Med 11 biler er miljøaktivist Petter Stordalen blant miljøverstingene. Det er bare å skjerpe seg – og gi gjerne bort et par biler til Muhammad Yunus, skriver redaktør Magne Lerø

NaturvernPetter har 11 biler. Åtte av bilene er miljøbomber. Dette er hovedoppslaget på VG i dag. Et oppslag i god gammel VG-stil. Ingen kan som VG henge ut folk hvis det er grunn til å mene det ikke er samsvar mellom liv og lære. Den som stikker hodet fram og mener han er litt mer ansvarlig enn andre, bør vite at VG vil gå en etter i sømmene. Eller reiseregningene. Eller honorarene. Eller bilbruken, som det handler om denne gangen.

Mange irriterer seg over at Petter Stordalen stikker hodet fram overalt. Han har sine egne PR-rådgivere som står klar til å tipse avisen om at «dette har Petter gjort noe med, dette kan Petter si noe om». Han greide til og med å komme til ordet i Dagsnytt 18 denne uken, selvsagt om Mikrokreditt. Kan Muhammad Yunus, kan Petter Stordalen. Han er med.

Og ønsker TV-innsamlingen en million fra Petter Stordalen, er det bare å ringe med invitasjon til å komme i studio. Og hvorfor skulle han ikke gi en million? Hans egne rådgivere har nok regnet på det. Dette er jo en god investering. Det koster mer å kjøre en reklamekampanje for godt omdømme.

Petter Stordalen er raus. Han har et sosialt engasjement. Han talte på Youngstorget 17 mai. Han bladde opp 100 millioner for å kunne overta Union i Skien og «sørge for at folk har arbeid og det flyter tømmer i Skienselva». Han aksjonerte ulovlig mot kjernekraftverket i Sellafield.

Hermann Herman Friele er samme typen. Han og kaffen er blitt ett. Friele er en merkevare – kaffe og en sjarmerende, eldre begrenser av fineste merke.

Petter Stordal bygger seg også opp som merkevare. Hvorfor gjør han ikke som Olav Thon? Rainbow Hotels er nå blitt Thon Hotels. Hva med Stordalen Hotels? Det er for tidlig. Han har ikke nok kontroll overt sitt hotellimperium til at han kan dra den helt ut.

Det får holde at han utnytter seg og sitt til å skaffe god PR for det han holder på med.

I det siste har han fått upåklagelig god mediedekning på at han har innført enøk-tiltak på hotellene sine og gitt gjestene økologiske alternativer i spisesalen. Andre hotelldirektører forsøker fortvilet å få inn leserbrev for å fortelle at «dette har vi holdt på med lenge».

Så var det bilene. Det er jo idiotisk å ta 11 biler. Det hjelper ikke at tre av dem er miljøbiler. De bruker han sjelden, innrømmer han. Bilene koster nye 13-14 millioner. Ifølge VG har han kjøpt fire nye miljøbomber i år.

Bransjemannen Per Morten Merg sier til avisen at flere av Stordalens biler må regnes som miljøverstinger.

Miljøretter tatt med buksa nede med andre ord.

Petter Stordalen vil ikke gå under jorden på grunn av dette. Det hadde vært verre om han hadde vært politiker. Der slår det hardere for dem om et ikke er samsvar mellom liv og lære.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at det ikke er samsvar mellom liv og lære hos personer som stikker hodet fram. VG kan jo vel lage et oppslag på Fredrik Hauge som vil redde miljøet, men som røyker som en svamp. For det gjør hen vel fortsatt. VG vet det nok.

Eller hva med Kjell Magne Bondevik? Kanskje han som vil hjelpe de fattige har overnattet på et luksushotell selv om det var ledig plass på et trestjerners hotell. Vi bare spør. VG vet det kanskje.

Petter Stordalen fortjener å bli jekket litt ned og få noen riper lakken. Kanskje han i morgen svarer at han akter å selge noen av bilene og gi de til Muhammad Yunus. Eller kanskje han innrømmer at han har bildilla og beklager at han bruker så mye penger på biler.

Bare han ikke slutter å engasjere seg i miljøspørsmål. Petter Stordalen er en luring. Kreditt for sitt sosiale engasjement og at han viser i praksis at han er opptatt av miljøutfordringene fortjener han.

Når det gjelder bildilla hans er det bare å be om at han skjerper seg. Før VG finner enda mer.

Det virker som om venstresiden i Ap er i ferd med å skifte ut Trond Giske med Dag Terje Andersen som kronprins. Mens Giske kjører sitt eget løp, smaker det litt Bondevik og Stoltenberg av måten Andersen gjør det på, skriver redaktør Magne Lerø.

Næringsminister Dag Terje Andersen seiler opp som ny kronprins i Ap. Venstresiden mener han er den rette til å overta som partileder når Jens Stoltenberg finner ut at tiden er inne for å trekke seg tilbake. Tidligere industriminister Finn Lied sier til VG at har fornemmer Andersens politiske klokskap i den eierskapsmeldingen som han la fram sist fredag, og mener at Andersen bør blir Aps neste leder. Haakon Lie skal være av samme oppfatning. Det snakkes nå varmt om Andersen som ny leder i deler av fagbevegelsen. Stortingsrepresentant Jan Bøhler, som er en av Andersen allierte, synes det er for tidlig å begynne å snakke om hvem som bør overta etter Stoltenberg.

– Vi har en leder som gjør en god jobb i dag, sier Bøhler til VG. Slik skal man uttale seg politisk korrekt, og la gamlekara i partiet kjøre saken.

Trond Giske har tidligere blitt sett på som venstresidens kandidat til å overta ledervervet i Ap. Giske er imidlertid i ferd med å bli en omstridt leder. Det dokumentert vi i Ukeavisen Ledelse i forrige uke da Trond Giske fikk den laveste lederscoren i vår vurdering av toppsjefer. Giske blir sett på som en ener med et betydelig potensial i enkelte kretser i Ap. Men man kommer ikke til topps i et parti dersom man blir for omstridt og får ord på seg for å være en solospiller og en slugger. Flere har derfor begynt å avskrive Giske som Stoltenbergs etterfølger. Om ikke lenge kan skogsarbeider Dag Terje Andersen stå langt sterkere enn den skoleflinke kjendisvennen Trond Giske.

Andersen er et godt symbol for det gode gamle Arbeiderpartiet, arbeidernes fanebærer, fagbevegelsen støttespiller. Han har vært sekretær i partiet, stortingsrepresentant og nå statsråd. Bakgrunnen er det ikke noe på si på. Han har utvilsomt en folkelig appell.

Der Trond Giske spissformulerer og ironiserer, opptrer Andersen med en godlynt fleip og en avvæpnende replikk.

Venstresiden i Ap trenger en samlende skikkelse. Jan Bøhler er for mye fløymann. Dag Terje Andersen har mer av diplomaten i seg. I forhold til hva de rødgrønne politikere har snakket om de siste to årene, var det en temmelig blek og neddempet utgave at «et aktivt eierskap» som ble lagt fram i eierskapsmeldingen. Venstresiden i Ap mener imidlertid at Andersen har fått til noe Odd Eriksen ikke klarte. Det er nok til at han kan utropes som kronprins.

Men lett blir det ikke å være kronprins så lenge Jens Stoltenberg er kongen. Det er ikke nevneverdig endringer i eierskapspolitikken Stoltenberg har åpnet for. Det er bare når det gjelder opsjoner og bonuser regjeringen er konkret. Vi vet ennå ikke hva det fører til når det gjelder avlønning av ledere. Noen mener det betyr en høyre grunnlønn. Hvis det blir til at sjefene i de store selskapene får 6 millioner i lønn og tre millioner i bonus, vil nok mange mener at det er fint lite regjeringen har fått gjort med de høye lederlønningene.

Svenneprøven for Dag Terje Andersen kan bli Hydro. Det ser ut til ut regjeringen tenker annerledes enn Eivind Reiten om hva Hydro skal satse på.

Jens Stoltenberg har kjempet igjennom privatisering av Statoil og Telenor. Det gjorde han for å gjøre det klart for alle og enhver at disse selskapene skal styres på forretningsmessige, ikke politiske premisser. Eller for å si det enda tydeligere: For at politikerne ikke skulle blande seg inn i driften, men la selskapet selv finne ut hva som er lønnsomt.

Vi er ikke overbevist om at Dag Terje Andersen vil denge løs på Norsk Hydro dersom de vi legge ned er virksomhet som de påviselig ikke tjener eller vil tjene penger på. Med eierskapsmeldingen har Dag Terje Andersen vist at han er en tilpasningsdyktig politiker med tilstrekkelig retorisk kraft til at han opptrer samlende. Det er ikke dårlig å legge fram en melding som gjør at han blir omfavnet av Finn Lied og gjort til kronprins samtidig som han får høre fra Høyre at «vi er stort sette enige». Det smaker litt Bondevik og Stoltenberg av dette. En som liker å oppholde seg i skauen med motorsag, som har kraft i klypa når det trengs, står for en folkelig humor, har retorikken i orden og med evne til å sno seg som en rev gjennom den politiske hverdags kompromisse, kan bli en utmerket partileder.

Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas kan ikke snakke seg bort fra sitt samfunnsansvar. Og det er større grunn til at næringsminister Dag Terje Andersen sier hva han mener om kravet fra de fattige i Bangladesh enn de ansatte i Opplysningen 1881, skriver redaktør Magne Lerø.

I striden med fredsprisvinner Muhammed Yunus opptrer Telenor på en måte som svekker selskapets omdømme. Dette har Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas personlig ansvaret for.

Fredag benektet han at det var inngått noen avtale om at Telenor skulle selge seg ned i Grameen Phone. Muhammed Yunus hadde misforstått. Lørdag kunne Dagbladet avsløre at det i 1996 ble inngått en avtale der det står at det er Telenors intensjon å selge seg ned til under 35 prosent eierandel innen seks år etter selskapsdannelsen. Dagens Næringsliv skrev lørdag at Muhammed Yunus for fire år siden krevde at Telenor solgte seg ned med 16 prosent. På den tiden så både Telenor og Grameen Bank, som eier 32 prosent at Grameen Phone, kunne bli en suksess.

Da Baksaas lørdag ble konfrontert med eksistensen av denne avtalen, kunne han ikke si noe annen en «jammen, jammen». Telenor fastholder at de ikke er juridisk forpliktet på å selge seg ned. Det kan godt være. Men med en intensjonserklæring fra Telenor side, samholdt med det faktum at Telenor har fått bistandsmidler for å bygge ut Grameen Phone, har Muhammad Yunus en mye bedre sak enn det Jon Fredrik Baksaas fredag forsøke å få oss til å tro. Om Baksaas har retten på sin side, så kan Yunus med styrke hevde at han representerer den moralske forpliktelse i denne saken. Derfor våget han å utfordre Telenor i sin nobelpristale søndag.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland sier til Dagbladet at Telenor bør skjære igjennom på samfunnsansvarets premisser og la Grameen Bank får kontrollen med selskapet.

Dette er ikke enkelt. Telenor er et børsnotert selskap. Grameen Phone er verd 16-18 milliarder kroner. De fattige kvinnene i Bangladesh har ikke midler til å handle aksjer for. Tormod Hermansen, som var sjef for Telenor da avtalen ble inngått, sier det er en fare for at amerikanske fond komme inn på eiersiden dersom Telenor legger sine aksjer ut for salg. Underforstått. Da er man like langt. Det er nok Muhammad Yunus klar over. Det er ser ut til at han tenker seg at aksjene skal overdras til Grameen Bank på en eller annen måte.

Det er ikke enkelt for et børsnotert selskap å «gi bort» aksjonærenes verdier. Det mest realistiske synes å være at Telenor inngår en avtale med Grameen Bank som sikrer at en større del av verdiskapningen blir igjen hos de fattige kvinnene som har drevet fram Grameen Phone. Det kan skje ved provisjoner, avtaler om å bygge ut infrastruktur i landet og skjevfordeling av utbytte i favør av dem som representerer de fattige.

Det holder ikke at diverse representanter fra Telenor snakker om at de har vist samfunnsansvar ved å våge å satse i et land der det var stor usikkerhet knyttet til om en ville lykkes. Dette er med all respekt å melde tull. Telenor ba om bistandsgarantier for å gå inn. Samfunnsansvar er noe mer enn ”business as usual” med statlig garanti.

Det er helt greit, som bistandsministeren Erik Solheim sier til NRK i dag, at å tjene penger på å investere i u-land. Men når man gjør det med bistandsmidler i ryggen og med løfter i form av en intensjonsavtale om på selge seg ned, så forplikter dette ut over det juristene kan fortelle. Telenor har faktisk lovet å vise at samfunnsansvar ut over det som følger av børslogikken. Muhammad Yunus kan med kraft hevde at Telenor har lovet å opptre annerledes enn en vanlig børsnotert kapitalist.

Jon Fredrik Baksaas og Muhammad Yunus bør snarets mulig få i stand en avtale. Telenor er ikke tjent med at årets fredsprisvinner svinger pisken mot Telenor for å ville berike seg selv på de fattiges bekostning.

Fordi Norad har medvirket ved finansieringen og selskapet var hundre prosent eid av staten da Telenor inngikk en intensjonsavtale om nedsalg, bør regjeringen i denne saken gi tilkjenne sitt syn. Det er langt større grunn til at næringsministeren Dag Terje Andersen sier hva han mener om kravet fra de fattige i Bangladesh enn de ansatte i Opplysningen 1881.

Med 60 poeng får Trond Giske får bunnplasseringen blant de 35 toppsjefene Ukeavisen Ledelse har vurdert de siste fire årene. Ledere som opptrer uklokt bruker mye makt for å få til raskt omstilling, må være forberedt på stryk i ledelse, skriver redaktør Magne Lerø.

Ukeavisen Ledelse har snakket med 12 personer som kjenner Trond Giske ved at de har jobben sammen, under eller over ham eller har som jobb å vurdere ledere og politikeres innsats. De har alle gitt Giske poeng ut fra ti kriterier for god ledelse. Giske komme rut med 60 poeng. Det er jumboplassen. Det betyr ikke at det er sannheten om Trond Giske som leder. Det er et øyeblikksbilde. Det er slik han oppleves nå. Hadde Giske ledet er departement hvor han ikke hadde lagt seg ut med embetsverket og kjørt mer forsiktig, ville han fått en høyre score som sjef. Den eneste vi har vurdert to ganger, er Jens Stoltenberg. Han fikk 62 poeng etter valgnederlaget i 2001 og striden om ledervervet i partiet i 2002. To år seinere, et par måneder etter han hadde blitt statsminister på nytt, fikk han 73 poeng. Da gikk det meste på skinner. Nå er vi ganske sikre på at han ville fått under 70 poeng.

Ledelse handler om det en leder gjør der og da, hvordan man får til samspillet, hva man får utrettet og hva slags inn trykk og omdømme man skaper. Nå gjør Trond Giske det dårlig som leder. Han er ikke mer enn 40 pr. Han har betydelig handlingsrom i sin personlighet. Han kan korrigere kursen, legge om stilen – eller han kan velge å kjøre videre med samme stikk i samme tempo.

Trond Giske er en politisk talent. Noen har for lengst utropt han til å overta partitronen når Jens Stoltenberg en gang finner det for godt å trekke seg tilbake. De meste har gått på skinner for trønderen. Han ble valgt inn på Stortinget da han var 31 år og ble utdanningsminister da han var 34. Kanskje hadde han regnet med at Jens Stoltenberg for vel et år siden skulle gi ham et tyngre departement enn kultur. For en leder som vil utrette mye, er det imidlertid en fordel å få ansvar for et fagfelt en mestrer godt. Giske kan kultur. Han tok raskt styringen over landets kulturelle maktsentrum. Her manglet det ikke på iver og vilje til å sette spor etter seg. Den første seieren var å skaffe en halv milliard mer til kulturformål. Her skulle det satses – og ryddes – og markeres. Det er det Trond Giske er best på. Han er sjef med stor S. Noen vil si han oppfører seg som ”kongen på haugen”, klar til å dytte ned de som forsøker å nærme seg. Når det gjelder å bruke makt der det er nødvendig, er han på nivå med Carl I. Hagen. (9). Giske driver ikke som Hagen med opprenskning i partiet, men med opprydning i maktens korridorer i kulturbyråkratiet. Det fører til at toppbyråkrater blir frustrert, usikre og forbannet. Noen føler seg tråkket på, andre herset med.

Det krever mye mot og indre styrke å utfordre de som i årevis har forvaltet kulturell makt og har et velfungerende nettverk ut i kultur-Norge. En pris han må betale er å få høre at han er en dårlig leder.

En så pass sterk vilje til å styre, gir resultater (7). Giske trenger ikke et byråkrati til å gi ham råd eller fortelle ham hva han bør gjøre. Det vet han godt selv. Han trenger byråkratiet for å få gjort det han vil. Det smaker nesten av litt og gammeldags ”ordretenkning” når unge Giske uttaler seg om forholdet mellom politikere og embetsverk. Eller som han sa til Dagbladet i forrige uke: Det er jeg som er sjefen.

Det blir omstillinger av hans sterke engasjement (7) og han er nytenkende nok til politiker å være (7). Giske har imidlertid endt opp som solospiller. Han scorer 4,5 poeng på kommunikasjon av strategier. Dette er noe av det laveste vi har vært borti for toppsjefer. Han tar seg tid til å forankre strategi og mål. Giske kan skyte fra hofta – og han er dyktig nok til å treffe blink. Det må være flere skyttere som angriper samtidig om en skal få has på Giske.

Giske er dårlig på konfliktløsning (4,5), og ved å kjøre så sterk sitt eget løp, utløser han heller ikke motivasjon og innsatsvilje hos de han skal samarbeide med (4,5) Litt bedre er det når det gjelder å gi kulturen et bedre omdømme (6). Med 5,5 poeng når det gjelder etiske bevissthet og integritet (5), er han igjen på samme nivå som Hagen. 5,5 poeng for teft og evne til å komme godt ut av det med folk, er lavere enn det som er vanlig for ledere på dette nivå.

Trond Giske er eneren, den begavete, talentet som for tiden sprer mer en han samler, frustrerer mer enn han begeistrer. Han er en magnet. Man blir ikke upåvirket av å være i nærheten av han. Problemet er at han for tiden synes å støte flere fra seg enn de han trekker til seg. Han kjører på, og kjører over – uten helt å være klar over hvordan hans atferd virker på andre. Vi så et tydelig da han på TV refset Bente Erichsen og Geir Lundestad for elendig økonomistyring. Det er sjelden ledere gir andre kjeft på denne måten. Giske hadde saklig rett. Men det er ikke klokt for en politiker å opptre som en god gammeldags skolemester – eller en ung sersjant som ser sitt snitt til å gi sine underordne en oppstrammer.

Giske får 60, 5 poeng. Det er den laveste scoren vi har fått på de snart 40 toppsjefene vi har evaluert. Vanligvis gjør vi ikke slike vurderinger i en situasjon hvor en leder står i en krise. Spørsmålet er om Giske gjør det. Det er vel heller det at det er de siste ukene den spente forholdet til embetsverket er blitt kjent.

Når man står midt oppi i endringsprosesser og tar grep som rammer enkeltpersoner, får en leder ofte høre at man tar for lite hensyn, kjører over og skaper forvirring. Hyggelige, smilende, slagferdige Trond Giske er endt opp som en omstridt leder.

Noen ganger må en leder velge om han vil få utrettet noe eller bli godt likt. Giske vil handle, sette på plass, sette spor. Man må knuse noen egg for å lage omelett. Giske tar det bråket som følger med.

Det virker ikke som det plager ham. Men det gjør det nok. Han er neppe tjent med at det sprer seg et inntrykk av at han er en maktglad, egenrådig og hensynsløs politiker.

Telenor kan selvsagt ikke gi bort aksjonærenes verdier, men de bør imøtekomme fredsprisvinner Muhammed Yunus ved å strø om seg med millioner i støtte til de fattige i Bangladesh. De sier jo de vil vise samfunnsansvar, skriver redaktør Magne Lerø.

Det var ubehagelig for Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas å bli hengt ut som en av landets grådigste ledere på grunn av at han innløste en opsjonsavtale styret hadde inngått men ham. Det er verre å havne i konflikt med årets fredsprisvinner. Denne helgen kommer Muhammed Yunus til Oslo for å motta fredsprisen. Men verdenspressen til stede er han klar for å anklage Telenor for løftebrudd og for å opptre som utspekulerte kapitalister som suger til seg penger de fattige skulle hatt.

Bakgrunnen er at Telenor har samarbeidet med Grameen Bank om å bygge opp GrameenPhone, som i fjor fikk et driftsoverskudd på 500 millioner kroner. Selskapet har over ti millioner abonnenter i et land med 15 millioner telefonbrukere. Enkelte kaller selskapet diamanten i Telenors investeringsportefølje. Telenor har investert noen hundre millioner, men de har fått garantier og lån fra blant andre Norad. I dag er selskapet verd over 16 milliarder, mener finansanalytikere.

Telenor har bygget opp selskapet ved at Grameen Banks to millioner kunder fikk tilbud om å starte som mobiloperatører. Disse ble nøkkelpersoner i den suksessen GrameenPhone er blitt. Muhammed Yunus hevder at det er avtalt at Grameen Bank skulle få overta aksjemajoriteten i selskapet.

– Telenor lovet at vi skulle få kontrollen i selskapet. Vi har sosiale hensyn som våre mål. De tenker på profittmaksimering. Det er en filosofisk forskjell. Telenor suger gevinsten fra de fattige i landet vårt, sier Yunus til Fortune.

Situasjonen er blitt ganske delikat. Det går nå flere millioner i utbytte til Telenor enn vi samlet gir i bistand til Bangladesh.

Dagbladet har fått kommentarer fra Hallgeir Langeland (SV), Ågot Valle (SV) og Steinar Gullvåg (Ap). De er alle kritiske til Telenor og mener regjeringen bør foreta seg noe.

Dette er en pinlig sak for Telenor. De har sannsynligvis retten på sin side. Telenor driver business, ikke u-hjelp. Vi tviler på at Telenor har investert i et selskap og inngått en avtale om at minoritetsaksjonæren skal få overta kontrollen. Slik opptrer ikke børsnoterte selskaper. Det kan godt være Muhammed Yunus tenkte, håpet eller trodde de ville gjøre det. Men han kan neppe klaske en avtale i bordet.

Jon Fredrik Baksaas har sannsynligvis sitt på det tørre juridisk sett. Informasjonssjef Esben Tuman sier da også til Dagbladet at det ikke finnes en slik avtale. Han minner om at det er over 100 000 mennesker som livnærer seg av selskapets virksomhet, og at det er blant landets største skatteytere.

Muhammed Yunus kan med styrke hevde at det ikke burde være slik at multinasjonale selskaper kan investere i et land og dra ut fortjenesten. Men slik er det. Det Telenor gjør, skjer jo i hvert eneste land. Telenor tar ut det de kan på pris. Fortjenesten går til aksjonærene.

Hvis Telenor ikke hadde sett en gevinstmulighet ved å investere i GrameenPhone, hadde de ikke gjort det.

Det er fullt mulig å føre en diskusjon om den fortjenesten Telenor tar ut er rimelig. Kanskje skulle de investert mer i forskning, gitt støtte til unge talenter for at de kan utdanne seg innen telekommunikasjon eller på annen måte bidra til å bygge opp samfunnet. Et selskap som sier de vil vise samfunnsansvar, er forpliktet til å være raus når det gjelder å gi støtte til prosjekter i det landet de arbeider i. Det godtar aksjonærene. Det er motiverende både for ansatte og samarbeidspartnere at man engasjerer seg sosialt. Det bidrar til å skape et godt omdømme. Fordi Telenor har bygget seg opp ved hjelp av garantier gitt på bistandsvilkår, bør de være rause i forhold til å støtte prosjekter Grameen Bank engasjerer seg i. De bør gå så langt at noen aksjonærer stiller spørsmål ved om de ikke går for langt

Men et børsnotert selskap kan ikke oppheve premissene de arbeider under. Telenor kan ikke ”gi bort” aksjonærens verdier.

Politikerne har imidlertid mulighet til å gripe inn. Ikke i den forstand at de skal fortelle Telenor hvordan de skal drive business i Bangladesh. De kan imidlertid sørge for å øke bistanden til Bangladesh.

Vi har fått et nytt eksempel på at det ofte er de rike og mektige som profitterer på at det skjer vekst og fremgang i fattige land. Men i dette tilfelle har Telenor en samarbeidspartner – Grameen Bank. De har tjent milliarder som følge av samarbeidet med Telenor.

Muhammed Yunus er en mann med meningers mot. Telenor får ta den utfordringen som kritikken representerer. De bør komme Yunus i møte og sørge for at mer av overskuddet kommer Bangladesh til gode.

Istedenfor å gi støtte til forbrukerombudet som opptrer med lidelse og klage på vegne av verden mest kjøpesterke befolkning, bør Bekkemellom og Giske si klart i fra at vi tåler å bli forstyrret av frivillige organisajoner på telefon og ringeklokke, skriver redaktør Magne Lerø

Politikerne er i ferd med å ta regelrett kveletak på frivillighets-Norge. De sier at de ønsker å fremme og styrke det frivillige arbeidet, men det er det motsatte som skjer. Og grunnen er at regjeringen ser ut til å ha fått det for seg at forbrukerne må beskyttes. Forbrukerombud Bjørn Erik Thon opptrer med lidelse og klage på vegne av verden mest kjøpesterke befolkning som blir forstyrret i hvordan de vil disponere milliardene sine. Nå vil man at det ikke skal være lov å ringe hjem til folk uten at de på forhånd har sagt at det er ok. I dag må man reservere seg. Det snakkes også om at det skal bli forbudt å ringe på døren med spørsmål om man vil støtte en god sak. Det er mulig det er lov dersom man skaffer seg et skilt der det står: «Jeg støtter noen ganger en god sak, så bare ring på». Noe i den dur.

Nå vil Kulturdepartementet også lage lover for alle typer innsamlingsaksjoner og legge de inn under Lotteritilsynet. Det er snakk om at minst 75 prosent av innsamlede beløp skal gå til formålet. Den garantien kan ikke organisasjoner som ikke har godt med egenkapital gi.

Spilleautomater er blitt sterkt redusert og blir forbudt neste sommer. Dette fører til tap på flerfoldige hundre millioner for frivillige organisasjoner. Kompensasjonsordninger er ennå ikke på plass.

Norsk Tipping har tatt over det meste av lotterivirksomheten her i landet. E-post er ulovlig uten samtykke. Det samme gjelder SMS. Venneverving kan kollidere med personopplysningsloven. Uadresserte brev jobbes det også for å sette en stopper for. Innstikk i avisene har Forbrukerrådet også reagert på – og det blir lyttet til i regjeringskretser. Det vurderes også innstramninger på dette området.

Annonsering ser det ikke ut til at myndighetene har noe i mot. Og det koster flesk. Det er det bare de store og mektige som har råd til.

Ennå har ingen protestert mot pågående kakelotteriselgere utenfor kjøpesenteret.

Forbrukerombud Bjørn Erik Thon sier til Vårt Land at bakgrunnen for innstramningene er at han årlig får mange klager for eksempel på telemarkedsføringen som ideelle og humanitære organisasjoner driver.

So what? Skal vi forby alt som noen klager på her i landet? Det får da holde i massevis at man har anledning til å reservere seg. En telefon i måneden fra en frivillig organisasjon tåler vi da? Ingen tar skade av noen ganger i året å måtte reise seg fra godstolen, åpne døren og få et spørsmål om man vil støtte en god sak. Hvor nærsynte og selvopptatt går det an å bli?

Forbrukerne skal beskyttes mot kommersielt press. De trenger ikke mer beskyttelse mot utfordringer fra frivillige organisasjoner. Det tåler man mer av. Istedenfor å bekymre seg over presset på nordmenn som kjøper og handler som aldri før, bør Karita Bekkemellem og Trond Giske oppfordre folk til å støtte det frivillige arbeidet.

Det er utmerket at Trond Giske viser mot og handlekraft og skjærer igjennom når det gjelder spilleautomater. Dette var ute av kontroll. Alt for mange utvikler spilleavhengighet. Giske må ha all mulig lykke i sine bestrebelser på å begrense pengespill.

Men folk tar da ikke skade av å få en telefon fra Røde Kors midt i Dagsrevyen. I så fall får en reservere seg.

Og plages man av at folk ringer på døren, får man kjøpe seg et skilt der det står: ”Jeg gir ikke ved døren – gå til naboen”, for eksempel.

Det er et særtrekk ved Norge at vi har hatt en sterk frivillig sektor. Dette er i ferd med å endre seg, fordi det er så tøft å samle inn penger.

I denne situasjonen bør politiker ikke gi etter for forbrukerne behov for å beskytte seg mot det de kaller ”press til å gi”. Det er ikke større enn det bør være. Forbrukermyndighetene bør få beskjed om at det frivillige arbeidet skal settes i en særstilling. Det skal støttes og oppmuntres – og vi skal leve med at enkelte opplever en del mas om å gi. De som tror på mest mulig reguleringer av det meste, bør få høre at når det gjelder frivillig arbeid, så er vil mer rause.

Vi støtter forslaget om at kontrollen med innsamlede midler bør styrkes. Men tilgangen til giverne, forbrukerne, må ikke begrenses.

I disse dager får folk lønn med halv skatt. Vi håper det er riktig mange som får besøk på døren, får en telefon med spørsmål om støtte, får giroblanketter i posten eller en mail med spørsmål om å gi et beløp. Den slags utfordringer har vi bare godt av. Det er ikke en oppgave for politikerne å sørge for mindre av den slags. Vi klarer alle å si nei diverse ganger i løpet av året – og ja til en del gode formål.

Jens Stoltenberg leder en regjering bestående av tre partier og Gerd-Liv Valla med delvis møte-, full forslags- og ubegrenset talerett. Det reduserer statsministerens handlingsrom, skriver redaktør Magne Lerø

Venstres leder, Lars Sponheim, har utropt Gerd-Liv Valla til landets overstatsminister. Han mener Valla har tatt nakketak på Jens Stoltenberg og sørger for at LO får det som de vil i saker som LO selv definerer som viktige.

– Valla er en fare for demokratiet, sier Sponheim og henviser til at Valla ikke har et demokratisk fundament for den makten hun utøver.

Sponheim tar selvsagt for sterkt i. Valla er ikke farlig for demokratiet, men hun er en studie verd når det gjelder hvilke makt pressgruppene tiltar seg i vårt samfunn. Historisk sett har alltid LO hatt stor innflytelse over hvilken politikk Ap skal føre. I parti og fagbevegelse holdes det fortsatt flammende festtaler om hvilken lykke dette har vært for landet. Om Gerd-Liv Valla er den mektigste LO- lederen i moderne tid, er tvilsomt. Det mest påfallende er at Gerd-Liv Valla synes å være opptatt av å utnytte den posisjonen hun har for alt den er verd. Mens andre fagforeningsledere forsøker å begrense sitt engasjement ut fra saker som har en tilknytning til arbeidslivet, fyrer Gerd-Liv Valla løse om hva det skal være. I forrige uke forlangte han fortsatt statskirke. Ikke nok med det. Den norske kirke skal også styres slik at den blir slik folket (les LO) vil ha den.

I Dagsavisen i dag slakter hun Bjarne Håkon Hanssens forslag om å innføre 21 års grense for henteekteskap.

Vi får tro at Gerd- Liv Valla beregner sitt publikum, at hun har støtte fra et bredt flertall av LOs medlemmer for det hun mener og krever. I så fall styrker hun sin stilling innad i LO. LO-medlemmene har ikke noe imot å ha en leder som fighter for det de selv mener. Da regjeringen foreslo at arbeidsgiverne skulle dekke 2,5 milliarder av sykelønnen, gikk Gerd-Liv Valla i krigen og nedkjempet regjeringen. Dette styrket hennes stilling. LO-medlemmene vet at de har en leder som går løs med kanoner mot sine egne om det er nødvendig, for å vinne et viktig slag.

Gerd-Liv Valla er et større problem for regjeringen enn hun er for LO. De irriterer seg over henne i SV og Sp. Men ikke verre enn at man kan leve med det.

Martin Kolbergs parole til landsmøtet; ”fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen”, er blitt for mye av det gode. Både i Odfjell-saken og i sykelønnssaken har Gerd-Liv Valla grepet inn og påført regjeringen nederlag. Jens Stoltenberg tåler ikke flere runder med Gerd-Liv Valla der han går ut som den tapende part. Han trenger imidlertid noen saker der han setter foten ned og Gerd-Liv Valla ikke vinner fram.

Hadde Jens Stoltenberg ledet en mindretallsregjering, måtte han kompromisset med et annet parti. Nå leder han en flertallsregjering med LO på nakken. Jens Stoltenberg fremhevet i valgkampen den store fordelen det er å ha en flertallsregjering, for da får man gjennomført det man vil. Dette er ikke det etterlatte inntrykk. I sak på sak virker det som om regjeringen er i en prosess, at man ikke har avklart hva man vil. Vi får se hva det betyr i forhold til regionsreformen og næringslivspolitikken som skal legges fram på fredag.

I næringslivspolitikken går vi ut fra at Jens Stoltenberg, Dag Terje Andersen og Gerd-Liv Valla snakker med en tunge – så lenge det varer. Enige er de ikke. LO har vært imot den privatisering som Jens Stoltenberg kjempet igjennom sist han var statsminister.

Jens Stoltenberg leder en regjering bestående av tre partier og LO med delvis møte, full forslags og ubegrenset talerett. Gerd-Liv Valla representerer en sto del av Aps velgere. Når hun går i kompaniskap med sterke krefter i Aps stortingsgruppe og i Sp og SV, må Jens Stoltenberg bøye seg. Eller rettere sagt: Han må kjøre grundige prosesser innad for å skaffe seg ryggdekning. Det gir Gerd-Liv Valla mulighet til å arbeide for slutt og LO syn.

Hvis det blir en åpen strid der Gerd-Liv Valla rykker ut mot regjeringen, er det ikke LO men Ap som taper å det.

Åslaug Hagas lysegrønne regionshåp ser det ikke ut til å bli noe av. Det er bedre å flikke på det vi har enn å hestehandle seg fram til regioner som skaper flere problemer enn de løser, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis man fatter vedtak som gjør at alle blir sinte på en gang, har man skaffet seg et saftig problem. Det ser ut som om det var i ferd med å skje når det gjelder den mye omtalte regionsreformen. Nå tar statsminister Jens Stoltenberg tømmene. Aftenposten skriver at Jens Stoltenberg vil beholde fylkeskommunene og droppe regionene.

Regionene har vært en fanesak for Sp og Aslaug Haga. I løpet av det siste året har hun inntatt omtrent alle standpunkter som har vært mulige når det gjelder antall regioner og hvem som skal bestemme hvilke regioner vi skal ha. Haga har levd med et lysegrønt håp om at fylkene vil bli enige om hvem som skal slå seg sammen med hvem – og hvem som skal splittes opp og fordeles til høyre eller venstre, nord eller sør. Så enkelt er det ikke. Man blir ikke enig. Hun må fram med pisken, og da blir det mye skrik og skrål.

Hadde nå dette bare handlet om en tradisjonell debatt om hvor grenser skulle trekkes. Viktigere enn grensene og hvor mange regioner det skal være, er spørsmålet om hva regionene skal holde på med. Ap har satt foten ned når det gjelder sykehusene. Ap vil ikke tilbake til det gamle regimet der fylkeskommuner og staten skyldte på hverandre for hvem som har ansvaret. Statsråd etter statsråd står fram og sier, naturlig nok, at de ikke ønsker å gi fra seg ansvaret. Trond Giske vil selvsagt styre kulturen selv. Og det er så mye SV vil ha utrettet innen miljø og utdanning, at de ikke er begeistret for at mer av dette ansvaret forsvinner ut i regionene. Innovasjon Norge tror ikke er det er noe å trakte etter å regionalisere ansvaret for vekst og nyskaping.

Hvis regionene ikke skal få et betydelig større ansvar enn dagens fylker har, er det ikke noe poeng å røske opp en struktur som på sett og vis fungerer. Det er bedre å flikke på det man har enn å hestehandle seg fram til et nytt forvaltningsnivå som skaper like mange problemer som det løser.

God styring forutsetter klarhet i ansvar og myndighet. Også på dette området gjelder det at jo flere kokker, desto mer søl.

Sykehusene er et godt eksempel. Her kreves det koordinering på tvers også av regioner. Dagsrevyen hadde lørdag en reportasje der initiativtakerne til en ny fødestue i Oslo hevder at dette stopper opp fordi Helse Øst og Helse Sør, som deler Oslo mellom seg, ikke blir enige.

Stortinget har ikke mer makt enn det det må ha. Regjeringen koordinerer ikke mer enn den bør gjøre i spørsmål der det handler om å sette nasjonale standarder og der milliardene rulles ut. Det er forståelig at politikere på nasjonalt plan ikke vil gi fra seg makten til regionene.

I Soria Moria-erklæringen står det at vi skal få et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå, og at vi trenger større regioner.

Det blir ingen landesorg om regjeringen konstaterer at man ikke har funnet fram til en modell som fungerer bedre enn dagens fylkeskommuner med litt flikking.

Vi tror fylkeskommunen snart er moden for pensjonsalderen. Men det haster ikke. Det er dessuten viktig at det er bred politisk enighet om hvordan den politisk styringen skal skje.

Det viktigste er at flere kommuner slår seg sammen, og at kommunene får større ansvar for å løse sine oppgaver.

Fylkeskommunen har folk er løst forhold til. Det blir ikke mange gråtekoner å se dersom to fylker slår seg sammen. Det er også positivt. Skal en regionsreform gi mening, bør landet dels inn i 5–6 regioner. Det vil ikke de rødgrønne samle seg om. Da er det like greit – som statsministeren ser ut til å konkludere med, hvis vi skal tro Aftenposten – at vi beholder det vi har og forøker å gjøre det litt bedre.

Kjell Roland får si hva han vil. Han er i gang med å skvise ut to varslere og demonstrer det motsatte av det Stortinget har vedtatt, at varslere skal vernes, skriver redaktør Magne Lerø.

Den nye administrerende direktøren i det statlige bistandsfondet Norfund, Kjell Roland, hadde ikke vært mange dagene i jobben før han ba to varslere om å finne seg noe annet å gjøre. Han sier til Dagens Næringsliv at han ikke vil kommentere om han har bedt to varslere om å si opp.

— Dette er personalpolitikk og det er strengt konfidensielt. Det jeg kan si generelt er at ingen har blitt straffet eller kommer til å bli straffet på grunn av den rollen de har hatt i forbindelse med whistleblowing-saken, sier Roland. På spørsmålet om hva han mener med straff, svarer han «sanksjoner av en eller annen art som følge av at man har rapportert et eller annet».

Hva slags tåketale er dette? Dette vil vel Trond Giske si er en slags variant av «tause Birgitte». Hvis en ny sjef gjør det klart overfor to personer som har vært involvert i en alvorlig konflikt, at han ønsker de skal slutte, da er dette jevngodt med straff. De to det gjelder opplever det i alle fall slik. En arbeidsgiver har ikke et dusin ulike straffetiltak på hånden til bruk i ulike situasjoner mot personer med høy kompetanse. Den straffen man har, er i realiteten oppsigelse. Og i denne situasjonen er det liten forskjell på oppsigelse og å be noen om å slutte. Personer med den kompetanse vi her snakker om, kan ikke krangle seg til å få fortsette.

Sannheten om Norfund er at organisasjonen har vært dårlig ledet. Det har den tidligere sjefen Per Emil Lindøe ansvaret for. Styret lot ham slippe altfor billig unna. Han fikk en stilling i Norfund utenlands og beholdt stort sett de samme betingelser som han hadde.

Den andre sannheten om Norfund er at de har skviset ut alle varslere. Flere nøkkelmedarbeidere har sluttet. To av de fire varslerne har funnet noe annet å gjøre. Nå skal de to siste ut. Den ene lar seg intervjue anonymt i Dagens Næringsliv i dag. Han sier han har informert styret om at han er blitt bedt om å slutte. Styreleder Einar Steensnæs sier han vet det foregår samtaler med enkelte av de ansatte om minnelige ordninger. Status på dette er at den ene varsleren har akseptert et tilbud, mens den andre hyrer nå inn en advokat.

Per-Kristian Foss sier han er sjokkert over at man i statsforvaltningen behandler varslere på denne måten og viser til at Stortinget nylig har vedtatt en lov som skal gi bedre vern til varslere.

— Hvis ikke statsråden nå reagerer, er det tydelig ta varslervernet ikke gjelder i alle departementer, sier Foss.

Kjell Roland skulle ha alle forutsetninger for å rydde opp og få Norfund på sporet igjen. Men han snubler i starten. Vi forstår behovet for å legge konfliktene bak seg, starte på nytt og bygge en ny kultur. De to varslere gjør utvilsomt dette vanskeligere. Det kan være han forsøkt å få de til å legge striden bak seg, men kjent at de sitter fast i konflikten. I slike situasjoner er det ofte nødvendig at en leder våger å sette i gang en prosess som ender med at en medarbeider må slutte. Når det ikke er saklig grunn for oppsigelse, må man finner minnelige ordninger.

Ved å være så raskt med å sette varsleren under press, og begge samtidig, må Roland finne seg i at vi skriver at han kvitter seg med varslere. Rolands handlemåte er et nytt eksempel på at det som regel straffer seg å varsle. Dette er alvorlig, ikke minst i en sak der konflikten handler om feil forvaltning av offentlige midler.

Det er ingen som sår tvil om hvorvidt Trond Giske er sjefen eller ikke. Spørsmålet er om det er klokt å kjøre solo i forhold til embetsverket. Det lukter litt ubetenksom, gammel «kongen på haugen»-lederstil av Trond Giske. Gi ham en coach, skriver redaktør Magne Lerø.

OBS

Etter denne lederen er publisert, får vi opplyst fra departementet at Giske ikke har bedt Sønneland om å kjøpe vin. Det var noe han gjorde på eget initiativ da han oppdaget at det manglet. Videre har Sønnelands permisjon sammenheng med at han skal over i en ny stilling som spesialrådgiver og slutter som departmentsråd.

Her kommer lederen:

Aftenposten kunne denne uken fortelle at departementsråd Helge Sønneland var blitt sykemeldt fordi han ikke makter samarbeidet med Trond Giske. På et seminar omtalte Giske Sønneland som ”tause Birgitte”. En annen gang skal han ha sendt departementsråden på polet for å kjøpe vin som Giske skulle dele ut.

Den administrative ledelsen i departementet reagerer på at Giske kjører sitt eget løp og i mindre grad enn de er vant med trekker embetsverket med seg i de politiske prosessene. Embetsverket er mindre med på reiser og deltar på færre møter med utenforstående som henvender seg til departementet.

– Det er jeg som er sjefen, sier Trond Giske til Dagbladet i dag. Han mener embetsverket må finne seg i å havne i skyggen av statsråden og ikke være med i alle fora hvor viktige beslutninger tas eller signaler gis.

Han sier han ikke er kjent med noen misnøye knyttet til sin egen lederstil.

– Embetsverket utreder saker og gjennomfører politiske vedtak, mens vi- den politiske ledelsen- tar oss av de politiske avgjørelsene. Jeg er bevisst på at det er den politiske ledelsene som bestemmer, sier han og legger til at ansatte ofte er med tjent med å jobbe med saker på kontoret enn å være med på tur.

På spørsmål om han går over streket med ironien sin, svarer han: Det får andre vurdere. Det er nok av hårsåre folk her i verden, men det må jeg si at jeg tar begrenset tungt.

Det ble også reagerte på at Trond Giskes slengte med leppa i Trondheim. Det var ment ironisk da han sa at regionkontoret i Medie Norge i alle fall ikke burde legges til Bergen. Han ble også kritisert for nærmest å ha overhøvlet ledelsen av Nobels Fredssenter på TV for å drive elendig økonomistyring. Bente Erichsen ble sjokkert.

På mange måter er Trond Giske en glitrende politiker. Han er et barn av sin tid med dertil rikelig av politisk korrekte meninger og et nettverk som gir ham innpass i landets kulturelite. Mens Valgerd Svarstad Haugland var innenfor i kirken, og aldri kom skikkelig innenfor kulturen, er det motsatt med Trond Giske. Det er tempo og driv over den han foretar seg. Han har meningers mot og handlekraft i solide doser.

Trond Giske er sterk, stor i kjeften og med sans for den gode replikk. Han vet på bruke makt for å få det som han vil. Denne ”jeg er kongen på haugen” – stilen fører til at underordnede føler seg enda mer underordnet. Ikke bare det at de skal iverksette det Giske har bestemt. De får vær så god også tåle en karakteristikk, er morsomhet fra sjefen sjøl. Hvis det blir reagert, får en bare høre at det var ironi, at en må tåle en spøk.

Måten Trond Giske forsvarer seg på i Dagbladet i dag, tyder på at han har ennå et stykke å gå før han opptrer med den nødvendige klokskap som kjennetegner  det gode, reflekterte lederskap. Det er som om han tar inn litt for lite på den emosjonelle radaren sin.

En av de statsrådene som oppnådde mest under den forrige regjeringen, Kristin Clemet, valgte en motsatt strategi. Hun kjørte en strategiprosess som også omfattet embetsverket for å forankret det hun ville oppnå i  ledelsen i departementet. Kristin Clemet var også en sterk sjef. Sterke ledere velger involvering fordi dette som regel er mest effektivt for å nå egne mål.

Vi tviler ikke på at embetsverket har godt av å bli utfordret. Her er det helt sikkert mye rutinetenkning ute og går, og mange har nok problemer med tempo i endringene. Litt bråk blir det ofte når man får nye ledere som vil mye.

Vi synes ikke uten videre det er grunn til å kritisere Giske fordi om han kommer i konflikt med en eller flere medarbeidere og det ender med at de trekker deg. ”Fred er ei det beste, men at man nohet vil”. Trond Giske vil mye – og kan mye. Men han trenger en coach som kan bidra til at han blir mer bevisst på hva han vil oppnå og hvordan han kan bruke sin personlighet i samspill med andre som er like dyktige som ham selv.

Det nytter ikke å si ”jeg er sjefen, jeg er nå en gang sånn, så dere får slutte med å bli såret for det jeg sier eller sure fordi dere ikke får være med”- vi overdriver litt nå. Men vi merker eimen av gammeldags tenkning om lederskap i noe av det Trond Giske sier.