Leder: Ledelse med tro

Gro tapte EU-kampen fordi hun satset for mye på fornuft og for lite på følelser. Men sine planer og strategier opptrer Kerry som rasjonell, mens Bush vil framstå som en emosjonell leder som taler til hjertene. Men når følelser frikobles fornuft, nærmer han seg fundamentalismen, skriver redaktør Magne Lerø.

«Jeg tror» – «Jeg har en plan». Slik summerer Financial Times på lederplass opp valgstrategien til henholdsvis Georg W. Bush og John F. Kerry så langt. Bush satser på å nå det amerikanske folks hjerte med sin vektlegging på tradisjonelle verdier, å løfte fram USAs enestående oppgave i verden og troen på at det blir best når mennesker gis frihet til å realisere sine drømmer uten mer innblanding fra myndighetene enn høyst nødvendig. Bush vil fremheve storheten i det amerikanske samfunnet og fokusere på alt det positive. Den eneste trusselen han ser er terrorismen, og med sin enkle retorikk bringer han oss tilbake i den kalde krigen. Til tross for alle problemene knyttet til Irak, setter Bush alt inn på å framstå som den troverdige i kampen mot terrorismen. Han bedyrer at han er dypt forpliktet på å gjøre alt som er nødvendig for å beskytte folket og bevare nasjonens verdier. Bush har et enkelt budskap. Han taler til hjertet, appellerer til følelser og er opptatt av de store linjer. Han vil ikke fortape seg i de politiske hverdagsutfordringer.

Kerry går et skritt videre, fra visjonsplanet til strategier og planer som forteller hva han faktisk akter å foreta seg dersom han blir valgt. Han forsøker å plukke fra hverandre de visjonære tankene som Bush strør rundt seg med og dokumentere at det er prat som ikke gir resultater. Han har satt inn hovedangrepet mot Irak-politikken til Bush, men listen over alt som er galt i det amerikanske samfunnet og som det må gjøres noe med, blir stadig lenger. Bush framstilles som en maktesløs president som holder seg med store ord mens utviklingen i det amerikanske samfunnet går i gal retning.

Kerry taler til folks fornuft og forsøker å få folk til å forstå at det er nødvendig med en ny politiske kurs.

Det er ikke godt å vite hvem som trekker det lengste strået til slutt. Ofte feilberegner ledere betydning av å nå inn til hjertene. Mange velgere som er i tvil, gir til slutt sin stemme til den som på en eller annen måte har rørt ens hjerte, som man har tillit til og som virker overbevist om at han vil det beste for folket. Vi kan synes mye av det Georg W. Bush kommer med er både tvilsomt og håpløst, men han er en kommunikator som når fram til amerikanere.

Kerry vil ikke vinne valget på å forsøke å radbrekke Bush. Utfordringen for ham er også å tegne et ønsket framtidsbilde og tenne folk med sine visjoner.

Forholdet mellom fornuft og følelse i politisk sammenheng har en parallell til vår egen EU-kamp. Gro Harlem Brundtland førte en målbevisst kamp for å få velgerne til å forstå at det mest fornuftige var å bli med i EU. EU-motstanderne spilte på folks følelser. I EU-kampen var det følelsene som vant over fornuften – og makten.

Tian Sørhaug ved Senter for teknologi, innovasjons og kultur ved Universitetet i Oslo er en av de som står sentralt i teoridannelsen om ledelse her i landet. I sin nye bok er han oppatt av visjoner og ledelse. I den forbindelse uttalte han til Ukeavisen Ledelse i forrige uke at ledelse nettopp har med et trosforhold å gjøre

– Ledelse er ikke det samme som å vite, man må tro på grunnlaget for sine beslutninger. Lederen må møte forandringer, ikke bare ved selv å tro, men ved å få folk til å tro, hevder Sørhaug. Han advarer samtidig mot at man hengir seg til tro og kobler ut fornuften. Da ender man i fundamentalismen.Men sin terrorismeretorikk beveger Georg Bush seg mot fundamentalismen. Bush har gått for langt i sin tro og skapt større utrygghet og flere konflikter i verden. Han er like mye en troende på villspor som en visjonær leder for det folk han vil tjene.

Leder: «Storebror ser deg»-samfunnet er her

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror, skriver redaktør Magne Lerø.

Stavangerjournalisten Stein Viksveen måtte kjempe sin livs kamp for å tilbakevise anklagene om at han var storspionen Lanze. Det førte ham inn i de hemmelige tjenesters verden. I flere år har han studert hvordan de hemmelige tjenestene fungerer den dag i dag. Nå kommer han med en bok som dokumenterer at vi etter 11. september er på vei inn i «storebror ser deg»-samfunnet med rekordfart.

– Dataarkivene i EU er bunnløse. Det registreres hvem 450 millioner mennesker har kontakt med, sier Viksveen til Dagbladet.

Georg Apenes, direktør i Datatilsynet, mener Viksveen bringer en oppsiktsvekkende dokumentasjon i boken «overnasjonale nettverk». Viksveen forteller at han har fått hjelp fra eksperter i mange land som anonymt har fortalt ham hvordan det fungerer. Han mener USA etter 11. september er i ferd med å iverksette det han kaller en total overvåkning. Alle som kan ha opplysninger som myndighetene kan ha interesse av blir pålagt i land etter land å ta vare på alle elektroniske spor i hele 36 måneder. Det opprettes gigantiske databaser som kan krysskjøre dokumentasjon.

Kampen mot terror er begrunnelsen for at overvakningen nå skyter større fart enn folk er klar over. Tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad, som i boken «Oppgjør» tok et oppgjør med de hemmelige tjenester og den fjerde tjeneste i Norge, sier han nå ikke «følger med». Han mener politikerne ikke fulgte opp som de burde etter Lundkommisjonen. Det virker som om Hammerstad nå har gitt opp sin kamp mot ulovlig overvåkning.

Det har ikke de to kontroversielle forfatterne Hans Henrik Ramm og John M. Setsaas gjort. De arbeider med en bok om de hemmelige tjenester som er uten offentlig kontroll og har gjennomgått situasjonen i en rekke land i Europa.

De misbruk av de hemmelige tjenester som ble avdekket blant annet gjennom Lundkommisjonen, skjedde i forlengelsen av den kalde krigen. Etter 11. september er nå en ny kald krig på gang. Det er naivt tro at det nå ikke skjer ulovlig overvåkning.

Datatilsynet er ikke utstyrt med de fullmakter og muskler som skal til for å demme opp for det overvåkningspresset som et lite land som Norge utsettes for. Dette presset så vi i forbindelse med anklagene mot mulla Krekar.

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror.

Når så store data om oss er samlet, åpner det også for misbruk som andre enn myndigheten står bak. Myndighetene kan tross alt hevde at de har en god hensikt med å samle inn alt de kan komme over om oss. Vi kommer nok i framtiden til å se eksempler på opplysninger på avveie. Stein Viksveen bidrar nå til å åpne våre øyne. Det er betingelsen for at vi kan oppdage den virkeligheten vi er en del av og ta styringen.

 

Leder: «Storebror ser deg»-samfunnet er her

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror, skriver redaktør Magne Lerø.

Stavangerjournalisten Stein Viksveen måtte kjempe sin livs kamp for å tilbakevise anklagene om at han var storspionen Lanze. Det førte ham inn i de hemmelige tjenesters verden. I flere år har han studert hvordan de hemmelige tjenestene fungerer den dag i dag. Nå kommer han med en bok som dokumenterer at vi etter 11. september er på vei inn i «storebror ser deg»-samfunnet med rekordfart.

– Dataarkivene i EU er bunnløse. Det registreres hvem 450 millioner mennesker har kontakt med, sier Viksveen til Dagbladet.

Georg Apenes, direktør i Datatilsynet, mener Viksveen bringer en oppsiktsvekkende dokumentasjon i boken «overnasjonale nettverk». Viksveen forteller at han har fått hjelp fra eksperter i mange land som anonymt har fortalt ham hvordan det fungerer. Han mener USA etter 11. september er i ferd med å iverksette det han kaller en total overvåkning. Alle som kan ha opplysninger som myndighetene kan ha interesse av blir pålagt i land etter land å ta vare på alle elektroniske spor i hele 36 måneder. Det opprettes gigantiske databaser som kan krysskjøre dokumentasjon.

Kampen mot terror er begrunnelsen for at overvakningen nå skyter større fart enn folk er klar over. Tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad, som i boken «Oppgjør» tok et oppgjør med de hemmelige tjenester og den fjerde tjeneste i Norge, sier han nå ikke «følger med». Han mener politikerne ikke fulgte opp som de burde etter Lundkommisjonen. Det virker som om Hammerstad nå har gitt opp sin kamp mot ulovlig overvåkning.

Det har ikke de to kontroversielle forfatterne Hans Henrik Ramm og John M. Setsaas gjort. De arbeider med en bok om de hemmelige tjenester som er uten offentlig kontroll og har gjennomgått situasjonen i en rekke land i Europa.

De misbruk av de hemmelige tjenester som ble avdekket blant annet gjennom Lundkommisjonen, skjedde i forlengelsen av den kalde krigen. Etter 11. september er nå en ny kald krig på gang. Det er naivt tro at det nå ikke skjer ulovlig overvåkning.

Datatilsynet er ikke utstyrt med de fullmakter og muskler som skal til for å demme opp for det overvåkningspresset som et lite land som Norge utsettes for. Dette presset så vi i forbindelse med anklagene mot mulla Krekar.

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror.

Når så store data om oss er samlet, åpner det også for misbruk som andre enn myndigheten står bak. Myndighetene kan tross alt hevde at de har en god hensikt med å samle inn alt de kan komme over om oss. Vi kommer nok i framtiden til å se eksempler på opplysninger på avveie. Stein Viksveen bidrar nå til å åpne våre øyne. Det er betingelsen for at vi kan oppdage den virkeligheten vi er en del av og ta styringen.

 

Leder: Statoils delvise innrømmelse

Vi har aldri sett for oss at Statoils styreformann, Jannik Lindbæk, som gjennom Transparency International har vært med å fronte kampen mot korrupsjon, skulle stille seg i spissen i et forsøk på å hvitvaske Statoil juridisk i Iran-skandalen, skriver redaktør Magne Lerø.

Statoils styreformann, Jannik Lindbæk, har gjennom Transparency International vært med på å fronte kampen mot korrupsjon. Det skulle tatt seg ut om han i flere år framover måtte ha frontet Statoil i kampen for å hvitvaske seg i Iran-skandalen. Lindbæk er neppe i tvil om at Statoil i denne saken brøt sitt eget regelverk, og i det minst opptrådte på kanten både av norske og internasjonale lover. Derfor har vi aldri sett for oss noe annet enn at Statoil ville vedta boten på 20 millioner og forsøke å legge Iran-skandalen bak seg. Hvis han virkelig mener Statoil er helt uskyldig strafferettslig sett, burde han ha nektet å betale boten.

Tidligere konsernsjef Olav Fjell sier han forstår styrets avgjørelse. Personlig ville han nok vært mer fornøyd om Statoil-styret hadde avvist å betale boten og sagt at denne saken har fått dimensjoner som den ikke fortjener. Statoil sier de ikke erkjenner straffeskyld, men når de betaler 20 millioner, kan vi ikke oppfatte dette annerledes enn som en delvis innrømmelse. Lindbæk gjør det samtidig klart at Statoil ikke har fulgt sine egne regler i denne saken. I det ligger det implisitt at han mener det var riktig at Olav Fjell gikk av.

Det kan tenkes at forhenværende utenlandsdirektør Richard Hubbard nekter å betale sin bot på 200 000 kroner. Da må hele saken rulles ut i rettsapparatet. Men Hubbard er sannsynligvis klok nok til å forstå at han neppe er tjent med at det skjer. Han får gjøre som Statoil – betale – men si at han ikke erkjenner noe straffeskyld. Dette vil gi minst omdømmeskader både for Hubbard og Statoil i tiden framover.

Det amerikanske kredittilsynet SEC er også begynt å granske Statoils Iran-skandale. Det er ikke urimelig at SEC ser nærmere på en sak der Statoil idømmes en straff. Men ennå er det ikke holdepunkter for å hevde at SEC kommer til å forfølge Statoil rettslig. Flere har spekulert på om Statoil ville nekte å betale boten på 20 millioner for å stå sterkere i en eventuell tiltale fra SEC. Men SEC vil nok kjøre saken på egne premisser og ut fra eget regelverk. Statoilsaken vil fortsatt spøke i bakgrunnen en tid framover. Men i går tok styret et langt skritt i riktig retning.

Leder: Statoils delvise innrømmelse

Vi har aldri sett for oss at Statoils styreformann, Jannik Lindbæk, som gjennom Transparency International har vært med å fronte kampen mot korrupsjon, skulle stille seg i spissen i et forsøk på å hvitvaske Statoil juridisk i Iran-skandalen, skriver redaktør Magne Lerø.

Statoils styreformann, Jannik Lindbæk, har gjennom Transparency International vært med på å fronte kampen mot korrupsjon. Det skulle tatt seg ut om han i flere år framover måtte ha frontet Statoil i kampen for å hvitvaske seg i Iran-skandalen. Lindbæk er neppe i tvil om at Statoil i denne saken brøt sitt eget regelverk, og i det minst opptrådte på kanten både av norske og internasjonale lover. Derfor har vi aldri sett for oss noe annet enn at Statoil ville vedta boten på 20 millioner og forsøke å legge Iran-skandalen bak seg. Hvis han virkelig mener Statoil er helt uskyldig strafferettslig sett, burde han ha nektet å betale boten.

Tidligere konsernsjef Olav Fjell sier han forstår styrets avgjørelse. Personlig ville han nok vært mer fornøyd om Statoil-styret hadde avvist å betale boten og sagt at denne saken har fått dimensjoner som den ikke fortjener. Statoil sier de ikke erkjenner straffeskyld, men når de betaler 20 millioner, kan vi ikke oppfatte dette annerledes enn som en delvis innrømmelse. Lindbæk gjør det samtidig klart at Statoil ikke har fulgt sine egne regler i denne saken. I det ligger det implisitt at han mener det var riktig at Olav Fjell gikk av.

Det kan tenkes at forhenværende utenlandsdirektør Richard Hubbard nekter å betale sin bot på 200 000 kroner. Da må hele saken rulles ut i rettsapparatet. Men Hubbard er sannsynligvis klok nok til å forstå at han neppe er tjent med at det skjer. Han får gjøre som Statoil – betale – men si at han ikke erkjenner noe straffeskyld. Dette vil gi minst omdømmeskader både for Hubbard og Statoil i tiden framover.

Det amerikanske kredittilsynet SEC er også begynt å granske Statoils Iran-skandale. Det er ikke urimelig at SEC ser nærmere på en sak der Statoil idømmes en straff. Men ennå er det ikke holdepunkter for å hevde at SEC kommer til å forfølge Statoil rettslig. Flere har spekulert på om Statoil ville nekte å betale boten på 20 millioner for å stå sterkere i en eventuell tiltale fra SEC. Men SEC vil nok kjøre saken på egne premisser og ut fra eget regelverk. Statoilsaken vil fortsatt spøke i bakgrunnen en tid framover. Men i går tok styret et langt skritt i riktig retning.

Leder: Høybråten-korstog mot alkohol

Dagfinn Høybråten nekter å bøye seg for alkoholliberalistene i EU. Det kan hende han blir stående tomhendt igjen. Men det er Høybråten som har rett, og han fortjener honnør for at han vil kjempe for den politikken han tror på, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten nekter å bøye seg for alkoholliberalistene i EU. Når han møter sine nordiske ministerkollegaer på mandag, klasker han i bordet en rapport som konkluderer med at alkohol skaper like mye død og bedervelse som tobakk. Høybråten har jobbet med avgiftsproblematikken knyttet til alkohol etter at statsminister Kjell Magne Bondevik i august fikk de andre nordiske ministrene med seg i et forsøk på å påvirke EU til å gi rom for å beholde et høyt avgiftsnivå på alkohol. I Sverige har en utsatt en betydelig reduksjon i alkoholavgiftene. I Finland og flere land i Baltikum vil politikerne sette opp igjen alkoholavgiftene etter at vold og skader av alkoholbruk har vokst faretruende som følge av nedsatte avgifter og økt forbruk.

Nationen har fått tak i Høybråtens 39 siders rapport. Her heter det at 1,8 millioner mennesker dør verden over hvert år som følge av alkoholrelaterte skader. Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) er alkohol den største risikofarene for folkehelsen. I EU er den liberalsistiske alkoholpolitikken nærmest å regne som en hellig ku. Men Dagfinn Høybråten gir seg ikke. Han vil åpne EU-ministrenes øyne og få de til å innse at det er nødvendig å demme opp for alkoholens skadevirkninger. Samfunnet har ikke råd til å betale for alle alkoholskadene.

– Det kan sies å være to tog i EU, et frihandelstog (lyntog) og et folkehelsetog (damplokomotiv), heter det i rapporten. Høybråten vil bremse lyntoget og få fart på damplokomotiver.

Han må slite for å overbevise danskene. Danmarks skatteminister Svend Erik Hovmand har sagt at de er rede til ytterligere avgiftskutt.. Det ligger an til avgiftskutt i Sverige på nyåret, og her hjemme har Høyre og Ap gjort det klart at det blir kutt i de norske alkoholavgiftene dersom de blir satt ned både i Danmark og Sverige. Også i KrF innser man at vi må følge etter et stykke på veien. Det nytter ikke å forsøke å opptre som om vi befinner oss alene på en alkoholpolitisk øy.

EU har innført store tollfrie kvoter som reisende kan ta med seg over landegrensene. Dermed blir det vanskelig å holde et betydelig høyere prisnivå hjemme. Det er ikke gjort i en håndvending å riste EU løs fra frihandelstenkningen av hensyn til folkehelsen.

Faren for at Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten blir stående tomhendt tilbake etter sitt alkoholkorstog mot EU, er til stede. På sikt tror vi engasjementet kan vi resultater.

Vi tror det blir økt forståelse for at alkohol må behandles annerledes enn brød og melk. Alkohol og tobakk må sidestilles, ikke på den måten at man ikke kan nyte alkohol på offentlig sted. Men alkoholbruk påfører andre mennesker enn de som selv drikker så store skader, at politikerne ikke kan definere alkoholbruk som en privatsak. Det er dette de har oppdaget i Finland etter at de satte ned avgiftene med rundt 40 prosent. Dette har kostet samfunnet svindyrt. Ved å avgiftsbelegge alkohol sterkt, tar i alle fall samfunnet inn midler som kan brukes til å dekke opp for skadene av vold, kriminalitet og svekket helse som følge av stort alkoholforbruk.

 

Leder: Høybråten-korstog mot alkohol

Dagfinn Høybråten nekter å bøye seg for alkoholliberalistene i EU. Det kan hende han blir stående tomhendt igjen. Men det er Høybråten som har rett, og han fortjener honnør for at han vil kjempe for den politikken han tror på, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten nekter å bøye seg for alkoholliberalistene i EU. Når han møter sine nordiske ministerkollegaer på mandag, klasker han i bordet en rapport som konkluderer med at alkohol skaper like mye død og bedervelse som tobakk. Høybråten har jobbet med avgiftsproblematikken knyttet til alkohol etter at statsminister Kjell Magne Bondevik i august fikk de andre nordiske ministrene med seg i et forsøk på å påvirke EU til å gi rom for å beholde et høyt avgiftsnivå på alkohol. I Sverige har en utsatt en betydelig reduksjon i alkoholavgiftene. I Finland og flere land i Baltikum vil politikerne sette opp igjen alkoholavgiftene etter at vold og skader av alkoholbruk har vokst faretruende som følge av nedsatte avgifter og økt forbruk.

Nationen har fått tak i Høybråtens 39 siders rapport. Her heter det at 1,8 millioner mennesker dør verden over hvert år som følge av alkoholrelaterte skader. Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) er alkohol den største risikofarene for folkehelsen. I EU er den liberalsistiske alkoholpolitikken nærmest å regne som en hellig ku. Men Dagfinn Høybråten gir seg ikke. Han vil åpne EU-ministrenes øyne og få de til å innse at det er nødvendig å demme opp for alkoholens skadevirkninger. Samfunnet har ikke råd til å betale for alle alkoholskadene.

– Det kan sies å være to tog i EU, et frihandelstog (lyntog) og et folkehelsetog (damplokomotiv), heter det i rapporten. Høybråten vil bremse lyntoget og få fart på damplokomotiver.

Han må slite for å overbevise danskene. Danmarks skatteminister Svend Erik Hovmand har sagt at de er rede til ytterligere avgiftskutt.. Det ligger an til avgiftskutt i Sverige på nyåret, og her hjemme har Høyre og Ap gjort det klart at det blir kutt i de norske alkoholavgiftene dersom de blir satt ned både i Danmark og Sverige. Også i KrF innser man at vi må følge etter et stykke på veien. Det nytter ikke å forsøke å opptre som om vi befinner oss alene på en alkoholpolitisk øy.

EU har innført store tollfrie kvoter som reisende kan ta med seg over landegrensene. Dermed blir det vanskelig å holde et betydelig høyere prisnivå hjemme. Det er ikke gjort i en håndvending å riste EU løs fra frihandelstenkningen av hensyn til folkehelsen.

Faren for at Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten blir stående tomhendt tilbake etter sitt alkoholkorstog mot EU, er til stede. På sikt tror vi engasjementet kan vi resultater.

Vi tror det blir økt forståelse for at alkohol må behandles annerledes enn brød og melk. Alkohol og tobakk må sidestilles, ikke på den måten at man ikke kan nyte alkohol på offentlig sted. Men alkoholbruk påfører andre mennesker enn de som selv drikker så store skader, at politikerne ikke kan definere alkoholbruk som en privatsak. Det er dette de har oppdaget i Finland etter at de satte ned avgiftene med rundt 40 prosent. Dette har kostet samfunnet svindyrt. Ved å avgiftsbelegge alkohol sterkt, tar i alle fall samfunnet inn midler som kan brukes til å dekke opp for skadene av vold, kriminalitet og svekket helse som følge av stort alkoholforbruk.

 

Leder: Valgerd-automater i EU-spill

Hvis Valgerd Svarstad Haugland skulle tape sin kamp mot de private automatspillaktørene, får hun slikke sine sår og slå tilbake med såpass strenge og firkantede regler at det i praksis bare blir Norsk Tipping som orker å drive med spilleautomater, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen ble i tvil om kulturminister Valgerd Svarstad Hauglands beslutningskraft da hun kjempet igjennom at det skulle innføres monopol på drift av spilleautomater her til lands. Det manglet ikke på advarsler om at dette ville være ulovlig ifølge EØS-avtalen. Men Valgerd ga seg ikke og fikk politikerne med seg på å utradere alle de private aktørene som er organisert i Norsk Lotteri- og automatbransjeforbund. De private aktøren gikk i sjokk og varslet søksmål med erstatning i milliardklassen.

Alt tyder på at Eftas overvåkningsorgan, Esa, om kort tid vil stemple det norske spillemonopolvedtaket som ulovlig i forhold til EØS-avtalen. Dermed kan saken havne på EU-domstolens bord. Norsk Lotteri- og automatbransjeforbund gjør det nå klart at det vil kreve en erstatning på 2,7 milliarder fra staten. En dom vil innebære at det må åpnes for andre aktører enn Norsk Tipping. Men det kan ta år før det skjer. I mellomtiden er nåværende private aktører utradert og Norsk Tipping enerådende. Norsk Tipping har bestilt 10 000 nye, moderne spilleautomater for 800 000 kroner. Uansett hva som skjer, akter Norsk Tipping å drive spilleautomater i tiden framover. Det vil neppe være mange private aktører som vil prøve seg etter at Norsk Tipping har fått festet grepet om markedet ved at de i en periode har fått være enerådende.

Landets liberalister, representert ved Dagens Næringsliv, rister selvsagt på hodet over Svarstad Haugland og politikernes monopoltenkning. Der i gården vil man ha minst mulig regulering av det folk har lyst til og noen kan tjene penger på. Et forsøk på å begrense spillegalskapen er like gal som forsøket på å begrense røyking med lov, ifølge DN.

Men denne saken blir ingen plankekjøring for Valgerd Svarstad Haugland framover. Det kan stilles spørsmål ved om det ikke ville vært mulig å begrense spilleaktiviteten ved å skjerpe reglene for spill på automater. Og Norsk Tipping framstår på ingen måte som en type demper på folks spilleglede. Gjennom to selskaper som staten eier, NRK og Norsk Tipping, er det i dag et samrøre som har som formål å øke folks spillelyst. Vi går ut ifra at Valgerd Svarstad Haugland har sikret seg mot at det sendes elleville reportasjer på NRK fra lykkelige vinnere i automatspillhaller, produsert av Norsk Tipping. Svarstad Haugland må nok innse at man i EU har problemer med å forstå at den statlige pengemaskinen med kontorer på Hamar er en god alliert når det gjelder å begrense folks spilletrang. Men verden er full av paradokser. Og kulturministeren kan i alle fall med troverdigheten i behold hevde at hun kan ta et nakketak på Norsk Tipping. Det er langt verre å få styring over de mange private spilleaktørene. Det finnes nok eksempler på at de hører med til den ustyrlige sorten private næringsdrivende.

Hvis Valgerd Svarstad Haugland skulle tape sin kamp mot det private automatspillaktørene, får hun slikke sine sår og slå tilbake med såpass strenge og firkantede regler at det i praksis bare blir Norsk Tipping som orker å drive med spilleautomater. Blir den norske stat dømt til å dele ut en oljemilliard eller to i erstatning, overlever kulturministeren det. Dette er ikke noe sololøp av Valgerd Svarstad Haugland. Hun klarte å overtale Stortinget, og det er Stortinget som har ansvaret.

 

Leder: Valgerd-automater i EU-spill

Hvis Valgerd Svarstad Haugland skulle tape sin kamp mot de private automatspillaktørene, får hun slikke sine sår og slå tilbake med såpass strenge og firkantede regler at det i praksis bare blir Norsk Tipping som orker å drive med spilleautomater, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen ble i tvil om kulturminister Valgerd Svarstad Hauglands beslutningskraft da hun kjempet igjennom at det skulle innføres monopol på drift av spilleautomater her til lands. Det manglet ikke på advarsler om at dette ville være ulovlig ifølge EØS-avtalen. Men Valgerd ga seg ikke og fikk politikerne med seg på å utradere alle de private aktørene som er organisert i Norsk Lotteri- og automatbransjeforbund. De private aktøren gikk i sjokk og varslet søksmål med erstatning i milliardklassen.

Alt tyder på at Eftas overvåkningsorgan, Esa, om kort tid vil stemple det norske spillemonopolvedtaket som ulovlig i forhold til EØS-avtalen. Dermed kan saken havne på EU-domstolens bord. Norsk Lotteri- og automatbransjeforbund gjør det nå klart at det vil kreve en erstatning på 2,7 milliarder fra staten. En dom vil innebære at det må åpnes for andre aktører enn Norsk Tipping. Men det kan ta år før det skjer. I mellomtiden er nåværende private aktører utradert og Norsk Tipping enerådende. Norsk Tipping har bestilt 10 000 nye, moderne spilleautomater for 800 000 kroner. Uansett hva som skjer, akter Norsk Tipping å drive spilleautomater i tiden framover. Det vil neppe være mange private aktører som vil prøve seg etter at Norsk Tipping har fått festet grepet om markedet ved at de i en periode har fått være enerådende.

Landets liberalister, representert ved Dagens Næringsliv, rister selvsagt på hodet over Svarstad Haugland og politikernes monopoltenkning. Der i gården vil man ha minst mulig regulering av det folk har lyst til og noen kan tjene penger på. Et forsøk på å begrense spillegalskapen er like gal som forsøket på å begrense røyking med lov, ifølge DN.

Men denne saken blir ingen plankekjøring for Valgerd Svarstad Haugland framover. Det kan stilles spørsmål ved om det ikke ville vært mulig å begrense spilleaktiviteten ved å skjerpe reglene for spill på automater. Og Norsk Tipping framstår på ingen måte som en type demper på folks spilleglede. Gjennom to selskaper som staten eier, NRK og Norsk Tipping, er det i dag et samrøre som har som formål å øke folks spillelyst. Vi går ut ifra at Valgerd Svarstad Haugland har sikret seg mot at det sendes elleville reportasjer på NRK fra lykkelige vinnere i automatspillhaller, produsert av Norsk Tipping. Svarstad Haugland må nok innse at man i EU har problemer med å forstå at den statlige pengemaskinen med kontorer på Hamar er en god alliert når det gjelder å begrense folks spilletrang. Men verden er full av paradokser. Og kulturministeren kan i alle fall med troverdigheten i behold hevde at hun kan ta et nakketak på Norsk Tipping. Det er langt verre å få styring over de mange private spilleaktørene. Det finnes nok eksempler på at de hører med til den ustyrlige sorten private næringsdrivende.

Hvis Valgerd Svarstad Haugland skulle tape sin kamp mot det private automatspillaktørene, får hun slikke sine sår og slå tilbake med såpass strenge og firkantede regler at det i praksis bare blir Norsk Tipping som orker å drive med spilleautomater. Blir den norske stat dømt til å dele ut en oljemilliard eller to i erstatning, overlever kulturministeren det. Dette er ikke noe sololøp av Valgerd Svarstad Haugland. Hun klarte å overtale Stortinget, og det er Stortinget som har ansvaret.

 

Leder: Lønnsom tro

Når mektige frikirkepastorer sørger for at de tjener godt over en million har de glatt hoppet over Bibelens advarsler mot pengegriskhet og misbrukt sin posisjon, skriver redaktør Magne Lerø som også ønsker biskop Odd Bondevik lykke til med å overtale biskopene til å kreve lavere lønn.

Tidligere har det vært slik at man i alle fall ikke burde bli pastor dersom en ønsket en fetere lommebok enn folk flest. Men den tid er forbi. VG kan i dag fortelle at pastor Envald Flaaten i Levende ord i Bergen i fjor hadde en inntekt på 1,303 millioner kroner. Ikke langt etter følger pastoren i søstermenigheten Skjærgårdskirken, Glenn Rasmussen, med 1,177 millioner i inntekt.

Det strømmet inn 1 279 000 på biskop Gunnar Stålsetts lønnkonto i fjor. De andre biskopene har i gjennomsnitt 550 000 kroner i nettoinntekt.

Pastorene i Levende ord-menighetene har meget stor makt. De er i praksis overordnet menigheten. Når de klarer å drive fram et slikt lønnsnivå til seg selv, har de glatt hoppet over Bibelens advarsler mot pengegriskhet og misbrukt sin posisjon som åndelige veiledere. Istedenfor har de forlest seg på gammeltestamentlige tekster om en sammenheng mellom gudsfrykt og rikdom. Denne materialistiske vellykkethetsteologien finner vi de styggeste eksemplene på i USA. Den siger nå tydeligvis inn over norske frimenigheter som er preget av religiøs framgangsfilosofi.

Men fortsatt er det slik at det store flertall av pastorer i landet tjener mindre enn det utdannelse og erfaring skulle tilsi. Det finnes nok av eksempler på ansatte i menigheter som er underbetalte.

I de senere årene er biskopene i Den norske kirke blitt lønnsvinnere. For to år siden økte for eksempel biskop Gunnar Stålsett lønnen sin med 26 prosent. Han tjener nå over 700 000 i året. De to siste årene har han tjent noen hundre tusen ekstra på bøker han har skrevet. Det må han selvsagt få lov til.

Biskop Odd Bondevik i Møre sier at han egentlig mener at biskopene bør gå ned i lønn. Det er et kledelig standpunkt. Han bør ikke mene slikt offentlig uten å gjøre noe med det. Vi går ut i fra at han nå vil reise en sak på neste bispemøte.

Det er gode grunner at biskopene som advarer sterkest mot forbrukersamfunnet og materialisme, ivrer for hjelp til de svake og solidaritet med verdenes fattige, ikke bevilger seg lønnsøkninger i rekordklassen. De unnskylder seg vanligvis med at de ikke har krevd noe som helst. Det er Presteforeningen, hvor de er medlem sammen med prestene de er leder for, som forhandler med departementet. Og når det offentlige vil øke lederlønningene og lønne ut fra resultat, følger biskopene med på lasset.

Det er bortkastede penger å øke bispelønningene slik det har skjedd de senere årene. Man får ikke bedre biskoper av det, og det finnes ikke en eneste aktuell bispekandidat som ikke er interessert fordi lønnen er for lav. Biskopene har heller ikke fått økt ansvar, snarere tvert i mot.

Istedenfor ubevisst å følge med på ferden, bør Odd Bondevik nå sørge for at biskopene får et bevisst forhold til hva de vil tjene. Han kan argumentere med at det gir gale signaler innad i kirken, hvor mange har for lave lønninger, når de øverste sjefene får de største tilleggene, når antallet stillinger blir redusert eller kirker blir stengt fordi man ikke har midler til oppvarming, Hvis biskopene vil at kirken skal representere noe annerledes i forhold til dagens materialisme, bør de slå følge med Odd Bondevik noen hakk nedover på lønnsstigen. Eller så får de står fram og forsvare den lønnen de har. «Jeg kan ikke noe for at jeg tjener så godt»-snakk holder ikke.

Om ledelse, politikk og medier