Maktkampenes parti

To ganger har Jonas Gahr Støre opplevd at nestledere han ga tillit i skandalens stund, ble presset til å trekke seg. Enten har han nå kvittet seg med et problem eller han må fortsette lede et bortimot ustyrlig parti. 

Av Magne Lerø​7. mars 2022, 10:48

Da Hadia Tajik trakk seg som arbeidsminister, presenterte hun det nærmest som et hvileskjær i sin politiske karriere. Hun ville fortsette som nestleder og siktet seg inn mot å bli parlamentarisk leder. Når som helst kunne hun ha kommet tilbake som statsråd.

Så kom avsløringen om at hun hadde leid ut leiligheter uten å betale skatt. Jurister var tydelige på at dette var skatteunndragelse. Hun forsvarte seg med at hoveddelen av leiligheten sto tom. Hun hadde selv nøkkel, sa hun. Men hun bodde hos foreldrene og i pendlerboligen i Oslo.

Det måtte da vel vært mer lønnsomt å leie ut hele leiligheten og betale skatt av alle leieinntektene? Tajik har i liten grad gjort rede for hva hun tenkte og gjorde. Hun konstaterte at mediene var i gang med tredje sak om hennes økonomiske disposisjoner. Et inntrykk av at hun opererer i gråsonene for å spare skatt festet seg. Noen mener hun bedriver eklatant skattesnyteri. Skattesnyteri er drepen for en nestleder i Ap.

I går kom først meldingen om at hun ikke ville få posisjonen som parlamentarisk leder. Det kan ha vært utslagsgivende for at hun valgte å trekke seg. Om hun hadde greid å ri stormen av, ville hun uten posisjonen som parlamentarisk leder, fort blitt oppfattet som en nestleder på oppsigelse.

Støre har støttet Tajik og pekt på at hun er valgt av landsmøtet til nestleder. Han ville ikke vært tjent med å dytte henne ut av posisjonen. Han kunne heller ikke være nøytral. Han måtte gjøre det klart at han hadde tillit til henne.

Dagens Næringsliv skriver at Støre forsøkte å sette en stopper for LO-ledelsen som ville gjøre Tajiks penderboligsak til en viktig sak i sentralstyret. LOs ledelse svarte med å rykke ut med kritikk av Tajik i VG. Det er tydeligvis grenser for Støres autoritet når LO er på krigsstien.

Dypest sett falt både Giske og Tajik for eget grep og bruk av den makten posisjonen hadde gitt dem

Etter at Trond Giske hadde beklaget sin oppførsel overfor kvinner og lovet bot og bedring, sa Støre at han kunne fortsette som nestleder. Det nektet Hadia Tajik å akseptere. Hun hadde opinionen, mediene og deler av partiet med seg. Støre måtte da ta styringen i en prosess som endte med at Giske trakk seg. Tajik ble stående igjen som vinneren.

Selv om Tajik skaffet seg innbitte motstandere i metoo-oppgjøret i Ap, var hun ikke truet som nestleder. Hun kunne ha bygget seg opp til å ta over etter Støre ettersom partiet ikke kom opp med noen som kunne skyve henne ut. Men det ville ikke blitt uten kamp.

Da pendlerboligsaken hennes sprakk, mistet hun flere støttespillere i partiet – og hennes motstandere fikk vann på mølla.

Ledelsen i Ap må kunne håndtere makt. Både Giske og Tajik kunne det. De er begge rasende dyktige politikere, men de ble omstridt innad i eget parti. Da skandalene rammet dem, var det for mange som så muligheten for å bidra til å dytte dem ned fra maktens trone.

Dypest sett falt både Giske og Tajik for eget grep og bruk av den makten posisjonen hadde gitt dem. Metoo- bølgen var for sterk til at Giske kunne stå imot, selv om han var en politiker med store muskler og et gedigent nettverk.

Jens Stoltenberg spøkte en gang med at Giske ikke var enkel å styre. Det ville nok også Støre erfart etter hvert.  For Støre er det nok enklere å forholde seg til Bjørnar Skjæran enn Trond Giske som nestleder.

Hadia Tajik gikk åpent ut mot Støre i metoo-striden. Om hun har utfordret Støre i andre saker, vet vi lite om. Støre har basert samarbeidet på at hun er en rasende dyktig politiker med tydelig appell til en del velgergrupper.

Tajik har imponert som arbeidsminister. At det var LO som ga henne banesår, er en gåte. De forklarer det med at mange medlemmer har reagert, så de måtte ta saken opp. Men å gå ut i VG timer før de skulle drøfte saken i sentralstyret, vitner om et anstrengt samarbeidsklima og at Jonas Gahr Støre ikke har den autoritet som partileder en kunne forvente.

Det kan være Støre ser fordeler med at både Giske og Tajik, som er blitt stående som representer hver sine «fylkinger væpnet til strid», begge nå er ute. Om de nå finner en ny nestleder som kan samle partiet, vil mye være vunnet. Hvis det er duket for kamp om nestledervervet, kan Ap gå fra vondt til verre.

Støre vil være 64 år ved neste stortingsvalg. Støre var ikke nestleder da han ble partileder. Partilederkandidater vokser ikke på trær i Ap. Partiet trenger nå å vise at de kan samle seg både om politikk og personer etter flere år der samarbeidet i ledelsen ikke har fungert som det skal.

Heltens avgjørende rolle

I Ukraina tegner president Volodymyr Zelenskyj bildet av ledelse som en enkelt manns verk. Han kan ende opp som martyr eller i eksil som frontfigur i motstanden mot Putin.

Av Magne Lerø​4. mars 2022, 10:42

Det definerende øyeblikk i filmen «Kongens nei» er da kong Haakon sier nei til å samarbeide med de tyske okkupantene i 1940. Det var ikke opplagt hva han ville svare på tyskerne tilbud som var et slags kompromiss. Det var delte meninger i regjeringen. De var de som advarte mot at Norge forsøkte å stå imot den tyske overmakten.

Kong Haakon sa et tydelig nei. Det endte med at han måtte flykte fra landet sammen med den politiske ledelsen. Fra London ledet de i fem år  motstandskampen mot tyskerne.

Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, har i de årene han har vært president vist liten kompromissvilje i møte med kravene fra Russland. Han har ikke godtatt annekteringen av Krim eller at de to utbryterrepublikkene i Sør-øst skal får økt selvstyre. Zelenskyj vil ha et sterkt og samlet Ukraina. Han har flere ganger gjort det klart at målet er at Ukraina skal bli med i EU og NATO.

Zelenskyj har hatt en tydelig retning for sitt politiske lederskap. Han har vist mot og styrke i møtet  med presset fra russerne. Måten han har opptrådt på har gitt respekt og annerkjennelse i NATO og EU.

Ukraina har slitt og sliter med sterke indre spenninger. Zelenskyj har lykkes med å opptre som en samlende leder for hele nasjonen. Det er godt gjort.

Zelenskyj er en helt og et forbilde som er rede til å ofre seg for det han tror på

Da Russland gikk til angrep, tilbød amerikanerne seg å hjelpe Zelenskyj i sikkerhet. Han avslo med beskjed om at han ville være hos sitt folk og lede motstandskampen sammen med dem. Det ble det definerende øyeblikk for Zelenskyj. To dager seinere holdt han en tale til folket der han sa at det kanskje var siste gang de så ham. Han var åpen om at det var fare for at han og hans familie ville miste livet.

I Dagens Perspektiv peker professor Jan Kjetil Arnulf ved BI på at de siste dagers hendelser i Ukraina har vist hvor avgjørende ledelse er i en krise. Han tror Zelenskyj  vil bli minst like ikonisk som Che Guevara.

– Ved sin framtoning har Zelenskyj klart å legemliggjøre alle de gode verdiene de fleste legger i godt lederskap, ydmykhet, standhaftighet, troverdighet og med visjoner som inkluderer langt ut over hans nærmeste tilhengerskare. Han har med sin person «elektrifisert» resten av de politiske lederne i Europa og store deler av verden, sier Arnulf.

Spørsmålet er om dette vil vare. Nå ruller en bølge av sympati, emosjonalitet og støtte til Ukraina over Europa. Tøffe sanksjoner rulles ut, boikottaksjoner brer seg, land eller land sender våpen -og Zelenskyj ber om flere.

Zelenskyj vil gjerne ha både fly og soldater. Men seinest i går understreket NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, at de sender flere soldater til NATOs land i øst for å passe på at de ikke blir involvert i krigen. EU og USA skal kun bekjempe Russland med våpen til Ukraina og sanksjoner mot Russland. De er rede til å se Ukraina kapitulere for overmakten. Spørsmålet er om Zelenskyj er det.

Ukraina kjemper mot en overmakt. Det er få, om noen, militære eksperter som tror at Ukraina kan holde ut og kjempe med Zelenskyj i front mer enn noen uker. Det er de færreste som tror at sanksjonene vil tvinge Russland til å oppgi krigen i Ukraina.

Det som kan skje, er at Russland innser at omkostningen med en full militær seier blir for store og at de etter hvert vil være rede til å inngå et kompromiss.

Hva dette kompromisset skal gå ut på, er høyst usikkert. Like usikkert er det om Zelenskyj og NATO/EU vil kunne samle seg om et kompromiss.

Krigen er en så stor belastning for sivilbefolkningen i Ukraina at Zelenskyj kan miste støtte hos sin egen befolkning for å fortsette kampen mot overmakten.

Zelenskyj er en helt og et forbilde som er rede til å ofre seg for det han tror på. Han kan velge å bli på post selv når sjansene øker for at han blir drept eller han kan avblåse motstandskampen når han ser det ikke nytter, flykte og bli leder for Ukraina i eksil. Det blir et nytt definerende øyeblikk for Ukrainas modige mann.

Støre ved Tajiks side

Ap er i ferd med å rote det til for seg selv igjen. Jonas Gahr Støre må ta sjansen på å sette foten ned og frede Hadia Tajik til landsmøtet.

Av Magne Lerø​3. mars 2022, 10:26

Hadde Jonas Gahr Støre tidligere gått ut med helhjertet støtte til Hadia Tajik, kunne hun kanskje beholdt posisjonen som statsråd. Det er han nok glad for at han ikke gjorde.

Verken Støre eller Hadia Tajik hadde forventet at LO- ledelsen, bestående av Peggy Hessen Følsvik, Mette Nord og Jørn Eggum- hadde gått ut i VG med beinhard kritikk av Tajik og forlangt at hun skulle legge alle kortene på bordet. Det skjedde bare timer før sentralstyret i Arbeiderpartiet, der de alle er medlemmer, skulle møtes.

Raymond Johansen reagerte, men gikk i lenger enn å antyde at den slags bør en ta i sentralstyret først.

Når Følsvik, Nord og Eggum valgte å opptre som om de aldri har lest Einar Gerhardsens bok «Tillitsmannen», var det for å vise medlemmene at de tok fatt i saken. Det er tydeligvis mange medlemmer i LO og Ap som har reagert på det Tajik foretok seg i 2006 og måten hun har håndtert avsløringen på.

Hadia Tajik kunne ikke levere på den bestillingen hun fikk fra LO-ledelsen. Hun hadde ikke flere kort hun kunne legge på bordet. Hun innså at det ikke var tilstrekkelig å innrømme at hun hadde gjort feil, håndtert saken dårlig og betale tilbake den skattefordelen hun hadde fått knyttet til pendlerboligen. Hun måtte ofre statsrådsposten.

Da Sylvi Listhaug i sin tid trakk seg som statsråd i Erna Solbergs regjering, var det ikke et fnugg av selvkritikk å spore. Hun trakk seg med påstanden om at Stortinget oppførte seg som en barnehage.

Det var fare for at hun ville bli møtt med mistillit i Stortinget. Hun ønsket ikke å presse Erna Solberg inn i en situasjon der hun ble tvunget til å stille et kabinettspørsmål som kunne ha ført til at regjeringen måtte gå av.

Sylvi Listhaug ble hentet inn i regjeringen igjen fordi Frp ønsket det. Erna Solberg hadde ingen gode grunner til å motsette seg det.

Hadia Tajik trekker seg som arbeids- og inkluderingsminister, men hun fortsetter som nestleder. Hun understreker at hun er sterkt motivert for å arbeide i Stortinget. For en mindretallsregjering har det sine fordele å ha partiets nestleder i en sentral posisjon i Stortinget. Derfor kan hun bli partiets parlamementariske leder.

Tajiks avgang svekker regjeringen. Ender det med at Tajik presses til å trekk seg som nestleder, vil også Støre miste autoritet som partileder.

Tajik trekker seg fordi hun mener hennes penderboligsak står i veien for det arbeidet hun skal gjøre i regjeringen. Hun sier rett ut at hun ikke opplever å ha den tilliten hun trenger i jobben som statsråd. Hun legger seg ikke flat. Hun avviser at hun har gjort noe ulovlig, moralsk kritikkverdig eller at hun har snakket usant. Feilene hun beklager koker ned til at hun ikke informerte arbeidsgiver om at hun ikke benyttet seg av en husleieavtale som ga henne rett til pendlerbolig. Istedenfor fortsatte hun å bo hos foreldrene sine og dekke kostnader.

Tajik ordlegger seg på en måte som gir inntrykk av at hun fortsatt har politiske ambisjoner. Det betyr at hun kan komme tilbake til en annen post i regjeringen, om Jonas Gahr Støre ønsker det. Støre kan tillate seg å se det an.

Hadia Tajik har vært et av regjeringens sterkeste kort. Hun har på kort tid levert de endringer på arbeidslivets område som LO har ivret for. Jonas Gahr Støre sier han har tillit til henne som nestleder. Partisekretær Kjersti Stenseng sier til NRK Politisk Kvarter at hun forstår at Tajik trekker seg som statsråd, men at det ikke er noe til hinder for at hun fortsetter som nestleder. Hun er valgt av landsmøtet og det er valgkomiteen som i neste omgang må ta stilling til om hun skal velges på nytt som nestleder.

Støre og Stenseng har rett. Å bli valgt til nestleder kan sammenliknes med å bli valgt som stortingsrepresentant. Det vervet kan eller skal en ikke tre ut av før perioden er omme.

Når Støre har vært så tydelig på at Tajik skal fortsette som nestleder, skulle en tro partiet ville innrette seg etter dette og utsette en eventuell kamp om nestledervervet til landsmøtet i 2023. Men nei. En maktkamp som vil bli ødeleggende for partiet, er i gang.

May Britt Lagesen som representerer Ap fra Nord-Trøndelag, sier til Trønder-Avisa at Hajik også bør trekke seg som nestleder. Helseminister Ingvild Kjerkol vil ikke si om hun har personlig tillit til Tajik, men legger til at hun har tillit til Støres vurderinger.

Ved å innføre begrepet «personlig tillit» produserer Kjerkol uklarhet på høyt nivå. Når tema er tillit til Tajik, snakker hun om tillit til Støre.

Tore O. Sandvik er fylkesordfører i Trøndelag vil ikke si om han har tillit til Tajik som nestleder. Ordfører Erik Skjervagen i Fyresdal kommune og ordfører Per Lerøy i Austrheim kommune sier til VG at Tajik bør går av også som nestleder.

 Peggy Hessen Følsvik vil ikke svare på om har tillit til Tajik som nestleder.

– Jeg forholder meg til at hun sitter som nestleder til partiet bestemmer noe annet, sier Følsvik til FriFagbevegelse.

En kunne forventet at Følsvik hadde støttet Støre og Stenseng, men hun velger å se hvor vinden blåser. Ved ikke å støtte Støre, bidrar hun til å legitimere en kamp om nestledervervet nå.

Ap har nok å stri med om ikke de ikke også skal vikle seg inn i en strid om Tajik som nestleder. Jonas Gahr Støre bør gjøre det han kan for å sette en stopper for forsøkene på å presse Tajik ut av nestledervervet og dermed politikken. Kapasiteter som Tajik vokser ikke på trær i Ap.

Etter at Trond Giske hadde beklaget sin oppførsel mot flere kvinner i partiet og lovet at det ikke skulle skje igjen, sa Støre det han nå sier om Tajik, at han var valgt til nestleder av landsmøtet og kunne fortsette. Den som ikke ville godta dette, var den andre nestlederen, Hadia Tajik.

Tajiks avgang svekker regjeringen. Ender det med at Tajik presses til å trekk seg som nestleder, vil også Støre miste autoritet som partileder.

Uten tillit – med ambisjoner

Når Hadia Tajik fortsetter som nestleder, holder hun veien åpen for at hun kan komme tilbake som statsråd.

Av Magne Lerø​2. mars 2022, 15:00

Da Sylvi Listhaug i sin tid trakk seg som statsråd i Erna Solbergs regjering, var det ikke et fnugg av selvkritikk å spore. Hun trakk seg fordi hun hevdet Stortinget oppførte seg som en barnehage.

Det var fare for at hun ville bli møtt med mistillit i Stortinget. Hun ønsket ikke å presse Erna Solberg inn i en situasjon der hun ble tvunget til å stille et kabinettspørsmål som kunne ha ført til at regjeringen måtte gå av.

Sylvi Listhaug ble hentet inn i regjeringen igjen fordi Frp ønsket det. Erna Solberg hadde ingen gode grunner til å motsette seg det.

Hadia Tajik har i dag trukket seg som arbeids- og inkluderingsminister, men hun fortsetter som nestleder. Det er landsmøtet som har valgt henne til nestleder. Ingen i partiet har tatt til orde for at hun bør trekke seg. Det får bli opp til valgkomiteen å avgjøre om hun skal gjenvelges. Det er formelt og organisatorisk riktig.

Tajik understreker at hun er sterkt motivert for å arbeide i Stortinget. Det har sine fordele å ha partiets nestleder i en sentral posisjon i Stortinget. Derfor kan det være hun blir partiets parlamementariske leder.

Tajik ordlegger seg på en måte som gir inntrykk av at hun fortsatt har politiske ambisjoner. Det betyr at hun kan komme tilbake til en annen post i regjeringen, om Jonas Gahr Støre ønsker det. Støre kan tillate seg å se det an.

Tajik trekker seg fordi hun mener hennes penderboligsak står i veien for det arbeidet hun skal gjøre i regjeringen. Hun sier rett ut at hun ikke opplever å ha den tilliten hun trenger i jobben som statsråd.

Det har LO i høyeste grad bidratt til. I går rykket LO-toppene Peggy Hessen Følsvik, Mette Nord og Jørn Eggum ut med åpen kritikk og ba om bedre svar på hva som skjedde da hun ble tildelt pendlerbolig i 2006. Det har bidratt til å nøre opp under mistilliten til henne. Det satte også fart på spekulasjonene om det ville ende med at hun trakk seg

De har ikke fått noen bedre svar. Det de fikk i dag var en innrømmelse av at hun hadde gjort feil. Feilene kokte ned til at hun hun ikke informerte arbeidsgiver om at hun ikke benyttet seg av en husleieavtale som ga henne rett til pendlerbolig. Istedenfor fortsatte hun å bo hos foreldrene sine og dekke kostnader

Hun avviser at hun har gjort noe ulovlig eller moralsk kritikkverdig eller at hun har snakket usant.

Hadia Tajik var et av regjeringens sterkeste kort. Hun har på kort tid levert de endringer på arbeidslivets område som LO har ivret for. Noen vil stille spørsmål med om LO har levert ris til egebn bak med å dytte Hadia Tajik ut av regjeringen. Tajik har sine støttespillere i partiet.

Dropp kulturboikott av Russland 

Kunsten skal være fri. Kulturens oppgave er å holde fast på dialogens mulighet for endring gjennom protest og tydelig tale – ikke boikott, stengte dører og «no plattforming».

Av Magne Lerø​2. mars 2022, 10:25

Det er forståelig at Russland dynges ned av sanksjoner og boikott etter invasjonen av Ukraina. Også idretten og kultursektoren hiver seg på. Russiske selskaper av ulik støpning møter også stengte dører.

Aksjonene rammer i økende grad enkeltmennesker uten annen grunn enn at de er russere. Vi må regne med en utvikling der russere blir uglesett i flere land selv om de ikke har sagt eller gjort noe som tyder på at de støtter Putins krig mot Ukraina. Det er sort og hvitt som gjelder i disse dager.

Nå lyder advarsler mot det som skjer. Det handler ikke om at sanksjoner i større grad rammer dem som innfører dem enn det en regner med. Det er effekten av sanksjoner og boikott det stilles spørsmål ved. I Dagens Næringsliv i dag peker June Borge Doornich, førsteamanuensis ved Handelshøgskolen Nord universitet, at sanksjoner kan forsterke regimet i landet som påføres straffetiltak. Økonomiske sanksjoner har historisk sett aldri bidratt til å bidra til å endre et lands regime, politikk eller krigføring. De rammer først og fremst befolkningen, peker hun på.

EU og NATO er overbevist om at sanksjonene vil ha stor effekt. Målet er å knuse Russlands økonomi slik at Putin tvinges til retrett.

Det er grunn til å stille spørsmål med om boikott betyr noe mer enn å signalisere til omverdenen at man operer i samsvar med det som forventes og «gjør noe».  

Den Norske Opera og Ballett har bestemt seg for å boikotte statlige russiske kompanier, men de har ikke lukket dørene for russiske kunstnere. De oppfordrer andre scenekunstinstitusjoner til å avlyse ethvert samarbeide med statsfinansierte ensembler og aktører så lenge krigen pågår.

Klassekampen skriver at Munch-museet legger all dialog med russiske aktører på is. Direktør Stein Olav Henrichsen vil ikke være med på at har innført en kulturboikott av Russland.

Når det innføres boikott i kultursektoren, definerer kulturen seg selv på politikkens premiss.

Kilden i Kristiansand har avlyst samarbeidet med St. Petersburg Ballett Theatre som etter planen skulle framføre Svanesjøen 18. mai.

Sveriges kulturminister, Jeanette Gustafsdotter, har gjort det klart at Sverige avslutter sitt samarbeid med russiske myndigheter.Kulturminister Anette Trettebergstuen har ikke gitt et tilsvarende pålegg. Det bør hun ikke gi. Kunsten skal være fri. Det bør være kunstinstitusjonene selv som avgjør hvem de skal samarbeide med.

Kristian Seltun, sjefen for Nationaltheatret, minner i en epost til Klassekampen om at «mange russiske scenekunstnere er i opposisjon til styresmaktene og at det kunne være både riktig og viktig å slippe til deres stemme på Nationaltheatret». De har imidlertid ingen planer om det.

Festivalsjef Alexandra Archetti Stølen i den internasjonale musikkfestivalen Oslo World, mener det blir feil å boikotte, men understreker at det er uaktuelt å invitere artister som kan oppfattes som støtte til Russlands krigshandlinger.

Kunstnere har en viktig rolle som regimekritikere i flere land der demokrati og ytringsfrihet er begrenset. De bør møtes med støtte, ikke boikott. Russiske kunstnere som kommer til Norge, bør inviteres til dialog. Vi må være tydelig på hva vi mener og tåle å høre deres mening. Vi må utfordre dem til å kritisere rådende forestillinger og regimet i et land

Kunsten skal ikke låses fast i krav om å spille en rolle i politikkens verden eller å bidra til å nå mål som styresmaktene fastsetter. Kunsten skal operere på egne premisser. Oppgaven er å utvide menneskers horisont, berike menneskers forestillingsverden og utfordre mennesker til å reflektere over de dilemma som hører livet til. Dette må kunsten klare helt på egne premisser, uten politiske direktiver eller bestillinger.

Når det innføres boikott i kultursektoren, definerer kulturen seg selv på politikkens premiss. De kan kjennes godt å la seg lede av de rådende strømninger i opinionen og innfri forventninger,  men kulturen gir avkall på dialogens makt og plikten til å representere et korrigerende korrektiv til rådende trender.

Det er klare tendenser til økt bruk av boikott og «no plattforming» innen kulturlivet. Derfor er det ikke overraskede at det tas til orde for boikott av Russland. For en god del er det selvsagt og nødvendig. Men vil kulturen forbli fri, må de kjempe kampen mot boikott og «no plattforming» ved hver korsvei. Der alle lukker dørene, bør kulturen holde dørene åpne.

Den ultimate fordømmelse

Med lynets hastighet etableres det enighet, innføres sanksjoner og boikott mot Russland i håp om at Vladimir Putin skal innse at han må stoppe krigen mot Ukraina. Så langt har det kun ført til at krigen er blitt intensivert.

Av Magne Lerø​1. mars 2022, 10:47

Ingen ting er som et godt vennskap, men en felles fiende kan også gjøre nytten, i alle fall for en kort tid. Europa og USA har virkelig fått en fiende. EU har på rekordtid samlet seg om økonomiske straffetiltak som rammer Russland hardt. Det er ikke bare politikerne som handler. Det innføres sanksjoner og boikott også innen idretten og i kulturlivet.

Protestene rettes ikke bare mot Putin og hans regime. Det er vanlige russere som driver idrett, kultur eller bedrifter som jages på dør. I dag kom meldingen om at Skiforbundet nekter russere og hviterussere å delta i de forestående rennene i Drammen og Holmenkollen.

Folk står i kø for å vise at de nekter å godta overgrepet mot Ukraina.

Beslutningsprosesser er giret opp til lynets hastighet. For få dager siden dukket ideen om at Universitet i Tromsø burde frata Sergej Lavrov tittelen som æresdoktor ved universitetet. Rektor Dag Rune Olsen sa først at saken skulle behandles på styremøtet 17 mars. Vedtaket ble fattet alt i går. Det er nå det gjelder å markere seg.

Regjeringen vegret seg i helgen mot å sende våpen til Ukraina. I går ombestemte de seg. De ville ikke ha på seg at de slepte beina etter seg. Det var ikke en vanskelig avgjørelse, for det er bred politisk enighet om Ukraina må få det de trenger for å forsvare seg. Det ser ut til at alle EU-land legger seg på samme linje.

De knallharde sanksjonene og boikotten gir mening om det fører til at Putins regime blir feid av banen eller at han innser at han må oppgi sine planer for Ukraina. 

Regjeringen kunne bruke dager på å vurdere et smitteverntiltak. Til slutt kom de ut med en konklusjon basert på faglige råd.

I går kveld meldte regjeringen at de vil sende 2000 panservernvåpen av typen M72 til Ukraina i tillegg til hjelmer og beskyttelsesutstyr. De sier ingen ting om hvilke faglige råd de har fått. Russland har gjort det klart at land som tilbyr våpen til Russland vil bli møtt med en tøff respons. Det kan få store konsekvenser for samarbeidet med Russland i Nord-områdene.

Normalt ville en forventet at fagfolk hadde vurderte konsekvensene av å tilby våpen til Russland. Det er det ikke tid til i det klima som Ukrainakrisen befinner seg i.

Det er skapt et emosjonelt klima der de fleste som ytrer seg krever handling og sterke reaksjoner. Det er ikke tid for nøytralitet og nyanser.

I løpet av helgen ga den tyske regjeringen beskjed om at de dropper sin nøytralitetslinje og vil framover bruke 2 prosent av nasjonalbudsjettet på forsvaret. De sender våpen til Ukraina og er rede til å investere 100 milliarder euro i nytt forsvarsmateriell.

Viljen og evnen til å støtte Ukraina er imponerende. Eksperter har pekt på at EU knapt er til å kjenne igjen. EU kan bruke måneder og år på å fatte en beslutning. Nå treffes drastiske beslutninger om sanksjoner i løpet av dager og timer.

Både EU og NATO viser stor enighet. Noen mener den enigheten vi nå ser vil få stor betydning framover. Det er til og med de som mener Polen og Ungarn vil innrette seg etter de demokratikravene EU stiller. Andre mener og håper det ender med at både Finland og Sverige blir med i NATO.

EU-tilhengere tar til orde for en ny runde om norske medlemskap.

Det er tydeligvis de som mener at midt i all elendigheten er ikke alt så galt at det ikke er godt for noe.

Vi får vente å se. Det er et emosjonelt driv over utviklingen som gjør at det er grunn til å stille spørsmål med om vi har vurdert godt nok konsekvensene av alle sanksjonene og den sterke boikottiveren.

Koronakrisen har svekket økonomien i EU-landene betydelig. Å bekjempe klimautslippene vil kreve betydelige investeringer. Flere land i EU er rammet av en energikrise. Vi må regne med flere hundre tusen flyktninger til EU. Samtidig rammer de negative konsekvensene av sanksjonene som er innført mot Russland. Statsledere tar til orde for en radikal økning av forsvarsbudsjettene. De er befolkningen som rammes.

Den enigheten som nå rår grunnen basert på sympati og støtte, kan bli utløst av sterkt spenninger innad i EU- landene og uenighet mellom landene om hvordan byrdene skal fordeles.

De knallharde sanksjonene og boikotten gir mening om det fører til at Putins regime blir feid av banen eller at han innser at han må oppgi sine planer for Ukraina. Det er for tidlig å spekulere om sanksjonene får Putin til å gå enda mer drastisk til verks.

Det neste Norge må ta stilling til en hvor mange flyktninger fra Ukraina vi skal ta imot. KrF nevner 20 000, partiet Sentrum 15 000. Regjeringen sier vi skal ta vår del. I det rådende emosjonelle klima har ikke Frp sett seg tjent med å protestere eller henvise til at de må få hjelpe i nærområdene, hvor det måtte være. Kanskje de vil at Polen og Romania skal bære byrdene?

Putins forskrudde, hellige krig

Vladimir Putin er neppe i psykisk ubalanse, lider av sviktende dømmekraft eller drives på villspor av sterke følelser. Han vil bli sett på som en risikovillig redningsmann som fører en hellig krig for russiske verdier.

Av Magne Lerø​28. februar 2022, 09:12

Når noe grovt krenkende eller forkastelig skjer, vil vi raskt ha en forklaring. Forklaringer bidrar vi til å opprettholde bildet av at vi forstår den verden vi lever i. Det vi ikke får en forklaringer på er tyngre å leve med.

Politikere og eksperter sliter med å forstå hva som driver Vladimir Putin og hva han kan oppnå med å innlede en brutal krig mot Ukraina.

Det gjør noe med mennesker å ha stor makt over lang tid – og det er kort vei til å opptre unormalt når en har skaffet seg tilnærmet diktatorisk makt. En diktator trenger ikke bry seg med motforestillinger slik øverste ledere i demokratiske land må.

Ledere har stor nytte av å bli møtt med motforestillinger. For to uker siden skrev vi i Dagens Perspektiv at ledere trenger perspektivbevegelighet. Det er ledere som evner å ta inn over seg omgivelsenes krav og se et saksområde fra ulike perspektiver som kan unngå å gjøre fatale feil.

Det er nok av ekspertene som mener Putin har gjort en fatal feil ved å gå til krig mot Ukraina. Feilen er at han ikke tar inn alternative oppfatninger og korrektiver. Slik blir det når en omgir seg med ja-mennesker og hiver på dør de som kommer med korrigerende synspunkter eller kritikk.

Verden fikk et innblikk i hva slags ledelse Putin driver da møtet i det russiske sikkerhetsrådet ble sendt på TV. Putin satt ved et skrivebord i en gedigen sal. Omtrent 10 meter fra ham satt rådgiverne i en hestesko på enkle stoler. Så gikk han runden der hver enkelt skulle uttale seg om Dumaens oppfordring om å anerkjenne de ukrainske utbryterrepublikkene. Det var det selvsagt full enighet om.

Putin valgte imidlertid å ydmyke sin egen spion- og sikkerhetssjef, Sergej Nyrysjkin, for åpent kamera. Putin metode er å skape frykt hos rådgiverne for at de ikke skal ordlegge seg slik han ønsker.

Den seansen Putin inviterte verden til å overvære, minnet om møtet Donald Trump holdt med sine ministere der den ene etter den andre uttalte seg i rosende ordelag om Trump. Her fikk vi se narsissisten Trump i aksjon.

Vi har et bilde av Putin som en kald og rasjonell beslutningstaker. Noen mener han nå opptrer mer emosjonelt. NUPI-forsker Jakub M. Godzimirski sier til VG at Putin preges av hevnlyst og sinne. På sosiale medier kan vi lese at det har klikket for Putin, at han er utilregnelig og ikke opptrer normalt.

Det er neppe i Putins psyke vi finner forklaringen på hvorfor Russland angriper Ukraina. Invasjonen er ingen gal manns verk. Den er heller ikke en impulshandling.

Alt tyder på at dette har vært planlagt i alle fall et års tid. To hendelser kan være avgjørende. Etter at Joe Biden ble president i USA, har Ukrainas president Vladimir Zelenskij  snakket stadig høyere om at tiden er inne for at Ukraina får bli med i NATO og EU.

USA har også det siste året lagt et stadig sterkere press på Tyskland for at gassrørledningen North Stream 2 ikke skal tas i bruk. USA har advart på det sterkeste mot at Europa gjør seg avhengig av energi fra Russland.

Putin oppfatter det slik at Europa vil «overta» Ukraina og stenge dørene til Russland. Han nekter å sitte med hendene i fanget å se på det som skjer.

Det hadde vært langt enklere for Russland å legge Ukraina under seg i 2014 da de nøyde seg med å annektere Krim og støtte de to utbryterrepublikkene i Øst- Ukraina.

Det er mulig Putin regnet med at dette var en tydelig nok tale til Ukraina og NATO om at Russland er rede til å bruke militær makt for å forhindre at Ukraina blir medlem av NATO.

For Putin er det like utålelig at Ukraina skal bli medlem av NATO som det ville vært for USA om Canada skulle åpne for russiske militærbaser.

Putin ser det som sin plikt å gripe inn. Han er klar over risikoen og at det kan ende med at han blir avsatt om han mislykkes.

I talen Putin holdt i forrige uke, markerte han seg som ideolog og begrunnet sin «hellige krig».  Ukraina og Russland er uløselig knyttet sammen. De verken kan eller skal skilles.

Putin er en farlig mann fordi han vil gå langt i å kjempe for den saken han tror på.

Det er for enkelt å hevde at Putin vil gjenreise det gamle Sovjetunionen. Det er å styrke og befeste den russiske arv han er opptatt av. Han har lykkes et godt stykke på vei med å få den russisk ortodokse kirke som alliansepartner.

Vladimir Putin er neppe i psykisk ubalanse, lider av sviktende dømmekraft eller drives på villspor av sterke følelser. Han vil bli sett på som en risikovillig redningsmann som fører en hellig krig for russiske verdier.

For noen år siden rakket Putin i harde ordelag ned på de vestlige landene. Han hevder Europa er ideologiske bankerott og et kontinent preget av dekadens og forfall. Han er ikke mindre kritisk til USA.

For Putin er ikke Vesten og vestlige verdiene noe å trakte etter. Han vil beskytte og styrke de russiske og hindre at Russlands tradisjonelle alliansepartnere går med i dragsuget når Europa går under.

Putin kan ses på som en brutal diktator som er rede til å ta i bruk alle midler for å ivareta sine interesser. Han ser også ut til å være fanget av en dystopisk forestilling om europeisk kultur.

En dystopi er en historie som skildrer en verden som menneskene har ødelagt. Putin vil at det russiske folk skal tro at han er den som kan redde dem for dystopisk ødeleggelse.

Putin opptrer som en diktator, men vil framstå som en redningsskikkelse som har rett til å ta brutale midler i bruk for å lykkes med sitt prosjekt.

Mennesker som er hellig overbevist om at de har rett, er ikke gale. De er ikke forstyrret eller i psykisk ubalanse, dumme eller ukloke. Men de er farlige fordi de lar seg styre av en overbevisning som ikke lar seg rasjonelt begrunne.

Putin er en farlig mann fordi han vil gå langt i å kjempe for den saken han tror på.

Sanksjonenes bakside

Når økonomiske sanksjoner virker dårligere enn vi håper og tror, er det grunn til holde litt igjen på sanksjonsiveren mot Russland.

Av Magne Lerø​25. februar 2022, 10:45

Både Jonas Gahr Støre og Anniken Huitfeldt understreker at Norge er opptatt av å ha et godt naboskap til Russland. Det er med andre ord ikke et poeng å bryte flest mulige bånd.

Relasjonen til Russland i nord bli selvsagt ikke upåvirket av at Norge kjører på med den samme fordømmende retorikken som NATO og EU. Russland forstår imidlertid at slik må det være. I nåværende situasjon bryr ikke Russland seg nevneverdig med verbal fordømmelse. Det har de kalkulert med.

De har også kalkulert med tøffe sanksjoner, men det er ikke godt å si hva de har regnet med. De har heller ikke bestemt seg for hvilke sanksjoner de skal møte de vestlige landene med.  Utenriksminister Sergej Lavrov har gjort det klart at det er gjengjeldelse som legges til grunn.

Sanksjonsiveren kan derfor få større negative konsekvenser enn det EU regner med.

EU og USA innførte sanksjoner mot Russland etter annekteringen av Krim i 2014. De har ikke plaget Russland slik vi hadde ønsket. Over tid finner den som utsettes for sanksjoner løsninger som et stykke på vei kan kompensere en del av sanksjonene. Kina står klar til å bidra der det er i deres interesse. Vinneren som følge av det sanksjonsregimet som rulles ut fra EU, USA og Russland side kan blir Kina.

Oljefondet eier aksjer i Russland for 30 milliarder kroner. Åage Borchgrevink i Den norske Helsingforskomitè  tar til orde for at Oljefondet må trekke seg ut og at Equinor må bryte ethvert samarbeid med russiske Rosneft. Det blir også tatt til orde for at russiske selskaper som opererer i Norge må få beskjed om at er uønsket her.

Regjeringen har så langt gjort det klart at Norge slutter seg til de sanksjonene EU innfører. Vi legger ikke opp til egne sanksjoner.

Næringslivet ønsker ikke sanksjoner. De vil ha fri markedsadgang til størst mulig markeder. Det er da også den politikken som er blitt ført de siste tiårene. Globaliseringen har bidratt til en betydelig verdistigning. Nå skrus klokken tilbake. Markeder skrumper inn og det økonomiske samarbeidet kjøles ned.

Tyskland, Europas eksportland framfor noen andre, har satset tungt i Russland. Tyskland har også brukt milliarder på å bygge gassledningen  Nord Stream 2 til Russland. Den har de nå bestemt seg for ikke å ta i bruk.

Tyskland trenger sårt den gassen de kan få fra Russland. Russland trenger sårt disse inntektene i like stor grad. Et vinn vinn-samarbeid er lagt på hylla, kanskje i grus for all tid.

Det finnes drøssevis av liknende eksempler på at sanksjoner rammer begge parter. USA ivrer for sanksjoner mot Russland som i større grad rammer Europa og i mindre grad USA.

Joe Biden vil gjøre det umulig for Russland å benytte seg av den internasjonale betalingstjeneste Swift. Boris Johnsen er på samme linje, mens forbundskansler Olaf Scholz i Tyskland mener et slikt trekk ikke bør inkluderes i en EU-sanksjonspakke.

Investor Kjetil Holta sier til Dagens Næringsliv at han frykter Ukraina-krisen vil utløse en global resesjon. Man kan gjerne mene at Vladimir Putin som må ta ansvar for det. Det er han som har startet krigen. Men en resesjon er også en konsekvens av den økonomiske krigen EU og USA har startet mot Russland.

En krig mellom de to største landene i Europa vil nødvendigvis måtte få handelsmessige konsekvenser. Olje og gassprisene skyter i været. Bedrifter må bygge ned ettersom etterspørselen avtar.

EU går tunge tider i møte. Men de ser ikke noe alternativ til å forsterke sanksjonslinjen.

Krigen og sanksjonene vil også merkes i Norge. Men som nasjon sitter vi på den grønne gren. Vi kan regne med at prisen på olje og gass som alt er skyhøye, vil stige ytterligere. Milliardene vil renner i strie strømmer inn i den norske statskassen.

Putin tar sjansen på full krig

Når Putin i natt gikk til full invasjon av Ukraina, kan det fører til hans eget fall eller han befester sin posisjon med Kina på laget mot Vesten.

Av Magne Lerø​24. februar 2022, 10:39

Til slutt fikk USAs etterretningstjeneste og pessimistene rett; Putin har gått til full krig for å underlegge seg Ukraina. Etter talen han holdt tidligere denne uken, der han fratok Ukraina retten til å eksistere som selvstendig stat, er det ikke en bombe.

De som trodde Putin ville trappe opp konflikten sakte, men sikkert, tok feil. Han trykket på alle knappene med en gang.

Russland er militært overlegne. Ukraina kan mønstre hundretusenvis av soldater, men de har ikke er moderne krigsmaskineri som Russland. Nå spørs det hvor mye militært materiell NATO vil forsyne landet med. Det vil være avgjørende for lenge Ukraina kan holde ut.

NATO har pøst på med verbale støtteerklæringer til Ukraina og servert stadig sterkere doser med fordømmelser av Russland. Det hjelper Ukraina fint lite.

Krig er en risikosport. Hvis Putin har feilberegnet Ukrainas motstandsevne, kan det slå tilbake på ham selv. Hvis krigen etter hvert blir oppfattet som mislykket, vil hans posisjon bli truet. Putin er mektig, men han er ikke uten indre fiender.

Joe Bidens bidrag, i tillegg til tøff retorikk, er kraftfulle sanksjoner. Det kan stilles store spørsmål med hvor virkningsfulle sanksjonene vil være når Russland først har bestemt seg for å gå til full krig.

Det NATO og EU legger opp til, er å bryte så og si all handel og økonomisk samarbeid med Russland. Russland skal få bli isolert sammen med de landene de klarer å ta kontroll over.

Det har sannsynligvis Putin kalkulert med. Hvis han virkelig vil vise muskler mot Vesten, stenger han gassledningen til Tyskland og konfiskerer det han kan komme over at vestlige verdier i de land han kontrollerer.

Krigen kan få betydeloge konsekvenser for økonomien i EU. For Norge blir det plagsomt å ha en nabo vi må motarbeider så godt det klar seg gjøre via NATO og ved å henge oss på alt EU foretar seg.

USA og NATO er betydelig sterkere enn Russland både militært og økonomisk. Det virker som om Joe Biden og EU-lederne mener de vil være i stand til å få Russland i kne på sikt. De kan ha forregnet seg- for det ser ikke ut til at de har regnet med Kina.

Kinas sterke mann, Xi Jinping, er opptatt av å ikke bli oppfattet som en bølle på lik linje med Vladimir Putin. Xi Jinping opptrer mer sofistikert, men han er en maktspiller av rang.

Da Xi Jinpin besøkte Putin for noen uker siden, ble han ikke plassert i enden av et gedigent møtebord slik Emanuelle Macron opplevde. De var tett på og la vekt på å framstå som fortrolige samarbeidspartnere.

Xi Jinpin ser nok de strategiske muligheter som åpner seg når USA og Europa skyver Russland fra seg. Putin og Xi Jinping kan alt ha avtalt at de skal styrke sitt samarbeid uansett hva som skjer i Ukraina.

Den globale geopolitiske kampen står i dag først og fremst mellom Kina og USA. USA har fram til for å få år siden vært opptatt av å ha et nært samarbeide med Kina. Derfor har ikke Kina og Russland opptrådt som kommunismen knoll og tott. Etter Sovjetunionens fall har Russland blitt isolert. Det er denne isolasjonen Putin vil ut av. Det kan se ut som om Putin regner med å ha Kina på laget når han insiterer på at Russland skal være en stormakt og handler deretter i Ukraina.

Putin og Xi Jinping ser nytten av et sterkere samarbeid. Når EU ikke vil ha gass fra Russland, kan Putin på rekordtid bygge en gassledning til Kina. Kina har et enormt kraftbehov og erstatter gjerne kull med gass. De skal også vise at de tar klimakrisen på alvor.

Det er gode grunner til å stille spørsmål om det er i Europas interesse at relasjonen til Russland smuldrer opp og at Russland og Kina viser muskler sammen.  I den situasjonen vil det være et skrekkscenario om Donald Putin eller en president av hans støpning skulle komme til makten i USA.

Adolf Hitler var en livsfarlig diktator. Krig var eneste mulighet for å få stoppet ham.

Donald Trump viste seg å være en trussel mot demokratiet. Velgerne og de sterke amerikanske institusjonene klarte å sette en stopper for ham.

Det er de som vil NATO skal opptre som om Putin er en Hitler nummer 2, truende til å angripe både de baltiske landene og andre naboland. I så fall vil NATO måtte ruste opp.

Overilte beslutninger bør ikke tas når krig og fare truer. NATO bør avstå fra krisemaksimering og la dette forbli en krig mellom Ukraina og Russland. Ukraina er ikke med i NATO.

Det er mulig det har klikket for Putin, men han lider neppe så mye av svekket dømmekraft at han vil finne på å true de baltiske landene som vitterlig er med i NATO.  

Det er heller ingen grunn til at NATO i denne situasjonen bør åpne for flere medlemsland. Med Tyrkia på laget har NATO de nok å streve med.  

Tajik ned fra pidestallen

Hadia Tajik sitter trygt som nestleder, men hun vil slite betydelig mer om hun vil til topps i partiet etter bataljen med Trond Giske og bløffen for å skaffe seg en skattefri pendlerbolig.

Av Magne Lerø​23. februar 2022, 10:49

Hadia Tajik har nærmest fungert som et trofé for Arbeiderpartiet i 15 år. Hun kommer fra en innvandrerfamilie, vokst opp i bygde-Norge, er muslim, så velintegrert som det går an å bli og rasende dyktig. Som 23-åring ble hun hentet inn som rådgiver for statsråd Bjarne Håkon Hansen. Hun hadde ikke vært mange dagene i jobben før alle forsto at hun ville nå langt.

Tajik har en bachelorgrad i journalistikk fra Høgskolen i Stavanger, en mastergrad i menneskerettigheter fra Kingston University i England og en mastergrad i rettsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Hun har arbeidet som journalist i blant annet AftenpostenVG og Dagbladet samt skrevet kommentarartikler i Morgenbladet og Stavanger Aftenblad.

Hun har to ganger vært politisk rådgiver, stortingsrepresentant fra Oslo fra 2009 av, kulturminister og er nå arbeids- og inkluderingsminister.

Da Hadia Tajik som 31 åring i 2015 ble nesteleder i partiet, fikk hun for alvor status som en kommende stjerne. Det var bare et aber som etter hvert skulle plage henne og hennes støttespillere. Trond Giske ble den andre nestlederen.

Giske hadde et nettverk av en annen verden i partiet. Han ble liggende foran Tajik i løypa til topps i partiet, selv om han var kontroversiell i flere leirer.

Tajik kom i skyggen av Giske. Samarbeidet mellom dem var ikke det beste. Etter valget i 2017 da Trond Giske inntok posisjonen som leder av Finanskomiteen, fikk han en langt sterkere posisjon i partiet enn Hadia Tajik.

Så dukket metoo-anklagene mot Trond Giske opp. Når saken ikke roet seg etter at Giske beklaget og Jonas Gahr Støre sa at han kunne fortsette som nestleder, spilte Tajik en avgjørende rolle. Hun ville ikke godta det og begrunnet det med at kvinnene måtte bli tatt på alvor. Det var flere i Ap som mente hun brukte denne saken for å bli kvitt en politisk motstander som stengte veien for henne.

Hun ville vunnet mer på å beklage det hun gjorde som 23 åring. Men det passer ikke inn i Hadia Tajik bilde av seg selv

Trond Giske måtte trekke seg, og Hadia Tajik sto igjen som vinner og alene nestleder fram til landsmøtet. Men hun styrket egentlig ikke sin posisjon med sikte på å bli partiets leder og statsministerkandidat. I oppgjøret med Giske skaffet hun seg fiender.

Da Støre slet som verst på meningsmålingene og det var tendenser til en lederdebatt i partiet, var det ikke Tajik navn som ble trukket fram. Det var Raymond Johansen som ble nevnt. Hadde debatten tatt av, ville nok Tajiks navn blitt bragt på banen. Det er mange i partiet som mener hun er den beste kandidaten.

Skal en overleve som leder for Ap, må en kunne det politiske spillet til fingerspissene, bygge nettverk og bruke makt når det er nødvendig for å sikre sin posisjon. Det er nettopp dette Hadia Tajik i disse dager viser at hun kan. Slik går det an å se hennes opptreden  i møte med beskyldningene om at hun har skaffet seg skattefrie pendlerboliger hun ikke har krav på.

Fredag rykket hun ut på egen Facebookside med påstanden om at en presseskandale var under oppseiling. Hun hevdet Aftenposten ville publisere en sak om at hun for to år siden skaffet seg en pendlerbolig i tre måneder fordi hun skulle selge leiligheten hun eide i Oslo. PST hadde anbefalt henne av sikkerhetsmessige grunner å ikke bo i leiligheten i salgsperioden.

Fordi dette handlet om hennes sikkerhet, var dette en ikke-sak for Tajik. Det ville ikke Aftenposten godta. De ville skrive om saken.

Tajik har greie både på politikk, makt og mediedynamikk. Hun var overbevist om at saken i Aftenposten ville komme ut med en vinkel som ville være negativ for henne. Derfor gikk hun selv ut med saken og brukte storslegga på Aftenposten. Dermed ble det hennes angrep på Aftenposten og hennes versjon av saken mediene formidlet. Aftenposten kom på defensiven med å skulle forsvare en sak de ikke hadde publisert.

Som strategi for å sikre egne posisjon og interesser, er det Tajik foretar seg en fulltreffer. Hun tok luven av saken Aftenposten seinere har publisert. Det haglet inn med støtteerklæringer i sosiale medier.

Redaktører og kommentatorer i lange baner har kritisert at en toppolitiker, en maktperson som flere kaller henne, griper inn i sin egen sak og hindrer mediene i å sette dagsorden. Det må de gjerne mene. Tajik er i sin fulle rett til å skrive om seg selv når hun vil på Facebook. Det eneste hun risikerer er at hun irriterer pressefolk. En politiker er gjerne opptatt å ha en god tone med pressen.

Denne saken dør hen. Det er verre med avsløringen i VG om at hun i 2006 inngikk en fiktiv kontrakt for å sikre seg en skattefri pendlerbolig som hun ikke bodde i. Tajik hevder hun hadde kostnader ved å bo hjemme hos foreldrene. Hun kjøpte diverse ting, men hun har «dessverre ikke kvitteringene i en skoeske under sengen», som hun sier.

Hadia gir ikke en troverdig forklaring. Hun har som andre politikere utnyttet systemet til å skaffe seg goder hun ikke har krav på. Det eneste hun innrømmer er at det er «uryddig» at hun ikke kan dokumentere kostandene som ga henne rett til en skattefri pendlerbolig.

Det er ingen stor avstand mellom Hadia Tajik og Kjell Ingolf Ropstads sak om penderbolig. Ropstad har imidlertid beklaget og trukket seg som partileder.

Tajik viser til at dette er 15 år siden, hun var 23 år og at hun ikke husker datoer og alt som skjedde. Tajik ser seg ikke tjent med å legge seg flat. Hun ville ikke ha på seg at hun har lurt til seg offentlige midler som hun ikke har krav på.

Tidligere fylkespolitiker Olav Huseby sier til Trønder-Avisa at Tajik bør trekke seg som statsråd og finne seg en jobb utenfor politikken. Advokat Olav Lægreid som jobber mye med Nav-saker, mener også Tajik bør trekke seg.

Hadia Tajik kommer ikke til å trekke seg. Hun kan trygt regne med at Jonas Gahr Støre ikke vil at enda en nesteleder skal bli tvunget til å trekke seg. Det går neppe lang tid før han må gi Tajik offentlig støtte. Da vil saken gå over etter hvert.

Hadia Tajik har ramlet ned fra pidestallen. Om hun fortsatt er sugen på å nå til topps i partiet og bli statsminister, vil denne saken bli brukt mot henne. Hun ville vunnet mer på å beklage det hun gjorde som 23 åring. Men det passer ikke inn i Hadia Tajik bilde av seg selv. Ikke er hun grådig, ikke utnytter hun systemer og ikke gjør hun feil. Det mener i alle fall hun om seg selv – og handler deretter.