Alle innlegg av Magne Lerø

Putin mot NATO 1-0

NATO tabbet seg ut da de trakk seg ut av Afghanistan. Nå har de forlatt Kyiv og oppnår fint lite i konflikten med Vladimir Putin om Ukraina.

Av Magne Lerø​22. februar 2022, 10:34

USA er ikke en enehersker i NATO. De kjører interne prosesser og er opptatt av at alliansen skal framstå samlet. USA kan nok jenke seg litt her og der, men det blir som USA vil. Slik ble det da de trakk seg ut av Afghanistan og Taliban overtok makten nær sagt før de hadde fått pakket ferdig koffertene.

I konflikten med Russland om Ukraina har det også blitt som USA vil. Tyskland og Frankrike har ønsket en annen tilnærming enn USA. De har ment det burde være grunnlag for en politisk løsning basert på Minsk-avtalen fra 2014 der de to folkerepublikkene, som de kaller seg, i Øst-Ukraina gis økt selvstyre.

Om en hadde gått videre langs denne linjen, kunne det ført til at disse to selvstyrte provinsene hadde hindret Ukraina å søke medlemskap i NATO.

Nå har Russland anerkjent Luhansk og Donetsk som to uavhengige stater og gitt beskjed om at Russland vil sende inn «fredsbevarende styrker» for å trygge de nye statenes eksistens og beskytte befolkningen.

Dette minner om det som skjedde da Krim ble annektert. Det store flertallet i befolkningen ønsket å høre til Russland framfor Ukraina, men det er i strid med folkeretten at et land legger et område i et annet land inn under seg om befolkningen synes aldri så mye at det er OK.

Det er også i strid med folkeretten når Russland sender inn militære styrker i Luhansk og Donetsk selv om de blir møtt med fyrverkeri. Disse områdene er en del av Ukraina. Det gir Putin katten i.

I den timelange talen han holdt i går, gjorde han det tindrende klart at han ikke akter å la Ukraina få gjøre som de vil. Han ser ikke på Ukraina som en levedyktig stat. Han vil gjøre det han kan for å destabilisere Ukraina slik at de innser at det beste de kan håpe på er å bli et nøytralt land.

Etter talen i går bør ingen bør være i tvil om at det blir over Putins lik at nabolandet Hviterussland og Ukraina forsvinner ut av Russlands kontrollsfære.

Ifølge president Joe Biden planlegger Russland innen får dager en invasjon av Ukraina. Det spørs. Putin har alt oppnådd mye. Flyselskaper innstiller sine flyvninger til Kyiv. Vestlige land trekker sine statsborgere ut av byen. NATO har pakket sammen og flyttet sine folk til Berlin eller den mindre byen Lviv. Ingen tar sjansen på å investere i landet. Ukraina er mer isolert enn noensinne. De mottar verbal støtte fra alle vestlige land og våpen fra noen mens de halter videre. Putin kan tillate seg å vente lenge på at de skal snuble i sine egne bein.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sier Ukraina i åtte år har vært et skjold mot Russland. Nå vil han ha en plan for når de kan få bli medlem av NATO. Det er et dødfødt ønske.

NATO har ikke oppnådd noe som helst med det Thorbjørn Jagland kaller et «megafondiplomati».

NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, sier riktignok at ethvert selvstendig land har frihet til å søke medlemskap. Han vil ikke lukke døren for Ukraina, men han svarer ikke på Ukrainas spørsmål om når de kan få bli medlem.

Joe Biden og Jens Stoltenberg har vekslet om å servere beinhard retorikk mot Russland, og de truer med sanksjoner. Det har ikke ført fram. I går demonstrerte Vladimir Putin i handling at han mener alvor.

NATO har ikke oppnådd noe som helst med det Thorbjørn Jagland kaller et «megafondiplomati». Han skriver i Dagbladet at han blir sint over å se hvordan NATO og USA holder det gående.

Nå skal EU og USA innføre sanksjoner mot Russland. Spørsmålet er om de skal svi av hele batteriet med en gang eller spare en del til Russland angriper for alvor.

Sanksjonene som ble innført da Russland annekterte Krim har ikke virket. USA, EU og NATO gir imidlertid inntrykk av at sanksjoner vil være virkningsfulle. Noen tror Russland kan bringes i kne om bare sanksjonene blir harde nok.

– Dette kan bli et vendepunkt i Europas historie, sier utenriksminister Anniken Huitfeldt til NRK tirsdag morgen. Visst kan det det. Det blir et langt større problem for Norge enn for de fleste andre EU-land. Vi har alt å vinne på et godt og ryddig naboskap med Russland. Det blir vanskelig om det nå blåses i basunene for nye steinharde sanksjoner.

Taperen i det som skjer er Ukraina. Det er mulig det ukrainske lederskapet sliter seg ut når de må innse at det stort sett  bare er kraftfulle ord og litt våpen de kan regne med fra sine støttespillere i NATO.

Alt håp om en politisk løsning er ikke ute. De nærmeste dagene vil det ikke skje så mye. Nå gjelder det for NATO å vise enighet om sanksjoner. 

Skal det bli forhandelinger, må NATO ha noe på gi. Det har de så langt ikke hatt. Da turer Putin videre med bruk av makt i strid med folkeretten. 

I helseekspertens vold

Koronapandemien ser ut til å ha gitt byråkratiets helseeksperter blod på tann. Det kan bli mindre frihet og mer påbud i kampen for sunnhet og forebygging av helseskade.

Av Magne Lerø​21. februar 2022, 10:27

De som produserer helsefaglige råd, har gjennom pandemien skaffet seg en enorm sterk posisjon i det norske samfunnet. Det er ikke gitt av de vil hvile på laurbærene. Mye tyde på at vi går tider i møte der frykt for sykdom og  død vil presse politikerne til sterkere styring av hva mennesker får foreta seg.

Helsebyråkratene er ikke en samling styringskåte fagfolk som vil tvinge befolkningen til noe de ikke vil ha. De strenge smitteverntiltakene vi har hatt i Norge, har det store flertallet av befolkningen ønsket. Noen ville hatt enda strengere regler og mer straff. Når frykten for sykdom og død slår rot, er flertallet rede til å ofre frihet og gi avkall demokratiske rettigheter.

I to år har regjeringen fått innføre de tiltakene de mener har vært nødvendige. Når de har argumentert med smittevernfaglige råd, har ikke politikere sett seg tjent med å kritisere regjeringen. Det er kun ett mulig inngripende tiltak regjeringen har fått tommene ned for. De har ikke fått fullmakt til å innføre portforbud.

Helsedirektoratet argumenterte heftig for at dette i en gitt situasjon kunne bli aktuelt. Direktør Bjørn Guldvog trakk fryktkortet og snakket om barn som ble syke, selv om vi vet at de ikke blir nevneverdig syke av koronaviruset.

I flere EU land har myndigheten innføre portforbud, og de fleste EU-landene har innført koronasertifikatet. Det har regjeringen sagt de i prinsippet er for å innføre, men de har ikke gjort det. Når vi nå er på vei ut av koronapandemien er det ingen som maser om det.

Regjeringen har imidlertid sendt på høring et notat om de praktiske og rettslige siden ved innføringen av et koronasertifikat kan få, avhengig av i hvilke sammenhenger et koronasertifikat kan brukes.

Det er ikke noe rettslig til hinder for å pålegge befolkningen å vaksinere seg. Til og med barn kan pålegges vaksinasjon. Da snakker vi om ekstreme tilfeller av smitte og en farlig sykdom. Koronasertifikat er et alternativ til tvangsvaksinering.

Hvis en velger å la vaksinering være frivillig, anses det som uproblematisk å nekte uvaksinerte adgang til arrangementer og spisesteder. De kan ikke nektes å gå i butikker, men munnbind kan påbys.

Blir barn vaksinert, kan det bli aktuelt med egne regler og oppholdssteder for barn som ikke er vaksinerte.

Hvis ansatte som ikke vil vaksinere seg nektes tilgang til arbeidsplassen, er det en rekke spørsmål som må tenkes igjennom.

I regjeringens notat heter det: «Det vil også bli nødvendig å vurdere hva som kan bli rettsvirkningene av å bli nektet adgang til arbeidsplassen på grunn av manglende koronasertifikat. Til det siste må det for eksempel tas stilling til om arbeidsgiver vil ha lønnsplikt for en uvaksinert arbeidstaker som nektes adgang til arbeidsplassen (og som ikke f.eks. kan arbeide hjemmefra) eller om arbeidstakeren vil måtte ha fri uten lønn. Eventuelt må det vurderes om manglende koronasertifikat skal kunne gi grunnlag for personalmessige forføyninger, i ytterste konsekvens oppsigelse eller avskjed.»

Den tanken at noen vil få sparken fordi de ikke vil la seg vaksinere, får en del til å steile. Det gir vaksinemotstanderne vann på mølla. De ser det som et tegn på at helsediktaturet er i anmarsj.

I de landene i Europa som har gått lengst når det gjelder restriksjoner og tvangsvaksinering, blir uvaksinerte betraktet slik de spedalske ble i sin tid. De måtte folk holde seg unna.

Koronapandemien har satt demokratiet på prøve. Regjeringen har tiltatt seg en myndighet som det er tvilsomt om Stortinget vil akseptere.

I notatet vurderes det hvor langt myndighetene kan gå uten å komme i strid med menneskerettigheter og annen lovgivning. Regjeringen mener de kan gå ganske langt. Men tiltak må være forholdsmessige. Det er det imidlertid ikke opp til myndighetene alene å avgjøre. Det er også et juridisk spørsmål som må avklares i rettssalene.

Regjeringen vil beholdefullmakten til å innføre strenge smitteverntiltakha. Det er langt fra sikkert at Stortinget vil gi regjeringen blankofullmakt til å gjennomføre de smitteverntiltak de mener er nødvendige, basert på smittevernfaglige råd. SV har alt flagget at det er Stortinget som må fatte vedtak om omfattende smitteverntiltak som skal gjelde over lang tid. Dette bør de følge opp i forbindelse med denne høringen og få saken til behandling i Stortinget.

Det er påfallende at ikke flere har grepet fatt i høringen om koronasertifikatet. Det skyldes nok at det for tiden egentlig ikke er på den politiske dagsorden. Faren er at det sprer seg en «den som tier samtykker»-holdning knyttet til smittevern.

I et demokrati kan vi ikke holde på slik vi har gjort her i landet i to år. For mange tiltak har vært for dårlig begrunnet, alternativer har blitt stuet vekk og prognoser for smitte har vist seg å ikke ha kontakt med virkeligheten.

Det er grunn til å stille spørsmål med om helsemyndighetene har fått en sterkere posisjon i forhold til politikere og offentligheten enn de hadde før koronaen.

Vi har flere eksempler på at helsemyndighetene vil gå lenger i å regulere hva folk kan foreta seg eller hva myndighetene har rett til. Mattilsynet vil ha rett til å sjekke folks kjøleskap hvis de mener en helsefare truer.  Helsedepartementet ønsker å innføre 25-års aldersgrense for e-sigaretter. De vil også legge ned forbud mot å røyke i samme bil som barn og begrense områder utendørs hvor det kan røykes.

Det er ingen grunn til å tvile på at fagfolk kan gi vidløftige begrunnelser for slike restriksjoner. De er sikkert like gode som begrunnelsen for anbefalinger eller forbudt for å hindre koronasmitte.

Det er et åpent spørsmål om vi går en tider i møte der folk er rede til å gi avkall på deler av sin frihet og rett til å gjøre som de vil for å forebygge mulig sykdom. Eller så svinger pendelen andre veien og folk gir beskjed om at de vil «tenke sjæl» og gi blaffen i velmente råd fra fagfolk.

Arbeiderpartiet åpner for å bruke havvind til å elektrifisere norsk sokkelI

Arbeiderpartiets leder i energikomiteen på Stortinget åpner for å bruke havvind i større utstrekning enn det som er planlagt for å elektrifisere norsk sokkel.

Av Magne Lerø​19. februar 2022, 07:43

Terje Aasland vil at en større del av elektrifiseringen enn det Stortinget har planlagt, kan komme ved hjelp av havvind som er direkte knyttet til oljeplattformene, skriver Klassekampen.

Dette i stedet for å trekke kabler inn til land og koble plattformene til der. Det er i så fall nye toner fra partiet, som fram til nå har ment at elektrifiseringen hovedsakelig må skje med landkabler fram til 2030 og deretter ved bruk av havvind.

– Jeg tror at utviklingen av havvind kan komme til å skje raskere enn det folk tror, og at det kan bli en vinn-vinn-situasjon for Norge, sier han.

Fram til nå er det spesielt SV og Venstre som har ivret for dette, men nå kan de altså få Ap med på laget. Høyre er imidlertid skeptisk.

– Det er ikke mulig å nå klimamålene Norge har forpliktet seg til innen 2030 uten en storstilt elektrifisering med strøm fra land, sier Høyres medlem i energikomiteen, Ove Trellevik.

Han peker også på at Stortinget har forpliktet seg til disse kuttene og mener det nå ikke er noen vei tilbake.

Tillit – uklarhetens reform

Alle er for mer tillit – og det kan jo være regjeringen tar sjansen på det om de etter hvert finner ut hva det skal bety i praksis.

Av Magne Lerø​18. februar 2022, 10:20

Tillit står i motsetning til kontroll. Kontroll forutsetter telling og rapportering. Dette skal det bli mindre av i offentlig sektor. Fagfolk skal få større frihet til å gjøre jobben sin, sier regjeringen. Det er fortsatt uklart hva det skal bety. Men de tenker så det knaker i kommunal- og distriktsdepartementet.

Arbeidsminister Hadia Tajik har alt kommet på banen. Hun har bedt Nav gjennomføre en tillitsreform. Reformen skal etter hvert rulles ut i andre sektorer.

Reformen betyr at ansatte i førstelinjen skal få større handlefrihet til å benytte fagligheten og kompetansen sin. Og arbeidet i Nav skal ifølge statsråden kjennetegnes av «den norske modellen» med samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstager på alle nivå.

– Som ansatt skal man oppleve at man har medbestemmelse og innflytelse over arbeidsdagen. Dette skal i sum bidra til å underbygge målet om folk som trenger Nav og velferdsstaten opplever at de får bedre kvalitet på de tjenestene som de trenger, sa Tajik til Aftenposten for to uker siden.

Det betyr ikke nødvendigvis at ansatte i større grad skal bruke skjønn, men de skal slippe hele tiden å «halse etter måling, styring og dokumentasjonskrav», ifølge ministeren.

Tiden vil vise om dette forblir velmente ord eller om det får praktisk betydning.

Hanne Glemmestad (FO), leder for LO-forbundet Fellesorganisasjonen som organiserer mange i Navs førstelinjetjeneste, sier til Klassekampen i dag at Nav må vise tillit, og det er brukerne hun er opptatt av. Hun minner om at Nav gjør mange feil som rammer uskyldige, og at det er en god del som ikke får det de har krav på.

-Vi kan ikke rigge Nav-systemet rundt en grunnleggende mistillit til folk, sier hun og peker på behovet for en helhetlig gjennomgang av Nav, hvordan de er organisert og hvordan de jobber. Det mener hun må høre med i en tillitsreform.

Der fikk Hadia Tajik den. Det nytter ikke bare å skrape på overflaten og si «mer tillit». Det kan være Tajik tar utfordringen.

Regjeringens bebudede tillitsreform puster tungt i motbakkene i kultursektoren. I Aftenposten i dag hevder kunstneren Morten Traavik at kravet om økt mangfold i kulturlivet truer den kunstneriske friheten.

-Kulturfeltet holder på å bli overtatt av en form for New Public Management, en slags tro på at man kan kvotere seg til visse type verdier, sier Traavik som en kommentar til Kulturrådets kartlegging av mangfoldet innen kulturfeltet.

-Kulturfeltet holder på å bli overtatt av en form for New Public Management, en slags tro på at man kan kvotere seg til visse type verdier, sier Traavik

I Bergen har kulturbyråd Katrine Nødtvedt (MDG) varslet at «mangfold og bærekraft» skal være vurderingskriterier for hva slags kunst som skal få støtte. Traavik mener den slags er uttrykk for autoritære holdninger.

Klassekampen skriver i dag om teatersjefer som protestere mot at Kulturdepartementet ber om rapporter for hvordan teatrene inkluderer barn og unge.

«Har dere hatt ungdomsråd/ungdomspanel, publikumsundersøkelser der barn og unge får delta eller andre medvirkende tiltak», spør Kulturdepartementet. Teatersjefer kvier seg nok for å svare nei på et slikt spørsmål.

-Hvis departementet pålegger oss medvirkning fra bestemte målgrupper, vil måten vi utvikler kunstneriske prosjekter på, endres radikalt, sier Thorleif Linhave Bamle, teatersjef ved Teater Innlandet. Teatersjefene Janne Langaas ved Teater Manu og Kristian Lykkeslet Strømskag ved Teateret Vårt i Molde er på samme linje.

Morten Gjelten, direktør ved Norsk Teater- og orkesterforening (NTO) reagerer på at departementet har innført en ny rapportering uten å ha drøftet det med de berørte på forhånd.

Kulturminister Anette Trettebergstuen avviser kritikken via sin statssekretær Odin Adelsten Aunan Bohmann. Det er ikke snakk om et nytt rapporteringskrav, men en oppfølging av Solbergregjeringens barne- og ungdomskulturmelding.

Øystein Sunde synger om alt som er kjekt å ha. Departementet spør om alt som er kjekt å vite. Det de får vite skal ikke brukes til noe som helst, om vi skal tro ledelsen i Kulturdepartementet.

Anette Trettebergstuen burde brukt anledningen til å trekke tillitskortet. Hun kunne sagt at hun har full tillit til at teatrene inkluderer barn og unge på en tilfredsstillende måte.

Hvis den bebudede tillitsreformen skal innføres i kultursektoren er det slike spørsmål som må strykes. Det sitter langt inne å droppe rapportering om mangfold. Det går an å droppe årlig rapportering og heller ta en sjekk hvert fjerde år. For det er kjekt å vite, om en ikke vil styre etter det slik som bystyret i Bergen pønsker på.

Lønnsoppgjør fra vondt til verre

Frp og Rødt går sammen om å stikke hodet godt ned i sanden med forslaget om en hjelpepakke før lønnsoppgjøret. Et lønnsoppgjør med store tillegg vil gi høyere priser, økt rente og flere konkurser.

Av Magne Lerø​17. februar 2022, 10:18

I forsøket på å skaffe seg økt velgeroppslutning opptrer Frp i økende grad som et avideologisert parti. I sak etter sak faller Frp og Rødt ned på samme standpunkt. Nå gjelder det kravet om at regjeringen skal gripe inn med en «hjelpepakke» for folk flest foran årets lønnsoppgjør.

«Velkommen etter», sier Mímir Kristjánsson til Sylvi Listhaug på NRKs Politisk kvarter i dag. Han peker på at Rødt alltid har vært tilhenger av statlig styring for å ivareta interessene til folk flest. Rødt vil at staten skal styre strømprisene, at matmomsen må reduseres og at tjenester og varer folk er avhengige av ikke kan overlates til markedet alene. Som en ørn skal staten sveve over vannene og griper inn om noe blir for kostbart for folk flest.

Frp har i alle år vært tilhenger av en markedsstyrt økonomi. Politikerne skal ikke styre der markedet kan gjøre jobben. Nå vil Frp at regjeringen skal gripe inn før lønnsoppgjøret slik at prisen på strøm, drivstoff og matvarer kan holdes i sjakk. Det lukter planøkonomi lang vei.

Regjeringen avviser å levere en «hjelpepakke» for å gjøre det lettere å bli enige i årets lønnsoppgjør. Grunnen er at lønnsoppgjøret er partenes ansvar. Forhandlingssystemet vil undergraves om politikerne blander seg inn før eller under forhandlingene. Dette vet Frp.

Hvis Frp eller Rødt mener momsen på matvarer skal reduseres, at strømstøtten skal økes, at det også skal innføres bensinstøtte eller at bostøtten skal økes som følge av forventede renteøkninger, kan de foreslå det. Vi har alt gående en temmelig opphetet debatt om strømpriser.

Regjeringen kommer ikke til å slutte seg til noe av det Frp og Rødt krever. En regjering kan ikke pøse på med ekstrabevilgninger i tide og utide. Folk får smøre seg med tålmodighet til revidert budsjett. Der kan det komme justeringer.

Rødt og Frp når ikke igjennom med forslaget om en «hjelpepakke», men de gir næring til de urealistiske forventninger framfor årets lønnsforhandlinger.

Det irriterer nok Audun Lysbakken at Rødt kjører på med mer støtte i hytt og vær. Det er noen velgere som biter på. I SV er opererer de imidlertid med visse grenser for populistiske utspill.

Rødt opererer i en egen politisk verden. De har i likhet med Frp penger til det meste. Før var det en stor gruppe velgere som trodde på Frps løsninger. En god del av de har nå meldt overgang til Rødt. Forstå det den som vil.

Første par ut i lønnsoppgjøret er Fellesforbundet og Norsk Industri. Det lønnstillegget de blir enige om, skal gjelde for alle. Den såkalte frontfagsmodellen er en blåkopimodell. De skal være likt, så å si.

I år blir det vanskeligere enn noen gang, fordi sterke grupper i offentlig sektor hevder de er blitt og blir hengene etter.

LO bruker økte priser som argument for at det må gis store lønnstillegg i år slik at kjøpekraften skal kunne opprettholdes. Samtidig vet LO at økte lønninger vil føre til økte priser.

Det ligger an til at renten vil øke jevnt og trutt framover. Det kan igjen brukes som et argument for at lønningene må økes.

Det som driver lønninger og priser oppover, er kravet om at lønnsmottakere skal beholde eller øke kjøpekraften. Det er både regjeringen og LO er enige om. Både Ap og Sp har drevet valgkamp der de har kjørt på at det nå er vanlige folks tur.

Regjeringen sliter med å få folk til å tro på det. Regjeringen burde sagt at koronakrisen, strømkrisen, det grønne skiftet, forventet nedgang i oljeinntektene og utviklingen i internasjonal økonomi betyr at vi ikke kan opprettholde kjøpekraften.

Det er skapt et klima som gjøre årets lønnsforhandlinger meget krevende. Rødt og Frp når ikke igjennom med forslaget om en «hjelpepakke», men de gir næring til de urealistiske forventninger framfor årets lønnsforhandlinger.

Arbeidsmiljøloven kan brytes

Når sykefraværet truer virksomheten, kan det forsvares å bryte arbeidstidsbestemmelsene. La ansatte som gjerne vil jobbe mye overtid, få muligheten til det.

Av Magne Lerø​16. februar 2022, 10:38

I fjor ble det avdekket grove brudd på arbeidstidsbestemmelsene i Folkehelseinstituttet. Det møtte direktør Camilla Stoltenberg med et skuldertrekk. Jobben måtte gjøres. Ressursene strakk ikke til. De var avhengig av ansatte som sto på langt ut over det loven tillater. Arbeidsmiljøloven er ikke skrudd sammen for å håndtere en koronapandemi.

Loven sier at arbeidsgiver kan pålegge 10 timer overtid i løpet av 7 dager, 25 timer i løpet av 4 sammenhengende uker og 200 timer innenfor en periode på 52 uker.

Disse bestemmelsen brytes oftest innen helse- og omsorgssektoren. Vi snakker om godt over 100 000 brudd per år. Noen av dem er ubetydelige, andre temmelig grove.

Grunnen til at loven brytes så ofte på sykehusene, er at bemanningen er for lav. Når noen blir syke eller slutter, makter de ikke å fylle på med vikarer og ekstravakter raskt nok. Sykepleiere kan ikke plukkes fra trær. De er like vanskelig å finne som multer, hvis en ikke vet hvor en skal gå.

Under koronaens herjinger de siste to årene, har tusenvis av sykepleiere blitt pålagt doble vakter, jobbet langt over det som er tillatt eller fått inndratt ferie. Det har vært nødvendig for å sikre pasientenes liv og helse.

Liv og helse er viktigere enn å følge lovens bokstav. Politikerne aksepterer at det er slik.

Alt for mange innen helse- og omsorgssektoren er blitt pålagt langt mer overtid enn de ønsker. Dette fører til at flere slutter i yrket. De orker ikke en jobb pregete av at ressursene er for få til vanlig og at de i tillegg må jobbe mer enn de ønsker. Regjeringen må raskt få gjort noe med bemanningssituasjonen på sykehusene for å hindre at for mange går ut av yrket.   

Regjeringen sier at de vil spille på lag med arbeidsfolk. I går fikk de gjennomslag i Stortinget for at det ikke lenger skal være tillatt med midlertidige stillinger. De vil også begrense innleie av arbeidskraft. De krever også at det skal bli flere deltidsstillinger.

På papiret styrker dette arbeidstakernes posisjon. Men det blir ikke flere jobber av det. Arbeidsmarkedet er vanskelig å regulere, fordi det avgjørende er hva bedrifter finner lønnsomt.

En tillitsreform basert på at ansatte og arbeidsgiver kan få større frihet når det gjelder arbeidstid, vil bidra til en merkbart økt verdiproduksjon.

Regjeringen bør begynne med å rydde opp i offentlig sektor. Her florerer det med deltidsstillinger, og på flere sykehus leies det inn arbeidskraft i bøtter og spann.

En rekke bedrifter melder om en så sterk økning i sykefraværet at det truer virksomheten. Postnord meldte i forrige uke at sykefraværet var oppe i 60 prosent enkelte steder.

Når sykefraværet truer virksomheten ved at produksjon stopper opp, samarbeidspartnere og kunder rammes ut over det akseptable, må ansatte kunne pålegges overtid ut over det loven legger opp til.

Det beste er om ansatte som har tid, lyst og krefter melder seg til ekstraordinær innsats. Ansatte som har barn eller andre forpliktelser, bør slippe overtid. Når noen slipper, må andre jobbe mer. Det er slik enkelte får mange timer overtid.

Utgangspunktet i Arbeidsmiljøloven er at overtid helst ikke bør forekomme. Men arbeidsgiver har altså rett til å pålegge en viss mengde overtid.

En del ansatte ønsker å jobbe langt ut over normal arbeidstid. De vil tjene mer penger eller de synes jobben er noe av det gøyeste de holder på med.

Det finnes ansatte som gjerne tar flere helgevakter. Noen som er skilt vil gjerne jobbe mest mulig den ene uka og heller litt mindre den uka de har ansvar for barna.

En stor del av verdiskapingen i Norge er et resultat at mennesker som i liten grad bryr seg om arbeidstidsbestemmelser. En gründer jobber gjerne skjorta av seg for å lykkes. Noen vil drive for seg selv for å kunne jobbe mye når oppdragene står i kø og mindre når etterspørselen er lav.

Vi mangler kvalifisert arbeidskraft i mange sektorer, men vi mangler ikke ansatte som gjerne jobber mer enn 25 timer ekstra i måneden.

Arbeidsmarkedet i dag er et annet enn da Arbeidsmiljøloven ble snekret sammen. Regjeringen bør vurdere endringer som i større gard kan gi en bedre utnyttelse av arbeidskraftressursene.

Det bør ikke legge opp til at arbeidsgiver kan pålegge ansatte mer overtid enn det som en tillatt i dag. Men ansatte bør kunne få jobbe ut over arbeidstidsbestemmelsene dersom de ønsker det.

Vi må utnytte arbeidskraftressursene best mulig. Ansatte er i ulike livssituasjoner og har ulike behov. Standard avtaler passer ikke for alle og enhver.

En tillitsreform basert på at ansatte og arbeidsgiver kan få større frihet når det gjelder arbeidstid, vil bidra til en merkbart økt verdiproduksjon.

Overlat mer kultur til fylkene

Skal det være noe poeng med fylkene, må de få flere oppgaver. Begynn med å flytte kulturbevilgninger over til fylkene fra neste år av.

Av Magne Lerø​15. februar 2022, 09:46

«Drep meg, Herre, men ikkje med graut», skal Tormod Kolbrunarskald ha sagt ifølge Snorre da han fikk banesår på Stiklestad i 1030. En pil traff ham i hjertet. En bondekone ville gi ham en grøt laget av løk. Hvis det luktet løk av såret, ville hun kunne si om innvollene var skadet. Men grøt var ikke noe for vikinger, mente Tormod.

Det er de som mener politikerne nå er i ferd med å ta livet av fylkene, nettopp med en graut av utredninger, prosesser, forvaltningsmessige finurligheter, ombestemmelser, løfter og politiske utspill.

I Sp klapper de i hendene for at de lykkes med å skru klokken tilbake, reversere den forrige regjeringens regionsreform som de hevder var båret oppe av en forkastelig sentraliseringstenkning og overkjøring av det lokale demokratiet.

Det går mot oppløsning av Viken, Troms og Finnmark, Innlandet og Vestfold og Telemark.

Leder i fylkesordførerkollegiet, Siv Henriette Jacobsen (Ap), sier til Aftenposten i dag at hun er redd for at en brottsjø av fylkesoppløsninger vil stjele all oppmerksomhet i Kommunaldepartementet i lang tid fremover.

Hun advarer mot at oppløsningen av Viken og andre fylker skal stanse planlagt oppgaveoverføring og videreutvikling av de andre fylkene.

Reformer må drives igjennom av noen som har visjoner og kampvilje for at en skal lykkes. Så langt er det lite visjoner og kampvilje for fylkene å spore fra regjeringshold.

En slik advarsel er det god grunn til selv om det i Hurdalsplattformen slås fast at det skal overføres flere oppgaver fra stat til fylke, fylkeskommunen skal styrkes som samfunnsutvikler, det skal etablere regionvekstavtaler for fylkene etter mal av byvekstavtalene og en skal vurdere overføring av oppgaver fra statsforvalternes som ikke omhandler tilsyn, kontroll eller klage.

Da regionreformen ble vedtatt for over to år siden, hadde fylkene forventet at de raskt fikk flere oppgaver. Det var noe av poenget med reformen. Men det drøyde. Den største endringen var at fylkene fikk ansvaret for fylkesveiene. Dette advarte Statens vegvesen mot. De mente det ville bli langt dyrere og mindre effektivitet å splitte opp eksisterende kompetansemiljøer.

Advarslene fra statens egen fagetat vendte Stortinget det døve øret til. Fylkene har ikke hatt ansvaret for veiene mer enn i to år preget av koronapandemien. Det er for tidlig å evaluere om dette har vært vellykket.

Kommunalminister Bjørn Arild Gram (Sp) avviser at regionreformen er satt på vent. Han kan imidlertid ikke si noe mer konkret til Aftenposten om hvilke oppgaver som skal overføres til fylkene og når det skal skje.

Så lenge regjeringen ikke blir konkret, har fylkene god grunn å regne med at det meste blir som før. Det er ikke Høyre imot. De er rede til å legge ned fylkeskommunen og i større grad baserer seg på kommunene. Frp er også på denne linjen. Får ikke regjeringen fart på seg, kan dette synet vinne fram.

Det er 20 år siden det var bred enighet i Stortinget om at fylkene måtte bli større regioner. Det lykkes ikke de rødgrønne med. De borgerlige kom et stykke på vei. Det de oppnådde, blir nå avviklet. Vi står igjen med at vi har fått et fylke mindre i vest, i sør og i Trøndelag. Det er da noe.

Halve fylkes-Norge skal i år og neste år bruke mye tid, krefter og penger på å reetablere de gamle fylkene. Det er fristende å tenke at en da får vente til 2024 med å iverksette det Hurdalsplattformen legger opp til.

Noe må nok vente, blant annet overføringen av ansvar og oppgaver fra statsforvalteren til fylkeskommunene. Det regjeringen kan ta fatt på med en gang, er å gi fylkene økt ansvar for kultursektoren.

Det er forståelig at daværende kulturminister Abid Raja valgte å avlyse regionreformen våren 2020 etter at koranapandemien slo kulturfeltet ned i knestående. Å innføre en reform midt i en krise, ville skapt uro og kaosliknende tilstander.

Abid Raja innså at det ikke ville bli en vinnersak for Venstre å presse igjennom regionreformen for kultursektoren. Høyre hadde ingen ting imot å tråkke kraftig på bremsepedalen.

Venstre ser ikke ut til å ville være en motor for å loverføre flere kulturoppgaver til fylkene.

– Venstre er opptatt av å flytte makt nærmere folk. Det vil være viktig å se på oppgavefordeling i saker der det er aktuelt, så lenge det kommer kulturen til gode. Likevel opplever vi at den konkrete saken med flere kulturoppgaver til fylkeskommunene i forbindelse med regionreformen, er landet for øyeblikket, sier Grunde Almeland, lederen av Almeland Familie- og kulturkomiteen, til KulturPlot.

Men han er på ingen måte imot at fylkene får større ansvar for kultursektoren. Han venter på utspill fra regjeringen.

Om regjeringen vil, kan de klare å ta det første skrittet med overføring av oppgaver på kultursektoren allerede fra neste år av. Men det virker ikke som om noen i Ap eller Sp brenner for å overføre flere kulturoppgaver til fylkene slik Trine Skei Grande i sin tid gjorde.

Reformer må drives igjennom av noen som har visjoner og kampvilje for at en skal lykkes. Så langt er det lite visjoner og kampvilje for fylkene å spore fra regjeringshold.

Det uoppnåelige klimamålet

Vi kan leve med at vi ikke når klimamålet i 2030 hvis vi overoppfyller det utover på 2030-tallet, skriver redaktør Magne Lerø.

Av Magne Lerø​14. februar 2022, 10:37

-Målet om å redusere utslipp av klimagasser med 55 prosent innen 2030 sammenliknet med 1990-nivåer er fullstendig urealistisk. Det er ikke mulig. Politikerne må erkjenne det. De er sjanseløse med det tempoet de nå har, sier lederen for Norsk Industri, Stein Lier- Hansen til VG.

Det vil ikke klima- og miljøminister Espen Barth Eide skrive under på. Han mener det fortsatt er mulig å nå målene og minner om at regjeringen bare har sittet i 120 dager. Foreløpig har de kun lansert det første trinne i satsingen på havvind. Det kommer kraftfulle klimatiltak i alle sektorer, bebuder han.

Han er tydelig på at Norge trenger mer kraft og at vi ikke kommer i mål med kun energieffektivisering.

Lier- Hansen sier vi må regne med høye strømpriser lenge og at vind og sol ikke er i stand til å gi oss all den energien vi trenger.

Realismen er i ferd med å innta EU. Derfor åpnes det for atomkraft og gass som del av den grønne energimiksen. At EU vil satse på gass i flere tiår framover, er gode nyheter for Norge.

Dagens Næringsliv skriver i dag om Hans Gudesen, gründeren som gjorde stor suksess med Opticom og Fast, er i gang med det som ligger an til å bli et nytt milliardeventyr. Etter å ha jobbet med en ide i 15 år, har han funnet en teknikk for å fange CO2. Det er intet mindre enn en metode som skal revolusjonere gassproduksjonen globalt. Investorene står i kø.

Regjeringens problem er at folk er i ferd med å sette seg på bakbeina i det meste som har med energi å gjøre. Det protesteres heftig mot høye strømpriser, at flere vassdrag skal bygges ut eller at det skal monteres flere vindmøller på land. Folk tar ikke inn over seg at det grønne skiftet forutsetter økt energiproduksjon.

Regjeringen har nedsatt en energikommisjon. Lier-Hansen har ikke all verdens tro på at det vil gi et gjennombrudd. Det energikommisjonen kan bidra til er å definere behovet for kraft og hvilke muligheter vi har. Da burde det ligger til rette for en mer konstruktiv debatt om hva som skal komme først og sist.

Det er et politisk flertall for å elektrifisere sokkelen. Hvis ikke det skjer, når vi ikke klimamålet i 2030.

Hvis vi bestemmer oss for å elektrifisere sokkelen med strøm fra land, vil vi ikke få den kraften vi trenger til grønn industri flere steder i landet. Klassekampen skrev fredag at elektrifisering av gasskraftverket på Melkøya krever nesten like mye energi som hele Finnmark forbruker i dag.

Framfor atomkraftverk bør vi i Norge modernisere dagens vannkraftanlegg, forta en beskjeden utbygging av noen flere vassdrag og bygge ut vindmølleparker i områder som i liten grad skader naturen. 

Industrien på Vestlandet har meldt om et kraftbehov som ikke kan dekkes dersom strøm skal føres fra land til oljeinstallasjonene i Nordsjøen.

Erna Solbergs regjering stoppet utbyggingen av vindkraft fordi protestene var så sterke. Når vi ikke klarer å produsere vesentlig mer energi fra vann, vind og sol på fastlandet, vil vi oppleve kraftmangel om vi elektrifiserer sokkelen.

Framfor atomkraftverk bør vi i Norge modernisere dagens vannkraftanlegg, forta en beskjeden utbygging av noen flere vassdrag og bygge ut vindmølleparker i områder som i liten grad skader naturen. Dette bør vi gå i gang med jo før jo heller om vi skal klare både elektrifisering av sokkelen, holde strømprisen på et akseptabelt nivå og tilby bedrifter den energien de trenger.

Vi bør raske på med utbyggingen av havvind. Vindturbiner bør levere olje- og gassproduksjonen den energien som trengs. Det vil ikke kunne skje innen 2030, men det bør kunne skje innen 2035.

Å elektrifisere sokkelen er et klimatiltak som i global målestokk gir liten effekt. Det betyr at mer av gassen kan selges framfor å brennes i tilknytning til produksjonene. I det norske klimaregnskapet er det imidlertid avgjørende for å nå utslippsmålet.

Vi har tjent oss søkkrike på olje og gass. Norge kan ikke forsvare å ikke nå klimamålet. Men 2030 er ikke et hellig år. Vi tåler noen års utsettelse hvis det betyr at vi overoppfyller målene utover på 30- tallet.

Om vi ikke når klimamålet for 2030, må vi legge en pen bunke milliarder på bordet til klimatiltak i andre land og legge dette inn i klimaregnskapet.

Norge har tjent så mange tusen milliarder på olje og gass at vi ikke kan la være å iverksette tiltak og prosjekter fordi det blir for dyrt.

Det bygges mange vindmøller på havet verden over. Norge har drøyd for lenge med å komme i gang med havvind fordi det har kostet for mye. Det straffer seg når det gjelder å nå klimamålene for 2030.

I forrige uke ga regjeringen klarsignal for bygging av halvparten av den kapasiteten innen havvind som Erna Solbergs regjering hadde lagt opp til. Her skal det ikke bygges utenlandskabler. Alt skal føres til Norge. Neste trinn er forventet å komme til høsten. Her må regjeringen demonstrere at de mener alvor med å satse stort på havvind.

En storsatsing på havvind må betyr at noe av kraften kan selges til EU via kabler. Energi har i alle år vært en vare Norge har solgt til utlandet. Vi kan ikke slutte med det. Når salget av olje går ned, bør vi ha bygget ut så mye vind, sol og vannkraft at vi kan selge betydelige mengder til utlandet. Det vil garantert bli meget lønnsomt.

Stortinget vil ha økt lønn

Stortinget skulle fulgt Ap og sagt nei til lønnsøkning i år. Det hadde blitt et skritt på veien for å vinne tilbake tapt tillit etter avsløringene om regelbrudd og tvilsom praksis, skriver redaktør Magne Lerø.

Av Magne Lerø​11. februar 2022, 10:43

Man skal ikke gre alle med samme kam. Det er nok slik flertallet på Stortinget tenker når de har samlet seg om å gi seg selv lønnsøkning i år. Et overveldende flertall av storingsrepresentantene grafser ikke til seg mer enn de er sikre på at de har rett til. De roter ikke med reiseregninger, glemmer å rapportere og lar være å sette seg inn i regelverket. De snyter ikke på skatten og later ikke som om de bor steder de knapt nok oppholder seg.

Når støvet har lagt seg, kan det viser det seg at det bare er en håndfull representanter som har beveget seg i gråsonen eller gått over streken.

«Det er urettferdig at vi som gjør alt vi får beskjed om skal straffes med å ikke få økt lønn». Stortingsrepresentantene sier det ikke slik. Men det er slik flertallet tenker.

SV og Rødt ville kutte i lønnen. Ap ville fryse den et år. De andre partiene bestemte seg onsdag for at de vil øke lønnen, men vente til lønnsoppgjøret er klart før de bestemmer seg. De vil være sikre på at de ikke får en større lønnsøkning enn folk flest. Det er lurt.

Ingen skal kunne hevde at Stortinget bevilger seg større lønnsøkning enn andre. Det spørs. Det avhenger av om Stortinget velger å gi seg selv samme prosentvise lønnsøkning som blir resultatet i årets forhandlinger eller om de bevilger seg det samme kronetillegget som gjennomsnittsnordmannen får.

Å la stortingspresidenten få samme lønn som statsministeren fordi han er nummer to etter kongen, er uttrykk for en konstitusjonell tenkning som det lukter mugg av.

Får den som tjener 600 000 kroner et lønnstillegg på tre prosent blir det 18 000 kroner. For en stortingsrepresentant blir en lønnsøkning på tre prosent nærmere 30 000 kroner. Da kan SV og Rødt kjøre videre på at Stortinget gir seg selv et større tillegg enn folk flest.

Det siste stortingsrepresentantene kan komme til å foreta seg før de tar sommerferie, er å gi seg selv økt lønn. Vi får vente å se hva det blir til.

Christian Tybring-Gjedde (Frp) holdt et varmt innlegg for økt lønn i Stortinget onsdag. Han viste blant annet til at alle i LOs ledelse tjener mer enn én million kroner og hevdet at president Gharahkhani «har selv økt lønnen sin med 750 000 kroner». Det siste fikk han refs for. Visepresident  Svein Harberg (H) pekte på at Gharahkhani har fått en ny stilling der lønnen på forhånd var fastsatt.

Dette skulle Tybring-Gjedde fulgt opp. Ved å jekke opp lønnen til presidentskapet kraftig og betale komitéledere betydelig mer enn andre representanter, har Stortinget beredt grunnen for en tenkning om lønn som fører til at lederlønningene i offentlig sektor har økt kraftig de siste tiårene.

Stortinget burde gått i front for å tenke likhet når det gjelder egen avlønning. De kunne ha droppet ekstra  betaling for komitéledere og presidentskapet. Det er kun formalisme og folkevalgt hybris som ligger til grunn for at stortingspresidenten tjener 750 000 mer enn de andre representantene.

Det kan ikke godtgjøres at presidentskapet jobber mer enn stortingsrepresentantene. Det er heller ikke gitt at komitélederen gjør det. Og de som sitter i presidentskapet eller leder en komité, har ikke et betydelig større ansvar enn stortingsrepresentanter flest.

I næringslivet er en villig til å bla opp for å få tak i de beste. En trenger ikke bruke lønn for å få folk til å påta seg et verv som leder for en komité eller få plass i presidentskapet. Her er det kø for å få viktige verv.

Det er større grunn til at Stortinget ser på systemet med tilleggsbetaling framfor å diskuter om de skal få 20 eller 30 000 kroner i lønnsøkning.

Å la stortingspresidenten få samme lønn som statsministeren fordi han er nummer to etter kongen, er uttrykk for en konstitusjonell tenkning som det lukter mugg av.

Det mest påfallende i denne saken er at Sp valgte å krype i hi. Framfor å støtte Ap, gikk de i kompaniskap med de borgerlige og sikret stortingsrepresentantene lønnsøkning. Ingen har talt sterkere og tydeligere om å bremse lederlønnsutviklingen i offentlig sektor enn Trygve Slagsvold Vedum.

Vedum sa så seint som 19. oktober i fjor at han ville fryse lederlønningen i staten. «Regjeringen ville sette på bremsen med full kraft», sa han til  Dagbladet/Børsen. Han sa ikke noe om at det skulle være et unntak for stortingsrepresentantene. Det er mulig det var ledere som tjener med enn 1,5 millioner kroner han hadde i tankene. Eller kanskje tanken er at det er nyansatte leder som skal få merke at det blir tatt fatt i lederlønningene.

I så fall får en ny kringkastingssjef som tjener betydelig mindre enn Thor Gjermund Eriksen og Jens Stoltenberg vil tjene betydelig mindre som sentralbanksjef enn Øystein Olsen. Det spørs, for det er kanskje Knut Brundland som ringer for å få i boks lønnen til sine gode venn.

Lurt kompromiss om havvind

Det ville vært bortimot et politisk selvmord om regjeringen nå hadde gått inn for havvind med kabler til utlandet. Med kabler kun til Norge viser regjeringen at de mener alvor med å sikre bedrifter og befolkningen rimeligere kraft enn det et fritt marked kan tilby, skriver redaktør Magne Lerø.

Av Magne Lerø​10. februar 2022, 10:38

Sp er så ille plaget på meningsmålingene for tiden at de er vel unt en politisk seier. Den fikk de i går da det ble klart at regjeringen går inn for å bygge ut havvind på feltene Sør 2 og Utsira Nord. Den energien som produseres her, skal føres i land i Norge. Slik vil den kunne bidra til at vi får dekket deler av vårt framtidige kraftbehov til lavere priser enn markedspris i Europa.

Tilgang på rimelig energi har vært et konkurransefortrinn for Norge, nær sagt fra den industrielle revolusjon av. Vi har brukt den vannkraften vil har hatt behov for og solgt overskuddsenergi til andre land. Det har vært bred politiske enighet om å bygge kabler til Europa fordi de har gitt oss betydelig flere fordeler – og inntekter- enn ulemper.  

I fjor konverterte strømmarkedets velsignelser til en forbannelse. Prisen på energi har steget til sjokkartede nivåer. Oljeselskapene og energiverandørene vasser i milliarder. Staten må bruke over 10 milliarder på strømstøtte til befolkningen og landbruket. Bedriftene pines fortsatt med skyhøye strømregninger. Det er uklart om regjeringen vil la seg presse til å åpne pengesekken også for dem.

Utenlandskablene er blitt symbolet for det som har gått galt i energipolitikken. Regjeringen opplever velgerflukt fordi de har kommet på etterskudd med å ta kraftfulle grep for å få kontroll med de høye strømprisene.

Det var ventet at det ville drøye enda en måned eller to før regjeringen la fram planene for sin energi- og energisatsing. De fant ut at de ikke kunne vente lenger med å vise velgere og næringen at de nå tar grep.

Å lansere økt satsing på havvind i kombinasjon med utenlandskabler ville vært bortimot et politiske selvmord. Det ville økt antallet strømprotestanter – og protestene ville blitt mer høylytte.

Regjeringen bebuder en kraftig satsing på havvind i årene som kommer. Vindturbinene på Sør 2 og Utsira Nord er kun første steg. Planene for steg 2 legges fram i høst. Når Sp har fått gjennomslag at det ikke skal knyttes utenlandskabler til Sør 2 og Utsira Nord, er det lettere å godta utenlandskabler på andre områder.

Ved å ta det stegvis vinner regjeringen tid. De skal legge fram planer både for vind på land og bedre utnyttelse av vannkraften. Dette betyr bråk, og det er tvilsomt om regjeringen klarer å gjøre det til en vinnersak.

Regjeringen trenger også tid til å drøfte energisituasjonen med EU og de landene vi leverer energi til via kablene.  Regjeringen håper å finne en løsning der vi kan opprettholde forpliktelsene i de avtale som er inngått samtidig som vi får bedre kontroll over energiprisen.

Før det blir grønt lys for utenlandskabler, må det laget et system som gjør at ikke Norge ender opp som en brikke i det gigantiske energimarkedet. Regjeringen må sørge for energipriser som sikrer norske industri et konkurransefortrinn.

Norge er et kaldt land å bo. En normal husholdning er storforbrukere av energi. Derfor er det ikke mer en rett og rimelig at strømmen skal koste mindre i Norge enn i EU-landene. Det burde være mulig å regulere et marked slik at strømstøtte ikke blir en fast post på statsbudsjettet.