Alle innlegg av Magne Lerø

Løgner og nasjonalhelt

Jens Chr Hauge er en nasjonal strateg og en ruvende lederskikkelse. Men han er også et eksempel på at makt kan korrumpere. Han lyver for sakens skyld, men også for å redde sitt eget omdømme, skriver redaktør Magne Lerø.

Hadde mediene visst, ville Jens Chr Hauge fått sparken og blitt forvist fra politikkens og de betrodde tillitsvalgtes rekker. Grunnen er, som Aftenposten skriver innledningsvis i sin artikkel i dag: Han bløffet om egen innsats ved krigsutbruddet. Han løy for Stortinget. Han førte Lundkommisjonen bak lyset. Han feilinformerte bevisst regjeringen om tungtvannssalget til Israel.

 

Her er det ikke snakk om en uheldig uttalelse med etterfølgende mediejag for å dokumentere at man ikke sa den hele og fulle sannhet der og da, slik det skjedde med Manuela Ramin Osmundsen. Det dreier seg heller ikke om ei brygge og et stabbur og hva som ble sagt og gjort i forhold til Tromsø-OL, som tilfellet var for Åslaug Haga. Jens Chr. Hauge løy bevisst og gjennomtenkt både i forhold til Stortinget og regjeringen. Han var en manipulator med andre ord. Saken var viktigere enn sannheten for ham.

 

Det kan skrives side og opp side ned, og tales i timevis om Hauges store innsats for Norge, om ham som nasjonal strateg, om hans usedvanlige mot og storslåtte lederevner og hans vilje til å kjempe igjennom det han trodde på. Det har da også vært gjort. Hauge har vært skrytt opp i skyene, som Einar Gerhardsen høyre hånd når det gjaldt å bygge opp landet etter krigen og trygt forankre Norge i det vestlige forsvarssamarbeidet i Nato.

 

Etter Olav Njølstads bok om Jens Chr Hauge, forstår vi at Gerhardsen var ”blondinen”, Hauge var ”bøllen”. Hauge var mer grå eminense enn frontfigur. Han forsto at det var i kulissene han kunne utøve makt og få gjort det han ville uten å måtte tråkle seg gjennom risikable politiske prosesser. Hauge gikk sine egne veier- og pakket vekk sannheten og la løgner på bordet der han mente det var nødvendig for sakens skyld. Hauge var en slags politisk jesuitt, en mann som mente målet helliger middelet.

 

VG er i fremste rekke når det gjelder å klistre merkelappen ”løgner” til politikere og sjefer. En skulle tro de ville slå stort opp denne boken. Her kan en dessuten lese om elskerinner, løgn fra kona og opplysninger om at Hauge slo sønnen til blods da han kalte ham en ”jævla horebukk”. Men nei. Politiske redaktør. Olav Versto, har skrevet en halv side. Det er alt. Og her finner vi ikke spor av den fordømmende holdning som eller preger VG når noen ikke har fortalt den hele og fulle sannhet med en gang. Tilfeldig, Neppe.

 

”Hauge, som i det mest av sin gjerning viste en høy grad av rettsbevissthet, valgte ved noen korsveier å være sin egen rettskilde, og følge sitt eget moralske kompass; han valgte åpenbart å legge til grunn nødrettsbetraktninger heller enn lovens bokstav når det gjaldt overvåking av dem han betraktet som demokratiets fiender. Det kan ha vært et utslag av den nødvendighetens lov han lærte under krigen”, skriver Versto.

 

Det som er blank løgn overfor storting og regjering, omtaler Versto som ”egen rettskilde” og ”eget moralsk kompass”. Det er å forskjønne hans handlinger og personlighet. Det er skyggene i Hauges personlighet som her avdekkes. Det er hans ego på avveie. Og om han hadde grunner for det han foretok seg på femtitallet, forsvarer ikke det at han førte Lund-kommisjonen på avveie flere tiår seinere. Det handler om å lyve for å redde sitt eget omdømme.

 

Jens Chr Hauge er et eksempel på at makt kan korrumpere. Hauge er en leder som midt i sin maktfullkommenhet mister gangsynet.  

 

Ledere som har usedvanlige sterke sider, har som regel usedvanlige svake sider. En av Hauges svake side var forholdet til sannheten.

 

Noen mennesker som er usedvanlig dyktige når det gjelder å prestere og utrette, har en egen evne til å velge bort den virkelighet som ikke passer. De lefler både med bedraget og selvbedraget. Hauge hadde en så sterk selvbevissthet, en så intenst ønske om å vinne igjennom med sine egen oppfatninger og følge sine egne følelser, at han gikk over grensen for hva som kan aksepteres.

 

Flere ruvende lederskikkelser har skyggesider som man streber for å holde skjult så lenge man lever. Sannheten om Jens Chr Hauge er nå kommet for en dag. Olav Versto kan fortsatt få mene at han er et stort menneske, som han skriver, men VG skulle selvsagt fått ham fjernet, for han sa jo ikke alt som det var da han ble spurt. Det er en dødssynd i dagens VG-verden.

Pakke til de kriserammede

Om den finansielle krisepakken er nok? Hvem kan vite det? Krisen synes i alle fall å være nok for å få Frp nedover og Ap oppover på meningsmålingene. Det er da noe for en sosialistisk minister som må redde landets høyrevridde kapitalister, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringens krisepakke på 350 milliarder kroner til bankene får rimelig god oppslutning. Selvsagt mener noen av talsmennene for finansnæringen at pakken burde kommet før. Det mener også Høyre. Høyre kobler også finanskrisen til at bedriftene blir hardere beskattet neste år. Det samme gjør NHO. Det kan være at regjeringen legger for store byrder på næringslivet med året skattepakke, men konsekvensene trenger ikke bli så dramatiske som arbeidsgiverorganisasjonene hevder. Enhver skatteskjerpelse som rammer næringslivet, blir vanligvis møtt med advarsler om at det vil gå ut over vekst og arbeidsplasser.

Selvsagt vil finanskrisen måtte gå utover arbeidsplasser. Små og svake bedrifter vil bukke under. Det skjer alltid i dårlige tider. I en tid da det er knapphet på arbeidskraft, er ikke det nødvendigvis en krise. Det er ubehagelig for dem som mister arbeidsplassen sin. Men for de aller fleste går det greit å få seg nytt arbeid. Det vil ta noe lengre tid nå, fordi bedriftene er forsiktige med å satse.

Bedriftsforbundet er blant dem som mener at regjeringen også burde ha garantert for at bedrifter ikke skal tape penger som de har plassert i banker. Det er vitterlig en forskjell på folks sparepenger og finansielle plasseringer som bedrifter har foretatt. Det er ikke rimelig å skrev at staten skal garantere for at ingen bedrifter skal tape penger på bankkrisen. Banker er også bedrifter som kan gå konkurs. Da er privatpersoner prioritert og garantert. Det får holde.

Når bankene får sikkerhet for 350 milliarder kroner og renten settes ned denne uken, bør dette gi gode virkninger. Om det er nok? Hvem vet hva som er nok? Det må nødvendigvis tiden vise.

Finansnæringen i alle vestlige land som vanligvis advarer mot statlig innblanding, synes ikke lenger å ha hemninger når det gjelder å rope på hjelp fra staten. I helgen har den politiske ledelsen i EU vært samlet og blitt enige om hvilke grep som skal tas. Det dreier seg om garantier og statlig overtakelse av viktige banker. Det er også delte meninger om det staten fortar seg er nok i EU og USA. Slik vil det nødvendigvis måtte være. Strategien kan ikke ”pøs på med mest mulig penger for å være på den sikre siden”.  

Mens diskusjonen ruller om hvorvidt regjeringens tiltakspakke er nok, kan Kristin Halvorsen konstatere av finanskrisen i alle fall er nok til å få skjøvet Frp nedover på meningsmålene. En meningsmåling som InFact har utført for VG viser at Frp går 3 prosent ned og Ap 2,2 prosent opp. Høyre kan også notere seg for en prosent opp. Dette en klar indikasjon på at velgerne foretrekker en velprøvd politikk når krisen rammer.

Krisen er alvorlig nok for Norge. Men ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe for de rødgrønne. Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg fremstår nå som et godt samkjørt team. Hvis de lykkes med sin tiltakspakke, vil de score poeng hos velgerne. Det motsatte vil skje, dersom de mislykkes. Den norske stat har så mye penger å sette inn, at mye kan tyde på at de kan ta kontroll over situasjonen.

Sosialisten Kristin Halvorsen kan ellers glede seg over at det i de vestlige land nærmest føres SV-politikk. Staten holder finansfolka i sjakk og tar viktige eierposisjoner i finansnæringen. I Frankrike og USA har staten også gått løs på sjefslønningene. Det er i alle fall i ferd med å skje at godtgjørelse til ledere er i ferd med å gå fra å være astronomiske til å bli ”altfor høye” som nok Halvorsens vil si. Men hun har i alle fall ikke stilt som betingelse at bankene som nå får låne ”statens gullkort” kvitter seg med opsjoner til sine sjefer. Men det er nok ikke nødvendig, Det er ikke mye de er verd for tiden.  

Lunds etiske rensing

Helge Lund bør avslutte det som kan oppfattes som en klappjakt på Libya-syndere. Sørg for at etikken etterleves idag, ikke forsøk på en «etisk rensing» som rammer underordnede i Hydro for det som skjedde for åtte år siden, skriver redaktør Magne Lerø.

Prioritet nummer én for konsernsjef Helge Lund i StatoilHydro er å forvisse seg om at selskapet ikke knyttes til korrupsjon. Han har ikke noe valg. Ennå har han en amerikansk korrupsjonsadvokat på nakken, en påpasser som når som helst kan be om å få vite og se alt. Nå har han brukt noen hundre millioner på å granske Libya-saken, sparklet de to viktigste Hydrotoppene som fulgte med inn i fusjonen med Hydro, Tore Torvund og Morten Ruud, og sendt saken over til Økokrim og amerikanske børsmyndigheter. Videre har han gjort det klart at det kan bli aktuelt å kreve erstatning fra Hydro. Men ifølge Dagens Næringsliv skal det ryddes enda mer. Onsdag sendte nemlig personaldirektør Jens R. Jenssen ut en e-post til sentrale medarbeidere der det heter at det kunne bli aktuelt med ”ytterligere tiltak på basis av granskingen”. De som er i søkelyset er ”ansatte som er blitt intervjuet som vitner av granskerne”.

Brevet har vakt sterke reaksjoner internt. Aftenposten skriver i dag at det er store samarbeidsproblemer mellom Statoilfolk og Hydrofolk. De som kom fra Hydro frykter at de nå blir valset over. Statoil har overtatt.

Slik er det i fusjoner. Denne uken er mange følelser vekket til live. Og det sprer seg frykt og uro.

 

Ledelsen i StatoilHydro bør nå stoppe opp. En må være varsom med å sette i gang noe som kan minne om en klappjakt på Libya-syndere. Når to sjefer har fått sparken og en har trukket seg som følge av Libya-saken, holder det. StatoilHydro bør ikke gi seg i kast med en ”etisk rensing” av organisasjonen som rammer underordnede i Hydro for noe de foretok seg for åtte-ti år siden.

 

–         Bruk heller energien på å sørge for at ingen gjør noe tilsvarende i dag eller i fremtiden, sier rådgiver i næringslivsetikk, Jørn Bue Olsen i dagens utgave av Ukeavisen Ledelse. Han reagerer på at folk i dag for en ”etisk dom” for å ha fulgt en praksis som langt på vei var akseptert den tid handlingen fant sted. Derfor vil Bue Olsen gi amnesti for ledere. Da vil de lettere åpent kunne fortelle hva som har skjedd uten frykt for at de får sparken.

 

Helge Lund må vokte StatoilHydros omdømme. Det gjør han på en utmerket måte. Han må også sørge for at konfliktnivået i selskapet blir så høyt at det går ut over effektivitet og lønnsomhet. Statoil fikk med seg mye kompetanse fra Hydro. De må sørge for at de som kom over fra Hydro ikke opplever at de blir herjet med eller plassert i et B-lag.

 

Vi kan ikke se at det skulle være behov for en større ryddesjau i StatoilHydro etter det som er avdekket i granskingsrapporten. Ledelsen må gjerne ta en samtale med noe av dem som var involvert i Libya- engasjementet, men det bør ikke få noen konsekvenser for deres stilling eller posisjon i selskapet i dag. Det er ikke dødssynder som er begått i Libya.

Jakten på Reitens hode

VG mener mye kan tyde på at Eivind Reiten har ansvar for en bedriftskultur i Hydro som stinker. I jakten på et næringslivshode er det lite man ikke tillater seg, skriver redaktør Magne Lerø.

VG lukter næringslivsblod. I dagens artikkel heter det at avisen har fått tilgang til ”informasjon fra granskingen som kleber Hydro-sjef Eivind Reiten til de omstridte konsulentpengene i Libya”. Med andre ord: det er ikke nok med at Reiten fremstilles som en løgner. Han ”klebes” nå også til korrupsjon.

VG hevder å ha et anonymt vitne som forteller at Eivind Reiten og daværende Hydro-sjef Egil Myklebust diskuterte utbetalingene til Libya i detalj på et møte i Paris i 2001. Myklebust har tidligere benektet det.

Tittelen i VG er: Alle rundt Reiten visste.

Det kan utmerket godt være sant. Det er poenget i Dagens Næringsliv i dag. Selvsagt visst en del rundt Reiten det som hadde skjedd. Det var jo hans underordnede som hadde ansvaret for utbetalingene. Reiten baserer seg på at han fikk et notat da han ble sjef i Hydro der det ble konkludert med at det var ryddet opp i det engasjementet Saga hadde startet opp i Libya. Dagens Næringsliv bringer en faksimile av notatet.

 

Redaktør Olav Versto i VG skriver at han skal være den siste til å påstå at Eivind Reiten lyver når han sier at han først i oktober i fjor ble kjent med alle forhold knyttet til korrupsjonen i Libya. Det er bare det at inntrykket VG skaper, er at Reiten ikke snakker sant. Versto skriver videre at det klokeste Reiten antakelig kan gjøre, er å gå av før denne saken ytterligere svekker ham selv og Hydro.

 

Siden Statoil ikke er blitt informert om Libya-kontraktene, mener Versto det kan tyde på at Reiten ikke har holdt orden i eget hus og bestyrt en bedriftskultur som stinket.

Det er en temmelig drøy påstand på et særdeles tynt grunnlag.

 

Underforstått: bedriftskulturer som stinker, kan vi ikke ha. Da må sjefen gå.

 

Til slutt minner Versto om at Reiten har så pass erfaring fra politikk at han bør forstå at politikerne ikke vil finne seg i så mye uklarhet omkring to selskaper der staten er storeier.

 

Politikerne er kommet på banen. Ågot Valla (SV) mener det er ledelsen i Hydro som har ansvaret og at saken må få konsekvenser. Hun har vært ute etter Reiten før.

 

Sylvia Brustad mener det ikke er bra for StatoilHydro og Hydros omdømme at det er uenighet om hva som har skjedd i Libyasaken

 

– Jeg har gitt klar beskjed om at jeg forventer at selskapene rydder opp i dette, sier hun til Aftenposten etter å ha hatt et møte med styreleder i Hydro, Terje Vareberg.

På spørsmål om hun har tillit til Eivind Reiten, svarer hun at det er styrets oppgave å ta stilling til. Det er så sant som det er sagt.

 

Aftenposten gjør et stort poeng av at Hydros styreleder Terje Vareberg svarte unnvikende på spørsmålet om han hadde tillit til konsernsjef Eivind Reiten etter at han kom ut fra et møte med. Og dermed lager avisen en tittel om at Vareberg er uklar om ”Reiten-tillit”.

 

Næringsminister Dag Terje Andersen ga styrelederen i Hydro, Jan Reinås sparken på telefonen da han ikke ville gjøre som Andersen sa, men behandle opsjonssaken i Hydros egne styringsorganer slik styret hadde lagt opp til. Reinås fant seg ikke i instruksjon fra en statsråd. Han valgte å stå for det han mente og bli sparket.

 

Terje Vareberg er heller ingen pudding. Vareberg har konkludert. Han har tillit til Reiten. Det må komme nytt materiale på bordet dersom Eivind Reiten skal sparkes. Varberg sparker ikke Reiten fordi politikere og kommentatorer i mediene mener han bør gå.

 

Terje Vareberg er opptatt av hva som er i Hydros interesse i denne situasjonen. Helge Lunds jobb er å ivareta StatoliHydros interesse. Lund lar juristene snakke for seg. Han har videre gjort det kjent av Statoil vurderer å kreve en erstatning fra Hydro for at de ikke har gitt uttømmende informasjon om forholdene i Libya.

 

Den harmonien Sylvia Brustad søker, kan ikke bestilles. StatoilHydro er tjent med å lage bråk for å vise for all verden, og ikke minst amerikanske børsmyndigheter, at de tar korrupsjon på ramme alvor. Å kreve erstatning fra Hydro vil understreke alvoret.

 

Aksjonærene i Hydro vil ikke betale erstatning til StatoilHydro uten at det er tvingende nødvendig. De gir seg ikke så lett. I denne situasjonen kan det bli oppfattet som en innrømmelse av feil å sparke Eivind Reiten. Derfor sitter det langt inne. På den andre siden kan det være Hydro må ofre noe for å få lagt konflikten med StatoilHydro bak seg. Hvis Hydro har en dårlig sak juridisk sett, er Reitens stilling mer utsatt.

 

Olav Versto i VG undrer seg over at ikke Eivind Reiten svarer på spørsmålet om han hadde informert Statoil om Libyakontraktene dersom han hadde visst om dem. Grunnen er trusselen fra StatoilHydro om at de kan komme til å kreve erstatning. I slike situasjoner får en klar beskjed fra ens advokater om ikke å si noe. En starter ikke prosedyren i en komplisert sak i samtale med journalister.

Reiten kjører videre

Hvis Eivind Reiten er en bløffmaker, må han selvsagt få sparken i Hydro. Men så lenge styreformann Terje Varberg går god for Reitens versjon, blir han sittende selv om det skrikes om hans avgang, skriver redaktør Magne Lerø .  

VG har bestemt seg. Flere dokumenter avisen har fått tilgang til, viser nemlig at Eivind Reiten i 2001 fikk vite at pengeoverføringene fra Hydro til Libya kunne være korrupsjon. Det skriver VG i dag. Ingen tvil altså.

Dette må da være dokumenter som advokat Jan Fougner, som har gransket saken for Hydro, ikke kjenner til. Eller så må de samme dokumentene kunne tolkes på ulik måte. For Jan Fougner slo fast i går at Reiten ikke kjente til korrupsjonen i Libya. Det dreier seg om en PowerPoint-presentasjon for et møte i konsernledelsen i Hydro i 25 juni 2005 og et notat datert 9. mai samme år. Reiten sier han aldri har sett en slik presentasjon og at notatet ikke gir grunnlag for å hevde at selskapet hadde vært involvert i korrupsjon.

 

Advokat Jørgen Stang Heffermehl, som uttaler seg på vegne av granskerne i Statoil Hydro, mener de har bevis på at konsernledelsen var informert. Om hva? Det er det avgjørende. Ble de orientert om utbetalingene til Abdurrazag Gammundi? Ble de informert om at det i Saga, som startet opp engasjementet i Libya, hadde vært en del tvilsomme utbetalinger, men at dette nå var ordnet opp i og alt var i skjønneste orden? Eller drøftet de spørsmålet om Hydro hadde fått med seg en korrupsjonssak da de overtok Saga og hva de skulle gjøre med det? Og mener man da at konklusjonen var at man bare skulle saken gå i glemmeboka?

Var utbetalingene til Gammundi å regne som korrupsjon ut fra de reglene som var gjeldende på den tiden eller er det ut fra dagens regler? På 80 tallet var det skattefritak for smøring, og det var ganske vanlig å måtte betale noen for å få oppdrag.

 

Noe av det som skrives i mediene i dag, viser at man bommer på hvordan en konsernledelse fungerer. Noe blir alle i en konsernledelse orientert om, men det hører ikke under ens ansvarsområde. En griper altså ikke fatt i det. Noe har man faktisk ansvar for personlig, og noe kan man bli stilt til ansvar for selv om man ikke har visst det. Personene i en konsernledelse har altså ulikt ansvar, og det blir alt for upresist å snakke om man var informert eller ikke.

 

Et annet forhold som denne saken berører, er hvilket ansvar sittende ledelse har for å granske det som tidligere ledelse har hatt ansvar for. Det viktigste er at nåværende ledelse sørger for selskapet har kontrollrutiner og systemer som sørger for at man ikke bryter lover eller handler i strid med egen policy. Eivind Reiten har tidligere sagt at han har forvisset seg om at Hydro følger lover og policy og at selskapet ikke har vært involvert i korrupsjon i den tiden han har hatt ansvaret. Og kan han kritiseres for å ikke ha satt i gang en gransking av det som skjedde i Saga i 1999 og 2000 når han i 2001 fikk beskjed om at det var ryddet opp?

 

Men når to selskaper fusjonerer, oppstår det en plikt hos ledelsen i de to selskapene til å informere om alle forhold som kan ha betydning for verdifastsettelsen av selskapet. Begge parter skal ha vite om man kjøper lik i lasten eller ikke. Her har Reiten et objektivt ansvar.

Det var Eivinds underordnede som varslet Statoil om de mulige problemene knyttet til Libya. Konsernsjef Helge Lund reagerte umiddelbart og varslet full gjennomgang. Eivind Reiten trakk seg som styreleder. Slik sett tok han konsekvensen av at Statoil ikke hadde fått korrekt informasjon.

 

Det var i denne forbindelse Eivind Reiten sa at han ikke kjente til saken. Den var like ny for ham som for Helge Lund, fikk vi inntrykk av. VG stiller i dag spørsmålet om Reiten lyver. Settingen er den samme som for Åslaug Haga og Manuela Ramin Osmundsen. I morgen kan vi få en oppfølger der en politiker eller andre sier at staten kan ikke ha sjefer vi ikke kan stole på.

 

Eivind Reiten sikker ikke trygt. Det bør han ikke gjøre når det er så pass delte meninger om hvem som visste hva i Hydros ledelse.

 Helge Lund har sparket Tore Torvund og Morten Ruud fra ledelsen i StatoliHydro etter at rapporten ”beskriver fakta om forhold som kan være problematisk i forhold til amerikansk og norsk korrupsjonslovgivning”, som det heter i pressemeldingen. Helge Lund vil være på den sikre siden. Han gjør det han mener StatoilHydro er best tjent med.  Det at de to må slutte, er Helge Lunds valg. Det valget har han rett og plikt til å ta. Om Reiten skal sparkes, er en helt annen sak. Han jobber ikke i StatoliHydro og har ikke hatt ansvar i Libya slik de to har hatt. Lederen for arbeidstakerorganisasjonen, SAFE, Terje Nustad mener Eivind Reiten må gå av fordi han ” må ha visst”, som han sier. Nustad bør komme seg opp på et høyere presisjonsnivå før han konkluderer.

Halvorsens pakkeløsning

De rødgrønne sa de skulle flå de rike. Den jobben tok markedet seg av. I dag står en stor flokk av nyflådde kapitaleiere og ber tynt om ikke å bli utsatt for flere prøvelser. Kristin Halvorsen bør se situasjonen an og ikke handle for raskt i møte med finanskrisen, skriver redaktør Magne Lerø.

Det budsjettet som Kristin Halvorsen legger fram i dag, skal ikke først og fremst leses som et svar på spørsmålet: Hva vil regjeringen gjøre for å løse finanskrisen? Norge rammes av en finanskrise, men vi har ennå ikke nok kjennskap til hvordan den vil påvirke norsk økonomi. Her må vi innvilge oss noe mer tid.

 

Island nærmer seg økonomisk kollaps. Staten overtar nå landets bankvesen og tar fullstendig kontroll over alle de forhold som påvirker den økonomiske utviklingen. Når landets statsminister setter inn alt det et land har av kompetanse og ressurser, er det beste egnet til å skape tillit og stabilitet. Det er det som skal til.

 

I USA ser ikke Kongressens redningspakke ut til å virke som forventet. Børsene raste nedover i går. Det kan imidlertid stabiliser seg i dag. 

 

Krisen brer seg til flere land i Europa. Regjering etter regjering må på banen. Vi er vitne til en gigantisk nasjonalisering av Vestens finansnæring.

 

Det grepet politikerne nå tar om finansinstitusjonene, vil de ikke slippe så lett. Det blir mindre armslag og mer kontroll fremover for dem som har mye penger. Hvis man også kan få utnyttet denne krisen til å ta rotta på en del skatteparadiser, kan vi begynne å snakke om de positive virkningene.

 

Her i landet hører vi stort sett klager fra kapitaleierne om at skatter og avgifter er for høye og at staten bør holde fingere lengst unna næringslivet. Nå høres ropet om at staten må gripe inn. Det haster, for nå tapes det penger over en lav sko.

 

Her må Kristin Halvorsen holde hodet kaldt. Norge er ikke i den situasjonen som USA og Island er i. Vi står på tryggere økonomiske bein. Det er ikke et stort problem for staten at mange private eiere taper milliarder på børsen. Det er til å leve med at noen av de finansslottene som er bygget opp de siste årene, raser sammen. Det er ikke Kristin Halvorsen eller Svein Gjedrems oppgave å redde kapitaleiere fra blodige tap.

 

Vi kan også leve med at svake bedrifter må melde oppbud, fordi de ikke får kapital til videre drift. Verre er det at flere bedrifter ser ut til å stå overfor et kortsiktig likviditetsproblem. Her kan Norges Bank komme opp med løsninger. Sannsynligvis må de strekke seg lenger enn de har signalisert så langt. Og mye tyder nå på at vi får en rentenedsettelse i løpet av oktober.

 

Kristin Halvorsen skal i dag legge fram et statsbudsjett, ikke levere en tiltakspakke for en finansnæring i krise. Hun kan tillate seg å se situasjonen an og finne en riktig dosering av virkemidlene. Noen spår at det bare blir verre, andre mener situasjonen snart vil stabilisere seg og at aksjekursene kan begynne å krype oppover igjen. Ekspertenes vurderinger spriker sterkt. Vi må bare vente og se.

 

Dagens Næringsliv melder i dag at pessimismen når brer om seg i bedriftene. Hver femte storbedrift planlegger nedbemanning. Det er et signal Halvorsen må ta på alvor. Hun må være varsom med å legge større byrder på landets bedrifter. Hvis landets småbedrifter rammes, gjør vi oss enda mer avhengige av oljebasert virksomhet. 

 

Vi trenger økt satsing på nyskaping i tiden fremover. Når det blir mindre privat kapital tilgjengelig for gründere og nye tiltak, må det offentlige stille økte midler til disposisjon.

 

Det noe Kristin Halvorsen ikke trenger å være så redd for. Kapitaleieren vil neppe flykte ut av landet dersom de ikke er fornøyd med det statsbudsjettet som legges fram. Hvor skulle de legge veien?

 

Og med en viss tilfredshet kan de rødgrønne konstatere at det ikke er mye igjen av feite bonuser og opsjoner til sjefene i våre største selskaper. Det regjeringen ikke fikk gjort noe med, har markedet virkelig tatt seg av.

 

I sommer meldte Martin Kolberg at de rødgrønne var klare til å flå de rike. Også det rakk markedet å ta seg av. I dag står en stor flokk av nyflådde kapitaleiere og ber tynt om ikke å bli utsatt for flere prøvelser.

Geir Mos skatteeventyr

Geir Mo vi ha oss til å tro på eventyr – at Frps skattesnyteri handler om at det er noen i skatteetaten som vil ta rotta på Frp. Dette er «komiske Ali» i fri dressur, skriver redaktør Magne Lerø.

Carl I. Hagen er ekspert på å skape inntrykk av at Frp er forfulgt av andre partier og medier og å fremstille seg selv som et offer for andres urimelige angrep. Denne teknikken har han lært bort til Siv Jensen og Geir Mo. Fredag ettermiddag fikk vi se offerteknikken demonstrert igjen.

Saken er at Frp har bestemt seg for å akseptere å betale deler av et skattekravet på nesten to millioner, men de bestrider skattemyndighetenes lovtolkning og vil anke saken til Skatteklagenemda.

 

Dette er en vanlig skattesak som handler om at Frp har brutt de reglene Stortinget har vedtatt. Men så kommer generalsekretær Geir Mo på banen. Hans budskap er at den saken viser at ligningsmyndigheten er ute etter nettopp dem. Dette er politikk, ikke skatt med andre ord. Dette er jevngodt med å be folk tro på eventyr. Det er ”komiske Ali” i fri dressur.

 

Det er frekt å angripe ligningsfunksjonærer på denne måten. De gjør jobben sin. I dag bør ledelsen i skatteetaten slå tilbake mot Frp. Når Frp har bestemt seg for å gode det meste av skattekravet, er det en innrømmelse av at de har brutt reglene og snytt på skatten. Da er det uhørt å kritisere de som er satt til å håndheve de lover og regler som politikere vedtar.

Når noen blir dømt, tar man en dom til etterretning. Man skjeller ikke ut retten og dommeren, i alle fall ikke dersom man vil opptre sivilisert og som en lovlydig borger.

 

Hvor tar han det fra, Geir Moe, påstanden om at det ligger politisk motiver bak det han kaller forfølgelsen av Frp? Dette er både en bløff og en kortslutning. Når Frp godtar en gedigen straffeskatt, er det fordi de han brudd skatteloven, ikke fordi noen i ”Skatt Øst” har funnet ut av de vil ta rotta på Frp.

 

Frp krever at ligningsmyndighetene også gjennomgår regnskapene til de andre politiske partiene. Det er en nytt eksempel på at Frp i denne saken har mistet gangsynet. Det er jo ikke slik at ligningsmyndigheten må gi seg i kast med å granske alle landets bakere dersom det viser seg at en har trikset med prisen på bollene.

 

De andre partiene på Stortinget har ikke hatt en hemmelig reisekasse. Det har ikke kommet fram opplysninger i mediene om at ektefeller har deltatt på dyre reiser uten at det er betalt skatt av fordelen. Om slike opplysninger dukker opp, og vi kan være trygge på at VG gjør hva de kan for å grave fram slikt, så kan og bør det bli bokettersyn også i disse partiene. Selvsagt.

 

Ligningsmyndighetene fortar en del stikkprøvekontroller med jevne mellomrom. De må gjerne velge ut et politisk parti for kontroll.    

 

Det er Carl I. Hagen som har ansvaret for at lov og orden-partiet Frp har gått på trynet. Han beklaget at han ikke hadde satt seg bedre inn i regelverket. Det er nå godt at han tar så pass med selvkritikk. Han burde lagt seg flat og bedt om unnskyldning for at han, som så ofte har kritisert andres brudd på regler, faktisk har gjort det samme. Istedenfor rykket Geir Mo og med sine påstander om at dette egentlig ikke handler om skatt, men om en politisk prosess mot Frp.

 

Dette kommer ikke til å bli en belastende sak for ”skattefnysepartiet” Frp. De har altfor mange velgere som er frustrert over skattesystemet. Altfor mange Frp-ere synes det er helt greit å forsøke å utnytte smutthull i skattesystemet slik Carl I. Hagen har gjort. Men samfunnet er faktisk avhengig av å fremme motsatte holdninger, nemlig den at lover og regler skal følges selv om man er uenig i dem. Det er ikke slik at det skal være opp til den enkelte å ikke ta det så nøye med samfunnets bestemmelser. I så måte er det forstemmende at Frp ikke klarere sier at skatteloven skal følges til punkt og prikke. De kan gjerne legge til at Frp vil jobbe politiske for å endre eller gjøre skatteloven så enkelt å forstå at folk flest og Carl I. Hagen ikke er i tvil.

 

Det Carl I. Hagen har gjort seg skyld i er grovt sammenlignet med for eksempel Åslaug Hagas utleie av stabburet og oppføring av et brygge uten tillatelser. Carl I. Hagens skattesnusk gjelder dessuten utøvelsen av vervet som partileder. Men det får ingen konsekvenser for Hagen og Frp. I Frp vil de nok ikke snakke om en ripe i lakken en gang.

 

Det kan kanskje komme noe godt ut av denne saken også. Frp kan jo bli litt mindre kjepphøye, litt mindre moralistiske, litt mer ydmyke når andre politikere kommer i søkelyset for ikke å ha alt sitt på det tørre. Frp vil sitte i glasshus i årevis fremover.     

Mobbing i Røde Kors

Røde Kors har nulltoleranse mot mobbing, men det mobbes like mye der
som i UD og i Arbeidstilsynet. Sjefer kan ikke gis ansvaret for
medarbeideres følelser. De fleste steder vil det alltid være noen som
føler seg mobbet, skriver redaktør Magne Lerø.

– Vi har nulltoleranse mot mobbing. Konflikter kan være legitime, men ingen skal føle seg mobbet, sier generalsekretær Trygve G. Nordby i Norges Røde Kors til Aftenposten i dag. Bakgrunnen er en intern spørreundersøkelse gjennomført blant Røde Kors-ansatte hvor hver fjerde svarer at de har opplevd at kolleger er mobbet eller trakassert.

205 ansatte i Norges Røde Kors svarte på spørsmålet: «Har du vært utsatt for mobbing eller trakassering i din jobb i Røde Kors det siste året?» 15 personer, eller 7,3 prosent svarte ja. Tilsvarende tall for vanlige norske arbeidsplasser ligger på rundt 4,5 prosent, ifølge en undersøkelse fra Bergen Bullying Research Group ved Universitetet i Bergen.

Ledelsen er selvsagt overrasket. Norges Røde Kors har i en årrekke jobbet aktivt mot mobbing. I fjor stilte kjendisene Bertine Zetlitz, Marian Saastad Ottesen og Kristofer Hæstad opp i Røde Kors’ landsomfattende kampanje mot mobbing. Nå viser det seg altså at organisasjonen selv har problemer med mobbing. 

Trygve G. Nordby er ikke den eneste som ikke er fornøyd med mobbetall i egen organisasjon. Det er nok også utenriksminister Jonas Gahr Støre. I utenriksdepartementet sliter de også med et mobbeproblem. Der har de også nulltoleranse for mobbing. Selvsagt.

Den første målingen for to år siden viste at 8,9 prosent av de ansatte i UD følte seg mobbet. I årets undersøkelse er tallet økt til 9,7 prosent.

– Vi har nulltoleranse for mobbing, men når en av ti svarer negativt på denne type spørsmål, er det et bevis på at vi ikke har løst de problemene som ble konstatert i 2006, sa utenriksråd Bjørn T. Grydeland da.

I Arbeidstilsynet sitter ekspertene på mobbing. En undersøkelse som de foretok i fjor blant sine 530 ansatte viste at 7 prosent har opplevd å bli mobbet og 22 prosent av de ansatte sier de har opplevd at en kollega er blitt mobbet.

Eva Aarrestad Eriksen, hovedtillitsvalgt for de ansatte i Norges Røde Kors, synes resultatene er alvorlige.

– Det er altfor mye. 15 er 15 for mange, slår hun fast.

Nå har fagforeningen fått forankret nulltoleranse mot mobbing i tariffavtalen.

Etter det Aftenposten erfarer har mobbesaker ført til at personer har gått fra lederstillinger i organisasjonen. Mobbingen har foregått i enheter ved hovedkontoret i Oslo og ved distriktskontorene. Ansatte ved enkelte distriktskontorer har også følt seg mobbet av tillitsvalgte.

Etter undersøkelsen har Norges Røde Kors innført varslingsordninger for at ansatte anonymt kan varsle om mobbing eller andre uregelmessigheter på intranettet. En pedagog ble også leid inn for å snakke på et allmøte om mobbing og trakassering. Røde Kors har altså gjort mye for å forhindre mobbing.

Men Røde Kors, UD og Arbeidstilsynet tar seg vann over hodet med sine mål om at ingen ansatte skal oppleve mobbing. Det må jo være det nulltoleranse betyr. Hvis vi forstår det som et ønske om at alle skal trives, få brukt sine evner og opplever sin arbeidssituasjon som meningsfull, skal selvsagt ”ingen mobbing” føres på den lista. Men som et krav til ledelsen om at de skal sørge for at ingen føler seg mobbet, blir dette galt.

Ledere skal lede godt og ha omsorg for sine ansatte. Det betyr at de ikke skal bruke makt unødvendig, ikke skjelle ut medarbeidere offentlig, ikke stenge ansatte ute sosialt eller faglig, ikke gjøre store endringer i arbeidssituasjonen som ikke er drøftet med de det angår og/eller tillitsvalgte, for eksempel. Ledere skal sørge for at de følelsesmessige belastningene for ansatte som følge av det daglige arbeidet eller omstillinger, ikke blir tynge enn nødvendig.

Men ledere kan ikke stilles til ansvar for det mennesker føler. Hva mennesker føler er reelt. Det er 7-8 prosent i disse organisasjonene som føler ubehag ved endringer i arbeidsoppgaver, tilbakemeldinger de har fått, konflikter i forhold til leder eller kollegaer eller hva det nå kan være. De opplever seg mobbet. Men årsaken kan ligge helt hos dem selv.

Det er normalt at noen ansatte ikke trives i jobben og opplever at de blir mobbet. Vis oss den organisasjon hvor alle trives, ingen opplever at de mobbes, ingen konflikter og alle er fornøyd med sjefen.

Jobben til de som er ledere er å sørge for resultater, og det oppnår en gjennom motiverte ansatte som trives og opplever at de blir ledet på en god måte. Om det er tre, dem eller åtte prosent av de ansatte som opplever at de blir mobbet er ikke er bevis på at ledelsen ikke holder mål. Det vil nok være flere ledere i en organisasjon med flere hundre ansatte som ikke gjør jobben sin bra nok dersom man har mobbetall på 7-8 prosent. Da er det toppsjefens ansvar for å ta fatt i det.

Gode ledere forebygger opplevelser av mobbing. Men god ledere kan ikke forhindre at ansatte opplever seg mobbet. Det er faktisk ansatte som ikke gjør jobben sin godt nok, som bør slutte eller omplasseres. Selv om en leder som må og vil ta fatt i dette går varsomt fra, kan den ansatte oppleve det som så pass tøft at det ender med at man hevder å bli mobbet.

Noe av problemet med mobbe og trakasseringbegrepet, er at det er blitt så upresist. Alle blir jo mobbet for tiden. Knut Storberget mobber biskop Ole Chr Kvarme og Jens Stoltenberg mobber noen i Aps stortingsgruppe. Når begreper blir så utflytende, reduseres også verdier på slike undersøkelser.

Stoltenberg på etterskudd

Stoltenbergs sterke tro på at markedet «ordner opp» fører til at Norge kommer på etterskudd i utviklingen av alternativ energi. Når det drøyer med å få på plass CO 2 -rensing, kan Norge bli blant verstingene i Europa med hensyn til klimautslipp, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis Norge satser på å produsere mer gass og olje, vil utslippene øke radikalt med mindre man lykkes med en effektiv CO2-rensing. Ennå har en ikke fått et teknologisk gjennombrudd, og det er usikkert knyttet til hvor mye rensingen vil koste. Med en høy oljepris er det ikke noe problem.

 

Den høye oljeprisen gir Norge finansielle muskler som imponerer. Det betyr at vi også har råd til både å kjøpe klimakvoter og satse på miljøvennlig teknologi. Regjeringen vil legge penger på bordet for å få til et gjennombrudd i CO2-rensing. Dette ses på nærmest som en investering. Norge skal bli en eksportør av renseteknologi verden over. Det mangler ikke på vyer og visjoner. Norge skal levere det verdens oljeproduserende land kommer til å sukke og stønne etter.

 

Når det gjelder olje og gass, vil Norge være i front. Det er vi ikke når det gjelder å satse på fornybar energi. Her slår Stoltenbergs markedstenkning inn. I går snakket han om fornybar energi på den store bransjekonferansen i Lillestrøm. Stoltenberg mener markedet er viktigere enn støtte. Når det blir satt tak på totale utslipp og kostnadene for utslipp øker, vil alternativ energi bli mer konkurransedyktig. Så da er det bare å vente til tiden er inne for bedrifter som vil satse alternativt.

 

I teorien er konsernsjef Eivind Reiten i Hydro enig. Men han peker på at erfaringene viser at utbyggingen av alternativ energi går raskere i land der viljen til å yte statsstøtte er større.

– I Norge har det gått saktere fordi vi har vært forsiktige med å dosere de statlige insentivene.

Prosjektene er blitt satt på lager, sier Reiten til Dagens Næringsliv. I Sverige, Tyskland og Danmark har staten gitt betydelig mer støtte. Det har gitt resultater. Sverige er i front når det gjelder å legge om til et mer klimavennlig energibruk. I Danmark jobber det nå 28 000 i vindkraftindustrien. Det produseres kraft til en verdi av rundt 40 milliarder kroner.

 

Statkrafts toppsjef, Bård Mikkelsen, deler Reitens syn. Det er de stedene hvor det gis støtte, ikke der hvor det blåser mest, utbyggingen av vinkraft er kommet lengst. Mikkelsen sier at målet for Statkraft er å bli den største produsenten av alternativ energi i Europa. Derfor satser da også Statkraft tungt internasjonalt.

 

Vi kan ikke velge som strategi å satse på olje og gass fremfor fornybar energi. EU vil sette ambisiøse mål for en omlegging fra ikke-fornybar til fornybar energi. Oluf Ulseth, Europa-direktør i Statkraft, sier det kan være snakk om investeringer på rundt 200 milliarder i de neste 10-12 årene om en skal innfri EUs mål. Her snakker vi om satsing på vann, vind og bioenergi.

 

Olje-og energiminister Terje Riis-Johansen mener Norge har de beste muligheter for å bli en betydelig eksportør av fornybar energi, særlig når tiden for offshore vindkraft er inne. Men hvorfor blir Norge liggende bak andre land?  Det må ha sammenheng med at vi prioriterer C02-rensing. Det er der vi skal gjøre det.

 

Når statsbudsjettet legges fram på tirsdag, bør det ikke herske tvil om at vi er rede til å gå noen skritt lenger når det gjelder å hjelpe fram alternative energiprosjekter. De norske utslippene er så store at vi ikke har tid til å vente. Regjeringen kan ikke garantere for når en får C02-rensing på plass eller når en får kontroll med de gigantiske utslippene på Melkøya. Men en kan sørge for fortgang i utbyggingen av alternativ energi. En kan lage garantiordninger som sikrer at staten får tilbake noe av den støtten en gir dersom det viser seg at markedet utvikler seg raskere til den alternative energiens fordel slik at behovet for støtte bortfaller.

 

Jens Stoltenberg må få Eivind Reiten, Bård Mikkelsen og andre som ser muligheter innen alternativ til å sette opp farten ved å tilby økt støtte og garantier. Hvis regjeringen åpner pengesekken for alternative energiprosjekter, er det knyttet en viss spenning til hva Statoil vil foreta seg. De snakker ikke lenge bare om olje. Det kan en nesten ikke gjøre. Men er det slik at Statoil virkelig mener alvor  at de skal bli ledende på alternativ energi også. Da må de komme sterkere på banen. Hvis ikke kan de oppleve at de forblir i olje og gass så lenge det varer.

 

Hvis Statoil vil satse betydelig sterkere på fornybart, kan det bli behov for en grenseoppgang mellom det Statoil og Statkraft. Skal de knives om oppdrag og investeringer i alternativ energibransjen slik Statoil og Hydro i mange år gjorde? Eller skal de to selskapene slås sammen slik at vi virkelig får en europeisk energigigant? Den debatten får komme når tiden er inne. Nå gjelder det at regjeringen ikke sitter for lenge og venter på at markedet skal bli godt nok for alternativ energiproduksjon. Det må satses nå.

Økonomiske terningkast

Politikerne må redde finansnæringen i USA. Det trengs sterkere internasjonal styring. Men vi trenger ikke en sterkere detaljstyring av rentenivå og utlånspraksis, skriver redaktør Magne Lerø

De amerikanske finansrådgiverne som i årevis har levd godt på Wall Street, skjelver i buksene. De har jo tatt så grundig feil. Og her fungerer markedet. Man er ikke villig til å betale dyrt for dårlige råd. I USA sliter man med å innse at de som mener de har best greie på penger, er de som er mest ille ute i den krisen som nå herjer.

 

Økonomer forutsetter at mennesker opptrer rasjonelt. Det gjør vi ikke. Vi kobler selvsagt ikke ut fornuften, men vi er styrt av følelser og ikke minst det alle andre gjør. Det er mainstream som har gått i baret. Det er de som hel tiden har tøyd strikken som har fått den til å ryke. I USA har man en så grunnfestet tro på at markedet skal ordne opp, at man først på overtid innser at det er politikerne som må gjøre det. Noen skylder på at regjeringen og sentralbanksjefen har ført feil politikk, at man har satt ned renten og at prisen for kapital ble for lav. Men det var jo den politikken markedsliberalistene ønsket seg. Lav rente skulle stimulere til vekst og at de som hadde kapital våget å satse. Og så bærer det utfor stupet likevel. I løpet av morgendagen samler nok politikerne seg om en krisepakke. De ser at det er nødvendig. De tar ikke sjansen på la amerikansk finans seile sein egen sjø. Å få kontroll med finanskrisen er blitt en nasjonal sak, en kise som må løses. Det gjelder bare å hale ut av den det så måtte være politiske gevinster før redningen kommer. Og helst skal George Bush dukkens enda litt mer, før han kan blåse ”faren over”.

 

I flere land i Europa må politikerne bidra til å redde banker. Det som nå skjer er sannsynligvis ikke så ille at det ikke er godt for noe. Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, er også bland de finansielle livredderne. Og han er ikke nådig når han svinger pisken over finansnæringen.

 

–         Ideen om et allmektig marked uten noen regler og politisk intervensjon er galskap. Selvregulering er over og ut. Det blir ikke mer ”la skure og gå”. Oppfatningen om at markedet alltid har rett gjelder ikke lenger, sier Sarkozy ifølge Financial Times.

 

Han angriper de kortsiktige spekulasjonsaktørene, de høye lederlønningene og sier tiden er inne for å finne en ny balanse mellom staten og markedet. Men han aviser at vi er vitne til en krisen i selve det kapitalistiske system. Det er misbruk og brudd på det verdigrunnlaget kapitalismen bygger på vi er vitne til.

 

Kapitalismen må bi redefinert og bygge på etikk, hardt arbeid og en rettferdig fordeling av de verdier som blir skapt.

 

Sarkozy hører til høyresiden og er skeptisk til en globalisering der de enkelt land ikke gis mulighet til å sikre seg nødvendig styring over vitale deler av egen økonomi. Han har uttalt seg så pass provoserende at noen i EU er begynt å tvile på om han mener alvor med de fire friheter som EU er basert på.

 

Peter Steinbrück, Tysklands finansminister sier han er klar for å vedta internasjonale reguleringer innad i EU. I løpet av få uker er det ventet at EU kommer opp med nye regler som skal styrke bankenes soliditet, ny krav til regnskapsføringen og sterkere overvåking av transaksjoner på tvers av landegrenser.

 

Det er ingen ting som tyder på at norske banker vil gå over ende. Men norske bankkunder får merke seg at man må kunne tåle 11 prosent rente for å få lån hos Fokus Bank for tiden. Så ille kommer det neppe til å bli. Vi kommer til å få rentenedsettelser som vil bidra til at renten ikke øker så mye.

 

I NRK i går tok den tidligere lederen av Statens pensjonsfond, Tore Lindholt, til orde for at banken nå burde gi langt lavere utbytte enn det som har vært vanlig de siste årene. Han hevdet også at banken har tjent gode penger på tvilsomme spareprodukter. Når man har forvaltet kundenes penger elendig, kan man i det minste holde rente lav og aksepter lavere inntjening og kaverne utbytte.

 

En norsk variant av debatten om sterkere styring av finansnæringen, er kravet om at bankene ikke skal ha anledning til å fastsette renten helt på egen hånd. Men å bestemme at boligrenten skal fastsettes med et påslag på styringsrente som Norges Bank fastsetter, vil ikke fungere. Så enkelt er det ikke. Bankene må låne kapital til høyere rente enn det. På dette området har vi den konkurransen vi trenger. Det er bedre enn en politisk styrt rente.

 

At bankene stiller større krav til sikkerhet og betalingsevne, kan vi leve med. Det kan bli større problemer for bedriftene. Administrerende direktør, Arne Hyttnes, i Sparebankforeningen sier til Nationen at banken nok vil bli mer restriktive med å låne ut penger

–         Det er ikke utlånsstopp for gode prosjekter, men det kan hende det blir vanskeligere å få lån når prisen på kapital stiger. Et prosjekt som var godt med en rente på 5 prosent, er kanskje ikke så godt må, sier han.

 Vi liker å tenke at økonomi er rimelig forutsigbart. For tiden minner det litt for mye om terningkast.