63-årige Karin Hallandsjø er ikke skvetten. Hun la opp til teambuilding som Arbeidstilsynet syntes var for tøff for de ansatte. En sjef som fortsetter med styret i ryggen, selv om mange ansatte vil bære henne ut, fortjener en viss respekt skriver redaktør Magne Lerø.

En gruppe ansatte ved Henie Onstad Kunstsenter på Høvik har i flere år ristet oppgitt på hodet av sjefen sin, Karin Hellandsjø. Med jevne mellomrom får de luftet frustrasjonen sin i Dagens Næringsliv. I dag kan vi lese om at Arbeidstilsynet vendte tommelen ned for tiltak som Karin Hellandsjø ville sette i gang for å redusere konfliktnivået i organisasjonen. Tilsynet mente rett og slett at fiendskapen var for sterk til at man kan drive med moderne teambuilding. Hva i alle dager var det Hellandsjø hadde planer om som fikk Arbeidstilsynet til å sette bremsene på? Skulle de alle hoppe i fallskjerm eller legge seg på benken hos en psykiater? Så gale var det ikke. Men hun hadde planer om overnatting i lavvo og raftingsekspedisjoner. Hun er i alle fall ikke skvetten, 63 år gamle, Karin Hellandsjø. Det er ikke alle sjefer som ville orket å legge seg i lavvo eller la seg drive nedover i stryk sammen med sine ”fiender”.

Men har ansatte først har satt seg på bakbeina, kan vi forstå at dette ikke går. Arbeidstilsynet skriver at ”konfliktene ved kunstsenteret har gått over så lang tid og sannsynligvis har fått så dype sår at de ikke evner å se framover uten å få en form for oppreisning for tidligere negative opplevelser”.

Slik var det i Enova også, i Kirkens Nødhjelp og ved Nasjonalmuseet, for å nevne noe.

Når ansatte føler seg urettferdig behandlet, forlanger en gjerne en unnskyldning eller innrømmelse for å legge konflikten død. Ofte forsvarer lederen det en har gjort og sagt selv om det har påført den ansatte sterke negative opphevelser. Da må både leder og ansatte leve med den situasjonen. Det kan ikke stilles som krav til ledere om at de aldri skal påføre ansatte negative opplevelser. Men det kan selvsagt skje at ledere ikke utøver styringsretten på en god nok måte. Da får lederen tåle kritikk for det. Men det kan ikke være styrken i den eller de ansattes følelsemessige opplevelser som skal være avgjørende for hvordan misnøye med sjefen håndteres.

Slik synes styret ved museet å tenke. Karin Hellensjøs åremål gikk ut i høst. Da fikk styret en skarpt formulert mistilliterklæring fra 27 ansatte i Museumansattes forening. Styret fikk også brev fra de som ville forlenge Hellensjøs åremål. Det valgte styrte å gjøre. Hun blir direktør ved museet fram til 2011 da hun går av med pensjon.

Det ville vært den enkleste sak av verden å avslutte åremålet. Ingen har rett til å få fornyet et åremål. En ny direktør kunne nok skapt større ro rundt museet. Men styrte mener Hellandsjø gjør en god nok jobb. Museet øker sin faglige prestisje. I år vil de få over 70 000 besøkende. I 2006 var det 40 000. Hellandsjø vet hva hun holder på med. Hun leverer resultater, selv om det sikkert er noe å utsette på den måten hun skjøtter lederoppgaven sin på. Dette blir det nå tatt fatt i.

– Under Hellendsjøs ledelse har Henie Onstad fått en markert profil med vellykkede og spennende utstillinger og økt oppslutning. Vi har valgt å bygge videre på dette, sier styreleder Halvor Stenstadvold til dagens Næringsliv som forklaring på hvofor Hellansjø får fortsette.

Ali Farah strakk ut en forsonende hånd og ambulansesjåfør Erik Schjenken ble både forsoned og frifunnet på samme dag. De har begge vist veien ut av konflikter, skriver redaktør Magne Lerø.

Ambulansesjåfør Erik Schjenken ble i går frifunnet i Oslo tingrett. Han gjorde en vurderingsfeil da han ikke tok skadede Ali Farah med i ambulansen fra Tøyenparken 6 august i fjor, men den feilen kan han ikke straffes for.

Før dommen falt i går tok han initiativet til en forsoning med Erik Schjenken.

– Jeg tilgir deg, sa Farah.

Det var en tilgivelse Schjenken kunne ta imot. Han har innrømmet at han bedømte situasjonen feil og at dette fikk skjebnesvangre konsekvenser for Farah. Slik sett forstår han at Farah reagerer og at sinne har vært rettet mot ham.

Farah har tidligere ikke vært interessert i noen forsoning. Det viste innlegget han skrev i Ny Tid for en tid siden. Innlegget hans skapte et voldsomt rabalder. Morgenbladet klarte å få det til at Ny Tid og Ali Farah opptrådte rasistisk ved å trykke innlegget.

For Ali Farah var det viktig å få gi til kjenne sitt syn, rått og ubarmhjertig. Men alt har sin tid. Farah kom etterhvert til at han måtte komme videre, ikke bli holdt igjen i en fastlåst konflikt med Schjenken. Ved å strekke ut en hånd til forsoning, setter han både seg og Schjenken fri. De kan ikke legge saken bak seg på den måten at den ikke har betydning. Men de er blitt enige om at denne saken ikke skal hindre dem i å komme videre. De vil heller bygge hverandre opp enn å bygge hverandre ned.

Forsoning kan ikke bestilles, vedtas eller presses frem. Forsoning må modnes frem. Ekte forsoning kommer som følge av en eksistensiell prosess. Den kommer fra hjertet og er ekte. Den gode forsoning kommer ikke som et resultat av en vurdering av hva som er taktisk lurt.

Den er et resultat av en vurdering av hva som oppleves som riktig.

Tilgivelse er ikke noe vi kan kreve. Det er noe vi får. Noen ganger kan det være fortjent å bli tilgitt, fordi man har markert vilje og evne til å ordne opp. Schjenken unnlot å ta igjen da Farah rykket ut med sin beske kritikk. Da la han et grunnlag for at forsoning kunne bli mulig.

Hadde han valgt å svare med samme mynt, kunne det tatt mye lengre tid før Farah hadde kunne be om godt vær.

Notar-sjef Geir Hantveit har sikret seg en sluttpakke på fem millioner for tre måneders innsats, mens ansatte står uten lønn. Han er dog bare en blek skygge av bonus og sluttpakkebaronen Arne Jensen, skriver redaktør Magne Lerø.

De beste lederne står ikke i kø for å redde selskaper i krise. Og i tilfelle de tar sjansen, vet de å prise seg selv høyt og sikre seg mot en mulig fiasko. Det kan hovedeier i Notar, Terje Stykket fortelle alt om. Han var overbevist om at Geir G. Hantveit var mannen som kunne redde Notar-skipet fra å gå på grunn. Han hadde erfaring som direktør i meklerkjeden Fokus Krogsveen og kunne bransjen ut og inn. Derfor ble han håndplukket av Terje stykket. Det var Stykket og Hantveit som sammen skulle rydde opp i selskapet. Det gikk som vi vet, så galt som det kunne gå. Etter tre måneder måtte Hantveit kaste inn håndkle.

Selvsagt er fem millioner i fallskjerm grovt for mye for tre måneders innsats. Men andre har gjort det langt bedre på bonus- og fallskjermfronten. Her opererer tidligere sjef for Braathens, Arne Jensen, i en klasse for seg. Han klarte det kunststykke å få fem millioner i etterlønn da han sluttet i TV2. Han mottok en fallskjerm på 4,4 millioner da han forlot Braathens som følge av at SAS skulle overta. Og ikke nok med det. I tillegg hentet han ut en bonus på 3 millioner knyttet til salget av selskapet. Men heller ikke der sluttet det. Da han begynte i Merkantildata, fikk en han en startpakke på 4,6 millioner.

Geir Hantveit er kun en blek skygge av Arne Jensen, men han er tydeligvis ikke født i går når det gjelder å prise sin egen fortreffelighet.

Rotar AS er eierselskapet bak Ekko Eiendom som er morselskapet i Notar- kjeden. Geir Hantveit ble ansatt i Rotar 1. september, men han var direktør for Ekko som nå må melde oppbud. Han har en avtale om en fallskjerm på fem millioner om han må slutte. Og det må han nok. Hva skal han finne på i Rotar?

150 Notar-ansatte har ennå ikke fått den siste lønnsutbetalingen. Og det er ikke godt å vite hvor mye de kan vente å få ut før jul. Hantveit har sikret seg på annen måte, ifølge Finansavisen. Han vil ikke si noe om avtalen han har inngått, og Terje Stykket sier til avisen at han ikke husker detaljene.

Terje Stykket har tapt rundt 50 millioner på Notar. Han husker nok at Hantveit skal ha sine fem millioner. Om han angrer på at han engasjerte Hantveit, er ikke godt å si. Det kan godt være Hantveit har gjort alt som sto i hans makt for å redde selskapet.

Det rapporteres om ledere som er villige til å gå ned i lønn for å kunne bidra til å redde den virksomheten de har ansvaret for. E24.se skrev i går at sjefene for de amerikanske bilfabrikkene Ford, Chrysler og General Motors er villige til å jobbe gratis om staten bidrar med finansiering av videre drift. Det er ned 100 millioner for en av dem. Ikke dårlig.

Kringkastingssjef Hans –Tore Bjerkaas reduserer sin egen lønn med 400 000 kroner. Det betyr en journalist mindre på nedbemanningslisten.

Men mange sjefer, sannsynligvis de fleste, tenker som Hantveit. Skal en påta seg en uriaspost der en vet det kan gå galt, skal en i alle fall sikre seg god lønn og en skikkelig fallskjerm.

Alternativet til å bla opp slik Terje Stykket har gjort, er å leie inn erfarne sjefer for å rydde opp og stabilisere situasjonen. Det har de gjort ved Nasjonalmuseet. Der er Ingar Pettersen engasjert som direktør inntil ny direktør er på plass.

For selskaper i krise kan det være en god idé å leie inn en erfaren sjef noen måneder framfor å ansette en toppsjef som koster mye, nettopp fordi man er i en krise.

Det er modig og nødvendig at helsedirektør Bjørn-Inge Larsen sier rett ut hvilke pasienter samfunnet ikke vil la få leve litt lenger, fordi behandlingen koster for mye, skriver redaktør Magne Lerø.

På slagmarken er det slik at leger går rundt og merker de sårede som det er noe poeng å behandle. De andre må dø, fordi behandling neppe nytter eller blir for kostbar. Slik er det i alle fall på filmene om krigen. Det er selvsagt ikke slik i virkeligheten, i hverdagen i sykehus-Norge. For alle har rett til behandling. Hos oss er det ingen som blir gitt opp før det definitivt er for seint. Alt skal settes inn for å bevare liv og berge helsen.

Det er nok ikke helst slik. I dag skal helsedirektør Bjørn-Inge Larsen holde et foredrag om prioriteringer i helsevesenet. Aftenposten har snakket med ham og kan fortelle at

• Pasienter med alvorlig hjertesvikt får ikke operert inn hjertepumpe som kan opprettholde liv når pasientens eget hjerte svikter. Kun de som venter på hjertetransplantasjon får slik behandling.
• Pasienter med alvorlige og kroniske pusteproblemer får nei til å bli lagt i respirator hjemme selv når det er eneste mulighet til å opprettholde livet.
• Pasienter med alvorlig kreft i tykktarm og endetarm får nei til ny behandling med såkalte monoklonale antistoffer, som kan forlenge livet med opptil fem måneder for noen av dem som behandles.

Årsaken er at det blir for dyrt å utnytte den stadig mer avanserte teknologien som kan forlenge livet for blant andre hjerte- lungepasienter.

Det var på 70-tallet vi sluttet med å behandle med all den teknologi som var tilgjengelig. Siden da har tilveksten av ny teknologi og nye behandlingsmetoder vært raskere enn veksten i helsebudsjettene. Derfor må det hver dag foretas vanskelige prioriteringer i Helse-Norge.

– Ingen land, uansett økonomi, tar all ny teknologi i bruk til alle. Nye friske milliarder til norsk helsetjeneste vil ikke endre dette, bare hvor innslaget på prioriteringene begynner, sier Larsen som nøkternt konstaterer at vi kunne forlenge livet til pasienter ut over det vi gjør i dag dersom en hadde hatt mer penger til disposisjon.

I 1985 nedsatte regjeringen et utvalg som skulle vurdere utrede hvilke pasientgrupper som skulle prioriteres og hvilke oppgaver helsemyndighetene ikke skulle ta seg av. Utvalget ble ledet av Inge Lønning. Et nytt ”Lønningutvalg” ble nedsatt i 1995. Da konkluderte en for eksempel med at barnløshet ikke var en sykdom som det offentlige skulle ta ansvaret for. I dag får en hjelp til assistert befruktning. Debatten om hva som skal dekkes av de offentlige helsebudsjetter dukker opp med jevne mellomrom. Som regel er det knyttet til enkelttilfeller. Larsen snakker i dag om hvilke føringer som legges fra det offentliges side.

Å gi slike føringer er god ledelse. Det gir leger en ryggdekning for de avgjørelser de må ta – og ta ansvar for. Men det kan heller ikke være slik at myndighetene nærmest nedlegger forbud mot hvem som ikke skal behandles eller låser leger fast i detaljerte kriterier. Det avgjørende er at legens har samfunnet i ryggen når vanskelige valg må foretas.

I forrige uke avdekket Riksrevisjonen at det er tilfeldighetene som rår når det gjelder hvilke hjelp mennesker med psykiske lidelser får. Det er avhengig av hvor i landet en bor og hvilken lege som vurderer en. Det er satt i gang et arbeid for å utforme kriterier som gjelder for alle.

– Det er enorme forskjeller i tilbudet til pasientene. Det kan vi ikke leve med, sier helsedirektør Bjørn-Inge Larsen. Han vil samarbeide med fagmiljøene, Legeforeningen, helseforetakene, pasientorganisasjoner og Helsedirektoratet om å utarbeide ”veiledere”. Her skal det opplyses om hvilke lover og regler som faktisk gjelder for pasientgruppen, hvilke symptomer og plager som gir rett til lovfestet helsehjelp og hvilke plager den enkelte pasient må finne seg i å leve med på venteliste for utredning og behandling. Plager er listet opp i en kolonne, mens anbefalt konklusjon om prioritet og ventetid finnes i andre kolonner. Utgangspunktet er at pasienter har rett til behandling.

Ni veiledere skal være ferdige før nyttår, og innen utgangen av 2009 er målet at alle medisinske fagfelt skal ha en prioriteringsveileder.

Det er prisverdig at helsedirektøren ikke går utenom, men våger å være tydelig på hvem og hva som blir nedprioritert. Vi bør få en offentlig diskusjon om de prioriteringene som foretas. Når man er tydelig på prioriteringene, kan vi også få en bedre debatt om bevilgningene til helsesektoren må økes for at befolkningen skal få den behandling de krever. Dette har igjen sammenheng med hva vi vil betale i skatt.

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen får stryk av sine egne fordi han åpner for at tunge misbrukere kan få gratis heroin. Det er tid for å rydde unna prinsipper og gå for løsninger som påviselig gir gode resultater, skriver redaktør Magne Lerø.

De som er avhengige av rus, skal få hjelp til å komme seg ut av rusavhengigheten. Det er ingen som er uenige i det. Men virkeligheten er ikke slik. Tusenvis av mennesker med rusproblemer, får ikke den hjelpen de trenger. Politikerne har snakket og villet i årevis. Lite skjer i forhold til den gruppen som er gitt opp av behandlingsapparatet og som har gitt opp seg selv.

Denne uken kastet helseminister Bjarne Håkon Hanssen en brannfakkel inn i debatten om norsk narkotikapolitikk. Han stikker fingeren dypt ned i jorda og konstaterer at alt er forsøkt i forhold til en del tunge rusmisbrukere. Han åpner for at leger kan foreskrive heroin når alle andre alternativer er prøvd ut uten resultat.

De har gode resultater med forsøksordninger i Sveits, Nederland og Tyskland. I Zürich melder de om 60 prosent nedgang i kriminaliteten, og tungt belastede rusmisbrukere er sjelden å se i gatebildet. De som får gratis heroin får en bedre livskvalitet, ikke minst fordi de ikke trenger begå kriminelle handlinger for å skaffe midler til stoff.

Trygve Magnus Slagsvold Vedum, Sps representant i Helse- og sosialkomiteen, mener det er uaktuelt med gratis heroin i Norge. Han sier til Aftenposten at Bjarne Håkon Hanssen opererer på egen hånd og at hans syn ikke er forankret i Soria Moria-erklæringen.

Jorodd Asphjell (A) vender også tommelen ned. Det samme gjør Jan Bøhler, Aps helsepolitiske talsmann.

Venstres Ola Elvestuen tok for noen uker siden til orde for gratis heroin til dem som er gitt opp av behandlingsapparatet. Siv Jensen (Frp) sier til Dagbladet at hun ikke er avvisende, mens Inge Lønning (H) er skeptisk. I det medisinske fagmiljøet både her i landet og i andre er meningene delte.

Det er selvsagt et tankekors at staten skal medvirke til at mennesker tilfører kroppen en vanedannende gift. Men hva er alternativet? I teorien er det ikke at man står og ser mennesker gå til grunne. Men i praksis er det det som skjer. Her i landet har vi 48,1 overdosedødsfall per million innbyggere. I EU er tallet 18,3.

Noen ganger må både staten og enkeltindivider foreta et valg mellom to onder. Å tilby heroin for å gi et menneske litt større verdighet og litt bedre helse, er det minste ondet. I denne saken kan vi legge betydelig vekt på hva det enkelte menneske ønsker.

Selvsagt er det fare på ferde når man lar prinsipper fare. Vi har en gryende debatt om mennesker skal kunne gis rett til å få avslutte sitt eget liv når alt håp er ute. Her kan vi ikke åpne for selvbestemmelse.

Det er politisk korrekt å være for økt hjelp og imot legal bruk av heroin. For politikerne betyr prinsippene og signalene mye. Det viser forbudet mot å kjøpe sex som nå blir innført, både her hjemme og i utlandet. Disse to sakene har det til felles at de handler om et lite antall mennesker. Det er riktignok atskillig flere horekunder enn tunge narkomane, men i forhold til befolkningen for øvrig er det et meget lite mindretall vi snakker om. Prinsippet anses som riktig først og fremst for dem det ikke gjelder. Det er storsamfunnet mot minoritetene.

Selv om det ikke er tillatt å bruke heroin, kan det være eneste løsning for en liten gruppe mennesker. Vi må bare se det i øynene, inntil noen kan komme og fortelle at det ikke er slik.

Det vil selvsagt være tusenvis som kjøper sex selv om det er forbudt. Sextrafikken går under jorden og hva som skjer der, får vi vite mye mindre om. Det de som sitter nærmest problemet sier, er at miljøet blir hardere og situasjonen for jentene tøffere. Men de forvinner fra gatene.

Og politikerne får markert sitt syn i lovs form.

Nå får vi se hvordan det utvikler seg med prostitusjonen under jorden. Så får vi se om Bjarne Håkon Hanssen får politikerne med seg til gå motsatt vei når det gjelder rusmisbrukere som er fullstendig avhengig av svineriet.

Når målene ikke står i samsvar med de ressurser som stilles til disposisjon, blir situasjonen særdeles vanskelig for ledere som opplever forventninger om «et tjenende lederskap» og der det skorter på myndighet til å utøve makt når det er nødvendig, skriver redaktør Magne Lerø.

Rektor på BI, Tom Colbjørnsen, sammenligner i en artikkel i Dagens Næringsliv i dag ledertenkningen i staten med curlingforeldre som koster for harde livet for at de steinene barna sender skal ende med suksess. I dokumentet ” Plattform for ledelse i staten” defineres lederen nærmest som en tjener for medarbeiderne. Det er den samme ledertenkning som Kjell Magne Bondevik snakker om i sin bok. Å være leder er å være tjener, for den gode sak, det gode miljø og de gode resultater. I Arbeidsmiljøloven er resultatene av denne gode ledelse beskrevet. Medarbeideren sikres innflytelse, få utviklet seg, brukt sine evner og anlegg, trives og bidrar for at virksomheten når sine mål.

ELLE-redaktør Signy Fardal sa til Dagbladet magasinet lørdag at man som sjef til en viss grad må være både dominerende og autoritær. Det står det ikke mye om i statens plattform.

Det er den idealiserte ledelse staten er opptatt av. Det er slett ikke hver dag lederne i staten opplever den harmoni som plattformen beskriver.

Tom Colbjørnsen peker på staten ikke reflekterer tilfredsstillende over hva styringsretten betyr. Enkelt sagt betyr styringsretten at arbeidsgiver har rett til å disponere den arbeidskraften en har til disposisjon slik at vedtatte mål nås raskt og effektivt. Men styringsretten må sjefer i staten utøve innenfor et regelverk og i dialog med de ansatte.

Det er ikke alltid sjef og ansatte er enige om hva som skal gjøres og hvem som bør gjøre hva. Hvis en sjef bruker sin rett til å styre ved å skjære igjennom og omorganisere, pålegge ansatte oppgaver de ikke vil ha eller frata andre oppgiver de gjerne vil ha, utøves makt. Når en sjef bruker makt er det fordi en anser det som nødvendig for å skjøtte det ansvar en har. Ansvaret kan være å nå et mål eller holde budsjettet. Den som har ansvar må ha myndighet til å iverksette nødvendige tiltak.

Når styringsretten og styringsplikten ikke integreres tydelig i ledertenkningen, kan det lede til handlingslammelse. Når leder og ansatte ikke blir enige, skjer det ikke endring fordi lederen ikke opplever at han eller hun ikke har mandat til å iverksette endringer som det er stor motstand mot.

Offentlig sektor preges imidlertid ikke av mangel på endringer. Det er så visst ikke mangel på styringsinititiativ i offentlig sektor. Det sterkeste form for styring er flytting av virksomheten eller outsoursing. Den forrige regjeringen flyttet ut av rekke statlige tilsyn til store protester fra de ansatte. Senterpartiet sa de skulle få til en frivillig flytting av statlige etater ut av Oslo. Det har de gitt opp. Nå er det snakk om at Opplysningsvesenets fond skal flytte ut av hovedstaden. De ansatte protesterer heftig.

Det har vært store omstillinger i helsesektoren, innen kultur og utdanning. Ansatte har protestert høylytt mot sammenslåingen av høyskoler. Nasjonalmuseet, som er en sammenslåing av fire museer, be opprettet av Stortinget stikk i strid med det ansatte og fagfolk ønsket seg. Her pågår stridighetene fortsatt. Og det var ingen som spurte hva de ansatte mente før det ble vedtatt å opprette NAV. Her har de for tiden store problemer i arbeidsmiljøet fordi omstillingen er så stor og skal skje så raskt.

Professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Oslo, Åge Johnsen, sier til Ukeavisen Ledelse at det er den myke ledelse som kjennetegner offentlig sektor. Men han peker på at man ikke kommer utenom styring.

Men den tøffe styringen skjer altså fra eiersiden, utenfor organisasjonen. I organisasjonen er en mest opptatt av ledelse forstått som god relasjon til medarbeidere. Der beste er om sjefene i staten klarer å skjøtte sitt ansvar på grunnlag av den ledertenkningen som vi finner i ”Statens plattform for ledelse i staten”. Hvis man skal klare å nå mål, må det av og til håndfast styring til. I det offentlige har en alt å vinne på å gi sjefer større myndighet til å treffe tiltak de mer en nødvendig for å sikre både trivsel og effektivitet. Det betyr en sterkere grad av delegering av myndighet.

En del av de problemene man har i stat og kommune skyldes et misforhold mellom eierne, politikerne styringsvilje og den myndigheten de gir de lederne som i det daglige skal nå de  mål som fastsettes.

Når målene ikke står i samsvar med de ressurser som stilles til disposisjon, bli situasjonen særdeles vanskelig for ledere på gulvet som opplever forventninger om ”et tjenende lederskap” men der det skorter på myndighet til å utøve makt når det er nødvendig.

Carnegie-sjef Anders Onarheim mener det er ondskapsfullt å kreve 1,5 milliarder kroner i skatt fra meklere. Det later til at han tror skatteetaten styres av sjefer som deler ut bonuser og feirer med bløtkake hver gang det blir hentet frem en mekler som skal flås, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen har nå fått sin likemann når det gjelder å klage på de skatter og plager staten legger på dem som er tjukke av penger. Carnegie-sjef Anders Onarheim mener skattekravene på 1,5 milliarder kroner rettet mot meklerbransjen er ondskapsfulle. Han ville vel heller hatt en støttepakke.

Dagens Næringsliv kan fortelle at nærmere 200 meklere vil motta et skattekrav på inntekter de har hentet inn fra såkalte indre selskaper for 2006 og 2007. Indre selskaper er en konstruksjon som er særlig populær blant advokater og konsulenter som de ansatte eier. Poenger et nettopp å spare skatt.

I Pareto må 40 ansatte ut med 290 millioner kroner. Petter Dragesund i Pareto har opprettet et eget investeringsselskap der han eier en a-aksje og han tre barn 33 b-aksjer hver. Denne form for skattetilpasning godtas heller ikke. Her blir det full pakke med arveavgift, og det skal betraktes som inntekter som Dragesund må skatte for.

En del skatteregler er kompliserte. Nylig tapte staten en sak mot Reitan-familien om beregning av arveavgift. Det er selvsagt en mulighet for at det ikke er strake landeveien for skattemyndighetene når de nå vil drive inn 1,5 milliarder fra meklerbransjen.

Reaksjonene fra bransjen minner litt om skrikene fra redernæringen da de måtte betale oppsamlet skattegjeld i mange milliarder-klassen. Da fikk vi høre at det ville bli masseutflagging av norske rederier. Men det har blitt på post.

Anders Onarheim truer ikke med å emigrere til land der det er mer fett å være mekler. Det er ikke godt å si hvor det skulle være. Han er bare skikkelig trukket opp av det som han mener er urimelig og uriktig.

Meklerne har tjent eventyrlig godt de siste årene. De kommer ikke til å lide noen nød verken i år eller neste år. Det er forståelig at de reagerer på å få skattekrav på flere millioner samtidig som man må innstille seg på en nedgang. Det er sikkert mulig å hente fram en gripende historie om en mekler som har mistet jobben og som samtidig blir møtt med et skattekrav for gammel moro.

Anders Onarheim gjør lurt i å riste av seg forfjamselsen og frustrasjonen og konsentrere seg om å framføre saklige argumenter for sin sak. Det er mulig han har en forestilling om at skatteetaten er befolket med om flokk ondskapsfulle bøller som ikke er opptatt av noe annet enn hvordan de kan få flådd millionærer. Slik er det ikke. Onarheim vinner heller ikke noe sympati ved å fremstille skatteetaten som ondsinnet og inkompetent.

Det er god grunn for skattemyndighetene for å gå meklerbransjen etter i sømmene. Anders Onarheim kan regne med at det er en lidenskapsløs rettferdighetstenkning som preger de som arbeider med hans ligning. Skatteetaten styres ikke av sjefer som deler ut bonuser og feirer med bløtkake hver gang det blir hentet fram en mekler som skal flås.   

Bland for all del ikke Trond Giske inn i hvorvidt Ernst Baasland skal fortsette som biskop. Skal det være mulig, må han få støtte fra andre biskoper og selv be om unnskyldning for sin mangel på dømmekraft og kritikkverdig opptreden, skriver redaktør Magne Lerø.

Biskop Ernst Baasland har bedyret i full offentlighet at han ikke har gjort noe galt, at han har god samvittighet og at han lever i samsvar med det han lærer. Derfor har han ikke sett noen grunn til at han skal gå av som biskop. Han mener det er kona som har ansvaret for alle låneopptakene. Sønnen vedgår at han har bedratt sin mor og tapt mellom 60 og 70 millioner kroner på pengespill på nettet. Han sier at han ikke har hatt kontakt med sin far med spørsmål om å skaffe finansiering. Men Ernst Baasland har vitterlig skrevet under på et lån på 3,8 millioner kroner. Samme dag undertegnet kona Bodhild en avtale om et lån fra samme lånetaker på 12,5 millioner.

Lagmannsretten slår fast at Baasland var bevisst uaktsom da han skrev under denne låneavtalen. Retten legger til grunn at Baasland hadde alle muligheter for å stille de spørsmål som var nødvendige før han undertegnet låneavtalen.

Hva Baasland visste og ikke visste og hvordan ansvaret skal trekkes mellom ham og kona, tar ikke retten stilling til. Etter dommen er det imidlertid klart at Ernst Baasland blir slått konkurs, med mindre han anker til høyesterett.

Baasland har tidligere vært innstilt på at konkurs ikke var til å unngå, men etter råd fra sin advokat Atle Helljesen, valgte han å anke saken. Helljesen sier til Vårt Land at han synes retten er ”nokså knallharde med biskopen” og at ”de legger til grunn at han visste mer enn han sier han visste”. Retten tror med andre ord ikke at biskopen har lagt alle kortene på bordet.

Leder i Kirkerådet, Nils-Tore Andersen, betegner dommen som svært alvorlig. Preses for biskopene, Olav Skjevesland, konstaterer at retten trekker Baasland inn i saken på en tettere måte enn en tidligere har kjent til.

–         Retten mener biskopen har vært involvert på en kritikkverdig måte, og dette gjør saken mer alvorlig, sier Skjevesland til Vårt Land. Men han vil ikke felle noen dom, kun konstatere at Baasland nå er mer presset.

–          

Presteforeningens leder, Gunnar Mindestrømmen, mener det i siste instans må være Trond Giske som trekker konsekvensene av dommen. Det kan vi ikke forstå på annen måte enn at det er Trond Giske som skal avgjøre om Baasland kan fortsette som biskop eller ikke.

Denne saken viser hvor håpløs statskirkeordningen er. Det må være kirken selv som i realiteten avgjør om Ernst Baasland kan fortsette som biskop. Giskes rolle blir eventuelt å ta ansvar for de arbeidsrettslige sider av saken.

Denne saken bør ikke løses på kammerset ved at Nils-Tore Andersen og Olav Skjevesland snakker med Baasland og ber ham trekke seg. Dette er ingen personalsak som Skjevesland og Andersen kun skal si ”svært alvorlig” til. Hvis de bare sier det, vil det tolkes som om de mener at Baasland bør tre tilbake. Er det ham selv som skal avgjøre det eller mener Anderson og Skjevesland at Trond Giske bør finne ut av det?

Den norske kirke kan ha en biskop som blir slått konkurs. Han har gjort en grov feil, er naiv og har sviktende dømmekraft i økonomiske spørsmål. Problemet for Baasland er at det svikter når det gjelder selvinnsikt. Han klarer ikke se sin situasjon og sine handlinger slik omverdenen ser det. Han tror han ikke har gjort noe galt og ville ha rettens kjennelse for det. Han fikk det stikk motsatte.

Baasland kan ikke komme tilbake som biskop i samme modus som han har operert i. Han må ta selvkritikk, innrømme at han har vært uaktsom og be om unnskyldning. Teknisk term for dette for tiden er ”å legge seg flat”.

Baasland ble sykemeldt i sommer, men sa han ikke var syk. Da tiden for sykemeldingen var over, gikk han ut i ferie med den begrunnelse at han ikke hadde fått tatt ut skikkelig ferie på grunn av denne saken, som ifølge ham selv ikke har noe med jobben som biskop å gjøre. Etter ferien fikk han innvilget tre måneders studiepermisjon som han ikke hadde fått tatt ut tidligere.

Han har gitt en rekke uttalelser til mediene som ikke har vært særlig kloke. Men slik er det gjerne når en blir satt under sterkt press. Dette kan han legge bak seg.

Hvis han skal komme tilbake som biskop må han ha lyst og krefter til et. Stavanger kan ikke ha en biskop på halv maskin. Men grunnlaget for å fortsette må være at biskoper og andre sier offentlig at det er greit for kirken å ha en biskop som blir slått konkurs og som retten mener opptrer bevisst uaktsom.

Ernst Baasland har vært under sterkt press. En familietragedie er avdekket. I en slik situasjon kan noen hver komme til å være bevisst uaktsom. Det skjer noen ganger i livet at man rett og slett mister dømmekraften fordi man ikke orker å ta en sannhet inn over seg. Konkurs er blitt resultatet. Stillingen kan også ryke.

Riksrevisor Jørgen Kosmo avslører politisk svada og presenterer sine funn med tabloid vri. Slik blir han et hår i suppa for stadig flere som har ansvar i offentlig sektor, skriver redaktør Magne Lerø.

Før var Riksrevisjonen er tradisjonell superrevisor som passet på at regnskapene til offentlige foretak var riktige og at lover og regler ble fulgt til punkt og prikke. I dag er mandatet utvidet til også å omfatte en vurdering av om pengene brukes til det de skal og om målene for virksomheten oppnås. Riksrevisjonen er blitt et allmenn kontrollkomité. Riksrevisor Jørgen Kosmo løper linen helt ut og framstår som en streng overdommer for politisk styrt virksomhet.

Dette ble tydelig da Riksrevisjonen avslørte at pensjonerte stortingspolitikere hadde fått utbetalt pensjon som etter Riksrevisjonens mening var i strid med regelverket. Jørgen Kosmo svingte øksen og hevdet ”de visste hva de gjorde”, mens de som har ansvar for utbetalingene i Stortinget, ikke delte Kosmos syn.

Siden den tid har Riksrevisjonen kritisert flere departementer for ikke å følge reglene for innhenting av anbud.

I går serverte Riksrevisjonen kritikk av Innovasjon Norge. Det er ikke surr i regnskapene som er problemet der. Riksrevisjonen går rett i hjertet på organisasjonen ved å hevde at de ikke er gode nok til å nå de målene som er fastsatt for virksomheten. De peker også på at bestrebelsene på å internasjonalisere virksomheten har gått tregere enn ventet. Men Jørgen Kosmo stopper ikke der.

– Tanken bak Innovasjon Norge var å legge til rette for statlig støtte til nyskapning. Får man ikke til disse koblingene, kan man spørre om berettigelsen til institusjonen, sier Kosmo.

Her stiger Kosmo ut av sin riksrevisorrolle og opptrer som politiker. En ting er å bli kritisert for å ikke nå målene som er satt. Det er ikke noe nytt at de politisk fastsatte mål kan være hinsides ambisiøse i forhold til de ressurser som blir stilt til disposisjon. Noe helt annet er det at Jørgen Kosmo gir seg hen til å stille spørsmål med berettigelsens av virksomheten.

I går var han også i manesjen når det gjelder landets psykiske helsevern. Kosmo betegner det som en ”nesten-katastrofe”

– Det alvorligste er at det finnes mange pasienter som ikke engang får en diagnose og som dermed heller ikke får den hjelpen de har rett til. Det er en nesten-katastrofe. Når systemet svikter såpass totalt, må jeg bare si at jeg synes det er trist, sier Kosmo.

Rapporten fastslår at det er tilfeldighetene som avgjør hva slags behandling man får, mer enn hvor syk man er. Etter å ha gått igjennom over 2000 journaler konstaterer Riksrevisjonen at «prosentandelen av tunge diagnosar er like høge blant avslagene som blant dei pasientene som får eit tilbud». Andelen pasienter som får avslag varierer mellom 3 og 79 prosent på de 15 poliklinikkene som er med i undersøkelsen.

 – Det er ingen sammenheng mellom diagnose og prioritering av pasienten, eller mellom diagnose og frist for behandling, slår Kosmo fast.  

Bjørn Lydersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, sier til Aftenposten at han opplever rapporten som en «fallitterklæring». Lydersen krever nå at helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen tar grep for å bøte på den vilkårlige situasjonen Riksrevisjonen beskriver.

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen kan ikke si annet enn at han tar kritikken på alvor og at ”rutinene over hele fjøla” nå skal skjerpes. Og så understreker han, som politikere vanligvis gjør, at de jobber med saken. Helsedirektoratet allerede er i gang med et stort arbeid for å lage nasjonale retningslinjer for behandling.

– Et likeverdig tilbud er viktig for meg. Derfor har vi i budsjettet tatt første skritt for å jevne ut skjevfordelingene i ressurser mellom de regionale helseforetakene, sier helseministeren. 

Sylvia Brustad har i tre år snakket om å satse mer på dem som trenger psykisk behandling. Det er hun som burde tatt imot kritikken fra Riksrevisjonen. Men tidligere i år påtok Bjarne Håkon Hanssen på seg jobben som hoggestabbe for alle helseforventninger som ikke blir innfridd.

Bjarne Håkon Hanssen er satt på som helseminister for å ta grep som blant annet skal sikre en bedre behandling for mennesker med psykiske lidelser. Han bør ha muligheter for å forbedre situasjonen.

Men Jørgen Kosmo lurer i buskene. Han kan komme til å ville revidere ”psykiatrien” raskere enn de ansvarlige hadde tenkt seg. Når revisorer oppdager ”nesten-ulykker”, vil de gjerne forvisse seg om at det tas skritt i riktig retning, så ikke ulykken inntreffer.

Ved å bruke ord som ”nesten-ulykke” viser Jørgen Kosmo en viss tabloid teft. Det er ikke mange revisorer som tar slike ord i sin munn. Men nå er ikke den tidligere stortingspresidenten en vanlig revisor, må skjønne. Han er riksrevisor med rett til bære våpen. Det våpen han har valgt er en pisk. Den svinger han over dem som ikke holder mål i forhold til revisorøyet. Og ingen skal påstå at han sparer sine egne.

Der Kosmo beveger seg, er det krevende å oppholde seg. Han tar politikerne ord på ramme alvor. Noen hver burde tenke at man kanskje skulle legge listen ned noen hakk. Hvis ikke kommer Kosmo og sier man har revet tre ganger og egentlig er ute av konkurransen.

Når de rødgrønne, som skulle være det frivillige Norges støttespillere, tilbyr lommerusk fremfor en milliard, må forklaringen være at Kristin Halvorsen har gjort knefall for momsbremseklossene i Finansdepartementet, skriver redaktør Magne Lerø.

Hovedregelen i vårt samfunn er at det skal betales moms på alle produkter og tjenester. Som andre regler, har også denne unntak. Det er blant annet momsfritak på det trykte ord. Grunnen er at staten ikke vil legge en avgift på en virksomhet som i alle fall historisk, hadde som formål å sikre ytringsfrihet, demokrati og mangfold.

Det frivillige organisasjonsarbeidet i Norge har i årevis krevd fritak for moms. I Soria Moria- erklæringen står det at man vil vurdere å innføre en slik ordning. Det ble i det politiske og frivillige miljøet med rette oppfattet som om noe avgjørende ville skje.Regjeringen har lagt ideen om momsfritak på hylla. KrF, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet går inn for at regjeringen skal legge fram et opplegg som fritar hele frivillig sektor for momsbelastningen knyttet til innkjøp i revidert budsjett for 2009.

Frivillighet Norge mener at regjeringen bryter momsløftet i Soria Moria når den sørger for at forslaget ikke får flertall. Generalsekretær Birgitte Brekke i Frivillighet Norge, som representerer 180 medlemsorganisasjoner, sier til Vårt Land i dag at hun er mektig provosert og hevder momsen er en urettferdig avgift.

– Vi mener at det er absurd å bli belastet med en momsregning på 1 milliard kroner i året for å få lov til å engasjere folk i samfunnsnyttige aktiviteter. Det spesielle er at det frivillige Norge må betale moms på varer og tjenester, mens næringslivet og det offentlige slipper, sa styreleder i Frivillighet Norge Sven Mollekleiv til NRK. I denne saken har Høyre vært prisverdig klar.

– Vi mener at det er behov for å gi frivilligheten bedre armslag i Norge enn i dag, og den skal i alle fall ikke være en inntektskilde for det offentlige. Det holder ikke bare å snakke om frivillighetens betydning uten å sikre den økonomi til opprettholde aktivitetsnivået og helst øke det. Da må det innføres ordninger som er rettferdige og som sikrer sektorens uavhengighet, uttalte Erna Solberg til NRK for noen uker siden. Regjeringen legger opp til å øke støtten til de frivillige organisasjonene. I Vårt Land betegner de det de får i forhold til det de har krevd, som ”lommerusk”.

Et særlig kjennetegn for den norske samfunnsmodellen, er at vi har hatt en sterk frivillig sektor. Det er fremdeles et stort engasjement blant folk som får utløp gjennom frivillige organisasjoner. Det er imidlertid blitt vanskeligere enn tidligere for flere av organisasjonene å sikre rekrutteringen av både ledere og medlemmer.

Det frivillige arbeidet er demokratifremmede. Her lærer både unge og eldre å ta ansvar og får trening i demokrati. Derfor fortjener det frivillige arbeidet å få nyte godt av et momsfritak slik det er tilfelle for aviser og bøker for eksempel.

Det er ikke bare banker og næringer som trenger statlige stimuleringstiltak for tiden. Det frivillige arbeidet trenger så absolutt en slik stimulans som et momsfritak vil være. Det er rett og slett god samfunnsøkonomi å sette det frivillige Norge i stand til å øke sin aktivitet og ikke måtte bruke enda mer tid og krefter på å få samle inn penger mens primæraktiviteten går tilbake.

Kristin Halvorsen burde gitt regnemesterne og portefølgeberegnerne sine i Finansdepartementet beskjed om å komme opp med en løsning. I Finansdepartementet begynner ekspertene å sukke og stønne bare de hører ordet ”fritak for moms” nevnt. De ser for seg problemer store som isfjell. De hevder vi kun ser overflaten av problemene med å trekke grensene for hva som er en momsfri aktivitet og hva som ikke er det. Og de snakker med frykt for konsekvensene med et alvor som skulle tro det var landets sikkerhet som var truet. Det er i Finansdepartementet bremseklossene og problemprodusentene finnes. Det er den eneste forklaringen på at det frivillige arbeidet får momsdøren slengt rett i ansiktet.

Skal Frivillighet Norge komme videre med denne saken, hjelper det ikke med enda en meningsmåling som viser at 85 prosent av befolkningen støtter kravet om momsfritak. En må rett og slett leie inn momseksperter som kan representere et motvelt til motviljen i Finansdepartementet.

Det er oppsiktsvekkende og kritikkverdig at regjeringen i praksis har satt til side et løfte i Soria Moria-erklæringen. De har ikke fortatt en skikkelig vurdering en gang. Kun lagt saken bort og sagt de vil gi støtte i stedet. Men det er vitterlig ikke det saken handler om.

Kristin Halvorsen bør ikke gå ut døren i Finansdepartementet før hun i det minste har forklart for det norske folk hvorfor det er umulig å gi frivillige organisasjoner det momsfritaket som alle andre enn de rødgrønne vil gi.