Kategoriarkiv: Kommentarer

Helsedirektoratet spenner bein på FRI midt i Pridefeiringen

Bjørn Guldvog gjør kontra, strammer kraftig inn på hvem som kan få og hvem som kan gi kjønnsendrende behandling. FRI sier de nekter å godta innstramningen.

­Leger står mot psykologer og sexologer i synet på hva slags behandling som skal tilbys mennesker som ønsker å skifte kjønn. Også innad i det transseksuelle miljøet er meningene delte. 

Det er bare Rikshospitalet, nærmere bestemt Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS), som tilbyr kirurgi, men først etter grundige undersøkelser og psykiatriske vurderinger.

Ønsket om å skifte kjønn har eksplodert de siste årene. Særlig er det flere kvinner som ønsker å bli menn, og et flertall av dem har også psykiske lidelser.

Behovet for hjelp og behandling er langt større enn det NBTS kan gi. FRI, Skeiv ungdom og Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI)  har presset på for å få utvidet tilbudet.

Det er 12 år siden Helsestasjonen for kjønn og seksualitet (HKS) ble etablert i Oslo. De har vært i front med å gi unge hormonell behandling.

Lege, sexolog og professor i sexologi ved Universitetet i Agder, Esben Esther Pirelli Benestad, har vært en viktig pådriver for at flere skal få hjelp til å endre sitt biologiske kjønn.

De meste aktivistiske mener fastleger må kunne skrive ut hormoner til dem som ber om det.

Flere private klinikker tilbyr unge pubertetsblokkerende medisiner og hormonbehandling. I fjor var det 131 personer som fikk hormonbehandling hos HKS.

Overlege Anne Wæhre og klinikksjef Kim Alexander Tønseth ved NBTS advarte mot utviklingen alt i 2018.

Men det de advarte mot, har skutt fart. Helsedirektoratet fant ikke ut av hvilken fot de skulle stå på. Det handlet om både medisin og politikk.

Daværende helse- og omsorgsminister Bent Høie uttalte til NRK i 2015: «Det er faktisk du som vet hvem du er. Det bør være opp til enkeltmennesket, ikke staten, å avgjøre hvilket kjønn det tilhører.»

Høies holdning ga ikke Helsedirektoratet mulighet for å innta en restriktiv holdning til kjønnsskifte. Kritikken mot NBTS økte i styrke. Ingun Wik, avdelingsleder ved HKS, sa rett ut at fagfolkene der var «uforsvarlig restriktive» og bidro til å «sykeliggjøre mennesker med kjønnsinkongruens».

FRI vant også fram med sin kjønnsideologi over hele linja. Staten har forlatt det syn at vi har to biologiske kjønn til fordel for en oppfatning om at kjønn er det den enkelte føler seg som, det en kjenner en er og vil være. Dette synet formidler i dag i skoler og barnehager blant annet via FRIs opplæringsseksjon, Rosa kompetanse.

Alt har gått FRIs vei, helt fram til i går. Da gjorde helsedirektør Bjørn Guldvog det klart at det kun er NBTS som skal gi både kirurgisk og hormonell behandling til transpersoner.

Bakgrunnen for innstramningen var at Statens undersøkingskommisjon for helse- og omsorgstjeneste (Ukom) i mars la fram en rapport der det heter at behandlingen av unge med kjønnsinkongruens har et tynt faglig grunnlag og at dagens vage retningslinjer for hvilken behandling som skal gis, går på tryggheten løs.

I Sverige har de satt bremsene på etter at flere har stått fram og sagt at det kirurgiske inngrepet ikke har svart til forventningene.

Tavistock-klinikken i London, som i flere tiår har gitt unge behandling for kjønnsdysfori, tilbyr ikke lenger denne tjenesten.

I forrige uke sto en gutt, som angret på behandlingen han hadde fått, fram i VG.

Ingunn Wik mener beskjeden fra Helsedirektoratet er en katastrofe for en del transpersoner som trenger hjelp. Når Helsestasjonen blir fratatt retten til å behandle ut over samtale, vil dette få store konsekvenser for den daglige driften.

FRI hevder på sin hjemmeside at Bjørn Guldvog ikke har fulgt opp et løfte om at de det gjelder skal høres før det gjøres omfattende endringer.

FRI skriver at fagfolkene ved Rikshospitalet, som nå skal ha ansvar for all behandling av transpersoner som vil skifte kjønn, «i tiår har vært kritisert for nedverdigende, uetisk og inhuman behandling av sine pasienter. De har ingen tillit i pasientgruppen, og vil aldri ha det under nåværende lederskap».

– Transpersoner har mistet mye det siste året, og nok er nok! Pride-sesongen er godt i gang, og vi nekter å miste enda mer av den hardt tilkjempede fremgangen for transpersoners rettigheter og behandling, skiver FRI.

Helsedirektoratet har fattet sin avgjørelse på medisinske premisser. FRI vil forsøke å få politikerne på banen.

Politikerne vil neppe kritisere Helsedirektoratets avgjørelse. Noen vil kanskje kreve at bevilgningene til NBTS økes.

Politikerne vil også avstå fra å bruke denne saken for å stille flere kritiske spørsmål til FRIs forståelse av hva kjønn er. Tiden er ikke inne for det mens Pride-flaggene vaier i vinden.

Brenna gjorde feil, Trettebergstuen planla maktmisbruk

Tonje Brenna gjorde en feil. Anette Trettebergstuen planla og misbrukte makten sin, drevet fram av en misforstått tro på en statsråds suverenitet og makt uten grenser.

­Jonas Gahr Støre har betegnet Tonje Brennas brudd på habilitetsreglene for alvorlig, men gjort det klart at han har full tillit til henne. Hun kan snart legge feiltrinnet bak seg. På sikt vil denne saken ikke svekke henne som statsråd eller nestleder i Ap.

Med Anette Trettebergstuen befinner vi oss i en annen liga for habilitetsbrudd. Støre bruker begrepet «alvorlig» også om hennes sak. Trettebergstuen selv sier som Brenna at hun har gjort en alvorlig feil. I tillegg legger hun seg så flat som det er mulig å legge seg. Hun sier hun er lei seg og skammer seg over hva hun har gjort.

Det var nummeret før hun la i vei på en kanossagang – å krype på sine egne knær over Youngstorget opp på partikontoret for å knele for partiledelsen og be om unnskyldning for den skade hun har påført regjeringen og partiet ved sin tankeløse opptreden.

Kanossagangen har sin opprinnelse fra 1077 da den tyske, bannlyste romerske keiser Henrik IV knelte i tre dager for pave Gregor VII som befant seg i borgen Canossa, før paven aksepterte hans botsøvelse. Denne gangen skal det gå tre dager før Støre presenterer en erstatter.

Støre har servert en knusende kritikk av Trettebergstuen.

– Hun har med disse feilene vist manglende forståelse for hva det innebærer å være øverste leder av et departement og hvilket ansvar det medfører, sa Støre til pressen fredag.

Han hadde med seg et eksemplar av «Håndbok for politisk ledelse» for å understreke at Trettebergstuen strøk til statsrådseksamen.

Hun fikk avskjed på grått papir. Trettebergstuen gjorde et poeng av at det var hun selv som tok avgjørelsen om å trekke seg. I realiteten fikk hun sparken av Støre. Det er grenser for hvor store doser uforstand en statsråd kan demonstrere før en statsminister må sette foten ned.

Trettebergstuen har foreslått og utnevnt venner til verv med honorarer opp mot 90.000 kroner. Det har også skjedd etter advarsler fra departementet.

Trettebergstuen ble valgt inn på Stortinget i 2005 og ble i 2009 medlem av partiets sentralstyre. Hun kan politikken ut og inn – også habilitetsreglene. Det skyldes ikke svikt hos ledelsen i Ap, ved Statsministerens kontor eller i departementet som kan forklare Trettebergstuens habilitetsbrudd.

Hun sier hun trodde hun kunne foreslå navn og at hun fulgte en innarbeidet praksis. Det avviser ledelsen i Kultur- og likestillingsdepartementet. Er det noe departementsråd Kristin Berge og hennes medarbeidere kan, så er det å passe på at statsråder holder seg til reglene for embetsutøvelse.

Men om en statsråd vil gå sin egen vei, bevege seg i gråsonen eller bryte reglene, kan ikke embetsverket sette foten ned. Det er statsråden som har ansvaret. Statsråder kan ikke legges i reimer.

Trettebergstuen visste hva hun gjorde, men regnet med å komme unna med det. Slik er maktens vesen. Makt kan gi sløvhet og mangel på årvåkenhet. Den som har stor makt, fristes til å sette seg ut over reglene. En kan unnskylde seg med at det ikke er så nøye, at det ikke er en stor sak eller at det ikke vil bli oppdaget.

Trettebergstuen er dyktig, sterk og handlekraftig. Hun vil styre og bestemme. Problemet er at hun ikke lot seg veilede av embetsverket som har langt større erfaring enn henne med å vite hvor grensene for politikk går.

Sjefer kan bli for trygge på sin posisjon. De kan lure seg til å tro at de kan tillate seg å definere virkeligheten slik det passer dem best. De kan bevisst eller ubevisst overse de stabbesteiner som er plassert ut for at de ikke skal kjøre i grøfta.

Trettebergstuen falt for eget grep. Hun har ingen andre enn seg selv å skylde på. Hennes karriere som toppolitiker er sannsynligvis over. Blir ikke Hadia Tajik hentet inn som statsråd igjen, vil verken hun eller Trettebergstuen befinne seg på kandidatlistene for valget i 2025. Ap mister sine dyktige kvinner fordi de ikke er årvåkne nok i saker de har egeninteresse av, men som ikke er politisk viktige.

At regjeringen utnevner folk fra egne rekker til viktige verv, er ikke noe nytt. Det gjør de borgerlige i like stor grad som de rødgrønne. Det er forståelig om de vil sikre dyktige tungvektere en viktig posisjon.

I Brenna og Trettebergstuens handler det om å tildele verv og posisjoner til venner som ikke er i den øverste ligaen. Det er personlige nettverk som skal pleies og utvikles. Da skal en holde tunga rett i munnen.

Vi trenger ikke nye regler for habilitet. Vi trenger at statsråder forstår at de må holde en fra embetsverket i hånda når de kjenner godt den de vil gi et verv.

Berettiget Pride – uberettiget kjønnsideologi for barn

Pride er kommet for å bli, men å prakke på barn FRIs kjønnsideologi vekker berettiget motstand og vil slå tilbake mot skeives interesser.

­PST har rapportert om en voldsom økning i antallet trusler mot det skeive miljøet i forkant av årets Pride-markering som starter i dag.

Klassekampen skriver at tall fra politiets straffesaksbehandling viser at antallet anmeldte hatkriminalitetssaker med bakgrunn i seksuell orientering og kjønnsidentitet ble tredoblet etter skytingen i fjor. I fjor høst handlet hver tredje hatkrimsak som havnet på politiets bord om hat mot skeive.

Vi står utvilsomt overfor et betydelig samfunnsproblem. Derfor gir årets Pride dyp mening. Vi kan ikke akseptere at homofile og LHBT-personer blir hetset med.

Vi har kommet dit i vårt samfunn at vi må anerkjenne alle menneskers rett til å leve ut sin seksualitet slik de ønsker når dette ikke skader eller krenker andre.

Vi må rett og slett tåle annerledeshet.

At noen få prosent av befolkningen regner seg som skeive, er ikke et samfunnsproblem. Det trenger ikke folk flest bekymre seg over eller være imot. Politikernes oppgave er å sørge for at de skeive vernes mot hat og diskriminering. Skeive skal ha samme rettigheter som «rette».

Det tar tid å endre holdninger til skeive i befolkningen. Skeive, politikere og det store flertallet i opinionen må tåle at mange mener det er unaturlig å være skeiv eller i strid med religiøse påbud. Muslimer flest og verdens største kirkesamfunn, Den katolske kirke, godkjenner ikke skeiv kjærlighet.

Det kan ikke politikerne gjøre noe med. Sannsynligvis vil holdninger endre seg over tid. Skeive har på relativt kort tid oppnådd likestilling i Den norske kirke.

Pride er blitt en folkefest. De homofiles organisasjon, FRI, har fått gjennomslag i sin kamp for mangfold og aksept for ulike seksuelle uttrykk og preferanser.

Motkreftene mot Pride er blitt sterkere det siste året. En skulle kanskje forventet det motsatte etter terroren mot det skeive miljøet i juni i fjor. Men det er ikke slik at alle er med på det flertallet mener. Oppslutningen om årets Pride er større enn noensinne. Det er også motstanden.

Motstanden kan ikke isoleres til konservative religiøse grupper. Det er en voksende oppfatning i flere leire at Pride har drevet det for langt.

Det er blitt et krav at det skal henge et Pride-flagg på alle offentlige flaggstenger. Pride-flagget forventes å settes frem i kirker og institusjoner.

Flere, som ikke deltar i Pride-toget, blir bedt om å begrunne hvorfor de ikke er med. Alle «må» være for Pride, ellers blir det kritikk av varierende styrke.

De som ytrer seg mot Pride kan få hard medfart i sosiale medier. Flere innlegg der hevder at Pride utvikler seg i totalitær retning og setter ytringsfriheten til side.

«Over store deler av verden skjer det nå et tilbakeslag mot skeive og skeiv kultur. Det har pågått en stund, men tiltar», skriver kommentator i Aftenposten, Frank Rossavik, som kjenner det skeive miljøet godt.

Det er egentlig ikke homofili det handler om. Homofiles rettigheter er sikret. Det er forståelsen av hva kjønn er og hvilken samfunnsmessig betydning det skal ha, som splitter og polariserer.

Det handler om alt fra å innføre et tredje kjønn, noen mener at vi i alle fall bør operere med fem kjønn, hvilke kriterier som skal legges til grunn for å definere en mann eller kvinne, om helsevesenets ansvar og oppgave for de som ønsker å skifte kjønn og få kirurgisk behandling til hva slags kjønnsforståelse barn og unge skal møtes med i barnehage og skole.

Foreldre har fått nok. Aftenposten skriver i dag at noen foreldre ber om fritak for deres barn når det gjelder deltagelse på Pride-arrangementer.

Bystyremedlem Silje Lutro (H) kan fortelle at foreldre vil holde barna borte fra undervisning om seksualitetsmangfold og inkludering.

Skolebyråd Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) er opprørt over at «konservative og ytterliggående krefter prøver å skape splid mellom barna våre».

Ledelsen i Oslo-skolen sier det ikke er hjemmel for å gi fritak. Eidsvoll tror kravet om fritak dukker opp nå fordi Oslo-skolen i år skal delta i Pride-paraden. Hun peker på at det er større uro i det skeive miljøet etter terrorangrepet i fjor og at det er viktig å markere Pride.

Det er forståelig at hun mener det. Men konsekvensen blir at polariseringen i skolen vil øke. Det handler om langt mer enn å delta i Pride-paraden. Det handler om hvilket «kjønnssyn» som skal legges til grunn i møte med barn og unge.

Skolen har åpnet for at FRI- og Rosa-kompetanse skal trekkes inn i undervisningen. De forfekter et syn på kjønn og seksualitet som ikke kan belegges vitenskapelig. Kjønn er ikke det barn og unge kan føle seg som.

13. juni i fjor skrev NRK om åtteåringen som på skolen ble bedt om å skrive hvilket kjønn han opplevde seg som og gi lappen til læreren.

I elevboken Solaris fra Aschehoug i naturfag for 3. og 4. klasse står det at: «Kjønnsidentiteten din er din egen tanke om hvem du er (…) Du kan tenke på deg selv som gutt eller jente eller ikke vite helt.»

I samfunnsfagboka Arena for 5. klasse (s. 238) heter det at det er «helt normalt ikke å føle seg verken som jente eller gutt», og at «en aldri kan se på noen hvilken kjønnsidentitet man har, fordi den er inne i oss».

Her har biologien måttet vike plassen. Skole og barnehage er endt opp som formidlere av at kjønn ikke er en biologisk bestemmelse, men en identitetsmessig opplevelse.

Det er dette foreldre med god grunn reagerer på. I økende grad kommer skolen til å bli en slagmark for hvilken kjønnsideologi som skal danne basis for undervisningen.

Kjønn, forstått som følelse, har vunnet fram. Når ideologien også har fått gjennomslag i lærebøkene, har en på sett og vis vunnet fram. Men det er et økende antall forskere og aksjonister som bestrider den nye, emosjonsbaserte kjønnsforståelsen.

Etter hvert vil det bli flere psykologer og pedagoger som stiller spørsmål ved konsekvensene av å be barn bli seg bevisst hva slags kjønn de er, for ikke å si hva slags kjønn de vil være.

Fengselet som oppbevaringssted for alvorlig psykisk syke

Alvorlig psykisk syke står ikke høyt nok oppe på politikernes prioriteringsliste. Derfor puttes de i fengsel uten behandling.

Det ble oppstyr i høst da en innsatt ved Bredtvet fengsel begikk selvmord. Mediene rapporterte om elendige soningsforhold.

Denne uken la Sivilombudet fram en rapport som bekrefter det vi har vært klar over i årevis:

Det sitter mange alvorlig psykisk syke i fengsel,uten at de får behandling. De burde vært på en psykiatrisk institusjon.

Sivilombudet konkluderer med at det er uholdbare soningsforhold ved Bredtvet. Innsatte for en umenneskelig og nedverdigende behandling.

Bruken av glattcelle er tredoblet siden 2018. Enkelte har måttet sitte fem døgn på glattcelle. Det er et klart lovbrudd.

Fengslene er underbemannet og innsatte får ikke den behandlingen de har rett på.

Slik har det blitt – og slik vil det bli, for det er ikke politisk vilje til å prioritere denne gruppen psykisk psyke.

Mangeårig rettspsykiater Randi Rosenqvist synes det er urimelig å la all kritikk ramme Bredtveit. Årsaken er at psykiatrien ikke har kapasitet, og at storting og regjering ikke finansierer fengslene tilstrekkelig, sier Rosenqvist til Klassekampen.

– Fengslene blir sulteforet, samtidig som de innsatte ofte har mer alvorlige psykiske lidelser. Det er et stort problem at de sykeste ikke får den hjelpen de trenger, nemlig innleggelse i psykiatrien over tid. Det er en skandale at vi ikke klarer å ta vare på disse, sier hun.

Dette har Randi Rosenqvist og andre fagfolk snakket om i årevis. I dag har vi om lag halvparten av det antall sengeplasser vi hadde i psykiatrien for 20 år siden. Trenden har vært nedbygging av sengeposter og sterkere satsing på poliklinisk behandling.

Problemet er at antallet alvorlig psykisk syke øker. Det er for mange som ikke kan klare seg med poliklinisk behandling. De må tas hånd om, ha kontinuerlig tilsyn en periode og bygges opp til å klare et liv utenfor en institusjon.

For alt for mange forverres tilstanden om de settes i fengsel framfor å få behandling.

Noen som ikke er i fengsel, er farlige for samfunnet. De burde fått tilbud om opphold på en psykiatrisk institusjon. Men det er ikke plass. De er ikke syke nok. I dag må en være alvorlig psykisk syk for å bli lagt inn. Og så snart en har kommet seg til hektene, er det ut igjen.

Alle nye sykehus som er oppført de siste tiårene har for få plasser til psykiatri. Randi Rosenqvist har flere gangen advart mot å selge unna psykiatrisk sykehus og de verdfulle tomter som er knyttet til dem, for å finansiere nye sykehusbygg. Hun hevder det ikke er tatt hensyn til krisen i psykiatriene i planene om nybygg i tilknytning til Rikshospitalet og Aker sykehus.

Problemene vil vokse oss over hodet. Vi klarer ikke å ta hånd om det økende antall alvorlig psykisk syke.

Denne uken la regjeringen fram en plan for styrking av eldreomsorgen. De vil at eldre skal bo lenger hjemme enn tidligere.

Det kan sikkert en god del, men problemet framover er mangelen på sykehjemsplasser.

Og verre skal det bli. Antallet demente øker sterkt. Det er vel og bra at både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg lover GPS-sporing til alle demente. Men dette er et sidespor.

Det må bygges flere institusjonsplasser for psykisk syke og demente. Det er på tide at politikerne tar det inn over seg.

En ripe i lakken for Tonje Brenna, ikke noe mer

Tonje Brenna har gjort en tabbe. Når det ikke er mer enn det, og hun beklager helhjertet, overlever hun oppstyret opposisjonen har skapt.

­Habilitet er en spesialøvelse både for opposisjonen og mediene. Det skal ikke mye til før noen stiller spørsmål ved en beslutningstagers habilitet. Da er kjøret i gang, selv om det er en ubetydelig sak som er utgangspunktet.

Derfor har våre fremste politiske beslutningstakere, statsrådene, folk rundt seg som skal passe på at de ikke havner i en situasjon der det kan stilles spørsmål ved deres habilitet.

Det sikreste en statsråd kan gjøre når en tiltrer, er å levere en lang liste til departementsråden og sin politiske rådgiver over alle hun har jobbet sammen med, sittet i styrer og utvalg med, vært kjærester med, vært i bryllup og bursdager hos eller er venner med.

Det er ingen som gjør det. Det får da være måte på. Men en statsråd bør på forhånd tenke igjennom hvilke personer en kan tenkes å bli inhabil i forhold til. Er statsråden i tvil, kan Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet gi en vurdering.

Tonje Brenna kastet seg over oppgavene som statsråd uten å bekymre seg over mulige habilitetsproblemer. Den tid, den sorg. Det var viktigere ting hun måtte håndtere enn å tenke på habilitet.

Frode Elgesem var AUFs bistandsadvokat under 22.juli- rettssaken. Han er en god venn av Tonje Brenna. Elgesem, som blant annet er styreleder i Raftostiftelsen, gjorde allerede i mars Brenna oppmerksom på at deres relasjon kunne tilsi inhabilitet.

Framfor å skape klarhet, anser hun først at forholdet til Elgesem ikke er så nært at hun blir inhabil. Da hun seinere utnevner ham til medlem av styret i Wergelandssenteret som har et løpende samarbeid med Utøya AS, innser hun at hun er inhabil.

Å erklærer seg inhabil etter at en utnevnelse er foretatt, er en sjelden variant. Hun har forklart til VG at hun ønsket å være åpen og ærlig om en feil hun hadde gjort.

Embetsverket i departementet har ikke konkludert med at hun er inhabil. Deres oppgave er å gi råd. En statsråd har selv ansvaret for å sørge for at det ikke oppstår inhabilitet.

– Jeg er opptatt av å være ryddig i min jobb. Jeg er hver eneste dag redd for å gjøre feil. Min marerittsak er egentlig å gjøre feil og gjøre dem i tilknytning til 22. juli. Her har jeg klart å gjøre begge deler. Det er jeg veldig lei meg for, sier hun til VG.

Hun legger til at hun burde fått habiliteten til Frode Elgesem vurdert da hun tiltrådte som statsråd, og at hun har fått flere påminnelser om det.

– Jeg kan ikke skylde på andre. Det er fullt og helt mitt ansvar, sier hun.

Statsminister Jonas Gahr Støre sier saken er alvorlig, men at han har full tillit til Brenna som nestleder og statsråd.

Dermed er saken egentlig over, ikke for opposisjonen selvsagt. Sylvi Listhaug har bedt Brenna svare på 22 spørsmål. Saken kan havne i Kontrollkomiteen.

Det er tilløp i mediene til å spekulere i om denne saken kan få konsekvenser for Brennas stilling. Det vil den ikke få med mindre det avdekkes at Brenna har snakket usant om hva som har skjedd.

Jens Stoltenberg valgte i sin tid å droppe Manuela Ramin-Osmundsen som statsråd. Grunnen var ikke at hun ble anklaget for å være inhabil, men at hun ikke ga riktige opplysninger til Stoltenberg. Han mistet tilliten til henne.

Det er ikke noe som tyder på at Brenna ikke har lagt kortene på bordet. Det kan selvsagt stilles spørsmål med hennes vurderingsevne som statsråd.

Hun har fått en ripe i lakken. Men denne ripen er ikke ødeleggende for hennes karriere som politiker. Å gå på trynet en gang, kan bety at en skjerper seg og unngår å gå på trynet i en sak som er langt verre.

Brenna har lært noe om seg selv og politikkens vesen. Det kan være hun kan si noe mer om hva som førte til at hun ikke besto en prøve som ikke var spesielt vanskelig.

Det skjer noen ganger både for statsråder og folk flest at vi gjør feil det burde vært lett å unngå.

Borten Moes kraftfulle eierstyring av universitetene

Rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo bør få med seg at håndfast eierstyring står ikke i motsetning til tillit. Men kravet om flere faste stillinger også innen akademia aner ikke regjeringen konsekvensen av.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) hadde knapt fått satt seg til rette i statsrådsstolen før han varslet en sterkere styring av akademia. Det ble ikke tatt godt imot. Mediene har med jevne mellomrom pekt på at Borten Moe er en minister som er på kant med den sektoren han skal lede.

Det har ikke Ola Borten Moe brydd seg om. Han har nøyd seg med å presisere at akademia skal følge regjeringens politikk. Det er ikke motsatt, at regjeringen skal rette seg etter det akademia ønsker.

Fredag fikk vi den meste konkrete demonstrasjonen av hva regjerings politikk betyr i praksis. Da la Ola Borten Moe fram en ny lov om universiteter og høgskoler.

Lovforslaget baserer seg på NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler (Aune-utvalgets rapport) og høringsinnspillene som er kommet inn. Departementet har også innarbeidet vedtak fattet i Stortinget.

Da Ola Borten Moe la fram loven, understreket han at det var et poeng å gjøre det klart hva statsrådens oppgave og myndighet er, og hva det er opp til universitetene selv å avgjøre.

Ola Borten Mo vil drive aktiv eierstyring. Det gjør han blant annet ved å frata universitetene myndighet til å legge ned studiesteder, kreve flere fast ansatte og færre åremålsstillinger, styrke den akademiske friheten og kreve at akademia i langt større grad bruker norsk språk.

Nord universitets vedtak om å legge ned undervisningen på Nesna, er bakgrunn for at regjeringen gjør det klart at universitetet kan anbefale nedleggelse, men beslutningen skal fattes av statsråden.

Når nesten alle høgskoler skal bli en del av et universitet, skjer det en sentralisering ved at kompetanse samles. Det er best og billigst for universitetene å ha mest mulig samlet på et sted.

Utdanningssteder også er distriktspolitikk. Desentralisert utdanning skal sikre rekruttering til studier og å dekke opp behovet for arbeidskraft i distriktene. Derfor kan ikke nedleggelse av et studiested avgjøres alene på akademias premisser.

Regjeringen vil dessuten legge større vekt på å formidle kunnskap til studentene og mindre vekt på forskning for alle ansatte til enhver tid. Det skal bli mindre telling og rapportering.

I dag skrives 94 prosent av alle doktorgradsavhandlingene på engelsk. Mange studenter får også deler av undervisningen på engelsk.

Regjeringen vil ha en handlingsplan for norsk i akademia. De vil blant annet pålegge universitetene å undervise på norsk, kreve at utlendinger som får et doktorgradstipend skal gjennomføre et norskstudium på minimum 15 vekttall og sørge for at flere skriver vitenskapelige artikler på norsk.

Å verne om og styrke evnen til å bruke norsk språk, står også sentralt i den kultur- og skolepolitikken det er bred politisk enighet om.  Akademia kan ikke fritas fra forpliktelsen til å bruke og utvikle norsk som fagspråk.

Rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, sier til Khrono at han gjerne vil være med å styrke norsk fagspråk, men at de ikke får det til med byråkrati og et firkantet regelverk. Han vil ha fleksibilitet og tillit fra statsråden, ikke pålegg.

Når universitetene har latt det gå så langt i å svekke norsk som bruksspråk, må de akseptere at eieren fastsetter et par tydelige krav og ellers overlater til universitetene å legge planer for hvordan de vil snu utviklingen.

Kravet om sterkere vekt på norsk språk vil føre til at utenlandske forskere vil bli mindre interessert i å satse på en karriere i Norge. Det er regjeringen klar over. De lever godt med at norske akademikere styrker sin posisjon.

Ifølge SSB var 8,3 prosent av den samlede arbeidsstyrken i landet midlertidig ansatte i fjor. Ved universiteter og høgskoler var hele 11,1 prosent midlertidig ansatt. Midlertidigheten er aller høyest for undervisnings- og forskningsstillingene.

Regjeringen har som mål at flere skal ansettes i faste stillinger på alle områder. De vil ikke unnta akademia.

Innen akademia har de imidlertid andre behov for midlertidighet og åremål enn i andre sektorer. Om det skal innføres et forbud mot å være i et åremål utover fire år, vil de føre til større sirkulasjon, ikke flere faste ansettelser.

Forskningen er avhengig av bevilgninger for en avgrenset periode. Når det er usikkerhet om bevilgninger, vil ledelsen måtte sikre seg at en ikke får for mange fast ansatte som en ikke har økonomi til. Kravet om flere heltidsansatte kan fort ende i mindre forskningsaktivitet.

Uberettiget kritikk av Nicolai Tangen i dommen

Når Nicolai Tangen vitner i en rettssak, har han rett til å kritisere Elisabeth Bull Daae langt sterkere enn det han kan i en normal arbeidssituasjon. Oslo tingrett leverer et bomskudd.

Mangeårig leder i Oljefondet, Elisabeth Bull Daae tapte i Oslo tingrett på alle punkter i saken mot sin arbeidsgiver. Hun ble dømt til å betale 3,5 millioner i saksomkostninger. Hun har ikke tatt stilling til om hun vil anke dommen.

Det er høyst tvilsomt om hun vil nå fram med en anke. Hun har dessuten fått en oppsigelse fra sin arbeidsgiver. De vil ikke ha henne tilbake i jobb. Hvis hun ikke aksepterer oppsigelsen, må hun møte arbeidsgiver i enda en rettssak.

Det spørs om ikke advokat Sigurd Knudtzon bør råde Bull Daae til å gi opp nye kamper i retten, akseptere oppsigelsen og komme seg videre i en jobb utenfor Oljefondet. Elisabeth Bull Daae har en doktorgrad i matematikk og er en reser i økonomi, så hun får seg jobb.

Konflikten startet før Nicolai Tangen ble sjef for Oljefondet. Han forsøkte imidlertid å finne en løsning på saken, men ga opp.

I en epost til Dagens Næringsliv under rettsaken hevder Tangen at Elisabeth Bull Daae lyver om hva som ble sagt på et møte der de forsøkte å finne en løsning.

I retten sa Tangen følgende: «Jeg har studert sosialpsykologi og har aldri sett at en enkeltperson har «skapt så mye stress for så mange personer over så lang tid.» Denne uttalelsen reagerte Bull Daaes advokat sterkt på.

Flertallet av dommerne mener Tangens uttalelse ikke kan kalles trakassering eller utilbørlig oppførsel, men peker på at Tangen var unødig hard i sine formuleringer.

Retten mener det var unødvendig å karakterisere saken slik tatt i betraktning at Bull Dae har vært sykemeldt siden 9. november 2021 og «har åpenbart vært i en vanskelig situasjon over tid selv om ansvaret for det ikke skal plasseres hos Nbim (Oljefondet).»

En av dommerne hevder at «som øverste leder i Nbim, er det trakasserende å beskrive en ansatt gjennom mange år slik for en åpen rett med tilhørere og presse til stede».

Det er påfallende at retten er opptatt av å karakterisere det vitner sier i rettssaken. I retten skal vitner si det de mener er sant og gi sin vurdering selv om det er belastende for dem det gjelder.

Det er forskjell på hva en sjef kan si til ansatte i enerom eller med en tillitsvalgt til stede, til en gruppe ansatte, til offentligheten eller i en rettssak.

I retten gjelder der å vinne fram med sitt syn. Her kolliderer ulike syn mot hverandre. Regelen er at det ikke er enighet om hva som er sant. Forsvareren kritiserte Oljefondets advokat, Jan Fougner, for forsøk på å sverte Bull Daae i retten.

Det kan ikke være meningen at vitner skal tone ned det de mener fordi saksøker er sykemeldt eller har vært ansatt i mange år. Vitner skal opptre saklig. Det Tangen sier er ikke usaklig. Det er det han mener.

Flere i Oljefondet oppfatter Elisabeth Bull Daaes påstander som et angrep på dem. Når arbeidsgiver svarer kontant tilbake, oppleves det som et motangrep eller sverting, for å bruke forsvarsadvokatens ord. Slik er konfliktenes vesen.

Rettens mindretall, en av dommerne, hevder er at Tangen har trakassert Elisabeth Bull Daae. Trakassering er ulovlig. Dommeren hevder med andre ord at Tangen har begått et lovbrudd som vitne.

Oslo tingrett bør gjøre det klart om det er slik det blir framover – at vitner på passe på hva de sier i vanskelige saker der saksøker er sykemeldt og det er tilhørere og presse til stede.

Om det var et sjakktrekk av Tangen å ordlegge seg slik han gjorde, kan diskuteres. Tangen er en frittalende leder, men når han viser til at han har studert sosialpsykologi og hevder Elisabeth Bull Daae er helt spesiell når det gjelder å påføre andre stress, overdriver han sin erfaring og kompetanse.

Tangen må gjerne kritiseres, men dommere får konsentrere seg om å dømme, ikke påta seg en oppdragerfunksjon overfor ledere som mener sterk og klar tale er på sin plass for at retten skal forstå hva det handler om.

Venstre sitter fortsatt igjen i boikottklisteret

Et titalls profilerte norske bedrifter kastet seg på boikottkjøret mot Freia uten å vite hva de var med på. De har gjort helomvending. Men Venstres Alfred Bjørlo roper fortsatt fra grøfta andre har kommet seg opp fra.

­Det er høysesong for politisk uforstand. I går skrev vi om opposisjonen som klaget og bar seg over at justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) én uke etter sjokkrapporten om skytingen mot Pride 25. juni i fjor, ikke hadde planen klar for hvordan hun ville rydde opp.

Det skal være tempo for tiden. Opposisjonen og mediene vil at statsråder skal bli bedre til å skyte fra hofta. Da får de en sak og opposisjonen kan starte kjøret.

Om en statsråd skulle finne på å si at en vil tenke seg om og komme tilbake med en gjennomtenkt plan, dures det i vei om mangel på handlekraft. Det må skje nå – eller i alle fall i morgen.

Offentligheten er rigget for raske, lite gjennomtenkte utspill i saker som er emosjonelt ladet. Det er alt som har med Pride og Ukraina å gjøre.

Emilie Enger Mehl lot seg ikke vippe av pinnen og strø rundt deg med handlekraft som ikke var forankret hos de det gjelder – politiet og PST. Hun har fått en bestilling det nesten er umulig å levere på. Hun skal sørge for at sikkerheten skjerpes og at de ryddes opp i påståtte ukulturer som har satt seg fast og som fører til at e-tjenesten og PST ikke samarbeider skikkelig.

Justis- og beredskapsministeren klarer nok å komme tilbake til Stortinget med en «ryddeplan». Det er så pass med politisk gangsyn i PST og politiet at de forstår at de må komme opp med en tiltakspakke som gir Emilie Enger Mehl det hun trenger.

Også profilerte bedrifter forsøker seg på lynraske handlinger i saker som opinionen er opptatt av om de tror det kan få konsekvenser for ens omdømme. I slike saker er det ikke snakk om å ta helgefri.

I løpet av forrige helg sto den ene bedriften etter den andre fram og sa de ikke ville selge Freia-produkter. Coop visste ikke hva de skulle gjøre. De ba om at næringsminister Jan Christian Vestre kom på banen.

Venstres næringspolitiske talsperson, Alfred Bjørlo, sa til NTB søndag at Vestre måtte si klart fra om at han støttet boikotten og berømmet bedriftene og organisasjonene som går foran.

Bedriftene satte seg ikke ned for å studere boikottregelverket. De hang seg bare på. De mente de følte på seg hvilken vei vinden blåste. Her gjaldt det å ikke bli hengende etter med å vise samfunnsansvar og solidaritet med Ukraina.

I dagene framover ble det gjentatt fra flere hold at regjeringen måtte komme på banen. Ikke en gang NHO sto fram med en advarsel mot en boikott som ville ta kverken på en stor norsk industribedrift.

Regjeringen var på banen alt søndag. Det ble understreket at de forholder seg til EUs sanksjonsliste. Der står ikke Freia-eier Mondelez.

– Som myndigheter forholder vi oss til de vedtatte sanksjonene. Uavhengig av sanksjonene må folk, organisasjoner og bedrifter gjøre opp sin egen mening om hva de mener er riktig. Å gjøre egne etiske vurderinger for sin egen drift er bedriftenes eget ansvar, sa statssekretær Eivind Vad Petersson (Ap) til NTB.

Bjørlo argumenterte for en boikott som kom «nedenfra».

– Næringslivs-Norge og Organisasjons-Norge bryr seg. De vil ikke være med å bidra til at Mondelez sponser den russiske krigskassa. Jeg tror og håper boikotten vil bre om seg, sa Bjørlo.

Høyres Linda Hofstad Helleland ble redd for å havne i bakleksa.

– Det er bra at selskaper som opererer i Russland og bidrar til at skattepenger renner inn i den russiske statskassen, møter motstand, også fra norske bedrifter og selskaper, sa hun.

Mandag sa statsminister Jonas Gahr Støre til NRK at det må være opp til enhver om man selv vil boikotte Freia ved å la være å kjøpe produktene og at regjeringens oppgave er å sørge for at vedtatte sanksjoner mot Russland blir fulgt til punkt og prikke.

Onsdag fikk næringslivets representanter endelig et møte med regjeringen, men ikke på statsrådsnivå. De måtte nøye seg med et par statssekretærer. Her fikk de gjentatt det regjeringens representant sa søndag.

Det kom ikke noe nytt ut av møtet. Men alle var selvsagt enige om at det hadde vært et godt møte.

Alle utenom Alfred Bjørlo. Til NTB sa han i går at næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) bør gi beskjed om at det er greit at selskaper og privatpersoner boikotter Freia.

Har han tungt for det? Han strever tydeligvis med å innse at han har gått seg vill i egen utspillsiver.

Venstre har profilert seg i Ukraina-krigen. Ingen var raskere ute enn Venstre-leder Guri Melby med å ville gi Ukraina alt landet ønsker seg av våpen og støtte. Det ser ut til at Ukraina har vært en god sak for Venstre å profilere seg på.

Bjørlo ville følge opp ved å stille seg i front for en ny omfattende boikott av Freia. Der tråkket han feil.

Strawberry og SAS vil holde fast på boikotten. Så Bjørlo er ikke helt alene.

En stor norsk produksjonsbedrift kunne gått dukken til ingen nytte om han og flokken av bedriftsledere, som trakk fra hofta uten å vite hva de skulle skyte på, hadde vunnet fram.

Noe godt kan det kanskje komme ut av det. Frps Christian Tybring-Gjedde foreslår i Nettavisen at Petter Stordalen kjøper Freia av Mondelez. En strålende ide, selvsagt.

Petter Stordalen har nok alt begynt å drømme om en gedigen reklamekampanje i alle medier der han knasker Kvikk Lunsj og Twist – og i bakgrunnen smiler Bjørlo fornøyd.

Stordalen varsler i VG i dag at han vil inn i vin- og brennevinsmarkedet. Da bør han for skams skyld også satse tungt på sjokolade.

Kravet til Emilie Enger Mehl om sterkere følelse og mer etterpåklokskap

En statsråd skal ikke kaste seg ut i føleri – selv om opposisjonen og opinionen har opphøyd etterpåklokskap som særdeles saliggjørende og til et styringsmerke for politisk handling.

Skytingen 25. juni i fjor i forbindelse med Pride-markeringen sendte sjokkbølger inn i det skeive miljøet og i opinionen for øvrig. Det måtte nedsettes et utvalg for å finne ut hvordan tragedien kunne skje og om politi og PST hadde sviktet.

Utvalget som la fram sin rapport i forrige uke, konkluderte med at det var mulig at Zaniar Matapour kunne blitt stoppet dersom PST hadde reagert annerledes på tipset de fikk om et mulig terrorangrep mot Pride.

Det hadde vi strengt tatt ikke trengt et utvalg for å konkludere med.

Selvsagt kunne skytingen vært unngått. Vi hadde den samme debatten etter Anders Behring Breiviks terrorangrep. Det hadde også vært mulig å forhindre tap av liv om det hadde blitt reagert annerledes i Kongsberg.

Det ble også konkludert med at fregatten Helge Ingstads kollisjon kunne vært unngått om det hadde blitt handlet annerledes. Her er et besetningsmedlem gjort strafferettslig ansvarlig.

Er det noen som på samme måte kan holdes ansvarlig for at ikke Zaniar Matapour ble stanset? Det sier ikke utvalget noe om. De beskriver det som skjedde og peker på at PST burde tatt fatt i varslet de fikk og informert politiet i Oslo om at et terrorangrep var mulig.

I ettertid er det enkelt å si hva som burde vært gjort. Etterpåklokskap slår sjelden feil.

For de som har skoene på, er ikke andres etterpåklokskap særlig nyttig. Nåværende sjef for PST, Beate Gangås, har beklaget hendelsen 25. juni, men PST har ikke lagt seg flat. Gangås snakker om «eventuelle feil som er blitt gjort».

Det er slett ikke sikkert PST er enig i utvalgets vurderinger og konklusjoner. De kan vise til at de får mange tips og at det kreves en viss sannsynlighet for at de skal sette inn alle ressurser og ta i bruk alle lovlige metoder for å finne ut av om de står overfor en reell trussel og handle deretter.

PST må finne ut av hva som skjedde, om de har gjort en feil, om rutiner og regler må endres og om noe kan gjøres for at det ikke skal skje igjen.

Emilie Enger Mehl kunne ikke foretatt seg noe for å forhindre skytingen i juni i fjor. Det er vanskelig å se at hun kan foreta seg noe for at det ikke skal kunne skje igjen.

I så fall må vi utstyre PST med videre fullmakter til overvåking og rett til å gripe inn ved den minste mistanke.

Mehl sier hun har ansvaret. Det må hun si, ellers hadde opposisjonen gått fra konseptene. Hun har også stilt seg bak den beklagelsen PST-sjefen har gitt. Men hun har ikke kommet med en egen beklagelse. Det er forståelig, for hva er det hun skal beklage for egen del?

I det skeive miljøet er det imidlertid en betydelig misnøye med at Mehl ikke beklager. De mener det må til for at tilliten til PST og politiet blir gjenopprettet.

Emilie Enger Mehl ga en presis og grundig redegjørelse til Stortinget i går om det departementet har foretatt seg i saken. Hun vil vente på en utredning fra PST og politiet om hva som kan og bør gjøres for å forbedre sikkerheten før hun sier noe mer.

På lederplass i dag skriver Dagens Næringsliv at det som kom fra Mehl var «tamt og formelt». Det var da inderlig godt. En justisminister skal være formell. Det er godt vi har en justisminister som ikke forsøker å score politiske poeng i det emosjonelle klima som omgir denne saken. De er det nok av andre som gjør.

Prisen tar stortingsrepresentant Andreas Sjalg Unneland, som sitter i justiskomiteen for SV. Han ba presidentskapet innkalle Mehl til å møte på Stortinget få timer etter at utvalget hadde lagt fram sin rapport.

Et tankeløst utspill, men han fikk presse på det. Så slik sett var det vellykket i den politiske settingen som gjelder for tiden.

Bistandsadvokat Sigurd J. Klomsæt sa umiddelbart etter at rapporten var lagt fram, at Emilie Enger Mehl burde trekke seg som justisminister.

Sylvi Listhaug (Frp) vil utsette Stortingets sommerferie slik at justisminister Mehl igjen får komme til Stortinget og fortelle hva hun vil foreta seg.

Sveinung Stensland, justispolitisk talsperson i Høyre, mener utvalget har avdekket grov etterretningssvikt og at Emilie Enger Mehl ikke går langt nok i å kritisere politiet og PST.

Han mener ledelsen i Politiet og PST har vært for svak og at regjeringen må gå i front for å skape en kulturendring i Politiet.

Dette er prat. En minister kan ikke skape kulturendring i en etat. I så fall må det skje ved at politikerne utstyrer politi og PST med videre fullmakter.

Om utvalget har grunnlag for å hevde at denne saken avdekker at samarbeidet mellom den militære etterretningen og PST er for dårlig, så stiller vi oss tvilende til det.

Vi er da vel ikke der at PST tar info fra den militære etterretningen med ei klype salt fordi det er derfra det kommer?

Vi stusser også over at utvalget mener at beslutningen fra politidirektøren om å avlyse en støttemarkering to dager etter angrepet var et menneskerettighetsbrudd.

Det er høyst forståelig at politiet, i det kaoset som rådet, ville være på den sikre siden.

Når politiet er usikker på om de kan garantere for sikkerheten, vil de ikke at store folkemengder skal samles. Om politikerne får tenkt seg om, er det nok slik de ønsker det skal være.

Lov og strev med å regulere makten i bokbransjen

Stortinget ga halvveis opp. De overlater til kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) å se om det er mulig å regulere makten i bokbransjen der det brenner mest.

­De rødgrønne fikk banket igjennom en lov for bokbransjen i 2013. Året etter mistet de flertallet. Solberg-regjeringen sørget for at loven aldri ble innført.

En boklov skal landet ha, står det i Hurdalsplattformen. I fjor var det «på`an igjen». Det har ikke manglet på innspill og debatt om hvordan bokbransjen bør reguleres.

Anette Trettebergstuen tauet inn Nasjonalbibliotekets leder, Aslak Sira Myhre, til å lede utredningsarbeidet. Her gjorde de den første tabben, ifølge eks-professor Helge Rønning som holdt et foredrag på et seminar som Oslo Met inviterte til samme dag som loven ble vedtatt. De burde tatt seg tid til å utarbeide en offentlig utredning (NOU) og fått saksfeltet tilstrekkelig belyst fra ulike vinkler og interesser.

Seminaret på Oslo Met var en del av POLYCUL-prosjektet der en setter søkelyset på kampen om ressurser i kulturlivet, på mønstrene ulike interessekamper antar og utfallene de får i kultursektoren. Et mål for prosjektet er å belyse hvordan den politiske dynamikken påvirker mulighetene til å oppnå endringer i kulturpolitikken.

Bokbransjen, stor og rik på aktører, er et funn når en vil studere økonomi, makt og interesser i en kulturell setting.

Etter mye om og men samlet Kulturdepartementet seg om å legge fram et forslag til boklov. Stortinget gjorde som de pleier å gjøre når store og viktige saker skal behandles, de inviterte til høring.

Komiteen ble kastet inn i et salig kaos. Bransjeaktørene er enige om en boklov. Både forlag, bokhandlere og forfattere mener det trengs en fastprisperiode for alle nye bøker. Men de er sterkt uenige om hvordan loven bør være. Uenigheten er særlig stor når det gjelder rabatter og strømming av bøker.

Heidi Austlid, direktør i Forleggerforeningen, sa i debatten på seminaret at hun i ettertid ser at de burde gjort et mer helhjertet forsøk på å samordne synspunktene i bransjen. Nå ble mye uenighet overlatt til politikerne.

Politikerne orket ikke tanken på å ta sommerferie uten å ha fått klubbet gjennom en ny boklov. Kulturkomiteen måtte finne en løsning.

Torsdag ettermiddag stemte 66 for og 34 mot bokloven. Venstre hoppet over på den rødgrønne siden. Det var de rødgrønne meget tilfreds med. De mener det øker sjansen for at ikke Høyre skroter bokloven om de skulle vinne valget om to år.

Når det er stor uenighet om en sak, er det en velkjent metode å snekre sammen et kompromiss. Ofte blir kompromisser uklare og tolket ulikt. Den andre metoden er å la veien bli til mens en går.

Stortinget fikk samlet seg om ««Prop. 82 L – Lov om omsetning av bøker», som bokloven heter, men videre med på ferden følger det seks anmodningsvedtak. Det betyr i klartekst at regjeringen blir bedt om å finne løsninger der politikerne måtte gi opp.

Departementet må nå utrede en universell utforming av lydbøker, hvordan strømmemarkedet skal reguleres, regler for utlån av digitale verk fra folkebibliotekene og finne ut hvordan avansereguleringen skal fungere i praksis.

På Oslo Met-seminaret var det en viss frykt å spore over at for mye blir fastsatt i forskrifter. Forskrifter kan departementet når som helst endre.

En mulighet for departementet er å be partene gå i forhandlinger om å finne løsninger for eksempel når det gjelder rabatter og strømmetjenester.  Minuset med en slik modell er at bokbransjen da blir regulert av en lov, forskrifter og forhandlinger mellom aktørene. Det skaper uklarhet. Dessuten spørs det om Anette Trettebergstuen vil gi fra seg den muligheten forskrifter gir til å regulere bransjen slik hun mener er best.

Bokbransjen nyter godt av momsfritak, en omfattende innkjøpsordning og andre støtteordninger. Det blir neppe endringer her, selv om den økende kommersialisering i bransjen setter systemet under press.

Poenget med bokloven er å holde kommersialiseringen i sjakk. Bøker skal være både børs og katedral.

Det er komplisert å regulere en så stor og uensartet bransje som bokbransjen. Derfor blir det neppe ro om bokloven. Uroen er knyttet til en nagende tvil hos noen om loven vil bidra til å øke lesingen av bøker. Konkurransetilsynet er sikker i sin sak. De står fast på at bokloven gir dyrere bøker enn nødvendig og at det fører til at færre kjøper nye bøker.

Om ikke en boklov gir de forventede resultater, kan Høyre komme til å skrote bokloven og innføre fri pris på bøker om de vinner valget om to år.