Orklas problem er ikke Stein Erik Hagen. Han er tross alt ikke annet en representant for det rådende finansmiljøet der fokuset er på kortsiktighet og aksjonærverdier

Leif Frode Onarheim, en av nestorene i norsk næringsliv, mener Stein Erik Hagen bør trekke seg som styreleder i Orkla. I et innlegg i Dagens Næringsliv betegner han Hagen som en «tøff kjøpmann, som har vist at han kan tjene penger, men som «ikke er særlig forutsigbar». Det bør en styreleder for et stort selskap være. Orklas styre har den kompetanse som trengs, i følge Onarheim, men han mener det er et problem at den dominerende eieren også er styreleder. Om Onarheim mener dette på et prinsipielt grunnlag eller om det bare gjelder for Hagen i Orkla, er ikke klart. Vi heller til det siste. Onarheim anbefaler i alle fall at Orkla skaffer seg en sterk og uavhengig styreleder som sørger for at alle styremedlemmer har «lik verdi».

DN kan ellers fortelle at alle 13 ansatte i Orklas investeringsdivisjon nå forlater konsernet i det som kalles en lykkelig skilsmisse. Det en følge av strategien om at Orkla skal konsentrere seg om å være et merkevareselskap. De skal kvitte seg med aksjeporteføljen som antas å ha en verdi på rundt fem milliarder kroner. I tillegg skal industriselskapene selges.

Hagens lunefullhet

Konsernsjefer har kommet og gått i Orkla. Grunnen er ikke at de har levert dårlige resultater, men at styret hadde forventet at de hadde gjort det bedre. Stein Erik Hagens lunefullhet, brukes nå av enkelte som forklaring på hvorfor Orkla ikke lykkes. Det er for enkelt. At det stilles spørsmål både med styret og styrelederen når selskapet i de seks årene Hagen har vært styreleder ikke har tjent penger, er som det bør være. Saken er at det først og fremst er Rec som har ødelagt for Orkla. Det er snakk om et tap på 12 milliarder som forhåpentligvis blir en del lavere enn det når denne aksjeposten blir solgt.

Å satse på solenergi var inn i tiden. Stein Erik Hagen snakket også i de tider om at han ville være en langsiktig industrieier i Norge. Det har han definitivt ikke lykkes med. Når det gjelder Rec skyldes det verken ham eller Orkla. Vi blir rett og slett utkonkurrert av kineserne. Styret i Orkla har derfor konkludert med at de ikke vil satse på industri.  Hagen og styret har ombestemt seg.

Finansmiljøet synes det er fornuftig å konsentrere seg om merkevarer. Det betyr en definitiv slutt på det konglomeratet som Orkla var fram til 2002. Om det blir en vellykket strategi, er det ingen som vet. Det kan like godt ende med at hele Orkla blir solgt til en av de globale merkevareaktørene.

Orkla er et produkt av den rådende investortenkningen. Det er den Stein Erik Hagen representerer. De nye eierne tok makten i selskapet fra rundt år 2000, har nå kommet dit en ønsker seg. Over og ut med konglomeratet, fram for rendyrking. Slik vil investorene ha det. Det tok litt tid før Orkla kom dit.

Største privateide

Orkla var landet største privateide selskap. Da Jens P. Heyerdal ble feid av banen som konsernsjef, ble det snakket i store ord om nødvendigheten av sterkere eierstyring. Vi har sett hvordan det gikk. Problemene i Orkla er ikke skapt av Stein Erik Hagen. Vel er han selskapets sterke mann, men Orklas strategi virker det som om det var vært bred enighet om både i styre og eiermiljøet. 

Det er nå en gang slik at eiere vil ha innflytelse ut fra hvor stor eierandel de har. Røkke styrer i Aker, Fredriksen i sine selskaper og Hagen i Orkla. Hagen har tapt mye på sin investering i Orkla. Han mener selv han vet best hvordan han skal få igjen det tapte. Derfor tror vi ikke noe på at han overlater styrelederjobben til en annen. Han tenker heller motsatt. Han har satt inn sin mann, Åge Korsvold, til å lede selskapet i en overgangsperiode. Korsvold blir til industriselskapene er solgt. Da skal de ansette en konsernsjef som er ekspert på å drive med merkevarer. Eller så står selskapet der, pyntet som en brud, klart for salg. Det kan komme en frier med så feit konto at Stein Erik Hagen og de andre eierne ikke klarer å si nei.

Anniken Huitfeldt har vunne fram med sin «vente-strategi». Nå innser avisbransjen realitetene og godtar åtte prosent moms. De rødgrønne kan innføre mediemoms over hele linjen uten at det blir for mye bråk.

I går gjorde VG det klart at de kan leve med at det blir åtte prosent moms på papiravisen hvis momsen på digitale varianter reduseres fra 25 til åtte prosent. VG hadde ikke sagt det hvis det ikke var klarert med Schibsted. Det gikk ikke mange timene før Mediebedriftenes Landsforening (MBL) gjorde det klart at de også kan godta åtte prosent mediemoms. Styret hadde drøftet saken før påske, men de hadde lagt seg på været med hensyn til å flagge sitt standpunkt. I går måtte de på banen.

Kombinasjonsprodukter

I forrige uke holdt kulturminister Anniken Huitfeldt foredrag på mediedagene i Bergen. Hun sa at hun hadde merket seg at MBL og avisorganisasjonene i forbindelse med høringen etter Mediestøtteutvalgets innstilling hadde uttalt at det viktigste var å beholde momsfritaket på aviser. Siden den tid hadde hun ikke hørt noe annet, sa Huitfeldt. Hun la seg i ventemodus vel vitende om at tiden jobbet for henne. Hadde hun gått inn for åtte prosent mediemoms da hun la fram forslaget til nye regler for pressestøtte, ville det blitt bråk. Istedenfor la hun fram et forslag til nytt regelverk som gjøre det enda mer krøkkete å operere med momsfritak på papir og 25 prosent moms på digitale produkter. Det selges stadig flere kombinasjonsprodukter. Det er nærmest kaos når det gjelder å beregne hvor mye moms det skal betale for diverse kombinasjonsløsninger. Enten må det lages et nytt regelverk eller så må det forenkles.

I mediehusene har en brukt kalkulatorene flittig de siste månedene. På kort sikt vil bransjen tape på at det blir åtte prosent moms på aviser. Det betyr at avisene i realitetene får en regning fra staten på 700 millioner. En del av regningen må de sende videre til kundene. Prisen vil øke. Med i regnestykket hører det også med det en vil vinne på at momsen på digitale inntekter vil blir redusert med 17 prosent. Det utgjør lite i år, men avisene regner med sterk økning i digitale inntekter framover. Om noen år vil åtte prosent mediemoms gi mer penger i kassa enn dagens momsfritak på papir og 25 prosent moms på digitale inntekter. I mellomtiden regner en med at regjeringen vil kompensere for bortfallet av momsfritaket på papir. Det er dette diskusjonen nå vil stå om.

Mediestøtteutvalget var delt på midten. Den ene delen gikk inn for åtte prosent avismoms og presenterte et opplegg der det staten fikk i økte momsinntekter skulle gå tilbake til avisene i form av diverse støttetiltak. På den  måten skulle de fleste komme omtrent likt ut. Den andre delen av utvalget med alle mediebransjens representanter holdt knallhardt på momsfritak for papiraviser. Her var det ingen avvikere for den linjen medienes organisasjoner hadde trukket opp. Nå har MBL skiftet mening. Hva pressens medlemmer i utvalget nå mener, er det ingen som vet. Det er uinteressant. De kjempet den kampen i utvalget som de ble bedt om å kjempe. Så løp utviklingen forbi dem. 

Klassekampen mot

Klassekampens redaktør, Bjørgulf Braanen, sier til Dagens Næringsliv at han er i mot moms på papiraviser. Han mener det er papiret som gir inntekter og at nettet er et gratismedium. Langt på vei er det riktig. Men Braanen må passe seg så han ikke får et svermerisk forhold til papiret. Det er en del som gjerne vil lese papirutgaven av Klassekampen på mobil, nettbrett eller PC. Kostnadene med å legge til rette for dette er på vei ned. Det tar nok ikke lang tid før selv papirglade Braanen står fram i en egenannonse og forteller om Klassekampens digitale nyvinning.

Klassekampen kan ellers regne med at staten ikke skal beholde alle de 700 millionene de får inn i økte skatteinntekter ved å pålegge avisene åtte prosent moms. Klassekampen vil få noen av dem. Sannsynligvis vil det skje ved at pressestøtten øker etter den modellen som er foreslått.

Klassekampen har opplagsframgang og er i balanse. Åtte prosent avismoms vil ikke ta knekken på avisen. De har dessuten kapitalsterke eiere. Det er verre for Dagsavisen som sliter både med underskudd og opplagsnedgang. Regjeringen snakker om at det skal innføres et tak på pressestøtte til en publikasjon. Blir det taket satt for lavt, blir det kroken på døra for Dagsavisen slik vi kjenner avisen.

Redaktøren for VGs digitale tjenester, Espen Egil Hansen, sier han forventer at VG får refundert fra staten store deler av det det åtte prosent moms vil utgjøre for dem. MBL ser også ut til å forvente det. Det spørs om ikke optimismen er vel stor. MBL kan regne med at regjeringen er langt mer opptatt av å sikre at økt moms ikke tar knekken på Klassekampen enn å bidra til at VG kan beholde sitt pene overskudd på dagens nivå. VG kommer garantert til å bli skuffet når statsbudsjettet med avismoms legges fram.

Når en innfører åtte prosent moms på aviser, bør Anniken Huitfeldt ta grep også når det gjelder bøker og ukeblad. Alle medieprodukter bør få åtte prosent moms. I bokbransjen har en noe av den samme diskusjonen som i avisbransjen. Moms på bøker vil gi staten store inntekter. Noe av dette bør de pløye tilbake til bransjen i form av økte bevilgninger til eksiterende og nye støtteordninger.

Det reviderte nasjonalbudsjettet oser av forsiktighet i pengebruken og «stille før Europa-stormen»,

Jens Stoltenberg  og Sigbjørn Johnsen mener de har den medisinen som virker for Norge. I dag legger Johnsen fram det reviderte nasjonalbudsjettet der hovedgrepet er å kutte i bruken av oljepenger. I forhold til budsjettet som er vedtatt, kuttes det med seks milliarder. Det betyr at det legges opp til at vi i år skal bruke 16 milliarder mindre enn det handlingsregelen tilsier.

Norsk økonomi går så bra at regjeringen frykter det skal oppstå press i økonomien. Det betyr økt rente, sterkere krone og svekket konkurranse for tradisjonell norsk eksportindustri. Regjeringen kalkulerer med at den økonomiske utviklingen i Europa etter hvert vil får negative konsekvenser for Norge. Det er grunn til pessimisme, ikke først og fremst på grunn av Hellas. Det som bør bekymre er at Europa ikke får vekst i økonomien. Tall som ble lagt fram i går, viser at framgangen uteblir. Utviklingen er mer negativ enn forutsatt. Det ser ikke ut til at «kuttpolitikken» virker, i alle fall ikke ennå.  

Ut fra det som nå er kjent, er det ingen grunn for opposisjonen å bruke storslegga mot hovedtrekkene i revidert budsjett. En  interessant siden  ved revidert budsjett, er at det viser fram mot neste års statsbudsjett som den nå arbeides med for fullt i departementene. Regjeringen vil tydeligvis holde igjen med hensyn til bruk av oljepenger så lenge det er fare for press i økonomien. Hvis det skulle oppstå en krise tilsvarende finanskrisen, varsler finansministeren at han er klar for å bruke mer penger for å stimulere veksten i økonomien.

I denne situasjonen blir det særdeles krevende å skulle gi klarsignal for å investere flere titalls milliarder til jernbane og bedre veier. Det er skapt forventinger om at det skal skje. Frp og Høyre vil skille mellom drift og investeringer. Sp tenker i samme baner. I følge Sp skal Ap nå være villig til å vurdere dette. Tidligere har Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg avvist at det er noe poeng å skille mellom drift og investeringer. Fagøkonomer er uenige. Begge parter har noe rett. Investeringer må selvsagt avskrives. Slik sett belaster de driften. Det argumentet Ap bør bøye seg for, er at det blir langt rimeligere om man kan kutte ned på tiden det tar å planlegge og gjennomføre en utbygging om det foretas en samlet bevilgning.

Dette spørsmålet kommer til å være et av de mest sentrale i den økonomiske debatten framover. Frp skal ha ros for at de har bidratt til at debatten om bruk av oljepenger nå handler om hvor mye en skal investere, ikke om hvor mange gode formål en skal skaffe penger til i det vanlige driftsbudsjettet.

Jens Stoltenberg liker å hente fram den økonomiske situasjonen i Europa som et bakteppe for den gode økonomiske utviklingen i Norge. God styrings av økonomien er et av Stoltenbergs yndlingsargumenter for at de  rødgrønne bør styre fortsatt. Jens Stoltenberg er såpass selvsikker at han ikke vegrer seg for å gi råd om hva EU bør foreta seg. I følge Aftenposten anbefaler han å stramme inn, men gradvis og forsvarlig, at Den europeiske sentralbanken fortsette å låne ut penger, pensjonsreformer, mindre byråkrati, svekket stillingsvern i land som i Spania, skattereformer som sikrer større skatteinntekter og økte lønninger og forbruk i Tyskland.

Da EU vedtok sin finanspakt og forpliktet seg til harde kutt i offentlige utgifter, gratulerte Jens Stoltenberg EU for å ha funnet en løsning. Det var etter dette Norge gjorde det klart at vi ville stille nye ca 50 milliarder kroner til disposisjon for Det Internasjonale Pengefondet som igjen vil bidra til å stabilisere situasjonen i Europa.

Det har gått fire måneder siden den tid. Nå sier Stoltenberg noe annet enn han sa for fire måneder siden. Grunnen er at det er tegn som tyder å at EU vil eller må justere kursen. Det er budskapet fra Frankrikes nye president, Francois Hollande som i dag møter Tysklands forbundskansler Angela Merkel. Det virker som om Stoltenberg er mer enig med Hollande enn Merkel. Men sosialisten Hollande står også for en politikk som neppe ville fått Stoltenbergss støtte. I valgkampen lovet Hollande at han ville omgjøre Sarkozys beslutning om å heve pensjonsalderne fra 6o til 62 år. Den slags frieri til velgerne gjør nok Stoltenberg bekymret og tvilende til om Frankrike forstår alvoret i sin egen økonomiske krise.

Jens Stoltenberg har små problemer å stelle med i forhold til de politiske ledere i alle andre land i Europa. Men protesterende bønder og kravstore ansatte i offentlig sektor kan skape betydelig politisk støy framover.

Markedet og demokratiet har havnet i et basketak der utfallet er åpent. Folk finner seg rett og slett ikke i at urettferdighet brer om seg.

Demokratiet har gått sin seiersgang over verden. Poenget med demokratiet er å stå vakt om retten og sikre rettferdighet. Rettferdighet er nærmest som et menneskelig urinstinkt å regne. Fra tidenes morgen har det vært et krav til de som velges til ledere at de sørger for rettferdighet. Hvis ikke er det over og ut.

Mennesker vil gjøre opprør mot urettferdighet om de har mulighet til det. Det er det som skjer i Europa, demokratiets vugge, i disse dager. Folk finner seg ikke i økt fattigdom og økte forskjeller i samfunnet. De forlanger at demokratiet leverer, at kursen legges opp.  I land etter land blir de som ha styrt de siste årene feid av banen når de er valg.

EU er bygget på ideen om at markedet skal styre mest mulig. Det skal være fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft mellom landene. Det har fungert i flere tiår. Folk har motvillig sett på at EU har fått overnasjonal myndighet, men har akseptert det fordi det har gitt økonomisk vekst for folk flest. 

I klisteret

Nå er det full økonomisk krise. Velgerne i eurolandene oppdager at de sitter i klisteret. De har fått et EU de ikke har bedt om, men som politikerne har prakket på dem. 

Er det noe EU er kjent med, så er det kriser. Eurokrisen førte i fjor til at enda mer makt ble ført over fra nasjonalstatene til Brussel. Nå sier Storbritannias statsminister, David Cameron, og sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, at de landene som er med i euroen bare kan glemme å føre sin egen økonomiske politikk. EU må få en regjering som alle eurolandene retter seg etter. Mer av det en økende andel av Europas befolkning er i mot, med andre ord.

I Spania er det nær sagt utålelig at man i Brussel skal vedta en politikk som gjør at 50 prosent av de unge er arbeidsledige. I Helles står nå folk i kø for å få mat så de ikke sulter. Så lenge det er slik, blir det ikke noe mer kutt i offentlige utgifter, sier de som vant valget. De mener de har nådd et elendighetsnivå som er utålelig.

I trilogien om August skriver Knut Hamsun om hva som skjedde da hungersnøden nådde Polden. Da opphevde småkårsfolket både lov og eiendomsrett. Alt som kunne spises,var til alle. Det kan sammenliknes med 100 prosent skatt for de som hadde mest.

Skatteøkninger

Frankrikes nye president, Francois Hollande, vil ikke godta den urettferdighet som er i ferd med å bre om seg. Han vil øke minstelønnen og sikre folk et minimum til livsopphold. Han vil skaffe penger blant annet med å øke toppskattene til 75 og 100 prosent. I USA er de allergiske mot skatter. Men Barack Obama mener nå forskjellene mellom rik og fattig er blitt utålelige. Han går til valg på at de rike skal betale mer skatt. Dypest sett handler det for Hollande og Obama om å sikre stabilitet og demokrati.

I økonomiske krisetider er det ikke slik at nøkkelen er på pøse på med mest mulig folkestyre. I California har de satset på folkeavstemninger der alle skatteøkninger og forslag om kutt er blitt avvist.  De endt på konkursens rand. Men det var tross alt folket som hadde ansvaret.

Folket sliter med hvem som skal gjøres ansvarlig for elendigheten. De som kan sparkes, er sparket eller blir det nok i neste valg. Pessimistene sier det ikke nytter å kaste den sittende og velge en ny regjering. Det er markedet, finansaktørene og systemet som rår. Det blir som EU vil, for de regner ikke med at noen land vil våge å droppe euroen eller melde seg ut. Det blir sett på som det reneste harakiri.  

Selv om Norge ikke er medlem av EU, er vi gjennom EØS-avtalen i praksis 80 prosent medlem. Vi gjør som EU befaler. «EØS-loven» handler om at markedet skal styre og politikerne holde seg unna. Det politiske flertallet mener det fungerer bra. Men i en tid hvor EU ligger på sotteseng og det knapt er noen i landet som piper om at Norge bør bli medlem, forbereder EU-motstanderne seg på et voldsomt angrep på EØS-avtalen fordi den baner vei for markedet og skyver unna demokratiet. Det er i LO det første slaget om mer demokratisk styring skal skje. 

Kommentar i Vårt Land 14.mai

I den grad det kom noe nytt ut av høringen, var det til Jonas Gahr Støres fordel. Men bevares, mannen har da hodet med seg. Neste gang tar han både belte og bukseseler på seg og får klarsignal fra Justisdepartementet.

Gårsdagens høring, eller ”grilling” som mediene kaller det, av utenriksminister Jonas Gahr Støre viste ta flere av våre fremste politikere absolutt hadde klart seg bra i tabloidpressen. Da de ”grillet” Støre og Tschudi om middagsselskapene på 17 mai, fikk vi jo vite ting om det gode liv på Oslo vestkant som vil aldri har visst. Og Støre svarte villig vekk på at han var så glad for å slippe lage middag på 17.mai. Han kunne bare stikke innom vennen Tschudi. Der var det mat å få uansett når han kom. Han passet enda til på å få sagt at han pleide å komme sist og gå først. Så ikke noe utagerende festing der i  gården. Da Tschudi opplyste om at det kunne være fra 15-20 til stede, var komiteleder Anders Anundsen der. ”Var det ikke 30-40 Støre hadde snakket om”?  Var det liksom blitt 15-20 nå. Hadde Støre løyet? Det ble ikke spurt om det. Det var bare noen som tenke det. Journalistene dirret av forventning. ”Støre 40 – Tschudi 15” – det ville bli litt av en sak. Men så viste det seg at forklaringen var at Tschudi ikke hadde plass til flere. Neivel, så skipsredere har ikke så store stuer … det var det som var forklaringen. Der kokte det oppslaget bort i kålen.

Dette er nivået landet nasjonalforsamling holder for tiden. Det nærmer seg parodien. De forsøker å gjøre den jobben de mener Støre skulle bedt lovavdelingen om å gjøre. De går nok grundigere til verks enn lovavdelingen De pleier ikke innkalle til ”grilling”. Men hva gjør ikke en politiker for å score poenger i den tabloide virkeligheten som omgir oss.  I går skulle Støre tas.

Det bestemte Per Kristian Foss (H) og Anders Anundsen seg for samme dag som Dagbladet skrev om saken. Da mente de at Støre hadde sviktet ved ikke å be om at hans habilitet ble vurdert. De har så ofte anledningen har bydd seg, gjentatt kritikken i mediene. Samtidig har de forsøket å skape inntrykk av at de ikke har konkludert, for Stortinget skulle jo ha en høring. Alle forstår at dette er politikk fra ende til annen. Det har fint lite med kontroll å gjøre. Vi har ingen organer i samfunnet der en prosess starter med at en komiteleder konkluderer for deretter si at han ikke har gjort det. Heller ikke etter høringen lot ”kontrollørene” holde igjen for lysten etter å svinge pisken. Da var de selvsagt opptatt av å si at høringen hadde støttet deres syn. Nå var de enda sikrere å at Støre burde ha fått vurdert sin habilitet. Men riksrett blir det ikke. Det kunne de i alle fall slå fast. De lot allmuen forstå at det heller ikke vil bli reist mistillit mot Støre. En dose passende kritikk er det de mener vil gjøre susen.

Aps bannerfører i komiteen, Martin Kolberg, konkluderte med at høringen har vist at det ikke er noen grunn til å kritisere Støre. Han anklage opposisjonen for å drive et politiske spill. Alt er som det pleier å være – en merkelig forestilling.

Men Støre svettet, han fikk kjørt seg, han ble presset,måtte stå skolerett- det skriver mediene, og slik får de sagt at de har hatt helt rett når de har viset denne saken så stor oppmerksomhet. Når Støre så svette, er det en viktig sak.

Hvis man er interessert i saken, ikke bare kjøret mot Støre, kan en merk seg at Jonas Gahr Støre, Norges Rederiforbundet og Felix Tschudis gir den samme beskrivelse av det som har skjedd. Her er det ingen ugler mosen. Tschudi mente han hadde gjort en god gjerning med å bevilge 6 millioner til forskning der resultatene er åpen for alle. Han har ført det som en gave i sine regnskaper, ikke fradragsberettiget forrentingaktivitet. Og han kunne opplyse at kun en av hans skip har gått gjennom passasjen i nord, tilsammen er det 38 skip som har passer.

Hadde denne saken dukket opp før bevilgningen var foretatt, hadde sannsynligvis Tschudie trukket seg. Hvorfor skulle han bruke seks millioner til et allmennyttig formål dersom han ble mistenkeliggjort.

Støre er ikke født i går. Han har jo gjentatte ganger fått sin habilitet vurdert. Det ville vært gjort på fem minutter å skrive et brev til Justisdepartementet og få habiliteten avklart. Han gjorde det ikke fordi han ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg at en søknad fra Norges Rederiforbund kunne føre til nærmere 50 sider i Dagbladet og det halve i VG. For tiden må en bruke belte og bukseseler. De blir vel nå ansett et ny ”habilitetsjurist” i Justsdepartementet til behandle saker som ikke er noe problem, bare for sikkerhet skyld.

Slik er det nå en gang blitt. I den personfokuserte politiskes journalistikkens tid er habilitet god medeisaker. Det må politikerne ta hensyn til.

Ellers er det dersom tror at man i denne saken har lært noe om Støres spesielle psyke i følge Elisabet Sarsbø Moen i VG har Støre en personlighet som gjøre at han ikke klarer å legeg seg så flat som opposisjonen og mediene mener han burde gjøre. Han står rakrygget i stormen og ikke gir offentligheten den rituelle pisking en ber om.  Alle  blir sveket i stormen. Men Støre kommer tilbake. Han er og blir en politiker av første klasse. Det irriterer mange, men det er slik det er.

Høyre vil ha oss til å tro at det er pur realisme som gjør at de varsler at klimaforliket kan sprekke. Saken er at Høyre forbereder seg på å regjere sammen med Frp.

Alle partier med unntak av Frp står bak klimaforliket. For to uker siden ble endelig klimameldingen lagt fram. Det miljøbevegelsen er mest positive til er at målet om å kutte to tredjedeler av utslippene innenlands innen 2020 står fast. Det målet hadde både LO og Finansdepartementet advarte om på forhånd, ganske enkelt fordi det blir for dyrt. I meldingen sier ikke regjeringen at de er villige til å betale, koste hva det koste vil, for å nå målet. De holder fast på målet og «tror» de vil nå det selv om de ikke vil betale det det koster.

Det er ved «å tro» SV har vunnet fram. De tiltakene regjeringen foreslår er ikke så radikale at Høyre føler behov for å skrike ut sin protest. Det er mangel på realisme som er Nicolai Astrups, Høyres energipolitiske talsmann, argument mot klimaforliket. Han mener Stortinget ikke bør vedta å kutte utslippene her til lands med 15-17 milliarder tonn CO2 hvis en ikke har en troverdig plan for hvordan det skal være mulig innen 2020.

Mer ambisiøs

Astrup sier Høyre ønsker en mer ambisiøs og forpliktende klimapolitikk enn det regjeringen legger opp til. Javel, da får en jammen komme på banen – og ta gjerne Frp med. Vi tror det ikke før vi får se det.

Miljøvernminster Bård Vegard Solhjell sier til Aftenposten at det er viktigere for Høyre å berede grunnen for et samarbeid med Frp enn å stå på forliket. Han kan forsåvidt bruke Frps miljøpolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen, som sannhetsvitne.

-Vi føler Høyre nærmer seg Frp. Det er ikke mulig å nå klimamålene med tiltakene i klimameldingen. Men det er ikke ønskelig heller. Det vil gå ut over norske arbeidsplasser, sier Amundsen.   

De er nok såpass realistiske i SV at de innser at målene ikke nås om en ikke tar sterkere virkemidler i bruk. Det snakker en ikke høyt om. De understreker betydning av ambisiøse mål for å få tatt sterkere virkemidler i bruk.  Det blir gjort mer med ambisiøst mål enn uten, mener SV. De har et poeng.

SV har miljøbevegelsen med seg på at målet om to tredjedelers kutt innenlands er viktig. Men Frederic Hauge i Bellona sier til Aftenposten at «så lenge Regjeringen ikke er klare på CO2-håndtering, elektrifisering og tempo i oljeutvinningen, har de ikke godtgjort at målet kan nås innen 2020»

KrFs Henriette Hjemdal er enig mede Astrup i at tiltakene i klimameldingen ikke er tilstrekkelig for å nå klimamålene. Hun vil derfor ta i bruk sterkere virkemidler enn det Høyre og Frp ser for seg. Det samme mener Venstre.

Høyre og Ap

I realiteten er nok ikke Høyre, Sp og Ap særlig uenige. De kunne nok ha akseptert å justere ned målene for hvor mye som skal kuttes her hjemme. Men SV har vunnet fram med at målet skal stå fast. Det er nok også KrF og Venstre fornøyd med.

Når Venstre snakker om at de vil ha en ny borgerlig regjering, begrunner de gjerne det med at de ønsker en ny giv i klimapolitikken og en mer liberal innvandringspolitikk. Det blir det nok aldri noe av, fordi Høyre ser ut til å være mer opptatt av å orientere seg mot Frp. Vi tolker Astrup slik at SVs verbale målseier med to tredjedels kutt ikke vil overleve i en borgerlig setting.  

Per i dag er spriket i klimapolitikken større blant de borgerlige enn de rødgrønne. I alle fall virker det slik. Det skyldes at SV vant fram med sin «tro» på at målet kan nås. Det er virkemidlene som teller. Det er her de borgerlige må forsøke å snakke seg sammen om de skal framstå som et troverdig alternativ på et viktig politikkområde. 

Knut Arild Hareide viste seg som en oppegående leder da han bare brukte noen timer på å legge forslaget fra programkomiteen om å «avlyse kampen mot homoekteskap» stein dødt.

KrF sliter med hvordan de skal forholde seg til homofile. Som parti har de ikke noen mening om mennesker av samme kjønn som blir samboere. Det er definert som en privatsak. Så å si alle i partiet innser også at samfunnet må ha lover som regulerer rettighetene til mennesker som lever sammen uansett om de er heterofile eller homofile. Det KrF er opptatt av, er at samfunnet skal favorisere ekteskap mellom mann og kvinne. Det er det som per definisjon er et ekteskap. Dette synet har KrF felles med kirkesamfunnene i Norge. Prester og forstandere har en offentlig vigselsrett. Den praktiseres nå slik at homofile ikke får inngått ekteskap i kirken. Det kan det politiske flertallet neppe leve lenge med. De håper at kirkene skal komme på bedre tanker og åpne for å la homofile også få vie seg i kirken. En slik avklaring lar vente på seg. Hvis kirkesamfunnene ikke endrer holdning, vil det ende med at de mister vigselsretten. Så kan alle vies borgerlig og de som vil kan gå til kirken og bli velsignet. Det ønsker ikke KrF.

Det plager en del i KrF at de knyttes tett til den sterke motstanden mot at homofile skal få fulle rettigheter som er utbredt i kirkesamfunnene. Fulle rettigheter for homofili står fortsatt høyt oppe på den politiske dagsorden. At man er tilhenger av at homofile skal kunne gifte seg og få barn, blir i offentligheten sett på som et testspørsmål på om en er tolerant eller ikke. De som ikke vil møte kravene fra homofile, blir fort stemplet som dømmende.

Ikke i bås

Nestleder og leder for programkomiteen, Dagrun Eriksen, er av de i KrF som ikke liker å bli plassert i bås med de intolerante og bli beskyldt for ikke å respektere andre menneskers valg. Hun forsøkte tirsdag da hun la fram et forslag til nytt partiprogram, å forklare at KrF ikke ville bruke alle krefter på å motarbeide den nye ekteskapsloven som trådte i kraft 1.januar 2009. Hun foreslo istedenfor å erstatte loven med en samlivslov der det ikke er noen forskjell på om man er homofil eller heterofil.

Det ble for mye rør ut av det da Dagrunn Eriksen skulle forklare hva KrF egentlig mente. Forslaget vakte voldsomme reaksjoner innad i eget parti. Det tok ikke mange timene før KrF sendte ut en pressemelding der de ga beskjed om at programkomiteenes forslag er blitt misforstått. Istedenfor å  gjøre et forsøke på å forklare hva Dagrun Eriksen og hennes komitemedlemmer mener, skar partileder Knut Arild Hareide igjennom i går og gjorde det klart at det blir stående i partiprogrammet at «ekteskapet skal være en ordning mellom mann og kvinne». Dermed er programkomiteens forslag lagt dødt.

Det kom selvsagt ikke som en bombe på Hareide at programkomiteen ville foreslå en endring. En sentral kilde i partiet sier til VG at forslaget fra programkomiteen var en «prøveballong». Luften gikk fort ut av den.

Det er nok de som vil kritisere Hareide for at han gikk med på å la forslaget få status som «prøveballong». Man kan jo lure på hva partiledelsen egentlig mener. Men når Hareide var så pass rask med å legge forslaget dødt, er det det som teller.

Hva med FrP?

Siden Hareide overtok som partileder, har KrF seil i relativt smult farvann. Hareide vil ikke ha en ekteskapsstrid i partiet nå. Han vil ha samling. Det er ett spørsmål han vil at partiet skal konsentrere seg om fram til høsten. Det handler om hvordan KrF skal stille seg til Frp og en borgerlig regjering. Skal KrF legge seg på samme linje som Venstre eller skal de ikke åpne for å støtte en regjering der Frp er med?

Hareide må lede partiet fram til et tydelig standpunkt med hensyn til regjeringsalternativ. De kjøres en god og åpen prosess i partiet nå.  Etter at det er fattet et vedtak, er Hareide og KrF avhengig av at det blir oppslutning om dette.

KrF har nå en gang de velgerne de har. De fleste mener at «ekteskapet skal være en ordning mellom mann og kvinne». Det er en del utover partiets rekker som også mener det. En skulle tro KrF ville  profilert seg på at de her skiller seg ut fra de andre partiene. Det gir egenart. Men det er tydelig at frykten for å bli beskyldt for å «ødelegge for homifile» er så pass sterk i deler av partiet, at de heller vil ligge lavt.

For Ludvig Nessa er det blitt en vane å bannlyse regjeringsbygget. Når han nå leker Gud og knytter det til 22.juli, blir det ganske usmakelige. Men det er ikke mye å bry seg om,.

Ludvig Nessa har tenkt, eller fått en ide, er vel rettere sagt. Han mener terrorbomben 22. juli kan ha vært en konsekvens av den norske abortpolitikken. Han har «lyst regjeringsbygget i bann» en rekke ganger. Han er ikke så selvbevisst at han mener han denne bannlysningen har vært en medvirkende årsak. Det er ikke han som har gitt Anders Behring Breivik ideen til å bombe hele regjeringskvartalet. Ludvig Nessa befinner seg i en religiøs forestillingsverden som gir de merkeligste utslag når tankegods herfra løftes ut i  offentligheten. Da blir det langt verre enn det egentlig er. Folk blir forbannet, rister oppgitt på hodet eller sier ”stakkars mann”, alt ettersom. Nessa og hans støttespillere arrangerer 13. juni hvert år en sørgemarsj på årsdagen for vedtaket om å tillate selvbestemt abort i Norge. Her er det blitt en tradisjon å lyse  regjeringsbygget i bann. I følge Dagen  tror abortpresten at norsk abortpolitikk kan «ha forløst krefter» som forårsaket terroren 22. juli. Dette er jo en vill spekulasjon. Men i  en religiøst kontekst kan man tenke slik uten at det virker så brutalt som det virker på folk som ikke kjenner denne forestillingsverdenen.

Når Nessa og hans hoff samles 13. juli pleier de i tillegg til bannlysningen også forsøke å fire flagget utenfor regjeringsbygget på halv stang, men hvert år er de blitt stoppet. – I fjor da vi kom dit, sto politiet allerede klar og ventet på oss. De har brukt mye ressurser for å hindre at flagget ikke ble firt på halv stang, men en bil med sprengstoff kunne de ikke hindre. Så vi ser at Gud kan gjøre folk blinde også, sier Nessa til den kristne avisen. Her ser vi Nessa som polemiker i aksjon. Han er helt ramm når det gjelder å knytte saker som ikke har noe med hverandre å gjøre, sammen.

Nessa sier norske myndigheter tar livet av like mange barn gjennom aborter hver dag som Breivik tok livet av på Utøya.- Når de dreper barn i tusentall hvert år, så er det en galskap som må straffe seg på en eller annen måte, sier Nessa til Dagen. Nessa nøyer seg med å si at han ikke kan utelukke at norsk abortpolitikk er årsak til 22. juli: – Jeg gjør mine tanker, men tør ikke å være påståelig. Men Guds veier kan ofte være uransakelige. Jeg ser ikke bort fra at det kan ha vært det. Ludvig Nessa har i likhet med Børre Knudsen og en del andre valgt provokasjonen som våpen for å nå fram i offentligheten med sitt anliggende. De vet hvordan mediesamfunnet fungerer, og det har aldri manglet på presseoppslag. Resultatet er at en et overveldende flertall tar avstand, men et ørlite mindretall gir sin støtte.

Abort engasjerer verden over. Andre land har langt mer ekstreme motstandere enn  Ludvig Nessa.

Det Ludvig Nesa sier til Dagen er ikke spesielt overraskende. Det ville vært mer overraskende om han hadde sagt at 22.juli ikke har noe med abortloven å gjøre. I fjor fikk Per Haakonsen kjørt seg fordi han antydet at man kunne se på 22. juli som uttrykk for Guds straff.

Forstillingen om at ulykker skyldes Guds straff er ikke et fremmedelement i religioner. Men religioner utvikler seg. De er ikke en statiske størrelser. Forestillingen om at Gud straffer gjennom ulykker har de kirkesamfunnene forlatt. Den norske kirke lærer det motsatte. Gud er ikke en som løper rundt for å forårsake passende straffer.

Ludvik Nessa er en prest som har sporet av. Andre kristne må få slippe å bli slått i hardkorn med ham. Han må då drive på. Han har ytringsfrihet som alle andre.

Hva han tenker bør han holde for seg selv, eventuelt dele med sine aller nærmeste tilhengere.

Bønder mot Sp

Sps eksistensberettigelse ligger i å sikre bønder og bygder levelige vilkår. Bruddet i jordbruksoppgjøret er derfor jevngodt med et uår for partiet. De rødgrønnes strategi med å la SV og Sp holde det gående med snakk i møte med sine kjernevelgere, har slått feil, skriver redaktør Magne Lerø.

Da klimameldingen ble lagt fram for noen uker siden, jublet SV og deler av miljøbevegelsen for å ha vunnet fram med kravet om at to tredjedeler av kuttene i CO2-utslipp skal tas her hjemme. Det var en seier på «målplanet». Men hvordan vi skal klare å kutte to tredjedeler innen 2020, er helt i det blå i klimameldingen. Men SV var fornøyd med at de hadde vunnet kampen om målet. Ap mente de kunne leve med det , og at SV burde være fornøyd med en målseier. Praksis er noe annet.

Slik SV vant fram i klimameldingen, har Sp vunnet fram i landbruksmeldingen. Her settes den nemlig ambisiøse mål om økt norsk matproduksjon. Landbruksminister Lars Peder Brekk og kommunalminister Liv Signe Navarsete har snakket varmt om behovet for og viljen til å gi bøndene et løft. Bøndene begynte å tro på en ny giv i landbrukspolitikken. Forventningene økte. De steg faktisk over alle støvleskaft. Det ble klart da de presenterte kravet før årets jordbruksoppgjør. De ville ha en lønnsøkning på 50 000 kroner. Lørdag gjorde Norges Bondelag og Norges Bonde og småbrukarlag det klart at tilbudet fra staten var så pass dårlig at de ikke så noe poeng i å forhandle om det en gang. Regjeringen tilbud var på 13 000 kroner.

Hvis de hadde sagt ja til forhandlinger, kunne de nok ha fått noe mer. Men neppe mye mer. Istedenfor velger de å avstå for noen tusenlapper for å få markert sin misnøye mot regjeringen. I går stengte de noen riksveier slik at en fikk oppslag i Dagsrevyen. Det blir mer bråk i dag. Ved å aksjonere håper de å vinne forståelse i opinionen. Det bør de ikke regne med. Folk reagerer mot det de oppfatter som ulovlige aksjoner som rammer tilfeldige.

Hvis ikke bøndenes aksjoner går ut over alle rimelighetens grenser, er de ikke noe stort problem for Ap. Bøndenes aksjoner  rammer Sp. Lars Peder Brekk mener tilbudet i år var historisk godt Uttalelsens provoserer bøndene. Sps toppolitikere og bøndene befinner seg tydeligvis i hver sin verden. Etter at Brekk og Navarsete har vært ute på  bygdene og skapt forventninger om en ny giv i jordbrukspolitikken, har de vendt hjem til regjeringskontorene preget av økonomisk bekymring. Jens Stoltenberg er redd for at utviklingen i Europa kommer ut av kontroll og at det vil ramme Norge sterkt. Han maner derfor til forsiktighet med pengebruken. Når revidert nasjonalbudsjett legges fram i morgen, vil det ventelig vise at en legger opp til å stramme inn på bruken av oljepenger. I denne situasjonen har ikke regjeringen  noe ekstra å gi til bøndene.

Liv Signe Navarsete antydet i NRKs Politisk Kvarter i dag at lønnsoppgjøret i offentlig sektor også kan bli krevende. Det er det ingen grunn til å tvile på. Også her er det fremmet en del skyhøye lønnskrav. Staten har ikke tenkt å gi ved dørene. Kommunene har ikke penger. Ingen bør bli overrasket om det blir streik i offentlig sektor i år.

Lederen i Norges Bondelag, Nils T. Bjørke, sier de ikke vil forhandle med staten fordi det staten tilbyr ikke vil snu nedgangen, øke matproduksjonen eller bedre rekrutteringen til næringen. Da kan det like godt være det samme.

Sp, bøndenes og bygdenes parti, kan notere seg for et gedigent nederlag, og det på et område der det forventes at de skal levere. Noe vil si det så enkelt at grunnen til at Sp skal sitte i regjering, er å sikre gode jordbruksoppgjør.

Det som ikke skulle skje, har skjedd. Det er så ille som det kan få bli for et parti som ligger nær sperregrensen på meningsmålingene.      

Den folkelige mostanden mot Brussel og alt dets vesen har feid Nicolas Sarkozy og regjeringen i Hellas av banene. EU-lederne holder på å miste kontrollen i et Europa der spenningene øker og splittelsen brer om deg.

Franske sosialister er over seg av begeistring over at Francois Hollande vant over Nicolas Sarkozy.  Det er 17 år siden Frankrike hadde en sosialistisk president. Forventningene til Hollande er formidable. Han kommer til å få kjørt seg før han vet ordet av det.

Det er blitt regelen i EU at folket feier de som har hatt ansvaret under finanskrisen av banen når det er valg. Folk satser på at nye koster kan gjøre det bedre. Men er man EU-medlem, er handlefriheten begrenset. Brussel holder medlemslandene i et økonomisk jerngrep. Det er dette Hollande vil gå til angrep på. Han varsler at han vil motarbeide kravene fra EU om kutt i de offentlige budsjettene. Det ligger an til frontkollisjon med Tysklands Angela Merkel som ikke vil vite av noe annet enn at hvert land kutter egne kostnader til krampa tar en om nødvendig. Gjelden skal ned. Basta.

Det er denne strategien som over lengre tid er blitt angrepet av et helt batteri økonomer. De hevder det er meningsløst å kreve at alle land skal føre en lik økonomisk politikk.  I noen land kan det forsvares å føre en keynesiask motkonjunkturpolitikk, altså bruke penger i nedgangstider for å få opp kjøpekraft og produksjon. Istedenfor er euroen blitt en tvangstrøye. Det øret nekter Tyskland å høre på.  De motsetter seg også at den europeiske sentralbanken garantere for mer gjeld som i siste instans kan føre til at de får store deler av regningen for land som ikke klarer å gjøre opp for seg.

For to uker siden ble det kjent at Storbritannia opplever en «dobbel dip», en nedgang i den økonomiske veksten i to måleperioder på rad. Det er dette kritikerne av kuttpolitikken advarer mot. Når kuttene blir for tøffe, slik som i Hellas, Spania, Portugal, Irland og Italia, dreper en vekstevnen i økonomien. En skrur seg nedover, inn i resesjonen og økt arbeidsledighet.  Ikke en gang store, mektige Storbritannia klarer å hindre det.

Statsminister Mark Rutte i Nederland vil kaste kortene. Grunnen er at det Geert Wilders høyreorienterte Frihetspartiet PVV nekter å være med på kutte de milliardene EU krever. Dermed oppnår ikke regjeringen flertall. Løsningen blir sannsynligvis nyvalg, men det er langt fra sikkert det gir en avklaring.

Irland har gitt beskjed om at de vil ha folkeavstemning for å avgjøre om de vil gi Brussel rett til å godkjenne det budsjettet nasjonalforsamlingen har vedtatt. Utfallet er usikkert.

Hellas i krise

Valget i Hellas i går ble et nederlag for de to partiene som har frontet «kuttpolitikken» – det konservative Nytt Demokrati og sosialistiske PASOK. De to har fått under 35 prosent av stemmene. Dermed har de ikke tilstrekkelig støtte til å danne regjering. Nytt Demokrati har fått flest stemmer. Lederen Antonis Samaras sier han vil denne en bred gresk samlingsregjering. Problemet er at de partiene en må ha med seg, har gått til valg på at de vil sette en stopper for den nedskjæringspolitikken som føres. De har fått kuttkravene fra Brussel fullstendig i halsen. I verste fall blir ikke de kuttene EU og Det internasjonale pengefondet har krevd, gjennomført.  Helles kan være ute av euroen i løpet av sommeren.

Det mest spesielle ved valget i Hellas er at ytterfløyene har styret sin stilling betydelig. Det nynazistiske partiet Gyllent daggry har etter 40 år fått plass i nasjonalforsamlingen. Kommunistene og den «kuttkritiske» venstresiden har også fått økt oppslutning. Ytterfløyenes styrkede stilling vil prege både parlamentet og det greske samfunnet.

Den samme tendensen ser vi i flere land. I Frankrike gjorde Marine Le Pen et brakvalg i første valgomgang. Nå legger hun opp til at hennes nasjonalsosialistiske parti, Nasjonal Front, skal vinne valget i juni slik at hun kan stå fram som leder for opposisjonen. Kommunistene gjorde også et meget godt valg. Hollande må altså forholde seg til en høyre og en venstreside som vil vise muskler. Det som forener høyre- og venstresiden er kampen mot Brussel.  

Merkels kurs

Eurolandene sitter fast i klisteret. Det spørs om Hollande får rikket dem løs. Det er frykten for hva som kan komme til å skje dersom euroen sprekker, som får dem til å slutte rekkene om den kursen Angela Merkel har staket ut. Den kursen blir verre å følge for hver uke som går der protestene fra folk øker i styrke og der en ikke kan vise til tegn på ta det går den rette veien.

Offisielt tror EU på at den medisinen de har foreskrevet til seg selv, etter hvert vil virke. Alternativet er at Tyskland gir opp sin kuttpolitikk eller at EU innser at de blir nødt til å oppløse eurosamarbeidet og la hvert enkelt land i større grad får styre seg som de vil. Sannsynligvis vil det føre til enda verre tilstander i en del land. Det får så være. En nasjon har rett til å bestemme over sin skjebne. Hvis et folk ikke godtar at det er i Brussel de viktigste avgjørelsene tas, nytter det ikke å stå i mot i det lange løp. Eksperter har alltid ment å vite hva som er det beste for folk. Demokrati er at folk selv får bestemme det – og eventuelt erfare at de tar skammelig feil.

Sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, tar nå til ordet for at EU må si noe mer enn «å kutte kostander». Han tar til orde for en «vekstpakt» i EUs regi og mener EU må diskutere hvordan en kan «bruke penger for å skape vekst». Spørsmålet er om Angela Merkel er rede til å skifte fokus og om Francois Hollande og Mario Draghi er enige om hva som bør gjøres.