Med sin rause holdning til lederlønninger spenner Kjell Inge Røkke bein under næringsminister Jan Christian Vestre, som forsøker å dempe lønnsveksten til toppsjefer. Redusert bonus gir økt fastlønn.

­Aker-sjef Øyvind Eriksen tjente 34 millioner kroner i fjor, melder NTB. I 2022 tjente han 31,8 millioner. Det er en økning på 7 prosent.

Ikke noe å lage oppstyr om, vil noen si. Det kan ikke næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) si. Han har sagt at ledere ikke må få en større lønnsøkning enn ansatte. Og han tenker ikke i prosent. Han mener i kroner og øre. I alle fall er det dét han har sagt.

Han hadde nok ikke sjefer på Eriksens nivå i tankene. I så fall skulle hans lønn ha økt fra 31,8 millioner til maks 31,85 millioner. De fleste arbeidstakere har fått betydelig mindre enn 50.000 kroner i lønnstillegg. Men la gå – 50.000 mer til Øyvind Eriksen.

Øyvind Eriksens lønn

Det er styret i Aker som bestemmer hvor mye Øyvind Eriksen skal tjene. Det betyr i praksis selskapets største eier, Kjell Inge Røkke.

Er det noe Røkke ikke bryr seg om, så er det hva næringsministeren mener om hva toppsjefer i private bedrifter skal tjene. Det er det styret og markedet som skal avgjøre.

Kjell Inge Røkke er ute etter de beste, og han lokker med høy lønn for å få tak i dem.

Dessuten mener Røkke at det ikke gir mening, for ikke å si at det er urettferdig, at han og andre aksjonærer skal kunne ta hundrevis av millioner i utbytte når det er Øyvind Eriksen og hans nærmeste som sørger for lønnsomheten i det daglige.

Røkke har vært raus i skilsmisseoppgjøret med sine to koner. Han er også raus med sin høyre hånd i et par tiår, Øyvind Eriksen.

I fjor tjente Anders Opedal, konsernsjefen i Equinor, 20,7 millioner kroner. Det er 1,1 million kroner mer enn i 2022, og en økning på i overkant 5 prosent.

Det er 12 personer i Equinors konsernledelse. Lønnen varierer noe, men ingen av dem tjener mer enn 6,57 millioner kroner.

Sjefen i DNB, Kjersti Braathen, fikk 15,8 millioner

Sjefen i DNB, Kjersti Braathen, fikk 15,8 millioner kroner utbetalt i fjor. Det bare 400.000 kroner mer enn i 2022. Så selv om DNB leverte et rekordstort overskudd, passet styret på at lønnsøkningen ble på under 3 prosent.

Ingen slår sjefen i Orkla, Nils K. Selte, når det kommer til lønnsøkning. Han tjente 25,4 millioner i fjor. Det er 15 millioner mer enn i 2022. Da jobbet han ikke hele året som konsernsjef.

Når lønnen ble så pass høy i fjor, har det sammenheng med at noen opptjente opsjoner ble tatt ut som bonus. Grunnlønnen er på 12 millioner kroner.

Hva private selskaper betaler sine toppsjefer, kan ikke regjeringen blande seg opp i. De kan imidlertid lage regler for de selskaper der staten er inne på eiersiden. Det har Jan Christian Vestre gjort.

I dag kan ledere få en bonus på inntil 50 prosent av lønnen. Fra neste år er grensen satt ved 25 prosent.

Hvis aksjeprogrammer er inkludert i lønnsavtalen, kan ikke bonus og aksjer utgjøre mer enn 55 prosent, i tillegg til fastlønnen. I dag er grensen 80 prosent.

Det heter videre at styrene skal ha gode grunner hvis de velger å øke ledernes lønn mer enn de ansattes.

Styret i Equinor mener at de har slike gode grunner. Når det blir lavere bonus, vil de øke fastlønnen. De hevder det er nødvendig for å sikre at lønnen er konkurransedyktig.

Dagens Næringsliv skriver at Equinor har tauet inn eksperter for å vurdere selskapets lønnsnivå, sammenliknet med norske og noen utenlandske selskaper.

Jon Erik Reinhardsen forklarer

Styreleder Jon Erik Reinhardsen hevder lederne i Equinor enten tjener akkurat godt nok til å ligge på det laveste nivået som anses som konkurransedyktig – eller, i noen tilfeller, under.

Han hevder at den planlagte reduksjonen i variabel lønn vil svekke konkurransedyktigheten for godtgjørelse for alle medlemmer av konsernledelsen – og at det vil øke risikoen for at ledere forlater selskapet.

Det vil også gjøre det vanskeligere å rekruttere til stillinger i konsernledelsen. Derfor økes fastlønnen. Hvor mye, har de ikke sagt noe om så langt.

Equinor er Nordens største selskap. Lønnsomheten er eventyrlig for tiden. Det kan godt argumenteres for at Anders Opedal burde tjent 40 millioner i året. Han hadde sikkert fått det om Kjell Inge Røkke eide selskapet.

Både Orkla, som før Stein Erik Hagen fikk kloa i det og ble styreleder var landets største selskap, og storselskapet Aker lønner sine toppledere bedre enn Equinor.

Styret i Equinor varsler at det ikke vil bli hengende etter lederlønnsutviklingen i landets største selskaper.

Andre bedrifter hvor staten har en betydelig eierandel, kan legge seg på samme linje. Dermed øker styret fastlønnen.

Det var ikke meningen med å stramme inn på bonusutbetalingen. Meningen var å begrense lederlønningene. Det er lettere sagt enn gjort i et marked der det er kamp om de beste hodene.

Det er på tide at regjeringen sørger for at det blir mindre lønnsomt for rikinger å flytte ut av landet. Det neste som bør skje, er at regjeringen dropper formuesskatten til fordel for en saftig arveavgift.  

­Regjeringen vil endre reglene for utflyttingsskatt slik at det gis tolv års frist på å betale skatt til Norge.

– Regjeringen vil sikre at verdier som opparbeides mens man bor i Norge, faktisk blir skattlagt her, og at skatten blir betalt, skriver finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) i en pressemelding onsdag morgen.

Endringen blir gjort med virkning fra i dag av.  

I 2022, da flere rikinger flyttet ut av landet for å spare formuesskatt, fjernet regjeringen femårsregelen, som sa at utflyttingsskatt til Norge for fysiske personer opphører etter fem år som bosatt i utlandet.

Nå får de som flytter ut av landet et valg: De kan enten betale skatten umiddelbart i rentefrie rater over tolv år, eller ved utløp av tolvårsfristen med tillegg av renter. Hvis skattyteren flytter tilbake med aksjen innen tolv år, bortfaller eller tilbakebetales skatten.

Trygve Slagsvold Vedum poengterer at regjeringen vil sikre at verdier som opparbeides mens man bor i Norge, faktisk blir skattlagt her og at skatten blir betalt. Han argumenterer med at det er rettferdig og viktig for både tilliten til skattesystemet og fellesskapet. At alle bidrar til fellesskapet gjør det også lettere å kunne holde skattesatsene lave for alle som bor i Norge, understreker han.

Det er rett og rimelig at verdier som er opptjent i Norge, beskattes i Norge.  Det grepet regjeringen har tatt, bør de borgerlige partiene si ja og amen til.

Dette berører imidlertid ikke formuesskatten som er den de fleste oppgir som grunn til at de flytter ut av landet. Den holder regjeringen fast på, men den har åpnet for justeringer.

Debatten om formuesskatten vil ingen ende ta. Over to sider i Dagens Næringsliv i går kunne vi lese om nestleder i Høyre, Tina Bru, og næringsminister Christian Vestre (Ap) som anklager hverandre for triksing og regnefeil om formuesskatten.

Klassekampen har den siste uken publisert flere artikler om at det er landets rikeste som vil spare skatt med skatteopplegget fra Høyre og Frp, der fjerning eller sterk reduksjon i formuesskatten er sentralt.

Høyre og Frp vil gjøre endringer i skattesystemet som gjør at «flyktningene» i Sveits kommer hjem igjen.

Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson med bok

I Klassekampen i dag kan vi lese om kjæresteparet i Rødt, Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson, som har vært i Sveits for «å forsøke å forstå skatteflyktningene», som de sier. De kommer ut med bok om skatteflyktningene og lanserer samtidig en kampoppskrift til statsminister Jonas Gahr Støre.

De to mener det er en idiotisk idé å senke skattene i håp om at skatteflyktningene skal flytte tilbake til Norge.

– Disse folkene har ikke magemål. De må bli oppdratt til å respektere demokratiske spilleregler. De vil aldri bli fornøyd noe sted. Det finnes ingen ende på hva de folkene kan finne på, sier Kristjánsson.

Det eneste som nytter er å være hard mot disse rikingene, mener han.

Dette er regjeringens problem. De kan tenke seg justeringer. SV og Rødt vil øke skatten på formue. De vil i alle fall ikke akseptere noen reduksjon.

Det har flyttet så pass mange rikinger ut av landet at Høyre og Frp klarer å utnytte debatten om formuesskatten til egen fordel. Skatt på formuer er i ferd med å bli en tapersak for Ap og Sp. Om de skal komme på offensiven i debatten om beskatningen av bedrifter og formue, må de ta et nytt grep.

SV for økt skatt

Hvis SV kan godta å erstatte formuesskatten med høy skatt på dyre boliger, økt skatt på utbytte og innføring av arveavgift på store formuer, vil de kunne presse Ap og Sp til å godta å innføre en arveavgift.

Det mest sannsynlige er at Ap og Sp ikke tar sjansen på vesentlige endringer i skattesystemet. Uenigheten mellom dem er for stor. Det betyr at det vil være Høyre og Frp som vil komme på offensiven når det gjelder skatt fram mot valget neste år.

I flere tiår har USA og vestlige land latt Israel ta seg til rette og plage palestinerne. Det betyr ikke at Israel kan presses til å avbryte krigen. De mener alvor med at Hamas skal knuses selv om Joe Biden advarer dem.

­En krig utkjempe på tre plan, minst; på slagmarken, i opinionen og i politikkens verden.

Israel hadde ikke bombet Gaza mange dagene før opinionen verden over begynte å snu seg mot Israel. I dag er det en utbredt oppfatning at Israel fører en for brutal krig, for mange sivile blir drept og de hindrer at den palestinske befolkningen får humanitær hjelp.

Mediene bringer jevnlig reportasjer som viser hvor hardt og brutalt sivilbefolkningen i Gaza rammes. Kravet om våpenhvile vokser i styrke.

Politikere tar alltid hensyn til opinionen. Vestens politikere har beveget seg bort fra støtte og forståelse for at Israel gikk til krig mot Hamas etter terroren i oktober i fjor. «Israel har rett til å forsvare seg», het det da. Det holder vestlige politikere fast på i prinsippet, men vi hører ikke mye til det nå. Det de sier nå, er at Israel må stoppe krigshandlingene og ikke gå inn i Rafah; der en og en halv million palestinere har søkt tilflukt.

Klar til å innta Rafah

I helgen gjorde statsminister Benjamin Netanyahu det klart at de vil innta Rafah. Det er her det som er igjen av Hamas og over hundre gisler holder til. Han gjentok at målet med krigen er å knuse Hamas militært i Gaza. Å stoppe krigføringen før de har tatt kontroll over hele Gaza og fått frigitt gislene, vil være å tape krigen.

Netanyahu presiserte at det er Hamas de vil knekke, ikke den palestinske befolkningen. Derfor vil de som befinner seg i Rafah få anledning til å forlate byen før de israelske soldatene går inn.

Hvordan dette skal gjøres, er høyst uklart. Netanyahu vil opprette et sikkert område for å markere at de ikke er ute etter å begå folkemord.

Det er et solid flertall i Israel som mener krigen må fortsette inntil Hamas er knust militært. Det er ikke noen eller noe som kan stoppe Netanyahu. Han lever fint med å bli fordømt av alle verdens ledere, inkludert Joe Biden.

For Israel handler krigen om deres rett til å eksistere. De opplever at det er alene i verden, at ingen forstår dem og at de kun kan stole på seg selv. Israel har makt til å knuse Hamas militært – og de vil gjøre det.

Fordømmes verden over

Det er nå en gang slik at den mektigste vinner en krig. Selv om Israel møter sterk fordømmelse verden over, mener de at de har alt å tape på å stoppe krigshandlingene. Fordømmelsen fører til at de blir enda mer oppsatt på å knuse Hamas.

Vestens ledere krever våpenhvile og forhandlinger om opprettelse av en palestinsk stat. Det er både Hamas og Netanyahu imot. Det er umulig å starte forhandlinger om en palestinsk stat når en krig pågår.

Det blir ikke opprettet en palestinsk stat før USA gir beskjed om hva det skal bety i praksis og USA gjør det klart at de vil innføre sanksjoner mot Israel dersom de ikke godtar det.

Hamas godtar ikke at Israel eksisterer som i dag. Derfor kan det ikke opprettes en palestinsk stat før Hamas er knust. Vil palestinerne ha en egen stat, må de godta at Israel eksisterer. Det må etableres fredsbevarende styrker i FNs regi for å sikre grensene mellom de to statene.

Så lenge USA ikke setter makt bak kravene om at Israel skal godta en palestinsk stat, er det makta som rår. Det betyr at Israel gjør som de vil i Gaza.

Det har sine fordeler at Israel vinner en militær seier over Hamas. Da vil Netanyahu være ferdig som statsminister. Først da kan en prosess for å få etablert en palestinsk stat starte. Det er en lang vei fram. Den veien kan en først ta fatt på når Hamas er knust militært og Netanyahu er ute av statsministerkontoret.

Eierne i Oda mener den engelske tungvekteren Chris Poad kan gjøre en bedre jobb enn gründeren Karl Munthe-Kaas. Derfor byttes han ut, men skyves ikke ut i kulden.

­Karl Munthe-Kaas startet «matleveringsselskapet» Oda i 2013. I dag har selskapet over 1.000 ansatte.

Munthe-Kaas utfordret elefantene i det norske dagligvaremarkedet. Det var nok av dem som mente han var dømt til å mislykkes. Med stor kraft og kreativitet gikk han i gang med å gjøre skeptikerne til skamme. Både små og store investorer hadde tro på at han ville lykkes og har siden oppstarten investert milliarder i selskapet.

I fjor ble Munthe-Kaas tildelt HR Norge-prisen «Årets leder». Juryen pekte på at Munthe-Kaas har maktet i stå i lederrollen som gründer og leder av et selskap i stor vekst.

Juryen omtaler ham også som en visjonær og engasjerende leder som beveger seg hurtig og tenker fort, men samtidig evner å se langt frem. Han karakteriseres som strategisk sterk og ekstremt smart. En som ikke gir seg. En du har lyst til å ha med på̊ laget. «Årets leder er en person som klarer å få folk med seg sånn at man tror at selv det umulige er mulig», skrev juryen.  

Få måneder etter har styret avsatt ham som konsernsjef. Karl Munthe-Kaas ville gjerne fortsatt, men han forstår styrets beslutning.

Oda i Tyskland

Karl Munthe-Kaas har jaget vekst, men lønnsomheten har uteblitt. Han lanserte Oda i Tyskland og Finland. Det endte med milliardtap i 2022. Dette er noe av bakgrunnen for at Munthe-Kaas må slutte som toppsjef.

Munthe-Kaas sier til Dagens Næringsliv at de siste par årene har vært preget av «en veldig tøff internasjonal skalering, som var «vel ekspansiv».

– Vi tok en stor sjanse som ikke lot seg gjennomføre da kapitalmarkedet krakket, og da må man også ta konsekvensen, sier han.

Det er normalt i næringslivet at en toppsjef må gå av som følge av store tap. Det skjer også at en toppleder skiftes ut fordi styret mener andre kan gjøre en bedre jobb enn nåværende sjef.

Der er surt å få en pris for godt lederskap i november, men i mars må en ut av lederrollen. Men slik er det. Han blir ikke skjøvet ut i kulden. Han eier 1,4 prosent av selskapet og får plass i styret.

Munthe-Kaas har ledet selskapet i 10 år. Han har maktet å utvikle et gründerselskap til et stort konsern. Det er slett ikke alle gründere som makter å endre måten å lede på etter hvert som selskapet vokser og nye behov for ledelse melder seg.

Munthe- Kaas har ikke hatt nok kapital til å sikre sin posisjon som kontrollerende eier.

Kjell Inge Røkke har også et betydelig innslag av andre investorer i sine selskaper. Hans strategi er å være majoritetseier og ha kontroll. Det er avgjørende selv om han ikke er konsernsjef.

John Fredriksen har bygget opp sitt eierskap på samme måte, men han har flere mindre eierposisjoner.

Stein Erik Hagen og Odd Reitan hadde full kontroll med virksomheten de ledet da de var konsernsjefer. De var ikke avhengig av å selge seg ned for å vokse.

Stein Erik Hagen i Orkla

Stein Erik Hagen er største eier i Orkla. Siden 2001 har Orkla hatt 8 konsernsjefer. Hagen har byttet konsernsjef fordi han hele tiden har trodd andre kunne gjøre en bedre jobb.

Ingen har levert bedre resultater i Orkla enn Jens P. Heyerdahl d.y. – som ledet selskapet i over 20 år fra 1979 av. Han utviklet Orkla til landets største private selskap og leverte strålende resultater år etter år.

Orkla var et administrasjonsstyrt selskap. Han mente det var slik han kunne sikre stabil lønnsomhet. Heyerdahl holdt eierne på god avstand, i alle fall opplevde eierne det slik.

Eiere som Stein Erik Hagen og Christen Sveaas ivret for en oppsplitting av selskapet som Heyerdahl ikke ønsket. I og med at Heyerdahl ikke hadde nevneverdig med aksjer, måtte han bøye seg for eiermakten. Han tapte maktkampen.

Hadde Karl Munthe-Kaas hatt en betydelig eierpost, kunne han fortsatt som konsernsjef. Men han måtte la seg utvanne som eier for å få kapital til å vokse. En konsernsjef må innrette seg etter den eiermakten som utøves gjennom styret.

Chris Poad, som tidligere har vært sjef for Tescos netthandel og har hatt lederroller i Amazon, vil ventelig ha stor nytte av å ha Karl Munthe-Kaas med på laget. Karl Munthe-Kaas har mestret rollen som gründer og konsernsjef. Nå må han også mestre rollen som styremedlem.

Det er surt for arbeid- og inkluderingsminister Tonje Brenna, som holder fast på arbeidslinjen og er opptatt at å få unge uføre i arbeid, å bli motarbeidet av LO og SV.

­Det er alltid forvirrende å høre politikere og eksperter snakke om framtidens arbeidsmarked. Høyest roper de som mener vi i framtiden vil mangle arbeidskraft, ikke bare innen helsesektoren, men også i industrien.

De som er opptatt av kunstig intelligens, skaper det motsatte inntrykket. Maskinene vil ta over. Vi trenger ikke arbeidsfolk. De fleste av oss kan finne på noe annet.

Frykten for at teknologien vil ta arbeidet fra oss er like gammel som den industrielle revolusjonen på slutten av 1700 tallet. Det stemmer at teknologien han tatt over mange arbeidsoppgaver, men nye er blitt skapt.

Det samme frykten gjorde seg gjeldende da datamaskinene inntok arbeidsplassene for noen tiår siden.

Når millioner av amerikanere er drevet ut i arbeidsledighet i vårt århundre, har det sammenheng med den teknologiske utviklingen. Men det skyldes i like stor grad at globaliseringen har ført til at produksjon er flyttet fra USA til land der lønnsnivået ligger lavere.

AI representerer nye farer, men også muligheter. En del yrker kan bli borte. Nye kan komme til.

De som tror på det lykkesamfunnet Karl Marx skildrer når proletariatets diktatur blir innført, kan håpe AI fører til at det endelig bli virkelighet. Det kommer tider, mente Marx, da mennesker ikke trenger arbeide mer enn de har lyst til. Det er lov å drømme. Enn så lenge får vi finne oss i å trelle for kapitalmakten.

Om det er mangelen på arbeidskraft eller overskudd på arbeidskraft som blir det største problemet, vil tiden vise.

Nå er det politiske flertallet opptatt av å få flest mulig i jobb. Alle i arbeidsfør alder bør være i heltidsstillinger. Vi bør i det hele tatt jobbe så mye som mulig så lenge som mulig – helt til krampa tar oss. Da er vi på den sikre siden.

I helse- og omsorgssektoren mangler vi flere titusen ansatte. Behovet for stillinger i denne sektoren vil øke hvert eneste år fordi det blir flere eldre og levealderen øker. Vi holder kroppen i live, men psyken er det verre å få gjort noe med. Vi mangler en plan for hvor vi skal gjøre av alle de demente.

Olje- og gassektoren går så det griner og er et trekkplaster for folk som vil jobbe, for lønningene er høye og betingelsene gode.

Vi beveger oss i snegletempo over i den grønne industriens verden. Politikerne overgår hverandre i å snakke om det grønne skiftet. Problemet er, sier ekspertene, at vi kan komme til å mangle både energi og arbeidskraft, i alle fall så lenge det er attraktivt å jobbe i olje og gass.

Mens de i Danmark og Sverige ivrer for få bygget ut vindkraft slik at energiforsyningen kan sikres, styrer oljelandet Norge mot energimangel om tre år fordi motstanden mot vindkraft er så sterk. Det er ikke annet enn vind og vann som kan skaffe oss den kraften vil trenger til godt ut på 2030-tallet.

Arbeidskraften er vanskelig å styre. Vi må i økende grad bruke lønn som virkemiddel for å trekke arbeidskraften dit behovene er størst. Vil vi ha flere til å jobbe i helse- og omsorgssektoren, må vi øke lønningene her. Det betyr på ingen måte at vi må øke lønnen i hele offentlig sektor

Om politikerene har begrensede muligheter for å styre hvor folk velger å jobbe, kan de i større grad styre hvilken utdanning unge skal tilbys. Politikerne vegrer seg riktignok for å gripe inn i retten til å ta den utdannelsen en ønsker. Det må til.

Utdanningskapasiteten må økes på noen områder og reduseres på andre. Sannsynligvis må vi bruke økonomiske virkemidler for å få mange nok til å utdanne seg til yrker der behovet for arbeidskraft er prekært.

Det som gir størst grunn til bekymring er økningen i antallet uføre, særlig blant unge. Det er rundt 22.000 unge som i dag er uføre.Antallet har doblet seg de siste tiårene.

Noen unge kommer seg ikke i jobb fordi de mangler kompetanse. Noen har for dårlig psykisk helse til å kunne jobbe normalt. Andre har et fysisk handicap.

Når stadig flere ikke selv er i stand til å skaffe seg en jobb, må Nav tre støttende til.

Dagens Perspektiv kunne for vel en uke siden fortelle at det i fjor var 31.700 arbeidstakere som fikk jobb på basis av at Nav ga et tilskudd til arbeidsgiver. Det kostet 3 milliarder kroner.

Dette er vel anvendte penger. Alternativet er at en god del av disse hadde mottatt arbeidsledighetstrygd, blitt uføretrygdet eller levd på sosialhjelp. Når Nav trer støttende til, får vi i alle fall utnyttet det de har av arbeidsevne.

Nav skal påse at slike ordninger ikke fortrenger ordinære ansettelser. I LO er de bekymret for at det skjer. I høst fikk de SV med seg på laget. Regjeringen måtte kutte et prosjekt, kostnadsberegnet til 118 millioner kroner, der målet var å gi flere unge uføre jobb.

Det var Sysselsettingsutvalget som i 2021 foreslo at flere unge uføre skulle få prøve seg i arbeidslivet med en lønn som ble fordelt mellom arbeidsgiver og Nav ut fra hvor mye personen klarte å jobbe.

LO tok dissens i Sysselsettingsutvalget fordi de mente dette kunne føre til et A- og B-lag på arbeidsplassen, og at lønningene ville bli presset nedover når folk med lav arbeidsevne blir ansatt.

Det er surt for arbeid- og inkluderingsminister Tonje Brenna, som holder fast på arbeidslinjen og er opptatt at å få unge uføre i arbeid, å bli motarbeidet av LO og SV.

Faren for at uføre med lønnstilskudd skal føre til lavere lønninger er sterkt overdrevet. Men når 31.700 i arbeidsfør alder får jobb på grunnlag av tilskudd fra Nav til arbeidsgiver, må vi regne med at noen av disse arbeidsoppgaven kunne blitt løst av ansatte på vanlige vilkår.

Men det må være grenser for LOs og SVs iver etter å støtte de sterke og motarbeide de svake. Det er god samfunnsøkonomi å la Nav gi støtte til bedrifter slik at de kan ansette mennesker med redusert arbeidsevne.

Når bistandsadvokaten krever nesten 90 millioner kroner i erstatning til fornærmede etter Pride-skytingen, er det et misbruk av ordningen med voldsoffererstatning.

Bistandsadvokat Christian Lundin krever på vegne av 244 personer som hevder å ha blitt berørt av Pride-skytningen, 87,95 millioner kroner i erstatning, samlet.

– De er redde, har flashbacks, mareritt, søvn- og konsentrasjonsproblemer. Det eneste de ønsket, var å ha en hyggelig tur på byen, men de var på feil sted til feil tid, sa Lundin under første dag av rettssaken mot Zaniar Matapour.

Han argumenterer med at ordningen for voldsoffererstatning gir grunnlag for en «plaster-på-såret-erstatning» for krenkelsen de ble utsatt for.

Den største gruppen omfatter 224 personer som befant seg rundt C.J. Hambros plass i Oslo da skuddene falt, men som ikke fikk fysiske skader.

Lundin mener hver av disse bør tilkjennes 350.000 kroner, til sammen 78,4 millioner kroner.

De ni personer som var med på å ta kontroll over Matapour etter skuddene, mener Lundin, bør få 450.000 kroner hver, til sammen 4,05 millioner kroner, mens de ti som fikk skuddskader, bør få 550.000 kroner, til sammen 5,5 millioner kroner.

Bistandsadvokaten ber også om at to etterlatte etter de to som ble drept, får 350.000 kroner hver.

Dette kommer ikke retten til å gå med på. Skal skattebetalernes penger brukes til å gi erstatning for vold en utsettes for, må skader av volden i det minste dokumenteres.

Det er ingen tvil om at de som fikk skuddskader, har krav på erstatning. Det gjelder også personer som har fått psykiske problemer etter skytingen.

Zaniar Matapour fyrte løs

De var en skakende opplevelse for alle som var til stede rundt C.J. Hambros plass da Zaniar Matapour fyrte løs. Mange ble redde, begynte å gråte og ble preget av hendelsen i dagene som fulgte. Det gir ikke grunn til voldsoffererstatning. De må i det minste få en legeerklæring på at det de opplevde, har fått helsemessige konsekvenser.

Å kreve erstatning for 224 personer som var i nærheten, smaker av forsøk på å utnytte en legitim ordning. Det vil skape presedens for at langt flere enn i dag kan kreve erstatning for traumatiske opplevelser andre påfører dem.

Erstatning etter denne ordningen utbetales til dem som er blitt utsatt for kriminelle handlinger og deres etterlatte. En forutsetning er at det har oppstått en skade av fysisk eller psykisk art.

Psykisk skade er vanskelig å definere. Vi lever i en tid hvor den enkeltes subjektive opplevelse tillegges betydelig vekt. Hvis en person hevder at en jevnlig plages av det en opplevde 1. mai for snart to år siden, vil det bli tillagt vekt.

Ordet «plages» er heller ikke et presist begrep. Noen ganger brukes «redusert livskvalitet». Da blir spørsmålet igjen om dette er midlertidig eller varig.

Kontoret for voldsoffererstatning

De som fikk problemer med å sove dagene etter at de var tett på skytingen 1. mai, kan ikke sies å ha blitt påført en skade. Hendelser som går ut over søvnen i noen dager, hører livet til.

Det er Kontoret for voldsoffererstatning som behandler slike saker. De vil neppe utbetale samme beløp til grupper slik Lundin legger opp til. De vil differensiere på grunnlag av den skaden den enkelte er påført.

Skyting og drap på offentlig sted, rettet inn mot en gruppe, faller selvsagt utenfor det Kontoret for voldsoffererstatning behandler. Det er ikke avgjørende.

Terroren som nå behandles i retten, er spesiell, men det skjer faktisk flere drap i Norge som berører andre enn den som begår drapet og de som blir drept. I slike saker er det Kontoret for voldsoffererstatning, ikke retten, som avgjør hvilken erstatning som skal utbetales.

Tingretten bør derfor avstå fra å behandle kravet om voldsoffererstatning og vise til Kontoret for voldsoffererstatning.

Politikere roter det gjerne så pass til at ledere i kommunesektoren i praksis er uten rettsikkerhet. Da koster det fort mange millioner å bli kvitt en toppsjef framfor å gjøre forsøk på å løse konflikten.

­Før jul i fjor rettet ledergruppa i Porsgrunn kommune mistillit mot rådmann Rose-Marie Christiansen. Hun ble sykemeldt og har erkjent at løpet er kjørt for henne i stillingen som nå heter kommunedirektør.

Hun har imidlertid ikke inngått noen sluttavtale med kommunen. Hun har ikke en gang fått lese dokumentet hvor mistilliten mot henne beskrives.

I fjor høst var det uro i kommunenes toppledelse. Hva det konkret dreier seg om, er ikke kjent. Men det er vanlig i slike situasjoner at det etter hvert utvikler seg misnøye med hvordan kommunedirektøren griper konfliktsaker an.

– Jeg har vært sykmeldt siden starten av desember i fjor, og jeg har ikke hørt noe fra arbeidsgiver på 50 dager. Jeg vet ikke hva jeg skal ha gjort, og saken er en stor påkjenning for meg, uttalte rådmann Rose-Marie Christiansen til Kommunal Rapport i slutten av januar.

Janicke Andreassen orienteres

Før jul tok ledergruppa kontakt med ordfører Janicke Andreassen (A) og sa de ikke lenger hadde tillit til sjefen sin.

Janicke Andreassen burde da sagt til de ansatte at hun ville ta et initiativ for å løse problemene. For alt hva vi vet, foreslo hun det. Det er mulig ledergruppa sa at det ikke var en løsning, at de hadde bestemt seg – de hadde ikke tillit til Christiansen.

Det Janicke Andreassen burde gjort, var å be om en samtale mellom kommunedirektøren og noen i ledergruppa. Hun burde dannet seg et bilde av hva problemene besto i. Det hadde vært mulig å koble inn en ekstern rådgiver for å løse problemene. Det er ikke sikkert det hadde ført fram, men det hadde vært verdt et forsøk.

Janicke Andreassen valgte å krype inn i hulen sin. Rose-Marie Christiansen ble værende i kulden uten å få vite hva kritikken mot henne gikk ut på og hva kommunen ville foreta seg.

Andreassen tok opp saken på et lukket kommunestyremøte i januar. Det endte med at hun fikk med seg to andre fra kommunestyre og et mandat for å forhandle fram en sluttavtale med Rose-Marie Christiansen.

Christiansen har hatt stillingen siden 2021 og fyller 60 år i mai. De er ennå ikke blitt enige om en sluttavtale.

Jostein Nordbø i Norsk Kommunedirektørforum om åpenhet

Advokat Jostein Nordbø i Norsk Kommunedirektørforum, som representerer Christiansen, sier til Kommunal Rapport at hun har partsinteresser og ikke kan ivareta sin rett til å uttale seg om hun ikke kjenner til kritikken mot henne.

Han peker på at kontradiksjon er et grunnleggende prinsipp som må ivaretas for å sikre rettssikkerheten og et korrekt faktagrunnlag.

• LES OGSÅ: Synspunkt | ­Gudrun Haabeth Grindaker: Bestemmelsene om varsling må endres

Kommunen vil betale Christiansen en kronesum og være ferdig med saken. Christiansen har tidligere sagt at hun har avvist å løse saken ved å få utbetalt 18 månedslønner. Janicke Andreassen sier at kommunen ikke har gitt et slikt tilbud.

Janicke Andreassen vil kunne få utbetalt mer enn lønn i 18 måneder. Hun har en god sak.

Det er tvilsomt om kommunen har saklig grunn til oppsigelse om de ikke har gjort et forsøk på å løse konflikten. Kommunen stiller også svakt fordi de i realiteten har sagt opp Rose-Marie Christiansen uten å gi henne en begrunnelse.

Sluttpakke og advokathonorarer vil fort koste kommunen over tre millioner kroner.

Det virker som om ledergruppa oppfatter sin mistillit til sin sjef som varsling. Da har de rett til å være anonyme.

En nylig dom tyder på at retten mener denne typen kritikk er å oppfatte som en varsling, selv om det formelt ikke framsettes som et varsel. Fremsettes det som et varsel, skal det undersøkes om rådmann Rose-Marie Christiansen har forbrutt seg mot bestemmelser i arbeidsmiljøloven.

Det er mulig ledergruppen i Porsgrunn mener Rose-Marie Christiansen ikke har gjort noe juridisk galt, men at hun ikke holder mål som leder. Det må det også tas fatt i. Det er umulig å få løst problemer dersom kritikk ikke legges på bordet.

Ordfører Janicke Andreassen ser ikke ut til å ha vurdert å svare de ansatte at hun og kommunestyret har tillit til rådmannen og at de må forholde seg til det. Istedenfor legger hun byens kommunedirektør på offeralteret uten å snakke skikkelig med henne.

Det er selvsagt mulig for Statkraft å kutte bonuser og spare noen hundre millioner, men da vil de gå glipp av milliarder i inntekter. Det vil ikke regjeringen. SV, Rødt og LO later som om verden ikke er som den er.

­I 2022 ble det utbetalt 2,3 milliarder kroner i bonuser til ansatte i Statkraft. Det meste gikk til krafttraderne i Düsseldorf som kunne plusse på millioner i bonus i tillegg til millionlønn.

Reaksjonene på bonusutbetalingene var sterke. Statkrafts konsernsjef, Christian Rynning-Tønnesen, sa han forsto det. Han forklarte at energiprisen hadde steget til høyder de ikke hadde sett for seg. Det førte til bonusutbetalinger til tradere på kraftbørsen som ble urimelig store.

Regjeringen sa at det skulle bli tatt grep. Christian Rynning-Tønnesen var enig i at det var behov for det. Det ble tatt grep. I 2023 utgjorde selskapets samlede bonusutbetalinger 1,8 milliarder kroner.

Reaksjonene fra SV, Rødt og LO er like sterke i år. En nedgang på rundt 20 prosent nekter de å kalle for «å ta grep». De forlanger en skikkelig opprydning og innsikt i alle bonusavtaler. Det har Statkraft fram til i dag ikke åpnet for.

Med et underliggende driftsresultat på 41,4 milliarder kroner, hadde selskapet i fjor sitt nest beste resultat noensinne. Da blir bonusene høye i et selskapene som opererer med bonuser over hele linja.

Tradere i Düsseldorf

En viktig del av Statkrafts tradingvirksomhet er basert i Düsseldorf i Tyskland. Denne delen av selskapet har som mål å tjene mest mulig penger på endringer i energiprisene. Det var i denne delen av selskapet bonusene løp løpsk i 2022. Ifølge Christian Rynning-Tønnesen har de nå fått kontroll.

Bonusutbetalingene til traderne skal være halvert. De får ikke lenger utbetalt seks millioner, men Statkraft oppgir ikke hvor mye den enkelte tjener. Statkraft vil heller ikke opplyse om hvor mye de som drar inn flest millioner til selskapet, får utbetalt.

Når det er Statkraft som igjen blir bombardert med kritikk, har det sammenheng med folks frustrasjoner over de høye strømprisene. Mediene og politikerne mener det fungerer å sause sammen bonuser, strømstøtte og dyrtid som følge av høye strømpriser.

Det hadde vært mulig å gått løs på Oljefondet med den samme intensiteten. E24 har hentet fram tall som viser at fondets 100 eksterne forvaltere i gjennomsnitt fikk utbetalt 16,8 millioner i 2022. Deres egne meglere fikk i gjennomsnitt utbetalt 2,42 millioner kroner.

Statkraft og Oljefondet er opptatt av å tjene mest mulig penger. Slik vil politikerne det skal være.

Det betyr at Statkraft må engasjere tradere med spisskompetanse på det internasjonale energimarkedet, og Oljefondet må gjøre bruk at spesialister innen aksjer og finans.

Disse koster flesk. De bidrar imidlertid med inntekter som fast ansatte i egen organisasjon ikke vil være i nærheten av.

Avtalen med de enkelte traderne eller forvaltere er individuell og konfidensiell. Dette er lite lojal arbeidskraft. Får de bedre betalt av andre, melder de overgang til dem.

I salgsmiljøer kan det også være slik at det blir jobbet mest for de kundene og med de produktene selgeren tjener mest på.

Størst mulig avkastning?

SV, Rødt og LO vil ikke at verden skal være slik. Men slik er verden vitterlig.

Vil politikerne ha som mål at Statkraft skal sørge for størst mulig avkastning, må de akseptere at de bruker dyre spesialister på salg og kjøp.

Hvis det er flertall på Stortinget for at Statkraft skal halvere bonusutbetalingene, kan regjeringen gi beskjed om det. Det betyr at inntektene vil bli merkbart lavere.

Dette kan politikerne mene noe om. Men de har ikke greie på hvordan en driver kjøp og salg i det internasjonale energimarkedet. Her gjelder det å holde fingrene fra fatet.

Det er ingen grunn til at Stortinget eller offentligheten skal ha innsyn i bonusavtalene i Statkraft. Det er styrets og ledelsens ansvar.

Stortinget vet ikke hva de har vedtatt, men vi ender da vel ikke opp med at alle kan hente ut 30.000 i året fra staten med henvisning til at en føler seg sliten? AFP kan komme i spill.

­Forrige uke ble det et forlik om pensjonsreformen på Stortinget. Men partiene er alt uenige om hva de har vedtatt om en sliterordning. Det de er enige om, er at det skal innføres en slik ordning og at den skal utgjøre 0,25 G, omtrent 30.000 kroner i året. De som skal få denne ekstra støtten, er de som er for slitne til å jobbe så lenge de må for å opptjene full pensjon.

Men hvem er en sliter som fortjener 30.000 ekstra fra staten hvert år?

SV og Høyre er uenige om det skal omfatte dem som kan ta ut AFP fra 62 år. Høyre er krystallklar på at  de som går av med AFP, ikke kan få slitertillegg.

SVs Freddy André Øvstegård sier til Klassekampen (KK) at slitertillegget kommer i tillegg. Det er noe alle arbeidstakere får rett til. Når slitertillegget blir en del av folketrygden, kan det ikke gjøres unntak for arbeidstakerne som har AFP i sin tariffavtale, fastholder SV.

Det neste de er uenige om, er hva som skal til for at noen får et slitertillegg.

En mulighet er at det skal gjelde for bestemte yrkesgrupper. Det ender fort med at alle som ikke jobber på et kontor, kan få slitertillegg. Noen vil protestere og si at en kan bli ganske sliten av å sitte på en kontorstol foran en PC også.

I dag kan de som ikke er i stand til å jobbe, bli ufør. Da skal både en lege og Nav inn i bildet.  Å bli ufør er ingen rettighet. Det skal dokumenteres at en ikke kan jobbe.  

Det kan tenkes at en må innom en lege og Nav før en får et slitertillegg. I så fall må det presiseres at det skal være enklere å få et slitertillegg enn å bli ufør.

Selvbestemmelse står sterkt i vårt samfunn. Noen vil argumentere for at det kun er den enkelte som kan avgjøre om en er for sliten til å jobbe. Hvis det kun skal legges vekt på den subjektive opplevelsen, ender vi opp med at alle som vil ha slitertillegg, kan få det.

AFP ikke for alle

AFP ble innført med henvisning til at det var for stor helsebelastning for enkelte å måtte jobbe til de kunne gå av med pensjon ved 67 år. I dag er AFP en rettighet til alle.

Tuva Moflag (Ap), som har vært saksordfører for pensjonsforliket i Stortinget, sier til KK at Stortinget ikke har tatt stilling til hvordan sliterordningen skal utformes. Det vil de drøfte med partene i arbeidslivet.

Dette er en snedig måte å lage et kompromiss på. Ingen er imot å drøfte ordninger med partene.  Det innebærer samtidig en viss risiko.

Slitertillegg og folketrygd

Når slitertillegget skal finansieres over folketrygden, trenger ikke arbeidsgiverne bidra slik som i dagens AFP-ordning. Da kan de godta litt av hvert.

Dagens AFP-ordning er omstridt. Alt for mange faller utenfor ordningen fordi de ikke har vært ansatt lenge nok hos siste arbeidsgiver. LO-ledelsen vil reforhandle avtalen. NHO har gjort det klart at de ikke har mer å gi. Staten vil heller ikke spa opp flere millioner. Og Fellesforbundet sier blankt nei til å gjøre endringer som deres medlemmer vil tape på.

LO-ledelsen har pekt faren for at en borgerlig regjering ikke lenger vil ha interesse av å bidra til dagens AFP-ordning, som det etter hvert er blitt stor misnøye med.

Den faren øker med pensjonsforliket. Hvorfor skal staten bidra både til en sliterordning og en AFP-ordning? Nå kan alle omfattes av den nye sliterordningen.

Det politiske flertallet er fornøyd med at de har fått på plass et forlik om pensjon. De kan leve med en uenighet om hvordan sliterordningen skal være. For LO fortsetter AFP å bli et uløst problem, eller rettere sagt; en for god rettighet som ikke omfatter mange nok.

Om Biden er blitt glemsk, kan han klare seg bedre enn Trump som president fordi han har enorm politisk erfaring. Det er på ingen måte gitt at yngre er bedre ledere enn eldre som fortsatt er tent på oppgaven.

­I dag skal Joe Biden holde sin «State of the Union»-tale. Noen frykter han skal forsnakke seg, surre eller på annen måte avsløre at han er veldig gammel. Det går nok bra. Han har manus og har fått beskjed fra sine rådgivere om å holde seg strengt til det.

Biden komme neppe til å imponere. Han er stiv og treg, lite vital og preget av å være gammel. Målet er å ikke gjøre feil.

Om Biden blir president, vil det ikke være fordi velgerne mener at han er den beste USA kan stille opp med. Han vil eventuelt vinne fordi han er det minste av to onder.

Langt inn i den republikanske leir er det de som mener at Donald Trump har diskvalifisert seg til å bli president. De ser på ham som en trussel mot demokratiet. Hvor mange republikanere som i all stillhet vil velge Biden framfor Trump, er ikke godt å si.

Biden eller Trump

Selv om det nå er klart at valget skal stå mellom Biden og Trump, er det for tidlig å spekulere i hvem som har størst sjanser. Det er stor usikkerhet knyttet til dem begge. Trump kan bli dømt med krav om å møte til fengsling. Da vil han minste støtten fra en del republikanere.

For Biden handler det om hans helsetilstand. Dag og Tid har snakket med professor i nevrologi, Per Alf Brodal, om hvilke konsekvenser aldring har. Han betegner det som hasardiøst at Biden stiller til valg. Men det kan gå bra.

President Joe Biden har et sviktende minne. Det betyr ikke at han er i ferd med å bli dement eller at hans kognitive evner er vesentlig redusert. Svikt i korttidsminnet er et av de vanligste tegnene på aldring. Det kan de fleste merke lenge før de blir 80 år.

Unge, friske hjerner lærer raskere. Erfaring kan i mange tilfelle trumfe ren læringsevne, peker Brodal på. Få kan vise til så bred erfaring som Biden. Han kan politikk på fingerspissene. Han kjenner truslene og mulighetene for å politisk gjennomslag. Han har erfaring fra å operere både i utenriks -og innenrikspolitikkens irrganger.

Biden må holde seg til manus

Biden kan fatte beslutninger og sørge for politisk gjennomslag. Det Biden må passe på, er han at holder seg til manus. Han må ikke falle for fristelsen til politisk improvisasjon. Det han skal si må drøvtygges internt. Pressekonferansen er farlige for Biden fordi han da kan komme til å surre med detaljer. De store linjene har han kontroll på.

I går utfordret Trump Biden til debatt på TV. Dette er risikosport for Biden og en drømmeposisjon for Trump som kan servere blanke løgner med like stor selvfølgelighet som en sannhet.

Hvis Biden klarer seg godt med dagens tale, kan det dempe påstandene om at han er for gammel til å være president. Men det skal lite til før han gir næring til disse påstandene.

Biden har en solid gruppe rundt seg. Det mest påfallende er at han ikke i større grad har kjørt fram visepresident Kamala Harris. Hun er blitt for anonym. Det skal være en prioritert oppgave for en aldrende president å løfte fram den han har valgt som sin høyre hånd og som skal være klar til å tre inn som president.     

Skal Biden vinne valget til høsten, må han så snart det er naturlig peke ut sin visepresident. De to må framstå som et samkjørt og slagkraftig team.

Hvem Trump utpeker som visepresident spiller lite rolle. Trump kjører ego, han verken kan eller vil dele oppmerksomhet med noen.

Trump mer vital

Trump framstår som mer vital og på hugget enn Biden. Han forsnakker seg ikke. Uberegnelighet er imidlertid et varemerke for ham. Ingen vet hva Trump kan få seg til å si.

Selv om Trump er fire år yngre enn Biden og framstår som mindre gammel, betyr ikke det at Bidens kognitive evner er mer svekket enn hos Trump. Når en er rundt 80 år, kan dessuten kognitive endringer skje raskt når de først setter inn.

Når alt tyder på at valget skal stå mellom Joe Biden og Donald Trump, bør debatten handle om hvilken politikk de står for, ikke hvem av dem som er for gammel til å være president. De er begge for gamle, men det kan gå bra.