Etter dommen mot Erik Jensen

Eirik Jensen har så pass mange støttespillere at det ikke er gitt at saken dør hen i offentligheten selv om han er dømt til 21 års fengsel.

Dommen mot Eirik Jensen er knusende og klar. Retten er ikke i tvil om at han er en kriminell av verste sort. Derfor dømmes han til 21 års fengsel.

Selv om hele dommen ikke er offentliggjort i skrivende øyeblikk, må vi forvente at Jensens støttespillere ikke vil bli overbevist. Hans forsvarer, John Christian Elden, har heller ikke kommentert dommen som er på 84 sider.

Det meste av dagen vil gå med til å lese den.

Det kan være sider ved dommen som vil få Elden til å anbefale Jensen å bringe saken inn for høyesterett.

Retten dømmer Jensen til inndragelse av 1,4 millioner kroner som de hevder kan bevises at Jensen har mottatt fra Cappelen. Påtalemyndigheten mener han har mottatt over fem millioner, men her er det tvil.

Gjermund Cappelen mener Jensen har fått adskillig flere millioner.

Hvor alle pengene er blitt av, mener Elden blant de svakeste bevisene mot Jensen. Det er ikke rimelig at Jensen har gjort seg selv til skurk for småbeløp. Nå har imidlertid retten talt. Samfunnet har definert Jensen som en forbryter.

Tidligere ble han sett på som en av landets fremste politimenn, og hederligheten selv, slik hans støttespillere hevder.

Eirik Jensen hevder hardnakket at han er uskyldig. Det kan selvsagt ikke retten legge vekt på.

Flere i den omfattende Orderudsaken hevder den dag i dag at de er uskyldig dømt. Arne Treholt godtok heller ikke at han ble dømt som spion.

Det er så uvanlig som det kan få blitt å skulle ha en av landets mest omtalte politimenn med et kontaktnett av en annen verden både innen det kriminelle miljøet og i politiet, i fengsel i årevis.

Det kan være Jensen blir fullstendig knust av den dommen han har fått slik at han bare vil være en skygge av seg selv framover.

Det er også mulig at Jensen tar opp kampen for gjenopptagelse, selv om det ikke er lett å se for seg hvilke nye bevis som skulle dukke opp og tilsi at skyldspørsmålet må behandles på nytt.

Eirik Jensen har ikke hatt en konsistent forklaring på de bevisene påtalemakten mener de har.

Det er mulig han har skiftet forklaring for å styrke sine muligheter for å bli frikjent.

«Det kan være Jensen ikke har sagt alt, at han sitter inne med vesentlige opplysninger som forteller hva som har ført ham inn i en kriminell relasjon til Cappelen»

Nå har han tapt alt. Han har ikke noe mer å tape.

Det kan være Jensen ikke har sagt alt, at han sitter inne med vesentlige opplysninger som forteller hva som har ført ham inn i en kriminell relasjon til Cappelen.

I så fall vil Jensen levere en annen fortelling enn det som har framkommet i retten. Han kan ha interesse av å gi seg selv et annet ettermæle enn det retten i dag har gitt ham.

«Politiet får betrakte Eirik Jensen som en svart svane. De er uhyre sjeldne»

Denne saken er så spesiell at vi ikke kan forvente at saken forsvinner ut av offentlighetens sfære. Hva som vil skje, blir spekulasjoner.

Noen vil bruke denne saken for å ta et oppgjør med politiet.

Det er naturlig at politiet går en del runder på om de burde ha oppdaget uregelmessigheter knyttet til Eirik Jensen tidligere.

Det er imidlertid gjort flere endringer knyttet til informanter som vil gjøre det umulig å kunne operere så fritt som Eirik Jensen i sin tid gjorde.

Det er alltid mulig å lære noe av en sak- en skandale er et mer treffende begrep i denne sammenheng.

Det er imidlertid ikke grunnlag ut fra denne saken å stille spørsmål ved om det finnes flere korrupte politimenn i tjeneste.

Politiet eller andre må ikke gi etter for ideen om å nedsette et utvalg for å forsøke å finn det ut eller vurdere om det bør skje endringer i politiets arbeidsmåter eller organisering.

Politiet har systemer og bestemmelser for hvordan de skal opptre når det fattes mistanke om at ansatte opptrer som utro tjenere.

Saken mot Eirik Jensen viser at systemet fungerer.

Politiet får betrakte Eirik Jensen som en svart svane. De er uhyre sjeldne.

LO for de sterkestes rett

Det er ikke grådighet, det er kampen for å overleve som får noen butikker til å hente deltidsansatte og vikarer før heltidsansatte tilbake fra permisjon

Fire av seks deltidsansatte er tilbake i Vero Modas butikk i Lagunen i Bergen, mens butikksjefen fortsatt er permittert i 40 prosent.

– Hvorfor skal vi fylle opp deltidsstillinger før vi med faste fulltidsstillinger kan komme tilbake, spør butikksjef Marina Allertsen i Klassekampen.

Forbundsleder Christopher Beckham i Handel og kontor mener han vet svaret. Det skyldes grådighet hos arbeidsgiver. I alle fall sier han så.

I mai var det fortsatt 216.000 permitterte, men stadig flere hentes inn igjen etter hvert som samfunnet åpner opp etter nedstengnigen i mars for å hindre spredning av Covid-19-smitte.

Handel og Kontor har flere eksempler på at deltidsansatte hentes tilbake fra permisjon før ansatte som er fast ansatt i hel stilling. Beckham mener det er i strid med tariffavtalen.

«Han må nok finne seg i det, for tariffavtalen åpner for at ansiennitetsprinsippet kan fravikes «når det foreligger saklig grunn»»

– Grunnen er enkel. De med lengst ansiennitet har gjerne høyest lønn. Bedriftene får lavere kostander til lønn, rett og slett. Både LO og myndighetene har vært klare i å støtte at bedriftene skal få kompensert for tap, men så påfører de ansatte tap ved å la dem fortsette å gå permittert. Det gjør meg sint, og vi finner oss ikke i det, sier Beckham til Klassekampen.

Han må nok finne seg i det, for tariffavtalen åpner for at ansiennitetsprinsippet kan fravikes «når det foreligger saklig grunn». Administrerende direktør i Virke, Ivar Horneland skriver i en e-post til Klassekampen at de tilbakeviser den virkelighetsbeskrivelsen Handel og Kontor gir. Han understreker at deres medlemmer følger tariffavtalen og er opptatt av å få alle permitterte tilbake så raskt som mulig.

Når arbeidsgiver mener virksomheten i en periode kan klare seg uten daglig leder i hel stilling, bør daglig leder være den siste som kommer tilbake fra permisjon. Ledere skal ikke prioriteres framfor ansatte.

Til høsten kan ikke ansatte være permittert lenger. Da skal alle fast ansatte tilbake på jobb. Hvis bedriften har lidd store tap i vår og ikke ser for seg at de vil kunne drive minimum i balanse utover høsten, vil ansatte bli sagt opp. Da vil det være vikarer og ansatte i deltidsstillinger som må slutte. De fast ansatte vil få fortsette for de har lengst ansiennitet.

Noen bedrifter står på kanten av stupet. Hvis de ikke skaffer seg inntekter, vil det garantert gå galt. Det gjelder å øke omsetningen uten å pådra seg mer kostander enn høyst nødvendig. Dette har ikke noe med grådighet å gjøre. Det handler om overlevelse.

Vikarer og deltidsansatte er de svakeste på arbeidsmarkedet. Handel og Kontor bør ikke ase seg opp over at en del av disse kommer seg tilbake fra permisjon før fast ansatte. LO bør tenke seg om to ganger før de blåser i basunene til fordel for de som er fast ansatt og har høyest lønn.

«Å komme trekkende med grådighet i en tid hvor bedrifter kjemper for å overleve, er et bomskudd»

LO må kjempe for faste ansettelser og minst mulig bruk av deltidsstillinger. Men de vet, i alle fall burde de vite, at det er umulig for en virksomhet som skal holde åpent i helgene og til langt på kveld i hverdagene å lage en turnus uten deltidsstillinger. Arbeidstidsbestemmelsen i Arbeidsmiljøloven gjør det umulig. Derfor vil antallet deltidsstillinger i de fleste sektorer ligge på dagens nivå.

Noen bør skjerpe seg og gi ansatte fast stilling. Blant disse er NRK. De lever av offentlige bevilgninger. Her kan politikerne sette foten ned og kreve at de reduserer bruken av vikarer.

Det er mye uakseptabel grådighet i næringslivet. Det bør Handel og Kontor og organisasjonene i arbeidslivet slå ned på. Men å komme trekkende med grådighet i en tid hvor bedrifter kjemper for å overleve, er et bomskudd.

​Sentrale restriksjoner kveler kulturen

De sentralistiske restriksjonene med maks 200 på arrangementer, vil kvele deler av kulturlivet og idretten. Med rette utfordrer Trond Giske regjeringen

Det er faktisk glede å spore over at det nå er tillatt med 200 personer på arrangementer. Det betyr at idrett og kultur så smått kan komme seg igang igjen. Men skal vi leve med dagens sentralistiske restriksjoner i ett, kanskje to år, framover vil idretten bli kraftig bygget ned og norsk kulturliv bli rasert.  

Det var i helgen Bjarne Brøndbo satte ord på den frustrasjonen som preger deler av kulturlivet. Han spøkte med å si at DDE. i sommer vil reise rundt og kalle konsertene for «demonstrasjoner» etter at det i forrige uke var flere demonstrasjoner med hundre- og tusenvis av mennesker samlet etter drapet på George Floyd i USA.

Aps tidligere kulturminister, Trond Giske, benytter muligheter for å så tvil om regjeringens tiltak for å beholde kontrollen over koronakrisen.

«Giske etterlyser vilje til å legge til rette for størst mulig aktivitet basert på smittevernfaglige fornuftige vurderinger»

– Det er lett å skjønne Bjarne Brøndbos frustrasjon, den deles av mange, sier Trond Giske til VG. Han viser til at med medlemmer i kulturkomiteen får mange henvendelser fra folk som sier det er vanskelig å komme i dialog om fornuftige løsninger som kan kombinere smittevern og kultur- og idrettsaktiviteter.

Trond Giske peker på at folk har stor forståelse for at det fortsatt skal utvises forsiktighet, og at smittevernhensyn legger begrensninger på aktiviteten. Men han etterlyser vilje til å legge til rette for størst mulig aktivitet basert på smittevernfaglige fornuftige vurderinger.

– Det oppleves ikke slik nå. Tvert om virker det som om kultur og idrett blir nedprioritert, mener Giske og trekker fram forbudet mot at kaptein Sabeltann-forestillinger kan spilles for 800, der publikum deles opp i fire atskilte soner. Det kan enkelt gjøres på den gedigne utescenen med egne innganger.

Kommuneoverlegen i Kristiansand, som har ansvaret for praktiseringen av smittevernreglene lokalt, mener at opplegget rundt kaptein Sabeltann-forestillingene er full forsvarlig.

Trond Giske mener det må kunne legges opp til tilsvarende på tribuner og andre utendørskonserter.

Regjeringen har gjort 200 til et hellig tall. De frykter det sklir ut dersom det åpnes for at man lokalt skal kunne vurdere hvor mange som kan delta på et arrangement.

Kommunene finner seg i å bli sentralt styrt ned i detaljene på et område som er avgjørende for idrett og kultur. Når Trond Giske kommer tydelig på banen, vil presset mot regjeringen øke.

Håndteringen av koronakrisen har vært en vinneroppskrift for regjeringen. Folk har forstått og innrettet seg. Nå svikter det, både med hensyn til forståelse og at folk innretter seg. Det skapes et inntrykk av at regjeringen overdriver og er låst i en sentralistisk tenkning som mister oppslutning.

Skal man holde på det sentralistiske tenkningen, må en i det minste lage unntak fra 200-regelen. Det er mulig å si at det kan være inntil 1000 dersom publikum kan deles inn i soner på 200 med egne innganger og toalettanlegg, og der 1-meters regelen kan overholdes. I tillegg kan en legge opp til at de kommunale smittevernmyndighetene skal godkjenne opplegget.

På tilsvarende måte kan en slippe inn et godt over 1000 på en fotballkamp, der publikum fordeler seg på fire tribuner med egne innganger.

Det beste er å la 200-reglene gjelde, men gi kommunale myndigheter anledning til å gi dispensasjon. Det ville ført til mindre dispensasjoner i Oslo der en har en del smitte fortsatt, men mer liberale regler i Nordland det en har hatt minimalt med smitte hele tiden.

Kulturlivet bør komme på offensiven med å utfordre 200-grensen, ikke være opptatt av om 1 meter skal måles fra hode eller skulder. Koronakrisen bekjempes ikke ved sentralistiske centimetermål. Det avgjørende er holdninger hos den enkelte.

Hvis kultur og idretten ikke skal kunne ha mer enn 200 publikummere framover, vil det skje en kraftig nedbygging.

Idrettslag og musikkbransjen må ha betydelige billettinntekter. 200 gir ikke den nødvendige lønnsomheten.

«Å opprettholde dagens regelverk uten unntak, er uttrykk for en sentralistisk hybris. Den bør erstattes med tillit til lokal fornuft og skjønn»

Det er ikke lenge til årets julekonserter må planlegges. De er avgjørende for mange artister og leverandørers økonomi. Det kan selvsagt skje at vi får en oppblomstring av koronasmitte, slik at det ikke blir mulig med arrangementer på 200 en gang. Men sannsynligvis vil utbrudd av lokal smitte bli møtt med lokale innstramminger.

Det finnes både kirker og lokaler der det er fullt forsvarlig å ha mer enn 200 publikummere. Bransjen må få beskjed om dette nå er slik at de kan starte planleggingen av konserter og arrangementer med mer enn 200 deltakere.

Covid 19-smitten er blodig alvor. Vi må se for oss hele neste år uten vaksiner. Derfor må vi leve med tiltak som vil ramme idretten og kulturens økonomi. Men vi må ikke ta livet av mer enn nødvendig.

Vi kan ikke leve med at Helsedirektoratet og helseministeren skal sitte i Oslo og bestemme hva som er nødvendige smitteverntiltak i hver eneste krok i vårt vidstrakte land.

Å opprettholde dagens regelverk uten unntak, er uttrykk for en sentralistisk hybris. Den bør erstattes med tillit til lokal fornuft og skjønn.

Motstand mot gigant-helseløsninger

Bent Høies undersåtter møter økende motstand mot gigantsatsinger som ansatte og fagfolk mener blir pengesluk som ikke er i pasientenes interesse.

I organisasjonsteorien kan en støte på «reisen til Aberdeen», som er en fortelling om gruppebeslutninger. En gruppe foretar en reise og når de kommer fram blir det uklart hvorfor de er der, hvem som har bestemt at de skulle reise og hvorfor folk ikke har sagt tydelig ifra om at de ikke så noe poeng med reisen. De har ganske enkelt innordnet seg under hverandre. Det ble som det ble.

Det kan argumenteres for at dette ikke er en treffende illustrasjon for det som skjer i forbindelse med utbyggingen av Oslo Universitetssykehus og det gedigne journalprosjektet Akson som Direktoratet for e-helse driver fram. Det har vært strid om nedleggelse av Ullevål sykehus og bygging av nye sykehusbygg på Aker og Gaustad i årevis. Kritikere av Akson-prosjektet har stått fram med jevne mellomrom i flere måneder.

Haugevis av argumenter mot de foreliggende planer er bragt til torgs. Sånn sett er det ingen grunn til at noen ikke skal vite hva der er med på.

Men hvem fattet egentlig beslutningen om at Ullevål skulle legges ned og nye bygg skulle føres opp på Aker og Gaustad? Er det ledelsen ved Oslo Universitetssykehus, styret ved sykehuset, ledelse eller styret i Helse Sør -Øst, helseminister Bent Høie eller Stortinget?

Det kan argumenteres for at det er Stortinget, for de sa i høst ja til å gi lån. Men det behandler ikke saken reelt. En av dem som har kritisert behandlingsmåten sterkest, er Michael Tetzschner (H). Når det reelt dreier seg om en bevilgning på over 30 milliarder kroner, mener han alle sider ved saken, styrker og svakheter ved ulike alternativer, skulle vært tilfredsstillende utredet og lagt fram for Stortinget som skulle fattet et vedtak.

Han hevder med rette at så pass kostnadskrevende prosjekter ikke bør avgjøres i et helseforetak, men i Stortinget.

«De har fått vann på mølla, for Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune ser ut til å være av den oppfatning at tomten ikke er stor nok til å føre opp det planlagte gigantbygget»

Et vedtak i Stortinget ville gitt saken en sterkere legitimitet. Det kunne denne saken trenge. Før styremøtet i Oslo Universitetssykehus i dag protesterer samtlige arbeidstakerorganisasjoner, som representerer 20 000 ansatte, mot byggeplanene, skriver Klassekampen. De har fått vann på mølla, for Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune ser ut til å være av den oppfatning at tomten ikke er stor nok til å føre opp det planlagte gigantbygget.

Sykehuset kan ikke regne med velvilje fra Oslo kommune, for her er flertallet imot planene. For Helse Sør-Øst er det heller ikke noe nytt at det reises tvil om tomten på Gaustad er for liten. Det varslet Plan- og bygningsetaten om allerede for halvannet år siden. Men planleggingen fortsatte i tråd med det «målbildet» som ble vedtatt i 2016.

I ettertid har også Helse Sør-Øst kommet med tilleggsbestillinger som kan fordyre prosjektet med en milliard kroner, ifølge de tillitsvalgte. Koronakrisen har også ført til påstander om at en ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til utbrudd av en større pandemi med de planene som foreligger. Det argumenteres også for at Ullevål som består at flere bygninger, kan ivareta smittevern på en langt bedre måte enn i et høyhus.

Ledelsen i en bedrift eller politikere må noen ganger tvinge igjennom en beslutning selv om den er omstridt og det er massiv motstand fra ansatte. Men det er et meget dårlig utgangspunkt for å lykkes med et prosjekt eller endring. Hvis det alt nå er klart at den løsning som er valgt blir betraktelig dyrere enn forutsatt og det viser seg at bygget må reduseres i omfang, kan protestene øke i styrke og saken igjen havne på politikernes bord.

Det er liten grunn til å tro at Bent Høie tråkker på bremsen. Han styrer ut fra målbildet han godkjente for fire år siden. De som i realiteten avgjør om sykehusplanene for Oslo skal realiseres, er Arbeiderpartiet.

En IT-løsning som gir en felles føring av sykejournal i alle landets kommuner, og der en enkelt kan kommunisere med leger og sykehus, fremstår som en god ide. Direktoratet for e-helse mener det vil koste 11,2 milliarder kroner å utvikle et slikt system.

Det mangler imidlertid ikke på dårlige erfaringer med store IT-prosjekter i offentlig sektor. Aftenposten skriver i dag at de i England svidde av 100 milliarder kroner på å få på plass et felles journalsystem for helsevesenet. Det er til å bli mørkredd av. Men det blir de ikke i Direktoratet for e-helse.

«NHO advarer kommunene mot å gå for en felles nasjonal løsning»

Direktoratet kan imidlertid ikke tre et slikt system ned over hodet på kommunene. Kommunene skal være med å betale både for utvikling og bruk. 28 kommuner har svart ja. Oslo kommune er blant dem som er i tvil. «Det føles litt som å bli invitert til å spleise på Oslos dyreste villa uten at vi får gå på visning først», sier helsebyråd Steen (Ap) til Aftenposten. Han vil ha svar på 13 spørsmål før han vil signere noen intensjonsavtale.

NHO advarer kommunene mot å gå for en felles nasjonal løsning. De mener et slikt gigantprosjekt fort kan ende opp med gammeldagse løsninger, fordi det tar lang tid å utvikle i en tid de det skjer en rivende utvikling på feltet.

Legeforeningen vender tommelen ned, mens sykepleieren er positive. KS er også positive selv om de peker på noen spørsmål som bør avklares.

Hvis Oslo kommune svarer nei, blir ikke dette prosjektet det det var tenkt å bli. Det kan likevel bli en realitet for en rekke kommuner. Det er tydeligvis et behov for kommuner å samarbeide om journalføring. Om vi skulle ende med en håndfull systemer på landsbasis, er ikke det en ulykke. Det vil være et stort framskritt i forhold til dagens situasjon.

Styrken ved Akson er at kommunene får ta stilling til om de vil være med eller ikke. Dette gir legitimitet og forankring. Når det skal innføres er det ikke noe de er påtvunget utenfra, men noe de selv har valgt å være med på.

Statuer framfor rasisme

Kravet om at statuen av Winston Churchill skal tas ned, viser at rasismedebatten sporer av og dessverre vil dø hen. Slik går det når følelser, ekkokamre og ikke kunnskap legger premissene.

Drapet på Georg Floyd utløste heftige demonstrasjoner og opptøyer i USA. Det utviklet seg videre til protestaksjoner mor rasisme i flere land.

I Bristol førte det til at protestanter rev ned statuen av Edward Colstone, som var involvert i slavehandel, og kastet den på sjøen.

I Norge har det endt med krav om at statuene av Ludvig Holberg og Winston Churchill i Oslo blir fjernet.

I Bergen krever Miljøpartiet De Grønne at et 258 år gammelt kunstverk blir fjernet fra bystyresalen. Det viser en mørkhudet mann som ligger under den lyse gudinnen Justitias føtter.

Flere har også tatt til orde for at bydelen Møhlenpris får et nytt navn. Bydelene er oppkalt etter forretningsmannen Jørgen Thor Møhlen som var involvert i slavehandel.

Det går godt an å diskutere hvilke statuer som skal stå på fremtredende steder i by og land. Det er ikke slik at en statue må stå til evig tid der den står. Det er fremtredende kvinner og menn i nyere tid som gjerne må plasserer på sokkel på strategiske steder.

Noen statuer kan tas ned og flyttes inn på et museum om de har stor kunstnerisk verdi.

«Desto lenger tilbake i tid, desto flere opplysninger kan spas fram om en person som strider mot dagens idealer og krav»

En statue er et kunstverk. Den er ført opp fordi en person eller kvinne har hatt en stor samfunnsmessig betydning. Det blir et håpløst prosjekt om vi skal revidere historien med dagens briller.

Alle personer i historien må forstås ut far sin samtid. Desto lenger tilbake i tid, desto flere opplysninger kan spas fram om en person som strider mot dagens idealer og krav.

Det finnes helgener, mennesker som er blitt grundig sjekket for feil og mangler, før de er gitt helgenstatus. Men ikke en gang de vil kunne står seg for en dom på grunnlag av dagens premisser.

Både Koranen og Bibelen vil falle igjennom. Her er det for mye som ikke passer inn i vår tid.

Thorbjørn Egner skrev sangen «Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa» han var endatil en ekte «hottentott». At denne sangen ikke synges i dag og ikke lenger finnes i Egners visebok, er forståelig. Men det er ikke grunnlag for å hevde at Egner har en hang til rasisme.

Winston Churchill ledet de alliertes kamp mot Adolf Hitler. Han var en av Europas mest betydningsfulle politikere i det forrige århundre. For britene og mange nordmenn er han en helt. Men har var ikke perfekt. Han har kommet med kritikkverdige uttalelser om rase og indere som bekjempet det britiske imperiet.

Det er ingen grunn til å glorifisere betydningsfulle personer som har fått plass på en sokkel. Men det heller ingen grunn til å fjerne de fordi de har sagt noe eller foretatt seg noe som vi 70 år seinere reagerer på.

Skal vi revidere historien ut fra dagens idealer og meninger, ender vi opp i historieløshet.

Det er langt viktigere at vi diskuterer og fordømmer rasistiske holdninger i dagens samfunn. Det er mer enn nok å ta av. La fortiden være fortid.

Når mange har stilt seg bak kravet om å fjerne statuer, skyldes det at symboler er blitt viktige. Vi lever i en tid preget av rettigheter, markering av identitet og krav om å ingen skal påføres vonde følelser.

«Følelser er reelt å snakke om når det handler om rasisme i dag. Det er ikke særlig relevant når det knyttes kunstneriske uttrykksformer som ligger langt tilbake i tid»

Alle skal ha de samme rettighetene. Ingen skal oppleve seg diskriminert. Alles identitet skal tas hensyn til. Så når noen reagerer emosjonelt på et kunstnerisk uttrykk og hevder det er diskriminerende eller undertrykkede, kommer kravet om at det må fjernes.

Det kan dokumenteres at intensjonen bak bildet i bystyresalen i Bergen ikke er rasistisk. Kunstneren vil minne om forpliktelsen til å velge rett og rettferdighet og bekjempe det onde. Det hjelper lite om noen sier «de føler det er undertrykkende».

Det er følelser, ikke kunnskap, som mobiliserer mennesker, driver fram engasjement i sosiale medier der motforestillinger ikke når inn i ekkokamrene.

Følelser er reelt å snakke om når det handler om rasisme i dag. Det er ikke særlig relevant når det knyttes kunstneriske uttrykksformer som ligger langt tilbake i tid.

Tangen-baluba i Stortinget

Det spiller ingen rolle hva Representantskapet og stortingsrepresentanter mener. Nicolai Tangen er ansatt – med milliarder i skatteparadis

Professorer og politikere sto klar som verpesyke høner til å kommentere Representantskapets behandling av ansettelsen av Nicolai Tangen som sjef for Oljefondet.

Før innholdet i brevet var kjent, kunne professorene Kjell Gunnar Salvanes og Guttorm Schjelderup ved Norges Handelshøgskole slo fast i VG at brevet var en mistillitserklæring til sentralbanksjef Øystein Olsen og hovedstyret i Norges Bank.

De glemte i farten at det ikke er Representantskapets jobb å uttale seg om tillit. Det minnet leder Julie Brodtkorb om da hun kommenterte saken.

Så langt er det heller ingen politikere som har sagt at de har mistet tilliten til Norges Bank.

Audun Lysbakken (SV) mener riktignok at Stortinget må vurdere om Nicolai Tangen kan tiltre.

Det er mye man kan vurdere. Han kjenner denne saken mer enn godt nok til at han kan bestemme seg for om Tangen kan tiltre eller ikke.

Han nøyer seg med en uforpliktende vurdering.

Sigbjørn Gjeldsvik (Sp) kaller brevet «rent slakt». Det burde tilsi at han fremmer forslag i Stortinget om at de ikke vil godta prosessen eller ansettelsen.

Men det har ikke Stortinget noe med. Det er hovedstyret i Norges Bank som ansetter.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) vil vurdere ansettelsesavtalen. Det må han selvsagt kunne gjøre.

Men her bli det ingen endringer. Det har Øystein Olsen og Nicolai Tangen gitt beskjed om. En avtale er en avtale. Stortinget har ikke mulighet til å endre et komma en gang.

Sentralbanksjef Øystein Olsen må ikke rette seg etter Representantskapet og Stortinget. Han forholder seg til finansministeren.

Stortinget kan fatte et vedtak som i praksis pålegger Jan Tore Sanner å sørge for at avtalen som er inngått med Nicolai Tangen blir endret.

Men Sanner og regjeringen ser ikke ut til å ha noen innvendinger mot ansettelsen. Frp har gjort det klart at de synes avtalen er ok. Så noe regjeringskrise blir det ikke.

Hovedstyret i Norges Bank vil ikke etterkomme et pålegg fra Jan Tore Sanner om å endre ansettelsesavtalen.

Da trekker de seg. Et nytt hovedstyre og sentralbanksjef må starte med å finne en ny sjef for fondet.

Staten må betale en klekkelig sum til Tangen for at de bryter ansettelsesavtalen.

Det er rett og slett ikke noe Stortinget kan gjøre. Gjort er gjort. Desto raskere Stortinget innser det, desto bedre er det.

Å arrangere en høring om saken, blir merkverdighet satt i system. Stortinget bør bruke tid og ressurser på saker de kan gjøre noe med.

Det Stortinget kan gjøre noe med, er skatteparadiser.

Stortinget kan bestemme at Nicolai Tangen skal trekke ut alle investeringer Oljefondet har i skatteparadiser og pålegge alle offentlige pensjonskasser å holde seg unna.

De kan ikke gjøre noe med at de fond Tangen eier opererer i skatteparadiser. Likeså lite som de kan pålegge Fellesforbundet og Fagforbundet å trekke seg ut av Tangen- fond og land som regnes som skatteparadiser.

De kan muligens klare å presse DNB ut av skatteparadiser.

Ansettelsen av Tangen kan være en god sak for SV og Sp å profilere seg på om de sauser den sammen med skatteparadiser.

For KrF som et regjeringsparti er det håpløst. Ap er nok i tvil om det er noe særlig å vinne på å herje med en tapt sak.

Medier og politikere har latt Norges Bank og Nicolai Tangen få gjennomgå i to måneder. Kommentariatet i avisene, med unntak av vår egen avis og Finansavisen, har servert spaltemeter på spaltemeter med kritikk.

Det har gjort lite inntrykk på befolkningen.

44 prosent har ingen oppfatning av om de er positive eller negative til at Tangen ansettes som sjef for det norske oljefondet, viser en undersøkelse som VG har offentliggjort denne uken.

Blant dem som har gjort seg opp en mening, er 30 prosent negative, mens 26 prosent er positive.

At 26 prosent er positive, er overraskende etter alle de batteriene med kritikk som er avfyrt.

Når Nicolai Tangen kommer i sving, kan han regne med at langt flere vil være positive til ham som sjef for Oljefondet.

Representantskapet etterlyser kontrollrutiner for å sikre at Nicolai Tangen overholder regelverket og at det er vanntette skott mellom Tangen og hans private eierinteresser.

Den slags kontrollrutiner er ikke enkle å få på plass. En kan ikke utstyre Tangen med fotlenke, underlegge ham rom- og telefonavlytting og gi beskjed til Telenor om at alle SMS han sender, skal tas vare på.

Det juridiske eksperter hevder, og politikere henger seg på, er at Tangen kan forsøke å styre Oljefondet slik at AKO-fondene, som Tangen eier 43 prosent av, får fordeler av det.

Hvis AKO-fondene gjør det godt, blir det et større utbytte. Utbytte vil imidlertid ikke gå til Tangen, men til den humanitære stiftelsen Tangen har opprettet.

Øystein Olsen og Hovedstyret har tillit til Nicolai Tangen. De ser ikke for seg at han i praksis klarer å påvirke AKO-fondene når to advokatfirmaer inngår avtale om at det ikke kan skje.

Men om en vil betrakte Nicolai Tangen som en mulig kriminell som kan lekke informasjon fra Oljefondet, er dette selvsagt ikke godt nok.

Nicolai Tangens liv og virke er grundig evaluert i forbindelse med ansettelsen. Det er ikke funnet spor som tyder på manglende etisk bevissthet eller hang til lyssky virksomhet.

Oljefondet har over 500 ansatte. Norges Bank har ingen garantier for at ikke noe av dem lekker informasjon og får betalt for det.

Øystein Olsen og Hovedstyret er overbevist om at Nicolai Tangen er den Oljefondet trenger på grunn av hans kompetanse, erfaring, motivasjon, ledelsesfilosofi og etiske bevissthet.

De har tatt ham til seg. De slipper ham ikke, uansett hva andre måtte mene. Selv etter to måneder med bråk, mener Øystein Olsen og hovedstyret at de har skutt «gullfuglen»

​Kutt i offentlig sektor

Selvsagt kan offentlig sektor bygges ned, om politikerne vil og tar sjansen. En del av det Stein-Lier Hansen tar til orde for, er prat og bomskudd, men han har også noen fulltreffere.

Direktøren i Norsk Industri, Stein-Lier Hansen, har i Dagens Perspektiv tatt til orde for at offentlig sektor bør reduseres til fordel for privat sektor.

LES OGSÅ | Stein Lier-Hansen: Offentlig sektor må bygges ned

LES OGSÅ | – Kutter vi 400 mrd på stats­budsjettet, er vi på nivå med ­svenskene

I et innlegg i Klassekampen i dag utdyper han kritikken som et svar til Mette Nord i Fagforbundet som mener hans omtale av offentlig sektor rammer de ansatte. 

Bomskuddet først. Lier-Hansen etterlyser «dramatisk bedre ledelse» i offentlig sektor. Med jevne mellomrom er det noen fra næringslivet som kommer trekkende med dette. Det ligger ofte mellom linjene at det er i næringslivet man kan ledelse og at ledere i offentlig sektor har noe å lære.

Ledere i offentlig sektor kan si det samme. Det mangler da ikke på dårlig ledelse i næringslivet.

Selvsagt kan det ledes bedre både i offentlig sektor og i næringslivet. Men det blir ikke mer enn prat å snakke om bedre ledelse, særlig gjelder det for offentlig sektor. Grunnen er at det er en så sterk politisk styring.

I et innlegg i Klassekampen i dag utdyper han kritikken som et svar til Mette Nord i Fagforbundet som mener hans omtale av offentlig sektor rammer de ansatte. 

Bomskuddet først. Lier-Hansen etterlyser «dramatisk bedre ledelse» i offentlig sektor. Med jevne mellomrom er det noen fra næringslivet som kommer trekkende med dette. Det ligger ofte mellom linjene at det er i næringslivet man kan ledelse og at ledere i offentlig sektor har noe å lære.

Ledere i offentlig sektor kan si det samme. Det mangler da ikke på dårlig ledelse i næringslivet.

Selvsagt kan det ledes bedre både i offentlig sektor og i næringslivet. Men det blir ikke mer enn prat å snakke om bedre ledelse, særlig gjelder det for offentlig sektor. Grunnen er at det er en så sterk politisk styring.

«Stein Lier-Hansen vil sikkert oppdra politikerne også. Det er det god grunn til»

Stein Lier-Hansen vil sikkert oppdra politikerne også. Det er det god grunn til, men det er nå en gang de politikerne vi har, og som demokratiet har gitt oss. Det er disse velgerne vil ha.

Politikerne vil det beste og vil støtte det meste. Der det gis støtte, må det rapporteres og kontrolleres. De pøser på med lover og reguleringer, rettigheter, åpenhetskrav og medbestemmelse. Dette medfører en sterk økning i antallet byråkrater.

Mediene går fort i fistel om det gjøres den minste feil i offentlig sektor. Derfor kreves det mer kontroll og tettere med tilsyn.

Det snakkes om tillit, men det er mest kontroll ledere i offentlig sektor merker.

Skal vi få mindre byråkrati, må vi ha mindre politisk styring, færre lover, mer tillit og mindre kontroll.

Stein Lier-Hansen har helt rett i at færre kommuner over tid ville gitt reduksjoner i offentlig sektor, men ikke betydelig.

Han mener det vil gi færre høvdinger og flere indianere, i betydning ordfører og kommunedirektører.

Han har rett et stykke på vei. Større enheter har imidlertid en tendens til å legge på seg mye demokratisk fett slik trendene, påleggene og forventningene til forvaltningen er for tiden.

Han har også rett i at det ville bety reduksjon i offentlig sektor om vi la ned fylkeskommunene.

«Vi er litt over fem millioner, men er rigget som om vi var 50-60 millioner», sier han. Politikerne strever med, og i det daglige må det brukes mye ressurser på, å få til en effektiv oppgave- og ansvarfordeling mellom de tre forvaltningsnivåene.

I forrige uke meldte Unge Venstre at det har gitt opp en av partiets flaggsaker; regionsreformen.

Kulturminister Abid Raja latt være å overføre ansvaret for kultursektoren til fylkene med henvisning til koronakrisen og betydelig motstand i sektoren.

«Hadde en beskattet eiendom hardere i en tid hvor renten er lav, ville flere investorer kommet til at det mest lønnsomme kan være å investere i næringsvirksomhet»

Lier-Hansen beveger seg på gyngende grunn når han i oppfølgingsintervju snakker om at sykehusene må kunne drives mer effektivt.

Han lurer på hvorfor vaskeriet, kjøkkenet og infrastrukturen ikke kan være privat? Hva er poenget med det? Det er et trospostulat å hevde det blir mer effektivt å kjøpe disse tjenestene fra private.

Det er et lite poeng å slanke offentlig sektor ved å la det offentlige holde livet i flere private aktører. Poenget må være å få ned kostnadsbruken i offentlig sektor.

Det Lier-Hansen er mest opptatt av naturlig nok, er industrien.

– Det er kamp om arbeidskraften, sier han. Derfor må målet være at to tredjedeler jobber i privat sektor, og særlig i eksportrettede næringer.

Problemet er ikke at offentlig sektor rapper arbeidskraft fra privat sektor.

Problemet er vel heller det at det skapes for få arbeidsplasser i eksportrettede næringer. Det er for mange investorer som heller vil investere i eiendom framfor ny industri.

Snart må politikerne rydde opp i dette. Hadde en beskattet eiendom hardere i en tid hvor renten er lav, ville flere investorer kommet til at det det mest lønnsomme kan være å investere i næringsvirksomhet.

Trump- en vandrende katastrofe

Om det er nok klokskap og fornuft igjen i USA til å få båret Donald Trump ut av Det hvite hus, er det lite som tyder på at Joe Biden vil klare å få et samfunn som er skjevutviklet over tiår, på rett kurs igjen.

Hvis demokratiet i USA fungerer som det skal, vil Donald Trump bli banket ned i støvlene av Joe Biden ved valget i november.

Demokratiet i USA holder imidlertid på å gå av hengslene. Trump har fortsatt en oppslutning på rundt 40 prosent selv etter koronakrisen, økonomiske krise og de voldsomme demonstrasjonene etter drapet på Georg Floyd.

USA preges av dyp splittelse. De amerikanske samfunnsmodellene knaker i sammenføyningene.

De som hevder det kan komme noe godt ut av de voldsomme protestene etter drapet på Floyd, håper fortvilet på sannheten i ordene om at «ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe.

Oppslutningen om Trump har riktignok falt noe, og flere fremstående representanter for republikanske partiet har kommet med sterk kritikk av Trump.

Det biter ikke på ham. I går tvitret han at 75 åringen som ble dyttet av politiet og ble påført en alvorlig hodeskade da han deiste i bakken, var et avtalt spill.

Trump hevder han var en provokatør og at han falt hardere enn han ble dyttet.

Blant Trumps støttespillere blir dette oppfattet som en sannhet, mens det i beste fall er en vill spekulasjon, i verste fall en ren løgn.

Slik holder han på. Han har servert tusenvis av slike spekulasjoner og løgner. Trump er ikke opptatt av hva som er sant, men hva han kan oppnå med en påstand eller et utspill.

Politiske motstandere har gitt ham opp. Han er umulig å ha dialog med. Ingen kan vite hva han kan finne på å servere på Twitter.

Den som våger å kritisere ham, blir garantert utskjelt eller ærekrenket på Twitter.

«Det meste han foretar seg gir stryk i ledelse og oppførsel. Det gir han katten i»

Donald Trump har lagt seg på et nivå langt under anstendighet og rimelighet. Andre politikere vegrer seg for å synke ned til dette nivået. Trump utnytter muligheten til å herje på.

Det meste han foretar seg gir stryk i ledelse og oppførsel. Det gir han katten i. Han ser på seg selv som suveren. 

Trump får energi av splid og konflikter. Han er en mester til å utnytte slike situasjoner til egen fordel, rett og slett fordi han ikke bryr seg med det som er sant, men serverer løgner, halvkvedede viser og manipulasjoner.

Hitler kom til makten i Tyskland i mellomkrigstiden ved å utnytte kaos, spenninger og frustrasjoner i befolkningen.

Han tiltok seg stadig mer makt ved peke på behovet for lov og orden. Hitler produserte fiendebilder og fikk støtte for å ta opp kampen mot fiendene.

Når Trump tar til orde for å sette inn hæren for å stagge protestantene og skape ro og orden, forteller det hvor langt han er villig til å gå for å bruke makt for å få det som han vil.

Det er ikke grunnlag for å hevde at Trump har planer om å tilta seg diktatorisk makt i USA.

Han er «bare» en inkompetent og egosentrert politiker med sterke narsissistiske trekk, en selvtillit uten kontakt med realitetene og til tider emosjonell ubalanse.

Når Donald Trump kunne bli valgt til president og når  store velgergrupper fortsatt støtter ham, forteller dette at noe har gått galt i det amerikanske samfunnet.

Trump utnyttet for fire år siden misnøye og frustrasjon hos velgere som tidligere hadde stemt på Barak Obama.

Obama var president i 8 år fra 2009. Han ble møtt med enormt store forventninger, men maktet ikke å gjøre vesentlige endringer i det amerikanske samfunnet.

Noe av forklaringen er at Representantene hadde flertall i Kongressen.

«Det er mye Biden mangler, men han har heldigvis lite av det Trump har alt for mye av»

En stor del av Demokratene oppfatter i dag Obama som en «status quo»-politiker.

Bernie Sanders kaller seg en slags sosialist og ga Hillary Clinton kamp om nominasjonen for fire år siden. Clinton og Obama står nær hverandre politisk.

Det er flere radikale politikere som kjempet for å bli Demokratenes kandidat ved presidentvalget. Det ble den moderate Joe Biden som ble valgt.

Jo Biden er 78 år og fremstår ikke med styrke og visjoner.

Han vil etter all sannsynlighet bli en svakere president enn Barak Obama var og Hillary Clinton kunne ha blitt.

Det er vanskelig å tro at Biden vil være i stand til å ta de grep som trengs for å få det amerikanske samfunnet på sporet igjen.

Bidens store bragd vil kunne bli å få Trump båret ut av Det hvite hus. Det er ikke lite.

USA trenger noe langt mer.

Når det oppstår dyp splittelse i et demokrati, er det vanskelig å få samlet seg om de grep som trengs for å løse problemene.

Det krever en president med stor gjennomslagsevne, som kan bygge tillit ut over egne rekker og finne samlende løsninger.

Det er mye Biden mangler, men han har heldigvis lite av det Trump har alt for mye av.

Arbeidsplasser framfor klima

Det er bare for miljøbevegelsen, MDG, SV og AUF å innse: Når oljelobbyen, LO og NHO samler seg til interessekamp, vinner olje over klima. Det vil skje igjen

Når Ap, Frp og Sp er blitt enige med regjeringen om en krisepakke for olje- og leverandørindustrien, legger det føringer som vil ha betydning for den olje- og klimapolitikken som vil bli ført i lang tid framover.

Det vil ikke bli tatt noen grønne sjumilssteg som vil svekke oljeindustrien så lenge olje og gass er det mest lønnsomme vi kan drive med og et par hundre tusen mennesker sikres jobb.

Oljeindustrien er landets største og viktige næring. Oljeselskapene tjener så godt at de betaler 78 prosent skatt, mens annen industri betaler 22 prosent. Det hører riktignok med til bildet at staten tar det meste av kostnadene med å lete etter olje.

«Når nye felt blir bygd ut, betyr det en forlengelse av olje- og gassvirksomheten. Det burde ikke gi MDG, SV og AUF pustebesvær»

Når lønnsomheten i oljeindustrien faller dramatisk, kan en ikke føre denne modellen videre. Da vil det ikke bli investert i utbygging av felt der det er funnet olje. Det mest effektive tiltaket er å gi oljeselskapene skattelette slik at de kan fortsette å bygge ut nye felt og gi oppdrag til leverandørindustrien.

Når nye felt blir bygd ut, betyr det en forlengelse av olje- og gassvirksomheten. Det burde ikke gi MDG, SV og AUF pustebesvær. Flertallet på Stortinget har ingen planer om å bremse eller nedbygge olje- og gassindustrien så lenge den gir god lønnsomhet. Planen er å få ned CO2-utslippene ved elektrifisering av sokkelen og komme i gang med lagring av C02.

Når flertallet på Stortinget også er blitt enig om hvor iskanten skal gå, handler det om det samme. Vi skal fortsatt legge til rette for olje- og gassaktivitet i Barentshavet, dersom det er lønnsomt. Og det håper flertallet på Stortinget at det er.

Alle partiene vil dessuten satse sterkere på havvind. Det bør kunne bli lønnsomt. Noen håper at vi også skal kunne produsere hydrogen av naturgass. Det er mer tvilsomt om det kan bli lønnsomt, mener regjeringen.

Havvind og CO2-lagring kan gi en del oppdrag til norsk leverandørindustri. Men det er ikke slik at grønn energi kan ta den plassen olje og gass har i dag. Norsk leverandørindustri må basere seg på olje og gass i flere tiår framover.

Oljeprisen er nå over 40 dollar fatet og kryper sakte oppover. Det kan være den ender over 60 dollar fatet i løpet av året. Da kan en hel bransje puste lettet ut – for denne gangen.

Det store bildet er imidlertid at lønnsomheten innen olje og gass er på vei nedover. Det betyr at det ikke vil være mulig å opprettholde leverandørindustrien på dagens nivå.

Det må etableres ny industri for å styrke Norges posisjon som en industrinasjon. Det er ingen framtid for deler av dagens leverandørindustri. Hvor raskt nedbyggingen av oljeaktiviteten vil skje og hvor store deler av leverandørindustrien som vil få problemer, vet vi ikke.

SV, MDG og AUF forsøker å skape et inntrykk av at staten gir penger til oljeindustrien. Det er ikke det som skjer. Staten gir skattelette for å forhindre at oljeindustrien bygges ned framfor å investere i ny aktivitet. I løpet av fem år regner flertallet på Stortinget med at de grep det nå gjør ved endringer i avskrivningsreglene og bruk av friinntektene vil gi mer penger til både staten, oljeselskapene og leverandørindustrien. Og det aller viktigste, det vil trygge tusenvis av arbeidsplasser.

Det er ingen garanti for at det vil skje, men det er sannsynlig.

Flertallet på Stortinget, og i særdeleshet Ap, forsøker å selge krisepakken til oljenæringen inn som et tiltak som vil styrke mulighetene for å få ned klimautslippene. Det er en sannhet med modifikasjoner. Krisepakken handler først og fremst om at oljenæringen skal kunne fortsette mest mulig som før krisen.

Skatteregimet for oljenæringen er kommet i spill. Hvis LO og NHO igjen samler seg om et krav om at næringen permanent må få skattelette for at de skal kunne opprettholde aktivitet og arbeidsplasser, kan de regne med å vinne fram.

«Staten bør ta en mindre andel av kostandene med å lete etter olje, og skatten for oljeselskapene bør settes ned»

Det politiske flertallet vil vegre seg for å ofre arbeidsplasser innen olje og gass av hensyn til klima. Det vil være markedet, ikke politikerne, som avgjør når og hvordan oljenæringen skal bygges ned.

Neste år er det valg. Da kan vi ikke forvente oss utspill fra det politiske flertallet som sår tvil om oljenæringens framtid. Men i 2022 bør regjeringen legge opp til en permanent endring i skatteregimet for næringen. Staten bør ta en mindre andel av kostandene med å lete etter olje, og skatten for oljeselskapene bør settes ned.

Staten bør ta mindre, og oljeselskapene større risiko ved å lete etter olje. Vi bør ikke komme i den situasjonen at staten dekker milliarder av kostnader for å lete etter olje, men at oljeselskapene med en skatt på 78 prosent konkluderer med at det ikke blir lønnsomt å bygge ut et felt der det er olje eller gass.

I statens styringsgrep

Koronakrisen med Bent Høie i førersetet er et nytt eksempel på at politikerne sentralt vil ha full styring med det de mener er viktig. Det blir ikke mer myndighet til kommunene, og enda mindre til fylkene

Når historien skal skrives, vil en undre seg over at landets kommuner godtok at staten fikk bestemme at virksomheter skulle stenges og strenge restriksjoner gjelde i månedsvis selv om det ikke var spor av koronasmitte i området.

De har vitterlig kommunale smittevernmyndigheter i hver eneste kommune, men de hadde ikke noe de skulle ha sagt. Deres jobb ble å være enige med det de statlige helsemyndighetene bestemte. Ferdig med den saken.

Noen kommuner gikk riktignok lenger enn det de sentrale myndighetene la opp til. De såkalte  «søring-karantenene» varte riktignok ikke lenge etter at regjeringen ba om at de ble opphevet.

I Kristiansand har stat og kommune kollidert med hverandre i tolkningen av smittevernrådene.

Dyreparken i Kristiansand har delt inn utescenen i fire områder med egne gangsoner fra parkeringsplassen og til toaletter. Planen er å kjøre de populære Kaptein Sabeltann-forestillingene for 800 publikummere.

«Når Høie først hadde tatt en avgjørelse, fulgte selvsagt Helsedirektoratet opp»

Opplegget er blitt godkjent av kommuneoverlege Dagfinn Harr som har ansvaret for smittevernet i kommunen.

Da dette ble kjent, kunne helseminister Bent Høie på strak arm slå fast i en samtale med VG at dette er i strid med de nasjonale smittevernreglene.

Det er en grense på 200 for et arrangement – og arrangementer kan ikke deles opp.

Når Høie først hadde tatt en avgjørelse, fulgte selvsagt Helsedirektoratet opp.

Høie kunne sagt at regelen med 200 gjelder, men dersom deltakere fysisk kan holdes adskilt og kommuneoverlegen godkjenner opplegget, kan antallet utvides.

Han kunne ha minnet om at det også skal tas hensyn til hvordan folk kommer seg fram og tilbake til arrangementet.

Men nei. Staten bestemmer. De lokale myndighetene som kjenner forholdene, har å innrette seg etter det som bestemmes sentralt.

Helsedirektoratets forslag om at en heller kan holde flere forestillinger på 200 etter hverandre, tyder ikke på at de har særlig peiling på arrangementsøkononi.

Det er betydelige kostnader knyttet til et arrangement. Hvis en ikke kan få billettinntekter fra mer enn 200 deltakere, er det vanskelig å få dekket kostander til vakter, teknikk og utøvere.

Resultatet av denne konflikten kan bli at forestillingen som mange tusener planlegger å se i sommer, blir avlyst.

Det gir reduserte inntekter, ikke bare til de medvirkende, men også til Dyreparken og andre tjenesteytere i Kristiansand. Slik hemmes kultur- og næringsliv å komme seg på fote igjen.

Koronakrisen er spesiell, men den er illustrerer samtidig hvordan det fra sentralt hold tenkes om forholdet til de to andre forvaltningsnivåene, fylke og kommune.

Regjeringen taler varmt og sterkt om å delegere ansvar og styrke demokratiet både på fylkes- og kommuneplan.

Regionsreformen trekkes fram som bevis på det. Færre fylker skulle bety at større ansvar og mer myndighet skulle bli overført fra staten til fylkene.

Den som leser en fagbok i strategi, vil ha merket seg at Henry Mintzberg mener det ikke er grunn til å tro på alt «strategipratet» som serveres fra toppen av en organisasjon.

Planer og intensjoner betyr ikke all verdens når det kommer til stykke. Strategi er derimot det som er forankret, en beskrivelse av det som faktisk skjer. Her en nåtid og fortid like viktig som ord om framtid.

Slik sett er koronakrisen et sannhetens øyeblikk. Når saker anses som viktige, faglige eller politisk, er det staten som vil styre.

«Mediene og politikerne som kollektiv er også drivkrefter for en mer sentralistisk tankegang»

Mediene og politikerne som kollektiv er også drivkrefter for en mer sentralistisk tankegang. Statsråder blir gjort ansvarlig for alt mulig, også saker som det er opp til fylker og kommuner å avgjøre.

Når en statsråd først blir gjort ansvarlig,  vil en også ha myndighet til å få gjort noe med det en blir holdt ansvarlig for.

Høyre har vært tydelige på at det fungerer for dårlig å fordele ansvar på tre forvaltningsnivåer. De vil ha større kommuner og droppe fylkene.

Regjeringen har endt opp med et kompromiss med færre fylker og en beskjeden reduksjon i antallet kommuner.

I forrige uke kunne Unge Venstre fortelle at de er blitt enige med Høyre. De mener regionreformen er mislykket og vil legge ned fylkeskommunen.

– Regionreformen skulle flytte masse makt fra staten til fylkeskommunene. Det har man ikke fått til, kun kosmetisk endringer. Det kan ikke rettferdiggjøre et fordyrende og unødvendig organ som ikke har legitimitet i befolkningen lenger, sier Sondre Hansmark, leder av Unge Venstre, til Aftenposten.

Unge Venstre vil nå prioritere arbeidet med slå sammen kommuner til større enheter.

Venstre ivret for regionreformen. Etter utspillet fra Unge Venstre bør de nok stryke denne reformen for listen over hva de har oppnådd. Venstre har også ansvar for at fylkene ikke blir det de var tiltenkt.

«Det er oppskriften på at det meste vil forbli som det er»

Abid Raja har utsatt overføringen av ansvaret for kulturbevilgningene til fylkene med henvisning til koronakrisen.

Det skulle ha skjedd fra årsskiftet av. Regjeringen legger neppe opp til at det skal skje fra 1. januar 2022 av. Kulturlivet ønsker ikke dette. For Venstre er det ingen god sak i et år preget av valgkamp.

Vinner de rødgrønne valget neste år, er det ganske sikkert at Troms og Finnmark blir egne fylker igjen. Viken kan også bli oppløst slik at vi enten ender opp med Østfold, Akershus og Buskerud eller at en deler Viken i to, øst og vest for Oslo.

De andre fylkene bør en klare å holde samlet.

Om de rødgrønne danner regjering neste høst, vil de neppe samle seg om å avvikle fylkene eller gi de større ansvar.

Sp vil at fylker og kommuner skal få være i fred og selv finne ut av om de vil slå seg sammen. Det er oppskriften på at det meste vil forbli som det er.