Politikken vinner til slutt. Men alle lover og rettigheter politikerne pøser på med, for å vise velvilje og ta ansvar, fører til en mer langsom og kronglete politikk som igjen bidrar til frustrasjon og polarisering.

­Stadig flere gode formål og forhold i samfunnet som politikerne gjerne vil gjøre noe med, ender opp i en lov eller en rettighet.

Det finnes riktignok grenser. De siste ukenes oppstyr om at menn ikke får seg dame, har ikke ført til at politikere har tatt til orde for at menn bør få rett til et ligg, i alle fall i ny og ne.

Men rett til skikkelig utdanning har vi – og den skal være tilrettelagt. Vi hørte for en tid tilbake om noen foreldre som klaget over at deres håpefulle ikke fikk godt nok tilrettelagt undervisning. Slikt blir en sak for Statsforvalteren.

Skolen mente den kunne dokumentere at eleven fikk det hen hadde rett på. Statsforvalteren fikk et notat på 40 sider med svar på sine spørsmål, og det fulgte med et vedlegg på 500 sider. Statsforvalteren var ikke fornøyd og ba om mer.

Slik er det på område etter område. Det er ikke bare kontrollkomiteen som spør og spør.

Rapporteringsveldet er over oss. Lærere orker ikke mer. De vil undervise, ikke rapportere. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) sier hun vil ta grep. Vi får se hva hun får til.

Å formulere lover og dele ut rettigheter har vært en yndet politisk aktivitet i flere årtier. Det skjer over alt i vestlige land.

I økende grad opplever politikere haugen av lover og rettigheter som et problem. De får gjort for lite. Det går for sakte. Det er et strev uten like å få drevet igjennom politiske beslutninger.

Politikerne får døra i trynet. De hadde ikke sett for seg at alle lover de har vedtatt og rettigheter de har delt ut, skulle få de konsekvensene de faktisk får. For etter at politikerne har vedtatt en lov, er det domstolene som avgjør hvordan loven skal tolkes.

Det nytter ikke for politikerne å komme trekkende med at «det har aldri vært meningen» når andre enn dem selv tolker loven.

Kritikk fra Hans Peter Graver

«På stadig flere områder leter staten etter hull i reglene for å kunne sno seg best mulig», skrev professor Hans Peter Graver i Aftenposten 30. januar.

Foranledningen var at tingretten ga Greenpeace og Natur og ungdom rett i at staten har forsømt sin lovbestemte plikt til å utrede konsekvensene av CO₂-utslipp før de ga godkjenning for utbygging og drift (PUD) for tre nye oljefelt.

Det er et bredt politisk flertall for at vi skal drive med produksjon av olje og gass. Vi vet at hvert eneste oljefelt som åpnes for produksjon, vil belaste klima. Tingretten har dømt staten for ikke å utrede det vi vet. Men slik er loven politikerne har vedtatt.

Før en PUD godkjennes, skal forbrenningsutslippene utredes. Saken skal sendes på høring før det fattes vedtak.

Staten har anket dommen i tingretten. Det er ikke godt å si om den vil vinne fram. Det blir pinlig for staten om lagmannsretten fastholder dommen i tingretten. Det betyr i så fall at ledelsen i Energidepartementet ikke er i stand til å tolkene lovene som gjelder for olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel.

Når Energidepartementet bommer, er det fordi det mener at det aldri har vært meningen at det skal gjøre omtrent samme øvelse i tilknytning til alle PUD. Men det er dét som står i loven, sier juristene.

Hans Petter Graver kritiserte regjeringen under koronapandemien for å ta seg til rette og bryte menneskerettighetene. Det var ikke politikerne enige i. De gjorde det de mente de måtte gjøre for å hindre smittespredning. Folk godtok det fordi mediene spredte så mye frykt for å bli smittet.

Der regjeringen virkelig bommet, var da den ga tillatelse til å bygge vindmøller på Fosen. De hadde aldri sett for seg at vindmøller på et begrenset området, tross alt, kunne bryte med samenes rettigheter som urfolk.

Høyesterett konkluderte med at utbyggerne, med myndighetenes godkjennelse, ikke hadde utredet tilstrekkelig mulighetene for avbøtende tiltak som kunne ivaretatt reindriftssamenes interesser.

Konflikter i Finnmark

Saken er ennå ikke løst. Nye konflikter er på gang i Finnmark. Det politiske flertallet mener at Finnmark må sikres mer kraft – selv om samene vil motsette seg at det bygges ut vindkraft der det i dag beiter reinsdyr.

Staten satser på at de vil finne en løsning, i dialog med samene. Det er slett ikke sikkert. Da må staten komme opp med en solid utredning om avbøtende tiltak slik at de ikke går i Fosen-fella. Dette kan ta tid, og det haster med å få fram kraft i Finnmark.

Både samer og naturvernere blir frustrert og sinte når de kan bruke domstolene som bevis for at de ikke blir tatt hensyn til. Én ting er at det fattes politiske vedtak en er uenig i. Det er verre at staten i tillegg gjør seg til lovbryter.

Staten mener den ikke bryter lover. De må holde seg til loven slik den blir tolket av domstolene. For politikere er det lov å være etterpåklok. De kan vedta å endre lover som fører til mer byråkrati uten at det har betydning for resultatet.

Når Frp i dag fremmer et talentløst mistillitsforslag mot Tonje Brenna (Ap), er det beviset på at kontrollkomiteen bedriver partipolitikk, ikke kontroll av statsråder på et objektivt grunnlag.

­Da Kontrollkomiteen i forrige uke la fram sine konklusjoner i habilitetssakene, maktet den å skape et inntrykk av at komiteen arbeidet på grunnlag av objektive kriterier og at den hadde maktet å legge partipolitikken på hylla. Det var i særlig grad Høyres «sterke kritikk» av Erna Solberg som bidro til det.

Riktignok ville Høyre og Frp også rette sterk kritikk mot Tonje Brenna og Anniken Huitfeldt (Ap), men det fikk så være.

Omtrent samtidig som komiteen la fram sine konklusjoner, ble det kjent at arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna ikke hadde oversendt alle dokumenter i saken. Frp mener at hun dermed har brutt opplysningsplikten overfor Stortinget. Derfor fremmer de et mistillitsforslag mot henne.

Interne budsjettnotater

Når Brenna i første omgang ikke la fram interne budsjettnotater, peker Ap på at dette ikke bringer noe nytt i saken. Brenna har innrømmet at hun alt for seint innså at hun var inhabil når det gjaldt bevilgningene til Utøya-senteret der hennes tidligere samboer og to venner sitter i styret.

Hun foretar seg ikke noe annet enn å videreføre bevilgningene som Solberg-regjeringen la grunnlag for. Vi snakker derfor om et formelt brudd på habilitetsreglene. Det har null reell betydning.

Høyres Peter Frølich (H) sier til Dagbladet at det er vanskelig å si om Tonje Brenna har brutt opplysningsplikten. Det må i tilfelle en egen undersøkelse til for å kunne slå fast det. Spar oss for det. Komiteen bør spare seg for mer arbeid som det ikke kommer noe ut av. Ingen andre partier hopper på Frps mistillitsforslag.

Michael Tetzschner, tidligere stortingsrepresentant, og én av Høyres tungvektere i konstitusjonelle spørsmål, skriver i Minerva at «institusjonell, parlamentarisk kontroll av regjeringen må gi tapt i konkurransen med partipolitikkens nyttekalkyler.»

Det er det som skjer nå.

Under dekke av at Frp er mer opptatt av statsråders opplysningsplikt overfor Stortinget, har de funnet ut at de er tjent med å fremme et mistillitsforslag mot Tonje Brenna. Det er samme tenkning som ligger bak når de ikke blir med på forliket om pensjon.

Mistillitsforslaget er politikk, det har ingen ting med jus eller regler å gjøre.

Lan Marie Berg bedømmer

MDG er hakket verre i sin argumentasjon for å oppgradere sin konklusjon fra «kritikk» til «sterk kritikk». Lan Marie Berg (MDG) sier til Dagens Næringsliv at «vi må kunne forvente at statsråder snakker sant og gir Stortinget fullstendig informasjon».

Hun feller i realiteten en moralsk dom over Brenna med en slik språkbruk. Å gjøre en feil, er ikke ensbetydende med ikke å snakke sant.

Velgerne møter nok oppgradering til «sterk kritikk» fra MDG og KrFs side og mistillit fra Frp med et gjesp. De er lei av habilitetsrotet og spillet rundt.  

Med stort alvor gikk komiteen i gang som «etterforskere», «anklagere» og «dommere». Venstres Grunde Almeland gjorde som saksordfører det beste ut av systemet.

Venstre holder fast på konkusjonene i komiteen. Det er MDG, KrF og Frp som driver habilitetssakene ned i den partipolitiske grøfta. Dermed får ikke Kontrollkomiteens konklusjoner den tillitsstatus som var meningen.

Erna Solberg ble konfrontert med Kontrollkomiteens sterke kritikk i Politisk Kvarter på NRK i dag. Hun virket fullstendig uberørt. Kritikken var som forventet, og hun minnet om den kritikken hun selv har tatt.

Hun plasserer saken helt og holdent på politikkens arena. Kontrollkomiteens konklusjoner betyr ikke noe som helst. Hun har for lengst avklart at hun vil være Høyres statsministerkandidat neste år. Den eneste endringen er at hennes mann, Sindre Finnes, skal selge alle sine aksjer i løpet av dette året.

Erna Solberg møtte de kritiske spørsmålene hun fikk med en offensiv holdning. Hun signaliserte «er vi ikke snart ferdig med denne saken?». Det tror vi at velgerne er.

Vi er tilbake i politikkens verden. Velgerne har nok ikke mindre tillit til verken Erna Solberg, Tonje Brenna eller Anniken Huitfeldt. Det norske demokratiet er ikke svekket på grunn av habilitetsbrudd.

Habilitet er viktig, men det som er felles for de siste års habilitetsbrudd, er at det ikke ser ut til at noen av dem har skjedd i tilknytning til viktige saker eller at noen har hentet en økonomisk gevinst ut av det.

Hvis reglene for pendlerbolig, reiser og godtgjørelse nå er tydelige, slik at normalt oppegående stortingsrepresentanter forstår dem, har vi lagt en epoke bak oss. Norske politikere er bedre enn sitt rykte. Det har ikke virket slik de siste årene.

Vi kan gå mot bedre tider, selv om mediene farter rundt med lupen og millimetermålet sitt.

Det er fornuftig og ansvarlig, som SV foreslår, å dele handlingsregelen i to – én for innland og én for utland. Slik kan søkkrike olje-Norge som knapt klarer å kutte i egne utslipp, bruke milliarder på effektive klimatiltak i andre land.

Det er på tide vi kaster gammel politisk retorikk over ripa og forholder oss til realitetene. Krigen i Ukraina har ført til skyhøye priser på energi. Et par tusen ekstra milliarder har strømmet inn i den norske statskassen i løpet av de siste to årene. Oljefondet nærmer seg 17.000 milliarder kroner.

Vi må tåle at utenlandske politikere betegner Norge som en krigsprofitør.

Vi kuttet klimautslippene med 0,8 prosent i 2022. Siden 1990 har vi kuttet 4,6 prosent. Vi har forpliktet oss til å kutte utslippene med 55 prosent innen 2030. Med det tempo vil holder for tiden, vil vi ikke nå målet før i 2043.

Knapt andre enn statsminister Jonas Gahr Støre og klima- og miljøvernminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) snakker som om det er mulig nå målet.

Vi har brukt hundrevis av milliarder på å subsidiere elbiler og gitt støtte til klimatiltak. Vi holder uansett samme sneglefart.

Kravet i årets lønnsoppgjør er økt kjøpekraft. Da kan folk flest bruke mer penger. At det betyr økte klimautslipp, er det ingen som snakker om.  Vi er et av landene i verden som har høyest forbruk, og følgelig høyest utslipp av klimagasser.

Borten Moe har hengt bjella på katten

Ola Borten Moe (Sp) har hengt bjella på katten. Klimamålene er totalt urealistiske. Å kutte det som trengs, vil være ødeleggende både for bedrifter og folk flest, mener han.

Vi bør ikke lenger fortsette med å bruke milliarder på klimatiltak som knapt nok bidrar med å få ned de globale klimautslippene. Elektrifisering av sokkelen er et slikt tiltak. Vi går mot et energiunderskudd alt om tre år og trenger å tilby energi til bedrifter som vil satse grønt. Vi ligger langt på etterskudd med nye vindkraftanlegg.

Klimakrisen er akutt. Det er uansvarlig ikke å bruke milliarder på å kutte klimautslippene. Men vi må bruke de fleste milliardene i utlandet, ikke i Norge. Vi får enormt mye større kutt i utslipp ved å bruke milliarder på solceller i fattige land enn på sykkelveier i Norge, for eksempel.

SVs Kari Elisabeth Kaski kommer i dag med et fornuftig forslag. Hun sier til NRK at vi trenger en handlingsregel som er delt i to – én for innland og én for utland.

Utenlandsdelen skal brukes til rene klimakutt eller å bygge ut fornybar energi eller strømnett i utviklingsland. Hun ser for seg at vi bruker 0,25 prosent av fondet, omkring 30 til 35 milliarder kroner, på klimatiltak i fattige land.

Verden trenger olje og gass

Vi får forklare verden at vi ikke klarer å kutte klimautslippene så mye som vi har sagt fordi verden fortsatt trenger olje og gass. Men siden vi har tjent så mange milliarder på fossil energi, er det rimelig at vi i større grad hjelper fattige land til å få ned klimautslippene.

Økonomer advarer mot å hente for mange oljemilliarder inn i økonomien fordi det vil ha en inflasjonsdrivende effekt. Det vil imidlertid ikke føre til inflasjon om milliardene sende ut av landet.

Senterpartiets Ole André Myhrvold sier han er svært skeptisk til Kaskis forslag. Han frykter at en slik ny regel vil kunne føre til krav om bruk av oljemilliarder også på andre områder, som bistand eller Ukraina-hjelp.

Det ville ikke vært noen ulykke, men frykt for at det ene drar det andre med seg, er et elendig argument. SVs forslag går ut på at det kun er klimatiltak den utenlandske delen skal brukes til.

Poenget er at en slik bruk ikke vil være inflasjonsdrivende. Bistand og Ukraina-hjelp kan i noen grad være det dersom innenlandske kostnadselementer inngår, som for eksempel mottak av flyktninger.

Myhrvold minner om at regjeringen allerede bidrar til klimainvesteringer i utlandet, gjennom regnskogfondet og FNs fond for klimaskade. Det blir for smått. Det er en radikal økning i støtten SV foreslår.

Frp vil bruke mer oljepenger

Frp vil også bruke mer av Oljefondet, sier de i forbindelse med pensjonsforliket som Stortinget samlet seg om i forrige uke. Frp vil at vi i søkkrike Norge skal bruke mer penger på oss selv.

De kommer til å kjøre på økt bruk av oljemilliarder i valgkampen neste år. Men de vet at Høyre aldri vil gå med på å sprenge handlingsregelen for bruk av oljepenger.

SVs forslag kommer på overtid. De bør kjøre det fram i budsjettforhandlingene i høst. Da vil de for alvor sette spor etter seg som et grønt parti.

De vil oppnå langt større kutt i de globale utslippene ved å bruke 35 oljemilliarder utenfor Norge enn milliarder på klimatiltak innenfor landets grenser som har mer symbolsk enn reell betydning for klimautslippene.

Politikerne sprer forvirring med pratingen om en ansvarskultur. Politikere har rett til å søke makt og holde på makten så lenge som mulig. Det er velgerne, ikke mediene og opposisjonen som avgjør tillit.

­Det ser ut til at politikerne selv mener Kontrollkomiteen har bidratt til å gjenreise tilliten til dem og at de har styrket demokratiet gjennom sine konklusjoner i habilitetssakene. Så enkelt er det ikke.

At komiteen klare å opptre rimelig samlet, er en styrke. De uttalelse komitemedlemmer og andre har kommet med i ettertid, viser at vi er tilbake der vi var. Det er partipolitikken som styrer det som skjer i Kontrollkomiteens navn.

Nå er vi i gang igjen med utspill om hvorvidt Erna Solberg kan bli statsminister igjen. Det er ukevis siden hun og Høyre gjorde det klart at det er velgerne, ikke kommentariatet og ikke opposisjonen som avgjør dette.

Alt tyder på at velgerne har tillit til Erna Solberg. Slik fungerer demokratiet. Det er velgerne som skal avgjøre hvem de skal la seg representere av.

Pratingen om at det med kontrollkomiteens innstilling er lagt et grunnlag for en ny ansvarskultur er svada. Det kommer ikke til å skje at statsråder trekker seg fordi om de har gjort en feil. Det er grove feil som skal til.

Anniken Huitfeldt 

Jobben til en statsminister er å forsvare sine statsråder når de blir angrepet av mediene og opposisjonen for å ha gjort en feil. Her har Jonas Gahr Støre sviktet. Etter at alle sakens fakta var kjent, uttalte han at han hadde full tillit til Anniken Huitfeldt. Så ombestemte han seg.

Høyre sier de er i tvil om Ola Borten Moe var inhabil. Det er for tidlig å konkludere i hans sak før Økokrim har konkludert.

Komiteen er visst ikke helt ferdig med Tonje Brenna. Hun innrømmer at hun burde ha sendt over flere dokumenter. I verste fall kan det ende med at komiteen vil ha et nytt møte og oppgradere kritikken mot Brenna fra «kritikk» til «sterk kritikk». Få bryr seg om det.

Jonas Gahr Støre kan like godt rykke ut med en gang og si at han uansett hva komiteen mener, har full tillit til Tonje Brenna. Hun er nestleder i partiet. Jobben hans er å forsvare henne med tydelig tale.

Justisminister Emilie Enger Mehl er i hardt vær

Justisminister Emilie Enger Mehl er i hardt vær. VG skriver i dag at hun har feilinformert Stortinget. Påstanden om at alle lokale PST-ansatte må autoriseres to ganger, stemmer ikke. Dette kan det bli sak av.

Det er allerede blitt en sak at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har brutt grunnloven ved å ha tatt opp et lån til dekning av kostnader i forbindelse med flytting til nye lokaler. Spørsmålet er hva Mehl visste og foretok seg i forkant.

Uansett hva Kontrollkomiteen konkluderer med, vil Trygve Slagsvold Vedum frede henne. Ola Borten Moe lot han få sparken. Mehl vil han sette stillingen sin inn på for å beholde.

Påstanden om at det er en økende mistillit til politikere er primært mediedrevet, og det er knyttet til reiseregninger, pendlerboliger og habilitetsbrudd. 

Velgerne reagerer på at politikere utnytter systemer og ordninger for å sikre seg ekstra inntekter. Problemet er at reglene har vært uklare. Det er det nå ryddet opp i. Vi skal ikke lenger basere oss på tillit til at politikerne ikke henter ned i egen lomme mer enn de har krav på. Vi skal ha krystallklare regler og kontroll.

Habilitetssakene bryr velgerne seg lite om. Grunnen er at det primært dreier seg om formelle brudd. Det er ingen som har beriket seg selv ved å bryte noen habilitetsregler.

Mediene elsker habilitetssaker selv om de har null politisk betydning ut over den dramatikken mediene selv skaper, og som politikerne må reagere på.

Er det noen som har bunnsolid tillit, så er det Anniken Huitfeldt. Det var ikke nok for å beholde en plass i regjeringen. Men det fører henne til Washington i dag. Et velfortjent plaster på såret.

Velgerne bryr seg i alle fall ikke om at Tonje Brenna lot være å melde seg inhabil når det gjaldt å videreføre støtten til Utøya fordi eksen satt i styret der. Dette er politisk småtteri som vokser til store saker fordi mediene med politikerne på slep alt for lett lar seg fange inn av politisk dilldall for tiden.

Anette Trettebergstuens utnevnelser

Det er heller ikke spesielt feite verv Anette Trettebergstuen har utnevnt venner til.

Men rett skal være rett. Brudd på reglene fortjener at Kontrollkomiteen deler ut «kritikk» elles «sterk kritikk». Kanskje de finner på å gradbøye – sterk, sterkere, sterkest. Så blir det mer å velge mellom.

Alle kan gjøre feil, også statsråder. Hovedreglene bør være at statsråder som gjør feil, enten de selv er direkte årsak til feilen eller de må ta ansvar for en feil noen i departementet har, får fortsette som statsråd dersom de beklager feilen, rydder opp og sier de skal passe på at det ikke skjer igjen.

Demokratiet baserer seg på at velgere avgjøre hvem de har tillit til. Det er ikke mediene eller opposisjonen som skal presse en statsråd til å trekke seg. Vi trenger ingen mediedrevet ansvarskultur som rokker ved basisen for tillit i et demokrati.

Det mest virkningsfulle ansatte kan foreta seg som vil bli kvitt sjefen, er å varsle om helseskadelige, uholdbare arbeidsforhold, fryktkultur og kritikkverdig lederstil. Det vet de alt om i Arbeidstilsynet der sjefen trakk seg. Men det viste seg at arbeidsmiljøloven ikke var brutt.

­Det har vært uro i Arbeidstilsynet i lang tid. De som jobber her, er eksperter på hvordan arbeidsmiljøet skal være og hvordan det skal ledes. Flere som jobber der, opplever at det ikke er slik hos dem som det skal være.

Én ting er at det er forskjell mellom ideal og virkelighet. Det er det mange steder.

Det er verre enn som så i Arbeidstilsynet. Her har de et arbeidsmiljø som er ulovlig og helseskadelig, mener en del ansatte. Den som har ansvaret for at arbeidsmiljøloven brytes, er direktør Trude Vollheim.

Flere ansatte sendte et varsel mot Vollheim til Arbeids- og inkluderingsdepartementet i januar. En uke etter trakk hun seg fra stillingen.

Det var forståelig. Hun orket ikke kjempe en kamp hun ikke kunne vinne. Det tar seg dårlig ut at Arbeidstilsynet, som skal vurdere og veilede andre, har et arbeidsmiljø som ikke holder mål.

Noen må ta ansvar. Det er ikke andre enn direktøren bjella kan henges på. En vil ikke nå fram med en påstand om at de ansatte er umulige, kranglete og mangler evne og vilje til nødvendig omstilling.

Ikke helseskadelig

Departementet tauet inn advokatselskapet Arntzen de Besche for å gå igjennom varselet fra de ansatte. Aftenposten skriver at advokatselskapet ikke kan påvise noen brudd på arbeidsmiljøloven. De avviser påstanden om at arbeidsmiljøet er uforsvarlig eller helseskadelig.

At de har utfordringer i arbeidsmiljøet, legges det ikke skjul på. Advokatene peker på at det trengs en tydelig og tilstedeværende ledelse. De skriver også at de aller fleste i Arbeidstilsynet er fornøyd med trygghet og ledelse.

Ifølge Aftenposten slutter departementet seg til den eksterne vurderingen. De har merket seg at flertallet av de ansatte opplever arbeidet som meningsfylt og peker på at tilsynet leverer gode resultater.

Ronny Jørgenvåg forklarer

Fungerende direktør Ronny Jørgenvåg skriver i en epost til Aftenposten at de jobber med utfordringene i arbeidsmiljøet og vil forbedre samarbeidet mellom ledelse, tillitsvalgte og verneombud. Han legger til at deres ambisjon ligger langt høyere enn ikke å bryte loven.

Selvsagt har de høyere ambisjoner enn det. Varselet handler imidlertid om at arbeidsmiljøloven var brutt. De ansatte tok altså feil. De sendte et varsel det ikke var grunnlag for.

Varslere får fort heltestatus i mediene. Det skjer rett som det er at mediene lar varslere stå fram anonymt. Seniorinspektør Hanna Vesterager sto imidlertid fram i Aftenposten og forklarte at hun var utmattet og så bekymret for arbeidsmiljøet, og særlig mellomlederne, at hun så seg nødt til å varsle.

Det var fire ansatte som sto bak varselet. Flertallet av de ansatte opplever situasjonen annerledes.

Kode museum

Petter Snare, leder for Kode museum i Bergen, er også ute i hardt vær. Han fikk i fjor et varsel imot seg, men har støtte i styret. Kode må kutte kostnader for 16 millioner kroner og redusere med ni årsverk.

De ansatte, organisert i Delta og Forskerforbundet, har i en felles uttalelse gjort det klart at de ikke lenger har tillit til styreleder Anne Grete Strøm Erichsen og Petter Snare. De kritiserer Petter Snare for å ha et for høyt ambisjonsnivå og skriver at ansatte blir sinte, slitne og syke av det. Styret og Snare mener en høy aktivitet er nødvendig for å skaffe inntekter. Hvis ikke, kan staben bli redusert ytterligere.

Styret og Snare er ikke avhengig av tillit fra de ansatte. Snare er avhengig av tillit fra styret, og styret er avhengig av tillit fra Bergen kommune.

Det er umulig å si hvordan dette vil ende. Snare er en hardhaus som tåler motvind. Om han skulle trekke seg, kan museet ende opp i en enda dypere krise.

Direktører på Snares nivå vokser ikke på trær. Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner.

Når en leder etter lang tids uro får et varsel imot seg og saken dekkes i mediene med utgangspunkt i varslernes påstander, er det ikke uvanlig at øverste leder trekker seg. Det skal mye ork til for å rydde opp i konflikter som er eksponert offentlig.

Mens et varsel undersøkes, har konfliktene en tendens til å vokse seg større. Lederen som det varsles mot, blir i praksis satt på sidelinjen.

Petter Svare har et styre som kan gi ham tillit. Det hadde ikke Trude Vollheim.

En statsråd eller et departement nøyer seg med å si at de skal vurdere varselet grundig først. Resultatet er at lederen i en offentlig etat kan bli stående alene i månedsvis uten en klar tillitserklæring, mens det koker i organisasjonens hen har ansvar for. Helt umulig blir det dersom mediene dekker konflikten.

Ledere som får et varsel mot seg, er i praksis rettsløse.

Advokat Anne Hilseng, partner i Co advokatfirma som har ledet advokatforeningens arbeid med retningslinjer for private granskninger, skriver om dette i Dagens Næringsliv i dag. Hun peker på at det er tillatt å varsle anonymt, og at den som får et varsel mot seg, kan nektes å bli kjent med innholdet i varselet. Det gjør det umulig å forsvare seg.

Det er en grunnleggende rettighet å få vite hva en anklages for, for å kunne ta til motmæle. Men den som mottar et varsel, har ingen rett til kontradiksjon uten at en sak bringes inn for retten.

Det er nødvendig å endre loven for varsling slik at den det varsles om, gis rettsikkerhet og rett til advokat dersom arbeidsgiver tauer inn en jurist for å vurdere et varsel.

Også Høyre mener Erna Solbergs brudd på habilitetsregleverket var av det groveste slaget. Komiteen har skjøvet partitaktikken til side og opptrer samlende for å gjenreise tilliten til våre fremste politikere.

­En enstemmig kontrollkomité retter sterk kritikk mot Høyre-leder Erna Solberg for manglende rutiner for aksjehandel i hennes regjering og at hun ble inhabil i flere saker som følge av hennes manns aksjekjøp. Komiteen kan ikke konkludere på en sterkere måte. Sterk kritikk er nummeret før mistillit.

Erna Solberg tapte valget og måtte gå av som statsminister for vel to år siden. Derfor gir det ikke mening å uttale seg om tillit. Men et flertall i komiteen etterlater ingen tvil om at hun hadde blitt møtt med mistillit om avsløringene av aksjehandlene til Sindre Finnes hadde skjedd mens hun var statsminister.

Flertallet i komiteen mener Anniken Huitfeldts og Tone Brennas brudd på habilitetsreglene er kritikkverdig. Høyre og Frp konkluderer med «sterk kritikk» også i deres tilfelle.

Komiteen peker på at Ola Borten Moe (Sp) og Anette Trettebergstuen (Ap) har tatt ansvar for regelbruddene ved å trekke seg som statsråd. Derfor kommer kritikken av dem ikke i vedtaks form, men komiteen  bruker «sterk kritikk» for å karakterisere deres habilitetsbrudd.

Komiteen peker videre på at brudd på habilitetsreglene er egnet til å skape mistillit til våre folkevalgte. Når det skjer alvorlige feil, må ansvaret plasseres et sted. Det mener komiteen skjer ved å dele ut «kritikk» og «sterk kritikk», i tillegg til at to statsråder selv har trukket seg.

Hadde komiteen delt seg etter partipolitiske skillelinjer, hadde dette svekket komiteens stilling som et samlende organ som skal påse at lover og regler skal følges.

At Høyre mener Tonje Brenna og Anniken Huitfeldt (begge Ap) også burde fått «sterk kritikk», er til å leve med.

På sett og vis er det oppsiktsvekkende at Høyre er med på «sterk kritikk» av Erna Solberg. Men de kom ikke unna. Hennes habilitetsbrudd er i en klasse for seg.

Kontrollkomiteens konklusjoner vil neppe gjøre det vanskeligere for Erna Solberg å stå fram som Høyres statsministerkandidat ved stortingsvalget neste år. Solberg kommer til å ta Kontrollkomiteens kritikk til etterretning og gå videre.

Solberg er klar

Hadde hun fortsatt vært i tenkeboksen for om hun skulle stille til valg som statsministerkandidat, ville Kontrollkomiteens konklusjoner gjort det vanskeligere for henne. Nå kan hun svare at beslutningen om at hun er Høyres statsministerkandidat, er fattet.

Det kan også ha blitt lettere for Høyres medlemmer i komiteen å komme med «sterk kritikk» når de vet at det ikke får konsekvenser for Erna Solbergs videre politiske karriere.

KrF har alt gjort det klart at de støtter Erna Solberg. Venstres Guri Melby har sagt at hun ikke er en kandidat til statsministerposten. Venstre og Frp sier de vil komme tilbake til det spørsmålet. Alle vet imidlertid at det ikke finnes alternativer til Erna Solberg på borgerlig side.

De rødgrønne partiene vil selvsagt bruke Kontrollkomiteens sterke kritikk mot Erna Solberg i valgkampen for alt det er verdt. Men det er ikke verdt særlig mye. Erna Solberg har bred tillit. Velgerne vil ikke legge avgjørende vekt på det Kontrollkomiteen mener.

Når det nå er satt punktum for habilitetssakene, kommer noen til å peke på at ikke finnes eksempler på at noen har beriket seg på habilitetsbruddene. Underforstått: Vi må ikke gjøre sakene verre enn de er.

Ola Borten Moe i særstilling

Ola Borten Moes sak er i en særstilling, inntil vi får avklart om han kan ha hatt innsideinformasjon før kan gjorde sitt aksjekjøp i Kongsberggruppen.

Han avviser det fullstendig. I Økokrim beveger de seg i skilpaddetempo for tiden. Vi må regne med at snøen er smeltet høyt til fjells før de konkluderer.

Både Solberg- og Støre-regjeringen får kritikk fra Kontrollkomiteen for for dårlige rutiner knyttet til habilitet. Nærmere kommer vi ikke skylddeling.

Det er ingen grunn for retorikk-studentene på BI til å surmule og bli lei seg for at Nicolai Tangen på en for kontant måte avviser det de mener. Slikt må en tåle i akademia. BIs jobb er ikke å beskytte studenter mot skuffelser.  

­Det har visst skjedd fryktelig ting på BI. «BI-lektor tok oljefondsjefen i skole. Splitt og hersk hører ikke hjemme i et klasserom» – er oppslaget på første siden i Dagens Næringsliv i dag. Det heter videre at «BI-studentene ble bedt om å framføre kritiske analyser av Nicolai Tangens retorikk. Oljefondsjefen svarte – og ble beskyld for hersketeknikk».

Au, da. Her står en mektig mann med milliarder på konto som kunne vært far til flere av studentene, feier over dem ved å si at de tar feil og avfeier kritikken de kommer med. Det viker ikke som Tangen har gått på kurs og lært at det gjelder å vise imøtekommenhet, lytte og si at han skal merke seg kritikken.

Stakkars studenter, liksom. Synes virkelig ikke Tangen at de flinke? Tenk at de følte seg avvist, de som mente de virkelige hadde noe å komme med.

I forkant av at Tangen dukket opp blant retorikkstudentene, hadde de i flere dager analysert hans medieutspill og offentlige opptreden. Poenget var å gi Tangen råd om hvordan han kunne forbedre seg.

Men de råd studentenes serverte, prellet av som vann på gåsa. Det virket ikke som Tangen mente han hadde noe å lære. Han gikk i forsvar og ble for opptatt av å forklare hvorfor han opptrer som han gjør og sier det han sier.

Tangen har så pass snøring at han forsto at studentene reagerte. Det endte med at han via sin sekretær tok kontakt med BI med oppfordring om å evaluere sin opptreden.

Ratna Elisabeth Kamsvåg reagerer

BI-lektor Ratna Elisabeth Kamsvåg lot seg ikke be to ganger. I sin tilbakemelding skriver hun at Tangen benyttet seg av «hersketeknikk» og viste «lav selvbevissthet». Når Tangen etter studentenes presentasjon forsvarer seg med at han er «hundre prosent uenig», hevder hun dette er både er «upassende»», «problematisk pedagogisk» og at «splitt og hersk ikke hører hjemme i klasserommet».

– Det er få som tør si makten imot i en slik retorisk situasjon, skriver hun».

Nicolai Tangen skriver i en epost til DN at han satte pris på tilbakemeldingen fra studentene og at hans inntrykk var at de hadde hatt en ærlig diskusjon.

Etter foredraget var det en håndsopprekning som viste at studentene hadde fått mindre tillit til Tangen etter å ha fått et levende møte med ham.

Studentene kritiserer Tangen for å bruke for mye patos og opptre i overkant flåsete. De nevner uttalelsen på Arendalsuka i 2022 som eksempel. Da sa han at «vi kan kjøpe hele Sverige». Svenskene tok det pent.

I sin tilbakemelding peker også Kamsvåg på at Tangen nevnte at Ola Borten Moe ikke skulle ha måttet gå av som statsråd. Hun skriver at Tangen må holde et «skarpt skille mellom eget virke og politikk» og at det er lite gjennomtenkt at en leder i en offentlig institusjon uttaler seg om Borten Moe som er under etterforskning for innsidehandel.

– Det er alvorlig. Og det framstår som urovekkende for klassen at dere, som attpåtil jobber i kapitalmarkedet, ikke tar slike lover på alvor og i det minste avventer utfallet av etterforskningen før dere eventuelt mener noe om det, i den grad dere skal det i det hele tatt, heter det i eposten til Tangens sekretær.

En klasseromsseanse

Tangen oppfattet samlingen på BI som en lukket klasseromseanse. Når samtalen har nådd offentligheten, presiserer han at han ikke har et offentlig syn på Ola Borten Moe.

Tangen er godt stoff. Og når en BI-lektor gir seg til å belære ham om hva han bør si som offentlig ansatt, blir saken enda bedre.

BI mener Tangen har sviktet i forhold til de krav BI stiller til ledere og forelesere. De vil ha gjesteforelesere som gir studentene en god opplevelse, opptrer konstruktivt og i tråd med kravene til god pedagogikk.  

Med Tangen har studentene på BI møtt virkeligheten. I akademia er det direkte tale og spisse albuer. I næringslivet går det til tider hardt for seg. Det spares ikke på kruttet. Skarpe meninger hører hverdagen til.

Nicolai Tangen er blant våre mest profilerte ledere. Hans varemerke er å si det han mener, gjerne kontant, litt frekt og overdrevet. Han gjorde sin inntreden i offentligheten med å sjokkere landets kapitaleiere. Noe av det første han sa da han ble presentert som ny sjef for Oljefondet, var at han var tilhenger av 100 prosent arveavgift. Flere milliardærer falt av stolen.

Han måtte ro seg i land med å si at det var en helt privat mening. Underforstått: Han skulle aldri mer uttale seg om arveavgift.

Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke

Med jevne mellomrom har Tangen servert uttalelser som er en drøm for de som skal snekre titler på nettsider. Det er få, om noen ledere i offentlig sektor som spisser poengene sine slik Tangen kan gjøre. Politikere tar ikke sjansen på å bli misforstått. Mímír Kristjánsson gjør det. Per Olaf Lundteigen kan slå til.

Kjell Inge Røkke klarer ikke styre seg. Han har sluttet å gi kommenterer. Det blir stort sett ikke noe mer enn et brev til å aksjonærene en gang i året.  Stein Erik Hagen har forsøkt å gjøre seg relevant i den offentlige debatten, men lykkes ikke.  Øystein Stray Spetalen kan være frekk og treffende. Med Petter Stordalen er det tut og kjør hele tiden.

I offentligheten tåler vi mer av Tangens treffende og spissede analyser ikledd ord som kommer rett fra levra og ikke er tygget ferdig av kommunikasjonsrådgivere. Fri og bevare oss fra strategisk balanserte uttalelser som skal skape godt omdømme, framfor ledere som sier rett ut det det mener.

Verdens politikere prater, men makta rår. Det er ikke ett eneste tegn på at palestinerne vil få en selvstendig stat denne gangen heller.

 Om det er noe å lære av krigen i Gaza, så er det at når de som har makt, les USA med vestlige land på slep, lar konflikter utvikle seg over flere tiår, så blir de til slutt uløselige.

I forrige uke la USA ned veto i FN om umiddelbar våpenhvile i Gaza. Alle andre land støtter forslaget som er blitt framsatt av arabiske stater.

Norges utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) uttalte i denne forbindelse at vi trenger en våpenhvile nå for å kunne øke den humanitære hjelpen. «Og vi trenger en troverdig vei mot en tostatsløsning», skrev han på X/Twitter denne uka.

USA har lagt frem et eget forslag. Det går ut på våpenhvile, frigjøring av gislene, forhandlinger om en tostatsløsning og at Hamas i praksis gir fra seg makten i Gaza.

Benjamin Netanyahu med brede støtte

Det kunne kanskje bidratt til en våpenhvile. Benjamin Netanyahu, med bred støtte i regjeringen, har avvist våpenhvile fullstendig. De vil ikke legge ned våpnene før Hamas er knust – militært sett. De insisterer på full kontroll i Gaza i årevis framover.

USA har på det sterkeste advart Israel mot å gå inn med bakkestyrker i Rafah hvor over godt én million fordrevne palestinere lever tett som sild i tønne.

Netanyahu har sagt at de vil nedkjempe Hamas i Rafah hvis gislene ikke er frigjort innen ramadan starter 10. mars. Det er liten grunn til å tvile på at Netanyahu vil gjøre som han sier. Det pågår derfor intense forhandlinger for å forhindre et blodbad i Rafah.

Israel mener de fører en kamp i Gaza for å sikre sin eksistens. De lar seg ikke stoppe. Joe Biden får si hva han vil.

Det er minst tre ulike aspekter i en krig. Det handler selvsagt om det som skjer på slagmarken. Dernest om å sikre full støtte i den hjemlige opinionen. I økende grad handler en krig også om å vinne støtte i den internasjonale opinionen.

Hjerteskjærende reportasjer

Mediene rapporterer daglig om antall angrep, drepte og sårende, og hva som kan bli neste skritt. Med jevne mellomrom får vi hjerteskjærende reportasjer om krigens herjinger og menneskers skjebne.

Opinionen reagerer med å kreve slutt på krigen. Det oppstår et emosjonelt driv og krav om at andre land må gjøre noe. I dag har demonstranter stengt inngangen til Stortinget. De krever at regjeringen skjerper kritikken mot Israel og tar grep for å få slutt på krigen.

Problemer er at Israel ikke i det hele tatt bryr seg om den internasjonale opinionen – og om hatet mot jødene sprer seg verden over. De er kun opptatt av hva befolkningen i Israel mener. Den israelske regjeringen vet at det er en fare for at krigen utvides om de angriper Rafah. Den sjansen er de rede til å ta.

Joe Biden og den internasjonale opinionen

Joe Biden må ta hensyn til den internasjonale opinionen. Derfor må han snakke høyt om våpenhvile og en to-statsløsning. Han kan endatil komme til å fordømme Israel når de etter all sannsynlighet innleder offensiven mot Rafah.

Det Biden ikke kan gjøre, er å bryte med Israel og nekte de flere våpen. Da vil han tape valget i høst.

Israel har bred støtte blant velgere i USA. Støttespillerne er fint lite opptatt av palestinernes rettigheter. Terrorangrepet Hamas gjennomførte i oktober, har sørget for at flertallet i USA bryr seg enda mindre om palestinerne.

I USA blir alle saker polarisert for tiden. Derfor er det et økende antall amerikanere som forsømmer Israels krigføring i Gaza.

Joe Biden har i prinsippet makt til å tvinge Israel til å godta den fredsløsningen han lanserer. Men bruker han sin makt, vil han miste makten. Det er nærmere sannheten å hevde at han er maktesløs enn at han har makt til å finne en løsning.  

Det er 30 år siden Oslo-avtalen der Israel og palestinerne skrev under på at det skulle opprettes en palestinsk stat. Det viste seg at ytterfløyene i Israel og blant palestinerne ikke var interessert i det.

Israel valgte å trekke seg ut, overlate hele Gaza til palestinerne og heller ekspandere på Vestbredden. De har gitt økonomisk støtte til sin erkefiende Hamas som vil utslette Israel som egen stat for jødene.

En fiende er god å ha for å legitimere den politikken en fører, vel og merke dersom en klarer å holde fienden i sjakk. Det klarte de fram til 8. oktober i fjor. Nå er strategien endret. Hamas skal knuses, uansett hvor mange liv som går tapt.

Ulovlige israelske bosetninger

I flere tiår har Israel tatt seg til rette og opprettet ulovlige israelske bosetninger på Vestbredden. Her bor det rundt tre millioner palestinere og nærmere 800.000 israelske bosettere. Flere hundre tusen av disse er hellig overbevist om at de har en guddommelig rett til å bo i området. De er bevæpnet og rede til å forsvare seg.

Det er bortimot umulig å få etablert en palestinsk stat på Vestbredden. Bosetterne vil ikke akseptere det.

Om en regjering i Israel skulle vedta det og gjennomføre der, vil landet ende opp i borgerkrigslignende tilstander. Derfor er det høyst tvilsomt om det er mulig å få stablet på beina en regjering som vil gå inn for det.

Opinionen til fordel for palestinerne er så sterk i flere vestlige land, at politikerne må respondere, i det minste med å be om våpenhvile, og gjerne legge til at løsningen er en egen palestinsk stat. Men løpet for det er kjørt.

Ingen vestlige politikere er konkrete om hvordan en palestinsk stat skal kunne opprettes. De nøyer seg med å være for i prinsippet. Det har de ment i 30 år uten at det er tatt ett eneste skritt for å få etablert det hele verdenssamfunn et er for.

I dette området skjedde det flere undere for et par tusen år siden. I Jeriko fikk en blind mann ved navnet Bartimeus synet igjen. Undere kan skje.

Men det ser ikke ut til å være noen israelere i området i dag som får sine øyne åpnet slik at de kan se en løsning på den fastlåste konflikten.

Kommunalminister Erling Sande må svelge en kamel og redde Moskenes kommune med en tvangssammenslåing.

­– Vi er konkurs, bankerott, sier ordfører Hanna Sverdrup (H) i Moskenes. Kommunen har vært tolv år på Robek-lista. Det hjelper ikke.

Det akkumulerte underskuddet var på 90 millioner ved utgangen av 2022. Det har økt med 30 millioner siden den gang.

Nå kan de ikke øke kassakreditten lenger. Sverdrup sier til NRK at de vurderer å slå kommunen konkurs. Det spørs om det er mulig.I kommuneloven § 29 heter det at «en kommune eller fylkeskommune kan ikke tas under konkursbehandling eller begjære åpning av gjeldsforhandling etter konkursloven».

Skulle kommunestyret på en eller annen måte kaste kortene, må staten overtar driften av kommunen. Ingen kommuner har noen gang gått til et så pass drastisk skritt.

I første omgang har de tatt kontakt med Kommunal- og distriktsdepartementet med bønn om at de vil redde kommunen. Sverdrup sier de er med på hva det skal være.

De slår seg gjerne sammen med en annen kommune. Men nabokommunene i Lofoten har sagt de ikke er interessert. Det er heller ikke Bodø kommune.

Seks kommuner i Lofoten

Moskenes som ligger ytterst i Lofoten, har rundt 1.000 innbyggere. De er ikke i stand til å klare seg selv.

Senterpartiet heier på små kommuner. De avviser å slå sammen kommuner med tvang. De kommer ikke unna å svelge en kamel i Lofoten.

Den minst radikale løsningen er å la Moskenes bli innlemmet i nabokommunen. I så fall må Moskenes få et ekstra tilskudd slik at den fusjonerte kommunen ikke dras ned i elendigheten.

Lofoten har rundt 24.000 innbyggere som fordeler seg på seks kommuner. Antallet kommuner burde vært redusert til to eller tre.

Tidligere er det lagt fram forslag om at Lofoten og Vesterålen som til sammen har 60.000 innbyggere, burde fordelt seg på fire kommuner.

Kommuner med under 1.000 innbyggere

Regjeringens politikk er at det er kommunene selv som må finne ut av om de vil slå seg sammen med andre eller være selvstendige. Moskenes viser at denne politikken ikke duger lenger.

Vi har 21 kommuner med under 1.000 innbyggere og 71 med en befolkning under 2.000. Flere av disse er ikke i stand til å følge lovene Stortinget vedtar. Det hjelper på om de klarer å få stablet på beina såkalte interkommunale tjenester med en eller flere av nabokommunene.

Regjeringen har visst i lang tid at en rekke kommuner ikke er i stand til å tilby lovpålagte tjenester. Moskenes er en advarsel. Regjeringen kan ikke lukke øynene lenger.

Om de vil holde fast på generalistprinsippet, at alle kommuner skal forpliktes til å levere de samme tjenestene, må de sørge for at også de små kommunene klarer det. Lar de det skure og gå, blir det flere som Moskenes.

Regjeringen bør skru om politikken. Istedenfor å avvise tvangssammenslåing, bør de flagge at sammenslåing av kommuner kan og må skje når det utvilsomt er i innbyggernes interesse.

Norsk Industri følger Lars Sponheims prinsipp «Hver mann sin høne» for å sikre god tilgang på egg. Norsk Industri strever med å sikre tilgang på godt omdømme og pøser på med eksterne konsulenter høyt og lavt.

­I går kunne Kampanje fortelle at Norsk Industri har tauet inn Per Valebrokk i Storm Communications som rådgiver for ledelsen i Norsk Industri. Samtidig har styret engasjert Geir Arne Drangeid, tidligere konserndirektør i Aker ASA, nå kommunikasjonsrådgiver i First House. Problemet de skal jobbe med, heter Stein Lier-Hansen.

Forklaringen er neppe at den høyre hånden ikke vet hva den venstre gjør. «Hver mann sin høne»- prinsippet slår gjerne inn når aktører har ulike interesser. Men de har da vel ikke endt opp med at styret og ledelsen ikke er på linje?

Jakt og sjøfly

Ifølge Norsk Industri er medlemmene opptatt av hvor mye Stein Lier-Hansen har brukt på jakt og sjøfly. De er nok like opptatt av hvor mange millioner organisasjonen vil bruke på å få oversikt over det kaoset styret selv har medvirket til.

Kommunikasjonsrådgivere fra denne hylla koster fort et par tusen kroner timen. De pleier å bruke en stor mengde timer for å få full oversikt over alle sakens sider. Det vil de hevde de må for å kunne gi gode råd.

I høst ble PwC engasjert for å finne ut av hva Stein Lier-Hansen hadde holdt på med på Hardangervidda. Konklusjonen ble at han hadde jaktet og kjørt sjøfly, men ikke brutt noen lover og regler. Han hadde vært vel raus i sin originale relasjonsbygging, men hevdet selv at det var innenfor de fullmakter han hadde som administrerende direktør.

Da mediene begynte å skrive om saken, kom det fram at han også hadde leid ut hytta og jaktterrenget til venner og bekjente. Lier-Hansen ordnet med mat, sjøfly og jaktkort, og de betale direkte til ham. For alt vi vet, vartet han også opp med ammunisjon og våpen.

Dette måtte styret finne ut av. De måtte helt til bunns i saken, sa NHOs administrerende direktør Ole Erik Almlid. Da ba styreleder Ståle Kyllingstad PwC om å komme på banen igjen. Statsautorisert revisor og partner i PwC, Gunnar Holm Ringen, opplyste til NRK at de hadde satt sammen en tverrfaglig gruppe med kompetanse innen revisjon, juss og etterretning.

Det var ikke måte på. Etterretning og greier. Norsk Industri ba de som hadde vært på hytta på Hardangervidda eller som kunne belyse saken, ta kontakt med Gunnar Holm Ringen.

Den som kunne fortalt alt, Stein Lier-Hansen, ville ikke snakke med PwC. Han vet hvordan slik undersøkelser kan bli brukt. Istedenfor ba han via sine advokater Økokrim om å vurdere hans sak. Det har Økokrim sagt de vil gjøre.

Tilsyn fra Finanstilsynet

Mandag varslet Finanstilsynet at de vil åpne en tilsynssak med PwC fordi de kommer i en dobbeltrolle når de både er fast revisor for Norsk Industri, samtidig som de skal undersøke hva Stein Lier-Hansen har foretatt seg.

Samme ettermiddag ba Norsk Industri Gunnar Holm Ringen om å oppløse sin tverrfaglige gruppe. Det blir ikke flere fakturaer merket «Stein Lier-Hansen» de kan sende i denne omgang.

Norsk Industri kan ikke holde gående en egen granskning, samtidig som Økokrim har saken på sitt bord. Tilsynssaken som Finanstilsynet ville sette i gang, var også en strek i regningen.

Når Økokrim kommer ut av hulen med sin konklusjon, er det ingen som vet. Ut fra det som er kjent, burde det ikke gå lang tid før de kan konkludere med at de ikke vil sette klørne i Stein Lier-Hansen.

Økokrim skal ikke vurdere om Stein Lier-Hansen har brukt for mye penger på jakt, men om han har begått kriminelle handlinger de mener han kan straffes for.

Når Økokrim konkluderer, bør det kunne settes strek for denne saken. Da blir det heller ikke flere timer Valebrokk og Drangeid kan fakturere. Det ville vært for godt til å være sant for Norsk Industri. De må regne med et etterspill uansett.

Den «komme til bunns»-aktiviteten Almlid ivrer for, kan muligens føre til at noen anklages for å ha sovet i timen. Stein Lier-Hansen har ikke drevet relasjonsbygging i hemmelighet.

Norsk Industri er tjukk i penger. Derfor kan Stein Lier-Hansen bygge relasjoner for millioner og ledelsen og styret kan taue inn konsulenter for mer enn det jakt og sjøflyreiser årlig har beløpt seg til.

Velfungerende kommunikasjonsavdeling

Norsk Industri har en velfungerende kommunikasjonsavdeling under ledelse av kommunikasjonssjef Cathrine Eidal. De kan bistå styreleder Ståle Kyllingstad og fungerende administrerende direktør Knut E. Sunde slik at de kan svare på de spørsmål pressen måtte ha. Det er ikke verre enn å innkalle til en pressekonferanse og la journalistene fyre løs.

Hadde de trengt mer bistand, kunne de fått det fra den godt utrustede kommunikasjonsavdelingen i NHO, som holder til i det samme bygget.  

Men vi er kommet dit at NHO og Norsk Industri, med et titalls godt kvalifiserte kommunikasjonsrådgivere på lønningslisten og endatil en øverste sjef som har jobbet som redaktør i mange år, må leie inn eksperter utenfra for å kunne svare på spørsmål fra journalister.

Det florerer med dyktige kommunikasjonssjefer i organisasjoner og bedrifter rundt om. De er dessverre opptatt av å demonstrere sin profesjonalitet ved å taue inn utenforstående eksperter, framfor å gjøre jobben selv.

Noen ganger trengs eksterne kommunikasjonsrådgivere. Denne saken er ikke så komplisert at de trengs, og i alle fall ikke dobbelt opp, én til styret og én til daglig ledelse, endatil fra hvert sitt byrå.