Når Anette Trettebergstuen hører noen rope «hore» til henne, er det såpass utålelig at mange mener hva som faktisk skjedde ikke kan være hovedsaken. Målet helliger som kjent diverse midler, deriblant fordreining av virkelighet.
Målet kan som kjent brukes til å hellige diverse midler. I et slikt perspektiv hører det å fordreie virkeligheten med. Den medieskapte virkelighet er til tider godt ment. Ofte er virkeligheten litt for blek og tafatt til at det blir noen sak av det. Fakta er for tynne og tørre. Det må hives litt bensin på bålet, slik at det lyser opp og flere får øynene opp. Dagbladets «virkelighetsprodusent», Marie Simonsen, vet hvordan det gjøres.
«HORE! HORE! HORE! De taktfaste ropene truer med å overdøve Annette Trettebergstuen (30) da hun holdt innlegg på Oslo LOs demonstrasjon på Løvebakken i forbindelse med streiken mot EUs vikarbyrådirektiv», slik innledet hun sin kommentar tirsdag.
Dette nærmer seg fri diktning. Det finnes ikke en sjel i landet som kan bekrefte at dette er en korrekt beskrivelse av det som skjedde. «Veto,veto,veto», ble det ropt. En rekke personer som sto sentralt plassert, sier de ikke hørte noen «hore-rop». Men Annette Trettebergstuen hevder hun hørte det, og i alle fall skal Gerd Kristiansen, LOs nestleder, ha hørt det.
2000 mennesker
De er ingen grunn til å betviler det Trettebergstuen forteller. At det finnes noen idioter til stede når 2000 mennesker demonstrerer, kan en regne med. Når en ser hva folk kan finne på å skrive i kommentarfeltene på nettet, bør det ikke forundre noen at det også er en del som slenger dritt og skjellsord åpenlyst. I denne demonstrasjonen slapp følelser løs. Det var buing og roping. Ap skulle virkelig få merke at LO mente alvor.
Det var mangel på folkeskikk som preget denne demonstrasjonene. Når en henter ut en politiker for å møte en demonstrasjon, bør «hordene» vise respekt og tåle å høre hva politikeren har å si.
Men Maria Simonsen skildrer en medieskapt virkelighet. Hun får dette til å handle om at LO tar i bruke skjellsord og nedrige hersketeknikker for å stoppe kjeften på en meningsmotstander. At hun er en ung kvinne, gjør det enda verre. I følge Simonsen er «horeropene» et uttrykk for at de voksne mennene i LO er i ferd med å miste hodet i striden om vikarbyrådirektivet.
Nå er det i gang. En fjær blir ikke bare til fem høns. En hel hønsegård tyter fram på twitter og på nettet. Nå handler det om alt mulig. Om gubbene i LO, menn som bruker hersketeknikker, trakassering av kvinner både i arbeidslivet og i politikken.
I LO er de forbannet. De vil ikke vedkjenne seg at de har arrangert en demonstrasjon som var slik Dagbladet fremstiller det. Det er da journalist Torgny Hasås i LO-aktuelt går i baret. Han skriver en artikkel der han tilbakeviser at det er ropt «hore» og hevder Trettebergstuen «trekker sex-kortet». VGs Fridjof Jakobsen hevder han påstår at Trettebergstuen er en løgner. Og det i tillegg til at hun blir trakassert. Lederen i LO, Roy Pederssen, sier til VG at de har snakket med en rekke folk og at ingen har hørt at noen har rope «hore». Det er mennene med LO-makta mot unge Trettebergstuen. Rått parti.
Hasås som LO-mann
Journalist Hasås blir merkelig nok utnevnt som representant for LO. LO blir kritisert sønder og sammen for at de takler saken på en elendig måte. I går ettermiddag måtte LO-leder Flåthen skjære igjennom. Han forsto at saken nå hadde forlatt de kalde faktas verden og beveget seg inn i emosjonenes landskap. Han rykket ut med et kraftig forsvar for kvinner som blir utsatt for verbale angrep.
-Som LO-leder aksepterer jeg ikke diskriminerende skjellsord som en del av den politiske debatten, sa Flåthen. Han kan være ganske sikker på at alle landets politikere og medlemmer i LO er hundre prosent enig med ham. Det finnes ikke den sjel i landet som forsvarer at det skal bli ropt hore etter kvinnelige politikere. Blant de som helt enig er Torgny Hasås. Hans problem var at han ikke forsto at dret bare blir verre om man angriper en kvinne som hevder at hun er utsatt for utskjelling eller en annen for trakassering.
Når først en sak har tatt av og følelsene er satt i sving, mister en fokus på fakta. Da er det et enkelt menneskes eller en gruppe menneskers opplevelse som teller. Alt tolkes inn i den emosjonelle settingen.
Marie Simonsen kan ikke se at det er grunnlag for å beklage noen som helst av det hun skrev. Hun kan vise til at det her er avdekket et problem, at kinner blir trakassert og at dette må det tas avstand fra. Dette kan det til og med komme noe godt ut av. Kanskje LO har lært noe av dette? Istedenfor å kritisere Marie Simonsen, burde de takke henne for at hun har belyst et problem. Slik kan man jo også se det.
Utgangspunktet var imidlertid en medieskapt virkelighet. Noen saker er bare så gode at de ikke kan sjekkes i hjel. Fakta har stadig dårligere kår slik medievirkeligheten utvikler seg. I løpet av minutter sprer tolkningen av en sak seg på twitter og i sosiale medier. Her drives det lite kildekritikk. Man henger seg på.
Giske på Lorry
For noen uker siden ble det lynraskt etablert som en sannhet at Trond Giske hadde sittet på Lorry på nattens tid og gitt beskjed om at Harald Norvik skulle sparkes som styreleder i Telenor.. Det gikk så langt at opposisjonen tok avstand fra at Giske drev eierskapspolitikk i baren. Dagen etter begynte journalister å sjekke om det fantes noen kilde for påstanden. Det fantes ingen kilder, bare noe som «mente de hadde hørt at andre hadde sagt».
Dagbladet sjekket heller ikke fakta i saken om Ali Farah hvor ambulansesjåfør Erik Schjenken uten grunn ble hengt ut som rasist. Det var også en god tanke som lå bak. Dagbladet ville avdekke rasisme og utfordre folk til å motarbeidet rasistiske holdninger. Denne gangen kostet det Dagbladet dyrt. I mai i fjor ble de dømt i Oslo Tingrett til å betale Erik Schjenken én million kroner i oppreisning for injurier.
{ 0 comments }