

Hun avviser kategorisk at hun ble advart mot å utnevne venner til verv og styrer. Hun mener hun fulgte en innarbeidet praksis i departementet. Hun kunne nevne navn, men ikke delta i saksbehandlingen.

Trettebergstuens overtredelse er at hun har utnevnt to kjente fra eget fylke til medlemmer av styret i Norsk Tipping.

Sylvia Brustad blir styreleder

Sylvia Brustad er godt kvalifisert til vervet. Er reglene slik å forstå at Kulturdepartementet ikke kan utnevne henne hvis Trettebergstuen har nevnt henne som en god kandidat? Skulle departementsråden da bedt et annet departement om å utnevne styret i Norsk Tipping?

Trettebergstuen kunne tatt en telefon til en statsrådskollega med beskjed om at de måtte utnevne styret i Norsk Tipping fordi hun gjerne ville at Sylvi Brustad skulle bli ny styreleder. Det hadde ingen oppdaget, og ingen kunne tatt henne på det. 

Det kan da ikke være slik at Sylvia Brustad ikke kan bli styreleder i Norsk Tipping fordi hun er venn med kulturministeren?

Dette er upløyd mark. Økokrim har ingen tidligere dommer å vise til. Her er det straffeloven som gjelder. Det skal bevises ut over enhver tvil at Trettebergstuen med viten og vilje har brutt loven. Vil de straffe Trettebergstuen, må bevisene holde i en rettssak.

Det eneste beviset på at hun er blitt advart mot å utnevne venner, skal være noe hun er blitt informert om i gangen.

Jonas Gahr Støre tror hun ble advart

Statsminister Jonas Gahr Støre tror visst fullt og fast på at hun er blitt advart. Det hjelper ikke stort.

Dette blir det ikke noe tiltale av. Dette bør Økokrim klare å finne ut at før Trettebergstuen ikler seg bunaden 17. mai. Det er ikke morsomt å gå i bunad om en blir beskyldt for å være en lovbryter som må straffes.

Kontrollkomiteen har ikke villet avvise jusprofessorer som mener Trettebergstuens brudd på habilitetsreglene må vurderes i forhold til loven. Komiteen har ikke kompetanse til å vurdere strafferettslige forhold.

Riksadvokaten kunne stoppet saken. Istedenfor sender han den til Økokrim. De har latt den ligge på vent i månedsvis, og grunnen må være at det ikke er en prioritert sak

Svømmer over av saker

Økokrim svømmes over av saker. Dagens Næringsliv skrev i forrige uke at saker om skattesvindel og hvitvasking for betydelige beløp ikke blir etterforsket. De har ikke ressurser.

Men statsråder vil de bruke månedsvis på, enda all erfaring tilsier at de aldri får snøret i bånn når de setter klørne i politikere.

Appetitten på å etterforske politikere er stor. Både Kjell Magne Bondevik (KrF) og Gro Harlem Brundtland (Ap) har vært i Økokrims klør, etter påstand om at de skal ha tusket til seg pensjon de ikke hadde rett på. Selvsagt hadde de ikke det.

Den eneste seieren de kan vise, til er at de fikk dømt Anders Talleraas (H) i sin tid. Han mente at styrehonorar ikke var å regne som lønn. Alle landets regnskapsførere vet at det i alle fall føres som lønn.

Hvor lite juristene i Økokrim forstår av politikkens rammebetingelser og egenart, viste seg i saken mot ordføreren i Nittedal. Det ble tap i alle rettsinstanser for Økokrim. De måtte ha det inn med teskje.

For to år siden klarte Økokrim å ødelegge Eva Kristin Hansens politiske karriere. Hun trakk seg som stortingspresident da Økokrim innledet etterforskning av henne for misbruk av ordningen med pendlerbolig. Saken ble selvsagt henlagt.   

Anette Trettebergstuen har gått av som statsråd. Det er surt nok. Hun har lite å frykte fra Økokrim på pliktoppdrag.

I Drammen fører det kommunale selvstyret til fordel for flyktninger fra Ukraina til brudd på diskrimineringsloven og anklager om rasisme.

­Drammen kommune kan ikke kritiseres for ikke å ha stilt opp når ulike regjeringer har bedt dem om det.

De har opp igjennom årene tatt imot tusenvis av flyktninger. Det er opp til kommunene å avgjøre hvor mange de makter å ta imot. Det har variert fra år til år.

25 prosent av de 104.000 innbyggerne i Drammen har ikke norsk bakgrunn.

I Drammen som i flere andre kommuner, sliter de med å få integrert alle flyktningene som har kommet. De mener fortsatt at innvandringen vil skape problemer de ikke klarer å løse. De har ikke kapasitet – ikke boliger, penger eller ansatte nok – til å ta imot flere.

Det er hovedkonklusjonen.

Men de kjenner på en sterk solidaritet med flyktninger fra Ukraina. Det er lettere å integrere enn flyktninger fra andre land. De argumenterer også med at alle land har et spesielt ansvar for å ta imot flyktninger fra sitt nærområde.

Derfor vedtok kommunestyret i går med 29 mot 28 stemmer at de kan imot 125 flyktninger i år dersom de kommer fra Ukraina. Høyre, Frp, KrF og Pensjonistpartiet stemte for forslaget.

I fjor tok Drammen imot nærmere 400 flyktninger. I år har Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) bedt dem om å ta imot 340.

Ulovlig, sier Tonje Brenna

Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) sier til NRK at kommunen ikke har lov til å bestemme hvilke flyktninger de skal ta imot.

Likestillings- og diskrimineringsombud Bjørn Erik Thon sa til Dagsavisen tirsdag at hvis Drammen kommune vedtok forslaget, ville ombudet klage kommunen inn til Diskrimineringsnemnda. Han mener også at vedtaket kan være i strid med FNs rasediskrimineringskonvensjon.

SVs leder Kirsti Bergstø reagerer kraftig og ber regjeringen om å stoppe forslaget.

Simon Nordanger (Sp) har anmeldt kommunestyret i Drammen for brudd både på diskrimineringsloven og Grunnloven. Han sier til NRK at en kommune ikke har rett til å sortere mennesker på denne måten.

Drammen kommune har sannsynligvis rett i at det vil være mye enklere å integrere flyktninger fra Ukraina enn fra andre land. Integreringen kan bli mer krevende om det kommer for mange fra et land hvor den erfaringsmessig er vanskelig.

Hvor mange flyktninger en kommune skal ta imot, hører inn under det kommunale selvstyret. I Drammen mener de det kommunale selvstyret også må omfatte hvilke flyktninger de vil ta imot. Det er Drammen kommune som har skoene på, ikke IMDi.

Drammen vil ikke vinne fram med sin argumentasjon. Det kommunale selvstyret må skje innenfor de rammer som lover setter. Likestilling, ikke-diskriminering og bekjempelse av alt noen kan lukte rasisme av, står høyt i kurs.

Fornuftig, men ikke tillatt

Det som virker fornuftig og ansvarlig i Drammen, er ikke tillatt.

Tonje Brenna, Kirsti Bergstø eller IMDi kan ikke foreta seg noe. Vi har innrettet oss slik at det er byråkratene i et tilsyn som må gripe fatt i saken. De leser loven. De gjør ikke noe forsøk på å se saken fra Drammens side.

Simon Nordangers anmeldelse kan politiet trygt la ligge. De har viktigere ting holde på med. Dette er en sak for Diskrimineringsnemda.

Drammen kommune må regne med at vedtaket om kun å ta imot flyktninger fra Ukraina, er ulovlig. Det må de rette seg etter.

Kommunen kan da behandle saken på nytt og bestemme seg for ikke å ta imot flyktninger i år, eller redusere antallet til for eksempel 50.

Da har de holdt seg til loven – og flere flyktninger må bo på mottak framfor å få flytte til en kommune.

På sett og vis er det gode – diskrimineringsloven – blitt det bestes fiende – nemlig at flere flyktninger blir bosatt.

Slik fungerer systemene vi bygger opp med lover og tilsyn noen ganger.