Det er en langt bedre strategi for de rødgrønne partiene åmarkere sin egen politikk fremfor å kjøre fram en rekke ulneregjeringskompromisser som saker i valgkampen. For SV er det helt nødvendig atKristin Halvorsen nå får litt fri til å være populist igjen, skriver redaktørMagne Lerø. 

Det er ikke mye driv og engasjement mediene i dag formidleretter at de rødgrønne i går lanserte sitt syv punkters veivalgsprogram forhvordan de vi styre landet de neste fire år. Ikke er det tydelig nok, ikkedristig nok, ikke nyskapende nok og ikke samlende nok. Det holder ikke å snakkeom det de har foretatt seg i årene som ligger bak. Velgerne må få vite mer omhva de vil gjøre i årene som ligger foran. Det er melodien som går igjen i depolitiske kommentarene. Greit nok.

En god del politiske kommentarer skrives ut fra et merideelt utgangspunkt enn den virkeligheten partiene befinner seg i. De rødgrønneburde ha vær tydeligere. De borgerlige burde hatt et klartregjeringsalternativ. Høyre burde ha bestemt seg, enten for å regjere med Frpeller Venstre og KrF. Høyre og Frp burde ha gjort det klart overfor velgernehva slags politikk de vil føre, siden Frp aldri har vært i regjering.

I Dagens Næringsliv har det gått en debatt i hele sommer omhva Høyre burde gjøre for å komme seg opp av det grøfta de har havet i ogtiltrekke seg flere velgere. Analysene og rådene spriker i alle retninger.

Er det noe som kjennetegner jobben som politisk leder, er atman hele tiden må forholde seg til alt man burde gjøre. Meninger er delte omdet meste. Ut fra ståstedene til Erna Solberg, Jens Stoltenberg, KristinHalvorsen, Liv Signe Navarsete er det lett å forstå hvorfor det blir som detblir.

Det er sterk uenighet i Høyre om partiet skal samarbeide medFrp i regjering. Erna Solberg står ikke sterkt som leder. Hun har ikke posisjontil å foreta et slikt valg. Det har for eksempel Lars Sponheim. Det er forståeligat Solberg har valgt å kjøre på to spor i valgkampen. En annen Høyre-lederville sannsynligvis valgt samme strategi. Det gjelder å holde partiet rimeligsamlet. Høyre hadde ikke tålt et oppgjør med Frp i et valgår. Muligheten forHøyre er å kjøre fram egne saker. Erna Solbergs utspill om EU er et eksempel pådet. Hun må utfordre både Siv Jensen og Jens Stoltenberg.

Da de rødgrønne dannet regjering for fire år siden, ble detregnes for sannsynlig at regjeringen ville sprekke. Det så stygt ut ibegynnelsen. I SV hadde de tydeligvis problemer med å avlære seg populisme ogforholde seg til en den makt og det ansvar som følger med å være i regjering.Etter kommunevalget for to å siden kunne vi lese flere kommentarer om atKristin Halvorsen satset på å få partiet med seg på å ”utholde kompromisslidelsene”fram til neste valg, men fire nye år ville nok ikke SV orke. Nå ser det ut tilat de har tenkt å orke det. SV har fått smaken på politisk makt. De er blittgode til kamelsvelging, og de har greid å skape en partikultur der det er romfor kritikk mot den politikken regjeringen fører, men dog innenfor rimelighetensgrenser.

Det er riktig strategi av de rødgrønne å ligge lavt når detgjelder hva en ny rødgrønn regjering vil foreta seg. De har vist at de kanregjere. På borgerlig side hersker regjeringskaos. Det er en langt bedre strategiå satse på at de rødgrønne partiene skal markere sin egen politikk fremfor åkjøre fram en rekke ulne kompromisser som saker i valgkampen.

Kristin Halvorsen har vært ansvarlig finansminister i fireår. SV krever nå at hun ”får fri” til kjøre fram SVs politikk i god gammel stil.Denne uken fikk Halvorsen vist at hun heller ikke har glemt sine populistiskekunster. Hun brukte oljekatastrofen i Langesund som en advarsel motoljeutvinning i Lofoten. Disse to sakene har vitterlig ikke noe med hverandre ågjøre. Det er skipsfarten som forurenser norske strender og sjøfugler. Der hvorvi driver oljevirksomhet, er beredskapen for å hindre oljesøl langt høyere,peker Statoil-sjef Helge Lund på.

Kristin Halvorsen har blinket ut ”nei til oljeleting iLofoten og Vesterålen” som hovedsak for SV. Det er denne saken som kan kommetil å splitte regjering. Det blir ikke splittelse på Afghanistan. Her svelgerSV unna. SV og Sp finner en løsning når det gjelder rovdyr. De vinner løsningersom alle kan leve med når det gjelder skatt og pensjoner. Sp kommer til å tadissens når det gjelder et par EU-direktiv. Og det kan vel bli en ny SV dissensi innvandringspolitikken. Dette lever de med.

Det mest overraskende ved gårsdagens pressekonferanse var atJens Stoltenberg synes å legge opp til at EU-saken skal ligge død hele nesteperiode også. Det spørs. Vi får se hvordan de går med EØS-avtalen etter atIsland har kommet seg innenfor.

Oljeboring i Lofoten og Vesterålen kan ligge an til å bli enviktig sak i valgkampen. Det ønsker ikke Jens Stoltenberg. Dette skal Ap tastilling til i 2010. Det kan være Kristin Halvorsen ikke har noe å gå på her. Åbryte regjeringsforhandlingene eller gå ut av regjeringen på oljeboring iLofoten, vil være en god sak for SV.

Hva er det styret i Ahus tenker på – granske sjefens lederstil? De vet da mer enn nok. La ham leie inn en rådgiver som kan styrke samarbeidet i sykehuset eller så må de finne seg en annen sjef, skriver redaktør Magne Lerø .

Nå ser det ut til at styret ved Ahus vil granske administrerende direktør Erik Kreyberg Normann. Bakgrunnen er at 18 sjefer som rapporterer til ham har sluttet i løpet av de fire årene han har vært sjef. 10 av de sier til VG at Normanns lederstil er grunnen. Og tre av de som slutter kritiserer Normann for å være hissig, truende, kontrollerende og for å blande seg inn i detaljer. En av lederne forteller at konflikten med Normann fikk helsemessige konsekvenser for henne.

Men meningene om Normann som leder er delte. Det er folk som har sluttet som nå retter kritikk mot ham. Naturlig nok. En underordnet vegrer seg mot rykke ut med kritikk av sin sjef offentlig. Avdelingssjef Else Marit Rong Krogstad kan imidlertid fortelle til VG at hun har snakke med 47 av 70 avdelingssjefer som sier de har tillit til Norman som direktør. Selv betegner hun ham som er god leder.

Det er ikke noe nytt for styre og ledelsen i helseforetaket at en del er kritiske til Normanns lederstil. Men når kritikk mot daglig leders lederstil brettes ut i VG dag etter dag, kan ikke styret la det skure og gå. Først kunne styreleder Peder Olsen fortelle at de hadde full tillit til Normann, men at han selv, et styremedlem og to representanter fra de tillitsvalgte skulle undersøke saken nøyere. Det var ikke alle fornøyd med. Hvis man skal granske, bør det være nøytrale granskere som gransker, hevdet de.

Sist fredag uttalte Olsen seg på en måte til VG og Romerikes Blad som tyder på at han vil granske sin daglige leder. Skjønt granske og granske. Til Romerikes Blad sier Olsen at han vil ha ”klarhet i om det er noen arbeidsmåter som trenger forbedring”. Og VG skriver at styret vil nå ”undersøke Normanns lederstil”.

Det virker ikke som om styret vet hva de vil. De vet da mer enn nok. De vet at 10 av 70 sjefer mener Normann er en så pass dårlig leder at de ikke vil jobbe under ham. Flere av de har fortalt om sine opplevelser til VG. Men det virker som om flertallet av lederne i Ahus synes det er bra at de har en leder som er sterk og tydelig.

Styret kommer ikke til å bli særlig klokere om de sender noen granskere inn i sykehuset. De vet mer enn nok. Styret må bestemme seg. Hvis de ikke mener Normann gjør en god nok jobb, må de skifte ham ut. Men det at 10 av 70 ledere i løpet av fire år trekker seg på grunn av sjefen, er ikke en god nok grunn til å sparke Normann. Det kan være Normann er sjeleglad for at disse har forsvunnet for de han ikke ha vært fornøyd med innsatsen de har gjort. Det har vært store omstillinger ved sykehuset, og i slike prosesser skjer det alltid en stor utskifting av ledere. I sykehusene er det kamp om posisjoner og der mangler det ikke på mennesker som markerer sitt revir.

Normann kjører på. Han opptrer med styrke og sikkerhet. Han har regnet med at han har styret i ryggen. Han har hatt en rekke lederstillinger, har bred erfaring og har vært forsker. Han har tydeligvis et godt hode, en solid dose selvtillit og kraft og vilje nok til å lede kompliserte omstillingsprosesser. Men senser han god nok hvordan hans styrke kan virke på andre mennesker? Sannsynligvis ikke.

Sjefer som blir veldig varme i trøya, som er strerke, målbevisste og som også bruker sin egen utålmodighet og temperament i måten de opptrer som ledere på, står i fare for at man feilberegner hvordan ens ledelse virker som andre.

Hvis sjefer ikke møter korrektiv, men blir for sterk, selvsikker og maktfokusert, kan en ende opp som Gerd-Liv Valla.   

Når daglig leder har problemer, kan styret enten be administrerende direktør forklare seg og rydde opp. I en slik situasjon kan det være lurt å taue inn utenforstående for å gi råd. En som kommer utenfra vil gjerne ha nye perspektiver og synspunkter på hva som kan gjøres for å komme videre. En slik modell baserer seg på at styret har tillit til administrerende direktør og at han er i stand til å løse problemene som har oppstått.

Den andre ytterligheten er å sette i gange en gransking. Maksimodellen av en gransking var det LO satte i gang for å finne ut av hva som hadde skjedd i forholdet mellom Gerd Liv Valle og Ingunn Yssen. Det tok månedsvis og kostet millioner. LO valgte jurister til å lede granskingen. De koblet inn psykologer og psykiatere.

I Kirkens Nødhjelp ba styret Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og å finne ut av hva som var galt med arbeidsmiljøet.

Hvis styret vil granske en daglig leders lederstil, kan det fort oppleves som mistillit.

Da konflikten rundt Karen Espelund i Norges Fotballforbund dukket opp, forsøkte hun og styrelederen og opptre samlet. Det endte med at hun trakk seg, fordi hun ikke i realiteten hadde de støtte i styret som hun trengte for å gjøre jobben sin. De kan ende opp slik i Ahus også.

Eller så ender det opp med å konstatere Normann er ikke perfekt som leder, men han er til å leve med.

Hadde arbeidsforholdene i Telenor eller Statoil vært like elendige som på norske sykehus, ville rødgrønne politikere sporenstreks ha krevd Jon Fredrik Baksaas og Helge Lunds hoder på et fat. Når det er politikerne selv som har ansvaret, bryr man seg knapt, skriver redaktør Magne Lerø .

Arbeidstilsynet har kontrollert landet 27 største helseforetak som sysselsetter over 100.000 ansatte. 18 av disse bryter arbeidsmiljøloven.

«Flere helsearbeidere blir syke. Mange som står i jobb, burde vært sykemeldt. Det blir de på sikt», sier Pål Lund som er prosjektleder for undersøkelsen til Vårt Land.

Tilsynets rapport dokumenterer at arbeidsmiljøloven blir brutt ved at tidspresset stadig øker, arbeidsoppgavene er for store i forhold til tid og ressurser, en av fire får belastningsskader, skader blir ikke forebygget, ansatte opplever uheldige arbeidsbelastninger og kartlegging av potensielle farer er mangelfull.

Dette er egentlig gammelt nytt i den forstand at Arbeidstilsynet flere ganger tidligere har pekt på at arbeidssituasjonen er uholdbar ved flere av landets sykehus. Det drives regelrett rovdrift på medarbeiderne på flere avdelinger. Det er ingen grunn til å undre seg over at ansatte i helsevesenet går av med AFP så snart de får mulighet til det. Og mange helsearbeidere blir uføretrygdet før de fyller 62 år, forståelig nok. De har rett og slett ikke helse til å løpe så fort i gangene og løft så tungt og ofte som det må gjøres i helsevesenet.

Hvis helseforetakene sammenligner sin egen rapport med forrige ukes rapport fra Arbeidstilsynet om tilstanden i Nav, kan de selvsagt si at det står enda verre til der. Det er en dårlig trøst. Det er ille at det er sykehusene og Nav som ikke klarer å behandle sine ansatte på en skikkelig måte.

Det er ledelsen ved sykehusene som blir sittende med ansvaret. De er mellom barken og veden. De våger ikke lenger skrike ut det som er sant, at de ikke er i stand til å gi alle pasientene den hjelp de har krav på uten at det går ut over de ansatte. De er for få mennesker som skal gjøre for mye.

Slik holder man på år etter år i helsevesenet. Politikerne våger ikke å si hva helsevesenet skal nedprioritere. Derfor blir det ikke samsvar mellom befolkningens forventninger og de ressurser som er til disposisjon. Vi er inne i en ond sirkel.

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen reiser nå land og strand rundt og sier det skal bli bedre. Mulig det. Men det er flere år til helsereformen kan begynne å virke. Om det er slett ikke sikkert vi får de forventede effekter ved å veve kommuneøkonomien inn i sykehusøkonomien. Hovedtrekkene i Hanssens helsereform er rettet inn mot å løse de utfordringer som vil øke i tiden fremover. Men vi kan ikke reformere oss ut av den situasjonen at det ikke er samsvar mellom forventninger og ressurser.

Det er pinlig for de rødgrønne at de ikke klarer å gi de ansatte tilfredsstillende arbeidsforhold der de selv har ansvaret. Hadde Arbeidstilsynet avdekket tilsvarende forhold hos Telenor eller Statoil, ville noen ha krevd Jon Fredrik Baksaas og Helge Lunds hoder på et fat umiddelbart. Da ville det blitt svingt med storslegga med påstander om å prioritere profitt fremfor ansattes helse og å ofre ansatte på lønnsomhetens alter.

Bjørn Skuggevik, tidligere personalsjef i Politiets utlendingsenhet, refser sin sjef, Ingrid Wirum for dårlig ledelse. Det kan være hun er hoppende glad for at Skuggevik endelig er ute av huset, skriver redaktør Magne Lerø.

Uro i politiet er godt stoff for tiden. Hvis medier kan lykkes med å få folk som har sluttet på grunn av misnøye med ledelsen til å snakke ut om sine frustrasjoner, kan det bli mange spaltemillimeter av det i tiden fremover. Bjørn Skuggevik har nå gitt sitt bidrag. Han holdt ikke ut mer enn et år som personalsjef i Politiets utlendingsenhet (PU) under politimester Ingrid Wirums ledelse. Han har sluttet og bringer i fagbladet Politiforum en takk for sist-hilsen til sin tidligere sjef.

– Det er stor misnøye med ledelsen og spesielt politimester Ingrid Wirum. Hun lytter ikke og fryser ut dem som ikke er enig, sier Skuggevik. Han mener enheten er for opptatt av å oppfylle måltall og at oppfølgingen av kriminelle er fraværende.

Politiforum skriver også at 13 ansatte har sluttet det siste halvåret. Ledelsen i PU hevder det kun er fire-fem ansatte som har sluttet. Noe sjokktall er ikke dette uansett. PU har 300 ansatte.

Politimester Ingrid Wirum avviser kritikken overfor VG og peker på at de aller fleste av de 300 ansatte er positive, trives og gjør en flott jobb.

Monica Skorpen, tillitsvalgt i PU for de som er organisert i Norsk Tjenestemannslag, sier til VG at det har vært utfordringer i forbindelse med omorganisering. Tillitsvalgte for Akademikerne, Eirik Aarre, sier han ikke kjenner seg igjen i den negative beskrivelsen av enheten.

Det er vel i PU som det er andre steder for tiden. Oppgavene står ikke i forhold til ressursene. De ansatte opplever at arbeidspresset for hardt. I håp om å kunne jobbe mer effektivt, blir det omorganisert. Det øker som regel frustrasjonen for dem som blir berørt. Det fører gjerne til at sykefraværet øker. I PU er det for tiden ni prosent.  

Nav er et eksempel på hvor ille det kan bli når store omstillinger skal gjennomføres på kort tid og ressursene ikke strekker til. Arbeidstilsynet har nå grepet inn. Denne uken har de også konkludert med at det på en rekke av landets sykehus ikke er samsvar mellom de oppgaver som skal utføres og de ressurser som stilles til disposisjon.

Det er all mulig grunn til å ta situasjonen på alvor. Det er krevende å være leder i offentlig sektor for tiden. Særlig i politiet. Her forlanger de mer penger på bordet dersom de skal strekke seg for å få unna alle arbeidsoppgavene.  

Men er PU spesielt ille? Og er Ingrid Wirum en leder som fortjener å bli refset i VG for dårlig ledelse? Vi er ikke overbevist. At det er uro i PU og at Wirum har en del saftige utfordringer som må tas tak i, er det neppe tvil om.

Men hvorfor i alle dager blander Bjørn Skuggevik seg inn? Ser han på seg selv som en varsler fra utsiden? Ledere som slutter i frustrasjon er normalt ikke de beste til å stille diagnosen for den organisasjonen de forlater. Ingrid Wirum faller neppe av stolen av at Skuggevik sier det han mener. Det kan jo være at hun er hoppende glad for at Skuggevik endelig er ute av huset? Det er ingen spøk å skulle ha en frustrert personalsjef som sin høyre hånd i tider hvor utfordringene på personalområdet er særdeles store.

Ingrid Wirum må ha nok ork og lyst til å stå i en krevende lederoppgave hvis dette skal gå bra. Det kan gå på motivasjonen løs dersom ens egen lederstil og innsats skal eksponeres offentlig. Men Skuggevik har vel fått tømt seg. Det virker som de tillitsvalgte er opptatt av å holde sine interne problemer internt. Det er som regel en klok strategi.

Det må være pinlig for Helge Lund at StatoilHydro motarbeider myndighetene i Litauen som nekter salg av alkohol på bensinstasjonene om natten. Det er grenser for hvor mye uforstand et selskap der staten er majoritetseier kan oppvise, skriver redaktør Magne Lerø .

StatoilHydro truer med masseoppsigelser i Litauen hvis ikke regjeringen ombestemmer seg og lar selskapet få selge alkohol nattetid på bensinstasjonene, skriver Dagens Næringsliv. Litauen innførte 1. januar i år forbud mot butikksalg av alkohol mellom klokken 22 og 8. Forbudet ble innført for å hindre fyllekjøring og mange dødsfall på veiene. Forbudet har gitt resultater. Politiet hevder at antallet trafikkulykker som følge av fyllekjøring er redusert med 45 prosent etter at forbudet mot nattsalg av alkohol ble innført. Men omsetningen på StatoilHydros bensinstasjoner har også gått ned. Det liker ikke selskapet der den norske stat eier 67 prosent av aksjene.

StatoilHydro driver 66 bensinstasjoner i Litauen. Virksomheten i ledes av generaldirektør Morten Christensen. I et brev til landets regjering skriver han at alkoholforbudet har betydelige negative effekter. Han peker på at det blir for dyrt å fortsette med fullt servicetilbud på bensinstasjonene hvis omsetningen blir for lav. Alternativet er å gjøre de betjente stasjonene om til automatstasjoner. Det betyr at mange ansatte vil miste jobben. Et annet alternativ kan være å stenge stasjonene om natten. Det blir det også færre arbeidsplasser av. Men altså færre ulykker.

Statssekretær Robin Martin Kåss (Ap) i Olje- og energidepartementet vil ikke kommentere innholdet i StatoilHydros brev. Det kan umulig gå lang tid før både konsernsjef Helge Lund og olje- og energiminister Terje Riis-Johansen må si sin mening. Det er pinlig at et selskap der staten er majoritetseier kan opptre med en slik uforstand.

Erling Sande (Sp) reagerer og mener dette er en sak for politikerne. Statens eget selskap kan ikke opptre på denne måten.

Her i landet er det en utenkelig tanke at man skal få kjøpt alkohol på bensinstasjoner. Alkohol og bilkjøring hører ikke sammen. Andre land har ikke like strenge bestemmelser.

Vi kan ikke ikke kreve at norske lover skal gjelde for norske selskaper som er etablert i andre land. Det er vertskapslandets lover som må gjelde. Selskapene kan og bør i mange tilfeller gå lenger enn lovene i det landet de opererer når det gjelder å vise samfunnsansvar.

Et minimum vil må kunne forlange er at et selskap holder seg til lovene i det landet de opererer i. Det gjør StatoilHydro i Litauen. De har selvsagt sluttet med å selge alkohol om natten. Men det brevet de har sendt er ikke mindre enn en forsøk på å spenne beina under regjeringens alkoholpolitikk.

Det er ikke mulig å trekke en klar grense mellom bruk og misbruk av alkohol. Skadevirkningene følger forbruket. Økt forbruk betyr mer vold, flere familietragedier og flere tapte liv. Her i landet tillater vi ikke promille i det hele tatt når en skal kjøre bil. Her i landet har vi også vinmonopol og høye alkoholavgifter for å holde forbruket av alkohol nede og begrense skadevirkninger.

Også EU der de fleste land fører en langt mer liberal alkoholpolitikk, aksepterer myndighetene forskernes konklusjoner om at økt tilgjengelighet fører til økt forbruk som igjen fører til økt skadevirkninger. Sakte, men sikkert innføres det restriksjoner som har som mål å få ned forbruket. Flere land har nå bestemmelser som begrenser reklame for alkohol.

I Litauen har alkoholforbruket økt fra 6,2 til 14,3 liter per person fra 1998 til 2007. De topper liste over alkoholrelaterte trafikkulykker.

Regjeringen i Litauen fortjener støtte for at de har tatt fatt i landets alkoholproblemer. StatoilHydro bør ikke tenke tanken at de skal selge alkohol om natten selv om andre gjør det. Hvis de må redusere antall ansatte som følge av at stasjonene går med tap, får de gjør det. Hvis Statoil Hydro vil klage til myndighetene over at andre overser alkoholforbudet, må de gjerne gjøre det.  

Konsernsjef Helge Lund bør ta en telefon til Morten Christensen i dag og fortelle ham at han er på ville veier.

Jonas Gahr Støre er på topp. Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen har styrket sin posisjon det siste året. Sammen med Trond Giske og Bjarne Håkon Hanssen løfter de en ellers middels regjering, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er igjen tid for «tull med terning» skriver SVs nestleder, Audun Lysbakken, på sin blogg. Det er medienes terningkast for regjeringens medlemmer han sikter til. Og ikke overraskende: I dag presenterer Dagbladet og Aftenposten regjeringens karakterbok. Aftenposten har gjennomført en spørreundersøkelse, mens i Dagbladet mener Martine Aurdal og hennes undersåtter at de klarer jobben selv.

De er rimelig enige. Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Kristin Halvorsen er de statsrådene som gjør det best. I Dagbladet får de alle en femmer. I Aftenposten får Støre 5, mens Stoltenberg havner på 4,2 og Halvorsen på 3,9.

Dette bekrefter Jonas Gahr Støres sterke stilling blant folket. Det er rimelig stor enighet i Norge om den utenrikspolitiske kursen. Støre kan derfor spille rollen som den samlende, den som taler på landets vegne, som ivaretar hele Norges interesser. Selv hans politiske motstandere innrømmer at han gjør det på en utmerket måte. Derfor en femmer.

Meningene om Jens Stoltenberg som statsminister er delte. Det er gjerne knyttet til enkeltsaker. Men han er Arbeiderpartiets ubestridte leder og har den nødvendige autoritet innad i regjeringen. Jens Stoltenberg har styrket sin posisjon det siste året hvor finanskrisen har herjet. Det er rimelig enighet om at samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg har kompetanse og autoritet til å ta de grep som er nødvendig. Men selvsagt har opposisjonen innvendinger.

Sist sommer ble Jens Stoltenberg kritisert for å være for lite på ballen, at han lot saker drive for lenge før han satte foten ned og eller for at han var for seint ute med å gi signaler om hvordan en sak burde løses. Det siste året har han virket mer på hogget. Når vi nå går inn i valgkampen, vil nok denne typen kritikk forsvinne. Stoltenberg liker å drive valgkamp. Her kan han skru på sjarmen, slippe engasjementet løs i debatter og tillate seg å opptre med en friskhet som ikke alltid er naturlig når han fremstår som statsminister. Nå er det rollen som stemmesanker det gjelder å spille så godt som mulig.

Kristin Halvorsen får en femmer i Dagbladet, mens Senterpartiets leder ikke oppnår mer enn tre. Aftenposten har omtrent samme bedømming av de to.

Både SV og Sp sliter på meningsmålingen. Men som finansminister har Kristin Halvorsen et langt større register å spille på. Hun blir mer synlig. Hun ble møtt med stor skepsis i næringslivet og i finanskretser da hun tiltrådte. Det tok ikke langt tid før man i disse krefter snakket om at hun gjorde en god jobb. Noen brukte ord som «imponerer». Halvorsen er en god leder. Hun har satt seg i respekt iblant fagfolkene i Finansdepartementet. Hun er en dyktig politiker og en god ambassadør for de interesser Finansdepartementet er satt til å ivareta.

Trond Giske får en firer i Dagbladet og 3,5 i Aftenposten. Giske er regjeringens mest kontroversielle politiker. Han våger å utfordre både sitt eget departement, ulike fagmiljøer og de som har posisjoner i Den norske kirke. I forrige uke utnevnte han Erling Pettersen til biskop i Stavanger. I den kirkelige nominasjonsprosessen var det Kjetil Aano som lå overlegent best an. Giske våger. Giske har ikke latt seg rikke i striden om Nasjonalmuseet. Nå pådrar han seg solid kritikk fra opposisjonen for å ta sterkere politisak styring over Norsk Kulturråd. Og han har fått praktisk talt hele Medie-Norge på nakken i det kritikerne kaller «krumspring» for å holde unna politisk TV-reklame.

Giske har ei lang liste over hva han har fått utrettet, ofte til tross for massive prosesser. Politikk handler om å få ting gjort og å styre på politiske premisser. Det er ikke alltid det gir gode karakter i mediene. I Kultur-Norge har han imidlertid en sterk stilling selv om meningene er delte om flere av hans avgjørelser. Giske har satt spor som kulturminister. Han er sterk og handlekraftig. Det er kulturen tjent med.  

Sylvia Brustad må finne seg i å være nederst på listen. Hun gjorde det ikke bra nok som helseminister heller, og vårens maktkamp med Kjell Inge Røkke ble et pinlig nederlag.

Folket i Aftenposten gir Bjarne Haakon Hanssen 3,8 poeng. Det er kun 0,1 bak Halvorsen. I Dagbladet får han kun tre. Allrounderen Bjarne Haakon Hanssen er nok et av regjeringens beste kort. Han har også fått en valgkampsak han kan gjøre mye ut av. Det er Hanssen som kan reise rundt og snakke om de store visjoner og de kraftfulle grep.

Klarer Hanssen å lokke og drive legene ut av sykehusene og få kommuner til å bygge ut billige «sykehus light», kan helsereformen få stor betydning. Noe større forskjeller i helsetilbudet får vi leve med, skriver redaktør Magne Lerø .

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen legger nå ut på misjonsreise for sin egen helsereform. Oppgaven er ikke mindre enn å overbevise kommuner og leger om at den medisinen han nå foreskriver, vil gjøre helsevesenet frisk og rørig. Sykepleierne ser ut til å være overbevist allerede. Det er kommunepolitikerne og legene som kan gjøre at Hanssens reform bare blir en flopp.

Hanssen vil ta 20 prosent av bevilgningene til sykehusene og gi til kommunene. Kommunene har dermed penger til å behandle og se til syke mennesker der de bor i stedet for å sende de til dyre, spesialiserte sykehus hvis det ikke er medisinsk grunnlag for det. Det skal for eksempel bli slutt på at pasienter som er ferdigbehandlet, blir værende på sykehus fordi kommunen en ikke har et tilbud til dem. Små kommuner vil ha problemer med bygge opp helsesentre eller ulike typer «light-sykehus»-tjenester. Helsereformen er derfor et kraftig argument for at små kommuner bør slå seg sammen. Senterpartiet vil minst av alt her i verden presse kommuner til å slå seg sammen. Så Hanssen understreker derfor at det er fullt mulig for nabokommuner å samarbeide for å møte de utfordringer helsereformen representerer. 

Skal Hanssen lykkes, er han avhengig at kommunene tar utfordringen. I utgangspunktet vil de være positive. Kommuner liker å få økt bevilgninger som de får ansvaret for å forvalte. Men makter ikke kommunene å ta grep, ender det bare med at pasienter blir sendt til sykehusene som i dag.

Hanssens helsereform forutsetter også at legene vil sette seg i bevegelsene, fra sykehusene til kommunene. Leger vil helst jobbe på sykehus. Her har man et sterkt faglig miljø og møter faglige utfordringer. Når flere pasienter skal forbli i kommunene og ikke på sykehuset, må legene følge etter. Legene kan ikke beordres. De må lokkes og overtales. Men staten har også en styringsmyndighet. Gjennom sykehusene kan staten styre antall stillingshjemler, en kan fastsette krav til fastlegene som lever av offentlige tilskudd og ta styring med utdannelse av spesialister. Hanssen gjør det klart at flere leger må bruke mer til på sykehjem og i primærhelsetjenesten.

Skepsisen i legekrefter er til å ta og følge på. Hansen satser på dialog og få legene med på at dette er den riktige måten å organisere helsevesenet på. Han må nok fram både med gulrot og pisk for å bevege hvitfrakkene til å møte pasientene der de er.

Hvis kommunene lykkes med å skape gode faglige miljøer, vil overgangen fra sykehus til primærhelsetjeneste bli lettere for legene.

En nøkkel til å få kontroll med eksplosjonen i sykehusvesenet, er å trekke ressurser ut fra der hvor det er dyrest å behandle til der hvor det er enklest.  Bjarne Håkon Hanssen er på rett vei. Helsereformen er dessuten et insitament for små kommuner til å slå seg sammen. Det vil bety et bedre og sikrere tjenestetilbud til befolkningen på flere områder.

Hanssen håper han legger ut på en hyllingsreise i dag. For han er dette også valgkampstart. Dette kan bli en god sak for Hanssen og Ap. Opposisjonen har ikke funnet så mye å sette fingeren på. I valgkampen dreier det seg mye å hva partiene vil bruke mer penger på. Det er positivt at vi kan få en debatt og en reform på det området hvor kostnadene har eksplodert. Det vil skje fortsatt i årene fremover som følge av at vi lever lenger og at antallet eldre som har behov for både helse og sykehustjenester vil øke kraftig. Da gjelder det at vi har organisert helsevesenet slik at ressursene blir brukt effektivt.

Når staten delegerer ansvar til kommunene, betyr det at kommunene vil løse utfordringene på ulike måter. Det kan bety større forskjeller med hensyn til hva pasientene tilbys. De forskjellene har vi i dag, for eksempel innen eldreomsorgen. Det er neppe grunn til å overdrive denne de forskjeller som kan oppstå. Leger vil fortsatt sørge for at man kommer til en sykehus der liggedøgnene er dyre når man har en diagnose som tilsier det. Ordføreren kommer nok ikke til å gripe inn og be kommunene leger gjøre det de kan fordi det ikke er penger igjen til å sende pasienter på sykehus.

Siv har ikke Jens’ velgertekke, ikke Kjell Magne s unike samarbeidsevner, ikke Gros integritet og vederheftighet. Hun vil slite som statsminister. Som toppsjef scorer hun høyere enn Carl Ivar, men hele syv poeng bak Gro og seks poeng bak Jens, skriver redaktør Magne Lerø .

Ukeavisen Ledelse har snakket med 15 personer som har gitt poeng og vurdert Siv Jensen som toppsjef. Hun får 67,5 poeng. Det er tre poeng bedre enn Carl I. Hagen og bare et poeng bak Kjell Magne Bondevik. Hun er hele syv poeng bak Gro Harlem Brundtland og 6 poeng bak Jens Stoltenberg.

Når en gründer som har lykkes med å bygge en stor og bærekraftig bedrift, leter han blant sine nærmeste for å finne den han tror er best egnet til å føre arven videre. Alt tyder på at Carl I. Hagen hadde sett seg ut Terje Søviknes som arvtaker. Men han gjorde det umulig for seg da det ble avslørt at han hadde har sex med en 16-årig FpU-jente i partisammenheng. Valget falt da på Siv Jensen. Hun hadde da gått i politikerlæren hos Hagen i ti år.

Siv Jensen er en utmerket arving. Hun skusler ikke bort arven hun har fått å forvalte. Hun er nok mer en forvalter enn en gründer. Hun har ikke Carl I. Hagens dristighet og teft for å utnytte trender og stemninger i velgergruppen. Men hun er verbalt sterk. Hun har ordet i sin makt og kommer som regel godt ut av det i møte med journalister og politiske motstandere. Innvendingene mot henne er at hun opptrer for selvsikker og konfronterende. Derfor makter hun ikke å spille den brobyggerrollen hun så ut til å ville spille da hun overtok som partileder.

Kommunikasjon er hennes sterkeste side (7,5). Den samme scoren oppnår hun når det gjelder resultater og omstillinger. Det ble ingen kluss i vekslingen. Hun grep stafettpinnen fra Hagen og er i gang med sin etappe i et upåklagelig tempo.

Spesielt nytenkende er ikke Siv Jensen (5,5). Det er blant hennes svakeste sider. Kjell Magne Bondevik, Gro Harlem Brundtland og Erna Solberg ligger omtrent på samme nivå. De styrer som direktører. De lar ideologene rundt seg kaste opp nye ideer og ideologiske markeringer. Deres oppgave er å sy det sammen, bygge kompromisser, gjennomføre og forvalte. De driver butikken og selger det som selges skal. Det er ikke de som får fatt på det nye og spennende produktene.

En svak side som Jensen deler med svært mange andre toppledere, er manglende evne til å løse konflikter på en konstruktiv måte (5,5). Hun kan trøste seg med at Hagen ikke scorer mer enn 3,5 her.

Hun scorer også lavt på sosial teft (6,5), omtrent på samme nivå som Hagen, Erna Solberg og Gro Harlem Brundtland, mens Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik er blant landets beste på dette området. Hagen, Solberg, Brundtland og Jensen har alle gjennomføringskraft. De får ikke alltid med seg følelse og reaksjoner til mennesker rundt seg. Siv Jensen er best når mennesker opptrer rasjonelt og rettlinjer, som henne selv.

Hun har både dannelse og dømmekraft. Hun er klok, erfaren og årvåken nok til ikke å gjøre alvorlige feil. Det er lite risiko med å satse på en sjef som Siv Jensen, for hun har evnen til å ta seg inn igjen dersom hun oppdager at hun er på ville veier. Hun har trøkk og tæl, men hun kunne ikke har tatt den typen oppgjør med sine interne motstandere som Carl I. Hagen gjorde. Hun er for skikkelig og balansert og har ikke Hagens fandenivoldskhet. Hagen er som en «Røkke» å regne når det gjelder å banke igjennom sin egen vilje.

Som lagbygger og motivator scorer hun greit. (7,5). Hun må dele skjebne med Carl I. Hagen når det gjelder integritet og etisk bevissthet. Han fikk i sin tid 5. Jensen har 6 her. Det er lavt til toppsjef å være. Det går nok neppe på Siv Jensen personlig, men på det forhold at Frp har ord på seg for å være vel smarte og ikke helt til å stole på som samarbeidspartner. En del mener også at Frp forfekter en del standpunkter som er lite etisk høyverdige.

Hennes lave score på etikk, kan nok også ha sammenheng med hvordan hun taklet oppstyret rundt Terje Søviknes. Hun lot som om hun ikke visste. Det virket som om strategien var å glatte over og ikke rydde opp.

Siv Jensen opptrer balansert og har en typisk allrounder-profil. Hun er jevnheten selv. De skiller bare 2 poeng mellom hennes sterkeste og svakeste side. Hun gjør sjelden eller aldri noe galt. Spørsmålet er om hun gjør nok riktig.

Siv Jensen har tatt mål av seg til å bli statsminister. Vil det være å stige inn i for store sko? Ikke nødvendigvis. Hun kommer til å slite i en slik posisjon. Hun har ikke Bondeviks unike samarbeidsevner, ikke Stoltenbergs folkelige sjarm og ikke Gros bunnsolide tillit og integritet.

Hun får 67,5 poeng. Det er tre poeng bedre enn Carl I. Hagen og bare et poeng bak Kjell Magne Bondevik. Det er til å leve med. De politiske topplederne scorer gjerne litt dårligere enn næringslivslederne. Det har sannsynligvis sammenheng med at politisk ledere er omstridt, slik politikken er omstridt.  

David slo Goliat. Det er ikke umulig at Østfolds Bård Eker kan klare å legge flere av bilgigantene i bakken ved å omskape Saab til en drømmebil, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er ikke måte på hva vi tror vi kan klare her til lands. Kom ikke å si at vi bare lever godt og slapt på gigantiske oljeinntekter. Vi mangler ikke tro på oss selv. Vi kunne jo, hvis vi hadde villet, tatt opp kampen med Nokia og Ericsson. Kom ikke her å si at ikke vi er like gode som finner og svensker. Nå satser vi på bil istedenfor. Det får ikke svenskene til. Det har de vist med Saab. Vi har nemlig Fredrikstadmannen og småbedriftslederen Bård Eker. Og så har vi Think. Nå skal vi med norsk kreativitet og teft vise hvordan det skal gjøres.  

Think har hatt pustebesvær i mange måneder. Nå skal nye 250 millioner kroner være på plass og produksjonen av den nye modellen starte. Det mangler ikke på bestillinger. Til neste år trykker Miljøbil Grenland på volumknappen og starter produksjonen av 5000 indisk-norske familie-elbiler, som får navnet Tata Indica. Norge produserer også Buddy og indisk eide Reva, som har elektriske motorer. 

Radarparet Bård Eker og Christian von Koenigsegg har vist at de kan bil. De lager i alle fall 12-15 Koenigsegg hvert år. Mer lekkert, originalt og nyskapende går det ikke an å få det. 

I et intervju med Ukeavisen Ledelse i vår, minnet Bård Eker om at det ikke var produsentene av damplokomotivene som utviklet de elektriske lokomotivene. Han hadde heller ingen tro på at det er de tradisjonelle bilprodusentene som vil utvikle nye typer miljøvennlige biler.

Svenske Koenigsegg, som Bård Eker er storeier i, har samarbeidet med det sveitsiske energiselskapet NLV Solar om å utvikle elsportsbilen Quant, som både skal kunne gå fort og langt, noe elbiler ellers ikke får til. Det er vel langs disse baner han tenker når det gjelder Saab. 

Det er krisetider i bilindustrien og i finansverdenen. Likevel var det hele 50 interessenter som på en eller annen måte har vist interesse for Saab. Kun er par aktører har vært med i reelle drøftinger om å overta. Den store interessen forteller noe om at bil har en magisk tiltrekningskraft på mange investorer. Bil er et gigantisk marked. Lykkes man er det mye penger å tjene. Og så er det moro med bil. Bård Eker snakker om å lage den perfekte bilen som en guttedrøm.

Kanskje han kan greie det. Bård Eker og Christian von Koenigsegg fremstår nå for Saab som det Steve Jobs er for Apple og Bill Gates var for Microsoft. De geniale tenkerne, slike som kjenner det i magen hva folk egentlig vil ha, smartingene som leverer løsninger som ingen har tenkt på, luringene som vet hvordan man skal vinne over konkurrentene.

Bård Eker er ikke bare industridesigner, han er også forretningsmann og ivrig engasjert i det operasjonelle. Rasjonelt utviklingsarbeid og produksjon står i høysetet hos ham. Man skal ikke bare tenke nytt, men den kreative prosessen skal være rasjonell, og den skal være en integrert del av produksjonsprosessen.  Han er en liten Røkke, en risikotaker med tro på egne evner. Han har overtatt konkursbo før. Forrige gang var det båtprodusenten Hydrolift. Men han har ikke som Røkke blitt søkkrik på sitt forretningstalent. Til det virker det som om Eker er for tett på selve produktet. Røkke gikk fra å være fisker til å bli forretningsmann.

Eker liker seg godt i kjeledressen fortsatt. Og det er nettopp hans mulighet. Han er tett på. Han skrur gjerne selv. Samtidig har han som Røkke forståelse for trender og utviklingstrekk innen teknologi og samfunn. Han kan bygge nettverk, vet hva han er god på og hva andre kan tilføre. Bård Eker og Christian von Koenigsegg har vært på audition. De har fått hovedrollene. Både investorer, Saab og svenske myndigheter er enige om at de passer best til rollene som Saabs frelsere. I krisetider skjer nyskaping. Det er da myggene vokser seg store og sterke og raderer ut en del elefanter. Noen ganger skjer det at drøm blir virkelighet.

Vi forstår godt at eks-tippesjef Reidar Nordby føler seg uthengt som kjeltring når Jørgen Kosmo svinger riksrevisorpisken. Kosmos kritikk bør først og fremst ramme styret og eier. Også denne gangen blir det verre enn det er når Kosmo stiger til hest, skriver redaktør Magne Lerø.

Norsk Tipping har gått fra å være det som nærmest må betegnes som en statlig forvaltningsmonopol til å bli en monopolbedrift i en skjerpet konkurransesituasjon. Mr. Tipping, Reidar Nordby, har drevet Norsk Tipping fram til suksess. Det har vært enkelt så lenge man stadig har fått utvide sitt monopolområde, kan man si. Det man i alle fall kan si, er at Norsk Tipping har, som andre monopolister og andre som kommer lett til pengene, lagt seg til altfor høye kostnader. Den nye sjefen, Torbjørn Almlid, har for lenge siden sagt at det bør være mulig å kutte kostnader med 100 millioner kroner.

Det betyr at han vil skjære bort en del aktiviteter som Reidar Nordby satte i gang. Det betyr ikke nødvendigvis at Norsk Tipping hvert år har sløst bort 100 millioner. Da Alf Hildrum ble sjef i TV2, kuttet han aktiviteter som han mente TV2 tjente for lite eller regelrett tapte penger på. Det var aktiviteter som forgjengeren Kåre Valebrokk hadde startet. Han satset sterkt på ekspansjon og vekst. Med Hildrum ble det back to basic.

Det har skjedd en strategiendring i Norsk Tipping med nytt styre og ny direktør. Den omleggingen ville neppe ha skjedd så raskt og radikalt dersom Nordby hadde vært sjef. Han ville ha forsvart mye av pengebruken. 620 millioner er i løpet av de siste åtteårene brukt til sponsing. Nordby har vært opptatt av å bygge merkevare, Norsk Tipping og de spillene de har ansvar for. Han har også ivret for å bygge nettverk. I riksrevisor Kosmos øyne er dette ureglementert pengebruk. Styret har selvsagt visst om det. Det må også departementet ha visst om.

Kosmo slår også ned på at det er bukt fire millioner kroner i forbindelse med at Nordby var leder i World Lottery Association. Det var det såpass mye jobb med at Nordby måtte ha en medarbeider som bare jobbet med dette. Nordby og styret har ikke sett noe galt i det. Nordby har argumentert at denne posisjonen gir tilgang til kompetanse og kontakter i det internasjonale spillenettverket. Og det er viktig i en tid hvor det skal utvikles nye spill og nasjonale monopoler merker tøffere konkurranse fra internasjonale aktører. Og noe må jo påta seg lederoppgaven. Den slags liker Nordby. Han skal ha 30 ulike verv og roller.

Det er flere likende forhold riksrevisjonen setter fingeren på. De etterlyser regler, retningslinjer, hjemler og rapporter. Deres konklusjon er at flere disposisjoner ikke er i tråd med selskapets formål. Det er sannsynligvis Reidar Nordby rykende uenig i.

Reidar Nordby kommer ikke unna at han har fått utført gartnertjenester som det ikke er betalt skatt for. Det mistet han jobben på. Han fikk vite på TV at han ville få sparken. Og det endte med at han enten lurte seg selv eller ble lurt av styret når det gjaldt sluttavtalen han inngikk. Retten mener han lurte seg selv. I skrivende stund er det ikke kjent om saken er anket eller ikke.

Nordby kan nok også kritiseres for å ha vært for slepphendt med millionene, men alle mest for ikke å ha tatt initiativet til å oppdatere regler og hjemler etter hvert som selskapet har vokst og blitt en statlig monopolbedrift. Det meste av det som Riksrevisjonen kritiserer, er styrets ansvar.

Jørgen Kosmo mener også Trond Giske har drevet for dårlig eierstyring. Han virker ikke helt fornøyd med at departementet har vært ullen i sine svar på de spørsmål de har stilt. Det er nok sammenheng med at departementet synes Kosmo også denne gangen går vel langt inn på politikkens område. Styret i Norsk Tipping vil nok si, på styrets område.

Sentrale stortingspolitikere krever at Trond Giske rydder opp etter den knusende dommen over Norsk Tipping. Det er det all mulig grunn til å be om. Den opprydningen er den nye ledelsen godt i gang med. Det er vel snart ferdig med å gjøre de som er opp til dem.

Spørsmålet som gjenstår er hva slags selskap Norsk Tipping skal være. Skal de kunne for eksempel kunne eie et selskap som Buypass som startet sammen med posten? Det er altså behov for å klargjøre mandat og rammer for Norsk Tipping.

Kursen er lagt om etter at Reidar Nordby gikk fra borde. Han sier til Dagens Næringsliv at han føler seg rettsløs.

«Det er betenkelig og beklagelig at Riksrevisjonen opptrer både som påtalemyndighet og domstol på en gang og at det ikke finnes noen mulighet for overprøving», sier Nordby. Han har et poeng når Riksrevisjonen har fått et utvidet mandat og ikke bare skal sjekke om regn skaper er skikkelig ført og kostnader nødvendig dokumentert.

Riksrevisjonens rapport oppfattes som dokumentasjon på misbruk av offentlige midler. Det vil ikke Nordby ha på seg.