Når sparekniven svinges hardt og brutalt, kan man, før man vet ordet av det, havne i en dødsspiral. SAS, aviser og fotballklubber må klare kontrollerte kostnadskutt uten å ødelegge kultur, profil og kundeopplevd verdi, skriver redaktør Magne Lerø .

Enhver idiot kan kutte kostnader, sier Magnus Reitan til Aftenposten, og minner om at det er vanskelig å skape vekst. Nå friskmelder han Narvesen og 7-Eleven og er klar for nye utfordringer. Reitan-konsernet vil ekspandere i Europa. Han vet ikke helt hva de skal satse på. Og ikke alt som Reitan-folkene tar i, blir gull. Bensinpumper, reisebyrå, fotoautomater og netthandel ble ikke noen suksess. Man så tidlig  at det ikke gikk og kuttet rakst alle kostnader. Kort prosess fremfor seigpining med kostnadskutt. Enten eller. Enten satse eller kutte ut.

Norske bedrifter har satt i gang 30 prosent flere kostnadskuttprosjekter i år enn i fjor. Halvparten av prosjektene lykkes ikke. De som alltid jubler når de hører begrepet «kostnadskutt» brukt er aksjonærer. De gleder seg ofte uten at et er særlig grunn til det.

– Bedrifter er raske med å love store kutt til eiere og finansmarkedet, men klarer ikke å levere gode nok resultater i neste fase når prosjektene møter realitetene, sier Bjørn Grenman, partner i Deloitte og ekspert på kostnadskutt til Dagens Næringsliv.

En undersøkelse som Deloitte har gjennomført, viser at 62 prosent at bedriftene har satt i gang kostnadskuttprosesser det siste året. 44 prosent lykkes med målene for kostnadskuttene. Det viser seg at bedriftene lykkes godt med første fase som gjerne er å kutte etter ostehøvelprinsippet, altså litt over det hele. Det er i neste fase, som handler om ressursbruk, effektivitet og arbeidsprosesser, problemene melder seg.

SAS har holdt på med å kutte kostnader i fem, seks år. Først var det vel 10 milliarder. Nå svinges sparekniven på nytt. SAS driver nemlig fortsatt med tap. Konsernsjef Mats Jansson sier selskapet vil gå på rygg dersom en ikke får kostnadene ned på nivå med konkurrentene

Professor ved BI, Tor W. Andreassen tror ikke SAS når målet ved å velge kostnadskutt som en varig strategi.

– Dessverre har praksis vist at kostnadskutt ofte treffer kundens opplevde verdi av tjenesten. For å kompensere for dette leter man etter ytterlige områder å kutte kostnadene. Dermed har man kommet inn i en dødsspiral, skriver han i et innlegg i Aftenposten.

Janne Carlsson satset sterkt på kundefokus i SAS. Han innførte en servicekultur basert på at noen var villige til å betale mer for bedre service. Selskapets konkurrenter har satset på lavpris for alle. Er det kostnaden som er problemet for SAS eller er det det at folk ikke lenger er villige til å betale for «noe ekstra»? Andreassen er redd Mats Jansson skal overfokusere på kostnadskutt og neglisjere tradisjonen i SAS med å tilføre kundeverdier, det ut over pris som kunder legger vekt på.

SAS er nå et av de selskapene i Europa som er mest presise. Dette legger forretningsreisene vekt på. SAS har også i sommer annonsert med at både mat, bagasje og ekstra service inkludert er i grunnprisen, mens man i Norwegian må betale tillegg. De har altså ikke kostnadskutt som eneste fokus.

Hvis SAS prøver på å bli et lavprisselskap som Ryan Air, har de tapt.

Hvis pilotene i SAS skal tjene mer enn pilotene i Norwegian eller Lufthansa, har SAS et problem selv om de leverer mer kundeverdi. Det er ikke pilotene som tilbyr det lille ekstra som kunder vil betale for. Et kvalifisert personale er som regel en forutsetning for å tilby kvalitet. Men det er nok ikke slik at de kabinansatte i SAS leverer merkbar mer kundeverdi enn de i Norwegian selv om de har betydelig høyere lønninger. Derfor er lønnsnivået i SAS et problem.

Lønnsnivået i TV2 er også et problem, fordi det ikke vil være reklameinntekter nok til å dekke kostnadene. Tidene forandrer seg. Enten må lønningene ned eller de må klare seg med færre journalister. Blir det for få journalister, vil det få konsekvenser for hva TV2 kan tilby seerne. Færre seere gir færre annonsekroner.

Fotballklubbene har også et problem med for høye spillerlønninger. Det er kul umulig å få de inntekter en trenger via billetter og sponsing. Det kan argumenteres mot å selge stjernespillere slik en del nå gjør. For da blir det færre som vil se kampene og laget kan levere dårligere resultater.

I Nettavisen kutter de ansatte til den stor gullmedaljen. Underskuddet i fjor ble på 90 millioner kroner. Færre journalister, betyr færre saker på nettet. Det gir igjen færre lesere og klikk som fører til lavere annonseinntekter. Spørsmålet er om det finnes et balansepunkt der kostnadene dekkes opp av inntektene.

Det er dette balansepunktet er vanskelig. Kostnadskutt kan raskt gjennomføres. Konsekvensene av kostnadskutt merkes som regel først over tid. Når kostnadskutt går ut over kvalitet eller kunde/leseropplevd verdi, løper man en stor risiko. Å ikke foreta seg noe, men fortsette med tap kan være en enda større risiko.

Det kan ta kort tid før kunder/lesere opplever et fall i kvalitet og verdi. Det tar mye lengre tid og koster gjerne langt mer å vinne tilbake tapte skanser.         

Erna Solberg har kjempet i motvind i måneder og år. I partilederdebatten i går fikk hun uttelling for sin omstridte «både og»-strategi. En partileder på oppadstigende kurs en måned før valget kan snu en utvikling, skriver redaktør Magne Lerø .

Erna Solberg kan smile fornøyd. I dag pryder hun forsiden i VG, ikke fordi hun slanker seg, men fordi hun gjorde det best i partilederdebatten på NRK i går. Hvis hun er riktig heldig, begynner avisen også å skrive mer om Høyres politikk.

Solberg maktet i går å fremstå som den sentrale politikeren på borgerlig side. Det er hun som sitter med nøkkelen, fordi hun er den «alle borgrlige» vil samarbeide med. Hun framsto i går med større sikkerhet og gjennomslagskraft enn tidligere. Hun lar seg definitivt ikke vippe av pinnen av dårlige meningsmålinger og saftig intern kritikk.

Mediene har en forsterkende effekt. Når Solberg i går var noe mer på offensiven enn man hadde ventet, blir hun gjort til en vinner. Det er mye å hente på å kunne gå inn i den avgjørende del av valgkampen på oppadstigende mediekurs.

Det interessante med en partilederdebatt er at partiene der og da utfordres til å forhold seg til hverandre. De sa ikke så mye nytt om plan a, b eller c. Det var stort sett en gjentakelse av kjente posisjoner. Men der og da fremsto ikke Siv Jensen som et troverdig alternativ til Jens Stoltenberg som statsminister. I den grad noen gjorde det, var det Erna Solberg.

Høyre kjørte selvsagt fram Jan Petersen som statsminister da de forhandlet med KrF og Venstre om å danne regjering. De tre partiene ga opp i første runde. Da sa Carl I. Hagen at de vær så god fikk gjøre et nytt forsøk og satse på Kjell Magne Bondevik. Slik ble det, selv om Høyre var størst.

Siv Jensen pukker på sin rett til å være statsministerkandidat, fordi hun er størst. Det er god indremedisin, men for Frps velgere er det nok viktigere at Frp få regjeringsmakt enn at Siv Jensen blir statsminister.

Lars Sponheim lukker ikke helt døren for et sak til sak-samarbeid med en regjering bestående av Høyre og Frp. Før man eventuelt skulle komme dit, vil Sponheim ha laget mye baluba. Det første han vil gå inn for er Erna Solberg som statsminister, ikke Siv Jensen.

Meningsmålingene oppfører seg litt for mye som en jojo for tiden. Det er altfor tidlig å spå hvilket utfall valget vil få. Av de tre alternativene som er mulig etter dette valget, er en regjering bestående av Høyre og Frp det minst sannsynlige. Det er slett ikke umulig for de rødgrønne å få et fornyet mandat fra velgerne. Da fortsetter de rødgrønne inntil de eventuelt ryker på oljeboring eller en EU-søknad.

Hvis Jens Stoltenberg fortsetter i en mindretallsregjering etter valget, vil Ap flytte seg noen hakk inn mot sentrum. Det passer Jens Stoltenberg utmerket. Han passer godt på i valgkampen å legge seg ut med KrF og Venstre.

Jens Stoltenberg og Siv Jensen har gjennomført sin første TV-duell. Her spiller hun rollen som den dristige utfordreren godt. Jens Stoltenberg spiller rollen som den erfarne statsmann, men uten å virke overlegen. Det blir en god forestilling av det, men det er ennå et godt stykke igjen før seerne får inntrykk av at her pågår det en duell mellom to reelle statsministerkandidater.

Så er da også Jens Stoltenberg den folk vil ha. 16 prosent foretrekker Siv Jensen som statsminister. Omtrent halvparten så mange vil ha Erna Solberg, mens tre dobbelt så mange vil ha Jens Stoltenberg, viser en undersøkelse som NRK har fått foretatt.

På borgerlig side er det ingen som gjør Jens Stoltenberg rangen stridig som statsminister. For fire år siden fremsto Kjell Magne Bondevik som et langt mer reelt alternativ enn Siv Jensen gjør i dag. 

Det kaos som hersker rundt en borgerlig regjering, startet med at Carl I. Hagen gjorde de klart at det for Frp var fullstendig uaktuelt å gi støtte til en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister. I den fastlåste posisjonen som har vart i fire år, valgte Høyre i vår å spille en brobyggerrolle.

Erna Solberg har blitt kritisert sterkt de siste månedene for at hun ikke har valgt side, Frp eller Venstre og KrF. Når meningene er sterkt delte i partiet, var det gode grunner for å utsette en slik avklaring til etter valget. Det gir Erna Solberg mulighet til å spille framstå som den samlende på borgerlig side. Den rollen gir henne i dag en sekser i VG og en femmer i Dagbladet. Det kan også gi uttelling hos velgerne etter hvert.

Politiforbundets Arne Johannessen og Frps Jan Aril Ellingsen snakker i tåka når de anklager Knut Storberget for å ha satt i gang en lekeprosess for å få ansatt ny PST-sjef. Man leker med søkere hvis man faktisk har bestemt seg, men later som om man ikke har det, skriver redaktør Magne Lerø .

Advokat Janne Kristiansen har søkt stillingen som ny sjef for Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Hun skal være blitt oppfordret av Knut Storberget til å søke. Det har også meldt seg tre andre kvalifiserte søkere.

Sist stillingen ble lyst ut, mente daværende justisminister Odd Einar Dørum at ingen av søkerne hadde de kvalifikasjoner han var ute etter. Da tauet man inn, eller rettere sagt, oppfordret Jørn Holme til å søke. Nå slutter han for å bli ny Riksantikvar.

– Hvis det er slik at toppstillinger er avgjort før søknadsfristen er ute, så er vi på gale veier, sier lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, til Aftenposten. Han vet ikke om Kristiansen er lovet jobben. Han vil bare forsikre seg at det blir en reell prosess, ikke en lekeprosess.

– Alle søkere må være sikret likebehandling, sier han,

Frps justispolitiske talsmann, Jan Arild Ellingsen, er generelt skeptisk til at noen blir oppfordret til å søke fordi det oppstår en avhengighet. Han tror Storberget allerede har bestemt seg for Kristiansen. Hvis man først vil oppfordre noen til å søke, så bør en oppfordre flere, sier han. Det er omtrent som å høre de som mener at det helst også bør være to kandidater ved alle valg. Siv Jensen burde hatt en motkandidat da hun ble valgt til å etterfølge Hagen. Det burde ikke vært avklart på forhånd.

Det er forskjell på å oppfordre noen til å søke en stilling og å gi garanterer for at man blir ansatt. Det vet de som blir oppfordret. Her har Storberget oppfordret Kristiansen til å søke før fristen var ute. Hun deltar derfor i ansettelsesprosessen på lik linje med andre fra starten av.

Ansettelse av toppsjefer i sentrale stillinger er et ledelsesansvar. Å være aktiv med å oppfordre noen til å søke, er ikke kritikkverdig. Det er ganske normalt at den som har ansvar for å ansette i viktige stillinger, engasjerer seg for å få fram aktuelle søkere. Noen ganger velger man i offentlig sektor å engasjere en hodejeger fra starten av. Man vet at de mest aktuelle som regel ikke stiller seg i kø på egen hånd.

Når en statsråd oppfordrer noen om å søke, er grunnen den at man er ute etter noen med tilleggskvalifikasjoner ut over tradisjonelle kriterier knyttet til utdannelse og relevant erfaring. Jørn Holme er jurist og hadde solid politisk erfaring. Janne Kristiansen er ikke politiker, men hun har bred samfunnsmessig erfaring gjennom å ha ledet gjennopptagelseskommisjonen og jobbet i flere tunge strafferettslige utvalg. De andre søkerne har en mer tradisjonell politifaglig bakgrunn, blant annet fra PST.

Det er gode grunner for at PST-sjefen skal komme utenfra og ha den type erfaring som Holme og Kristiansen har.

Det er fritt for enhver å mene noe offentlig om hvem av søkerne som bør få jobben. Det må Johannessen og Ellingsen gjerne mene noe om. De bør konsentrere seg om realitetene. Det er ikke begått noen formelle feil. Alt er som normalt.

Knut Storberget har vist at han er opptatt av å sikre seg de sjefer han mener fungerer best. Han sørget for å få utvidet Ingelin Killengreens åremål som politidirektør. Storberget fortok seg ikke noe formelt galt, men han valgte å opptre politiske kontroversielt. Storberget la vekt på realitetene. Han ville at Ingelin Killengreen skulle fortsette en ny periode.

Vi tror faktisk Knut Storberget har bestemt seg for Janne Kristiansen. Det kan han ikke kritiseres for.

Han man lyst ut en stilling, må det kjøres en prosess. Men dersom saken i realiteten er avgjort, blir det en lekeprosess dersom det kjøres full pakke med hodejeger dybdeintervjuer, personlighetstester og referansesjekk.

SAS-sjef Mats Jansson bør gå ned minst én million i lønn når han nå krever at ansatte skal redusere lønnen med 10-20 prosent. En toppsjef kan ikke unndra seg selv for de kostnadskutt han foreskriver. Bra at Jansson har tatt det første skrittet, skriver redaktør Magne Lerø .

Nordmenn flest tjener mer enn de fleste svensker. Når det gjelder toppsjeflønninger, er det motsatt. E24 sammenligner SAS-sjef Mats Janssons lønn med norske toppledere. Omregnet i norske kroner viser den følgende:

• Mats Jansson, SAS: 8,5 millioner kroner
• Dag Opedal, Orkla: 5 millioner kroner
• Sverre Leiro, Norges- Gruppen: 5,2 millioner kroner
• Eivind Reiten, Hydro: 6 millioner kroner
• Jon Fredrik Baksaas, Telenor: 4,8 millioner kroner
• Helge Lund, StatoilHydro: 6,8 millioner kroner

Bonuser og andre ytelser er ikke tatt med. Bildet er ikke så entydig. E 24 kunne ha tatt med at Stein Erik Hagen betalte Peter Ruzicka 10 millioner i fjor, da var bonuser riktignok med. En del av sjefene i Røkkes Aker, har også vært oppe på et slikt nivå.

SAS-sjef Mats Jansson har gjort et poeng av at norske ansatte er langt dyrere enn svenske – og antyder derfor kraftigere lønnskutt i Norge enn i de andre landene. Det har provosert ansatte i Norge. Hovedtillitsvalgt Hans Jacob Opsahl i SAS Personalklubb uttaler til Aftenposten at svenske Jansson selv kunne begynne å harmonere sin egen lønn med norske forhold.

Han har selvsagt et retorisk poeng, men argumentasjonen holder ikke. Et selskap må betale markedslønn til sin toppsjef. Det finnes ikke et objektivt sammenligningsgrunnlag for toppsjefer slik det gjør for piloter og kabinansatte. De vet hva piloter i Norwegian tjener. De ligger langt lavere. Jansson gjør det nå klinkende klart at SAS vi tape konkurransen med Norwegian og andre flyselskaper dersom de ikke får redusert kostnaden per ansatt. Det haster. Klokken er fem på tolv. Det må skje i høst.

Det kan være SAS i disse tider kunne rekruttert en toppsjef som hadde akseptert en lønn som lå et en millioner eller to lavere. Men nå har de nå en gang ansatt Jansson. Og han fikk ikke en urimelig høy lønn sammenlignet med hva toppsjefer i internasjonale selskaper tjener. Selv om Norge er inne på eiersiden i SAS, kan ingen forlange at toppsjefen skal lønnes ut fra norske forhold.

Mats Jansson er en sjef som forstår at han ikke kan kreve lønnskutt for andre og unnta seg selv. Han kuttet egen lønn med seks prosent tidligere i år og sa fra seg bonus for 2008. Han sa på pressekonferansen i går at han er villig til å vurdere nye lønnskutt for seg selv. Vel talt, og nødvendig for å få med de ansatte med på å redusere sin lønn, pensjon eller avstå fra andre opparbeidede rettigheter.

SAS har i årevis brukt sparekniven. Nå har konsernsjef  Mats Jansson trukket sparesverdet. Han ser ut til å forlate samarbeidslinjen med de ansatte for å kunne bruke alle maktmidler for å tvinge de ansatte til lønnskutt og oppsigelser. Han kan håpe at de ansatte tar krisen inn over seg på overtid, skriver redaktør Magne Lerø .

SAS tidligere konsernsjef Jørgen Lindegaard kuttet kostnader for over 10 milliarder de siste årene han var konsernsjef. De ansatte strittet imot. Aksjoner fra de ansatte førte til stor forsinkelser gang etter gang. Det gjorde situasjonen enda verre.

Da Mats Jansson ble konsernsjef, gjorde han det klart at det måtte bli slutt på streiker og aksjoner som rammet flytrafikken. Hvis ikke har vi tapt før vi er kommet i gang, var Janssons budskap. Den strategien han valgte var å inngå et mer forpliktende samarbeid med de ansatte. Ledelse og fagforeninger lovet hverandre at de skulle bli enige. De skulle slutte å vifte med streikevåpenet i tide og utide. Ledelsen skulle involvere de ansatte i beslutningsprosessen fra starten av.

Denne strategien har fungert. SAS er ikke blitt rammet av streiker de siste årene. De ansatte har frontet tøffe kostnadskutt. SAS er nå blant de mest pålitelige flyselskapene i Europa.

SAS-ledelsen har måttet godta at de ikke har fått de ansatte med på så store kostnadskutt som de har ment har vært helt nødvendig. Nå kan ikke SAS- ledelsen leve med smertefulle kompromisser lenger. De må presse de ansatte over deres smertegrense for redde selskapet.

Flere store flyselskaper har gått konkurs eller blitt kjøpt opp de siste syv-åtte årene. SAS har klart å holde seg på vingene, men nå er vi i ”deep, deep shit”, sier Mats Jansson hvis de ikke får gjennomført det gigantiske kostnadskuttet han nå lanserer. Han vil kutte lønningene til en del av de ansatte med 10-20 prosent. Lønnsnivået ligger høyt i Norge. Så her får sjefen for SAS Norge, Ola Strand, er kraftig utfordring. Han sier til Aftenposten at han regner med å måtte be 500 ansatte om å slutte. Hvor mange som må slutte, avhenger av hvordan det går med lønnskuttene.

Jon Lyng, leder for de kabinansattes forening, sier de ikke vil akseptere lønnskutt. Det får holde med de kuttene som er foretatt, mener han. Representanter for Parat sier de rede til å forhandle om lønnskutt.

Det er altså ikke bare samarbeidet mellom ledelse og fagforeninger som nå knirker. Konflikten fagforeningen imellom kan bli særdeles ille. Det vil Jansson kunne utnytte. Han har allerede oppnådd at Parat taler hans sak.

Mats Jansen kaller det som nå skal skje for det endelige oppgjøret med arven fra den tiden SAS var monopolist. Nå skal lønns og arbeidsbetingelser ned på nivået til konkurrentene. Konkurs er alternativet.

Det mest sannsynlige på sikt er at SAS blir overtatt av Lufthansa. Men man selger ikke høns i regnvær. SAS fremstår nå som lite attraktiv. Hvem vil overta et selskap med tusenvis av overbetalte ansatte i forhold til det som nå er vanlig i bransjen?

Vil du ikke, så skal du. Det er Mats Janssons nye strategi. Han vil ikke sitte å se på at det selskapet han har ansvar for går konkurs. SAS har i årevis brukt sparekniven. Nå har Jansson trukket sparesverdet.

Mats Jansson står imidlertid ikke fritt til å gjøre som han vil. Han er bundet både av arbeidsmiljølov og avtaleverk. Han må gå i dialog med de ansatte og håpe på at de går med på drastiske kostnadskutt for å berge ansatte – og flyruter. Og Jansson kommer opp med en plan for hva han vil foreta seg dersom de ansatte ikke akseptere kostnadskuttene, er ikke godt å si.

Mats Jansson kalkulerer nok med bråk og spetakkel. Det er ikke usannsynlig at saker havner i Arbeidsretten. Spørsmålet er hvordan arbeidsgivers styringsrett er å forstå hvis store grupper ansatte aksepterer kostnadskutt, mens en gruppe nekter å akseptere et lønnsnivå på nivå med det som er vanlig i bransjen.

De ansatte må vurdere hva som vil skje dersom Jansson kaster kortene og overlater SAS til Lufthansa. Da kan det bli enda flere oppsigelser og enda tøffere krav om lønnskutt.

Carl I. Hagen har rett i at Ap ikke kan gi garantier i eldreomsorgen uten å gå veien om lovgivning. Men vi kan ikke ende opp med eldre som ringer advokaten sin fordi de synes det er for lenge siden de har fått dusje, skriver redaktør Magne Lerø .

I går la Ap fram et tipunktsprogram for en styrket eldreomsorg. De lanserer en ny «verdighetsgaranti» der det står at ingen skal tvinges til køys på unormale tider, at alle skal få seg en dusj eller kunne gå ut når de har behov for det og ha rett til enerom. Alle skal få plass i sykehjem eller omsorgsbolig. 12.000 nye årsverk skal inn i eldreomsorgen.

Ikke dårlig, men Frp mener selvsagt at de er enda bedre. Frp vil ha en egen «eldreminister» i sin regjering, og Carl I. Hagen er nok tiltenkt den posisjonen.

– Aps eldreplan er null verd hvis det ikke finnes rettslige sanksjonsmidler, sier Carl I. Hagen som nå tituleres som Frps eldregeneral, til Aftenposten i dag. Han forstår ikke hva Ap mener med garanti. 

– Kan man ta den til retten? Ta den til domstolen? Hvilke sanksjonsmidler finnes hvis ikke løftene etterleves?, spør han og mener det må sanksjonsmidler til mot kommunene dersom det skal ha noen mening å snakke om garanti.

Carl I. Hagen har rett. Hvis staten skal gi garantier til befolkningen, gjøres dette ved å lage lover som det offentlige er forpliktet av. Staten kan ikke gi garanti på vegne av kommunene. Det er kommunene som har ansvaret for eldreomsorgen. Staten kan imidlertid gi øremerkede midler til kommunene. Som garanti betraktet er imidlertid Jens Stoltenbergs velferdsgaranti null verd. Dette må oppfattes som et løfte. Løftet er prisverdig konkret utformet. Det betyr at det blir mulig å bruke storslegga mot Ap dersom de ikke sørger for at det de sier i «garantiform» skjer i praksis.

Å tilby eldre en verdig alderdom er det bred politisk enighet om. Frp vil nasjonalisere mest mulig av helse- og eldreomsorgen. De andre partiene fastholder at de er kommunene som må ha ansvaret. Bjarne Håkon Hanssen vil endatil legge større ansvar på kommunene også for de som er syke. Kommunene skal engasjeres sterkere i forebyggende helsearbeid, og de skal i større grad ta hånd om enklere medisinsk behandling som i dag gjøres ved sykehusene.

Eldreomsorgen varierer fra kommunene til kommune. I enkelte kommuner har eldre det som plommen i egget sammenlignet med situasjonen for eldre i andre kommuner. Slik vil det fortsatt være så lenge det er kommunene som har ansvaret.

Hvor langt Frp vi gå i sin lovfesting er ikke godt å si. – Hvis jeg ikke får dusje nå, ringer jeg advokaten min? – er det slik Carl I. Hagen mener det skal være? Det skal bli tilstander rundt dersom det skal gå rundt en haug med jurister å føre saker for eldre som mener de ikke får den verdighet og omsorg som de ifølge loven har krav på.

Ap kan ikke garantere at alle ansatte får dusje når de selv ønsker det. Denne typen omsorg kan og bør ikke lovfestes. Det er noen annet å garantere årlig tannhelsekontroll for alle over 75 år, som de gjør. Det er rettighet eldre kan benytt seg av og som kommunene helt sikkert klarer å finne en løsning på.

Ap kaster blår i øynene på folk når de snakker om garantier, men det er utmerket at de gir håndfaste løfter. Det er neppe grunn til å tvile på at Ap mener alvor med å ville styrke eldreomsorgen. Det avgjørende i praksis er at kommunene har økonomi til å iverksette den verdige eldreomsorg som politikerne snakker om. Og ikke minst, at de får fatt i mange nok pleiere.

Vi får leve med at kvaliteten på omsorgen varierer, fordi det alltid vil finnes rike og fattige kommuner, og fordi kommunepolitikerne vil prioritere ulikt.

Nå benytter SV sjansen til å varsle tøffere EU-kamp mot Jens. De vet imidlertid at i  EU-saker blir det som Jens og Ap vil, med unntak av det å søke medlemskap. Så lenge det varer, skriver redaktør Magne Lerø .

Jens Stoltenberg vil ikke si hva han mener om oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Han vil ha mer kunnskap først. Alle andre partier er rede til å ta standpunkt nå, men ikke Ap. Jens Stoltenberg vil også snakke minst mulig om EU. Han er for at Norge skal bli medlem, men imot de neste fire årene fordi han vil regjere sammen med SV og Sp. Jens Stoltenberg vil også ha minst mulig snakk om de EU-sakene det står strid om i regjeringen. Det gjelder direktivene om datalagring, post og helse. Dette snakker Liv Signe Navarsete og Kristin Halvorsen gjerne om. De krever at regjeringen skal benytte reservasjonsretten mot disse direktivene.

SV varsler EU-kamp mot Jens, skriver Dagsavisen i dag.

–         EØS-avtalen blir verre og verre for Norge. Vi blir pålagt saker som ikke noe politiske flertall i Norge ville innført på egen hånd. Kampen om reservasjonsretten vil tilspisse seg, sier nestleder Audun Lysbakken.

Det gikk både vinter og vår før regjeringen tidligere i år bestemte seg for å akseptere EUs tjenestedirektiv. Det skjedde til høylytte protester fra SV og Sp. Her hadde de også flertallet i LO med på laget. Men Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre ville ikke ta sjansen på å sette EØS-avtalen i fare ved å reservere seg.

Nå vil altså SV og Sp ha Jens Stoltenberg til å si nei til tre EU-direktiv, og det i en situasjon hvor Island har bestemt seg for å starte forhandlingene om EU-medlemskap. Glem det. Jens Stoltenberg kommer til å kjøre over Liv Signe Navarsete og Kristin Halvorsen tre ganger om nødvendig. Forholdet til EU, er det Ap som skal ha styringen over. SV og Sp har fått de skal ha, nemlig at Ap lar spørsmålet om medlemskap ligge.

Blir Island EU-medlem, vil det svekke EØS- avtalen. Den tåler neppe at Norge begynner å reservere seg. Det bekymrer ikke SV og Sp. De vil gjerne droppe hele EØS-avtalen. Skepsis mot EØS-avtalen er det i flere partier. Og det synes å være bred enighet om at det trengs en evaluering av EØS-avtalen. Hva er poenget med det? Det er nær sagt en umulig oppgave å evaluere EØS uten å reise spørsmålet om medlemskap.

EØS-avtalen begrenser vår handlefrihet og flere av EU- direktivene kan vi ha kritiske merknader til. EØS-avtalen går imidlertid ut på at vi svelger unna direktivene selv om vi ikke har vært med i de fora som har bestemt hvordan de skal være. Reservasjonsretten er mer en formalitet enn en realitet. Derfor har vi ikke benyttet oss av reservasjonsretten. Det må være at et direktiv gir spesielt ille konsekvenser for Norge om EU vil akseptere at vi reserverer oss.

Nå er det valgkamp, og da er de rødgrønne enige om at de skal gi hverandre frihet til å markere egne standpunkter. Nå er det lov å si at man vil skjerpe kampen mot Ap og Jens Stoltenberg når det gjelder oljeboring i Lofoten og diverse EU-direktiver. Nå gjelder det for

SV og Sp å tiltrekke seg de velgere som de har mistet som følge av alle kompromissende de har måttet inngå med Ap i regjering. I noen uker nå gjør SV og Sp det de kan for å blankpusse egen profil.

Når viktige saker skal avgjøres, og særlig i saker der SV og Sp har et syn som avviker for det det det er tverrpolitisk enighet om, er det Jens Stoltenberg som bestemmer.

Leder for Nei til EU, Heming Olaussen, sier til Klassekampen i dag at det beste er om de rødgrønne fortsetter å regjere. SV og Sp holder Ap i sjakk når det gjelder EU. I Ap-ledelsen mener de tiden ikke er inne for å sette EU-saken øverst på den politiske dagsorden. Derfor kan Jens Stoltenberg leve godt med at Sp og SV bråker om EU-direktivene. Han vet at det er han som til slutt avgjør saken.

Det er ikke godt å vite hvilken strategi Jens Stoltenberg vil velge for å få Norge inn i EU. Det vet han neppe selv. Først er de valg.

Kommunikasjonseksperter som tror Høyre øker sin oppslutning i takt med at Erna Solberg trimmer av seg kiloene, har gått seg vill i sin egen kompetanse. Det er nummeret før Jan Thomas inntar arenaen, skriver Magne Lerø .

Brune, veltrente politikere er i ferd med å bli viktigere enn selve politikken, mener eksperter. Det skriver VG i dag. Ifølge kommunikasjonsekspert Terje Ringdal er kroppen blitt en valgplakat.

– Det å være brun og se opplagt og nytrent ut er ofte et langt bedre argument enn de politiske argumentene, sier han.

Han hevder også at det å være slank handler om å ha kontroll og at de som er feite viser at de ikke har det.

– Jeg tror at et at Arbeiderpartiets beste argumenter er den vakre og veltrente Jens Stoltenberg. For alle partilederne og hele valgkampen, så tror jeg vi kan si at BMI kommer til å være vel så viktig som BNP.

Festlig, men hvor tar Ringdal dette fra? Mener han på alvor at Høyre vil øke sin oppslutning i takt med at Erna Solberg trimmer av seg kiloene. Høyres problem er altså Solbergs vekt? Når det går så bra med Frp er det fordi Siv Jensen også er brun og ser veltrent ut? Og når KrF gikk opp på siste måling var det fordi Dagfinn Høybråten nå tar seg riktig godt ut på hesteryggen?

Hvis noen tauer inn Kjell Terje Ringdal som kommunikasjonsrådgiver, kommer han vel trekkene med Jan Tomas som assistent. 

Sigurd Grytten, administrerende direktør i Burson-Marsteller minner om at budskapet kommer langt ned på listen når man ber folk om å rapportere hva de har fått med seg av en muntlig argumentasjon. Vi er ifølge ham mer opptatt av hvordan hva vi ser enn hva vi hører.

Han mener utseendet er særlig viktig hvis man vil bli statsminister. Da gjelder det ikke minst å se ut som det. Det han sier, er for så vidt greit nok.

Det viktigste er imidlertid å merke seg det valgforsker Hanne Marthe Narud sier. Hun minne om at det ikke finnes noen forskning som viser at utseende er avgjørende. Jens Stoltenberg gjorde et katastrofalt dårlig valg i 2001. Da så da Jens Stoltenberg like vital og brun ut som han gjør nå. Eller mener Ringdal kanskje han er blitt penere og at han faktisk er mer veltrent nå enn for åtte år siden?

Noen mener folk leter etter gjenkjennelse hos politiker. De representerer oss, og vi vil gjerne at de ska være ”en av oss”. I så fall kan det ikke være så galt å være litt småfeit. Det er det mange som er.

Vi tror nå ennå folk er i stand til å forstå det politikk handler om. Vi tror det er Frps politikk som har brakt Frp der de er, ikke Carl I. Hagen og Siv Jensens utseende.  

Samtidig er politikerne barn av sin tid. Vi er for tiden overopptatt av hvordan vi ser ut. Jan Tomas ville blitt ledd ut for 10 år siden. Nå har han etablert seg som en akseptert kjendis som sprer sitt budskap om at det gjelder å ta seg godt ut. Og mediene er i disse dager opptatt av hvordan politikerne fremstår. En politiker eller andre som opptrer i mediene, må bry seg med sitt eget utseende. Til alle tider har mennesker ønsket å ta seg godt ut, særlig de som søker en posisjon som gir stor oppmerksomhet.

Politikerne må gi mediene og velgerne det de vil ha. Vi vil han friske og sterke politikere som spiser sunt, leser en del bøker, deltar på en del kulturelle aktiviteter, trimmer og går tur i fjellet eller svømmer. Politikere bygger sitt image.

VG var på forsiden i VG i går med nyheten om at hun svømmer 1500 meter for å bli slankere. Det gjør neppe et flertall av befolkningen. Her er altså Erna i første rekke. Og hvis nå det går bedre med Høyre fremover, vil vel Ringdal ha opplyst om hvor mye Erna Solberg har klart å gå ned i vekt. Slik at de kan få bekreftet BMI-teorien sin.

Det er de færreste som vil ta bryet med å vaksinere seg mot svineinfluensa. Myndighetene sløser med penger når de nå har kjøpt inn vaksiner til oss alle for 650 millioner kroner. Bruk heller pengene på mennesker som er syke, skriver redaktør Magne Lerø.

Norske helsemyndigheter har kjøpt inn 9,4 millioner doser av vaksiner mot svineinfluensa. Prislappen er 650 millioner kroner. I tillegg vil det gå med en del hundre tusen arbeidstimer dersom alle disse vaksinene skal brukes.

Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, mener dette er å kaste penger ut av vinduet.

– Det er vanvittig å bruke 650 millioner kroner på å kjøpe innvaksine til hele befolkningen. Bjørn Inge Larsen og Helsedirektoratet har hausset opp hele epidemien, sier han til Vårt Land. Han avviser at det er noen grunn for 98 prosent av befolkningen å være føre var i forhold til en epidemi som for de fleste vil fortone seg som en forkjølelse eller lettere influensa.

Folkehelseinstituttet forventer at 1,4 millioner nordmenn blir smittet, omtrent 300 000 hver uke når influensaen herjer som verst. 420 000 av oss vil oppsøke lege og 14 000 blir innlagt på sykehus, tror folkeheleseekpertene.

I går kunne helseminister Bjarne Håkon Hanssen fortelle at han har planer om å beordre tidligere ansatte i helsevesenet og andre med kompetanse til å hjelpe til på sykehusene. Bare gravide, enslige forsørgere og funksjonshemmede blir unntatt.

Alle arbeidsgivere bør ha planer om hva de vil foreta seg når kriser rammer. Men når alle nå skal løpe rundt og fortelle om alt de vil foreta seg dersom influensaen rammer med full styrke, bidrar man til å gi denne epidemien dimensjoner det neppe er grunnlag for.

De om er gitt ansvar for folkehelsen her i landet, synes ikke de kan snakke om noe annet enn farene og hva man gjør for å beskytte befolkningen best mulig. Det er utmerket at folk med medisinsk kompetanse nyanserer det bildet om myndighetene skaper.

Å vaksinere seg mot influensa er ikke noe nytt. Noen mennesker velger å vaksinere seg så snart de hører om at influensa er på vei. De fleste bryr seg ikke. Når leger nå snakker om at svineinfluensaen ikke blir verre enn en forkjølelse og en lett influensa, er det de færreste som vil bry seg med å vaksinere seg. Da blir det meningløst å bruke 650 millioner kroner for å kjøpe vaksiner til hele befolkningen. Hvem har tatt denne avgjørelsen? En skulle tror det var snakk om tvangsvaksinering av hele befolkningen.

Å opprettholde en beredskap koster alltid noe. Spørsmålet er imidlertid om ikke 650 millioner kunne vært anvendt på en bedre måte for å styrke folkehelsen eller rett og slett behandle mennesker som er syke. Det er mennesker som er langt sykere enn det de fleste blir av svineinfluensa som ikke får den behandlingen de trenger. Helsekøene er fortatt for lange, for eksempel.

Alle erfaring tyder på at når vi overfokuserer på et mål, går det utover andre. Det kan komme til å bli konklusjonen når vi mot årets slutt kan oppsummere erfaringene rundt svineinfluensaen.

Berit Kjøll får i det minst bruke styrehonoraret sitt for å dekke deler av sin egen medierådgivning. Et godt råd til henne hadde vært å be henne si minst mulig, men da hadde det ikke blitt mye å fakturere for Geelmuyden.Kiese, skriver redaktør Magne Lerø .

I forrige uke ble det kjent at Berit Kjøll kjøpte råd fra kommunikasjonsbyrået Geelmuyden. Kiese for 740 000 kroner for vite hva hun skulle si til mediene om sin egen rolle som styremedlem i Aker Holding. I går ble det kjent at hun også kjøpte advokattjenester for 500 000 kroner. Det kan da umulig ha skjedd før at et styremedlem har påført skattebetalerne kostnader på over 1,2 millioner knyttet til utøvelse av sitt syreverv i en enkelt sak.

Berit Kjøll ble fullstendig slått ut da salget av aksjer internt i Aker-systemet eksploderte i mediene. Markedet reagerte, og det ble hevdet at Aker Solution hadde kjøpt ”søppelselskaper” til dobbelt pris av hva selskapene faktisk var verd. Kjøll var ikke alene om å bli satt ut. Næringsminister Sylvia Brustad mistet også dømmekraften og sa hun var forbannet på det Kjell Inge Røkke og ledelsen i Aker hadde funnet på. Handelen skulle stoppes og statsråden ga Akerledelsen beskjed om å gå tilbake til start og behandle saken på nytt. Det endte med nærmest full seier for Røkke, en pinlig retrett for Brustad og Berit Kjøll fikk sparken fra styret. Offisielt trakk hun seg selv. Men det var i realiteten umulig å fortsette i styret etter at hun nærmest påsto at hun hadde blitt rundlurt av styreleder og konsernsjef Øyvind Eriksen.

Øyvind Eriksen har ansvar for en slett styrebehandling av denne saken. Det er styreleders oppgave å sørge for at styret har den nødvendige oversikt, innsikt og påvirkningsmulighet i saker som berører styrets ansvarsområde. Et styremedlem med større industriell erfaring og høyere juridisk kompetanse enn Berit Kjøll, ville sannsynligvis kunne slått neven i bordet på et tidligere tidspunkt og forlangt en skikkelig og uttømmende saksbehandling. Berit Kjøll hevder hun har gjort det som forventes av et styremedlem ut fra de informasjoner hun fikk. Krangelen mellom Kjøll og Aker-ledelsen om hva som har skjedd, er et avsluttet kapittel.

Denne striden har kostet både selskapet og staten atskillige titalls millioner. Kjølls halve million er ikke mer enn et spytt i havet. Aker Holdning bør dekke Kjølls advokatutgifter på 500 000. Et styremedlem har rett til å få en sak tilstrekkelig belyst slik at man er trygg på at man skjøtter sitt ansvar på en betryggende måte. Det betyr ikke at styremedlemmer kan rekvirere juridisk bistand og sende regningen til selskapet. Men i denne spesielle saken bør selskapets ledelse innse og innrømme at det var grunnlag for styret å be om en eksterne juridisk vurdering av de forhold Berit Kjøll var opptatt av.

Beit Kjøll sendte først regningen på 740 000 kroner i informasjonsrådgivning til Aker Holdning. Den ble selvsagt returnert. Det har neppe skjedd før at et styremedlem har kjøpt medierådgivning for et slikt beløp. Normalt skal ikke styremedlemmer uttale seg til mediene. Det er det styreleder som gjør. Berit Kjøll valgte å gå i strupen på ledelsen i Aker og flertallet i det styret hun var medlem i. Hun sendte ut pressemeldinger og uttalte seg både seint og tidlig. Det er merkelig at de erfarne rådgiverne i Geelmuyden. Kiese kan ha anbefalt henne å opptre som frontfigur i en mediekamp i rollen som styremedlem.

Et styremedlem representerer alle aksjonærene. Berit Kjøll var foreslått av staten, men hun satt ikke i styret som et talerør, en spion eller rapportør for næringsministeren. Berit Kjøll skulle trukket seg som styremedlem da det ble klart at Akerledelsen ikke aktet å imøtekomme statsrådens ”forbannede krav” om å legge transaksjonen død. Et styremedlem marker sitt syn ved å stemme og eventuelt formulere en protokolltilførsel. Hvis det ikke er tilstrekkelig, skal man trekke seg, og da kan man velge å gi en offentlig begrunnelse. Men at et styremedlem går i krigen i full offentlighet mot resten av styret, hører ingensteds hjemme. Det var det første Geelmuyden. Kiese burde ha sagt til Kjøll. Men da hadde de ikke blitt mye å fakturere.

Kjøll har noe å lære av Røkke. Hele Medie-Norge krevde at han skulle forklare seg. Røkke ventet til han hadde full oversikt. Så snakket han – lenge og ved, dristig og forberedt.

Berit Kjøll har ikke gjort en avtale med Næringsdepartementet om at de skal dekke 1,2 millioner kroner i konsulenttjenester. Hvis ikke Aker Holding dekker en halv million i advokatkostnader, bør departementet ta denne regningen. Det har en verdi for staten å få belyst de sider som Berit Kjøll var opptatt av.                 

Men 740 000 i medierådgivning kan ikke staten dekke så lenge det ikke er avtalt eller Berit Kjøll ikke har fått beskjed om å spille rollen som frontsoldat i informasjonskrigen. Her kan det ha oppstått en misforståelse. Det taler for at staten dekker deler av regningen. Berit Kjøll får i det minst bruke styrehonoraret sitt for å dekke sin egen medierådgivning.