Kategoriarkiv: Kommentarer

​Suksessrike diktatorer

Hvis vi skal tro Gjert Ingebrigtsen, duger ikke demokrati når det gjelder å oppnå de beste resultatene.

Trener og syvbarns far, Gjert Ingebrigtsen, sier han må være en diktator for at barna han trener skal prestere i verdensklasse. Jernhånd er det eneste som duger hvis en vil oppnå suksess.

– Hvis ikke jeg styrer alt, funker ikke opplegget vårt. Det er det som sikrer framdriften. Jo flere som er med i et demokrati, jo flere runder må vi ta for å ta avgjørelser. Derfor bestemmer jeg alt. Det er det eneste som fungerer, sier Gjert Ingebrigtsen til Dagbladet i forbindelse med lanseringen av den nye boken sin, «Kunsten å oppdra en verdensmester».

Ingebrigtsen er egentlig ikke opptatt av å misjonere for sin måte å være trener på. Han påstår ikke at det han gjør har gyldighet for alle til alle tider. Han snakker for seg selv. Han forteller hva han tror på og hvordan han må opptre om sønnene og den ene datteren skal bli blant de beste i verden. Det oser av selvtillit lang vei. Det går an å betrakte ham som stormannsgal. «Gjerne det, tro hva du vil», vil Ingebrigtsen svare. Han bryr seg ikke om hva andre mener om hans metode og adferd. Han følge sitt eget hode. Han er selvlært. Han henviser aldri til andres teorier. Han suger fra eget bryst.

I TV-serien har vi sett Gjert Ingebrigtsen som en kontrollfreak av verste sort. Det er ikke grenser for hva han blander seg bort i hvis han mener det på en eller annen måte kan innvirke på barnas trening og prestasjoner. Gjør de ikke som han sier, sparer han ikke på kruttet. Der Gjert er, suser klare beskjeder gjennom luften. Han kan være hensynsløs i sine tilbakemeldinger. Han sier alltid det han mener, kvast og kontant. Sannheten, slik han oppfatter den, får de tåle. Det er gjennom å erkjenne det som er sant, innse hvor en er, ta konsekvensen av hva som skal til for å nå toppen. Slik driver Ingebrigtsen på – og resultatene lar ikke vente på seg.

Han følge sitt eget hode. Han er selvlært. Han henviser aldri til andres teorier. Han suger fra eget bryst.

Ingebrigtsen jobber ved siden av å være trener. Han har ikke tid til mye dilldall. Det må være effektivitet over hele linjen. Men når han framtrer som diktator mer en demokrat, skyldes det ikke dårlig tid, men at han ikke tror de han trener er i stand til å finne ut av hva som er det beste for dem selv. Han må fortelle dem det, og noen ganger må de ha det inn med teskje. Han vet best – og gir seg aldri på det.

Ingebrigtsen er i besittelse av en voldsom kraft til å drive sin egen vilje igjennom. Hans overbevisning framstår som skråsikkerhet. Det må han leve med. Han er ikke opptatt av hvordan han virker på andre. Han er besjelet av å gjøre det han er overbevist om at må gjøres, og sies, om de han trener skal oppnå suksess.

Ingebrigtsen fikser ikke å være en rolle. Han må være seg selv, på godt og ond. Som trener er han det på godt. Som far sier han at han svikter. Ingen bør opptre overfor sønnene sine slik han gjør, sier han. Det smerter ham nok å høre Henrik si til NRK-Lindmo at han de siste årene har vært en bedre trener enn far. Pappa Gjert er rede til å betale den prisen, for sønnen hans vil det. De er alle tre like sta, sugne og urokkelige som han er på at de vil nå toppen – og betale prisen.

Gjert Ingebrigtsen er noe for seg selv, men han er ikke alene om å fremstå like dedikert for å nå mål. Det er mange som er rede til å ofre mye i håp om å oppnå suksess. Rett som det er støter vi på ledere som er dyktige, men temmelig egenrådige og hensynsløse. Selv om det er de demokratiske lederidealene som holdes fram i dagens arbeidsliv og som alle er enige om det er de en bør strekke seg mot, fremstår ledere til tider med autoritære trekk. Når det må tas en avgjørelse som vekker motstand, blir ledere ofte beskyld for å være autoritære. Det må en tåle.

En leder må ha autoritet. Autoritet er knyttet til makt. Når makt utøves slik at noen ikke får det de ønsker eller presses til noe de ikke vil, vekker det motreaksjoner. Det kan føre til at sabotasje mot det som blir besluttet. En mild form for protest er å hevde at den som fatter beslutningen opptrer autoritært.

Gjert Ingebrigtsen er en gründer. Han har erfart seg fram til hva som fungerer for ham og de han trener. Han har ikke teori og modeller for andre måter det kan gjøres på. Det er ikke uvanlige at gründere opptrer udemokratisk. De har ofret mye og er besjelet for å lykkes med «greia si». De orker ikke tanken på å overlate viktige beslutninger til andre.  

De er ikke uvanlige at gründere opptrer udemokratisk. De har ofret mye og er besjelet for å lykkes med «greia si».

Stein Erik Hagen, Petter Stordalen, Kjell Inge Røkke, Bjørn Kjos, Olav Thon, Odd Reitan, for å nevne noen av våre mest suksessrike og omtalte næringslivsledere, har drevet på mye etter eget hode. De har tatt avgjørelser som har vært omstridte. De har imidlertid lykkes over tid med å knytte til seg flinke folk som kan korrigere og kompensere for det de ikke er gode nok til.

Bellona har sin Gjert Ingebrigtsen. Frederic Hauge var rubbel og bit, høyt og lavt i Bellona i mange år. Så klarte han å knytte til seg andre dyktige ledere som drev butikken i det daglige. Selv anstrengte han seg for seg noe Gjert Ingebrigtsen aldri har forsøkt på, å holde fingrene fra fatet. Det gikk på et vis frem til for vel en måned siden. Da fikk hele ledergruppen sparken. Mer autoritært kan ikke en stifter opptre.

Fredric Hauge sier i virkeligheten som Gjert Ingebrigtsen: Det fungerer når jeg bestemmer. De blir best når jeg er den suverene sjefen. Ingebrigtsen kan hevde å ha bevis for det. Frederic Hauge må vise at det fortsatt er slik. Ingen kan leve lenge på gårsdagens suksess.

Søkkrik på barnehage

Det er noe galt med tilskuddsordningen til barnehager når private eiere tjener seg søkkrike og nær halvparten av de ideelle har gitt opp.

I desember 2016 vedtok Stortinget at de ønsket vekst i ideell virksomhet innen helse- og omsorgssektoren.  Så langt har det blitt med ønsket, selv om regjeringen har varslet at de skal komme opp med forslag som kan styrke ideell sektor. Utviklingen går i alle fall motsatt vei over hele linjen.

I dag offentliggjør Høgskolen Innlandet en rapport som viser at antallet barnehager drevet av ideelle organisasjoner er blitt bortimot halvert siden 2007. I perioden har antallet kommersielle barnehager økt med nesten 1000. Det utgjør 168 prosent.

Det er tatt til orde for at det skal lages en lov som gir kommuner rett til å skille mellom ideelle og kommersielle aktører når det skal lyses ut anbud. Det er ikke uproblematisk i henhold til EØS-avtalen. Private Barnehagers Landsforbund som har over 1900 medlemsbarnehager, mener dessuten av det er et feilspor å fokusere på eierform.

Professor i økonomi ved Høgskolen Innlandet, Bjarne Jensen, som har bidratt til rapporten, sier til Vårt Land at en av grunnene til at det er blitt færre ideelle barnehager, er at de er blitt solgt til de kommersielle aktørene. Og de kommersielle har vært rede til å betale en meget høy pris. De ni barnehageselskapene som har solgt barnehagene sine, sitter igjen med en samlet gevinst på 600 millioner kroner.

De kommersielle aktørene kan bla opp millioner for å skaffe seg flere barnehager ettersom drift av kommersielle barnehager er noe av det mest lønnsomme en kan drive med for tiden. En oversikt som revisjonsselskapet BDO utarbeidet i fjor, viste at egenkapitalavkastningen i barnehageselskapene har vært på 28,3 prosent de siste årene. Gjennomsnittet på Oslo børs i samme periode er 8,3 prosent.

Når private barnehageeiere kan tjene seg søkkrike, skyldes det at det ikke er konkurranse om å skaffe barn til barnehagen og at de private aktørene mottar like mye støtte som de kommunale. De har imidlertid betydelig lavere kostnader knyttet til lønn og pensjon. Pensjonskostnadene i de offentlige barnehagene utgjør fra 13 til 17 prosent, mens de utgjør 5-6 prosent i de kommersielle barnehagene. De ansatte i kommersielle barnehager har 4-5 prosent lavere lønn enn ansatte i ideelle og offentlige barnehager.

Når barnehagedrift er noe av det mest lønnsomme en kan drive med, skyldes det at politikerne har sovet timen

I rapporten skriver Jensen at de kommersielle barnehagene får 640 millioner i pensjonstilskudd til dekning av kostander de ikke har, dersom en antar at pensjonskostnadene nå utgjør fem prosent. Han sier til Klassekampen at dette er dårlig samfunnsøkonomi. Når kostnader til lønn og pensjon for ansatte i de private barnehagene er lavere, betyr det lavere skatteinntekter til det offentlige. Deler av statsstøtten går rett i lomma til private eiere. Flere av de kommersielle aktørene sylter også ned penger i skatteparadiser.

Jensen konkluderer med at ut fra en samlet samfunnsøkonomisk vurdering, vil det lønne seg for kommunen å drive barnehagene selv.

Kommunene driver i dag 2736 barnehager. Det er en nedgang på vel hundre i løpet av de siste 12 årene. Det er 2859 barnehager som er eid av private.

Politikerne, med SV i spissen, ville ha en rask utbygging av barnehager for nå full barnehagedekning. Kommunene hadde ikke mulighet for å skaffe investeringer til så mange barnehager. Private aktører så muligheten. Derfor har komersielle aktører en enestående sterk stilling på dette området.

Når barnehagedrift er noe av det mest lønnsomme en kan drive med, skyldes det at politikerne har sovet timen. Vi har hatt en diskusjon om det skal innføres et forbud mot å betale ut utbytte. Det er ikke enkelt å få til. Det er også knyttet problemer til å stille som betingelse at stat eller kommune skal kreve at lønns- og arbeidsvilkår skal være helt like enten man er ansatt i kommunen eller i et privat selskap. Det er heller ikke enkelt å lage regler for hva en barnehage skal kunne selges for. Nøkkelen ligger i å endre tilskuddssystemet. Det må gå an dele opp tilskuddet slik at én del går til å dekke lønns- og personalkostander. Det offentlige kan stille krav om at selskaper som får offentlig støtte, skal betale skatt i Norge og at det ikke godtas at de flytter penger til skatteparadis.

I Bergen har Den norske kirke tatt konsekvensen av at det å drive barnehager er god butikk

I Bergen har Den norske kirke tatt konsekvensen av at det å drive barnehager er god butikk. Målet med å drive barnehager er, i tillegg til å gi barn et tilbud at beste slag, å drive med overskudd slik at de kan bruke overskuddet til å dekke aktiviteter i menigheten. Dette blir da å regne som kommersiell barnehagedrift, men det er like fult en ideell virksomhet. Det avgjørende er at overskuddet ikke tilfeller en privat eier.

Flere ideelle barnehageeiere bør gjøre som kirken gjør i Bergen. Det er ikke noe galt å tjene penger på en aktivitet som det offentlige legger opp til at det skal tjenes penger på. Det offentlige trenger private aktører. Men det er et poeng at myndighetene sørger for at en ikke kan drive med store overskudd når en henter det meste av inntektene sine i form av bevilgninger fra det offentlige.

Private aktører må legge opp til å drive med overskudd. Slik skaper en stabil drift over tid. Derfor blir det misvisende å kalle alle private aktører for velferdsprofittører. Det ordet bør forbeholdes de som driver med et overskudd som er ut over rimelighetens grenser.

​Utidig innblanding fra opposisjonen

Opposisjonen i bystyret bør holde fingrene av fatet, for de kan ikke gjøre noe som helst for å løse problemene i Utdanningsetaten i Oslo. Kravet til byråd Inga Marte Thorkildsen om å få vite mer blir det bare mer surr av.

Når problemene tårner seg opp i en organisasjon, er det de som jobber der som kan og må finne løsninger. Det er fint lite utenforstående kan få gjort. Det betyr at det er direktør Astrid Søgnen og andre med lederansvar som må rydde opp i Utdanningsetaten i Oslo. Det vil ikke skje, for Astrid Søgnen er blitt en del av problemet. Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen har forsøkt å gripe inn og drive igjennom endringer i skolepolitikken og måten skolene styres på. Søgnen opptrer som seig sirup i møte med det Thorkildsen. Noen av Søgnens direktører har sendt inn flere varsler mot Thorkildsen. De mener hun opptrer forkastelig som leder og skaper problemer for etaten.

At direktører i Utdanningsetaten tror de er forfremmet til konger på haugen framfor byråkrater fikk vi et bevis for i 2016, da BI-professor Bård Kuvaas skulle holde et foredrag for utdanningstoppene i kommunen. Bakgrunnen var at byrådsleder Raymond Johansen høsten 2016 signaliserte at han ønsket å endre ledelseskulturen i Oslo kommune fra mål- og resultatstyring til tillitsbasert styring og ledelse. Daværende byråd for oppvekst og kunnskap, Tone Tellevik Dahl (Ap) fulgte opp med seminar om tillitsbasert ledelse.

– Jeg har aldri opplevd maken. Professor Kuvaas ble gang på gang avbrutt i sin forelesning av direktørene fra Utdanningsetaten. De gikk til frontalangrep på det foreleseren formidlet, og de virket helt uinteresserte i å lytte til de forskningsfunnene Kuvaas presenterte, uttalte Gunnar Østgaard til Utdanning. Han er siviløkonom, styreleder for Montessoriskolen i Trondheim, driver selv med kursvirksomhet for utdanningssektoren og var en av initiativtakerne til seminaret.

Kuvaas sa han ble sjokkert og satt ut.

– Selv om jeg har vært borti mange tøffe prosesser, har jeg nok aldri vært i nærheten av å oppleve noe lignende, sa han.

I ettertid fikk Kuvaas en skriftlig beklagelse fra byråd Tellevik Dahl. Hun sa da til Utdanning at byrådet må innse at det tar tid å endre en ledelseskultur som har vært innarbeidet i de 18 årene det har vært borgerlig flertall i Oslo.

Astrid Søgnen har fått utrettet mye som leder for etaten. Etter hvert har det blitt en del uro rundt henne. Siden 2014 har det kommet inn over hundre varsler mot avdelingsdirektør Ragnhild Røed i etatens lønnsavdeling. Søgnen anklages for ikke å ha tatt varslene på alvor. Hun har også fått et eget varsel mot seg.

Utdanningsetaten er overmoden for et lederskifte.

Det som har skjedd i år er at Inga Marte Thorkildsen har frontkollidert med direktørsjiktet. Torkildsen har ikke tenkt å gi seg. Hun har slått i bordet og forlangt at direktørene trekke i den retning byrådet har staket ut for Oslo-skolen. De har svart med å sende inn varsler mot henne. Det er noen av de tynneste varslene som er kommet offentligheten for øre. Men beskyldningene blir nå undersøkt med juridisk bistand. Byrådsleder Raymond Johansen skal trekke konklusjonen. Han er ikke objektiv. Det er det ingen politikere som er. Det kommer til å ende med at Inga Marte Thorkildsen blir frikjent, og da kommer hun til å presse hardere på for å få det som hun vil. For SV og Inge Marte Thorkildsen handler det om en ideologisk kamp. Her gir en ikke ved dørene. Direktørene skal få merke hvem som er sjefen.

Utdanningsetaten er overmoden for et lederskifte. De trenger en ny etatssjef som kan ta grep og få etaten inn på den kursen som byrådet har staket ut. Derfor har Astrid Søgnen fått vite at byrådet ønsker at hun trekker seg. Raymond Johansen drøyer med å få ryddet opp. Det kan være han vil vente med å inngå en avtale med Søgnen til granskingen av Thorkildsen er avsluttet.

I bystyret maser opposisjonen om at de vil vite mer om samarbeidsproblemene mellom Thorkildsen og etaten. Høyre vil ha et lukket møte for at Thorkildsen skal kunne fortelle om problemene. Om så skal skje, sier Thorkildsen at hun må avklare med kommuneadvokaten hva hun kan si.

Det er taushet som er gull når det er varslerpremissene som rår grunnen.

Torkildsen bør ikke si noe som helst. Det blir det bare mer surr ut av. Byrådet kan ikke foreta seg noe som helst for å løse problemene. Ikke en gang Inga Marte Thorkildsen kan få tatt de grep som er nødvendig. Hun må få gjennomført det hun vil sammen med en ny leder.

Et byråd som vil holde lukket møte for å høre om konflikter og samarbeidsproblemer, har misforstått sin rolle. Når man ikke er i posisjon, må en holde fingrene av fatet. Forholdet mellom en byråd og en etatsleder har ikke bystyret noe med. Det er en sak for byrådet.

Konflikter rundt politikere som er eksponert i mediene, er som fluepapir for opposisjonen. De vil gjerne høre og mene, men det blir bare mer surr ut av det, fordi de ikke er i posisjon til å få gjort noe annet enn å snakke.

Tabben Inga Marte Thorkildsen har gjort, er å si til Nettavisen at hun har hatt problemer i samarbeidet med etaten. Det er taushet som er gull når det er varslerpremissene som rår grunnen.