Kategoriarkiv: Kommentarer

Granskningsmani

Det trengs ikke brukes millioner på å granske Erik Jensen-saken og Nicolai Tangen- saken. Det er ikke sikkert det er noe å lære av disse sakene en gang.

Det går som regel ikke lang tid etter at pressen har avslørt en sak av et visst omfang og som politikerne interesserer seg for, før noen tar til orde for at saken bør granskes. 

For noen er granskning et bevis på at man tar en sak på alvor.

I vår ble det tatt til orde for at ansettelsen av Nicolai Tangen burde granskes. Etter alt mediene virvlet opp og forvirringen bredte seg i offentligheten, er det forståelig at noen griper til forslaget om en granskning.

«Menneskelig svikt kan en imidlertid ikke gardere seg mot»

Saken var en tid på det nivået at «det var vanskelig å utelukke», for å si det med kommentator Eva Grinde i Dagens Næringsliv, at ikke Nicolai Tangen hadde invitert et knippe fra den norske eliten til et gedigent seminar i USA for å styrke sine muligheter for å få jobben som sjef for Oljefondet.

Den slags ville, konspiratoriske forestillinger falt etter hvert døde til jorden uten granskning.

Så langt er det ikke kommet lenger enn at det blir høring i Stortingets kontrollkomité 10 august. Det kan se ut som om politikerne lever i den troen at de skal stille bedre og andre spørsmål som kan belyse saken bedre enn det noen titalls journalister og Representantskap har klart.

Skinnet bedrar. Dette er måten Stortinget velger å behandle et høyst uvanlig brev fra Representantskapet på.

Regjeringen og Frp har sagt seg fornøyd med Norge Banks behandling av saken. Sentralbanksjef Øystein Olsen har nøyd seg med å konstatere at Representantskapet har kritiske merknader, men han ser ikke ut til å ville ta nevneverdig hensyn til dem.

Tangen er ansatt. De to har jobbet for å få på plass avtaler som sikrer at Tangen bryter alle bånd med AKO-systemet selv om han fortsatt skal være største eier.

Øystein Olsen har sannsynligvis ikke lært særlig mye av tumultene etter ansettelsen av Nicolai Tangen, ut over at det er vanskelig å beregne hvor stor og om fattende medier og politikere klarer å gjøre en sak.

Han visste at har unngikk loven ved ikke å føre Tangen opp på den offentlige søkerlisten. Han har muligens lært at han må gjøre det på en mer elegant måte neste gang han vil foreta en ansettelse i hemmelighet.

Øystein Olsen har ikke noe å skjule. Hvis noen vil granske, må de gjerne gjør det. Selv ser han ikke poenget.

Etter tre rettsaker med flere titalls vitner skulle en tro Eirik Jensens gjøren og laden var tilstrekkelig beskrevet.

Men Politidirektoratet ønsker en gransking.

 – Vi må tørre å se på oss selv, sier politidirektør Benedicte Bjørnland til TV2.  Hun er særlig opptatt av at saken må evalueres ut fra et ledelsesperspektiv.

 – Hvordan kunne Jensen få holde på i så mange år, med så alvorlige straffbare forhold, uten at vi evnet å fange det opp eller gripe fatt i det? sier Bjørnland til kanalen.

Det er et godt spørsmål og et kledelig perspektiv. Ganskere vil ikke finner svaret.

Politiet har for lengst, og før Erik Jensen ble pågrepet, strammet inn på reglene for kildekontakt og rapportering. Det er ikke lenger slik at en ansatt kan ha en flokk spanere og kilder i sving som ikke ledelsen kjenner til.

Erik Jensen var en svart svane. De dukker opp av og til.

Erik Jensen ble regnet som en av landets fremste politimenn. Han har stått på i årevis for å bekjempe kriminalitet og kunne vise særdeles gode resultater for det laget han ledet.

Jensen nøt stor tillit. De han rapporterte til så ikke for seg muligheten av at han ikke hadde rent mel i posen.

En granskning kan lett lede til en jakt på syndebukker. Det er det ikke noe grunnlag for. Det er ikke andre enn Jensen som har sviktet. Lederen har gjort jobben sin.

Det mangler heller ikke systemer og ordninger. Alt er på plass. Menneskelig svikt kan en imidlertid ikke gardere seg mot.

Hvis vi innfører ukentlig løgndetektortest, GPS-sporing og overvåkning av alle ansatte, vil sjansene for å stoppe de som svikter, øke. Så langt langs kontrollveien ønsker vi ikke å gå.

Det er mulig Politidirektoratet kunne ha noe å lære av å taue inn en psykolog som kunne forsøke å tegne en psykologisk profil av Jensen og peke på hva som førte ham ut på galeien.

Det er noe som har gått galt et sted.

En teolog kunne også gjort nytten. Han kunne forklart politiet hva Paulus mente med at det gode vi vil, gjør vi ikke, men det onde vi ikke vil, det gjør vi.

Eirik Jensen er en synder, men andre ord. Det er han ikke alene om. Men han er nok temmelig alene i politiet om å skli inn på en kriminell løpebane.

«Granskninger bør forbeholdes saker det er vanskelig å få oversikt over og der det er viktig at nye øyne utenfra kaster et blikk på det som har skjedd»

Hvis Politidirektoratet lurer på om det finnes flere korrupte politifolk i tjeneste, kommer de garantert ikke på sporet av det ved å utnevne et granskningsutvalg.

Justisminister Monica Mæland bør si til Benedicte Bjørnland at de kan slippe å bruke millioner på en granskning. De kan dra lærdom av Eirik Jensen- saken uten å granske.

I vinter ble Nav-skandalen rullet opp. Noen hundre trygdemottakere har fått inndratt trygd de hadde krav på, noen er fengslet for trygdesvindel og domstolene har latt uretten passere.

Dette er eksempler på saker som må granskes. Nav og politikere har for sterke egeninteresser i saken. Derfor trengs det et uavhengig utvalg med oppgave å undersøke alle sider av saken.

Granskningen etter terroren 22. juli er eksempel på en nødvendig granskning som fikk store konsekvenser i ettertid.

I juni avslørte Dagens Næringsliv at Utlendingsnemnda har tolket utlendingsloven feil. Det har ført til flere titalls er blitt nektet familiegjenforening eller at ektefelle har fått kommet inn i landet.

Her er det snakk om systematiske lovbrudd som har fått store konsekvenser for mennesker. Det er også gode grunner for å granske denne saken.

Det gikk ikke lang tid fra Dagens Næringsliv skrev at Equinor hadde tapt 200 milliarder kroner på sin satsing i USA og til det ble reist krav om en granskning.

Det er sterkt kritikkverdig, men det er ikke lovbrudd om børsnoterte selskaper taper milliarder på investeringer de trodde ville gi penger i kassen.

Selskapet har sine internrevisjoner, har skaffet seg oversikt over hva som har skjedd og har ryddet opp. Det er ikke noe behov for en uavhengig granskning.

At Riksrevisjonen vil se nærmere på den informasjonen Næringsdepartementet har fått om saken og hva de har foretatt seg, er noe annet. Det kan være noen læringspunkter her.

Hvis politikerne lurer på om tiden er inne for å slanke Equinor eller dele Equinor i en norsk del og en utenlandsdel, kan en få det utredet. Det bør ikke knyttes til en granskning av tapet i USA.

Granskninger er ikke noe en bør foreta seg for å vise at en tar saker på alvor og vil lære noe.  Granskninger bør forbeholdes saker det er vanskelig å få oversikt over og der det er viktig at nye øyne utenfra kaster et blikk på det som har skjedd. 

​Byråkratiet vokser selvsagt

Regjeringens mål om økt avbyråkratisering er ikke mer enn en skjønn drøm. De rødgrønne har heller ikke kommet opp med tiltak og nytenkning som vil redusere antallet byråkrater.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at antall sysselsatte i kommunebyråkratiet økte med over 5000 mellom 2015 og 2019, fra i overkant av 58.000 til over 63.500. Dette er en vekst på over 9 prosent.

Heidi Greni, kommunalpolitisk talsperson i Senterpartiet, sier til Klassekampen at dette skyldes pålegg fra regjeringen. Det er isolert sett riktig, for det er regjeringen som iverksetter det Stortinget vedtar.

Det er mer treffende å si at antallet byråkrater øker som følge av de vedtak Stortinget fatter. Og det er ikke slik at Sp eller andre partier tar dissens i saker de mener vil føre til økning i byråkratiet.

Byråkratiet øker som følge av at politikerne deler ut flere rettigheter til befolkningen, vedtar nye lover og retningslinjer for forvaltningen, fører mer tilsyn, ber om flere utredninger og pålegger forvaltningen nye oppgaver.

«Byråkratiet øker som følge av at politikerne deler ut flere rettigheter til befolkningen»

Politikerne vil ha mer demokrati, flere høringer, større åpenhet, økt sikkerhet, skjerpet beredskap og flere tiltak som de forventer vil gi positive resultater. Derfor trenger en flere byråkrater.  

Det skjer knapt at partier stemmer imot en ide eller tiltak med henvisning til at det vil føre til en for stor økning i antallet byråkrater.

Endringene i bioteknologiloven som Stortinget vedtok i juni, vil øke kostandene innen helsefeltet og føre til at det må ansettes flere byråkrater til å følge med på at det som er vedtatt blir iverksatt. Dette skjer på område etter område.

Innføringen av de nye GDPR-personvernreglene har økt antallet byråkrater. Hvor mange årsverk som gå med til å følge opp Offentlighetsloven og Arkivloven, er det ingen som vet. Og det hjelper ikke om noen får vite det. For det er ingen som har planer om å stille spørsmål ved om vi kan leve med noe mindre ubegrenset innsynsrett fordi det koster for mye i form av byråkrati.

Siden kommunereformen ble vedtatt i 2014 har antallet kommuner blitt redusert fra 428 til 356. Nye tall for 2019 viser at det var antallet byråkrater i kommunene fortsatt øker.

Sammenslåingskommunene hadde i perioden 2015 til 2019 en vekst på 12,5 prosent i kommunebyråkratiet, mens andre kommuner hadde 7,8 prosents økning.

Motstand mot kommunereformen er en spesialøvelse for Sp.

– Vi har hele tida sagt at denne tvangsreformen vil føre til et økt byråkrati. Det er ikke noen tvil om at byråkratiet øker og at tjenesteproduksjonen blir lidende, sier Greni til Klassekampen.

Påstanden om redusert tjenesteproduksjon som følge av kommunesammenslåinger ligger nærmere eventyr enn dokumentert faktum.

Denne undersøkelsen kan ikke brukes som en evaluering av kommunereformen. Antallet byråkrater vi nødvendigvis øke i en sammenslått kommune. Spørsmålet er om det samlet sett blir færre byråkrater i den sammenslåtte kommunen enn i kommunene før sammenslåingen.

– Skal du ha nye, store administrative enheter, kommer det automatisk også nye mellomlederledd og prosjektorganisasjoner og så videre, sier Grini. Det har hun rett i.

«Å betrakte byråkrater som tjenere vil være en nyorientering på blå side»

Hun har også rett i at en kan miste en del smådriftsfordeler i kommuner ved sammenslåinger og at troen på at det er store administrative kostander å spare ved kommunesammenslåinger er overdrevet.

Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup skriver i en e-post til Klassekampen at det ikke er overraskende å se en økning når tjenestene i kommunene øker.

Å betrakte byråkrater som tjenere vil være en nyorientering på blå side. Byråkratene ser gjerne på seg selv som tjenere som utfører det politikerne vil ha gjennomført. Og det er som Astrup sier, primært tjenester det handler om.

Ved valget neste år bør ikke Høyre og Frp gå til valg på å bekjempe økningen i byråkratiet. Det er grenser for å møte seg selv i døren.

Fallskjerm på forhånd

Så langt i år har åtte rådmenn blitt bedt om å fratre. Når en ansetter toppsjefer, kan en like godt avtale et års etterlønn. Det blir som regel rimeligere enn å starte forhandlinger når samarbeidet har skåret seg.

I løpet av det siste halve året har 10 rådmenn eller kommunedirektører blitt kjøpt ut av toppjobben sin. De har fått etterlønn i 3-12 måneder. I noen tilfeller har kommunen dekkes advokatregninger på inntil 250.000 kroner.

Kommunal Rapport har beregnet at disse 10 sluttavtalene i gjennomsnitt har kostet kommunen én millioner kroner.

I løpet av årets fem første måneder har åtte sluttet. Det ligger an til å bli flere i utskiftinger i år enn i fjor. I 2018 var det 20 rådmenn som inngikk sluttavtale.

«Det er en myte at rådmenn slutter på grunn av konflikt med politikerne»

Hvert år slutter rundt 60 rådmenn, de fleste av naturlige årsaker. Noen får ny jobb, andre går av for aldersgrensen. Det er ikke et spesielt høyt tall.

Det er en myte at rådmenn slutter på grunn av konflikt med politikerne. I noen tilfeller er dette årsaken, og da blir det gjerne stor offentlighet rundt saken.

Det finnes nok av eksempler på at politikere har opptrådt langt under pari som arbeidsgivere. Men inntrykket er at politikerne er blitt bedre til å følge normale prosedyrer om de vil bytte ut kommunens øverste administrative leder.

Advokat Jostein Nordbø som siden 2016 har vært tilknyttet Norsk Rådmannsforum, sier til Kommunal Rapport at det tidligere var mer vanlig med skifte av rådmenn på politiske premisser. I dag er det flere som må slutte etter omstillingsprosesser der ansatte har levert inn varsler mot topplederen.

Det er en betenkelig utvikling om kommunestyrer ofrer kommunedirektøren på omstillings alter. Når kommuner skal gjennomføre omstillinger, blir det her som i andre organisasjoner uro. Da er det viktig at politikere og administrasjon står sammen. Hvis ikke blir det umulig for kommunedirektøren å gjennomføre en omstilling som det store flertallet i kommunestyret ønsker.

Det finnes godt med eksempler på at varsler som det ikke er grunnlag for, fører til at nødvendige omstillingsprosesser ikke får den framdriften de skal ha. Vi har utviklet omfattende prosedyrer som skal følges ved varsling. Hele kommuneadministrasjonen blir fort inhabil om det kommer et varsel mot topplederen.

I slike tilfeller bør ordfører og noen representanter fra kommunestyret ta fatt i saken, gjerne med bistand fra en rådgiver, og raskt få trukket en konklusjon. Alternativet er å taue inn et advokatfirma. Det koster fort flere hundre tusen kroner. En kommune har ingen plikt til å påføre seg en så høy kostand for å finne ut av om det er grunnlag for et varsel.

«Kommunestyrer bør ikke avsette rådmenn slik fotballklubber sparker trenere»

Om politikerne har mistet tilliten til kommunens toppleder, vil samarbeidet etter hvert skjære seg. Når konflikter mellom politikere og administrasjon oppstår, betyr det på ingen måte at en raskt skal komme trekkende med fratredelsesavtalen. Både politikere og rådmenn kan justere kurser. Derfor bør det gå noe tid slik at en får tid til å områ seg og gjøre endringer i måten å lede og eller kommuniserer på.

Kommunestyrer bør ikke avsette rådmenn slik fotballklubber sparker trenere.

Å skifte toppleder er dyrt. Hvis én million kroner går til rådmannen som skal slutte, må en regne med 200.000-300.000 om en skal engasjere en hodejeger for å hente inn en ny rådmann. Det tar også tid før en ny rådmann når den nødvendige styringsfart.

Når en ansetter ny toppsjef i en kommune, bør en ta høyde for at det kan oppstå så pass store problemer at arbeidsforholdet må avsluttes. Om en skal starte forhandlinger om sluttavtale når konflikten er et faktum, koster det fort et par hundre tusen i advokatbistand, og det ender ofte opp med mer enn 12 måneders etterlønn.

Det beste er å avtale 12 måneders etterlønn, med fratrekk av lønn i eventuell ny fast stilling, når en ansetter en ny rådmann.

Opphev Sverige-forbudet

Det er på tide å åpne grensene til Sverige, fjerne det nasjonale forbudet mot å spille fotball og erstatte en sentralistisk tenkning med å gi ansvar til regioner og fylker.

I Norge har vi full kontroll på covid-19-smitten. For tiden er det kun 4 innlagt på sykehus.

Det har gått så bra her i landet at begravelsesbyråer får koronakrisestøtte på grunn av en sterk reduksjon i antallet dødsfall. Erik Lande i Lande begravelsesbyrå forteller til E24 at de har en nedgang i antallet begravelser på 45 prosent.

Når folk holder seg hjemme, holder avstand og vasker hender til stadighet, stopper spredningen av virus opp. Eldre dør ikke lenger av influensa.

Det står ikke like bra til i andre land i Europa, men koronasmitten er så pass under kontroll at regjeringen fredag åpnet grensene for flere vestlige land i Europa. Sverige står fortsatt på forbudslisten.

«Samarbeidet i Norden vil ta skade om Sverige skal isoleres i lang tid framover»

Minister for utenrikshandel Anna Hallberg (S) i Sverige mener stengte grenser og verbale angrep skaper gnisninger i det nordiske samarbeidet.

– Når det plutselig står soldater ved grensen til Norge, er det veldig dramatisk. Man blir veldig bekymret, sier hun til nyhetsbyrået TT.

Sverige er i ferd med å få kontroll over covid-19-smitten, men det er enda et stykke igjen før de tilfredsstiller smittekriteriene som norske myndigheter har satt. Hvilken relasjon vi skal ha til Sverige, er et politisk spørsmål, ikke et smittevernspørsmål.

Samarbeidet i Norden vil ta skade om Sverige skal isoleres i lang tid framover.  Det er ingen land vi har et tettere samarbeid med enn Sverige. Det bør det tas hensyn til. Når reiserådene skal oppdateres om knappe to uker, bør restriksjonene for Sverige endres.

Sverige er delt inn i regioner. Tre regioner er fritatt for reiseforbudet. Om to uker bør en blinke ut noen regioner med mye smitte som unntas fra hovedregelen om at reiseforbudet for Sverige oppheves.

Det er slik det må bli framover. Spanske myndigheter har isolert to områder på grunn av betydelig økning i koronasmitte. Slik vil også svenske myndigheter opptre.

Siden koronakrisen slo inn i midten av mars, har frykt og bekymring styrt mye av det myndighetene har fortatt seg, forståelig nok. Vi frykter først et mulig sammenbrudd i helsevesenet på grunn av mangel på smittvernutstyr og intensivplasser.

Så fryktet vi en oppblomstring av smitten da skoler og barnehager åpnet. Deretter fryktet vi oppblomstring på grunn av at tusenvis demonstrerte mot drapet på George Floyd. Siste runde av frykt kom da utestedene åpnet igjen og mediene kunne forteller at folk ikke holdt en meters avstand på badestrendene.

Vi kan etter hvert konkluder med at folk i liten grad smittes i friluft og i noen større grad om en er tett på andre i lokaler. Først og fremst smittes vi hjemme.

Nå frykter vi konsekvensene av at det kommer utenlandske turister til Norge. Sykepleierforbundet og Fagforbundet setter i E24 ord på den frykter ansatte føler på.

Koronasmitten utgjør nå et så lite problem at det har oppstått politisk uenighet om myndighetenes smittevernsregime. Sps leder, Trygve Slagsvold Vedum, sier til Aftenposten at det er «uforståelig at det skal være de samme restriksjonene over hele landet, også i deler av landet som ikke har noe smitte».

Dette er det lovlig sent å komme med. Vi hadde ikke trengt å stenge ned de delene av landet der en praktisk talt ikke har hatt smitte. Nå er det få landsdekkende restriksjoner igjen. Det er forbudet mot å spille fotball som for tiden vekker mest hoderisting i opinionen.

Kulturminister Abid Raja kan ikke annet enn å vise til helsemyndighetene. De fastholder at folk fortsatt ikke bør spille fotballkamper i de lavere divisjonene. Her holder en jo ikke en meters avstand.

I Nord Norge hvor de har minimalt med snitte, er det selvsagt ingen grunn til at en ikke skal kunne spille fotball. Myndighetene holder igjen fordi landet gradvis skal åpne, og fotball står bakerst i køen. 

Når myndighetene fortsatt er bekymret for økt koronasmitte, burde de ha lagt ned forbud mot at utestedene får holde åpent og servere alkohol til kl 3 på natten. Å stenge serveringen et par timer tidligere vil ha større smittebegrensende effekt enn fotballnekt.

«Vi har utviklet en sentralistisk tenkning som burde være fremmed for et land der vi hyller lokaldemokratiet og tror at skjønn, sunt folkevett og kompetanse er rimelig godt fordelt utover landet»

Det er i Oslo og Viken det er noe koronasmitte å snakke om. Hvis myndighetene mener det ikke kan forsvares å la alle spille fotball her, får de holde fast på det.

Vi er nå tjent med at nasjonale regler bygges ned og erstattes med regionale og kommunale regler. Vi må belage oss på at koronasmitten vil lure rundt hjørnet hele neste år før tilstrekkelig mange er blitt vaksinert. Vi kan ikke gå i nasjonal takt i flere år framover. Det vil gi store inntektstap i områder der det ikke er grunnlag for det.

Vi skal holde avstand, holde oss hjemme med de minste tegn til sykdom og vaske hender ofte. Det gjelder i hele landet. Spesielle tiltak må være regionale og lokale.

Regelen om at kun 200 kan være samlet, bør mykes opp. I det minste må det kunne være 200 til stede på hver tribune. Hvor en kan samles og hvor mange som kan samles, må regionale og kommunale smittemyndigheter finne ut av. Det er grenser for hva regjeringen skal engasjere seg i.

Vi har utviklet en sentralistisk tenkning som burde være fremmed for et land der vi hyller lokaldemokratiet og tror at skjønn, sunt folkevett og kompetanse er rimelig godt fordelt utover landet.

EU varsler nakketak på sosiale medier

Er det noen som kan tvinge Mark Zuckerberg i kne, er det EU. Men ytringsfriheten hindrer EU i å rydde opp i alt som betegnes som hatefulle ytringer.

Over fire hundre selskaper gjennomføre for tiden en annonseboikott av Facebook for å presse selskapet til å slå hardere ned på hatytringer. Blant disse er internasjonal storannonsører som Starbucks, Coca Cola og Adidas.

Lite tyder på at selskapets leder og største eier, Mark Zuckerberg er rede til å gjøre vesentlige endringer.

Zuckerberg holder fast på at Facebook ikke er et medium med en redaktør som skal holdes ansvarlig for innholdet. Det er de som publiserer innhold som må ta ansvaret.

Det betyr ikke at Facebook slipper på hva som helst.

De har utviklet algoritmer som fjerner det aller mest støtende. De har også flere ansatte som overvåker det som publiseres så godt det lar seg gjøre. Spørsmålet er hvor grensene skal trekkes.

Facebook florerer av krenkende ytringer som gjerne betegnes som hatkriminalitet og falske nyheter.  

Nå har EU bestemt seg for å ta opp kampen mot hatytringer og desinformasjon.

EU kommisjonen har satt i gang en høring som en ledd i et arbeid med å modernisere regelverket for digitale plattformer. Det gjelder både innholdstjenester, sosiale medier og søkemotorer.

EU tar sikte på å lage regler for hvilket ansvar de ulike digitale aktørene skal ha for å verne og ivareta forbrukernes interesse.

De skal også ta stilling til om de som driver sosiale medier, skal pålegges å ta ansvar for alt innholdet som publiseres på deres plattform.

EU er også opptatt av det skal sikret konkurranse i det markedet de globale aktørene opererer i.

«EU kommer til å vedta regler som Facebook må følge. Hvis ikke blir det bøter på bøter i på titalls milliarder»

Dette er ikke godt nytt for Facebook. Facebook kan klare å leve med en annonseboikott en periode. De vet at de representerer en markedsplass hvor alle store merkevareannonsører vil være til stede.

Om et selskap som Coca Cola for eksempel skulle trekke seg ut fra Facebook på permanent basis, vil både Facebook og Coca Cola tape på det. Så langt ser det ut til at Facebook regner med å vinne kampen mot annonsørene.

De kommer garantert ikke til å vinne kampen mot EU. EU kommer til å vedta regler som Facebook må følge. Hvis ikke blir det bøter på bøter på titalls milliarder. I verste fall blir Facebook forbudt.

Er det noen som kan tvinge Mark Zuckerberg i kne, så er det EU.

I verste fall betyr det arbeidet EU setter i gang slutten på forretningsideen til Facebook.

Det er på tide. Et privat selskap bør ikke få et verdensherredømme slik Facebook har fått. Med sin spredning av falske nyheter truer Facebook demokratiet og øker spenningen internt i et samfunn.

EU er i ferd med å våkne opp og ta de grep som amerikanske myndigheter for lengst burde tatt. Også i USA er det en økende bekymring knyttet til den posisjonen sosiale medier har fått. Det kan ende med at Facebook blir splittet opp.

Donald Trumps politikk på dette området er ikke til å bli klok på. Han vil lovregulere de sosiale mediene sterkere fordi de etter hans mening er begynt å sensurere hans meninger.

Det kan ende med at sosiale medier pålegges et redaktøransvar. Det er da noe.

«Derfor er det vanskelig å se for seg at EU skal kunne bidra med å trekke grenser for ytringsfriheten»

Det vil kunne hindre spredning av falske nyheter, men ikke sterke meninger. Sterke meninger er beskyttet av ytringsfriheten.

Her må EU holde tungen rett i munnen. EU kan ikke lage regler som forbyr ytringer som noen opplever som krenkende.

Hatkriminalitet brukes i dag som sekkebetegnelse for straffbare ytringer, etiske forkastelige ytringer, ytringer som noen opplever krenkende og ytringer noen er sterkt uenig i fordi det rammer utsatte grupper.

Hvilke ytringer som er ulovlige framgår i lovene for hvert enkelt land. Ytringsfrihet er en menneskerett som alle demokratiske land er forpliktet på. Grensene for hva som er straffbare hatytringer, defineres i hvert enkelt land, men på basis av ytringsfriheten.

Derfor er det vanskelig å se for seg at EU skal kunne bidra med å trekke grenser for ytringsfriheten. Når de sier at de vil bekjempe hatkriminaliet, vil og bør dette handle om hva å pålegge til de sosiale mediene å ta redaktøransvar for alt innhold.

Trusselen fra Kina

Nå øker også den militære spenningen mellom Kina og USA. Europa må finne sin vei mellom frykt for Kina og økende skepsis til USA.

Handelskrigen mellom USA og Kina ruller videre. Situasjonen preges av en kombinasjon av hva ledelsen i de to landene vil oppnå, og hva de forsøker å unngå.

USA og Kina ønsker ikke en militær konflikt. Det har de ingen ting å vinne på. Men før vi vet ordet av det, kan det skje. Slik bedømmer eksperter situasjonen i Sør-Kina-havet.

USA har vist sine militære muskler en rekke ganger i etterkrigstiden. Selv om Donald Trump mener USA i større grad skal konsentrere seg om landets snevre interesser og ikke fungere som politi verden over, er USA fortsatt rede til å bruke militær makt når viktige interesser står på spill.

Kina vil ikke stå tilbake for USA på noen områder. Militærøvelsen de vil gjennomføre i Sør-Kina- havet, handler om å vise muskler i regionen.

De siste årene har Kina rundt rev og klipper bygget kunstige øyer i havet og installert militære anlegg der. Både Kina, Vietnam og Taiwan gjør krav på de aktuelle øygruppene der Kina tar seg til rette.

«Nå kommer USA på banen, og det med tyngre skyts enn at Donald Trump fyrer løs på Twitter. USA sender to hangarfartøy i området»

Vietnam, Taiwan og Filippinene har svart med å gjøre krav på andre område i Sør-Kina- havet som Kina hevder de har rett over.

Flere land henvendte seg i mai til FN med krav om at Kinas framferd måtte fordømmes. Den slags fører sjelden fram.

Nå kommer USA på banen, og det med tyngre skyts enn at Donald Trump fyrer løs på Twitter. USA sender to hangarfartøy i området.

Mikael Weissmann, forsker ved Forsvarshøyskolen og Utenrikspolitisk Institutt i Sverige, er blant ekspertene som betegner dette som en sterk maktdemonstrasjon fra USAs side.

Kina har en egeninteresse av å markere seg som en militær stormakt i området. De har nok også har i tankene at det kan være store olje- og gassforekomster i området.

USAs interesser er knyttet til alliansen med flere land i området og at noen av verdens viktigste handelsruter går gjennom Sør-Kina-havet.

Det sitter langt inne for Kina og innstille sin aktivitet i området. Det vil i så fall bety at de vil gi etter for det militære presset fra USA.

Ennå har ikke situasjonen nådd høyt opp på den internasjonale dagsorden. Det må vi regne med vil skje i ukene framover.

For tiden er det situasjonen i Hong Kong som har dominert nyhetsbildet. De nye sikkerhetslovene som de kinesiske myndighetene har innført, har alt ført til flere internasjonale selskaper har startet prosessen med å flytte ut av Hong Kong.

Boris Johnsen har tilbud alle å komme til Storbritannia. Det kan det være en del som lar seg friste av. Andre vil slå seg ned i andre finanssentra. Noen vil forbli og se situasjonen an.

Det kan være lønnsomt å lukke øynene og gjøre som myndighetene vil, drive med handel, finans og verdiskaping.

De kinesiske myndighetene har nok kalkulert med at en del vil forlate Hong Kong. De har prioritert å sikre seg full kontroll. Slik blir Hong Kong en illustrasjon på det som vil skje flere steder i verden. En må velge hvor en vil høre til.

Kina setter land på valg. Enten er en med Kina på Kinas premisser eller så får en seile sin egen sjø. Kina mener de er sterke nok til å tåle at verden beveger seg i retning av en todeling.

Kina har bygget opp sin økonomi på handel med USA og vestlige land. Kina har ingen interesse av å trappe med handelen, men det vil bli resultatet av koronakrisen og den proteksjonistiske bølgen som ruller over verden. Globaliseringen drives tilbake. Hvor store konsekvenser dette får for Kina, USA og verdensøkonomien er uvisst.

Det er like uklart hva Kinas «med oss eller mot oss»- strategi vil føre til. USA har valgt sin posisjon. Russland er opptatt av å markere sin uavhengighet. De vil være en stormakt og ikke havne i lomma til kineserne.

USA presser EU til å bygge ned samarbeidet med Kina, men EU ser seg ikke tjent med å følge USA hakk i hæl. Dialogen med Kina er ikke uttømt, men sikkerhetslovene for Hong Kong er et dårlig tegn.

Hvis vi får en økt militær spenning i Sør-Kina-havet, handelskrigen mellom USA og Kina intensiveres og Kina i praksis viser at de skal definere premissene for handel og samarbeid, vil EU i praksis bli tvunget til å forholde seg til at verden blir mer todelt.

«EU må bli ferdig med å markere sin protest mot at Russland annekterte Krim og presset Ukraina militært»

Det USA Donald Trump styrer, frister EU mer til å markere avstand enn å styrke samarbeidet. Skulle valget til høsten ende opp med fire nye år med Donald Trump, vil forholdet til EU forverres ytterligere.

Selv om Norge har fått plass i FNs sikkerhetsråd, har vi som et lite land en meget beskjeden rolle å spille i det store geopolitiske spillet. Der Norge kan gjøre en forskjell er i relasjonen til Russland. Norge har interesse av å skape et bedre klima med vår mektige nabo i høst. EU har også alt å tjene på en normalisering av forholdet til Russland.

EU må bli ferdig med å markere sin protest mot at Russland annekterte Krim og presset Ukraina militært. Disse sakene forteller at Russland opptrer som en stormakt, slik USA og Kina også gjør.

NATO overdriver den trusselen Russland representerer militært. Økonomisk er EU enormt mye sterkere enn Russland, til tross for at EU er inne i en krise. I økonomiske krisetider er vi alle tjent med å gi dialogen en ny mulighet framfor å opptre som om vi må drive hverandre inn i en ny kald krig.

Fredsmekling med tusenlapper

Når Pål Bjerketvedt betaler Erik Loe 150 000 kroner for å få løst konflikten mellom dem, viser det at Fotballforbundet er kommet i manko på sunn fornuft og klokskap og at pengemakten rår.

Det finnes mange eksempler på at pengene har fått et nakketak på fotballen på toppnivå. Få hadde imidlertid forstilt seg at det er gått så langt at man også løser interne konflikter med å dra fram en bunke tusenlapper.

Det var med penger det startet. Daværende kommersiell direktør, Erik Loe, skal ha avvist en mulig sponsoravtale med OBOS knyttet til kvinnefotballen.

Det var ikke markedsmessig interessant. Det endte med at han mistet sjefsjobben og ble seniorrådgiver i Norges Fotballforbunds kommersielle avdeling.

Det var fotballtidsskriftet Josimar som skrev om saken.

Reaksjonene i NFF var sterke. Det endte med at generalsekretær Pål Bjerketvedt klaget Josimar inn for Pressens Faglige Utvalg for flere brudd på Pressens Vær Varsom-plakat.

«Håvard Melnæs lar seg ikke binde eller målbinde. Han godtok ikke at Bjerketvedt forsøkte å ri to hester, både å være kilde og å anklage Josimar for brudd på presseetikken»

Et av ankepunktene var at NFF ikke hadde fått tilsvarsrett. Det hadde sin naturlige forklaring. Josimar hadde en drømmekilde. Det var Pål Bjerketvedt.

Bjerketvedt som har lang erfaring som redaktør tok det som en selvfølge at redaktør Håvar Melnæs i Josimar, ville beskytte ham som kilde. Å blåse en kilde regnes som en dødssynd i pressen.

Håvard Melnæs lar seg ikke binde eller målbinde. Han godtok ikke at Bjerketvedt forsøkte å ri to hester, både å være kilde og å anklage Josimar for brudd på presseetikken.

Ved å lekke til Josimar at NFF hadde tatt grep ved å forflytte Loe, fikk Bjerketvedt markert at det ikke er i tråd med NFFs linje å avvise sponsorer til kvinnefotballen.

Forbundets offisielle linje er at det ønsker at kvinnefotballen skal få økt støtte. Derfor ble Loe forflyttet. Men det kunne eller ville ingen si offisielt.

Da det ble kjent at Pål Bjerketvedt lekket interne opplysninger til mediene, reagerte selvsagt Eirik Loe.

Det samme gjorde andre ansatte og tillitsvalgte i NFF. De vil ikke ha en generalsekretær som lekker til pressen.

Pål Bjerketvedt beklaget sine «off the record»-uttalelser til Josimar, samtidig som han i sterke ordelag kritiserte Josimar for brudd på kildevernet.

En tid kunne det se ut til at Pål Bjerketvedts stilling hang i en tynn tråd. Men styret med fotballpresident Terje Svendsen i spissen, gjorde det i midten av juni klart at de har tillit til Bjerketvedt.

Da saken ble kjent i begynnelsen av juni, uttalt Bjerketvedt til Dagbladet at han hadde en god dialog med Loe.

Dialog var tydeligvis ikke nok for å løse saken. Om det er Loe som har forlangt å få betalt eller Bjerketvedt som har tilbudt Loe en kompensasjon for tort og svie, er ikke kjent.

De to har tydeligvis ikke klart å røyke fredspipe uten å vifte med en bunke tusenlapper. Med penger kan mye løses tydeligvis, i alle fall i toppfotballens verden.

Hvis noen må slutte mot sin vilje i en jobb, er det vanlig å løse det med en fallskjerm, erstatning, oppreisning eller et beløp for tort og svie.

Kjært barn har mange navn. Men å løse interne konflikter med pengetransaksjoner, er temmelig uvanlig. Det har alt kommet reaksjoner i NFF på måten ledelsen opptrer på.

Dersom en skal begynne å løse interne konflikter med denne metoden, må det opprettes store «krigskasser» rundt om. Det vil ikke skje. Det finnes tilstrekkelig med sunn fornuft og klokskap i bedrifter og organisasjoner.

«Josimar vil bruke denne saken for å fortelle at de ikke godtar forsøk på å hindre at sannhet i fotballens verden kommer på bordet»

Fotballforbundet er noe for seg selv. Det er lite som tyder på at de representerer en trend. Vi må heller oppfatte fotballtoppene som et unntak på regelen om rimelige mengder sunn fornuft.

I NFF får de fortsette å slikke sine sår og håpe saken dør hen i løpet av sommerferien. Det er tydeligvis sider ved kulturen internt de må jobbe med.

De som ikke er ferdig med saken, er Pressens Faglige Utvalg.

De skal behandle Josimars brudd på kildevernet. Det kunne de spart seg. Håvard Melnæs har gjort det klart at Josimar beskytter sine kilder, men at de ikke godtar at kildevernet brukes for å tildekke egen maktbruk.

Ved å bryte kildevernet mener Melnæs de har avdekket at den som sitter på toppen i norsk fotball, Pål Bjerketvedt, har bedrevet et dobbeltspill.

Josimar kommer til å bli dømt i PFU for budd på kildevernet. Det fører ikke til at Melnæs faller av stolen. Josimar vil bruke denne saken for å fortelle at de ikke godtar forsøk på å hindre at sannhet i fotballens verden kommer på bordet.

Rajas muligheter som Venstre-leder

Når Raja sier han vurderer å trekke seg som kandidat til ledervervet, er det en markering av egen ansvarlighet og en beskjed til valgkomiteen om at han trenger et klart flertall for å stille.

Selv valgkomiteer kan velge å lande på strategien «man vet hva man har, ikke hva man får».

Da valgkomiteen i Venstre i vår gikk inn for at Trine Skei Grande skulle fortsette som leder for Venstre enda en periode, var ikke forklaringen at hun fortsatt hadde stor støtte i partiet, men at det ikke var en annen kandidat som samlet tilstrekkelig støtte.

Trine Skei Grande trodde hun ville få ro i partiet ved å trekke sine utfordrere Abid Raja og Sveinung Rotevatn inn i regjeringen. Det så ut som et elegant trekk for å sikre sin posisjon.

For mange oppfattet det som om hun låste partiets mulighet for å velge den lederen de vil ha.

Trine Skei Grande feilberegnet – og trakk seg fra regjeringen og ga partiet beskjed om å finne en ny leder.

Venstre har fått det som de vil. Nå må de velge en ny leder- og lider valgets kvaler.

På Dagsrevyen i går ble hele 6 personer avbildet som mulige lederkandidater. Det kan man selvsagt oppfatte som en demokratisk rikdom for et parti. Det er nok mer et uttrykk for intern uenighet om hvem som skal lede partiet videre.

I vinter gjorde Sveinung Rotevatn det klart at han gjerne vil lede Venstre.

Han har god støtte i partiet. Slik sett var ikke dette et soloutspill, men selvsagt en markering av tro på egne muligheter og ambisjoner.

Ved å lansere seg som kandidat, har ikke Rotevatn sagt at han uansett vil ta en kampvotering på landsmøtet. Hvis valgkomiteen kommer med en innstilling der et klart mindretall støtter ham, kan han trekke seg og si han på den måten vil bidra til å samle partiet.

Abid Raja begynner i andre enden. Han sier at han vurderer å trekke seg som lederkandidat. Det mangler ikke på lyst og motivasjon, og han minner om at rundt halvparten i partiet støtter han, men som han sier til VG:

– Jeg ser at den veien vi går nå, vil kunne ende i en intern maktkamp. Hvis jeg lanserer meg som lederkandidat, vil det kunne bidra til en opprivende personvalgkamp, som jeg tror partiet ikke er tjent med.

«Når Raja sier han vurderer å trekke seg, spiller han ballen til valgkomiteen»

Det er nok enn riktig vurdering. Det kan også leses som en kritikk av Rotevatn som ikke har tatt seg tid til å vente på valgkomiteen.

Først og fremst er det en markering av at han vil sette partiets interesser framfor sine egne.

Rotevatn har ikke gjort annet enn å svare på valgkomiteens spørsmål om de er kandidater eller ikke. På en side sett er det påfallende at fem andre som nevnes som mulige lederkandidater, ikke sier de vil stille eller ikke.

De trår vannet og kjenner etter om det blåser noen vinder i deres retning.

Når Raja sier han vurderer å trekke seg, spiller han ballen til valgkomiteen. De får nå oppgaven å sørge for at partiet ikke havner i det han kaller en opprivende personvalgkamp.

Det beste for Venstre ville være om et markert flertall samler seg om en kandidat. Hvis det skulle bli Raja, vil han nok stille. Skulle de samle seg om Rotevatn eller en annen, har Raja sagt at han ikke stiller.

Raja har styrket sitt kandidatur som leder ved at han nå også har fått erfaring som statsråd. Men fortsatt er det nok mange i partiet som ikke er trygge på at han vil makte å opptre som en samlende leder.

Raja oppfattes fortsatt som en solospiller, for ikke å si løs kanon, en som trekker raskt fra hoften, men som ikke alltid sikter like godt.

Som statsråd har han imidlertid fått trening i å måtte forholde seg til forvaltningens kompetanse, ulike interessegruppers høyrøstede krav og i å opptre lojalt mot sine kollegaer i regjeringen.

Raja er Venstres meste populære politiker. Han snakker tydelig og evner å fange medienes interesse. Han er innvandreren og muslimen som er blitt en så god nordmann som noen. Raja er et vandrende eksempel på en innvandringspolitikk som fungerer.

«Sett utenfra virker det som om Raja med sin emosjonalitet har større muligheter for det enn Rotevatn med sin rasjonalitet»

Han hadde en trøblete oppvekst, var nær ved å havne på skråplanet som tenåringen, men for å si det med ukebladspråk: Han ble reddet av kjærligheten.

Raja er en god historie om liberalismen som fungerer.

Raja er imidlertid ikke ideologisk skolert som Sveinung Rotevatn. Rotevatn er imponerende dyktig og en politisk ringrev. Men han fanger ikke som Raja massenes interesse.

Raja er fargerik, til dels ukorrekt og sleivende. Rotevatn er flink, reflektert og nesten feilfri.

I den situasjonen Venstre er i, trenger de en leder som kan vinne tilbake tidligere Venstrevelgere og nå nye.

Sett utenfra virker det som om Raja med sin emosjonalitet har større muligheter for det enn Rotevatn med sin rasjonalitet.  Raja vil kunne levere fortellinger. Ingen kan som Rotevatn levere analyser.

Det er imidlertid de tillitsvalgte i Venstre som må gjøre sitt valg. Om for mange ikke er trygge på Raja, vil Rotevatn bli valgt til nye leder.

Det kan selvsagt tenkes av Iselin Nybø eller Guri Melby vil slå seg fram som kompromisskandidater. Ingen vet hvor harene hopper i Venstre.

Fisk som pengemaskin

Fisket er blitt megalønnsomt for stadig færre kvotebaroner. Det er på tide det innføres en ekstra ressursskatt for de som risikofritt kan forsyne seg av naturressursene.

Det er bred politisk enighet om at norsk fiskeripolitikk skal sikre sysselsetting og bosetting langs kysten.

Det er på papiret.

De siste 20-30 årene er det ført en politikk som har gitt motsatt resultat. Det har handlet om å øke lønnsomheten i fiskerinæringen.

Ikke så og forstå at det har vært ulønnsomt å hente opp fisk fra havet noen gang. De som ikke har klart seg er en del mindre fiskemottakene langs kysten. Her har behovet for stordriftsfordeler slått inn.

Offisielt skal den som eier en fiskekvote føre fiskene i land der en hører til. Det er en bestemmelse som ikke blir håndhevet.

Vi er endt opp med et system det fiskekvoter selges til høystbydende. I 2004 hadde de ti største selskapene som tråler etter torsk kontroll på over 25 prosent av kvotene. I 2018 kontrollerte de 80 prosent.

Det kan koste 7-8 millioner å skaffe seg en fiskekvote. I tillegg må man investere i båt og utstyr.

Det er praktisk talt blitt umulig for unge å bli fiskere med egen båt og kvote.

Ifølge Klassekampen fikk en av de største aktørene, Lerøy Havfiske, et resultat på 450 millioner kroner i 2018. De betalte 97 millioner i skatt.

«Det er blitt så lønnsomt å drive med fiske at Fiskeridirektoratet mener tiden er inne for å innføre en ekstra fiskeskatt, eller grunnrente som det gjerne kalles når en kan tjene særdeles godt på å utnytte naturressurser som tilhører fellesskapet. Slik er det når det gjelder olje og vannkraft»

Det er blitt så lønnsomt å drive med fiske at Fiskeridirektoratet mener tiden er inne for å innføre en ekstra fiskeskatt,

Fiskeridirektør Liv Holmefjord mener den såkalte strukturtilpasningen som har skjedd i bransjen, har vært nødvendig for sikre bærekraft og lønnsomhet.

– Vi tror en skatt i en eller annen form vil gi større legitimitet til endringene som er gjort, sier Holmefjord til Klassekampen.

Dette er ikke en ny tanke. Fiskeridirektoratet mente dette i 2014 og i 2017.

Direktør Holmefjord taler imidlertid for døve ører. Er det noe Erna Solbergs regjering ikke vil, er det å innføre nye skatter eller øke skattene. De lever fint med at en stadig større del av verdiskapingen innen fiske ender opp på kontoen til private eiere.

Oppdrettsnæringen er enda mer lønnsom enn tradisjonelt fiske. Men heller ikke her er det politisk flertall for å innføre grunnrentebeskatning.

Ingen vet hvor mye vi må hente ut fra Oljefondet for å dekke alle kostander og tapte inntekter knyttet til koronasmitten og den lave oljeprisen.

Statsbudsjettet som legges fram i oktober, vil være eneste stort skrik om behovet for økte inntekter til staten.

Å øke skattene kan ha negative virkninger både på drift og investeringsvilje i en næring. Men ikke når det gjelder oppdrett eller havfangst. Her er lønnsomheten eksepsjonelt god. Det eneste det vil føre til, er at søkkrike eiere får litt færre millioner de kan sylte ned og bruke til eget forgodtbefinnende.

Det går an å lage ordninger som fritar nykommere grunnrenteskatten en periode. Det kan også lages ordninger der en kan utsette innbetalingen av denne skatten om uforutsette hendelser rammer næringen.

Riksrevisjonen rister oppgitt på hodet over dagens fiskeripolitikk. De mener det bryter klart med de prinsippene Stortinget har vedtatt for næringen.

Fiskebåtene blir større. Færre små båter betyr at det leveres mindre fisk til foredling på land. Antall fiskemottak synker. Befolkningen som tradisjonelt har vært sysselsatt med fisk, må finne på noe annet å gjøre – eller gå på Nav.

Det har skjedd en storstilet industrialisering av fisket. Fiskere med en sjark under 11 meter er en utdøende rase. De effektive trålerne soper opp stadig mer av fisken i havet.

Det har bredt seg et opprør langs kysten. De blir ikke hørt. Riksrevisjonen blir heller ikke hørt. Regjeringen vil ikke ta grep for snu utviklingen.

«Sånn går nå dagan». Om de rødgrønne vinner valget neste år, vil noe skje. Det sier de i alle fall. Utviklingen var riktignok i gang da de satt med makten.

Over alt i samfunnet blir det større enheter. Også innen fiskerinæringen må det kuttes kostander og effektiviseres. Men det bety ikke at de prinsippene Stortinget har vedtatt skal kastes på båten.

Arbeidsplasser langs kysten er ikke uvesentlig.

Mens Stortinget har holdt seg med festtaler om fiskets store betydning for kystbefolkningen, går utviklingen motsatt vei. Det er ikke enkelt å snu. Flere grep må tas.

«Mens Stortinget har holdt seg med festtaler om fiskets store betydning for kystbefolkningen, går utviklingen motsatt vei»

Leveringsplikten må nyformuleres og skjerpes. Fiskebåter under 15 meter utgjør i dag 25 prosent av torskeflåten. En bør treffe tiltak som sikrer at de beholder denne andelen.

Det må også iverksettes tiltak som kan sikre rekrutteringen av unge til fiskeyrket, ikke ved at de blir mannskap på store trålere, men at de driver fiske fra egen båt.

Det betyr at noen unge bør få frikvoter de første årene og etter hvert gunstige lån for å skaffe seg fiskekvote.

Utviklingen som har skjedd kan ikke reverseres, men ved å innføre en egen fiskeskatt vil man sikre at fellesskapet i det minste får en større del av verdiskapningen. Det vil også bidra til at prisen på fiskekvoter går ned.

Det er på tide å dele ut noe mer fiskelykke til de stedene langs kysten som ha muligheter for å livnære seg på fisket.

Falleferdig Moria-kompromiss

Medlemskapet i FNs sikkerhetsråd tilsier at Norge opptrer rakrygget, ikke surrete og pinlig. Derfor bør Venstre og KrF slå i bordet og forlange at det hentes barn fra Moria-leiren over sommeren.

I går kunne representanten for FNs høykommissær for flyktninger i Hellas, Philippe Leclerc, forteller til Klassekampen at det ikke ville komme noen barn fra Moria-leiren til Norge før tidligst neste år dersom Norge ikke skulle starte sin prosess før 8-10 land hadde hentet ut barn.

11 europeiske land har sagt ja til å ta imot 1600 barn.

Tyskland og Luxembourg har tatt imot 65 barn. I neste uke reiser 25 til Finland og Portugal. Prosessen tar tid, for FN bistår med å finne fram til barn som etter all sannsynlighet vil få oppholdstillatelse i det landet de kommer til.

Ingen andre land har stilt særkrav som Norge. Leclerc sier det haster med å få flyktningene ut av leiren og ber Norge revurdere sine betingelser.

Statssekretær Hilde Barstad (H) i Justisdepartementet sier til Klassekampen at Norge alt har deltatt på to møter om saken. Hun vil ikke kommentere uttalelsene fra Leclerc.

KrF vil heller ikke uttale seg om saken.

Hvis Leclerc skulle ha rett, blir dette en sak KrF ikke kan leve med. Det har vært et premiss at disse barna skulle hentes ut i sommer eller tidlig på høsten.

Det ble argumentert med at det hastet fordi det er stor fare for at koronaviruset når Moria-leiren. Det vil gjøre forholdene helt umulig.

Høyre holdt i ukevis, til tross for et massivt press i opinionen, fast på at Norge ikke skulle hente ut foreldreløse barn fra Moria-leiren. De argumenterte med at EU måtte komme opp med en felles løsning, at leirene ville bli fylt opp igjen om enkelte lang begynte på å hente ut flyktninger, at det finnes andre leirer som er like ille som Moria og at det dessuten er langt mer effektivt å hjelpe flyktninger i nærområdene.

Etter at KrF hadde tapt slaget om liberalisering av bioteknologiloven, hadde de et behov for en seier.

Den fikk de ved at Erna Solberg gikk med på å ta imot noen fra Moria-leiren, forutsatt at 8-10 land gjorde det og at de vi tar imot regnes som en del av kvoten på 3000 flyktninger.

«Det kan være KrF har spist kake for tidlig»

Hvis ikke 8-10 land tar imot flyktninger fra Moria, betyr regjeringens vedtak at Norge ikke skal ta imot noen. KrF feiret at de hadde fått gjennomslag i Moria-saken. Det kan være de har spist kake for tidlig.

Man bør som kjent ikke selge skinnet før bjørnen er skutt.

«Hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om et brød eller en orm når han ber om en fisk», sa Jesus en gang til sine tilhørere.

I verste fall har KrF tatt til takke med stein og orm i Moria- saken.

Det vil neppe skje mye i sommer, men når de politiske hjulene begynner å rulle igjen etter ferien, må KrF forholde seg til Leclercs prognose.

«Vi bør si ja til å ta imot 20 barn så snart som mulig og gi beskjed om at de endelige antallet vi vil ta imot vil bli avklart seinere»

Kompromisser hører til politikkens edle kunst. De kjennetegnes ved at ingen er helt fornøyd, men at alle parter klare å leve med den løsningen kompromisset legger opp til. KrF vil ikke kunne leve hele høsten med usikkerhet om det skal komme noen barn fra Morialeiren til Norge.

Kompromisset legger opp til en bevisst trenering. Hvis det skulle ende med at flere av de 10 landene sier at de likevel ikke vil ta imot flyktninger fra Moria, vil Høyre få det som de ønsker.

Norge er blitt medlem av FNs sikkerhetsråd. Det betyr at vi må ta stilling til en rekke vanskelige saker. Dels vil det handle om hva Norge skal mene, dels om hva vi skal gjøre.

Situasjonen for verdens flyktninger er en viktig sak for FN. Denne saken vil også ha berøring til en rekke saker som vil komme opp i Sikkerhetsrådet.

Norges posisjon når det gjelder flyktninger fra Moria, vitner om en regjering som ikke evner å ta et standpunkt.

Et land som er medlem av Sikkerhetsrådet, bør ikke opphøyd å skyve andre land foran seg til politisk norm.

Moria-saken er blitt viktigere enn den saklig sett er i en verden der det er millioner av flyktninger som lever under uverdige forhold. Noen ganger blir saker viktige symboler som utfordrer både opinion og politikere.

Regjeringen har gjort dette til en større og mer betent sak enn den burde være.

Jo før jo heller bør Norge revurdere sin posisjon. Vi bør si ja til å ta imot 20 barn så snart som mulig og gi beskjed om at de endelige antallet vi vil ta imot vil bli avklart seinere.

Vi kan da ta hensyn til hvor mange flyktninger andre land tar imot, men vi trenger ikke i vedtaks form si at vi skal vente i månedsvis på andre land.