Kategoriarkiv: Kommentarer

Kritikkverdige politiske helomvendinger

Oslo-politikerne er i ferd med å ombestemme og skrote planene for Fotografihuset på Sukkerbiten. Men regjeringen ombestemmer seg ikke når det gjelder rivning av Y-blokka, i så fall vil det være stryk i saksbehandling.

Det er ingen skam å snu. Det er en god regel om en er i fjellet og det blåser opp. Det er ingen god leveregel for politikere. Her gjelder det å holde fast på det som er bestemt med mindre forutsetningene endrer seg betydelig.

Det er egentlig ingen ting som tilsier at byrådet skal skrote planene om å gi tillatelse til å føre opp Fotografihuset på Sukkerbiten ytterst i Bjørvika utenfor Operaen, det nye biblioteksbygget og Munchmuseet. Saken er utredet i årevis, alle vesentlige spørsmål er vurdert, vedtaket er fattet, tillatelse er gitt og arkitektkonkurransen er avsluttet. Så gjør SV og MDG et godt valg og Ap et dårlig valg. Dermed er det flertall mot det som er vedtatt. Nå ivres det for et grøntanlegg på området og noen drømmer om at kommunen skal lage et helårlig badeanlegg på Sukkerbiten.

Når planene skrotes, betyr det at over 100 millioner til utredning, prosjektering og regulering er kastet ut av vinduet.  Slik er politikken. Det sløses med skattebetalernes penger når det passet det politiske flertallet.

Byrådet mener det bør være mulig å finne et annet sted hvor Fotografihuset kan etableres. Det kan de gjerne mene. Fotografihuset er avhengig av at et par hundre tusen tar turen innom i løpet av et år. Da er beliggenhet og utforming helt avgjørende. De som står bak planene, tar sjansen på Sukkerbiten. De tar ikke stansen på å føre opp Fotografihuset i et mindre attraktivt område og i et mindre egnet bygg.

Dette er grønn profilering på avveie. Kulturen har lidd et bittert nederlag

På Sukkerbiten ligger alt til rette for et fotografihus med internasjonale ambisjoner. Det lave bygget vil ikke legge beslag på mer enn omtrent en tredjedel av området. Det blir plass til mange kvadratmeter plen, busker og trær. Og om noen absolutt vil bade der og ikke på de fem andre stedene i Bjørvika det er badeplasser, er det mulig.

Men nei. I alle fall så langt. Dette er grønn profilering på avveie. Kulturen har lidd et bittert nederlag. Det kan hende de rødgrønne kommer på bedre tanker og vil styrke Oslo som en tidsriktig kultur- og museumsby. Da må de holde fast ved Fotografihuset på Sukkerbiten. Det vil trekke tusener besøkene til Oslo hvert år.

I næringslivet er det gjerne slik at det haster med å komme i gang når en beslutning er fattet. I offentlig sektor er det noen ganger slik at det er etter at beslutningen er fattet, debatten virkelig tar av. Da starter kampen om omgjøring av vedtaket. Rivningen av Y-blokka er et eksempel på det.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange ganger regjeringens representanter har gitt klar beskjed om at Y-blokka skal rives. Beslutningen ble fattet for flere år siden. Når en leser Klassekampen, Aftenposten og Dagsavisen kan en få inntrykk at regjeringen lurer på om de skal ombestemme seg.

I høst satte man sitt håp til at Fylkesmannen skulle sette en stopper for planene. Det skjedde ikke, men Fylkesmannen ba regjeringen tenke seg om. Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland tenkte seg ikke om i det hele tatt. Hun sa at vedtaket om at Y-blokka skal rives ligger fast.

Fortsatt er det flere som tror regjeringen vil ombestemme seg. Halmstrået er at departementet vil vurdere synspunkter og påstander som er kommet opp i siste runde i prosessen. Det påstås blant annet at internasjonale konvensjoner som regjeringen er forpliktet på, gjør det ulovlig å rive Y-blokka.

Y-blokka står på listen over de viktigste truede kulturminnene i Europa. At Y-blokka står på listen sammen med der armenske klosteret Khoranasthat som ble bygget i 297 f. Kr. er det lov å undre seg over. Det kan ikke være andre grunner til det enn Picassos kunst – og den skal ikke skrotes. Den skal bevares og integreres i et bygg og parkområde der kunstverket kommer bedre til rette enn i dag.

Når departementet tar enda en runde, er det ikke grunn til å tro noe annet enn det handler om å demonstrere at absolutt alle synspunkter er vurdert.

Høyblokka får stå, Y-blokka rives. Det er et greit kompromiss

Hvis regjeringen har fattet et vedtak de ikke har lov til å fatte, vil det være en saksbehandlingsmessig skandale. Det vil bli et oppgjør i Kontrollkomiteen i Stortinget. Opposisjonen vil ikke være nådig. Det vil bety mange års utsettelse av et sårt tiltrengt nytt regjeringsbygg, og flere hundre millioner vil være brukt til planlegging og prosjektering til ingen nytte.

Det har gått åtte og et halvt år siden bomben smalt. Ennå har vi ikke kommet i gang med å rive. Byggeprosesser i Norge er sannelig sirup.

Høyblokka får stå, Y-blokka rives. Det er et greit kompromiss. Folk vil ha et langt mer positivt forhold til det nye regjeringskvartalet med kunst av Picasso godt synlig, enn de har og til dagens Y-bokk. Det blir en bedre helhet over «maktens sentrum».

Om 20 år vil det nye regjeringsbygget kunne stå som et godt eksempel på at det gjelder både å bevare og fornye, samtidig som er tar hensyn til våre dager nye sikkerhetskrav.

Tak på lederlønninger

Det er selvsagt både populisme og symbolpolitikk når Sp foreslår et lønnstak på 1,5 millioner til ledere i forvaltningen. Men det er fullt mulig å gjennomføre det med minimale skadevirkninger.

Trygve Slagvold Vedum kan fortelle at Sp vil gå inn for at ingen ledere i offentlig sektor skal tjene mer enn 1,5 millioner kroner i året.

Det er det nivået statsministeren ligger på.

Igjen kjører Sp fram en sak som sannsynligvis vil gi økt oppslutning på meningsmålingene. Sp markerer seg som et parti som vil handle, ikke bare prate om at lederlønningene er blitt for høye.

Dagens Næringsliv avviser forslaget på lederplass med henvisning til at det er populisme og symbolpolitikk.

Selvsagt er det det. Dette forslaget er noe velgerne har sans for.

Man kan gjerne mene at det ikke er all verdens staten sparer på å kutte lønningene med noen hundre tusen for 67 ledere. Kall det gjerne småpenger, men det har en symboleffekt som ikke bør knipses bort.

Regnestykket bør dessuten utvides. Hvis taket for øverste leder i en etat settes til 1,5 millioner kroner, vil det føre til lavere lønninger til ledere nedover i systemet. Det blir noen titalls millioner av det til slutt.

Ledere på åremål bør ha en høyere lønn en fast ansatt eller de må kompenseres ved at de har et års etterlønn etter at åremålet er ute.

Det er dessuten en viss realisme over Trygve Slagsvold Vedums forslag. Han presiserer at ingen skal settes ned i lønn. De som tjener over 1,5 millioner kroner, får fryst lønnen. Han presiserer også at dette skal gjelde de som er ledere i forvaltningen og offentlige etater.

Det som kjennetegner denne gruppen, er at de lever av bevilgninger fra staten. De skal ikke være avhengig av å hente inntekter fra et marked i konkurranse med andre.

Det må utformes klare kriterier for hvilke ledere som skal omfattes av dette lønnstaket på 1,5 millioner. Det er de klassiske embetsmennene som ikke kan sies opp, som utgjør stammen.

Vi har i de siste tiårene fått en stor gruppe etatsledere som sitter på åremål.  

Ledere på åremål bør ha en høyere lønn en fast ansatt eller de må kompenseres ved at de har et års etterlønn etter at åremålet er ute.

Det er videre en forskjell på om man er fast ansatt eller om en kan miste jobben som følge av nedskjæringer, fusjoner eller at en ikke løser lederoppgaven godt nok.

Trygve Slagsvold Vedum gjør klokt i å ikke blande de statlige selskapene inn i denne sammenhengen.

Her kan ikke politikerne diktere lønnsnivået. Dette må være styrets ansvar. Her gjelder imidlertid statens retningslinjer om at lønningene skal være konkurransedyktige, men ikke ledende.

I selskaper hvor staten er eneaksjonær har staten mulighet for en noe sterkere styring.

Men i praksis blir heleide statlige selskaper behandlet som selskaper der staten har en eierandel.

Denne uken har vi hatt en debatt om det er rimelig at Geir Isaksen får fortsette som rådgiver med 80 % lønn etter at han går som konsernsjef i Vy.

Det må både politikere og folk flest gjerne ha meninger om, men det spiller ingen rolle. Dette ble avtalt da Isaksen ble ansatt.

En avtale er en avtale.

Slagsvold Vedum vil gå en egen runde på sykehusene. De er organisert som statlige foretak og kan dermed ikke sidestilles med forvaltningen og statlige etater.

Her skjer det rett som det er at daglige ledere må trekke seg. Sykehusdirektører har ikke noe av den jobbsikkerheten embetsmenn og statsansatte har. Det tilsier en høyere lønn.

De fleste i helseledere rekrutteres fra det offentlige og fortsetter i det offentlige om en slutter. Det er et argument for et lederlønningene i helsesektoren med fordel senkes.

Det er ikke noen grunn til at ledere i sykehusene skal ligge såpass mye over andre ledere i offentlig sektor som de gjør i dag.

Det er stor forskjell på nivået på lederlønninger i offentlig sektor og i deler av næringslivet.

Det er ikke noen poeng å minske denne forskjellen i håp om at flere ledere fra næringslivet skal søke seg over i offentlige sektor. Hvorfor skal de det? Ledere i offentlig sektor er like dyktige som ledere i næringslivet.

Igjen har vi fått en sak der Sp er først ute med et konkret forslag – og Ap må komme slepende etter.

Lederlønninger på inntil 1,5 millioner er godt nok for å få de ledere som forvaltningen trenger.

En kunne kanskje fått enda bedre ledere om en hadde satt taket på 2,5 eller 3 millioner kroner. I staten bør en imidlertid styre etter «god nok» ikke «den beste».

Dessuten er det langt fra sikkert at «de beste» i næringslivet ville blitt spesielt gode i offentlig sektor.

Business og forvaltning er som natt og dag – og så er det mye som er felles.

Politikeren lever fint med å begrense tilgangen på gode søker til lederstillinger ved å kreve at søkerlister skal offentliggjøres.

Det er normalt at gode søkere trekker seg, særlig gjelder dette rådmannsstillinger.

I staten har en lært seg å unngå reglene ved å taue inn hodejegere og i realiteten avgjøre hvem som får jobben før søkerlisten offentliggjøres.

Gode ledere skal ha god lønn. 1,5 millioner kroner er en god lønn. Det burde ikke være vanskelig for Sp å få Ap og SV med på å sette et tak på lederlønningene i offentlig sektor.

Igjen har vi fått en sak der Sp er først ute med et konkret forslag – og Ap må komme slepende etter.

Turbulensen for luftambulansen

Når anbudsvinnere svikter så grovt som Babcock, bør de fratas oppdraget. Men er det noe regjeringen ikke vil, er det å ta ansvar for en mislykket konkurranseutsetting.

Luftambulansen i Nord Norge har ikke klart å levere som avtalt 286 ganger i løpet av de fem siste månedene.

Før helgen var det full krise. Da sto halvparten av flyene på bakken.

Nå har de fått tak i noen andre fly og det er snakk om leie inn fly som tidligere ble brukt i ambulansetjenesten. De mener de har kontroll på et vis.

Det mener ikke akuttsentralen i Tromsø. Der mener man at flere pasienter har kommet for seint til behandling på grunn av forsinkelser og at dette har ført til senskader.

Overlege Mads Gilberg kaller det en varslet krise og mener det kun er et tidsspørsmål før liv går tapt.

Opposisjonen bruker denne saken for alt den er verd, forståelig nok. SV varsler mulig mistillit.

Helseminister Bent Høie svarer at alt skal bli gjort for å sikre en forsvarlig drift av ambulansetjenesten.

Det har han sagt flere ganger i høst. Problemet er at det ikke blir bedre. Krisen vokser i omfang og nådde sitt høydepunkt i helgen

Helseforetaket bør snarest foreta en juridisk vurdering av om de har et saklig grunnlag for å oppheve kontrakten med Babcock

Akuttsentralen i Tromsø kan fortelle at Forsvarets redningshelikopter er benyttet 43 ganger i høst. Redningshelikopteret til 330-skadronen 7 ganger, ambulansehelikopteret i Tromsø 16 ganger, ambulansebil 40 ganger og i 19 tilfeller er det sendt jetfly fra Oslo.

Ingen har oversikt over hva dette har kostet og hvem som skal betale. Høie ser ut til å forutsette at Babcock tar sin del.

Babcock vant anbudet i fjor fordi de var best og billigst. De hadde imidlertid verken ansatte eller fly. På papiret så alt greit ut.

Problemene meldte seg fra første dag.

Oslo kommune ga Veireno sparken fordi de ikke klarte å ta hånd om avfallshåndteringen i Oslo kommune.

Avvikene var såpass store i forhold til det anbudet de hadde gitt og den kontrakten de hadde inngått, at det ikke var tvil om at grunnlaget for oppsigelse var til stede.

Helseforetaket bør snarest foreta en juridisk vurdering av om de har et saklig grunnlag for å oppheve kontrakten med Babcock. 

Sannsynligvis har de det ettersom selskapet ligger på en leveringsgrad på 93 prosent, mens det i kontrakten aksepteres 98 prosent.

Det bør også utarbeides en rapport som viser hva ekstratiltakene har kostet og hvem som skal ta regningen.

Bent Høie mener opposisjonen og representanter for helsevesenet overdriver kritikken. Det må han gjerne mene.

Kritikken forstummer ikke av den grunn. Så lenge Babcock ikke leverer som avtalt, blir det ikke ro. Kritikken mot Høie vil øke i styrke om pasienter kommer for seint til behandling som følge av at Babcock ikke kunne fly som avtalt.

Det Bent Høie for all del vil unngå, er at Babcock fratas oppdraget eller at de kaster kortene fordi ekstraregningen blir for stor.

Da må sykehuset selv ta over ambulansetjenesten. Det vil være et gedigent nederlag for Høyre som ivrer for konkurranseutsetting.

Støre varsler at han vil utrede om staten skal overta driften av luftambulansetjenesten. Hvis Babcock ikke får ordnet opp i problemene, kan de regne med å miste oppdraget om Ap kommer til makten etter valget i 2021.

Veltes for store ekstrakostnader over på dem, kan det komme til å kaste kortene. Det vil ikke Høie skal skje.

Babcock er blitt et symbol for at konkurranseutsetting innen helsevesenet ikke fungerer. Dette blir en tapersak for regjeringen om de ikke får kontroll over situasjonen.

Babcock ødelegger regjeringens fortelling om hvor mye det er å spare på å konkurranseutsette framfor at staten skal drive selv.

I går vant Vy anbudet om å kjøre Bergensbanen. I denne sammenhengen fremstilles konkurranseutsettingen som et sikkert virkemiddel for å få ned kostnadene. Nå er det ikke lenger snakk om at staten må subsidiere jernbanedriften. Vy er rede til å betale staten 200 millioner hvert år for å få lov til å kjøre strekningen.

Til helgen starter Go-Ahead å kjøre Sørlandsbanen. Statens sparer milliarder.

Innsparingene er reelle nok. Spørsmålet er hvordan det blir i praksis de neste 10 årene.

Gå det ikke som forutsatt, kan regningen sendes til kundene i form av dyrere billetter.

Det kan ikke Babcock. De er bastet og bundet til en avtale slik Veireno var det- og uten å kunne påvirke inntektssiden.

Veltes for store ekstrakostnader over på dem, kan selskapet komme til å kaste kortene. Det vil ikke Høie skal skje.

Skal, skal ikke om byråkratiet

Trond Giske gir klar beskjed om at det byråkratiet regjeringen vil bygge opp rundt mediestøtten, skal likvideres umiddelbart. Jonas Gahr Støre trår vannet om helseforetak og sykehusbyråkrati.

I flere tiår har Medietilsynet fordelt pressestøtten på grunnlag av et regelverk politikerne har vedtatt. Det er blitt justert etter hvert som utviklingen på mediesektoren har gjort det nødvendig. Det har vært klart og forutsigbart. Medietilsynet har hatt et rådgivende organ bestående av representanter fra mediene, og mediene kan bringe Medietilsynets avgjørelser inn for et ankeorgan.

Helt siden Erna Solberg dannet sin regjering, har de snakket om at de ville gjøre endringer i pressestøtteordningen. Det har det blitt fint lite av, ut over at en digital avisutgave er blitt sidestilt med en papirutgave og at lokalavisene det siste året har fått litt mer av potten.

Trine Skei Grande har fått gjennomslag for ideen om at regjeringen skal vedta hvilket nivå den samlede mediestøtten skal ligge på for fire år av gangen. Meningen er at det skal gi større forutsigbarhet. Den slags langtidsplanlegging kunne mange ønske seg. Hvorfor det skal innføres for mediene er en gåte mer enn et svar på et fremsatt behov.

Samtidig vil kulturministeren ta et skritt tilbake når det gjelder fordeling av midlene. Hun vil gi en flokk «ansiktsløse byråkrater», i et eget «mediestøtteråd», oppgaven med å fordele den samlede summen som settes av til mediene. Det er i praksis samme modell som gjelder for helseforetakene.

De regionale helseforetakene er et ektefødt barn av New Public Management-tekningen

Hvor mange millioner Mediestøtterådet med sekretariat vil koste, er ikke klart. Det som er klart, er at støtten til mediene vil bli mindre forutsigbar og overlatt til eksperter som ikke står politisk ansvarlig.

Alt tyder på at Erna Solberg mister makten etter valget om halvannet år. Trond Giske, som er Aps mediepolitiske talsperson, gjør det i en samtale med Klassekampen lørdag klart at Mediestøtterådet vil bli kastet på skraphaugen før de har kommet seg skikkelig i arbeid.

I samme nummer av avisen varsler Jonas Gahr Støre at Ap vil ha en helsereform. Han vil ha mer rammefinansiering framfor aktivitetsfinansiering, kutte i rapporteringen, stanse utviklingen med færre helsefagarbeidere og demokratisere helseforetaksmodellen.

Det er vel og bra, men Støre vil ikke røre de regionale helseforetakene.Foretaksmodellen baserer seg på at politikerne skal holde en armlengdes avstand fra det de har ansvaret for. De skal gi mål, vedta rammer og bevilgninger. Det er de regionale foretakene som skal utøver eieransvaret, ikke politikerne.

De regionale helseforetakene er et ektefødt barn av New Public Management-tekningen. Foretakene har ansvaret og fungerer som bestiller. Sykehusene leverer tjenestene. Nåværende regjering er opptatt av at private aktører skal levere flere helsetjenester. Det sikrer de blant annet gjennom fritt sykehusvalg og ved at helseforetakene innhenter anbud på visse typer tjenester.

Helseforetaksmodellen blir ikke mer demokratisk om en putter flere folkevalgte inn i styret for de lokale helseforetakene. Det er de regionale helseforetakene som er eiere og bestemmer.

Sykehus er sterkt regelstyrt og styret i et lokalt helseforetak er bastet og bundet av de bevilgninger de får. Det er lite et styre kan foreta seg annet enn å utøve kontroll. Strategien legges i hovedsak av det regionale helseforetaket.

Om Ap velger å stå opp for modellen med regionale helseforetak, er det sannsynligvis en tapt sak om de rødgrønne vinner valget

Det blir heller ikke mindre byråkrati om politikerne sier det bør bli det.Byråkratiet oppstår for at en virksomhet skal kunne levere det politikerne krever. Hvis Støre skal bli tatt på alvor når han sier det skal bli mindre rapportering, bør han si hvilke rapporter han vil droppe. Vil han droppe pakkeforløpet innen psykiatrien for eksempel? Eller skal legene i mindre grad rapporterer hvilke diagnoser de legger til grunn for behandlingen? Eller skal en ikke være så nøye med på å rapportere brudd på Arbeidsmiljøloven eller forholdet mellom heltidsstillinger og deltidsstillinger?

I Helse Midt-Norge har de i dag tre foretak. Nå skal de utreder om det holder med to foretak. Men hva er poenget med å ha et regionalt foretak som en overbygning over de to? Det har representanter for Høyre begynt å stille spørsmål ved.

SV og Sp vil avvikle de regionale helseforetakene. Vi må regne med at Audun Lysbakken eller Trygve Slagsvold Vedum neste år vil opplyse om hvor mange millioner de regner med å spare på å legge ned de fire regionale helseforetakene. Når Ap ikke er mer presis enn de er på hva de vil foreta seg, vil de komme på defensiven.

Om Ap velger å stå opp for modellen med regionale helseforetak, er det sannsynligvis en tapt sak om de rødgrønne vinner valget.

Slik det nå ligger an, blir SV og Sp til sammen større enn Ap. Det betyr at Ap ikke kan presse igjennom sin egen politikk. Ap vil for all del forhindre at EØS-avtalen kommer i spill. Da må de være beredt på å skrote de regionale helseforetakene og mer til.

Dobbeltslag i KrFs solar plexus

Samtidig som KrF ble mørbanket i Stortinget for sin hjelpeløshet i Stålsett-saken, påførte Vårt Land dem et slag i solar plexus ved å gi Petter Dass-prisen til den kristenkonservative lovbryteren Arne Viste.

KrF og Venstre må visst ha det inn med teskje. Når det gjelder saker som berører innvandring, er det Frp med støtte fra Høyre som bestemmer.

De to partiene hadde gått høyt ut på banen med forståelse for og støtte til eks-biskop Gunnar Stålsett som skal møte i retten 19. desember tiltalt for å ha latt en returnerbar asylsøker får noen tusenlapper for å vaske huset hans.

De bedyret at det ville endre loven som hindrer ureturnerbare asylsøkere å skaffe seg en jobb.

Det hjalp ikke det spøtt. Frp flyttet seg ikke en millimeter. KrF og Venstre kunne ikke noe annet enn å stemme nei til SV som vil ha loven endret og nei til Sp som vil ha utredet en oppmykning av loven.

Dette er en ikke-sak for regjeringen utover det som er avtalt i regjeringserklæringen.

Det skal komme et amnesti for ureturnerbare som har vært her lenge. Det skjer når justisminister Jøran Kallmyr får somlet seg ferdig med saken. Ikke noe mas her. Det kommer i sin tid, og de har mye å stelle med i justis. Det var omtrent det KrF og Venstre fikk beskjed om.

Oslo Ap har gått inn for en lovendring, så Ap er på gli. Det betyr null og niks for KrF.  De hører sammen med Frp når det gjelder innvandring.

Mens debatten pågikk i Stortinget, åpnet avisen Vårt Land sin Petter Dass-fest i Domkirken. Det var tre nominerte til årets pris. Den gikk til Arne Viste.

Arne Viste er en kristen med temmelig konservative standpunkter. Han hører til IMI-kirken i Stavanger og hevder han har fått et kall fra Gud til å hjelpe ureturnerbare asylsøkere.

Han mener de har havnet i en håpløs situasjon, og han ser det som er plikt å hjelpe. Hans måte å fungere som en barmhjertig samaritan på, er å tilby dem arbeid gjennom sitt eget bemanningsselskap.

Han vet at myndighetene mener det er ulovlig. Han har ikke lagt skjul på noe som helst. De som benytter seg av den ulovlige arbeidskraften, er også klar over hva han holder på med.

Viste gir seg ikke. Dommen skal ankes til lagmannsretten og deretter til høyesterett. Taper han der også, er planen å bringe saken inn for menneskerettsdomstolen

Viste regnet med at politi og påtalemakten før eller seinere måtte gripe inn. Derfor har han vært påpasselig med å få betalt alle avgifter slik at det eneste han kan tas på, er at han har benyttet ansatte som ikke har arbeids- og oppholdstillatelse.

Han tapte i tingretten. Det ble betinget fengsel og saftig med bøter. Huset vil gå med og han blir gjeldslave om dommen blir stående.

Viste gir seg ikke. Dommen skal ankes til lagmannsretten og deretter til høyesterett. Taper han der også, er planen å bringe saken inn for menneskerettsdomstolen (EMD).

I motsetning til Gunnar Stålsett som innrømmer at han har brutt loven og sier det bare er å åpne dørene for ham inn til 45 dager i kasjotten, hevder Viste at han har retten på sin side.

For både grunnloven og menneskerettighetene gir mennesker rett til arbeid. Den retten kan ikke politikere frata dem med henvisning til at de ikke har oppholdstillatelse og ikke kan kastes ut av landet.

I går fikk han Petter Dass-prisen for sitt mot, sin vilje til å følge sin egen overbevisning selv om det koster og for å stå frem som et vitne om hva kristen tro og barmhjertighet betyr i dagens situasjon for en utsatt gruppe.

Viste har fått massiv støtte fra kristent hold, fra både konservative og liberale. Også flere som hører til venstresiden i politikken, har gitt ham støtte og annerkjennelse.

At Viste har fått Gunnar Stålsett med på laget, er mer enn han kunne drømme om.

De to blir nå sett på som våre dagers Hans Nielsen Hauge, en like stor helt for den kristne lekmannsbevegelsen i Norge som for NHO.

På slutten av 1700 tallet forbød Konventikkelplakaten lekfolk å forkynne og holde oppbyggelige møter. Det var prestens oppgave. Basta.

Det brydde ikke Hauge seg om. Han reiste rundt i hele landet, forkynte Bibelens ord på en ikke-teologs vis, dannet kristelige foreninger og startet bedrifter i lynraskt tempo. Han var en forkynner av rang og en seriegründer av første klasse.

Hauge ble flere ganger kastet i fengsel. Så snart han var ute igjen, fortsatte han der han slapp. Han ga seg ikke.

Fengsler den gang var ikke å spøke med. Det knekket til slutt helsen hans. Da fortsatte han som forfatter. Til slutt ble konventikkelplakaten kastet på skrothaugen.

Gunnar Stålsett og Arne Viste er som salt i sviende sår på KrFs legeme.

Viste håper det samme skjer med loven de rødgrønne innførte i 2011. Han akter i alle fall ikke å gi seg ennå.

Gunnar Stålsett og Arne Viste har fått satt denne saken høyt på dagsorden. Det er ikke slutt. 19. desember, om ikke før, skal Stålsett i retten. Verdenspressen kan komme til å stille opp.

Da skal Kjell Ingolf Ropstad forklare, kanskje BBC, at han egentlig er imot at Stålsett fengsles, men at saken ikke er så viktig for dem, så de godtar det.

Gunnar Stålsett og Arne Viste er som salt i sviende sår på KrFs legeme. De får ikke en eneste ny stemme på at de er tvunget til å legge seg paddeflat for Frp i denne saken.

Men de kommer til å miste en del fordi det høres så hult ut å gi full støtte til Stålsett og Viste i mediene, mens de må opptre som stemmekveg i Stortinget.

Ikke en gang Knut Arild Hareide som kaller Stålsett for «Norges moralske kompass», kan annet enn å følge med på ferden dit han ikke vil.

Offerlammet i Nav

Kjersti Monland mener nok fortsatt at Nav-skandalen først og fremst er politikernes ansvar, men hun tar sin bit av ansvaret ved å trekke seg.

Da Navs ytelsesdirektør, Kjersti Monland, trådte fram på den offentlige arenaen for å kommentere Nav-skandalen, virket det på ingen måte som om hun hadde tenkt å fremstille seg som er offerlam.

Snarere tvert imot.

Hun sa til Aftenposten at de i Nav hadde tolket regelverket i tråd med de rådende politiske oppfatninger og signaler de mente de hadde fått fra departementet.

Selv om hun ikke sa det rett ut, ble det oppfattet som om hun la ansvaret på statsråd Anniken Hauglie.

Hauglie svarte med å si at Nav burde ha ryddet eventuell tvil om hvordan lover og regler var å forstå ved å ta det opp med departementet.

Det straffer seg som regel å uttale seg slik at en statsråd offentlig må korrigere det en sier.

I kriser er det embetsverkets rolle å støtte den ansvarlige statsråd, ikke å uttales seg slik at det gir grunnlag for å hevde at det er uenighet mellom politiske ledelse og den underliggende etat.

Det straffer seg som regel å uttale seg slik at en statsråd offentlig må korrigere det en sier.

Monlands fratreden kan ses i et slikt utilsiktet «selvmordsperspektiv».

Vi vet ikke, men hun kan ha fått signaler, forsiktige sådanne, om at hun ikke har departementets tillit.

Den statsråden skal ha og må ha tillit til, er direktør Sigrun Vågeng.

Henne har Hauglie tillit til. Vågeng er da også klok nok til å forstå at hun ikke offentlig må eksponere uenighet med sin statsråd.

De sitter i samme båt, i alle fall fortsatt, og må veksle på å styre og ro om de skal komme seg velberget gjennom bølgene.

Hadde Kjersti Monland valgt å forbli taus, kunne hun kanskje ha reddet sitt eget skinn. Men sannsynligvis syntes hun ikke det var riktig å la Sigrun Vågen bli stående alene i mediestormen.

Det er tross alt hun som kan trygd og regler. Sigrun Vågeng kommer utenfra og er ingen ekspert på trygd og sofistikerte tolkninger av EØS-avtalen.

Sigrun Vågeng har ansvar, men ikke kompetanse på trygderett. Da statsråd Robert Eriksson ansatte henne, var oppgaven å se til at Nav fikk flere i arbeid og at organisasjonen fungerte beste mulig.

Det er all mulig grunn til tro at Monland fortsatt mener det hun sa til Aftenposten.

Hennes historie om hva som har skjedd er styrket etter hvert som vi har fått mer innsyn i hva som har skjedd.

Det er neppe noen tvil om at politikerne har bevisst eller ubevisst latt være å forholde seg til EØS-avtalene på trygdeområdet.

De har ønsket å stramme inn på trygdeeksporten og har antatt at de har hatt handlingsrom innenfor EØS-avtalen til det.

Politikerne over hele linjen har bommet grovt. De vil ikke komme unna med å legge ansvaret på Nav.

Når Monland trekker seg, stiller hun seg ikke frem som et lyteløst offerlam klar til å ofres.

Hun erklærer seg heller ikke som uskyldig, som en lojal statens tjener som bare har gjort det politikerne har bedt henne om å gjøre.

Hun tar sin del av ansvaret, men aviser at hun har meldt seg som syndebukk.

Hun må tåle å lese i mediene at noen er fornøyd med at «endelig er det noen skyldige som melder seg».

Det Monland sier er at det hun har kommet fram til, er at det både er nødvendig og riktig å sette på en ny leder som kan styrke kraften i avdelingen.

Hun mener rett og slett at det er andre som kan gjøre en bedre jobb enn henne med å rydde opp og få avdelingen til å fungere best mulig.

Det står respekt av ledere som stiller sin plass til disposisjon når de mener andre kan gjøre en bedre jobb.

Når ledere opplever at det skorter på motivasjonen, en mister gnisten eller opplever en økende slitasje med oppgaven som leder, bør en stoppe opp og stille seg spørsmålet om en bør tre til side.

Sigrun Vågeng og Anniken Hauglie kan ikke trekke et lettelses sukk selv om Monland trekker seg

Monland sier det er hun som tar initiativet til å tre tilbake. For alt hva vi vet, kan hun ha drøftet dette med Sigrun Vågeng.

Vågeng er påpasselig med ikke å tildele Monland skyld for Nav-skandalen. De to er samstemte om å hevde at andre er bedre enn Monland til å lede avdelingen framover. De kommenterer knapt fortiden.

Vågeng forsøker altså ikke å skape et inntrykk av at Monland trekker seg som følge av den opprydningen hun har satt gang.

Hvis det hadde vært saklig grunnlag for det, kunne Vågeng gjort det. Det ville styrket hennes posisjon.

At Mondal trekker seg, kan lette noe av presset både på Vågeng og Hauglie fordi en ny direktør i den avdelingen som har bommet grovt, vil kunne bidra til å øke tilliten til Nav.

Sigrun Vågeng og Anniken Hauglie kan ikke trekke et lettelses sukk selv om Monland trekker seg. Hauglies politiske ansvar er det samme.

Hvilken rolle Vågeng, og for så vidt Hauglie og hennes departement har spilt, i utviklingen og opprydningen i Nav-skandalen, får vi sannsynligvis et bedre innblikk i over helgen.

Da legger Nav fram sin interne granskningsrapport. Den kan inneholde opplysninger som setter Monlands fratreden i et annet lys.

Det blir uansett enklere for Sigrun Vågeng å legge fram rapporten som forventes å ose av selvkritikk, når Monland alt har sagt at hun tar sin del av ansvaret.

PISA-nederlag i Høyre

Er det noe Høyre mener de har greie på, er det kunnskap og hvordan det skal gjennomsyre samfunnet. Den siste PISA-målingen er en nesestyver som bør drive tvilen inn i politikerne.

Politikk nytter. Det er knapt nok noe en kan drive med som er så effektivt som politikk. Politikk forandrer samfunnet.

Spørsmålet er om politikk forandrer menneskene. Det vil politikerne helst tro. De kan finne argumenter for at politikk endrer holdninger og stimulerer til utviklingstrekk i samfunnet som forandrer menneskers tenkesett og adferd.

Men er driveren i endringene politikken, er det mediene, er det ressurstilgangen i samfunnet eller er det ideologiske strømninger i samfunnet uavhengig av det som skjer i politikkens verden?

De siste PISA-resultatene kan leses som er eksempel på at politikken ikke virker slik politikerne har regnet med.

– Jeg garanterer et løft i kunnskapsnivået blant norske elever, målt gjennom for eksempel PISA- og TIMSS-undersøkelsene, sa Erna Solberg til Aftenposten i 2009. Om bare Høyre kom til makten, skulle det merkes på elevenes prestasjoner.

Det er mer «hold fram som du stevner» eller «legg om kursen» i det Sanner sier.

10 år seinere kan vi konstatere at det ikke har skjedd. Elevene befinner seg på det samme kunnskapsnivået.

Det er faktisk blitt verre med leseferdigheten for guttene. Hele 26 prosent av gutter på 15 år ligger på de laveste lesenivåene.

Jentene presterer for første gang i undersøkelsens historie bedre enn guttene i alle de tre områdene som dekkes av undersøkelsen; nemlig leseferdigheter, matematikk og naturfag.

Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, får ikke hakeslepp av PISA-undersøkelsen. Han minner om at Pisa ikke måler all kvalitet og alle resultater i skolen.

Han sier til VG at han ikke tror undersøkelsen sier noe om hva som bør gjøres i skolen for at den skal blir bedre.

Senterpartiet ser ikke poenget med PISA-undersøkelsen. Da er det selvsagt ingen grunn for partiet til å gå i kjelleren av resultatene.

Kunnskapsminister Jan Tore Sanner sier til NRK at PISA -resultatene viser at det må jobbes enda hardere og målbevisst med å forbedre elevenes kunnskaper og viser til nye læreplaner og arbeidet med å heve kompetansen hos lærerne, for eksempel.

Det er mer «hold fram som du stevner» eller «legg om kursen» i det Sanner sier.

Høyre tror på PISA. De mener denne undersøkelsen fokuserer på den viktigste skolen skal levere. Derfor er PISA-resultatene et nederlag for Høyre.

De taper kampen på den banen de har valgt å spille.

Det er sannsynligvis faktorer som ligger utenfor skolen som medvirker til at leseferdighetene synker hos gutter.

Det kan være mer negativt enn vi har vært klar over at barn tidlig bruker for mye tid på PC, nettbrett og mobil. Påstanden om at barn tidlig må lære seg den digitale verden, kan være fullstendig feil.

Politikerne snakker til tider om digitalisering som om det skulle være en ny vidundermedisin.

Det skjer i en tid hvor det meldes om stadig flere skadevirkninger. Det spørs om ikke hjernen er mer analog av seg enn vi har regnet med.

I Stavanger har de endret strategi. Der skal en kun bruke nettbrett dersom læreren mener det er et poeng.

Det kan være digitaliseringsminister Nikolai Astrup har rett i at foreldre ikke bør la barna få smarttelefoner før de er 13 år. I alle fall bør de ikke få ha telefonene med seg på skolen.

Høyre bør også gå en runde på om det nødvendigvis er en sammenheng mellom at lærer har 4 i matte og kvaliteten på den undervisningen de gir i helt andre fag eller i matte i grunnskolen.

I dag utestenges mange som er svært motivert for å bli lærere fordi de ikke klarer 4 i matte.

Antallet ukvalifiserte lærere øker til tross for at regjeringen har som mål at kompetansen hos dem som underviser skal øke.  Det er trolig en sammenheng mellom ukvalifiserte lærere og svakere resultater.

Læring er knyttet til motivasjon. Når en stor andel av guttene faller igjennom, har dette trolig en sammenheng med at skolen er for teoretisk. Når det er et avgjørende mål for skolen at elevene skal gjøre det bedre på PISA-testene, virker det fort som en driver for at det legges mer vekt på teoretisk kunnskap enn praktiske ferdigheter.

Vi bør la en del gutter slippe å lese den kvalitetslitteraturen de bør lese og heller la de få lese det de vil lese

Om en tar utgangspunkt i at en god del elever ikke er motivert for teoretisk undervisning, kan det være at man oppnår like gode resultater ta konsekvensen av det.

For denne gruppen er det for mye av det gode å skulle mestre både matte, naturfag og norsk.

Vi bør gjøre forsøk der en prioriterer norsk framfor naturfag og matte. Får en grepet på norsk, kan naturfag og matte komme etter hvert.

Dagsavisen skriver i dag at Huseby skole på Oslo vestkant har lykkes med å satse på leseopplæring.

Det har slått såpass godt an at gutta leser bedre enn jentene. De lurer på om det kan ha hjulpet av det har rustet opp biblioteket sitt.

Vi bør la en del gutter slippe å lese den kvalitetslitteraturen de bør lese og heller la de få lese det de vil lese.

Får en mestringsfølelse i norsk, kan det hende de får lyst til å knekke koden i brøkregning også. Det er lov å håpe.

Etterpåklokskapens apostel

Etterpåklokskapen har gode vekstvilkår i tilsynenes og revisorenes tidsalder. Påstanden fra Per Kristian Foss om at Equinors tap i utlandet skyldes ukritisk og passivt eierskap, er ren synsing.

Hvis man er opptatt av å ha rett hele tiden, er revisjon og tilsyn tingen.

De arbeider på grunnlag av en fasit for deretter å sjekke om virkeligheten er blitt slik det står i fasiten.

Ledelse er det stikk motsatte. Det handler om å ta risiko og tro, ikke vite, om det en investerer i vil gi de forventede resultater.

Revisjon en enkelt, for her finnes det en oppskrift. Ledelse er komplisert fordi det ikke finnes en oppskrift på hvordan det skal gjøres og fordi det er usikkert om hva som vil skje i et marked.

Som regel er det slik at der hvor det er risiko for at en kan tape stort, der er det også mulighet for å tjene penger i bøtter og spann.

Bare spør John Fredriksen. Han er blitt søkkrik på å ta mye risiko.

I Riksrevisjonen er det ingen som tar risiko. Deres oppgave er ikke å skape verdier.

De skal kontrollere i ettertid om det gikk som det burde ha gått. Å sette etterpåklokskap i system slik de gjør, har sin verdi.

En må bare ikke tro at Riksrevisjonen ser lyset hele tiden- i alle fall ikke når de tror det selv.

Som regel er det slik at der hvor det er risiko for at en kan tape stort, der er det også mulighet for å tjene penger i bøtter og spann.

Statens «etterpåklokskapstilsyn», også kalt Riksrevisjonen, mener norske bedrifter hvor staten har en betydelig eierandel, ikke gjør det så bra utenlands som de burde.

Det mener ledelsen og styret i disse selskapene også. De burde ha tjent mer penger. De trodde de ville gjøre det da de sa ja til de investeringer som ledelsen i selskapet anbefalte. Men verden er ikke alltid slik vi tror.

Det er ni år siden Riksrevisjonen reviderte Equinor. De kan konstatere det vi alle vet; Equinor har gått på gigantiske tap utenlands.

Aksjeanalytiker John Olaisen i ABG Sundal Collier har beregnet at Equinor har investert 800 milliarder utenlands de siste 18 årene og fått minimalt igjen for det.

Selskapet har satt bremsene på og mener det er for tidig å trekke konklusjoner om hvor lønnsom utenlandsinvesteringene har vært.

Riksrevisor Per Kristian Foss sier til Dagens Næringsliv staten bør bli flinkere til å stille kritiske spørsmål og be om mer tall fra statlige selskaper.

Han tar til orde for at staten må kreve like god avkastning på investeringer utenlands som her hjemme. Det er ikke detaljstyring, men profesjonell eierskapsutøvelse, mener Foss.

– Staten har vært litt for naiv i å tro at risikoen er den samme ute i verden som her hjemme, sier Foss og viser til at også Stortingets kontrollkomité har vært kritisk til Equinors utenlandsinvesteringer.

– Departementet har ikke fulgt opp det som var kontrollkomiteens kritikk. Det er alvorlig å ikke forholde seg til Stortinget, sier Foss.

Når Foss henter fram kanonene og fyrer løs mot departementet for sviktene eierskapsutøvelse, synes ikke olje- og energiminister Kjell- Børge Freiberg (Frp) han kan la være å forsvare seg.

Freiberg nøyer seg med å si at han stiller seg undrende til påstandene fra Foss og lister opp det departementet holder på med. De driver med det Foss mener de skal drive med.

Riksrevisjonen har også pirket borti Statkraft. Revisjonen mener Statkraft har undervurdert risikoen og ikke har hatt god nok lønnsomhet utenfor Norges.

Selskapet avviser kritikken om svak lønnsomhet, men legger ikke skjul på at de har tatt nedskrivinger på nærmere 7 milliarder kroner i Tyskland og Tyrkia.

Statssekretær Magnus Thue (H) i Nærings- og fiskeridepartementet mener Foss skaper et inntrykk av at Statkraft har sløst bort penger på dårlige prosjekter utenlands.

Det tilbakeviser han.

– De har ikke skjønt kompleksiteten godt nok, sier han til DN og legger til at det er en svakhet med revisjonsrapporten av resultatene i liten grad vurderes og forklares ut fra de fundamentale endringene i bransjen.

Riksrevisjonens oppgave er å framlegge fakta.

Når Per Kristian Foss begynner å forklare, for ikke å si spekulere i forklaringer, beveger han seg ut på tynn is.

Å påstå at tap på investeringer utenlands skyldes «godtroende» styremedlemmer, er ikke mer enn en synsing.

Alt kan gjøres bedre. I etterpåklokens klare lys kan alle hente fram investeringer en ikke burde ha foretatt.

Per Kristian Foss tror alt bør kunne gjøres noe med. Det er mye som kan forbedres, men det er umulig for en business som har ambisjoner om å vokse å unngå tap.

Desto større ambisjoner, desto større tap.

Tapene blir ikke mindre om de ansetter flere analytikere i departementet og ber om flere tall og beregninger fra selskapene som staten har betydelige eierandeler i.

I departementet tenker de ikke som en toppleder i næringslivslivet. Det er ikke mangel på tall som fører til dårlige investeringer.

Den beste måten å kvalitetssikre store investeringer på, er å sørge for at man har styremedlemmer med solid erfaring som toppsjef med stort investeringsansvar.

Hvis Per Kristian Foss tror det hadde blitt mindre tap om staten eide mindre eller ikke vært inne på eiersiden i det hele tatt, er det grunn til å minne om de private selskapene Kværner og Norske Skogs mislykkede satsing internasjonalt.

Selskaper der staten er tungt inne på eiersiden gjør det ikke dårligere nasjonalt eller internasjonalt sammenliknet med privat selskaper.

Alt kan gjøres bedre. I etterpåklokens klare lys kan alle hente fram investeringer en ikke burde ha foretatt.

Støre som troens overkikador

Jonas Gahr Støre skal ikke være en overkikador for trossamfunn. I iveren etter å bedrive politisk styring frontkolliderer han med religionsfriheten.

Norge har verdens beste velferdsordninger. Ordningene er så gode at politikere har utviklet et sinnrikt system av regler og praksis for sikre at det ikke blir betalt ut en krone for mye.

Er man ikke intellektuelt oppegående eller sløvet av livets harde slag, sitter en før en vet ordet av det i klisteret.

I verste fall blir man puttet i kasjotten for å ha forsøkt å lure til seg penger en ikke har rett på.

Forklaringen kan like godt være den at en ikke forsto bæret av alle betingelsene knyttet til den ordningen man nøt godt av.

Det finnes andre rause ordninger som det ikke er knyttet et komplisert regelverk. Det gjelder for eksempel støtte til tros- og livssynssamfunn.

Er man registret som et tros- og livssynssamfunn, og det skal ikke mye til for å bli det, så får en støtte.

Alle får like mye per medlem. Utgangspunktet er støtten til Den norske kirke. Her synker medlemstallet år for år, men støtten er den samme.

De andre tros- og livssynssamfunnene gnir seg i hendene, ikke åpenlyst selvsagt, for det betyr at de får økt støtte per medlem.

Med KrF i regjering eller på vippen i Stortinget, blir det ikke noen endring på dette. Human Etisk Forbund kan være KrF evig takknemlig. De har aldri fått så mye statsstøtte som de får i dag. Og mer skal de få.

Det er ikke dette systemet Arbeiderpartiet angriper. Det er heller ikke behovet for å spare penger som driver dem i endringsmodus.

Når tros- og livssynssamfunn får såpass med støtte som de får, mener Ap det er på tide å stille krav om at de bidrar positivt til den kultur, tros- og samfunnsutvikling det store flertallet ønsker.

I Ap har de sett seg lei på at det ikke er likestilling i muslimske trossamfunn og at noen moskeer trekker barn unna fellesarenaer slik at de ikke blir sosialisert inn i det norske samfunnet.

I muslimske sammenhenger blir heller ikke homofili akseptert, og det er nok av eksempler på at det ikke er likestilling mellom menn og kvinner.

I konservative kristne miljøer hevdes det at det drives konverteringsterapi mot homofile. Man skal ikke bevege seg langt inn i enkelte kristne kretser før en hører homofili omtalt på en måte homofile opplever som krenkende.

Jonas Gahr Støre skriver i et innlegg i Vårt Land at det er noen som bruker religion til å innskrenke andres frihet.

Derfor vil Ap at «det skal stilles strengere krav til trossamfunn som mottar støtte.

– Det er en menneskerett å tro, men ikke en menneskerett å få statsstøtte. Vi skal ikke blande oss inn i forkynnelse eller indre ritualer, men vi kan utarbeide klare forventinger til åpenhet, demokratiske valg, likestilling og likeverd gjennom en samfunnskontrakt med trossamfunn som ønsker støtte, skriver Støre.

Han forteller at mennesker tar kontakt med politikere fordi de opplever at deres måte å tro på, deres liv og seksualitet ikke anerkjennes.

– Disse tilbakemeldingene er signaler som må tas på det største alvor, og vi vil forbeholde oss retten til å kutte i den økonomiske støtten dersom et trossamfunn forfølger, truer elle krenker medlemmer, skriver han.

Støre er ikke bare ute på glattisen med det han her skriver. Han har gått gjennom isen.

Han byter med det som har vært basis for støtten til tros- og livssynssamfunn så lenge vi har hatt ordningen. Å bruke økonomiske krav for å tvinge fram ønsket praksis i trossamfunn, bryter med trosfriheten.

Og hvem skal sjekke at trossamfunnene oppfører seg som forventet? Vil han opprette et eget religionstilsyn med et knippe kontrollører

Det Støre skriver en uklarhet i annen potens. Mener han på alvor at «forventninger» som politikere definerer skal være utslagsgivende for støtte? Vi har ingen støtteordninger i Norge som er basert på forventinger. Graden av detaljerte bestemmelser kan variere, men i de har alle karakter av rettsregler.

Støre kan da ikke mene at noen skal gi seg synsingen i vold for å avgjøre om noen skal fratas støtten eller om den skal reduseres? Vi har ikke støtteordninger her i landet som graderer støttemottakere i en klasse A som politikerne er helt fornøyd med, klasse B der politikerne har satt et minus og klasse C for de som blir nektet støtte.

Og hvem skal sjekke at trossamfunnene oppfører seg som forventet? Vil han opprette et eget religionstilsyn med et knippe kontrollører, eller skal det lages en lov som politiet og domstolene får ansvaret for å håndheve?

Religionsfriheten er ytringsfrihetens tvillingbror. Det man kan ytre, kan man også tro og praktisere. Slik har det vært. Alle tros – og livssynssamfunn er på samme linje. Nå vil Støre lage et skille mellom støtteberettigede og ikke-støtteberettigede.

Katolikkene aksepterer ikke kvinnelige prester, de godtar ikke homofile samboere og mennesker som står åpent fram som homofile får ikke nattverd.

Vil Støre frata katolikkene all statsstøtte, eller vil ha nøye seg med å frata dem for eksempel 10 millioner inntil de ønsker homofile velkommen til nattverd?

Støre kan sende en liten undersøkelseskommisjon til noen av våre moskeer. De vil raskt finne ut at det florerer med holdninger til likestilling og homofili for eksempel som folk flest synes er forkastelige.

Jonas Gahr Støre har beveget seg inn på en blindvei. Han bør vende om og godta at noen trossamfunn bryter med storsamfunnets normer.

Støre nevner også konverteringsterapi. Det vil han ha et forbud mot. De vil ikke finne noen trossamfunn som har konverteringsterapi for homofile på programmet sitt. De vil imidlertid finne mange prester og medlemmer som mener homofil praksis er synd og at homofile bør avstå fra sex med en av samme kjønn.

Støre vil vel neppe mene at et trossamfunn har en pastor som sier at «Gud ikke godtar homofil praksis» skal fratas all støtte. Men hva om det kommer en og sier at han eller hun opplever det vedkommende pastor sier som dypt krenkende?

Jonas Gahr Støre har beveget seg inn på en blindvei. Han bør vende om og godta at noen trossamfunn bryter med storsamfunnets normer.

Det går an å reduser grunnstøtten til alle tros og livssynssamfunn og sette av en sum i tillegg til tros- og livssynsprosjekter som det kan søkes på. Da kan politikerne lage betingelser som gjøre at katolikker og muslimer faller utenfor. Når det gjelder de generelle støttene til tros- og livssynssamfunn bør politikeren holder fingrene fra fatet. Samfunnet må tåle de avvik som enkelte trossamfunn representerer ute å svinge den økonomiske pisken over dem

Stålsett med eksplosiv kraft

Eks-biskop Gunnar Stålsetts lovbrudd har krutt i seg til å sprenge regjeringen – alt før jul.

Eks-biskop Gunnar Stålsett har åpent innrømmet at han i 14 år har hatt en ureturnerbar asylsøker ansatt hos seg på deltid i 14 år. Det er et brudd på utlendingsloven som gjør det klart at den som gir arbeid til mennesker som ikke har oppholds- eller arbeidstillatelse i Norge, kan straffes med bøter og fengsel i inntil to år.

Påtalemakten har bedt om at den 84 år gamle eksbiskopen får ubetinget fengsel i 45 dager. Stålsett vet at han har brutt loven, og han er rede til å få en såkalt tilståelsesdom. Den gir strafferabatt, men påtalemyndighetene peker på at lovbruddet har pågått så lenge, at 45 dager i kasjotten er en riktig reaksjon.

Stålsett har ikke annet å forsvare seg med enn at han vil «lyde Gud mer enn mennesker», som han sier. Han velger å følge sin samvittighet, selv om han vet det er ulovlig.

Stålsett har ikke annet å forsvare seg med at han vil «lyde Gud mer enn mennesker», som han sier

Kvinnen som har vasket for ham, har fått 300 kroner timen. Det har i det minste gitt henne noe å leve av.

Venstre, KrF og SV har tidligere gitt uttrykk for at situasjonen for ureturnerbare asylsøkere ikke er holdbar. Venstre og SV har vært tydelige på at loven bør endres slik at papirløse og ureturnerbare asylsøkere får rett til arbeid.

Arne Viste ble 17. oktober dømt til et års betinget fengsel, en bot på 1,5 millioner kroner og inndragning av 1,4 millioner kroner for å ha drevet et bemanningsbyrå der han tilbød ureturnerbare asylsøkere jobb. Viste erkjente de faktiske forholdene, men ikke straffeskyld. Han argumenterer med at Grunnloven og menneskerettighetene gir alle mennesker rett til å skaffe seg arbeid.

Vistes selskap vil falle sammen og han vil selv vil ende opp som gjeldsslave om dommen blir stående. Han har fått mange støtteerklæringer, men saken hans har ikke ført til at det er blitt fremmet forslag i Stortinget om å endre loven. Det vil skje som følge av tiltalen mot Gunnar Stålsett.

Justisminister Jøran Kallmyr sier at loven gjelder for alle. Det er det ingen uenighet om. Det er ingen som tar til orde for at Stålsett skal slippe billigere unne fordi han er biskop. Han ser ut til å være i god nok form til å tåle 45 dager i kasjotten. Han kommer ikke til å be om noen spesialbehandling.

Gunnar Stålsett er en leder i verdensformat. Han har vært generalsekretær i Det lutherske Verdensforbund, leder i Senterpartiet, generalsekretær i Det norske bibelselskap, biskop i Oslo og medlem av Nobelkomiteen. Han har et internasjonalt kontaktnett av en annen verden.

Denne saken blir en stor belastning for Norge utenfor landets grenser. Et land som fengsler en 84 år gammel biskop for å ansette en innvandrer uten arbeidstillatelse, vil folk riste oppgitt på hodet av. Mediene vil hekte på at Norge også har fengslet folk som har reist utenlands mens de har mottatt arbeidsledighetstrygd.

Tiltalen mot Gunnar Stålsett har stor mobiliseringskraft i sosiale medier. Vi vil få en amper debatt om vi ønsker et samfunn som fengsler mennesker som hjelper mennesker i nød.

Knut Arild Hareide betegner i VG Stålsett som «Norges moralske kompass» og håper en eventuell fengselsdom vil føre til en lovendring. Både SV og Venstre var raskt ute med støtte til Stålsett. Karin Andersen sa til VG i går kveld at de neste uke vil fremme forslag om å endre loven slik at ureturnerbare asylsøkere får rett til arbeid.

Abid Raja (V) forsto raskt at dette er en sak der Venstre må stå fram med sitt eget syn og ikke la seg hemme at de er med i en regjering som neppe er klare for å endre loven.

– Vi i Venstre er ikke rede til å sitte stille og se på at Stålsett blir satt i fengsel.  Derfor tar vi til orde for å endre loven slik at Stålsett ikke kan dømmes til fengsel, sier Raja til NRK. Han frykter at det vil undergrave tilliten til politikerne om de ikke endrer loven.

Dermed er det rigget for et nytt basketak mellom Frp og Venstre.

Raja sier han er klar over at politikere som hovedregel ikke bør blande seg inn i pågående straffesaker, men i dette tilfellet vil han gjøre et unntak.

Jon Helgheim, innvandringspolitisk talsperson i Frp mener handlingene til Stålsett undergraver systemet.

Dermed er det rigget for et nytt basketak mellom Frp og Venstre. I denne striden kan ikke KrF forbli nøytral. Stålsett får bred støtte fra kirkelig hold. Det er grunn til å anta at KrFs velgere mener det er for galt at vi skal ha lover her i landet som fengsler biskoper som prøver å hjelpe mennesker i en fortvilet situasjon.

Denne saken kan utløse et såpass sterkt folkelig engasjement at Sp og Ap kan ende opp i indre stridigheter om de ikke går inn for å endre loven i tråd med det SV og Venstre foreslår.

Om Støre ender med å støtte regjeringen, kan det likevel bli krise, fordi Venstre og KrF tvinges inn i en ny konflikt med Frp.