Alle innlegg av Magne Lerø

Kommentarer

Søkere i hemmelighet

Reglene om at alle skal kunne få vite hvem som søker offentlige stillinger er skjerpet, men ved hjelp av hodejegere blir stadig mer avgjort i det skjulte. For ofte er det slik at de beste ikke vil søke før de har fått jobben.

Etter at Sune Nordgren og Alice Helleland hadde gitt opp å få kontroll med bråket og maktkampene i det fusjonerte Nasjonalmuseet, var det flere som hevdet at man ikke ville få kvalifiserte kandidater til et tredje forsøk. Men det var over 20 som søkte, og styreleder Svein Aaser sa at det så visst ikke var mangel på kvalifiserte kandidater. 

Denne uken gikk fristen for å søke en annen uriaspost ut. Man bare fire relativt ukjente har søkt stillingen som ny sjef for Nav. Selvsagt er det langt flere topp kvalifiserte kandidater som er sultne på denne utfordringen. 

Det er en vesentlig forskjell mellom de to stillingene. Søkerlisten til Nav ble offentliggjort. ”Niks”, sa Svein Aaser da pressen med loven i hånd ville ba om å få vite hvem som ville lede problembarnet Nasjonalmuseet. Han fikk mye pepper og store deler av Presse-Norge på nakken. Trond Giske lot ham passere med en syltynn lovtolkning. 

Nå engasjerer arbeidsminister Hanne Bjurstrøm en hodejeger til å finne en bedre kandidat enn de som har søkt Nav-stillingen. Det vil foregå i hemmelighet. Når de har funnet den rette, vil søkerlisten bli offentliggjort. Og vips, der står den utvalgte blant andre uaktuelle. Det har skjedd før.

Helse Sør-Øst var ikke fornøyd med søkerlisten til stillingen som ny direktør ved Oslo Universitetssykehus. Søkerlisten ble selvsagt offentliggjort, men prosessen fortsatte med en hodejeger. Dagen før ansettelsen skulle foretas, ble ny søkerliste offentliggjort. Der sto Siri Hatlen. Det var bare for styret å strø sand på.

 Slik holder de på med ansettelsen av ny direktør for Norsk Kulturråd også. Det var 10 som søkte innen fristen. Det syntes Kulturdepartementet var altfor få. Med andre ord, det var ingen opplagt god nok kandidat blant søkerne. Så hodejegeren fikk beskjed om å få andre på kroken – i hemmelighet selvsagt.

 Søkere trekker seg

 Da Bodø kommune for et par uker siden innså at de måtte opplyse om hvem som hadde søkt stillingen som rådmann, trakk vel 25 prosent av søkerne seg.

 Nå skal det ansettes nye direktører for Norges Bank, Finanstilsynet, Konkurransetilsynet og Statistisk sentralbyrå. Det finnes kvalifiserte kandidater i bøtter og spann som er interessert i disse stillingene, men svært få av dem vil søke. Hvis da ikke hodejegere og statsråd klarer å finne den de vil ha før søknadsfristen går ut. De er nok allerede i gang.

 De best kvalifiserte er som regel i en god jobb. Hvorfor skulle de signalisere til sine ansatte, samarbeidspartnere og arbeidsgivere at de er på vei ut? Den som er ”på vei ut” svekker ofte sin posisjon. Og den som søker en stilling omgitt av konflikter, risikere at pressen begynner å granske søkeres bakgrunn og lederstil. Det er det mange som ikke vil utsette seg for, særlig dersom man søker seg inn i en stilling det er konflikter knyttet til.

 Personlighet og lederstil

Det skal være rettferdighet, etterprøvbarhet og innsyn i det offentlige. Når det gjelder lederstillinger, legges det imidlertid betydelig vekt på kriterier som ikke uten videre er etterprøvbare for utenforstående. Her vurderer en personlighet, lederstil og egnethet. Det er kun styret som kan vekte personlige forutsetninger i forhold til utdannelse og erfaring.

Stortinget har skjerpet kravet til offentliggjøring av søkerlister. Pressen klappet fornøyd. Men virkeligheten er ikke slik pressen og politikerne mener den burde være. Deres mantra er at alle som vil ha en offentlig stilling, må akseptere offentliggjøring. Slik er det definitivt ikke. I næringslivet rister en oppgitt på hodet over at stat og kommune tar sjansen på å la interessante kandidater passere. En står som strutsen med hodet dypt nede i sanden dersom en ikke ser at det er dette som skjer. Så kan man selvsagt si at prinsippet er det viktigste og lukke øynene for en praksis som undergraver reglene. En får jo tross alt tak i mange gode sjefer i det offentlige.

Hadde søkerlisten vært hemmelig, hadde ganske sikkert 20–30 søkt stillingen som Nav-sjef. Svein Aaser tauet ikke inn en hodejeger en gang for å finne ny sjef til Nasjonalmuseet. Han hadde flust med kvalifiserte kandidater blant søkerne, syntes han.

Kommentar i Vårt Land 30.08.10 Fortsett å lese Søkere i hemmelighet →

Kommentarer

Hagen i nymoderert utgave

Tidligere har Stein Erik Hagen fremstått som noe i nærheten av John Fredriksens næringspolitiske tvilling. Nå kan det virke som om han forsøker å komme seg inn i den sosialdemokratiske varmen og bli regnet med, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen liker ikke å bli kalt ”RimiHagen”. Den tid er forbi. Han gjorde stor suksess med å bygge opp butikkjeden Rimi og slo seg sammen med ICA i 1999. Men Hagen ville ikke være som skomakeren som ble ved sin lest, slik Odd Reitan med sitt REMA 1000 valgte. Hagen ville bli noe mer enn kjøpmann. Det er nå seks år siden han solgte seg ut av varehandelen. Nå er han største eier i Orkla. Nå vil han være langsiktig industribygger. Men Hagen sliter med å oppnå den posisjonen. Han må finne seg i å se at det er Kjell Inge Røkke som står øverste på pallen når det gjelder industribygging. Og Stein Erik Hagen er ikke i nærheten av å oppnå den posisjonen i Orkla som Jens P. Heyerdahl hadde. Hagen har brukt milliardene sine til å kjøpe seg inn i det andre har skapt – i Orkla, Jernia og Komplett, hvor han har sine største investeringer. Fortsett å lese Hagen i nymoderert utgave →

Kommentarer

Taushet eller sannhet

Forsvaret må ha lov å mene at de norske skarpskytterne som har skrevet bok, bryter taushetsplikten. Det kan forsvares når det bidrar til å gi oss et sannere bilde av hva som skjer i Afghanistan,

Skarpskytternes bok fra Afghanistan er et brudd på taushetsplikten, mener Forsvaret.

–        Når man skriver om ting man får rede på og utfører i tjenesten uten å rådføre seg med arbeidsgiver, har man brutt taushetsplikten, sier oberstløytnant John Inge Øglænd til Aftenposten om boken ”Med mandat til å drepe ” som Kagge forlag har gitt ut. Fortsett å lese Taushet eller sannhet →

Kommentarer

Dropp åremålene

Det er påfallende at Frp har satt unge Mette Hanekamhaug forfekte en ledertenkning i skolen som bør høre museene til. Åremålet bør også staten kvitte seg med når de skal hente inn nye sjefer for Nav, Norges Bank og diverse viktige tilsyn.

Det er en del bra i Frp 10 punkter for en bedre skole som Mette Hanekamhaug lanserte i går. Men på et punkt havner hun i grøfta. Frp vil ansette rektorer på åremål.

– Vi vet at god skoleledelse er avgjørende for hvordan skolen fungerer og hvor mye elevene lærer. Derfor mener vi at rektorer skal ansettes på åremål. Når de vet at innsatsen deres skal evalueres, vil de bli mer opptatt av å utvikle skolen sin. Gjennom en åremålsløsning sikrer vi også at uegnede rektorer ikke får fortsette, sier Mette Hanekamhaug. Fortsett å lese Dropp åremålene →

Kommentarer

Ufrivillig deltid

Det er godt Hanne Bjurstrøm setter foten ettertrykkelig ned for L0s krav om å gi deltidsansatte lovfestet rett til å jobbe heltid. Flere kan få heltidsjobb om arbeidstakerorganisasjonene viser mer fleksibilitet med hensyn til turnuser og arbeidstid,.

Når LO støtter den rødgrønne regjeringen, vil de ha noe igjen for det. Ingen faglige rettigheter skal svekkes og LO må kunne vise til at samarbeidet med de rødgrønne fører til styrking av  arbeidstakernes rettigheter. LO har nådd et stykke på vei i kampen mot sosial dumping. De nådde ikke fram i sin kamp mot EUs tjenestedirektiv. Likelønn har stått høyt på dagsordenen i flere år. Før årets forhandlinger virket det som om både LO og alle arbeidstakerorganisasjonene var enige. Det er de aldeles ikke. LO representert ved Fagforbundet er opptatt av å heve lønningene til lavlønnede kvinner som har lav utdannelse. Unio er opptatt av å gi et ekstra lønnsløft slik at kvinner i offentlig sektor med fire-fem års utdannelse kan tjene like mye som for eksempel ingeniører i det private. Unio mener at regjeringen i årets oppgjør ikke har løftet en finger for å sikre likelønn, mens Fagforbundet er fornøyd med det ”deres kvinner” til slutt kom godt ut. Likelønn kan ikke kjøres fram som en vinnersak for de rødgrønne og LO. Det spørs om retorikken holder til neste oppgjør når resultatet ved årets oppgjør ble så magert. Fortsett å lese Ufrivillig deltid →

Kommentarer

Under saftig monsterpress

Terje-Riis Johansen har snublet, er ydmyket og gjort til syndebukk, men bonden fra Skien tåler en trøkk og tviholder på at det er han som er sjefen for kabler og master her til lands.

Før sommerferien forsøkte opposisjonen å få båret Terje Riis-Johansen ut av statsrådskontoret fordi de mente han ikke hadde informert Stortinget tidlig nok om at Jens Stoltenbergs månelandingsprosjekt på Mongstad ville bli utsatt fire år. Mistillitsforslaget falt dødt til jorden.

Terje Riis-Johansen visste at han satt med en langt varmere potet i fanget. Da de fleste hadde tatt ferie, 2. juli, gjorde han det klart at det ikke er noen vei utenom å bygge en kraftledning gjennom Hardanger. En måned senere måtte Jens Stoltenberg konstatere at saken hadde utviklet seg til en krise de ikke kunne leve med. Noe måtte gjøres for å roe nervene og få kontroll med situasjonen.

Ekspertene

Landets fremste eksperter i Statnett og Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen vurdert, skissert, beregnet og planlagt i årevis og gitt sine anbefalinger for lengst. Det gikk både vinter og vår uten av de rødgrønne klarte å bli enige. Til slutt måtte det skjæres igjennom. Regjeringen orket ikke ta sjansen på at bergenserne kunne bli uten strøm. Fortsett å lese Under saftig monsterpress →

Kommentarer

Statoil lunken til fornybar energi

De rødgrønne kan bare glemme å tvinge Statoil til å satse på fornybar energi hvis Helge Lund konkluderer med at det ikke er lønnsomt. Skal de aldri forstå hvordan børsnoterte selskaper arbeider?

I helgen sa Statoil-sjef Helge Lund at det kunne bli aktuelt å droppe satsingen på fornybar energi hvis det ikke ble lønnsomt. I så fall vil Statoil gå tilbake til kun å drive med olje– og gass. Helge Lund stiller også spørsmål ved om de har høy nok kompetanse til å lykkes innen fornybar energi.

Helge Lund er ikke den som taler i utrengsmål, og han har så visst ikke for vane å si mer enn han må. Det er ingen grunn til at han må flagge en mulig avvikling av satsingen på fornybar energi. Den mest naturlige forklaringen er at han vil utfordre politikerne til å bestemme seg for om de vil legge forholdene til rette for fornybar energi eller ikke. Men CO2-avgift, høyere strømpris eller subsidier, kan fornybar energi bli lønnsom her til lands.

 Bråk

 Lund vet det blir bråk når han uttaler seg som han gjør. Erling Sande (Sp), leder av Stortingets energi- og miljøkomité, sier til Klassekampen i dag at han er klar for å bruke statens eiermakt og tvinge Statoil til å satse på fornybar energi. Han mener Lund er fanget i en kortsiktig tekning og peker på at tiden arbeider for fornybar energi.

–        Jeg mener det er naturlig at vi løfter fram fornybar energi på vegne av staten, rett og slett fordi det er riktig både politiske og miljømessig, men også fordi det vil være klokt for å forvalte verdiene i selskapet, sier Sande.

 Snorre Valen (SV) mener tiden nå er inne for å ”stramme skruen eiermessig ”. Han vil ha fornybar energi, men ikke oljesand.

Per Rune Henriksen, Aps medlem i komiteen, sier Statoil selv må gjøre de forretningsmessige vurderingene, men at det viker lite fremsynt å droppe satsing på det fornybare.

 Ketil Solvik Olsen Frp peker på at Statoil er et børsnotert selskap og at det blir like lite av den eierstyringen SV og Sp snakker om når det gjelder fornybar energi som det ble når det gjaldt oljesand.

–        Som politikere kan man like eller mislike det, men om vi mener dette er helt grusomt, må vi sørge for at fornybar energi blir mer lønnsomt å investere i, istedenfor å forvente at næringslivet skal investere i ulønnsomme prosjekter.

 Hodet i veggen

 Den vei Ketil Olsen staker ut, er den enste farbare. Erling Sande og Snorre Valen vil stange hodet mot veggen i sine bestrebelser på å tvinge Statoil. Det ikke slik børsnoterte selskaper styres. De er satt til å drive lønnsomt, ikke å gjøre de politikerne mener. Fortsett å lese Statoil lunken til fornybar energi →

Kommentarer

KrF dropper bekjennelsen

KrF dropper bekjennelsen Å droppe kravet om at tillitsvalgte må være bekjennende kristne er ikke noe sesam, sesam for økt velger oppslutning. Det vil være et stort skritt i riktig retning fordi KrF med troverdighet vil framstå som et mer åpent parti som folk flest kan stemme på.

Går det som KrFs strategiutvalg ønsker, dropper de kravet om at tillitsvalgte må være bekjennende kristne. Det er sterkt delte meninger om dette innad i partiet. Derfor er det overraskende at de åtte medlemmene i strategiutvalget er blitt enige. – Vi må lage noe tryggere og sterkere enn dagens ordning. For meg er bekjennelsesparagrafen et veldig diffust lim, sier nestleder i KrF og leder av utvalget, Dagrun Eriksen, til Vårt Land. Hun mener tillitsvalgte i fremtiden bør forplikte seg på formål fremfor tro. Det slår fast at KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen og at formålet er å fremme en politikk bygget på menneskeverdet, nestekjærligheten og forvalteransvaret.

KrFs nestleder avviser at endringen de foreslår vil svekker partiets kristne profil.

Intens debatt

Strategiutvalgets rapport legges fram i oktober. Det må 2/3 flertall på to landsmøter før endringen kan tre i kraft. Før den tid kan det bli en temmelig intens debatt. KrFs fylkeslag i Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal har sagt nei til å fjerne bekjennelsesparagrafen. Eriksen sier at hun har registrert en større vilje til å endre paragrafen enn hun var klar over da utvalget startet sitt arbeid.

 Når utvalget er enstemmig, kan det betyr at denne saken ikke splitter partiet slik en kunne frykte. Begge de to nestlederne, Inger Lise Hansen og Dagrun Eriksen er for endringen. Det vil overraske mye om ikke de to tidligere partilederne, Valgerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondevik rykker ut med støtte til utvalget. Spørsmålet er hva nåværende leder, Dagfinn Høybråten vil si. Det kan være han vil se hvordan saken utvikler seg, eller han kan nå gå ut og si at han er enig med utvalget. Det kan ta noen av kraften fra motstanden på Vestlandet. Samtidig kan det provosere de som er i mot. De kan da føle at sakene er avgjort før utvalget har lagt fram sin innstilling. Fortsett å lese KrF dropper bekjennelsen →

Kommentarer

Selvsagt Oslomakt

Frank Aarebrot har rett i at det er Oslomakten som rår, og det er også meningen. Slik vil politikerne ha det, ikke minst de rødgrønne.

Sp vil gjerne ha monopol på å kjempe mot Oslomakten. I vår rykket Liv Signe Navarsete ut mot Oslo-makten i politikken og snakket mye og varmt om å flytte makt ut til folket og distriktene. Hun bedyret at Sp var til å stole på når det gjaldt lokaldemokratiet og hun advarte mot å bygge opp Oslo som en sterkere maktbastion.

Liv Signe Navarsete får mene og tale som hun vil, men hun kan ikke dokumentere at det er blitt mindre sentralisering med Sp i regjering. Med en viss rett kan hun argumentere for at det kunne blitt mer sentralisering dersom Ap hadde fått turet fram som de ville.

I Hardangersaken må Sp finne seg i å være frontfigur for Oslomakten. På Vestlandet er mange med godvilje for Sp rystet over at partiet vil overkjøre både kommuner og miljøvernere. Professor Frank Aarebrot, som må regnes som en av aksjonistene mot regjeringen når det gjelder kraftledningene i Hardanger, gir Sp det glatte lag i dagens Klassekampen. Blant regjeringens motstandere er også Bergens Tidendes redaktør, Trine Eilertsen, som skriver at i denne saken har Sp ”gått seg vil” og sviktet som talsmann for provinsen.

Sentralmakten

Konfliktlinjene i Hardangersaken er blitt mange. På Vestlandet snakker man om med iver om kampen mot ”Oslo-makta”. Frank Aarebrot fremstår som en slags ideolog for å se saken i et slikt lys. Han påstår vestlendingene føler seg overkjørt i sak etter sak og at det er et opprør på gang. Han trekker paralleller til andre land i Europa der det er sterke spenninger mellom sentralmakten og en eller flere regioner. Han minner også om at oljen ligger i Vest og at særdeles mye av verdiskapningen skjer i dette området av landet.

Det er ingen nasjonale politikere som har hoppet på Aarebrots vestlandspatriotisme. Det må nok et eget Vestlandsparti til, om det skal bli fart på sakene. I Klassekampen i dag spår han at et slikt parti blir dannet dersom kampen om kraftmaster tilspisser seg og Herborg Kråkevik bæres bort i Hardanger bunad.   

Osloretorikken ser ut til å fungere for å holde temperaturen oppe i saken. Aarebrot snakker om Vestlandet. Det blir mer trøkk idet da. Han burde sagt Hordaland. De har et relativt avslappet forhold til Hardangerstriden i Rogaland og Sogn og Fjordane.

Altasaken

Oslomakt når det gjelder kraftutbygging er solid forankret. Det var Oslo mot både Alta, Mardøla og Aurland. Slik vil politikerne ha det. De har utformet et sinnrikt regelverk for hvordan slike saker skal behandles.

Så kan man selvsagt hevde, som Aarebrot gjør, at vestlendingene føler seg oversett, overkjørt og satt lite pris på. Det var nøyaktig samme argumentasjon som ble ført på vegne av samene da Alta ble bygget ut. Slike argumenter fremføres med varierende styre når kommuner, lokalsamfunn eller kommuner ikke når fram med sitt syn.

Folkelige protester mot noe de ikke vil ha i sitt nærmiljø, kan bli temmelig høylytte. Det ble aksjonert i flere år mot flyttingen av Den amerikanske ambassaden til Huseby. Saken fikk også rettslige etterspill, og det var så vidt politikere orket å holde fast på det vedtaket som var fattet. Et sted må ambassaden ligge. Ingen vil ha amerikanerne i nærheten. Og vi kan ikke sende de inn i marka. Det vil det også bli protester mot.

Regionalisering droppet

De som klager over at Oslomakten er sterk, har får så vidt rett. Norge er et sentralstyrt land. Det blir snarere mer enn mindre sentralstyring. Det produseres stadig nye lover for å sikre at utviklingen blir slik Stortinget ønsker. Det skal være mest mulig likhet. Bevilgninger til kommunene øremerkes langt mer enn kommunene ønsker, fordi ”Oslomakten” vil styre.

I årevis har vi snakket om en sterkere regionalisering for å kunne føre makt fra Oslo over til regioner slik man ha det i andre land. Her forlangte Sp at ingen fylker skulle tvinges til å slå seg sammen. Det endte med at regionreformen kokte bort i kålen.

Sykehusene som fylkeskommunene tidligere hadde ansvaret for, er overført til statlige helseforetak. Fylkeskommunene humper og går videre, svakere og mindre betydningsfulle enn noensinne. I dag forteller riktignok kulturminister Anniken Huitfeldt til NRK at hun vil flytte makten til å oppnevne styrer for muser, teatre og festivaler til Fylkeskommunene. Det er da noe. Men representanter for kulturinstitusjoner tror det fører til de får mindre kompetente styrer når fylkeskommunen skal overta.

Antallet små og svake kommuner er omtrent det samme år etter år. Med Sp i regjering blir det slik. Det som virkelig ville endret maktforholdene, er Høyres forslag om å lage større kommuner og droppe fylkeskommunen.

Kommentarer

Ledelse ved makt eller kompromisser

Hardangersaken ender opp i en studie i risikoen ved kompromisser i sammenhenger der maktkamper rår.

Den velvilje som regjeringen så ut til å skaffe seg da de lanserte ”time out” i Hardanger, kan være i ferd med å dunste bort. Nå vil Aps egen kommentator, professor Frank Aarebrot, ha Terje Riis Johansen vist ut av regjeringen. På Vestlandet er oppgitt og erklært ubrukelig.

I næringslivet vil en slik offentlig retrett som regjeringen har foretatt nærmest vært utenkelig. Her står prinsippet om at skal beslutningen iverksettes sterkt. Allikevel vet vi at det i store, profesjonelle organisasjoner foregår omkamper som har som mål å reversere beslutninger. Langt fra alle beslutninger som blir fattet, blir gjennomført. Grunnen er at beslutningen bygger på sviktende forutsetninger eller at den ikke er skikkelig forankret hos dem som skal gjennomføre den eller som den får konsekvenser for. Dårlig forarbeid, betyr dårlig gjennomføringskraft. I siste nummer av Harward Business skriver Roger L. Martin om strategier som feiler fordi forankringen mangler.

Beslutningen om å bygge kraftmaster i Hardanger var solid forankret faglig, men dette maktet ikke regjeringen å kommunisere. Folk hadde ferie. Arbeidet med å selge inn og forklare regjeringens beslutning ble tilfeldig. Dette oppdaget både mediene og de som var uenige. De vant fram i opinionen om at faktagrunnlaget var uklart.

Nedleggelse

Den samme kampen om fakta skjer ofte når det er snakk om at bedrifter må legges ned eller nedbemanne. Før valget for seks år siden gjaldt det nedleggelse av Union i Skien. Det store argumentet var at styret og administrasjon opererte ut fra feile fakta. Det var mulig å få lønnsomhet. Politikerne hengte seg på og de rødgrønne lovet nærmest forbud mot å nedlegge lønnsomme bedrifter. Smartingene Petter Stordalen og Øystein Stray Spetalen sa endatil at de ville kjøpe fabrikken for å drive den videre. I dag innser de alle fleste at det var en klok beslutning å legge ned Union.

Da TV2 skulle nedbemanne i fjor, godtok ikke redaksjonsklubben de kalkylene ledelsen la til grunn for driften fremover. De bestilte en egen ekspertutredning som selvsagt ga dem støtte.  

Det viktigste en leder gjør, er å bruke den makten man har på en riktig måte. Det er nødvendig for å beholde makten, skriver Niccolo Maciavelli i sin bok ”Fyrsten”. Den leder som bommer på riktig maktbruk, vil miste sin makt.

Machiavelli

Machiavelli ville vel ha anbefalt bulldoserstrategien i Hardanger. Han anbefaler at upopulære beslutninger gjennomføres raskt. Desto mer motstand enn beslutning vil vekke, desto viktigere er det at det gjøres kjapt og effektivt.

Slik sette burde regjeringen gitt Statnett beskjed om å kjøre fram gravemaskinen i september allerede, gitt beskjed til fagfolkene i NVE og Statnett og departementet pepre mediene og andre med argumenter for den beslutningen som er fattet og ikke minst solgt kraftledninger inn som best for klima. Da hadde striden kulminert i høst og det hadde roet seg ned i valgåret 2011.

Jens Stoltenberg liker ikke å bruke makt. Det har han til felles med den forrige statsministeren, Kjell Magne Bondevik. De tror på dialog, kunnskap og prosess. De utsetter vanskelige avgjørelser og liker ikke å overkjøre. Men de kan fatte kontroversielle beslutninger. Kjell Magne Bondevik gikk ikke tilbake på beslutninger slik Jens Stoltenberg gjør. Det har sannsynligvis sammenheng med at Jens Stoltenberg har møtt så massiv motstand fra sine egne. Det var LO med Gerd-Liv Valla som fikk ham til å snu når det gjaldt endringer i sykelønnsordningen, og det var velgerflukten som førte til ”time out” i Hardanger.

Frank Aarebrot

Jens Stoltenberg kunne valgt å droppe beslutningen og sagt at vi begynner på nytt, men gjort tiltak som på kort sikt hadde sikret bedre strømforsyning til Bergen.

Regjeringen valgte en mellomløsning, et kompromiss, ikke på sak, men på prosess og fakta. I går blusset striden opp igjen knytte til om det skal nedsettes et uavhengig utvalg eller ikke. Igjen ser vi at regjeringen presses på defensiven. De som er imot kraftmaster i Hardanger, kjører massivt på. De har ingen ting å vinne på å kompromisse med regjeringen.

Frank Aarebrot krav om at Terje Riis-Johansen må trekke seg fordi han saboterer regjeringens beslutning om å la uavhengige, viser at Aarebrot selv kan maktspillet kunst. Hans premiss er noe regjeringen ikke går god for. Det var slik Unio også opererte når det gjaldt påstanden om at regjeringen måtte legge fram en likelønnspott, for de hadde lovet de. Det hjelp ikke at regjeringen gang på gang sa at de aldeles ikke hadde lovet eller ville legge fram en pott utover rammen.

Hardangersaken kan utvikle seg fra vond til verre for regjeringen. Opposisjonens ordførere på Vestlandet forsøker å utnytte situasjonen til både å få stoppet kraftmastene og påføre de rødgrønne et varig nederlag. Regjeringen har brakt seg i en situasjon er de kjemper med ryggen mot veggen. De har parkert seg selv i ventemodus og kan ikke komme på offensiven i forhold til det saken handler om.