Istedenfor å gi støtte til forbrukerombudet som opptrer med lidelse og klage på vegne av verden mest kjøpesterke befolkning, bør Bekkemellom og Giske si klart i fra at vi tåler å bli forstyrret av frivillige organisajoner på telefon og ringeklokke, skriver redaktør Magne Lerø

Politikerne er i ferd med å ta regelrett kveletak på frivillighets-Norge. De sier at de ønsker å fremme og styrke det frivillige arbeidet, men det er det motsatte som skjer. Og grunnen er at regjeringen ser ut til å ha fått det for seg at forbrukerne må beskyttes. Forbrukerombud Bjørn Erik Thon opptrer med lidelse og klage på vegne av verden mest kjøpesterke befolkning som blir forstyrret i hvordan de vil disponere milliardene sine. Nå vil man at det ikke skal være lov å ringe hjem til folk uten at de på forhånd har sagt at det er ok. I dag må man reservere seg. Det snakkes også om at det skal bli forbudt å ringe på døren med spørsmål om man vil støtte en god sak. Det er mulig det er lov dersom man skaffer seg et skilt der det står: «Jeg støtter noen ganger en god sak, så bare ring på». Noe i den dur.

Nå vil Kulturdepartementet også lage lover for alle typer innsamlingsaksjoner og legge de inn under Lotteritilsynet. Det er snakk om at minst 75 prosent av innsamlede beløp skal gå til formålet. Den garantien kan ikke organisasjoner som ikke har godt med egenkapital gi.

Spilleautomater er blitt sterkt redusert og blir forbudt neste sommer. Dette fører til tap på flerfoldige hundre millioner for frivillige organisasjoner. Kompensasjonsordninger er ennå ikke på plass.

Norsk Tipping har tatt over det meste av lotterivirksomheten her i landet. E-post er ulovlig uten samtykke. Det samme gjelder SMS. Venneverving kan kollidere med personopplysningsloven. Uadresserte brev jobbes det også for å sette en stopper for. Innstikk i avisene har Forbrukerrådet også reagert på – og det blir lyttet til i regjeringskretser. Det vurderes også innstramninger på dette området.

Annonsering ser det ikke ut til at myndighetene har noe i mot. Og det koster flesk. Det er det bare de store og mektige som har råd til.

Ennå har ingen protestert mot pågående kakelotteriselgere utenfor kjøpesenteret.

Forbrukerombud Bjørn Erik Thon sier til Vårt Land at bakgrunnen for innstramningene er at han årlig får mange klager for eksempel på telemarkedsføringen som ideelle og humanitære organisasjoner driver.

So what? Skal vi forby alt som noen klager på her i landet? Det får da holde i massevis at man har anledning til å reservere seg. En telefon i måneden fra en frivillig organisasjon tåler vi da? Ingen tar skade av noen ganger i året å måtte reise seg fra godstolen, åpne døren og få et spørsmål om man vil støtte en god sak. Hvor nærsynte og selvopptatt går det an å bli?

Forbrukerne skal beskyttes mot kommersielt press. De trenger ikke mer beskyttelse mot utfordringer fra frivillige organisasjoner. Det tåler man mer av. Istedenfor å bekymre seg over presset på nordmenn som kjøper og handler som aldri før, bør Karita Bekkemellem og Trond Giske oppfordre folk til å støtte det frivillige arbeidet.

Det er utmerket at Trond Giske viser mot og handlekraft og skjærer igjennom når det gjelder spilleautomater. Dette var ute av kontroll. Alt for mange utvikler spilleavhengighet. Giske må ha all mulig lykke i sine bestrebelser på å begrense pengespill.

Men folk tar da ikke skade av å få en telefon fra Røde Kors midt i Dagsrevyen. I så fall får en reservere seg.

Og plages man av at folk ringer på døren, får man kjøpe seg et skilt der det står: ”Jeg gir ikke ved døren – gå til naboen”, for eksempel.

Det er et særtrekk ved Norge at vi har hatt en sterk frivillig sektor. Dette er i ferd med å endre seg, fordi det er så tøft å samle inn penger.

I denne situasjonen bør politiker ikke gi etter for forbrukerne behov for å beskytte seg mot det de kaller ”press til å gi”. Det er ikke større enn det bør være. Forbrukermyndighetene bør få beskjed om at det frivillige arbeidet skal settes i en særstilling. Det skal støttes og oppmuntres – og vi skal leve med at enkelte opplever en del mas om å gi. De som tror på mest mulig reguleringer av det meste, bør få høre at når det gjelder frivillig arbeid, så er vil mer rause.

Vi støtter forslaget om at kontrollen med innsamlede midler bør styrkes. Men tilgangen til giverne, forbrukerne, må ikke begrenses.

I disse dager får folk lønn med halv skatt. Vi håper det er riktig mange som får besøk på døren, får en telefon med spørsmål om støtte, får giroblanketter i posten eller en mail med spørsmål om å gi et beløp. Den slags utfordringer har vi bare godt av. Det er ikke en oppgave for politikerne å sørge for mindre av den slags. Vi klarer alle å si nei diverse ganger i løpet av året – og ja til en del gode formål.

Jens Stoltenberg leder en regjering bestående av tre partier og Gerd-Liv Valla med delvis møte-, full forslags- og ubegrenset talerett. Det reduserer statsministerens handlingsrom, skriver redaktør Magne Lerø

Venstres leder, Lars Sponheim, har utropt Gerd-Liv Valla til landets overstatsminister. Han mener Valla har tatt nakketak på Jens Stoltenberg og sørger for at LO får det som de vil i saker som LO selv definerer som viktige.

– Valla er en fare for demokratiet, sier Sponheim og henviser til at Valla ikke har et demokratisk fundament for den makten hun utøver.

Sponheim tar selvsagt for sterkt i. Valla er ikke farlig for demokratiet, men hun er en studie verd når det gjelder hvilke makt pressgruppene tiltar seg i vårt samfunn. Historisk sett har alltid LO hatt stor innflytelse over hvilken politikk Ap skal føre. I parti og fagbevegelse holdes det fortsatt flammende festtaler om hvilken lykke dette har vært for landet. Om Gerd-Liv Valla er den mektigste LO- lederen i moderne tid, er tvilsomt. Det mest påfallende er at Gerd-Liv Valla synes å være opptatt av å utnytte den posisjonen hun har for alt den er verd. Mens andre fagforeningsledere forsøker å begrense sitt engasjement ut fra saker som har en tilknytning til arbeidslivet, fyrer Gerd-Liv Valla løse om hva det skal være. I forrige uke forlangte han fortsatt statskirke. Ikke nok med det. Den norske kirke skal også styres slik at den blir slik folket (les LO) vil ha den.

I Dagsavisen i dag slakter hun Bjarne Håkon Hanssens forslag om å innføre 21 års grense for henteekteskap.

Vi får tro at Gerd- Liv Valla beregner sitt publikum, at hun har støtte fra et bredt flertall av LOs medlemmer for det hun mener og krever. I så fall styrker hun sin stilling innad i LO. LO-medlemmene har ikke noe imot å ha en leder som fighter for det de selv mener. Da regjeringen foreslo at arbeidsgiverne skulle dekke 2,5 milliarder av sykelønnen, gikk Gerd-Liv Valla i krigen og nedkjempet regjeringen. Dette styrket hennes stilling. LO-medlemmene vet at de har en leder som går løs med kanoner mot sine egne om det er nødvendig, for å vinne et viktig slag.

Gerd-Liv Valla er et større problem for regjeringen enn hun er for LO. De irriterer seg over henne i SV og Sp. Men ikke verre enn at man kan leve med det.

Martin Kolbergs parole til landsmøtet; ”fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen”, er blitt for mye av det gode. Både i Odfjell-saken og i sykelønnssaken har Gerd-Liv Valla grepet inn og påført regjeringen nederlag. Jens Stoltenberg tåler ikke flere runder med Gerd-Liv Valla der han går ut som den tapende part. Han trenger imidlertid noen saker der han setter foten ned og Gerd-Liv Valla ikke vinner fram.

Hadde Jens Stoltenberg ledet en mindretallsregjering, måtte han kompromisset med et annet parti. Nå leder han en flertallsregjering med LO på nakken. Jens Stoltenberg fremhevet i valgkampen den store fordelen det er å ha en flertallsregjering, for da får man gjennomført det man vil. Dette er ikke det etterlatte inntrykk. I sak på sak virker det som om regjeringen er i en prosess, at man ikke har avklart hva man vil. Vi får se hva det betyr i forhold til regionsreformen og næringslivspolitikken som skal legges fram på fredag.

I næringslivspolitikken går vi ut fra at Jens Stoltenberg, Dag Terje Andersen og Gerd-Liv Valla snakker med en tunge – så lenge det varer. Enige er de ikke. LO har vært imot den privatisering som Jens Stoltenberg kjempet igjennom sist han var statsminister.

Jens Stoltenberg leder en regjering bestående av tre partier og LO med delvis møte, full forslags og ubegrenset talerett. Gerd-Liv Valla representerer en sto del av Aps velgere. Når hun går i kompaniskap med sterke krefter i Aps stortingsgruppe og i Sp og SV, må Jens Stoltenberg bøye seg. Eller rettere sagt: Han må kjøre grundige prosesser innad for å skaffe seg ryggdekning. Det gir Gerd-Liv Valla mulighet til å arbeide for slutt og LO syn.

Hvis det blir en åpen strid der Gerd-Liv Valla rykker ut mot regjeringen, er det ikke LO men Ap som taper å det.

Åslaug Hagas lysegrønne regionshåp ser det ikke ut til å bli noe av. Det er bedre å flikke på det vi har enn å hestehandle seg fram til regioner som skaper flere problemer enn de løser, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis man fatter vedtak som gjør at alle blir sinte på en gang, har man skaffet seg et saftig problem. Det ser ut som om det var i ferd med å skje når det gjelder den mye omtalte regionsreformen. Nå tar statsminister Jens Stoltenberg tømmene. Aftenposten skriver at Jens Stoltenberg vil beholde fylkeskommunene og droppe regionene.

Regionene har vært en fanesak for Sp og Aslaug Haga. I løpet av det siste året har hun inntatt omtrent alle standpunkter som har vært mulige når det gjelder antall regioner og hvem som skal bestemme hvilke regioner vi skal ha. Haga har levd med et lysegrønt håp om at fylkene vil bli enige om hvem som skal slå seg sammen med hvem – og hvem som skal splittes opp og fordeles til høyre eller venstre, nord eller sør. Så enkelt er det ikke. Man blir ikke enig. Hun må fram med pisken, og da blir det mye skrik og skrål.

Hadde nå dette bare handlet om en tradisjonell debatt om hvor grenser skulle trekkes. Viktigere enn grensene og hvor mange regioner det skal være, er spørsmålet om hva regionene skal holde på med. Ap har satt foten ned når det gjelder sykehusene. Ap vil ikke tilbake til det gamle regimet der fylkeskommuner og staten skyldte på hverandre for hvem som har ansvaret. Statsråd etter statsråd står fram og sier, naturlig nok, at de ikke ønsker å gi fra seg ansvaret. Trond Giske vil selvsagt styre kulturen selv. Og det er så mye SV vil ha utrettet innen miljø og utdanning, at de ikke er begeistret for at mer av dette ansvaret forsvinner ut i regionene. Innovasjon Norge tror ikke er det er noe å trakte etter å regionalisere ansvaret for vekst og nyskaping.

Hvis regionene ikke skal få et betydelig større ansvar enn dagens fylker har, er det ikke noe poeng å røske opp en struktur som på sett og vis fungerer. Det er bedre å flikke på det man har enn å hestehandle seg fram til et nytt forvaltningsnivå som skaper like mange problemer som det løser.

God styring forutsetter klarhet i ansvar og myndighet. Også på dette området gjelder det at jo flere kokker, desto mer søl.

Sykehusene er et godt eksempel. Her kreves det koordinering på tvers også av regioner. Dagsrevyen hadde lørdag en reportasje der initiativtakerne til en ny fødestue i Oslo hevder at dette stopper opp fordi Helse Øst og Helse Sør, som deler Oslo mellom seg, ikke blir enige.

Stortinget har ikke mer makt enn det det må ha. Regjeringen koordinerer ikke mer enn den bør gjøre i spørsmål der det handler om å sette nasjonale standarder og der milliardene rulles ut. Det er forståelig at politikere på nasjonalt plan ikke vil gi fra seg makten til regionene.

I Soria Moria-erklæringen står det at vi skal få et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå, og at vi trenger større regioner.

Det blir ingen landesorg om regjeringen konstaterer at man ikke har funnet fram til en modell som fungerer bedre enn dagens fylkeskommuner med litt flikking.

Vi tror fylkeskommunen snart er moden for pensjonsalderen. Men det haster ikke. Det er dessuten viktig at det er bred politisk enighet om hvordan den politisk styringen skal skje.

Det viktigste er at flere kommuner slår seg sammen, og at kommunene får større ansvar for å løse sine oppgaver.

Fylkeskommunen har folk er løst forhold til. Det blir ikke mange gråtekoner å se dersom to fylker slår seg sammen. Det er også positivt. Skal en regionsreform gi mening, bør landet dels inn i 5–6 regioner. Det vil ikke de rødgrønne samle seg om. Da er det like greit – som statsministeren ser ut til å konkludere med, hvis vi skal tro Aftenposten – at vi beholder det vi har og forøker å gjøre det litt bedre.

Kjell Roland får si hva han vil. Han er i gang med å skvise ut to varslere og demonstrer det motsatte av det Stortinget har vedtatt, at varslere skal vernes, skriver redaktør Magne Lerø.

Den nye administrerende direktøren i det statlige bistandsfondet Norfund, Kjell Roland, hadde ikke vært mange dagene i jobben før han ba to varslere om å finne seg noe annet å gjøre. Han sier til Dagens Næringsliv at han ikke vil kommentere om han har bedt to varslere om å si opp.

— Dette er personalpolitikk og det er strengt konfidensielt. Det jeg kan si generelt er at ingen har blitt straffet eller kommer til å bli straffet på grunn av den rollen de har hatt i forbindelse med whistleblowing-saken, sier Roland. På spørsmålet om hva han mener med straff, svarer han «sanksjoner av en eller annen art som følge av at man har rapportert et eller annet».

Hva slags tåketale er dette? Dette vil vel Trond Giske si er en slags variant av «tause Birgitte». Hvis en ny sjef gjør det klart overfor to personer som har vært involvert i en alvorlig konflikt, at han ønsker de skal slutte, da er dette jevngodt med straff. De to det gjelder opplever det i alle fall slik. En arbeidsgiver har ikke et dusin ulike straffetiltak på hånden til bruk i ulike situasjoner mot personer med høy kompetanse. Den straffen man har, er i realiteten oppsigelse. Og i denne situasjonen er det liten forskjell på oppsigelse og å be noen om å slutte. Personer med den kompetanse vi her snakker om, kan ikke krangle seg til å få fortsette.

Sannheten om Norfund er at organisasjonen har vært dårlig ledet. Det har den tidligere sjefen Per Emil Lindøe ansvaret for. Styret lot ham slippe altfor billig unna. Han fikk en stilling i Norfund utenlands og beholdt stort sett de samme betingelser som han hadde.

Den andre sannheten om Norfund er at de har skviset ut alle varslere. Flere nøkkelmedarbeidere har sluttet. To av de fire varslerne har funnet noe annet å gjøre. Nå skal de to siste ut. Den ene lar seg intervjue anonymt i Dagens Næringsliv i dag. Han sier han har informert styret om at han er blitt bedt om å slutte. Styreleder Einar Steensnæs sier han vet det foregår samtaler med enkelte av de ansatte om minnelige ordninger. Status på dette er at den ene varsleren har akseptert et tilbud, mens den andre hyrer nå inn en advokat.

Per-Kristian Foss sier han er sjokkert over at man i statsforvaltningen behandler varslere på denne måten og viser til at Stortinget nylig har vedtatt en lov som skal gi bedre vern til varslere.

— Hvis ikke statsråden nå reagerer, er det tydelig ta varslervernet ikke gjelder i alle departementer, sier Foss.

Kjell Roland skulle ha alle forutsetninger for å rydde opp og få Norfund på sporet igjen. Men han snubler i starten. Vi forstår behovet for å legge konfliktene bak seg, starte på nytt og bygge en ny kultur. De to varslere gjør utvilsomt dette vanskeligere. Det kan være han forsøkt å få de til å legge striden bak seg, men kjent at de sitter fast i konflikten. I slike situasjoner er det ofte nødvendig at en leder våger å sette i gang en prosess som ender med at en medarbeider må slutte. Når det ikke er saklig grunn for oppsigelse, må man finner minnelige ordninger.

Ved å være så raskt med å sette varsleren under press, og begge samtidig, må Roland finne seg i at vi skriver at han kvitter seg med varslere. Rolands handlemåte er et nytt eksempel på at det som regel straffer seg å varsle. Dette er alvorlig, ikke minst i en sak der konflikten handler om feil forvaltning av offentlige midler.

Det er ingen som sår tvil om hvorvidt Trond Giske er sjefen eller ikke. Spørsmålet er om det er klokt å kjøre solo i forhold til embetsverket. Det lukter litt ubetenksom, gammel «kongen på haugen»-lederstil av Trond Giske. Gi ham en coach, skriver redaktør Magne Lerø.

OBS

Etter denne lederen er publisert, får vi opplyst fra departementet at Giske ikke har bedt Sønneland om å kjøpe vin. Det var noe han gjorde på eget initiativ da han oppdaget at det manglet. Videre har Sønnelands permisjon sammenheng med at han skal over i en ny stilling som spesialrådgiver og slutter som departmentsråd.

Her kommer lederen:

Aftenposten kunne denne uken fortelle at departementsråd Helge Sønneland var blitt sykemeldt fordi han ikke makter samarbeidet med Trond Giske. På et seminar omtalte Giske Sønneland som ”tause Birgitte”. En annen gang skal han ha sendt departementsråden på polet for å kjøpe vin som Giske skulle dele ut.

Den administrative ledelsen i departementet reagerer på at Giske kjører sitt eget løp og i mindre grad enn de er vant med trekker embetsverket med seg i de politiske prosessene. Embetsverket er mindre med på reiser og deltar på færre møter med utenforstående som henvender seg til departementet.

– Det er jeg som er sjefen, sier Trond Giske til Dagbladet i dag. Han mener embetsverket må finne seg i å havne i skyggen av statsråden og ikke være med i alle fora hvor viktige beslutninger tas eller signaler gis.

Han sier han ikke er kjent med noen misnøye knyttet til sin egen lederstil.

– Embetsverket utreder saker og gjennomfører politiske vedtak, mens vi- den politiske ledelsen- tar oss av de politiske avgjørelsene. Jeg er bevisst på at det er den politiske ledelsene som bestemmer, sier han og legger til at ansatte ofte er med tjent med å jobbe med saker på kontoret enn å være med på tur.

På spørsmål om han går over streket med ironien sin, svarer han: Det får andre vurdere. Det er nok av hårsåre folk her i verden, men det må jeg si at jeg tar begrenset tungt.

Det ble også reagerte på at Trond Giskes slengte med leppa i Trondheim. Det var ment ironisk da han sa at regionkontoret i Medie Norge i alle fall ikke burde legges til Bergen. Han ble også kritisert for nærmest å ha overhøvlet ledelsen av Nobels Fredssenter på TV for å drive elendig økonomistyring. Bente Erichsen ble sjokkert.

På mange måter er Trond Giske en glitrende politiker. Han er et barn av sin tid med dertil rikelig av politisk korrekte meninger og et nettverk som gir ham innpass i landets kulturelite. Mens Valgerd Svarstad Haugland var innenfor i kirken, og aldri kom skikkelig innenfor kulturen, er det motsatt med Trond Giske. Det er tempo og driv over den han foretar seg. Han har meningers mot og handlekraft i solide doser.

Trond Giske er sterk, stor i kjeften og med sans for den gode replikk. Han vet på bruke makt for å få det som han vil. Denne ”jeg er kongen på haugen” – stilen fører til at underordnede føler seg enda mer underordnet. Ikke bare det at de skal iverksette det Giske har bestemt. De får vær så god også tåle en karakteristikk, er morsomhet fra sjefen sjøl. Hvis det blir reagert, får en bare høre at det var ironi, at en må tåle en spøk.

Måten Trond Giske forsvarer seg på i Dagbladet i dag, tyder på at han har ennå et stykke å gå før han opptrer med den nødvendige klokskap som kjennetegner  det gode, reflekterte lederskap. Det er som om han tar inn litt for lite på den emosjonelle radaren sin.

En av de statsrådene som oppnådde mest under den forrige regjeringen, Kristin Clemet, valgte en motsatt strategi. Hun kjørte en strategiprosess som også omfattet embetsverket for å forankret det hun ville oppnå i  ledelsen i departementet. Kristin Clemet var også en sterk sjef. Sterke ledere velger involvering fordi dette som regel er mest effektivt for å nå egne mål.

Vi tviler ikke på at embetsverket har godt av å bli utfordret. Her er det helt sikkert mye rutinetenkning ute og går, og mange har nok problemer med tempo i endringene. Litt bråk blir det ofte når man får nye ledere som vil mye.

Vi synes ikke uten videre det er grunn til å kritisere Giske fordi om han kommer i konflikt med en eller flere medarbeidere og det ender med at de trekker deg. ”Fred er ei det beste, men at man nohet vil”. Trond Giske vil mye – og kan mye. Men han trenger en coach som kan bidra til at han blir mer bevisst på hva han vil oppnå og hvordan han kan bruke sin personlighet i samspill med andre som er like dyktige som ham selv.

Det nytter ikke å si ”jeg er sjefen, jeg er nå en gang sånn, så dere får slutte med å bli såret for det jeg sier eller sure fordi dere ikke får være med”- vi overdriver litt nå. Men vi merker eimen av gammeldags tenkning om lederskap i noe av det Trond Giske sier.

Har man en dyktig daglig ledelse som leverer, trenger ikke styret bekymre seg over om de til vanlig opplever seg som et sandpåstrøingsorgan, bare de tydelige på krav og skjærer igjennom om det trengs, skriver redaktør Magne Lerø.

Finn Jebsen, tidligere konsernsjef i Orkla, mener bedriftsstyrene må la daglig leder med sine nærmeste medarbeidere få lede virksomheten slik de har tro på.

– Alle gode selskaper er administrasjonsstyrte. Det betyr naturligvis ikke at alle administrasjonsstyrte selskaper er gode. Mitt poeng er at en sterk og dyktig ledelse er en forutsetning for å skape aksjonærverdier, sier Jebsen til Aftenposten. Han understreker at kjernen i styrearbeidet er å gjøre ledelsen bedre, ikke å begrense dens styrke.

– Den må få armslag og ikke behandles som et slags styrets sekretær. Men ledelsen må tåle å bli stilt krav til, og toppledere må tåle å bli kastet hvis de over tid ikke makter å skape verdier, sier Jebsen.

Dette er det ikke mange som er uenige med ham i. Jebsens uttalelser må leses som et forsvar for den tenkning omkring styre og administrasjon som Jens P. Heyerdahl og ham selv sto for i den perioden de bygget opp Orkla til å bli landet største privateide selskap. Det er imidlertid eierne som bestemmer. Og de mente faktisk at Heyerdahl opptrådte for suverent i forhold til eierne. Dermed mistet han tilliten. Da Finn Jebsen overtok, dro han med seg en del av det gamle konfliktstoffet. Selv om styret i Orkla ikke hadde gode grunner for å sparke Jebsen, valgte de å gjøre det. De ville legge striden bak seg og mente selskapet var bedre tjent med en ny kost. De trengte ikke gå over bekken etter vann. Dag Opedal, en av Heyerdahl og Jebsens håndplukkede, ble ny konsernsjef. Han leder ikke Orkla vesentlig annerledes måte enn det Heyerdahl og Jebsen gjorde. Men klima, relasjonen til eierne, er et annet.

Den største forskjellen ser vi når det gjelder styrelederrollen. Stein Erik Hagen ville overta for Johan Fr. Odfjell som styreleder og kjørte en valgkamp for seg selv i full offentlighet. Han fikk det som han ville. Som eier og styremedlem har han kommenterte en rekke forhold i selskapet. I striden rundt salget av Orkla Media ga han til dels motstridende signaler og skapte usikkerhet. Etter hvert ser det ut til at Stein Erik Hagen begynner å forstå at den eierstyringen som han er blitt stående som eksponent for, sprer forvirring omkring selskapet. Når Hagen snakker mindre og overlater til Dag Opedal å representere selskapet utad, blir det normale tilstander i Orkla også.

Når styrene er kommet sterkere i fokus de siste årene, er det fordi det har vist seg at det er nødvendig til tider med en sterkere kontrollere av det administrasjonen foretar seg. I anbefaling ”eierstyring og selskapsledelse” gis det god rettingslinjer for hvordan forholdet mellom eiere, styre og administrasjonen bør være. Det er ikke meningen at økt vekt på styrets ansvar og rolle skal svekke administrerende direktør.

I intervjuet hevder også Jebsen at strategi er oppskrytt og minner om at de fleste bedrifter som går dukken, gjør det på grunn av dårlig drift, ikke på grunn av feil strategi.

– Toppledelsen må involvere seg mer i driften og mindre i ambisiøse strategiprosjekter, sier Jebsen. Han har nok rett.

Strategi defineres gjerne som styret ansvar. Styret legger strategien og administrasjonen iverksetter den. Dette kan føre til at styret blir en drivkraften i et for vidløftig strategiarbeid. Det er ikke alltid det som formuleres i diverse styredokumenter får så stor betydning i praksis. Grunnen er at organisasjonen er opphengt i daglig drift. Det er derfor det er så viktig at daglig leder står i driften med begge beina. Det er der det skjer. Verdier skapes først og fremst med solid fokus på den en holder på med, dernest av gode strategiske grep.

Har en bedrift en god administrerende direktør og kompetente medarbeidere som leverer gode resultater, og sørger for skikkelig rapportering av nøkkeltall og utviklingstrekk til styret, bør ikke styret bekymre seg for om de opplever seg selv som et sandpåstrøingsorgan for det administrasjonen foreslår. Det er slik det bør være. Styret er der for å støtte administrasjonen, gi råd, gi retning når det trengs, vedta større investeringsbeslutninger, pålegge endring når en mener det er nødvendig, sørge for at relasjonen til eire og offentlige myndighetene er god og avsette administrerende direktør dersom han eller hun ikke lever opp til krav og rimelige forventninger

Administrerende direktør skal være selskapets frontfigur og den som har størst innflytelse over det som skjer i, men ikke rundt selskapet. Den gode direktør sørger imidlertid for god dialog og støtte fra styret i viktige spørsmål

Det gir ikke mening i å si at styret er viktige enn administrasjonen eller motsatt. De har ulike roller å ivareta. Å ha et sterkt styre i betydningen et styre som vil bestemme mye, er ingen styrke for en bedrift. Sterke styremedlemmer som er opptatt av å få banket igjennom sin egen vilje, er heller ikke et gode. Det god styret legger vekt på å opptre samlende. Det gode styret griper inn når det er nødvendig. Det gode styret vet også utmerket godt når en skal holde fingrene fra fatet, fordi man er styre og ikke daglig ledelse.

Vil man først styre Telenor, er det mer realisme over Per Olaf Lundteigen enn Dag Terje Andersen. Det virker ikke som han tror på politikerord mot børsnoterte selskaper, skriver redaktør Magne Lerø.

Per Olaf Lundteigen, Sps næringspolitiske strateg, vil ta et oppgjør med tenkningen i Telenor. Han mener det er nødvendig å dele opp selskapet for at staten skal få tilbake styringen over utbygging av infrastruktur i hele landet.

– Hver dag ser vi tydelig hva Telenor ser som sin rolle og hva de prioriterer. Det tar ikke samfunnsansvar, men gjør alt for å tjene mest mulig penger, sier Lundteigen til Dagens Næringsliv.

Avisen mener imidlertid å vite at Lundteigen ikke vil vinne fram med sitt syn i regjeringen. I eierskapsmeldingen som legges fram 8. desember skriver NTB at man vil legge fram en formålsparagraf for hvert selskap og gi hvert selskap årlige styringsdokumenter.

Per Olaf Lundteigen mener dette ikke er nok. Han har sett seg lei på at store deler av landet ikke får bredbånd fordi utbyggingskostnadene er for store. Det er ikke lønnsomt. Dermed lar Telenor det ligge. Telenor har nemlig ingen utbyggingsplikt. Lundteigen hevder Telenor utnytter kynisk den monopolsituasjonen selskapet fortsatt har og konsentrerer seg derfor om å bygge ut konkurrerende nett i områder der man har god dekning fra før.

– Løsningen er å legge alt som har med den fysiske infrastrukturen å gjøre inn i et statlig foretak. Da vil vi kunne sørge for at alle har like muligheter, sier Lundteigen.

Per Olaf Lundteigen er en av våre fremste eksponenter for en alternativ samfunnsutvikling. Han vil ha sterk offentlig styring for å sikre et spredt bosettingsmønster, at landets ressurser blir forvaltet best mulig og at vi velger løsninger på politiske og økonomiske utfordringer som er forankret i norsk kultur og tradisjon. Lundteigen tror på det nasjonale. Han vil bremse globaliseringen fordi han mener det fører til at politikerne mister kontrollen til internasjonale selskaper som styrer på profittjakt. Lundteigen vil heller ha ”utenforlandet Norge” enn å tilpasse seg globaliseringen styrt av sterke markedskrefter.

Nå har vel Lundteigen gitt opp planene om norskproduserte vaskemaskiner, men det samfunnet Lundteigen ser for seg, fortoner seg for mange mer drøm enn virkelighet.

Det han mener denne gangen er det imidlertid realisme over. Han vil ta et skikkelig grep for å då den styringen han ønsker. Han tror ikke det nytter med formålsparagrafer og styringsdokumenter. Det har han rett i. Lundteigen må ha innsett at man ikke kan forvente at utenlandske kapitalister skal være med å finansiere utbygging av bredbånd i alle fjordarmer og fjellbygder i Norge. Hvis dette ikke er lønnsomt, får man ikke Jon Fredrik Baksaas til å foreslå det for styret. Det vil ikke være i samsvar med alle aksjonærene ønsker.

Regjeringen har to valg: Enten kan de følge Lundteigen eller så kan de bevilge det det koster for at Telenor skal bygge ut bredbånd til alle. Da er det ok for Baksaas, styret og alle aksjonærene. Meninger fra politikere om at alle bør ha bredbånd, kan ikke Telenor som et børsnotert selskap la seg styre av.

En tredje mulighet kan være at regjeringen gjør det klart at Telenor vil miste noen rettigheter som de tjener godt på hvis de ikke sørger for å bygge ut bredbånd til alle. Spørsmålet er om man har slike pressmuligheter.

Noe av den samme problemetikken står en ovenfor når det gjelder NSB, Posten og Statkraft. Her har regjeringen styring fordi dette er selskaper som er heleid av staten. Men høsten 2005 så vi hvordan markedet også virker på dette området. Posten økte avisportoen så pass mye at det ville ødelagt økonomien til en del lokalaviser og ukepublikasjoner. Men Posten måtte stille alle likt. Det en endte med at regjeringen nå har bevilget 14,3 millioner i støtte til de avisen som ble rammet av portoøkningen.

Regjeringen er klar på at det skal være like portotakster over hele landet. Hadde Posten stått fritt, ville det nok koster mer å sende et brev til Finnmark enn til noen i nærmiljøet. Grunnen er at kostnadene er større. Når all postforsendelse skal konkurranseutsettes, må vi regne med en diskusjon om staten skal gi tilskudd for at Posten skal holde samme priser landet over.

Det kan nok virke som om SV og Sp dominerer regjeringen, slik Erna Solberg hevder, men i siste liten sørger nok Jens Stoltenberg for at Ap trekker det lengste strået, særlig i saker hvor Ap også har de borgerlige med seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Erna Solberg sier til Dagbladet i dag at Sp og SV dominerer regjeringen så sterkt at det ødelegger for Norges forhold til Nato, til EU og EØS-avtalen og til WTO.

Det kan nok virke slik. Men ennå har ikke regjeringen fattet noe vedtak som gir Solberg rett i sin kritikk. I de store sakene, som forholdet til Nato og EU er, vil nok Jens Stoltenberg ta styringen. Men det er typisk Stoltenberg å la debatten gå. Han tar ikke tømmene før det nesten er for sent.

Nå lar han SV og Sp hausse opp motstand mot EØS-direktivet, og Åslaug Haga slå rundt seg med saftige argumenter for statskirken. Hun beskyldes av enkelte for å skape EU-stemning i landet knyttet til at statskirken må være som den er.

Aftenposten listet søndag opp syv saker de mener regjeringen har alvorlige problemer med. Det gjelder statskirken, 21 års grense for å hindre tvangsekteskap, EUs tjenestedirektiv, verning av Trillemarka, bioteknologi knyttet til søsken, regionreformen og kjøp av nye jagerfly. Listen burde vært forlenget med soldater til Afghanistan og WTO-forhandlingene som nå ser ut til å kunne bli tatt opp igjen.

Det meste av dette er det ikke spesielt vanskelig å finne en løsning på. Statskirken bærer imidlertid kimen i seg til å bli en vanskelig sak. Åslaug Haga vil mobilisere folket, mens man er innbitt motstander av statskirken i SV. Nå vil også Frp ha folkeavstemning. En løsning der man oppløser statskirken ved å gjøre endringer i grunnloven, men vil styre kirken, vil være uakseptabel for Den norske kirke.

Når det gjelder tjenestedirektivet, har Gerd-Liv Valla tonet flagg. Hun kan leve med det. Dermed vil Ap få sin vilje igjennom. Sp vil ta dissens i regjeringen. Det lever regjeringen godt med.

Når det gjelder jagerfly, må nok SV akseptere at Ap setter foten ned.

Det er ikke antallet saker det er uenighet om innad som er avgjørende. Politikk handler om å håndtere uenighet og finne samlende løsninger på et utall av saker. Det klarer en regjering hvis partiene som danner regjering først vil regjere sammen. Sp kan neppe tenke seg noe annet. De vet at de vil få mindre innflytelse om de går ut av regjeringen.

I SV har det ennå ikke samlet seg opp nok frustrasjon til at det for alvor er snakk om at partiet bør komme seg ut av regjeringen før man har mistet sin politiske sjel. De har nok lagt merke til at KrF til stadighet får gjennomslag for sine synspunkter hos Jens Stoltenbergs utvalgte. Det er neppe tvil om hvem statsministeren vil skal ta SVs plasser, dersom Kristin Halvorsen med sitt følge blir tvunget av et flertall i partiet til å marsjere ut.

Hvis Dag Terje Andersen virkelig akter å overstyre ledelsen i internasjonale børnoterte selskaper, kommer landets dyktigste sjefer til å trekke seg. Regjeringen kan ikke unnta seg selv for god eierstyring slik det gjelder for børnoterte selskaper, skriver redaktør Magne Lerø.

Helge Lund har vært politisk rådgiver for Høyre. Eivind Reiten har vært statsråd for Senterpartiet. De kan det politiske spillet. De faller ikke av stolen av å høre statsminister Jens Stoltenberg si til Dagsavisen at «selskaper som Hydro og Telenor må ta hensyn til spesielle samfunnsformål». Dette er ord, så langt. Det kan også tolkes som et krav som Helge Lund, Jon Fredrik Baksaas og Eivind Reiten ikke vil akseptere. Hvis saken settes på spissen, vil de sette stillingen sin inn på at de ikke skal overstyres av regjeringen i forretningsmessige spørsmål. De er forberedt på basketak med de rødgrønne i tiden fremover.

Eivind Reiten har flere ganger provosert. Sist ved at han betegnet diskusjonen om topplederlønningene for et karneval.

Denne uken sa Helge Lund rett ut til Dagens Næringsliv at norske politikere må velge mellom å legge til rette fro selskaper som kan hevde seg internasjonalt eller å utstyre selskapet med særnorske begrensninger. Han spådde flere konflikter med deler av det politiske miljø.

Helge Lund kan nok leve med at fastlønnen blir litt høyere og at opsjoner erstattes med bonuser og at det blir satt et tak på hvor mye toppsjefen kan tjene. Det er langt viktigere for ledelsen i disse selskapene å vinne kampen om hva det betyr å være et børsnotert selskap.

– Når myndigheten har tatt en beslutning om å privatisere et selskap, er det ett utgangspunkt man skal ha: Å maksimere langsiktige aksjonærverdier for alle aksjonærer. Noe annet utgangspunkte enn det er ikke akseptabelt, sier Lund til Dagens Næringsliv. Les: Det er slik jeg vil lede Statoil, ellers trekker jeg meg.

Det samme mener nok Eivind Reiten og Jon Fredrik Baksaas.

Det var av frykt for at det skulle bli som det nå er blitt, at Jens Stoltenberg måtte kjempe en beinhard kamp i Ap for å få de med på å privatisere Statoil og Telenor. Bare les det Finn Lied skriver. Hans og LOs argument er at man mister muligheter for styring når selskaper blir børsnoterte. Da blir det slik Helge Lund sier det er.

Dagbladet skriver i dag at toppsjefen må stå skolerett for regjeringen. De skal hvert år måtte gjøre rede for hvordan de har vist samfunnsansvar. Det klarer de utmerket. Dette kan Statoil skriver hundre sider om dersom det er det som er ønskelig.

Men hvis det er samfunnsansvar og holde bedrifter gående som ikke tjener penger, og hvor man ikke er i stand til å se noen muligheter for det i den nære fremtid, så melder ledelsen i disse selskapene pass.

Hvis Dag Terje Andersen tror at det er han som skal bestemme om virksomheten på Hydros virsomhet på Raufoss skal selges eller ikke, tar Andersen feil. Han kan ikke som eier overstyre et selskap dersom det ikke er i alle aksjonærenes interesser. Det er i strid med god eierstyring.

Kjetil Solvik Olsen (Frp) sier til Dagens Næringsliv at han frykter et vingeklippet Statkraft ut fra de signaler som blir gitt om hva eierskapsmeldingen vil inneholde. Det har han god grunn til. Men her står politikerne mye friere. De kan bestemme seg for at Statkraft skal kutte ned på sine investeringer i utlandet og konsentrere seg om det som er her hjemme på berget. Det kunne de også sagt til Telenor. Istedenfor ble Telenor børsnotert, fikk frihet til å drive forretningsmessig, er i dag et verdensomspennende selskap og en aldri så liten pengemaskin.

De må som Helge Lund sier, bestemme seg om selskap primært skal være på det norske hjemmemarkedet eller det skal jobbes globalt med de rammebetingelser som gjelder for børsen.

Kjell Inge Røkke som største eier ville aldri aksepter at styret ikke følger den linjen han ønsker, sies det. Selvsagt ville han ikke det. Røkke står for en meget målbevisst eierstyring. Han er tindrende klar i hva han vil oppnå: å maksimere langsiktige aksjonærverdier. Han vil bruke ordrett de samme ord som Helge Lund. Derfor klarer han å hente inn kapital til de selskapene han har styringen med. Aksjonærene vet hva han vil. Og de vil det samme.

Dag Terje Andersen kan være sikker på at flertallet av aksjonærene i Norsk Hydro ikke vil drive en bedrift på Raufoss som gjør at selskapet taper penger og ikke ser noen muligheter for å tjene penger i fremtiden.

Dag Terje Andersen har fått advarsler fra Oslo børs allerede. De frykter utenlandske investorer vil flykte fra Oslo Børs og norsk selskaper hvor staten har eierandel dersom Deg Terje Andersen forsøker å styre selskapene på andre premisser enn det ledelsen i selskapene legger opp til.

Ligger noen tynt an, som Carl I. Hagen sier, må det være styret i Entra, ikke Erik Løfsnes. Det er styret som har ansvar for at han får høyere lønn enn han fortjener og ikke gjør som Stortinget har vedtatt. Nå må styreleder Grace Reksten Haugen snakke, ikke sitte stille som mus, skriver redaktør Magne Lerø.

Riksrevisjonen mener at det statlige eiendomsselskapet Entra Eiendom har blåst opp regnskapet på inntektssiden og operert i strid med Stortingets forutsetninger. De gode resultatene har gitt administrerende direktør Erik Løfsnes solide bonuser. Lønnen er økt fra 1,4 millioner kroner i 2001 til 3,2 millioner kroner i fjor.

Riksrevisjonen påpeker at Entra Eiendom ifølge Stortinget skal dekke statens behov for lokaler i konkurranse med private aktører, mens Entra blant annet har brukt 1,3 milliarder kroner til kjøp og utvikling av nye eiendommer som i hovedsak er leid ut til private leietakere.

Dagbladet skriver også at retningslinjene for lønn til toppledere i statens selskap som ble fastsatt i 2004, ikke er fulgt. I Entra kan toppledere gå av med pensjon når de er 62 år, mens staten har satt grensen ved 65 år. Etterlønnen skal ikke overstige 12 måneder, men i Entra er det to års etterlønn.
Carl I. Hagen, som er medlem av Stortingets kontrollkomité, er på krigsstien og sier følgende om Riksrevisjonens rapport til NRK:
– Den bekrefter at mye er galt og at en skandale er avdekket.

Han sier det er for tidlig å si hva som vil skje med Løfsnes, men antyder at han kan ligge «tynt an».

Men hvorfor skulle Løfsnes ligge tynt an?. Dette er da ikke noe han har funnet på. De har da et styre i Entra. Vi vil bli svært overrasket hvis styret ikke har formulert en forretningsidé og lagt strategi. Løfsnes bevilger ikke seg selv lønn. Han fastsetter heller ikke sin egen pensjonsalder, eller hvor mye etterlønn han skal ha. Alt dette er vedtatt av styret.

Stortinget forholder seg ikke til Løfsnes, men til styret. Når Hagen uttaler at Løfsnes ligger «tynt an», og det før Stortinget har gått inn saken, kan det være innledningen til en heksejakt på Løfsnes. Først Eivind Reiten, så Jon Fredrik Baksaas, så Helge Lund og nå Erik Løfsnes. Det gale de har gjort er å ha mottatt den lønnen som styret har gitt dem.

Så langt er det ikke kommet fram noen som tyder på at Erik Løfsnes har drevet med noe som ikke tåler dagens lys. Styret må ha visst om alt han har foretatt seg. Nå får styreleder Grace Reksten Haugen rykke ut og si klart fra at det er styret som har ansvaret. Et styre skal ikke sitte musestille når Stortingets visepresidentskap går løs på lederen deres.

Riksrevisjonen peker på at et eiendomsselskap i stor grad må baser seg på skjønnet til meglere og ansatte i selskapet. Det er stilt spørsmål ved om mangelfull dokumentasjon av eiendomssalgs forretningsmessighet er i samsvar med Entras risikoprofil. Dette er det vanskelig å ha noen formening om for utenforstående.

Erik Løfsnes ble tildelt «Eiendomsprisen 2006» for at han har ledet et selskap fra forvaltning til forrentning på et utmerket måte. Selskapet har hatt en eventyrlig verdistigning. Det har sammenheng med at inngangsverdiene på eiendommene var betydelig lavere enn det de viste seg å være da de ble solgt. Dette bør ikke overraske noen.

Riksrevisjonen er kritisk til flere sider av selskapets virksomhetsstyring, dokumentasjonspraksis og innretningen av selskapets belønningssystem. Sammen med den etablerte fullmaktsstrukturen – blant annet til selskapets administrerende direktør – kan disse utgjøre en kritisk risikofaktor for selskapet, mener Riksrevisjonen.

Dette er det all mulig grunn til å se nærmere på. Men dette er ikke noe som tilsier at Løfsnes ut fra det vi vet i dag ligger tynt an. En lønnsøkning på cirka hundre prosent på fire år, hører ingen sted hjemme. Det er lettjente resultater Entra har oppnådd.

I en pressemelding tar Løfsnes og styreleder Grace Reksten Skaugen Riksrevisjonens rapport til orientering.

De er glade for at Riksrevisjonen bekrefter Veritas’ konklusjon at selskapet ikke har kjøpt eller solgt eiendommer, eller gjennomført andre transaksjoner, på en slik måte at noen har oppnådd urimelig fordel på selskapets bekostning, skriver NTB. De tar kritikken til etterretning, men vil ikke komme med ytterligere kommentarer fordi rapporten skal behandles i Stortinget.

Skivebom. De bør jo gi sine vurderinger umiddelbart. Det er ikke slik i verden at saker skal stå stille inntil Stortinget skal behandle dem.

Å gi seg i kast med å drive en virksomhet i strid med forutsetninger gitt av Stortinget og retningslinjer gitt av departementet, må få konsekvenser. Styret bør ligge syltynt av. Er det noen som skal sparkes må det være styret, bestående at en flokk kompetente folk som Grace Reksten Haugen, Trond Reinertsen og Anne Kathrine Slungård. De må ha sovet i timen.