Ytringsfrihet uten regjeringens støtte

Å brenne Koranen er lovlig. Derfor skal politiet la det passere. Men regjeringen står fritt til å ta avstand fra handlingen og beklage overfor myndighetene i Pakistan der de brenner norske flagg.

Statssekretær Jens Frølich Holte (H) i Utenriksdepartementet skriver i et innlegg i VG i dag at regjeringen tar avstand fra organisasjonen SIANs brenning av Koranen.

Det var sist lørdag representanter fra SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) satte fyr på et eksemplar av Koranen under en demonstrasjon i Kristiansand. Det førte til reaksjoner både i Norge og i andre land. I Pakistan tente demonstranter på norske flagg i protest mot koranbrenningen.

– Selv om en ytring er lovlig og innenfor rammen av ytringsfriheten, så må ikke nødvendigvis norske myndigheter stille seg bak den. Regjeringen tar avstand fra det å tenne på Koranen, på samme måte som den forbeholder seg retten til å ta avstand fra andre lovlige ytringer den er uenig med, skriver Holte. Han opplyser også at Norges ambassadør til Pakistan har formidlet til pakistanske myndigheter at ytringsfriheten er et grunnleggende prinsipp i Norge, og at myndighetene tar avstand fra handlingen.

En regjering kan, og mener ofte at den må, ha to tanker i hodet samtidig

Regjeringen inntar i denne saken det samme standpunkt som regjeringen inntok under karikaturstriden. De tok avstand fra at karikaturene ble publisert, men de forsvarte medienes rett til å gjøre det.

I land der en ikke har samme tradisjon for ytringsfrihet som i Norge,ble dette oppfattet som en dobbeltkommunikasjon. På sett og vis var og er det det. Norske medier og norske borgere skal vite at de har vide rammer for å ytre seg. Grensen går ved oppfordring til hat og vold.

En regjering kan, og mener ofte at den må, ha to tanker i hodet samtidig. Samtidig som den forsvarer ytringsfriheten, vil den bidra til å roe gemyttene i andre land der det blir opptøyer, norske flagg blir brent og norske selskapet får problemer.

Regjeringen ønsker ikke en utvikling der hellige skrifter brennes eller vandaliseres. Det vil føre til økte spenninger i samfunnet. De som føler seg tråkket på, vil foreta mottrekk. Det kan utløse vold.

Regjeringen må regne med å bli kritisert for å ha tatt avstand fra Sians brenning av Koranen. Som under karikaturstriden vil noen mene at regjeringen undergraver ytringsfriheten ved aktivt å ta avstand fra brenningen.

Regjeringen har i denne saken vist at de aktivt støtter opp om ytringsfriheten ved å gi politiet beskjed om at det er tillatt å brenne hellige skrifter og at politiet ikke skal legge opp til en praksis der de forhindrer at dette skjer.

Justisminister Jøran Kallmyr ga tidligere denne uken et offentlig korrektiv til politidirektør Benedicte Bjørnland, som før demonstrasjonen i Kristiansand hadde gitt beskjed om at politiet skal gripe inn mot brenning av Koranen fordi dette kan føre til uakseptabl ordensforstyrrelse. En slik form for forhåndssensur er det ikke hjemmel for.

Ytringsfrihet innebærer ikke bare en rett til å si hva man mener, men til å ytre seg på en måte som andre opplever krenkende

Vi får ta de problemene som følger av ytringsfriheten. Ytringsfrihet innebærer ikke bare en rett til å si hva man mener, men til å ytre seg på en måte som andre opplever krenkende.

Den som benytter seg av sin ytringsfrihet til å provosere og krenke, kan imidlertid ikke forlange eller forvente at regjeringen, politikere eller andre i opinionen skal stille seg bak dem. De må regne med ramsalt kritikk.

Det koster å bruke ytringsfriheten. I noen land venter forfølgelse og fengsel. I Norge er kostnadene beskjedne. Det gjør ikke stort inntrykk på SIAN at regjeringen tar anstand fra Koranbrenningen deres.

SIAN gnir seg fornøyd i hendene i disse dager. De har skaffet seg den oppmerksomheten de ønsker. Det mest effektive de som er dypt uenige med SIAN kan foreta seg, er å overse dem. Men det er lettere sagt enn gjort.

Rødgrønne drømmerier

Erna Solbergs regjering holder på å falle sammen på grunn av for stort sprik i laget. SV vil ha en regjering som spenner fra Sp til Rødt. Jonas Gahr Støre bør ikke gå i samme felle som Solberg.

Erna Solbergs regjering møter ikke noe annet enn kald motvind for tiden.

Opposisjonen er i medvind.

Man skal aldri si aldri i politikken. Men vi nærmer oss en situasjon der det blir regnet som opplest og vedtatt at Solbergs regjering vil gå på et kraftig nederlag ved valget om vel halvannet år.

Det snakkes i det stille på kammersene i regjeringspartiene om det beste kanskje hadde vært om regjeringen ble oppløst, slik at de borgerlige i en eller annen konstellasjon kan få en restart i løpet av 2020.

De som hører til Knut Arild Hareide-fløyen i partiet har en drøm om at de skal slippe ut av Høyres favntak snart

Venstre har etablert seg godt under sperregrensen på meningsmålingene. KrF begynner på å innse at de er i ferd med å føre seg selv ned i fortapelsens grav. På siste meningsmåling for NRK og Aftenposten havner de under tre prosent.

De som hører til Knut Arild Hareide-fløyen i partiet har en drøm om at de skal slippe ut av Høyres favntak snart.

Det er lov å drømme om at regjeringen går i grus i vår, at Sp blir større enn Ap, at Trygve Slagsvold Vedum blir statsministerkandidat og at han sier han vil danne regjering med Ap og KrF.  

Da vil KrF måtte åpne veivalgprosessen igjen.

Om Ap orker å gå inn i en regjering uten å ha statsministeren, er tvilsomt. De kan si nei og vise til at SV og Ap sammen er større enn Sp. Derfor vil Ap ha statsministerposten.

Det er for tidlig å begynne å spekulere i hvilken regjering som skal erstatte den borgerlige regjeringen etter neste stortingsvalg.

Det er riktignok SV i full gang med. Landsstyret har vedtatt at de vil gå sammen med Rødt, MDG, Ap og Sp om å danne regjering.

Den tanken bruker Trygve Slagsvold Vedum knapt en kalori på. Han aviser den kontant.

Han vil til nød regjere med SV, men innser at han kan bli tvunget til det. Han vil helst at Ap og Sp skal danne regjering alene.

Rødt er ikke sugne på å komme i regjering. De vil imidlertid ha innflytelse over politikken en rødgrønn regjering skal føre.

Det vil de ikke få om det blir opp til Sp. Støre vil heller ikke samarbeide mer med Rødt enn høyst nødvendig.

SVs forslag om en bred samling på rødgrønn side har fått støtte fra flere i fagbevegelsen. De høyeste heiaropene høres fra Mette Nord i Fagforbundet.

SV kan ha noe å vinne på å framstå som et samarbeidsorientert parti. 

De vil kunne hente støtte nettopp fra fagbevegelsen slik at de får styrke til å presse Ap mot venstre. På venstresiden liker de ikke den framgangen Sp har.

Får Ap og Sp en oppslutning på mellom 40-45 prosent, vil det være særdeles krevende for SV med 6 prosents oppslutning  å utgjøre et miniparti i regjeringen.

Fagbevegelsen har ikke den innflytelse over Sp som de har over Ap.

De frykter Sp vil dra Ap mot sentrum. SVs rolle er å motvirke det presset Sp vil utøve på Ap. Derfor trenger venstresiden et sterkt SV.

Audun Lysbakken forsøker å inkludere Rødt framfor å skyve Rødt fra seg med henvisning til at verken Ap eller Sp vil ha Rødt med i det gode selskap.

Dette kan endre seg når vi nærmere oss valget.

Det er for tidlig å antyde hvilke samarbeidskonstellasjoner som blir mest aktuelle.

Hvis MDG skulle vokse på SVs bekostning, er det ikke en gang sikkert at SV vil ta sjansen på å gå inn i regjeringen.

Får Ap og Sp en oppslutning på mellom 40-45 prosent, vil det være særdeles krevende for SV med 6 prosents oppslutning  å utgjøre et miniparti i regjeringen.

Det mest spennende er prosessen som skjer i MDG.

De er i ferd med å etablere seg trygt på venstre side i det politiske landskapet.

Lysten på å sitte i regjering ser også ut til å øke. Da vet de at det er en del kameler som må svelges.

De vet neppe selv en gang om de er rede til det, eller om de fortsatt vil være et parti som skal ivre for grønne løsninger uten å være i posisjon til å gjennomføre mest mulig grønn politikk i praksis.

Equinor på flere bein

Om Equinors investeringer utenlands har vært katastrofalt dårlige, betyr ikke det at selskapet bør holde seg til norsk sokkel.

Da Statoil i 2001 ble delprivatisert, var en av begrunnelsene at selskapet ville satse sterkere internasjonalt.

Selskapet var da blitt en pengemaskin uten like. Klimakrisen var ikke på dagsordenen, og trenden var at selskaper måtte våge å bli store i internasjonal målestokk.

Det gikk ikke bra for Norske Skog. Heller ikke for Kværner. Her endte det opp med sviende tap for de opprinnelige aksjeeierne.

Det skulle vise seg at det heller ikke ble gullkantede investeringer for Statoil under Helge Lunds ledelse.

Veien mot internasjonale høyder er tydeligvis omgitt av dype grøfter.

Fram til 1999 hadde vi tre store norskeide selskaper på norsk sokkel;Saga Petroleum, Hydro og Statoil.

Saga var et privateid selskap med virksomhet både i Norge og Storbritannia. Både Statoil og Hydro var inne på eiersiden. Selskapet fikk finansielle problemer etter at de kjøpte seg inn i et oljeselskap i Kuwait.

Det endte med at selskapet ble oppløst og Hydro drev aktiviteten videre. En internasjonal satsing kan altså sies å ha blitt Sagas banesår. 

Eivind Reiten som var konsernsjef i Hydro, var bevisst på hvilken risiko en ville løpe ved å satse stort internasjonalt i den lukrative olje- og gassindustrien.

Hydro var et av de ledende globale selskapene innen aluminium og hadde finansiell styrke til å satse internasjonalt også innen olje og gass.

Utviklingen i Statoil kunne blitt en annen med Reiten som styreleder. Det kan være han mener det selv

Eivind Reiten sier til Dagen Næringsliv i dag at han mente det var for stor risiko for Hydro å satse tungt på olje og gass internasjonalt.

Han fryktet det ville svekke aksjonærverdiene i selskapet. Derfor vendte han seg til Statoil med ideen om å fusjonere olje- og gassvirksomheten i Hydro med Statoil.

På papiret var det en fusjon mellom to likeverdige parter.

I realiteten ble Hydro overtatt av Statoil. Helge Lund fortsatte som konsernsjef og Eivind Reiten ble leder av styret.

Det varte ikke lenge. Reitan trakk seg da de ble avdekket at Hydro hadde inngått noen tvilsomme kontrakter i Libya.

Reiten fortsatt som konsernsjef i Hydro og ridde stormen av.Utviklingen i Statoil kunne blitt en annen med Reiten som styreleder.

Det kan være han mener det selv. I alle fall sier han til DN at «Equinors investeringer har vært katastrofalt dårlige».

Bakgrunnen er en analyse som John Olaisen i ABG Sundal Collier har foretatt. Den viser at Equinor siden børsnoteringen har investert 800 milliarder kroner utenlands uten å ha fått nevneverdig igjen for det.

Equinor har skrevet ned 133 milliarder av disse investeringene. 80 milliarder knytter seg til prosjekter i USA.

Direktør i Equinor, Torgrim Reitan, er ikke med på at selskapets investeringer utenlands er så elendige som Olaisen vil ha det til.

Han peker på at selskapet har vært igjennom en tung investeringsfase og at den internasjonale virksomheten nå er en «svært lønnsom og verdifull del av selskapet».

I tiden Eldar Sæthre har vært konsernsjef har selskapet bremset merkbart opp investeringen internasjonalt inne olje og gass.

Selskapet konsentrerer seg om å få lønnsomhet der det er etablert.

Det ser ut til å være en vellykket strategi. Det betyr at vurderingene av den internasjonale satsingen kan blir mer positive om få år.

Det hører næringslivet til å tape penger- og tjene penger. Der det er mye å tjene, er det mye å tape.

Helge Lund bygget opp Statoil til et betydelig selskap i internasjonal målestokk.

Det er lett i ettertid å mene at det ble investert for mye på for kort tid. Det var tidens melodi å ha internasjonale ambisjoner.

Det er tatt til orde for at det bør settes ned et offentlig utvalg for å vurdere Equinors utenlandssatsing.

Det bør ikke staten bruke tid og penger på. Gjort er gjort og spist er spist. Det hører næringslivet til å tape penger- og tjene penger. Der det er mye å tjene, er det mye å tape.

Det er stor usikkerhet knyttet til olje og gass framover. Grønn energi er i støtet.

Equinor må være forberedt på fallende priser og lavere etterspørsel etter olje i første omgang. Det holder i massevis at de konsentrerer seg om å hente opp olje og gass fra de feltene hvor de alt har rettigheter.

Det er ikke noe mål for Equinor å vokse som selskap. Målet må være å sikre lønnsomheten. 

Det gjør Equinor ved å skaffe seg minst et bein til å stå på.

Selskapet vil framover satse på fornybar energi. Det er alt en betydelig internasjonal aktør innen havvind.

Ledelsen bør la fortiden være fortid og trene seg å treffe planken for framtiden.

Ideelle opptrer som kommersielle

Det ser ut til at ESA ikke vil godta at det opprettes en egen anbudsklasse for ideelle. Da får de ideelle gjøre som Frelsesarmeen, slå seg sammen og opptre som de kommersielle.

I anbudsregimet som rulles ut i offentlig sektor er de ideelle aktørene taperne, mens de kommersielle er vinnerne.  

Det mangler imidlertid ikke på politisk vilje til å beskytte de ideelle, slik at de fortsatt kan spille en rolle i helse- og omsorgssektoren.

Regjeringen har noe motvillig lagt opp til at det kan legges opp til anbudsrunder der kun ideelle aktører medvirker.

Byrådet i Oslo har fulgt opp i praksis. De ser gjerne at 25 prosent av helse- og sosialtjenestene utføres av ideelle.

I sommer vant Diakonhjemmet, Diakonissehuset og Kirkens Bymisjon anbud om å drive fire sykehjem i Oslo. Det er en begynnelse.

Vårt Land kan fortelle at prosessen med å overføre ansvaret til de ideelle som har vunnet anbudet, har stoppet opp.

Det er EØS-avtalen som er problemet.

Administrasjonen i ESA vendte i sommer tommelen ned for forskriften regjeringen hadde utarbeidet. ESA har ennå ikke gitt et endelig svar.

Nå vet ikke Oslo kommune om de orker å smøre seg med mer tålmodighet lenger.

Snart går kontraktene for flere kommersielle sykehjem ut. I Oslo er det «over og ut» for kommersielle. 

Det betyr at disse sykehjemmene må overtas av kommunen om de ikke får satt i gang nye anbudskonkurranser.

Diakonhjemmet har planlagt en større utbygging der sykehjemmet inngår. De trenger avklaring for å komme videre i byggeprosessen.

Det er grunn til å frykte at ESA ikke vil godkjenne at det opprettes et anbudsområde kun for ideelle organisasjoner.

De ideelle organisasjonene bør begynne å forberede seg på det.  

Frelsesarmeen er blitt Norges største leverandør av arbeidsmarkedstiltak, og det i åpen konkurranse med store kommersielle aktører.

Det hadde de ikke klart uten å ta organisatoriske grep.

De har etablert et eget aksjeselskap, Fretex Norge med flere underselskaper. Et av dem er Fretex Jobb og oppfølging AS. Et annet selskap organiserer bruktbutikkene som finnes over hele landet.

Fretex har både sentralisert og desentralisert. De tar ut synergier og stordriftsfordeler der det er mulig. De har egne folk som skriver anbud, for eksempel.

Når Nav innhenter anbud, handler det om pris. De har ikke eierskap eller overskudd i fokus.

Men NAV vet selvsagt at det er Frelsesarmeen som står bak.

Dermed kan de være trygge på at overskudd ikke havner i utenlandske skatteparadiser eller på bankkontoen til rike investorer.

I Bergen la Den norske kirke, representert ved Fellesrådet, alle barnehagene inn i et aksjeselskap som drev med overskudd.

Overskuddet gikk til å dekke kirkelig aktivitet i byen. Nå er det på tale å gjøre om på modellen for det er blitt omstridt at kirken skal tjene penger på barnehagedrift.

Hva er problemet med det? Det er da ikke galt å drive noe med overskudd?

Det viktigste for aktørene i offentlig sektor er hva tjenesten de legger ut på anbud koster og at den holder kvalitetsmessige mål.

Private aktører bør legge opp til et overskudd. Det er heller ikke urimelig at det betales et utbytte knyttet til den kapitalen som er investert.

Ingen bør tjene seg søkkrike på å utføre tjenester for offentlig sektor.

Flere aktører innen barnehager, helse om omsorgssektoren har oppnådd gedigne overskudd. Her bør det strammes kraftig inn.

Det er forståelig at konkurranseutsetting har kommet i vanry. 

Det blir likevel for enkelt å snakke om velferdsprofittører. Det treffer noen, men ikke en hel bransje.

Fretex er ikke en velferdsprofittør fordi de har som mål å gå med overskudd.

Målet er ikke å tjene penger, men å utføre tjenesten. Når de vinner anbud, har det sammenheng med at de opererer nøkternt og ansvarlig.

De store diakonale institusjonene i Norge bør forberede seg på å konkurrere med de kommersielle aktørene om å drive sykehjem og omsorgsinstitusjoner.

Det er nesten bare kommersielle tilbydere innen omsorg for barn. Her burde det være gode muligheter for ideelle organisasjoner å utføre gode tjenester og sørge for akseptable overskudd.

Politikerne bør også nyorientere seg.

Det avgjørende bør ikke være om de som får et oppdrag fra kommunen klarer å drive med et overskudd som kan gi grunnlag for et utbytte.

Det avgjørende er hvem eieren er og hvor et overskudd eventuelt havner til slutt.

Ideelle organisasjoner kan få drive virksomheten uten å tilbyd ledere feite lønninger.

De har også bedre muligheter enn kommersielle aktører til å engasjere frivillige.

Derfor bør de kunne bli betydelige aktører innen helse og omsorg. Lær av Fretex.

Ostehøvel på skraphaugen

De rødgrønne vil legge vekk ostehøvelen og bruke mer penger i offentlig sektor. Utmerket om de makter å sørge for økt effektivitet når tillit skal erstatte kontroll og rapportering.

Da Jens Stoltenberg første gang ble statsminister, lanserte regjeringen hans effektivisering av offentlig sektor som et satsingsområde.

Nå har pipen fått en annen lyd, forståelig nok.

Regjeringen holder fast på sin effektiviseringsreform (ABE) som innebærer at rammebevilgningene over hele linjen kuttes med 0,5 prosent hvert år.

Bevilgningene holdes ellers takt med lønns- og prisstigning. Og etater som får nye oppgaver får økte bevilgninger ut over dette.

Tanken er at ABE-reformen skal føre til effektivisering. Det gjør den en del steder, men i de fleste etater fører det også til kutt i tjenestetilbudet.

Dette kuttet vil ikke regjeringen forholde seg til. De maser gang på gang at det må effektivisere. De burde innse at flere steder i offentlig sektor er det så effektivt som det kan bli.

Regjeringen burde innse at flere steder i offentlig sektor er det så effektivt som det kan bli.

Når en del sykehus påviselig er underfinansiert, køene ved domstolene øker, politiet mangler folk til å etterforske brudd på stadig nye lover som politikerne vedtar, er det ikke annet å forvente enn at tilliten til offentlig sektor synker noen hakk.  

Innbyggerundersøkelsen som ble lagt fram denne uken, viser at tilliten til de statlige tjenestene har sunket med tre poeng.

– Vi må få aksept for at vi ikke klarer å gjennomføre alt. Vi behøver ikke flere handlingsplaner, sa politidirektør Benedicte Bjørnland på DIFIs forvaltningskonferanse denne uken.

Det har hun nok den store flokken av statlige etatsledere med seg på.

For etaene er det et økende problem at politikerne pøser på med forventinger som det ikke er ressurser til å innfri.

Når politikeren serverer den ene handlingsplanen etter den andre, og mediene skriver om at målene ikke nås, svarer befolkningen med synkende tillit.

På Kartellkonferansen denne uken gjorde Jonas Gahr Støre det klart at det blir endringer i hvordan offentlig sektor drives dersom de rødgrønne kommer til makten i 2021.

ABE-reformen vil bli skrotet. Grunnen er at Støre mener den fører til et kutt i tjenestetilbudet vi ikke er tjent med.

Finansminister Siv Jensen sa på Politisk Kvarter fredag at hun tvilte på om en ny regjering ville ha råd til ikke å hente ut de effektiviseringsgevinstene som ABE-reformen gir.

Det dreier seg om 1,7 milliarder årlig. Det har Ap penger til, for de vil øke skattene for de som tjener mer enn 750 000 i året.

Det blir noen kroner av det.

Siv Jensen minner om at kostandene på flere områder vil øke sterkt framover. Det kan ikke dekkes inn ved å øke skattebelastningen for de som tjener mest.

Her har Siv Jensen et poeng. Kostandene til pensjoner, helse og omsorg vil øke mer enn vi klarer å hente inn med økte skatter.

Ap vil også droppe New Management-tekningen i offentlig sektor og i større grad basere styringen av staten på tillit.

Det betyr nærhet til brukerne og respekt for fagfolk.

Støre kritiserer «en pervers, detaljert målstyring med dertil hørende rapportering og sier han vil spille på lag med de ansatte og tillitsvalgte i offentlig sektor når partiet nå skal konkretisere tillitsreformen.

Når Støre vil bruke mer penger og gå mer i takt med de ansatte, er det en fare for at nødvendige endringer ikke blir gjennomført

Hvis det for eksempel betyr nedleggelse av Utdanningsdirektoratet som Trond Giske foreslo i 2016, viser Ap at partiet mener alvor.

Det samme om de legger ned de regionale helseforetakene. Det spørs om ikke dette er for mye av det gode for Støre. 

Han må imidlertid belage seg på at Sp og SV vil kreve at de regionale helseforetakene legges ned og argumentere med tillit til de lokale foretakene.

Jonas Gahr Støre har fått uventet støtte for å gjøre endringer i offentlig sektor.

Professorene Victor Norman og Christine Meyer, som begge har bakgrunn fra Høyre, har ingen sans for ABE-reformen og forsøk på å styre offentlig sektor med samme virkemidler som brukes i næringslivet.

De er på linje med Støre et stykke på vei, men de er neppe enige om hvor omfattende offentlig sektor skal være.

Det virker som om de mener det er behov for å prioritere bort flere oppgaver som det offentlige i dag har påtatt seg.

Når Støre vil bruke mer penger og gå mer i takt med de ansatte, er det en fare for at nødvendige endringer ikke blir gjennomført.

Det er ofte slik at de som er innenfor ikke ser de effektiviseringsgrep som bør tas, og som kan tas uten at det svekker de tjenestene en skal utføre.

Kampen om ansvar og skyld hardner til

Anniken Hauglie er i ferd med å vikle seg inn i en to fronts-krig i kjølvannet av Nav-skandalen. Åpen strid med sine egne taper hun på.

Opposisjonen vil selvsagt bruke Nav- skandalen for å svekke tilliten til regjeringen og sosial- og arbeidsminister Anniken Hauglie.

Det er ikke en risikofri øvelse. Ap har selv hatt to statsråder som har hatt ansvar i en tid hvor EØS-reglene er blitt tolket feil.

Opposisjonen har dessuten hatt en rekke anledninger til å stille spørsmål med om Nav faktisk praktisere «fri flyt» av trygd innenfor EU.

Det har de ikke gjort. Det gir god mening å hevde at Stortinget har sovet i timen.

Opposisjonens rolle,sammen med bestrebelsene på å rydde opp, burde vært Anniken Hauglies hovedfokus offentlig.

Istedenfor har hun endt opp i noe som fortoner seg som en voksende konflikt med Nav om hvem som har skyld og ansvar.

Det var for så vidt Nav som begynte, ikke direktør Sigrun Vågeng, men ytelsesdirektør Kjersti Monland.

Hun  sa til Aftenposten at Nav har følt at de har hatt departementet i ryggen i sin tolkning av regelverket.

Da Anniken Hauglie la opp til en trygdeinnstramning i 2018, oppfattet Nav det som en bekreftelse på at de tolket loven rett.

– Men vi kunne selvsagt spurt, la hun til.

Da Stortinget behandlet saken, var det kun Sp, SV og Venstre som hadde innvendinger mot reglene om at Nav kunne godkjenne utenlandsopphold på inntil fire uker hvert kalenderår.

Anniken Hauglie rykket dagen etter ut og korrigerte Navs oppfatning og sa at saken ville bli tatt opp på et møte med Nav.

Sier statsråden hopp, så hopper de i Nav. Men når hun tenker seg om, vet hun at departementet ikke kan be om hopp dersom EU har nedlagt forbud mot det

Sigrun Vågeng skulle aldri tillatt Monland å gi uttalelser som kunne tolkes som kritikk av statsråd Hauglie og som et forsøk fra Navs side på å skyve ansvar og skyld over på departementet.

Det er ABC i forvaltningsledelse å vite at ingen underliggende etat skal kritisere sine overordnede.

Uttalelsen fra Monland er verdt å merke seg.

Det hun sier egentlig er at Nav er en lydig tjener som gjør det departementet vil.

Sier statsråden hopp, så hopper de i Nav. Men når hun tenker seg om, vet hun at departementet ikke kan be om hopp dersom EU har nedlagt forbud mot det.

«Vi kunne ha spurt», som Monland sier. Hun skulle sagt: vi burde ha spurt.

Hvis Nav har vært i tvil om de tolket reglene rett, skulle de ha spurt første gang trygderetten overprøvde deres avgjørelse.

Spørsmålet er om lydigheten i Nav har er så massiv at de ikke spør fordi de regner med at departementet ikke ønsker å få spørsmålet.

De lever heller med uklarheten og regner med at departementet tar ansvaret.

Kimen til konflikt mellom Nav og departementet ble drevet ett hakk videre tirsdag da Anniken Hauglie sa til VG at det er «veldig alvorlig at Nav allerede i februar 2019 satt på kunnskap om at det fantes pågående straffesaker som følge av feil rettspraksis som departementet først fikk vite 30. august».

I det samme intervjuet avviser hun å svare på om hun har tillit til Sigrun Vågeng.

Vågeng opplyser seinere til VG at Nav har brukt en klønete formuleringsom har gjort at Hauglie har gjort seg skyld i en feiltolkning.

Det vil bære galt av sted for Anniken Hauglie om Nav og departementet skal fortsette med å strides offentlig om hvem som visste hva og gjorde hva til ulike tidspunkter.

Hauglie har sagt hun har tillit til Vågeng.

Hvis hun er i ferd med å miste tilliten til Vågeng, må hun ikke vise det vet å legge opp til diskusjoner med henne i full offentlighet.

Hauglie kan ikke mure seg inne og si at hun ikke vil si noe mer før alle fakta er kommet på bordet.

Det får vi først til sommeren når granskningsutvalgets rapport foreligger.

Når Vågeng og Hauglie har sagt at de vil bli på sin post for å rydde opp, innebærer det at de også må vurdere om deres nærmeste medarbeidere holder mål

Stortinget vil ikke vente. Det kan bli høring i Stortingets kontrollkomite før jul.

Det er svar på spørsmål som kontrollkomiteen har stilt, som bidrar til å belyse ulik oppfatning i Nav og departementet om hva som har foregått, hvem som har visst hva og hvem som burde tatt initiativ til å rydde uklarhet av veien.

Nav sier at de vil komme med en rapport om kort tid.

Da vil denne kunne gi mer klarhet i hva som har skjedd. Departementet må svare løpende på spørsmål som blir stilt av Kontrollkomiteen.

Hvis det har vært misforståelser mellom Nav og departementet, eller det er uenighet om hvem som har ansvar for hva, må dette på bordet.

Men før Nav og departementet snakker om hva de er uenige om, må de har gjort hjemmeleksa si skikkelig.

Slik det holder på nå, gir de opposisjonen vann på mølla.

Det foreligger ennå ikke et grunnlag for å konkludere med om noen bør trekke seg som følge av Nav-skandalen.

Det er Sigrun Vågeng og Anniken Hauglie som nevnes mest i den forbindelse.

Det kan også stilles spørsmål ved om embetsverket Anniken Hauglie har rundt seg og om noen av Sigrun Vågengs medarbeidere, har sviktet.

Når Vågeng og Hauglie har sagt at de vil bli på sin post for å rydde opp, innebærer det at de også må vurdere om deres nærmeste medarbeidere holder mål.

Det ble et skifte i embetsverket i justisdepartementet etter 22 juli.

Spionasje uten spion

Er det noen som burde vite at man kan havne i russisk fengsel om en påtar seg hemmelige kureroppdrag for norsk etterretning, er det Frode Berg. Han er ikke uten skyld.

Frode Berg ble dømt til 12 års fengsel for spionasje mot Russland. I går bedyret han at han ikke er noen spion. Ikke har han fått penger for de kureroppdragene han har utført, og ikke visste han hvor farlig oppdraget han påtok seg var.

Russland har ikke andre betegnelser for mennesker som blir dømt for spionasje enn «spion». Norsk etterretning vil helst ikke snakke om spioner. Det er ingen på lønningslisten som heter det.

Spionasje hører til normalen. Det betyr ikke at man er fiender.

Frode Berg snakker om at han har utført en vennetjeneste. Hvem som er venner med hvem, er uklart.

Frode Berg har jobbet et helt liv som grenseinspektør. Han kjenner russisk og norsk tankegang og praksis. Han vet også en god del om hvordan etterretningen jobber og at det er flere i Kirkenes og omegn som arbeider for etterretningen. Det er neppe noen heltidsansatte spioner der og det er neppe mange som får små eller store honorarer fra etterretningstjenesten inn på lønnskontoen sin. Men det er nok av folk som har øyne og ører åpne og rapporterer om de oppdager noe de tror etterretningstjenesten vil være interessert i.

Alle land har etterretningstjenester. Alle land vet at de spionerer på hverandre. Spionasje hører til normalen. Det betyr ikke at man er fiender. Det etterretningen driver med, er noe en ikke skal snakke om. Det som skjer i det skjulte, er et lite problem.

Det er når det som er ment å være hemmelig blir kjent for offentligheten, at det blir et problem. Da det ble kjent at amerikansk etterretning hadde overvåket mobiltelefonen til Angela Merkel, ble det et problem i forholdet mellom USA og Tyskland. Tyskland måtte fordømme det som ble oppdaget i harde ordelag. Men det gikk fort over.

Da TV2 i 2010 avslørte at CIA hadde en egen «organisasjon» som drev overvåking av norske borgere fra en leilighet i Drammensveien, ble det selvsagt oppstyr. Dette hadde norske myndigheter ikke godkjent. USA fikk på pukkelen, men det gikk fort over.

Den spionasjevirksomheten Frode Berg har bedrevet, har ikke vært spesielt plagsom for Russland. De kunne latt det passere, men istedenfor valgte de å bruke saken for å tjene russiske interesser.

Det er alltid pinlig for et lands etterretning å bli tatt med buksa nede. I to år har Russland kunne vise en hel verden at NATO driver og spionerer på dem. Makthaverne i Kreml bruker saken for å illustrere at det er nødvendig for Russland å ta sine forholdsregler og ruste seg for å stå imot verre angrep fra NATO. Slik sett fungerer Frode Berg som begrunnelse for den opprustningen som Russland og NATO for tiden bedriver.

Russland har fått utvekslet to spioner de gjerne ville ha hjem igjen. De kan også si seg strålende fornøyd med at Frode Berg svinger pisken over norsk etterretning for å ha lurt han til å bli med på spionasje, eller vennetjeneste, som Berg kaller det.

Det virker ikke som om norsk etterretning har presset Berg spesielt hardt. De har argumentert med at han bør vise seg som en god nordmann, at han har tjent landet i mange år og at han bør fortsette med det.

Det er nærmest pensum i grunnskolen at ingen bør reise på hemmelig oppdrag til andre land for å levere noe en ikke vet hva er for noe.

Berg har visst hva han har vært med på fra første stund av. Han er en patriot som sa ja til å gjøre en jobb for Norge

Berg har visst hva han har vært med på fra første stund av. Han er en patriot som sa ja til å gjøre en jobb for Norge. Samtidig vil han stå på god fot med russerne. Han trodde det var mulig å forene de ulike hensynene.

Når han i ettertid kritiserer etterretningen for ikke å ha opplyst om hvor farlig oppdraget var, må det kunne sies at han er naiv. Da Berg lot seg verve som kurerer, tenkte han stort om sine egne evner som en slags «superdiplomat», en mann som hadde tillit i alle leirer og som kunne tillate seg i all hemmelighet å være etterretningstjenestens mann.

Så gikk det galt. Frode Berg var ikke informert godt nok om hva han hadde vært med på. Derfor langer han ut mot etterretningstjenesten. Det kan han gjøre, for han har ikke avgitt noe løfte om taushetsplikt. Men Frode Berg vet at han ikke kan si alt. Han sier bare nok til å renvaske seg selv så mye som han trenger. Men uten skyld er han ikke.

Vi er neppe ferdig med denne saken. Det blir undersøkt om etterretningstjenesten har gått ut over sine mandater. Det er langt fra sikkert at de har.

Budsjettstyring til midlertidighet

Med 250.000 brudd på arbeidsmiljøloven, tusenvis i deltidsstillinger og 43 prosent uten fast ansettelse, skulle en tro Oslo kommune var en arbeidspolitisk versting. Men det er slik normalen er.

Alle har visst at Oslo kommune bryter bestemmelse i arbeidsmiljøloven om arbeidstid over en lav sko. Det nye er at NRK har gjort en opptelling. Det er blitt over 250.000 brudd på fem år.

Hadde de undersøkt landets sykehus, kunne de kommet enda høyere. Det samme gjelder sykehjem og omsorgsinstitusjoner.

NRK kan i dag fortelle at 43 prosent av de ansatte i kommunen ikke er fast ansatt. Antallet har ikke sunket på fire år, selv om byrådet i 2015 gikk inn for å få ned antallet midlertidig ansatte.

Ifølge arbeidsmiljøloven er hovedregelen fast ansettelse. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser likevel at 22 prosent av arbeidsstyrken ikke er fast ansatt. Det betyr ikke at loven brytes. Det er mange som har permisjon og det er rom for midlertidig ansettelse dersom en ansettes i et prosjekt.

Det er ingen vond vilje som ligger bak. Det som ligger bak, er det som kalles god økonomistyring

Når Oslo kommune, som er en av landets største arbeidsgivere, ikke makter å gi flere enn 57 prosent av sine ansatte fast stilling, er det forståelig at det stilles spørsmål ved om noe er galt. Det går til og med an å mene at kommunen burde hatt flere fast ansatte. Det mener Ola Kvisgaard (H) som er leder av kommunens kontrollutvalg.

Byrådet er nok også enig i det, men det er lettere sagt enn gjort. Det samme gjelder det å få ned bruddene på arbeidstidbestemmelsene.

Det er ingen vond vilje som ligger bak. Det som ligger bak, er det som kalles god økonomistyring. En virksomhet skal ikke ha flere fast ansatte enn en strengt tatt trenger å ha. Med stramme budsjetter tar en ikke høyde for at folk blir syke eller at det oppstår uforutsette behov for økt kapasitet. Om og når det skjer, henter en inn vikarer eller de fast ansatte jobber mer enn det arbeidstidsbestemmelsene tilsier.

– En for lav grunnbemanning vil øke behovet for ekstravakter og overtidsjobbing, sier Kvisgaard til NRK. Når en bruker mange vikarer, øker risikoen for å bryte arbeidsmiljøloven.

Vikarer jobber gjerne mye når de først har jobb, så dette handler i liten grad om at man driver rovdrift på ansatte. I den grad det skjer, skyldes det for lav grunnbemanning.

Dagsavisen skriver at 65 prosent av jordmødrene ved Ahus vurderer å si opp sin stilling på grunn av det store arbeidspresset. 47 prosent av jordmødrene ved sykehusene i Oslo går med tilsvarende tanker. Dette bør være en vekker for arbeidsgiver.

I renholdsetaten i kommunen har det til tider vært et høyt arbeidspress som har ført til at ansatte har arbeidet mer enn de har lov til. Det er nok også av og til tilfelle i andre kommunale etater.

Hovedbildet er imidlertid at et stort antall midlertidig ansatte og mange brudd på arbeidstidsbestemmelse hører med til det normale. Brudd på arbeidstidsbestemmelsene kan reduseres ved at det blir større bevissthet om at det er et problem. Men dette ses i liten grad som et problem. Mange synes det er ok å jobbe overtid. Det er ikke slik at arbeidstakere gråtende blir presset til overtid.

I tiden framover må vi i større grad åpne for frivillige, individuelle løsninger uten å gi arbeidsgiver rett til å pålegge ansatte mer overtid enn i dag.

Ledere i kommunen tar hensyn. De ansatte forstår at jobben må gjøres. Framfor kritikk for å bryte loven, bør de heller få annerkjennelse for fleksibilitet, innsats og løsningsorientering.

Vi har rause permisjonsordninger. Baksiden av medaljen er midlertidige stillinger. Mange ansatte ønsker å jobbe deltid. Det fører til mange deltidsstillinger.

Vi trenger økt arbeidskraft særlig innen helse- og omsorg framover. Mange steder er grunnbemanningen for lav og presset for høyt. Det er ledelsen i stat og kommune sitt ansvar.

De har samtidig ansvar for at mennesker som har helse og motivasjon til å jobbe mer enn dagens arbeidsmiljølov tillater, får mulighet til det. I tiden framover må vi i større grad åpne for frivillige, individuelle løsninger uten å gi arbeidsgiver rett til å pålegge ansatte mer overtid enn i dag.

Elitekritikkens seierstog

Senterpartiet kan bli landet største parti på nyåret. Trygve Slagsvold Vedum, Jimmie Åkesson og Donald Trump har det til felles at de ikke bryr seg med maktelitens etablerte sannheter.

Hvis Senterpartiet fortsetter framgangen de har hatt i høst, blir de landets største parti på nyåret.

På den siste målingen som Opinion har foretatt, er de 0,3 prosent bak Høyre og 0,8 bak Arbeiderpartiet.

I Sverige har Sverigedemokratene en oppslutning på 22.2 prosent og er landets største parti, noen hakk foran Sosialdemokratene.

Med Donald Trump i USA blir det bare verre. Men fremdeles har han solid støtte fra velgerne. Det skal mye til før Demokratene klarer å samle seg om en kandidat som kan slå Trump i valget til høsten.

Populistene tuter som kjent med de ulver som er ute om natten, opptrer som værhaner som retter seg etter de strømninger som til enhver tid gjør seg gjeldene i opinionen og utnytter enkeltsaker 

Det blir litt for enkelt å putte Trygve Slagsvold Vedum, Donald Trump og Jimmie Åkesson i båsen «populister».

Populistene tuter som kjent med de ulver som er ute om natten, opptrer som værhaner som retter seg etter de strømninger som til enhver tid gjør seg gjeldene i opinionen og utnytter enkeltsaker for å skaffe seg oppslutning, selv om de isolert sett står i motsetning til det partiet ellers mener.

Populisme forbindes gjerne med noe som ikke er gjennomførbart i praksis – og som en derfor ikke trenger å ta på alvor.

Det er feil. Populisme kan ses på som en metode for å skaffe seg oppslutning og dermed makt.

Kommer en til makten, vil det selvsagt få konsekvenser.

Donald Trump har ikke fått gjennomført alt han ga løfter om i valgkampen, men han har på ingen måte tilpasset seg de politiske realiteter, slik mange så for seg at han ville gjøre.

Trump er blitt en større politisk katastrofe enn de færreste så for seg.

Når Jimmie Åkesson får politisk makt, vil det merkes. Det blir et sjokk for deler av det politiske establishment i Sverige.

Det vil bli tatt i bruk kruttsterke virkemidler i innvandringspolitikken. Sverige vil ende opp som Danmark etter hvert.

Det må skje en rad politiske jordskjelv om ikke Senterpartiet ender opp i regjering etter neste valg.

Med Sp som jevnstore med Ap, vil det få stor betydning for den politikken som skal føres.

Det er krevende for Ap å bestemme seg for hvordan de skal forholde seg til Sp sterke framgang.

Skal de ta kampen med Sp nå i et forsøk på å stoppe framgangen, eller skal de la slaget stå i forhandlingene om hvilken politikk en ny regjering skal føre.

Det var enklere for Demokratene i USA. De har ikke noe annet valg enn å gyve løs på Trump med alt de er og har. 

I Sverige har de andre partiene forsøkt å isolere Sverigedemokratene. Når SD er blitt landets største parti, fungerer ikke den strategien lenger.

Redaktør Nils August Andersen skriver i Minerva at Donald Trump har hatt suksess med å gå løs på den politiske elitens dogmer.

Han oppdaget at store befolkningsgrupper ikke lenger trodde på det det politiske establishmentet snakket om.

Det samme har Jimmie Åkesson gjort i Sverige. Han har skutt i stykker elitens positive holdninger til innvandring.

Han har i flere år påstått at den integreringen politikerne snakker om, ikke skjer i praksis.

Det som skjer i Malmø i disse dager, anser velgerne som bevis på at han har rett. I flere bydeler er politiet i ferd med å miste kontroll.

Det utvikler seg gjengkriminalitet og mafialignende tilstander flere steder i Sverige.

Jimmie Åkesson kan komme til å øke sin oppslutning fordi de andre toneangivende politikerne ikke vil innrømme at den politikken de har ført, har vært feil.

For velgerne ser det ikke ut til å være godt nok å justere kursen.

Store velgergrupper krever en radikal omlegging. Det er ikke enkelt for de etablerte partiene, for motstanden mot Sverigedemokratene er sterk hos flertallet i befolkningen.

Sp har ikke skaffet seg framgang gjennom motstand mot innvandring.

De har funnet en trend i det norske samfunnet som har større mobiliseringskraft. De angriper dogmet om at større, sentrale enheter er mer effektive enn mindre enheter som er nærmere der befolkningen holder til.

Det skjer en sentralisering med derav følgende styring fra toppen som folk ikke er med på.

Det blir større sykehus, større universiteter, større politikontorer, større Navkontorer- men de ligger alle lenger unna der mange bor.

Om en uke eller to kan vi vente at Trygve Slagsvold Vedum legger fram en plan for hvordan de vil omorganisere Nav, skape større nærhet til brukerne og styrke de svakeste muligheter for å få den hjelpen de trenger.  

Sp vet selvsagt ikke at den medisinen de foreskriver, vil virke, men folk vil synes det er såpass mye i det at de er med på å prøve.

Sp vil gjenopprette 20 av de 126 lensmannskontorene som ble nedlagt som følge at den politireformen Sp stemte mot. De har altså godtatt 84 prosent av reformen

Det er den politiske eliten som har skapt dagens Nav. På papiret er det det beste forvaltningen kan bidra med ; strømlinjeformet, målstyrt, digitalisert, detaljert, strengt og effektivt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) er alt ute i Klassekampen med beskjed om at Nav må endres for at «velferdsstaten skal ta vare på de svakeste».

Trygve Slagsvold Vedum angrep «klimadogmet» da Sp la fram sitt alternative budsjett for en uke siden.

Han vil senke avgiftene på drivstoff fordi han mener det har minimal betydning for utslippet av klimagasser.

Det er en tvilsom påstand, men Slagsvold Vedum kan i likhet med Jonas Gahr Støre slå tilbake med å si at det er bak mål at staten skal subsidiere rikinger som kjøper svindyre el-biler med flere hundre tusen kroner.

I et klimaperspektiv kan det stilles spørsmål ved om de store, dyre og tunge elbilene bidrar nevneverdige til reduserte utslipp når en også tar hensyn til utslipp som følge av å produsere de og svevestøvet de skaper på veiene.

Det er bedre å kjøre litt lenger med den gamle bensinbilen sin framfor å kjøpe ny bil, sier Slagsvold Vedum.

Om Vedum har helt rett, anser han neppe som avgjørende. Det som teller er at han har et poeng som velgerne oppfatter.

Sp vil gjenopprette 20 av de 126 lensmannskontorene som ble nedlagt som følge at den politireformen Sp stemte mot.

De har altså godtatt 84 prosent av reformen etter å ha tenkt seg om. 

Slik går det an å se det. Det blir vitterlig ingen revolusjon når Sp kommer i regjering.

Sannsynligvis bare litt mindre av den utviklingen som er på gang.

Rettssikkerhet der effektivitet skal råde

Økende krav til effektivitet og innsparing gjør at borgerne taper i forhold til myndighetene. Med god grunn advarer Advokatforeningen mot å svekke uskyldspresumsjonen som hjørnestein i strafferettspleien.

Nav-skandalen ruller videre. Domstoler og påtalemyndighet tar sin del av ansvaret for at kanskje så mange som et hundretalls mennesker er blitt utsatt for et justismord.

Det som har skjedd, er at domstolene har sluntret unna med sin plikt til å kontrollere forvaltningen. De har stolt på ekspertene i Nav som igjen mener de har holdt seg til de lovbestemmelser politikerne krever at de skal basere seg på. Inntil det ble kjent at både politikere og jurister han tolket EØS-reglene feil.

I flere land i Europa, med Polen som et skrekkens eksempel, forskyves maktbalansen mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Domstolene blir i praksis underordnet politikken slik det skjer i diktaturer. En av bærebjelkene i demokratiet er at borgerne skal beskyttes av domstolene mot overgrep fra statsmakten.

Det er ingen her til lands som mener at domstolene skal få mindre betydning eller at vi skal skru rettsikkerheten ned noen hakk. Men det er trekk i en utvikling som kan drive oss dit ingen egentlig ønsker.

Uskyldspresumsjonen er under press.

Advokatforeningens leder, Jens Johan Hjort, sa i årstalen han holdt i går at den såkalte uskyldspresumsjonen under press. Den baserer seg på at det er myndighetene som skal føre bevis, at ingen skal dømmes om det er tvil knyttet til bevisene og at alle skal regnes som uskyldige inntil rettskraftig dom foreligger.

Han er så pass bekymret over utviklingen at han sluttet årstalen sin med å servere et helt batteri av tiltak:

  • Det bør gis et tydelig signal i den nye straffeprosessloven om at taushet aldri kan tale i noens disfavør
  • Erstatning for uberettiget straffeforfølgning bør ikke settes ned fordi man ikke har forklart seg
  • Selvinkrimineringsvernet for foretak bør bestå
  •  Arbeidet med å forbedre politiets avhørsmetoder må fortsette
  • En domfellelse bør ikke baseres på troverdighetsvurderinger alene
  • Det må utvises måtehold i innføring og bruk av administrative sanksjoner i stedet for straff
  • Forslaget om sivilrettslig inndragning må legges i skuffen, der andre og langt bedre lovforslag er lagt
  • Reglene om varetekt må utformes slik at de er egnet til å styre daglig praksis i retning av mindre unødvendig fengsling
  • Vi bør få et ensrettet system for erstatning tross frifinnelse
  • Regjeringen bør sørge for at isolasjon under varetekt reduseres til et minimum

Dette er det bare å ta til seg for politi, påtalemakt, domstoler og politikere. Hjort mener det er et kollektivt ansvar å sørge for at rettsikkerheten ikke svekkes.

Det vil alltid måtte være slik at noen som begår straffbare handlinger slipper straff fordi de straffbare handlingene ikke kan bevises. Når folk tenker seg om, forstår de at det må være slik. For de fleste er enig i at det er bedre at noen skyldige går fri enn at uskyldige dømmes. Det er justismord som i første rekke bidrar til å svekke tilliten til rettsstaten. Derfor er det helt avgjørende at uskyldskonsumpsjonen holdes i hevd. Det er ikke minst viktig i en tid der folkedomstoler raskt etableres i sosiale medier, der det faller nådeløse dommer uten noen som helst bevisførsel.

Køene ved våre domstoler vokser og dommere presses hardt for å få saker raskt unna. Det er i seg selv et rettssikkerhetsproblem. Det er politikernes ansvar å stille de ressurser til disposisjon som kreves for at domstolene gjøre jobben sin skikkelig.

Politikerne produserer stadig flere lover. Konsekvensen er at det krever flere ressurser til politi, påtalemakt og domstoler for å etterforske, tiltale og dømme. Kostandene øker i en tid hvor det er behov for strammere budsjetter. Det er begrenset hva en kan oppnå med effektivisering. Det er mulig en kan oppnå noe ved å slå sammen en del tingretter.

Vi bør ikke utstyre all verdens tilsyn med en slags domstolsmyndighet til å slå ned på det de mener er i strid med loven

Det er i dag for mange lovbrudd som ikke blir etterforskes og køene ved domstolene er for lange. Dette bør en rydde opp i før de vedtar enda flere lover. Det siste er lovforbud mot homoterapi. Vi kan ikke forby alt mulig som er merkverdig og kritikkverdig. Mer bør overlates til etikken. Og folk må lære seg til å sable noe ned uten i neste øyeblikk forlange at det skal forbys.

Det er en annen form for effektivisering det bør advares mot. «Uskyldspresumsjonen bør gjelde for flere, ikke for færre inngrep fra myndighetene. La uskyldspresumsjonens rettsregler utspille seg, og ikke avgrenses. Invester heller i den tilliten rettsvesenet og våre myndigheter behøver», sa Hjort i sin årstale. Det er en betimelig påminnelse.

Vi bør ikke utstyre all verdens tilsyn med en slags domstolsmyndighet til å slå ned på det de mener er i strid med loven. Her gjelder ikke uskyldspresumsjonen. Anklager og dommer er en og samme instans. Det skjer ikke kontradiksjon i prosessen før det felles en dom. Selv om  «tilsynsdommer» kan ankes, er de uttrykk for en praksis med å dømme noen skyldig der uskyldspresumsjonen er satt til side. Dette svekker rettsstaten.

Nav-skandalen er en tankevekker i denne sammenheng. Det demonstrerer at forvaltningsmakten kan ta feil. Når det rammer de svakeste, er det brutalt. Derfor er det viktig å ruste  opp om domstolenes uavhengighet og kapasitet.