Alle innlegg av Magne Lerø

Kommentarer

Mot nytt slag i Norske skog

Det kan se ut som om Norsk Skog har havnet i en situasjon der det som er best for selskapet ikke oppfattes som å vise samfunnsansvar. Skogeierne vil nå skru utviklingen tilbake, ta Follum fabrikker ut av børsgrepet og sikre 12 500 skogeiere et sted å levere tømmeret sitt.

Det er seks år siden politikerne konkurrerte om å være mest i mot nedleggelse av papirfabrikken Union i Skien. De rødgrønne snakket om at de de ville endre loven slik at det ble forbudt å legge ned bedrifter som var lønnsomme.  Det ble det selvsagt ikke noe av. Norske Skog holdt fast på at Union ikke ga den forventede lønnsomhet.

Petter Stordalen og Øystein Stray Spetalen ville gjerne overta fabrikken. De mente de kunne drive lønnsomt, men det var det få som trodde på. Det endte med at Norsk Skog besluttet å legge ned Union til sterke protester fra lokalsamfunn og politikere. I ettertid kan det se ut som om dette var en riktig beslutning. De fleste av de vel 400 ansatte fikk etter noen måneder ny jobb. Ved å avvikle Union, fikk Norske Skog gjort noe med overkapasiteten i bransjen uten at det rammet skogsbruket som er avhengig av fabrikker som tar i mot tømmeret de leverer.

Oksum måtte gå

Striden om Union første til at selskapet svekket sitt omdømme betydelig. Om beslutningen var riktig, mente styret i selskapet at måten det skjedd på ikke var tilfredsstillende. Det endte med at konsernsjef Jan Oksum måtte gå fra stillingen i mars 2006.

Nå blåser det opp til ny strid rundt Norske Skog. Dette kommer til å bli mer enn en reprise på det som skjedde i 2005. Nå er det blodig alvor.

Det har i lang tid vært snakket om at den neste fabrikken som står på Norske Skog nedleggingsliste, er Follum fabrikker ved Hønefoss. I forrige uke skar Viken skog, som eier 5,7 prosent av selskapet, igjennom. De ga beskjed om at de vil overta Follum for 280 millioner kroner. Saken er delikat. Helge Evju er styremedlem i Norske Skog i tillegg til å være styreleder både i Vestre Viken og i Norges Skogeierforbund. Han møter altså seg selv i døra.

Viken Skog hadde ikke før nevnt 280 millioner kroner før de fikk beskjed om at det beløpet i alle fall var for lavt. Dessuten fikk de vite at Norske Skog ikke var særlig interessert i å selge. Det de ville snakke med Viken Skog om, var om Viken Skog ville være med å dekke femti prosent av det kapitalbehovet Follum har. Siden de er så opptatt av at Follum drives videre, kan det vel være med å ta noen av risikoen ved nyinvesteringer? Det er i sannhet en merkelig konstruksjon om et børsnotert selskap skulle be leverandørene om å putte inn penger for at en ikke skal legge ned en bedrift.

Viken Skog har klokelig konkludert med at dette ikke er aktuelt. Skal de putte millioner inn i Follum, må de ha eierskap til bedriften. Viken Skog har all interesse av at Follum fortsetter. Blir Follum lagt ned, vil dette ramme norsk skogsindustri sterkt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) har allerede fra Stortingets talerstol  bedt om at staten gjør seg klar til å overta.  Næringsminister Trond Giske har gjort det klart at det ikke er aktuelt. Martin Kolberg( Ap) ber Norsk Skog om å gå inn i forhandlinger med Viken Skog. Kolberg kan ikke se at Follum blir en konkurrent til Norsk Skogs øvrige virksomhet.

Det er Eivind Reiten, tidligere statsråden for Sp, som er styreleder i Norske Skog. Han har ikke uttalt seg om saken. Kommunikasjonsdirektør Carsten Dybevig sier til Nationen at Union er opptatt av samfunnsansvar, hva nå det skulle bety i denne situasjon. Han legger til at Norske Skog vil gjøre det som er best for selskapet på sikt. Hva det betyr, er det heller ingen som vet.

Sannsynligvis har Norsk Skog havnet i en situasjon der det som er best for selskapet på sikt og det å  vise samfunnsansvar, ikke lar seg forene. Det virker som det mest lønnsomme er å legge ned Follum. Det blir repris på de vurderingene som ble foretatt i forbindelse med Union.

Mindre papir

Viken Skog er eid av 12 500 skogeiere spredd over det meste av Østlandet. For disse og de 350 ansatte ved Follum blir det krise om Follum blir lagt ned. Det kan altså argumenteres med at det er å vise samfunnsansvar er å sørge for at Follum kan fortsette. Vil ikke Norske Skog drive Follum selv, betyr det i så fall at en bør selge til de som vil satse på videre drift.

Spørsmålet er om det er markedsmessig grunnlag for Follum. At skogeiere vil ha et sted å levere tømmeret sitt, forstår alle. Men er det mange nok som vil kjøpe det papiret de produserer? Det er det avgjørende spørsmålet. Staten kan ikke gi seg hen med å subsidiere papir.

Om det ender med at Viken Skog overtar Follum, er vi tilbake der det startet. Skogeierne har alltid vært tungt inn på eiersiden i landets papirfabrikker.  Her har modellen vært bukken som passer havresekken. Leverandører og produsenter har gått hånd i hånd.  Med Norsk Skog er det blitt annerledes. Her skal profitten sikres. Norske Skogeier er tungt inne på eiersiden, men de har langt fra kontroll.

Norske Skog kan vet sannsynligvis å fortelle at det som er mest lønnsomt for skogeierne som aksjonærer, ikke nødvendigvis er det mest lønnsomt for dem som leverandører.  Skogeierne ser problemet og vil nå skru utviklingen tilbake og få kontroll med Follum.

Kommentarer

Hagens bitreste nederlag

Makten rår i Frp. Han som skapte Frp er endt opp blant de relativt maktesløse. Han får ikke en gang den takk for lang og tro tjeneste som han ønsker seg mest av alt, å bli medlem av Nobelkomiteen. Det er både forståelig at Hagen reagerer og at Frp har fått nok av ham.

Carl I. Hagen opplever nå at han mot sin vilje blir båret ut av det partiet han skapte. Bakgrunnen er at stortingsgruppen har vraket han som Frps nye medlem i Nobelkomiteen. Det er to år siden Hagen kontaktet Siv Jensen og gjorde det klart at dette var et verv han gjerne ville ha. Han fikk da det bestemte inntrykk at den saken nok skulle la seg ordne. Valgkomiteen for Frps stortingsgruppe innstilte imidlertid på at Inger Marie Ytterhorn, som har vært medlem i åtte år, skal fortsette enda fire år. Et benkeforslag om at Ytterhorn skulle byttes ut med Hagen fikk bare seks stemmer. Det endte med at Hagen forlot gruppemøtet, pakket seg ut av kontoret og meddelte at han trekker seg fra sentralstyret og som leder for partiets seniororganisasjon. Han skriver et brev som Dagens Næringsliv refererer fra, der han legger skylden for det som har skjedd på Siv Jensen. Her skriver han blant annet at han aldri har «vært så trist og sint på mange år» og at han «sjelden har vært så satt ut i en forsamling av det jeg har regnet som kolleger».   Fortsett å lese Hagens bitreste nederlag →

Kommentarer

EUs pustebesvær

Mens Nei til EU opptrer i lykkerus, er landets ledende EU-tilhengerne forbausende stille. Det EU Nicolas Sarkozy og Angela Merkel ser for seg, vil få noen og enhver til å ombestemme seg,

Ingen vet hvordan det vil gå med EU. Her er de som vanlig uenige om det meste, men på finurlig vis klarer en å få fattet beslutninger fem på tolv som de fleste mener er skritt i riktig retning, tross alt. De fleste synes å mene at Tyskland og Frankrike har bestemt seg for å beholde euroen og sørge for å etablere overnasjonale styringsorganene med makt til diktere de enkelte landenes nasjonalforsamlinger. Det betyr at regelverket i EU må endres. Fortsett å lese EUs pustebesvær →

Kommentarer

Kampen om forbrukermakten

Randi Flesland, forbrukernes slugger, har solid erfaring fra nærkamp med uregjerlige og hardtslående flygeledere. Nå har hun terget på seg baronene i handelen i et forsøk på å gi forbrukerne økt makt.

Direktøren i Forbrukerrådet, Randi Flesland, er ikke lett å skubbe seg på. Bare spør sjefen for Rema 1000, Ole Robert Reitan. Flesland hevder hun har sikre kilder på at Rema 1000 motarbeider ordningen med at de sunneste matvarene merkes med nøkkelhull. Hun sparer ikke på konfekten: «Det oppfatter vi som destruktiv adferd, en total mangel på samfunnsansvar og ikke minst kundefokus». Fortsett å lese Kampen om forbrukermakten →

Kommentarer

Spetalens finansielle cellegift

EUS politikere er fanget i finansmarkedenes klør. Men ansvarlige politikere kan ikke si ja til å spille lenger på det finansielle kasino der prisen på alle verdipapirer er manipulert. Tiden for en finansielle cellegiftskur som mange av dagens kapitalister ikke vil overleve, nærmer seg.

Finansaktør Øystein Stray Spetalen tror den voksende gjeldskrisen i Europa kan føre til fullstendig kollaps inne bank og finans. Og det er like greit, mener han. For finansmarkedet har vokst til å bli et stort, uregjerlig troll. Før eller seinere må det sprekke.

–          Spekulasjonsøkonomien vil dø, ønsker å dø, la den få dø, sier jeg. Men politikerne tør ikke. Politikerne ofrer realøkonomien på finanskapitalens alter, sier Spetalen til Finansavisen i dag. Fortsett å lese Spetalens finansielle cellegift →

Kommentarer

Omstridt skoleledelse

Oslo-byrådet har lykkes med å stille krav til rektorene om å levere bedre testresultatet, men skoleledere advarer mot å tro at det betyr at elevene lærer mer. Frustrasjonen blant rektorer over at det får mer å gjøre og nesten ikke blir lyttet til, brer seg.

Norsk skolelederforum offentliggjør i dag en undersøkelse som viser at de fleste rektorene i Norge mener de er pålagt flere oppgaver og skjerpede krav men uten at ressursene er økt. Åtte av 1O rektorer i Oslo og fire at ti rektorer i landet for øvrig sier skoleeier i liten grad lytter til råd fra rektorene. Fortsett å lese Omstridt skoleledelse →

Kommentarer

VG-surret om Storberget

VG er storprodusenter av medieskapt virkelighet. I tilfellet Knut Storberget gikk det over stokk og stein for redaktørene Hanne Skartveit og Elisabeth Skarsbø Moen i jakten på å hente ut sakens emosjonelle potensial.

At mediene beskriver en virkelighet som de det gjelder ikke kjenner seg igjen i, er ikke noe nytt. De som vil være aktører i det offentlige rom må lære seg å leve med det. Det er ikke samsvar mellom selvbilde, mediebilde og virkelighetsbilde. Det som er spesielt er at et medium insisterer på at det mediebildet de skaper er det sanne bildet når aktørene og alle andre medier fremholder et annet virkelighetsbilde.

Knut Storberget gikk av som justisminister fordi han var sliten. I februar gjorde han en avtale med kona om at han skulle gå av. De regnet med det ville bli etter valget en gang. Det er gjerne tiden for å gjøre endringer i regjeringen. Så kom 22.juli. Kort tid etter informerte han Jens Stoltenberg om at han ville trekke seg. Jens Stoltenberg ba han fortsette. Alle så at kritikken for dårlig beredskap og at politiet ikke leverte som forventet, gikk inn på ham. Jens Stoltenberg gjorde det klart i Stortinget at det var han, ikke enkeltstatsråder som har ansvaret for 22.juli. Fortsett å lese VG-surret om Storberget →

Kommentarer

Omstridt og statsmann

Jens Stolenberg får en ikke på en formel. Ledere med makt bedømmes ulikt avhengig av øynene som ser. En styrke ved den nye boken er at den korrigerer medienes tendens til ensidighet og lar ulike bilder av Stoltenberg lederstil stå side ved side

Offentlige personer må finne seg i at mediene til stadighet gir et feilaktig bilde av hvem en er, hva som driver en og hva en vil oppnå.  Mediene har en tendens til å være enig med siste taler. Journalist og kommentatorflokken mener fort det samme. Heldigvis for den som blir utsatt for medienes vurdering, er hukommelsen ikke særlig god. Den som i en situasjon kan bli beskrevet som svak og vinglete, kan i en situasjon noen måneder etterpå bli beskrevet som sterk og uforsonlig.

Ulikt beskrevet

Den person som oftest er blitt vurdert og kommentert de siste 10 årene, er statsminister Jens Stoltenberg. Knapt noen er blitt beskrevet så forskjellig som ham. Han har blitt framstilt som steil, sta og ufølsom i en situasjon og som nær, omsorgsfull, lyttende i en annen. Karita Bekkemellem slaktet ham i sin bok. Kommentatorer kalte det for det for et forsøk  på karakterdrag. Gerd Liv Valla var heller ikke nådig mot Stoltenberg da hun i bokform fortalte sin historie. Felles for disse to var at de i årevis var tette politiske venner. Likevel endte de opp med å beskrive ham som konfliktsky, lite modig, vinglete og utydelig. I deres bøker framstår han som en som ikke holder mål som leder når det gjelder.

Etter 22.juli ble Jens Stoltenberg nærmest forgudet som leder. Da ble han opplevd som nær, omsorgsfull, sterk og besluttsom. Han var lederen som endelig fikk vist hva som bor i ham. Her var statsmannen, vår nye landsfader, den beste statsministeren et land kan ønske seg.

I går lanserte Thor Viksveen sin bok «Jens Stoltenberg, et portrett». Det viktigste med denne boken er at den bidrar til å nyansere bildet av Stoltenberg. Marie Simonsen skriver i Dagbladet i dag at boken praktisk talt er irrelevant fordi den for det meste er skrevet før 22.juli. Viksveen har nøyd seg med å legge til et kapittel og har ført framstillingen fram til valget i september.

Marie Simonsen tar feil når hun mener 22. juli er det som forteller sannheten om Jens Stoltenberg og som derfor må styre det som tidligere er sagt om ham. Thor Viksveen har gjort rett når han lar dette bildet så sammen med de tidligere bildene som er tegnet av Jens Stoltenberg.

Hvem er han?

Hvem er Jens Stoltenberg? Hva kjennetegner hans lederstil ? Det sanne bildet er ikke 22.juli og dagene som fulgte. Det er heller ikke en mellomting mellom det Karita Bekkemellem og Gerd­-Liv Valla skriver og 22.juli. Når Thorbjørn Jagland en gang kommer med sine memoarer, vil han levere sitt bilde av Jens Stoltenberg. Det blir garantert noe annet enn 22.juli-bildet. Det handler om øynene som ser, nesten like mye som den de ser på.

Jens Stoltenberg operer i en rolle. En av de sterkeste rollene i vårt samfunn er å være statsminister. Enhver gir en rolle et personlig preg. Samtidig hjelper rollen en til å opptre i situasjoner på en annen måte enn man egentlig er. Roller er slitsomme å leve lenge i dersom det blir en betydelig avstand mellom den en er og opplever seg å være og den rollen en er i.

Til en politisk rolle hører det bøttevis av kritikk, men også ros. En statsminister blir hele tiden utsatt for ytterlighetene – beundring og fullstendig forkastelse. Ledere får etter hvert trening i å leve i denne typen spenninger.

En statsminister har stor makt. Det betyr at en er særlig utsatt for sterke reaksjoner og bedømmelse. Hvordan en erfarer at en annen er, har sammenheng med en selv. Aktører er ikke nøytrale dommere.  Det Karita Bekkemellem og Gerd-Liv Valla skriver om Jens Stoltenberg  «som type» forteller mye om dem selv. De er styrt av egne følelser. Deres, som andres subjektive vurderinger må tas med en klype salt. For de er bare et av mange bilder.

De fleste statsministre elle presidenter gjør det  bra når nasjonale kriser truer. Jens Stoltenberg imponerte som statsminister 22.juli og dagene som fulgte. Etter all sannsynlighet ville både Kjell Magne Bondevik, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland eller Erna Solberg vunnet respekt og annerkjennelse om de hadde vært statsminister i denne krisen.

Måten Jens Stoltenberg opptrådte på som leder på knyttet til 22.juli vil ha betydning for hvordan han blir beskrevet som leder framover. Karita Bekkemellem ville neppe skrevet det hun skrev om hun hadde gitt ut bok i høst. Likefult er det bildet hun tegnet av Stoltenberg  greit nok. Det er ikke usant, for det er det bildet hun satt igjen med etter å ha fått sparken som statsråd.

Det er godt gjort av Jens Stoltenberg  å holde de rødgrønne sammen. Men han leder ikke en sterk regjering. Som regjeringssjef og beslutningstaker framsto Kjell Magne Bondevik som dyktigere. Forklaringen kan være at det nesten er umulig å holde orden på SV og Sp. Høyre, KrF og Venstre klarte i større grad å stå samlet utad.

Personen er viktig. Politikken er viktigst. Politikken knyttet til 22.juli er ennå ikke hentet skikkelig fram. Det skjer først når kommisjonen leverer sin rapport i august neste år. Så langt har Jens Stoltenberg opplevd en personlig opptur knyttet til den måte han taklet 22.juli på. 22. juli kan fort blir en nedtur når konklusjonene og konsekvensene av 22. juli etter hvert skal trekkes.

Kommentarer

Fingrene fra fatet-politikk

Når det gjelder Statoil, kan politikerne bare holde fingrene fra fatet. Det var det som var meningen. Men det fungerer ikke for Sykehus-Norge.

Da Jens Stoltenberg ble statsminister for første gang våren 2000, skulle det reformeres til den store gullmedaljen i offentlig sektor. Han gikk i gang med det største vi hadde, Statoil og alle sykehusene. Til høylytte protester fra egne rekker fikk han banket igjennom at Statoil skulle børsnoteres og sykehusene samles i fem helseforetak med utstrakt selvstyre. Motstanderne fryktet disse grepene ville bety mindre politisk innflytelse over olje og sykehus. Men nei da, her skulle det drives aktiv eierstyring, så det var det ingen grunn til bekymring.

Det felles grepet disse to reformene baserte seg på, var at politikerne skulle holde fingrene fra fatet. For Statoils del har det fungert som planlagt. Statoil gjør stor sett som de vil. For sykehusene har det ført til endeløs forvirring om hvem som har ansvar for hva.

Statoil er et internasjonalt børsnotert selskap der staten har aksjemajoriteten. Mindretallsaksjonærene har puttet penger inn i selskapet fordi Statoil har sagt at de akter å opptre som andre oljeselskaper. Statoil er opptatt av å vise at de ikke hører til i en kommersiell B-klasse med staten som hemsko.

Det viktigste for styret og ledelse i et børsnotert selskap er å sørge for at eierne får den avkastning de forventer. Det primære mål er profittmaksimering innenfor de lover og regler som gjelder.

Hvis en vil styre et selskap på politiske premisser, må en eie det 100 prosent, slik som Statskraft og Posten. På børsen er det pengene, ikke politikken som rår.

Oljesand

Derfor bryr ikke Statoil seg med om politikere protesterer aldri så mye mot den kontroversielle satsingen på oljesand i Canada. De mener dette er god butikk og at en må tåle at CO2-utslippene her er større enn ved olje og gass. De vil også bla opp 25 milliarder kroner for å kjøpe et selskap som driver med utvinning av skifergass i USA. De bryr seg null og niks med at også dette er omstridt ut fra et miljøperspektiv.

Ulike olje- og energiministere har nøyd seg med å ta til etterretning det styret i Statoil bestemmer seg for. Fredag sto Ola Borten Moe fram som en varm forsvarer av Statoils oljesand. Miljøbevegelsen rister oppgitt på hodet. De har ingen annen forklaring enn at Borten Moe, som tidligere har vært kritisk til oljesand, har tatt varig skade på sin politiske sjel etter seks måneders nærkontakt med «fossilkjempene» i Statoil.

Mest mulig helse

Meningen med å organisere sykehusene i helseforetak var at Stortinget skulle vedta budsjetter og at det ble opp til hvert foretak å finne ut av hvordan det kunne få mest mulig helse for pengene. I praksis ble det ikke slik. Ulike helseministre ble tvunget på banen når helseforetakene var i ferd med å fatte vedtak som skapte stor strid. Etter hvert oste også tildelingsbrevene som sendes ut med budsjettet av forsøk på styring i forkant, ikke bare brannslukking i etterkant.

Striden om lokalsykehusene har vist hvor dårlig systemet fungerer.  Om det skal bygges sykehus i Molde, i Kristiansund eller midt imellom, ble også en selsom forestilling.  Nå sitter Anne-Grete Strøm-Erichsen med kriserammede Oslo Universitetssykehus i fanget. Hun bestrider ikke at hun har ansvaret og bedyrer overfor Stortinget at hun har kontroll. Det tviler Dagfinn Høybråten på og vil ha høring i Stortinget.

Helseministeren må «styre» gjennom to styrer med til sammen 25 medlemmer for å nå fram til den som har det daglige ansvaret ved sykehuset. Det er ikke til å unngå at det oppstår uklarhet med hensyn til oppdrag og ansvar.

Folk er levende opptatt av helsespørsmål. Her nytter det ikke for politikerne å holde fingrene fra fatet. I dag er det for mange kokker og for mye søl. Tiden er inne for å legge ned de regionale helseforetakene og la helseministeren styre tettere på. 

Statoil er det lite å gjøre med. Nå har de til og med fått Ola Borten Moe på laget. Milliardene vil fortsette å trille inn i statskassen på aktiviteter som miljøbevegelsen og klimapolitikere vil dømme nord og ned.  

Kommentar i Vårt Land 7.november

Kommentarer

Sykehuskrisen øker på

Mens de tillitsvalgte melder at Oslo Universitetssykehus rakner, er den nye styrelederen optimist. Og øverst i systemet sitter statssekretær Robin Kåss som minner om at de ikke må glemme å søke om mer penger, hvis en trenger det. En merkverdig forestilling om ansvarsfraskrivelse.

Det er en visst «komiske Ali»-preg over statssekretær Robin Kåss når hevder at den bygningsmessige kollapsen på Ullevål skyldes at «sykehuset ikke har bedt om penger». Er det noe Ullevål har mast om i årevis, er det behovet for vedlikehold av bygningsmassen. Men sykehuset har ikke kunnet prioritere dette innenfor de rammene de har fått tildelt. De har prioritert pasientbehandling framfor vedlikehold. Helseministeren har godtatt det år etter år. Det er et faktum.

Torsdag kunne Dagen Næringsliv fortelle at Multiconsult har beregnet hva det vil koste å gjøre de forbedringer på Ullevål som Arbeidstilsynet krever. Prislappen er på nærmere ni milliarder kroner. Prosjektlederen mener 70.000 kvadratmeter av bygningene er i en så elendig forfatning at de bør rives.

I slutten av mai la daværende direktør Siri Hatlen fram en langtidsplan for fusjonen mellom Ullevål og Rikshositalet/Radiumhospitalet som viste at behovet for investeringer lå på 17,5 milliarder i årene framover. Denne planen ville ikke Helse Sør-Øst vite noe av. Det var ikke penger i systemet. Hun kunne bare glemme det. For Siri Hatlen var det helt avgjørende å lage en realistisk plan for å få gjennomført fusjonen. Det endte med at hun trakk seg. Hun hadde ikke den støtten oppover i systemet som hun trengte.

Pålegg

Nå kommer Arbeidstilsynet og sier det samme som Hatlen. Arbeidstilsynet kan ikke Departementet avsette. Det foreligger nå pålegg om forbedringer som ikke kan settes til side. Det Robin Kåss burde ha gjort, var å si at de tar Arbeidstilsynets konklusjoner til etterretning og de er rede til gi ekstra bevilgninger til Oslo Universitetssykehus. Istedenfor begynner Kåss å spille teater

– Problemet fra vår side er at vi ser det er behov for investering, vi leser om prosjekter i avisene, men vi har ikke fått noen prosjektsøknader – med unntak av én og den innvilget vi i statsbudsjettet. De kan jo ikke få penger de ikke har søkt om, sier Kåss til DN.

Det er sjelden statssekretærer forsøker å slippe unne med å stikke hodet så dypt ned i sanden. Det må være grenser for ansvarsfraskrivelse. Her sitter han som statssekretær og later som om de har penger, hvis det er det om å gjøre. Problemet er bare at noen har glemt å søke. Det er omtrent som å glemme å melde seg opp til eksamen.

Det er ikke rart de borgerlige partiene har innkalt til felles pressekonferanse i dag. Kåss ber om juling når han på vegne av regjeringen på en så hjelpeløs måte forsøker å fri seg fra ansvar.

Innenfor rammene

Ingen har vært i tvil om at departementet mener fusjonen og driften ved Oslo Universitetssykehus skal være innenfor de rammer som er gitt. Tanken er det at man skal kunne ta ut synergier gjennom fusjonen. Disse skal igjen danne grunnlag for investeringer.

Siri Hatlen insisterte på å få lage en plan der synergieffekter og investeringsbehov ble sett i sammenheng. Det vendte Helse Sør-Øst tommelen ned for. Det er mulig det er styret i Helse Sør-Øst Kåss mener har skyld i at søknader om investeringer ikke er sent fram. Eller er det styret i Oslo Universitetssykehus? Eller er det Siri Hatlen?

Han er mest opptatt av å gjøre Siri Hatlen til syndebukk. Det er ganske vanlig at det skjer når ledere går av. Han har tidligere anklaget Hatlen for å legge opp til at OUS ville ta midler fra andre sykehus. Hvor han har dette fra, er det ingen som vet. Men det passer å ha noen å skylde på.

Kåss sier han er opptatt av midler til vedlikehold og nye bygg ikke skal gå til sykepleiere som skulle fulgt med de 160.000 innbyggerne til Ahus. I all anstendighets navn; at Ullevål er falleferdig har da ingen ting med overflyttingen av 160.000 Osloborgere til A-hus å gjøre. Kåss bør få med seg forskjellen på drift og investeringer.

Trond Giske forlangte i sin tid at de ble ro i rekkene ved Nasjonalmuseet før han ga klarsignal om bygging av nytt museum. Det virker som om Kåss vil stille krav om at sykehuset skal gå i balanse før de får midler for å sikre at ikke Ullevål faller i hodet på pasientene. Det er et stykke dit. Det ligger an til et driftsunderskudd på en milliard i år. Nå skal det kuttes 600 stillinger.

Overlege ved Ortopedisk avdeling og tillitsvalgt, Christian Grimsgaard, sier til Dagsavisen lørdag at sykehuset nå rakner fullstendig. Flere ledere varsler at de kommer til å si opp i protest dersom de kutt det nå legges opp til, skal gjennomføres. Ved Ortopedisk avdeling der ventetiden det siste året er økt fra 125 til 158 dager, skal det kuttes 20 prosent neste år. Men det skal ikke gå ut over pasientene.

Den nye styrelederen, Stener Kvinnsland, sier han er optimistisk og at han har kolossal tro på sykehuset. Han tror ikke pasientene blir skadelidende av den prosessen de nå skal igjennom.

Når man har en styreleder som er optimistisk, kan de ansatte regne med at styret mener alvor med de kuttene som nå planlegges. Det er også Kvinnslands optimisme de satser i Helse Sør-øst og i Helsedepartementet. Alle de ansatte og tillitsvalgte tar feil. Stener Kvinnsland og alle andre oppover i systemet har rett.

Men en ting til slutt, noen må huske å søke om ni milliarder.