Admiral i reiseregningsraid

Kontreadmiral Atle Torbjørn Karlsvik står til stryk når det gjelder dømmekraft. Om han er en lovbryter, er det for tidlig å si noe om. Men det er like ille at ledelsen i Forsvaret har vært i ørska når Karlsvik har kommet med sine reiseregninger, skriver redaktør Magne Lerø.

Både Aftenposten og Dagbladet offentliggjør i dag eksempler på hva kontreadmiral Atle Torbjørn Karlsvik har ført opp på reiseregningene sine. Her finner vi eget golfutstyr for til sammen 11 000 kroner, blomsterbuketter til 1700 kroner, inngangsbilletter for femten personer til dyrepark, mange og fine middager – bare for å nevne noe.

I tillegg skal han ha tjent penger på å leie ut hytten sin til Forsvaret, fått dekket deler av konas 40-årsdag, ha feriert i Karibia på Forsvarets regning, strødd om seg med gaver til personer han var opptatt av å ha et godt forhold til og fått utbetalt overtid han ikke hadde rett på.

Forsvaret ser nå nærmere på Karlsviks reiseregninger siden 2001. Det er på tide. Det vanlige er at reiseregninger skal godkjennes av en overordnet før de utbetales. Det går vi ut fra også gjelder for admiral Karlsvik. Det betyr at overordnede har gått god for de reiseregningene han har sendt inn. Karlsvik kan da hevde at han har vært i god tro. Her er det full åpenhet. Han har ikke forsøkt å skjule noe som helst. Hvis en underordnet fører opp kostnader på en reiseregning som er i strid med reglene, plikter både regnskapsfører og ens overordnede å sette foten ned. Hvorfor har ikke det skjedd i dette tilfellet?

Det har også vært hevdet at Karlsvik har trikset til seg overtid han ikke har hatt rett på. Også her bør det stilles spørsmål om hva de overordnede har godkjent. Hvis Karlsvik har skrevet overtid uten å ha jobbet overtid, er dette Karlsviks ansvar alene. Det er jevngodt med underslag. Hvis han har ført opp overtid fordi han har tolket regleverket slik at han har rett til det, er det hans overordnede som har ansvaret.

Etter alt det som er virvlet opp omkring Karlsviks pengebruk, undrer det oss at ikke noen i Forsvaret har gitt ham beskjed om å skjerpe seg tidligere. Om en offiser utnytter systemet og karrer til seg godtgjørelse han ikke har rett til, er det alvorlig. Men det er enda verre om det i forsvaret er en kultur som gjør at ingen våger å overprøve admiralers disposisjoner.

Da Victor Norman var statsråd, ble hans pengebruk brettet ut i full offentlighet. Her var det mye spising på fine restauranter, men ulovlig var det ikke. Det ble en stor offentlig diskusjon om han hadde gått ut over statens regler for representasjon.

For noen uker siden skrev Se og Hør om Eva Joly som hadde betalt nærmere 2000 kroner i tips etter en middag, at hun hadde skyhøye taxiregninger og reiste på første klasse med fly. Hun måtte finne seg i å bli beskrevet som en som lever råflott på statens regning. Men ulovlig er det ikke. Det er Jolys sjefer som må ta ansvar for å sette rammer for hennes pengebruk.

Det kan være at Karlsvik i det stor og hele ikke har gjort noe mer galt enn å leve råflott på statens regning. Det er det også andre som har gjort. Han har ofte tatt spanderbuksene på og likt å være en admiral som både kan invitere kadetter på moro i Dyreparken i Kristiansand, strø om seg med blomster til 1700 kroner eller spandere sportsutstyr på forsvarsminister Kristin Krohn Devold.

Mediene er i ferd med å gjøre Karlsvik til skurk. Men vi vet ennå ikke om han har brutt norsk lov. Uansett er det hårreisende dumt å kreve at staten skal dekke golfsko til 1500 kroner. Like kritikkverdig er det at han faktisk får det utbetalt. Karlsvik står til stryk når det gjelder dømmekraft. Han kan umulig være den eneste i Forsvaret som mangler sunt og nøkternt folkevett.

 

Leger mister sugerørene

Leger bidrar selv til inntrykket av at yrkesgruppen er utstyrt både med stetoskop og sugerør. Nå skal det bli slutt på dobbeltroller, og det kan bli vanskeligere å komme til med sugerøret, skriver redaktør Magne Lerø.

Legene må nå bestemme seg. Hvis de vil jobbe på et av de offentlige sykehusene, får de ikke anledning til å jobbe på private klinikker på si. Helseforetakene vil «eie» sine leger helt og fullt. Kirurgen Espen Lund sier til NRK at han etter 20 år som ansatte i det offentlige helsevesenet, kommer til å slutte. Han vil heller jobbe hos Mjøskirurgene, hvor han er deleier.

Det er 540 ansatte i de offentlige helseforetakene som også arbeider i det private helsevesenet. De fleste av dem er leger. Hvor mange av dem som vil velge som Lund, er ikke godt å si. Hvis mange gjør som Lund, kan det bli større aktivitet ved private klinikker, stikk i strid med den politikken de rød–grønne skal føre ifølge SV.

Det har vært nok av eksempler på at leger har «tatt med seg» pasienter over til privat praksis. Det kan oppstå lojalitetskonflikter når en ansatt må fordele sin arbeidstid og oppmerksomhet mellom to arbeidsgivere. Særlig gjelder dette når den andre arbeidsgiveren blir oppfattet som en konkurrent. I realiteten er de private klinikker både konkurrenter og et supplement til de offentlige sykehusene.

Ingen arbeidsgivere godtar at ansatte jobber hos konkurrenter på fritida. Men i det offentlige helsevesenet har legene hatt en såpass sterk posisjon at de har kunnet innrette seg slik det har passet dem selv best. De siste årene har ellers vært preget av at alle ressurser har vært satt inn for å få ned ventelistene. Det har man klart. Nå er tiden inne for å rydde opp. Statssekretær i Helsedepartementet, Rigmor Åsrud, sier til NRK at opprydningen skal være unnagjort i løpet av neste år.

Den rød–grønne regjeringen har signalisert at de ikke ønsker en privatisering av helsesktoren, men Sylvia Brustad er en pragmatisk minister som neppe vil drive den typen markeringspolitikk mot de private aktørene som SV ønsker. Det er ikke slik at samfunnet kan styre legene til å fordele seg jevnt ut over alle landet sykehus. Leger vil etablere klinikker som vil betjene et marked, og som kan utføre tjenester som det offentlige betaler for. Kan de utføre en operasjon til en konkurransedyktig pris, vil de få oppdrag fra det offentlige.

Den opprydningen som nå skjer, er nødvendig. Ryddige forhold er både arbeidsgivere og arbeidstakere tjent med. Så får legene som vil leve av markedet, gjøre det. Det kan gi muligheter for større gevinst, hvis man er dyktig. Men det er langt større usikkerhet knyttet til å leve av markedet enn å være ansatt i det offentlige. Helseforetakene er blitt betydelig tøffere med å presse prisen på tjenester fra de private aktørene. Det aner oss at det vil være en god del leger som ikke vil ta sjansen på å si opp en god stilling i det offentlige for å satse på «markedet alene».

Og legene har det da ikke ille i det offentlige helsevesenet. Lederen for avdelingen som har ansvar for legeerklæringer ved Folkehelseinstituttet, Jørg Mørland, hadde i fjor en fastlønn på 900 000 kroner. I tillegg fikk han en million i overtid og kompensasjon knytte til en særavtale, skriver VG i dag. Ekspedisjonssjef Jens Gunvaldsen i Riksrevisjonen kaller det «en stygg sak». Mørland og flere andre leger ved instituttet har tjent flere hundre tusen kroner ekstra på å skrive ut legeattester utenfor normal arbeidstid.

Direktør Geir Stene-Larsen sier at Mørland har jobbet ekstremt mye og har strøket noe av overtiden. Men særavtalen er sagt opp fra 1. mai 2006.

Leger har bidratt til at det er skapt et inntrykk av at yrkesgruppen er utstyrt både med stetoskop og sugerør. Det ligger an til at det kan bli vanskeligere å komme til med sugerøret framover.

 

Tine til motangrep

Det ligger an til at Tine og Konkurransetilsynet ender i retten. Det aner oss at vi står overfor en kamp mellom liberalistene i Konkurransetilsynet og landbruks-Norge – representert ved Tine – som ikke vil bindes på hender og føtter, skriver redaktør Magne Lerø.

Tine avviser Konkurransetilsynets påstand om at selskapet har misbrukt sin dominerende stilling under kjedeforhandlingene med Rema 1000 og Ica i fjor. De mener tilsynet har feiltolket både bevisene og loven. Det blir ikke snakk om å betale en bot på 45 millioner, som Konkurransetilsynet har varslet.

– Mye av materialet Konkurransetilsynet har brukt for å bygge opp sin sak, er løftet ut av sin sammenheng eller feiltolket. Da bærer det fort galt av sted. Vår vurdering er at tilsynets sak står påfallende svakt, både bevismessig og juridisk. Vi ser heller ikke at tilsynet har støtte i konkurranseøkonomisk teori for sine konklusjoner, sier konsernsjef Hanne Refsholt, som reagerer på at tilsynet har forhåndsprosedert saken før et endelig vedtak er fattet.

Dag Swanstrøm i Synnøve Finden sier til Dagens Næringsliv at han er sjokkert over Tines reaksjoner, og mener det nå er en fare for at selskapet kan komme til å gjøre det samme igjen.

Konkurransetilsynet er sparsomme med kommentarer, men talskvinne Signe Horn sier til Dagens Næringsliv at hun har liten forståelse for det kraftige utspillet fra Tine.

– Selskapet har en selvfølgelig rett til å forsvare seg. Framgangsmåten i denne og likende saker gir nettopp rom for det. Det er bakgrunnen for at vi gikk ut med et forhåndsvarsel, og vi er selvfølgelig åpne for nye vurderinger etter å ha studert deres og andre parters svar, sier Horn.

Det er ikke godt å bli klok på hva dette betyr. Åpner hun for at Konkurransetilsynet kan komme til en annen konklusjon etter å ha lest svaret fra Tine? Er ikke tilsynet sikker i sin sak når man rykker ut med varsel om en bot på 45 millioner? Tilsynet driver da vel ikke med offentlig synsing?

Tine hevder at det er først nå de har fått anledning til å forklare seg. Hvis det er tilfellet, holder ikke tilsynets saksbehandling mål. Alminnelige krav til god saksbehandling er at man først får alle fakta og vurderinger på bordet, deretter trekker man konklusjonen. Konkurransetilsynet trekker offentligheten inn i sin egen prosess og rykker ut med brask og bram med foreløpige konklusjoner, som selvsagt blir oppfattet som en forhåndsdom.

Vi vil bli meget overrasket om Konkurransetilsynet ombestemmer seg og legger bort saken mot Tine. Like overrasket blir vi om Tine ombestemmer seg og godtar å betale en millionbot. Denne saken bør avgjøres i retten. Da får Konkurransetilsynet og Tine anledning til å framme sitt syn i full offentlighet, og retten vil avgjøre om det er Tine eller Konkurransetilsynet som har rett.

Vi trenger et sterkt og kompetent Konkurransetilsyn. Det er mulig vi har det. Men det undergraver Konkurransetilsynets autoritet når Tine påstår at tilsynet trekker sine konklusjoner uten at de har fått anledning til å uttale seg.

Fallhøyden blir stor for konsernsjef Hanne Refsholt, dersom det ender med at retten slår fast at Tine har brutt loven. Ved å argumentere så sterkt, bredt og prinsipielt som Tine gjør, blir en dom nærmest en underkjennelse av Tines strategi. Taper Tine, er det like mye en dom mot selskapets strategi som en refs for et enkelttilfelle. Derfor kan det fort gå politikk i denne saken. Det aner oss at vi står overfor en kamp mellom liberalistene i Konkurransetilsynet og landbruks-Norge representert ved Tine.

Mens denne saken vil rulle og gå i retten, er det ikke Synnøve Finden Tine først og fremst frykter konkurranse fra. Det er de stor internasjonale aktørene, som i stigende grad gjør sitt inntog på det norske markedet. Her vil Tine ha handlefrihet til å konkurrere og beskytte sin markedsposisjon. De har endatil åpnet for fusjon med andre for å stå styrket i konkurransen.

 

Turbulens rundt Flesland

Når Liv Signe Navarsete offentlig ber styret i Avinor om å sørge for ro innad, kan det like godt føre til mer uro. For flygelederne gjelder det å få samferdselsministeren som en alliert i kampen for å svekke Avinor-sjef Randi Fleslands posisjon, skriver redaktør Magne Lerø.

For Randi Flesland i Avinor er det nærmest blitt en normaltilstand å ikke ha de ansattes tillit. Å lese elendighetsbeskrivelser av forholdene i den organisasjonen hun leder, er blitt hverdagskost. Mediene stiller opp når man kan skrive om at en flygeleder i Bodø bryter sammen på jobb, at ekteskapene blant flygeledere i Røyken ryker i høyt tempo, og når spørreundersøkelser fra Bedriftshelsetjensten viser at flygeledere er frustrerte, slitne og presset. De forteller stadig at de er så overarbeidet at de snart ikke orker mer. Når juletrafikken starter, ser det ut til at de regner med å være utslitte og syke. Den som har skyld i elendigheten, er Randi Flesland og hennes nærmeste. Avinor selv hevder de har kontroll, og at det ikke er noe som tilsier at man ikke skal klare å avvikle juletrafikken.

Flygelederne hevder at flysikkerheten er truet, dersom ikke forholdene i Avinor blir bedre. Manglende flysikkerhet kan brukes som et argument for mye. Det ble hevdet at vedtaket om å flytte Luftfartstilsynet fra Oslo til Bodø også ville svekke flysikkerheten. Nå er det nedleggelse av flysentralen i Røyken som truer sikkerheten.

I august la Flyhavarikommisjonen fram en rapport, der man pekte på at Avinor ikke hadde fulgt opp arbeidet med flysikkerhet som forventet. Her ble det også stilt spørsmål ved om ledere med overordnet ansvar for flysikkerhet har den faglige kompetansen som er nødvendig. Luftfartstilsynet har også grepet inn og forlangt større avstand mellom flyene i innflygningen til Gardermoen, fordi det i år er blitt innrapportert 12 tilfeller der fly har vært så nære ved hverandre at flyalarmen er blitt utløst. Avinor forsvarer seg med at det ikke er noen fare. Alarmsystemet er overfølsomt. Det har ikke vært reell fare for kollisjon i noen av de innrapporterte tilfellene.

Avinor-ledelsen måtte også tåle sterk kritikk da en leder uten erfaring fra luftfarten ble ansatt som sjef for kontrollsentralen på Røyken.

Når det er såpass uro rundt Avinor – og det stilles spørsmål ved om man har full kontroll med flysikkerheten – er det forståelig at samferdselsministeren vil foreta seg noe. Det gjorde hun for vel to uker siden, ved å si at organiseringen av Avinor skal vurderes. Hun åpner for en oppsplitting av organisasjonen i en del for drift av flyplassene og en annen for sikkerheten. Det er ikke første gang det stilles spørsmål ved om et aksjeselskap skal få ha ansvaret for sikkerheten. Avinor-ledelsen er blitt møtt med kritikk for at man er mer opptatt av å spare penger enn å sikre flysikkerhet.

Flysikringsdirektør Anne Grette sa opp sin stilling i forrige uke, og hun begrunnet det med at samferdselsministeren ved å sette i gang en vurdering bidrar til å undergrave den organiseringen hun selv har tro på. Hun gidder ikke mer. Og hun er modig nok til å si hva som er grunnen til at hun trekker seg. Det endte med at Navarsete innkalte styreformann Talleraas til et møte, for å forsikre seg at dette kun var Grettes private mening. Selvsagt var det det, fikk hun vite. Men selvsagt er det flere sentralt plassert i Avinor som mener det samme som Grette.

Flygelderne håper nok på en oppsplitting av Avinor, og et nytt regime der de får en sterkere posisjon enn det de i dag har i bedriften.

Randi Flesland har vist seg som en seig og sterk leder for Avinor. Det koster å stå i en tøff omstilling år etter år. Det kan være det skorter på hennes motivasjon også. Eller så biter hun tennene sammen og fortsetter ufortrødent å føre omstillingen av Avinor videre.

Når sikkerhet først er kommet så sterkt i fokus, gjør Flesland lurt i å finne en flysikringsdirektør med høy fagkompetanse etter Anne Grette. Luftfartsdirektør Otto Lagarhus har da også gjort det klart at de ønsker å godkjenne Avinors toppledere med ansvar for sikkerhet. Han mener de bør ha flyfaglig bakgrunn.

Utfordringen for Navarsete er å ikke skape et inntrykk av svekket tillit til Avinor-ledelsen. Om flygelederne vil roe seg ned og vente på at utredningen er ferdig i løpet av våren 2006, er for tidlig å si. Men det får vi vite til jul.

 

Bordbønnforvirret Djupedal

Øystein Djupedal har ikke fått med seg hva som er forskjellen på å være politiker og statsråd. Han er i ferd med å gå inn i rollen som rikssynser som strør rundt seg med omtrentligheter, mens jobben for en statsråd er å styre og skape klarhet, skriver redaktør Magne Lerø.

SV har ingen statsrådskole, slik Sp og Ap har. Derfor blir det mest prøving og feiling for SVs statsråder i regjeringen. I går tråkket Øystein Djupedal uti igjen. Hovedoppslaget på første side i VG om at «Djupedal vil forby bordbønn i skolen», viste at Djupedal ikke har fått taket på hva som er forskjellen på å være politiker og statsråd. Som politisk utspill var dette glimrende. Han satte dagsordenen og fikk muligheten til å profilere SVs skolepolitikk.

Men som utspill fra en statsråd, sto det til stryk. En statsråd er en toppleder. Når en statsråd uttaler seg, må han være presis i forhold til om han har dekning for det han sier og hvilke handlinger som skal følge av et utspill. En statsråd skal ikke opptre som synser. Det er greit nok for en politiker.

Øystein Djupedal ba i går skoleledere landet over om å sørge for at lærere som synger bordbønn, slutter med det umiddelbart fordi det ikke er i tråd med hvordan norsk skole skal være. Djupedal argumenterer ut fra bestemmelsene i opplæringsloven om at «undervisningen ikke skal være forkynnende». I rundskriv som departementet har sendt ut, presiseres det at undervisningen ikke skal gi rom for religionsutøvelse, og at det skal vises varsomhet når religiøse emner tas opp i undervisningen. Ingen har tidligere kommet på den tanken at den loven Stortinget har vedtatt, innebærer et forbud mot å synge «O du som metter liten fugl».

En statsråd er ingen suveren lovtolker. Han har ikke mandat til på sparket å pålegge, i dette tilfelle alle landets rektorer i grunnskolen, å gjennomføre tiltak på bakgrunn av sin egen impulsive lovtolkning. I siste instans er det domstolene som tolker loven. Istedenfor at en minister gir seg i kast med lovtolkninger på strak arm, bør han i det minste konsultere den juridiske ekspertise et departement holder seg med.

I Vårt Land i dag får Djupedal svar. Stortingsrepresentant Rune Skjælaaen (Sp) mener bordbønn er i pakt med opplæringsloven. Dermed har vi fått en ny sak der SV og Sp er på kollisjonskurs.

Statssekretær Lisbet Rugtvedt ble sendt ut i alle kanaler i går for å forsvare og forklare hva Øystein Djupedal mener. Hun rodde med de årene hun hadde, og understreket at det ikke var meningen å nedlegge et umiddelbart forbud mot å synge «O du som metter liten fugl». På spørsmål om hvorfor Djupedal kom med dette utspillet, svarte hun at det var VG som spurte og at han bare svarte.

Det spiller ingen rolle. Hvis han ikke ville si noe om bordbønn, måtte han da sagt at dette ville han komme tilbake til i forbindelse med vurderingen av skolens kristne formålsparagraf. Istedenfor inntar han den suverene sjefsrollen og sier «slutt med bordbønn med en gang fordi jeg har sagt det».

Det er neppe lurt i å synge «O du som metter liten fugl» i klasser med stort livssynsmessig mangfold. Det gjøres da heller ikke. Men det er ikke sikkert det blir enklere for muslimer å synge «Kua mi jeg takker deg» – de vil da vel heller takke Gud enn kua. Ikke vet vi heller om humanetikerne oppfatter det å synge «O du som metter liten fugl» som et religiøst overgrep. Slike ting finner man ut av på skolene rundt om, i samarbeid med foreldrene.

«Sjefen Djupedal» oppnår neppe mer enn at folk undrer seg over at dette skal være noe å lage oppstuss om. Vi kan vel vente oss nye utspill snart om julesanger også. Hva med «Djupedals reviderte» – et lite hefte der han har tatt ut de versene på julesangene som innholder for mye forkynnelse?

I forrige uke var det barnehager som var bedre enn foreldre. Denne uken var det «O du som metter liten fugl». Djupedal er i ferd med å gå inn i rollen som rikssynser som strør rundt seg med omtrentligheter som sprer mer forvirring enn klarhet. Han gjør lurt i å bruke tiden på det som er viktig, om han skal lykkes som statsråd. En lang prat med Jens Stoltenberg om hva som er forskjellen på å være politikere og statsråd bør gi resultater.

 

Bernander på krigsstien

Etter at John G. Bernander tapte retten til å vise norsk fotball, legger han stadig nye kjelker i veien for seierherrene i TV 2 og Telenor. Dette kan bli dårlig butikk for Kåre Valebrokk og Stig Eide Sivertsen, skriver redaktør Magne Lerø.

Det var et sviende nederlag for kringkastingssjef John G. Bernander at TV 2 og Canal Digital stakk av med rettighetene til å vise norsk fotball på tv. Men det hadde vært en større katastrofe for Kåre Valebrokk om det var TV 2 som hadde blitt sittende fotballøs, mens NRK og MTG/TV3 hadde sikret seg denne seermessige indrefileten. TV 2 og Telenor, som eier Canal Digital, la en milliard på bordet. I ettertid har det skaffet dem atskillig hodebry for å finne ut av hvordan de skal sikre seg at dette blir en lønnsom investering. I denne situasjonen har John. G. Bernander langt fra sittet stille, slikket sine sår og trøstet seg med sine lisenspenger. Han er blitt en kommersiell aktør som vil gå rett i strupen på TV 2 og Telenor, som han riktignok vil samarbeide med når det gjelder å drive et digitalt bakkenett.

Første skritt var å alliere seg med MTG/Viasat om å lansere en egen betalingskanal for sport, i konkurranse med Canal digital. Både NRK og MTG har godt med sportsrettigheter, og ved å slå sammen og bytte til seg, kan de få atskillig med sport på de åpne kanalene og ha en eksklusiv pakke å tilby i markedet for betalings-tv.

Politikerne likte det nok ikke, men de ville ikke forsøke å sette en stopper for at NRK blir en kommersiell aktør innen betalings-tv.

For å finansiere fotballmoroa har Canal digital varslet at de vil sette opp prisen på sin «lokalpakke» for parabolkunder fra 899 til 1299 kroner i året. I går protesterte John G. Bernander. I lokalpakken inngår nemlig NRK. Og NRK har alle betalt for via lisensen. Alle kabelselskaper er i dag forpliktet til å tilby NRK, men det samme gjelder ikke for satellittformidlet tv. – Enten får dere droppe prisøkningen eller så får dere ta inn NRK som en gratiskanal, er Bernanders budskap til Telenors kringkastingssjef Stig Eide Sivertsen. I Dagens Næringsliv i dag får han full støtte av politikerne. Kulturminister Trond Giske truer med å pålegge satellittselskapene en plikt til å distribuere NRK gratis.

Dette er en strek i regningen for Canal digital. Ende verre kan det bli om Eftas overvåkningsorgan, ESA, om kort tid slår ned på avtalen om at Canal digital skal ha eksklusiv rett til å distribuere TV 2. Viasat har protestert, og hevder dette er i strid både med konkurranselov og EU-regler. Hvis ESA vender tommelen ned for denne avtalen, betyr det et inntektstap på 100 millioner for TV 2.

Alt tyder på at NRK kommer til å klare seg best i det lurvelevenet som kan oppstå i tv-markedet de nærmeste årene – i alle fall så lenge lisensordningen består. Det er nå et politisk flertall på Stortinget som ønsker seg et så sterkt NRK som mulig. Men i takt med at NRK sikrer seg inntekter fra kommersiell virksomhet, må man regne med at flere stiller spørsmål med lisensordningen. Fra politisk hold er det tatt til ordet for å droppe lisensen, og få NRK inn på statsbudsjettet.

Det er Kåre Valebrokk som har det største problemet. I den digitale medieverdenen vi er på vei inn i, kan han ikke basere seg på annonsefinansiering. Her gjelder det å få et skikkelig fotfeste innen betalings-tv.

Kåre Valebrokk sitter i gårsdagens tv-verden, der lønnsomheten kan bli så som så etter han har bladd opp en milliard for å kunne sikre seg fotballrettigheter. Telenor kan forsvare det med at dette er en investering for å skaffe seg en posisjon i framtidens digital tv-verden.

Valebrokk har mindre tid på seg enn Bernander til å finne sin plass i den digitale framtid. Det spørs om han rekker det før han går av med pensjon.

 

Lengre barnehagekøer med Djupedal

Det ligger an til at Øystein Djupedal blir minnet ubehagelig mange ganger om at barnehagekøene øker under hans tid som minister. Han må overøse 2007-budsjettet med milliarder for at dette skal bli et utstillingsvindu for SV, skriver redaktør Magne Lerø.

Også i barnehagepolitikken er SV i ferd med å få et heller ubehagelig møte med virkeligheten. Kommunenes sentralforbund la i går fram tall som viser at 19 000 flere barn vil ønske seg inn i barnehagen neste år, blant annet som følge av at prisen senkes med 500 kroner måneden. Det betyr at barnehagekøene vil øke i 2006. I dag har vi 215 840 plasser, og 16 914 barn står i kø. Neste år legges det opp til 231 000 plasser, og køen av barn vil ha økt til 29 000.

– Norske kommuner må sette verdensrekord i barnehageutbygging hvis regjeringen skal nå målsettingen om full barnehagedekning i 2007, sier KS-direktør Bjørn Gudbjørgsrud til Dagsavisen. Det er umulig dersom ikke regjeringen øker tilskuddene til investering betydelig. Nå har ikke regjeringen lovet slutt på køene i 2007. Men mange nok SV-ere har sagt at de burde greie det.

I går besøkte kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) Trollskogen barnehage i Ski kommune, der de har klart å redusere prisen, få full barnehagedekning og høy kvalitet på tilbudet.

– «Look to Ski» kan gjerne være et motto, sier Djupedal, som har nedsatt en arbeidsgruppe i departementet som skal arbeide videre med «Ski-modellen».
Da Djupedal dro til Ski, var han ikke kjent med de ferske tallene fra KS som baserer seg på beregninger gjort av analyseinstituttet Econ.

Vi har fått et nytt eksempel på at store deler av SVs politikk er utviklet på siden av den politiske hverdagsvirkeligheten. Kristin Halvorsen har forstått at hun må akseptere større kronemessig skattelette for de med høye inntekter for å komme i land med skattereformen. Etter at SV hadde servert varm lunsj til skoleelever i valgkampen, innså man etter hvert at dette ville koste for mye, og at skolene ikke er tilrettelagt for det. Billige barnehager til alle har vært en av flaggsakene til SV som har fått stå uberørt. Så sikker var Kristin Halvorsen på at hun skulle få til dette, at hun sa rett ut av hun trekke seg fra politikken dersom målet ikke var nådd i løpet av de nest fire årene.

Full barnehagedekning må SV innfri – og det kommer til å koste. Dette hadde vært betydelig enklere om man ikke hadde innført et krav om maksimumspris. Kritikerne av makspris hevdet at det vil føre til at færre barn fikk tilbud om barnehageplass. De har selvsagt rett. Hvis flertallet på Stortinget hadde akseptert at prisen for en barnehageplass kunne variere fra kommune til kommune, og man hadde økt tilskuddene til drift og investering, hadde kommunene hatt mulighet for å tilby flere plasser. Så kunne man – etter at alle hadde fått plass – startet å redusere prisen gradvis.

Maksimumspris på barnehager representerer en overstyring av kommunene. SV har i flere saker ivret for sterk sentral styring for å nå politiske mål. Men det ser ut til at Åslaug Haga i Kommunaldepartementet vil makte å demme opp for lysten til overstyring av kommune-Norge.

Det er fint med en «look to Ski»-aksjon. Men situasjonen i norske kommuner er svært forskjellig. Vi tror ikke det finnes en fiks modell som får makspris, full barnehagedekning og høy kvalitet til å gå i hop, uten at Øystein Djupedal legger mer penger på bordet.

Hvis det går som Econ og KS forutsetter, vil Øystein Djupedal bli minnet ubehagelig mange ganger om at barnehagekøene har økt under hans tid som minister. Han kommer til svare at barnehager skal prioriteres på budsjettet for 2007. Men var det ikke forskning han skulle prioritere i 2007 også?

Øystein Djupedal har fått i oppgave å bygge et utstillingsvindu for SV, som i valgkampen gjorde barnehager, skole og kunnskap til hovedsak. Han kan regne med at Kristin Halvorsen vil strekke seg så langt som mulig for at han skal få de milliardene som skal til.

Kampen er på ingen måte tapt for Djupedal. Men han har møtt enda en tung motbakke han må pese seg oppover, før han nærmer seg målet.

 

Valla til kamp mot regjeringen

SV har tatt bolig i virkelighetens verden og må tåle at Gerd-Liv Valla bruker storslegga mot regjeringen for å tenke for mye på de rike, og for lite på de arbeidsledige og lavtlønnede, skriver redaktør Magne Lerø.

LO har et behov for å vise at de ikke er i lomma på den nye regjeringen, og Jens Stoltenberg har et behov for å vise at hans regjering så visst ikke er i lomma på LO. Gerd-Liv Valla kjører nå fram to saker for å demonstrere dette – lønnøkningen til politikerne og skattelette til de som tjener mest.

Valla gjør i dag i Dagens Næringsliv igjen et stort poeng av at stortingerepresentantene i år får 3000 kroner mer i lønn enn om de hadde fått samme prosentmessige tillegg som vi antar folk flest vil få neste år. Enda verre er det at statsministeren får 10 000 kroner mer enn han burde hatt, ut fra signaleffektsbetraktinger. Men dette vil Stortinget ikke bry seg med. Det er bare SV og Sp som vil stemme for å sette Stortingets egen kommisjon for lønnsfastsettelse til side, og ta saken i egne hender.

Etter forslag fra Gerd-Liv Valla har LO nå bestemt seg for at det ikke skal være slik lenger at LO-lederen følger lønnsutviklingen til statsrådene. Det betyr at hun neste år sannsynligvis vil tjene 7000 mindre enn en statsråd. Men inntektene fra styrevervene, som hun i hovedsak har i kraft av sin stilling selv om det formelt ikke er en del av arbeidsavtalen, går vi ut ifra at hun vil beholde. Lønnen blir nok over en million kroner; så får de diskutere om det er rimelig at LO-lederen skal tjene fire ganger så mye som en del av LOs medlemmer.

Så var det skatteletten. Det har vært politisk enighet om at det er en et mål å gjøre avstanden mellom beskatning på kapital og inntekt mindre. Dette følger regjeringen opp i forslaget til statsbudsjett. Det har endt opp med at de som tjener mest får flest kroner i skattelette neste år.

Ekspertene i Finansdepartementet har lykkes med å forklare Kristin Halvorsen at dersom hun kun øker skatten på kapital – uten å senke toppskatten som de høytlønnede tjener på – får man økt skattetilpasning. Ekspertene er helt sikre på at toppskatten må reduseres for å få effekt av økt skatt på kapital. Derfor har Kristin Halvorsen stukket fingeren i jorden og lagt fram et budsjett der de som tjener mest får flest kroner i skattelette. De får riktignok mindre skattelette enn det regjeringen Bondevik foreslo. Men argumentet om at de som tjener mest også er de som blir beskattet høyere som følge av økt kapitalbeskatning når ikke inn.

I valgkampen tordnet de rød grønne løs mot Bondeviks regjeringens usolidariske skattepolitikk. Nå møter de seg selv i døren – eller rettere sagt: det er Gerd-Liv Valla som slenger døren i fjeset på dem. Og hun spisser det enda litt mer:

– Den mest skrikende urettferdigheten ligger i at de arbeidsledige, av hensyn til budsjettbalansen, må vente helt til 2008 for å få tilbake feriepengene som Bondevik tok fra dem, heter det i uttalelsen fra LO.

Regjeringen må til og med tåle kritikk fra Aftenposten på lederplass. Og KrFs Dagfinn Høybråten har hengt seg på.

LO ber Stortinget sørge for et mer solidarisk statsbudsjett. Alt tyder på at regjeringen vil stå på det forslaget de har lagt fram. SVs finanspolitiske talsmann, Henki Holmås, liker særdeles dårlig å måtte forsvare et skatteopplegg han helt sikkert for sin egen del ville ha ønsket annerledes. Men både han og andre rød–grønne vil redde seg i land med å henvise til at man neste år vil legge fram et helhetlig forslag. Da skal det bli mer solidaritet, mer til forskning, mer til ….

Men det blir ikke mer til alt mulig. Kristin Halvorsen skriver i budsjettforslaget fra Finansdepartementet at det er behov for innparinger. I alle fall dersom oljeprisen fortsetter å synke, slik den har gjort den siste tiden.

 

Hauge vil knekke Bjørnøy

Fredrik Hauge i Bellona gjør seg klar til å utnytte misnøyen i SV og knekke Helen Bjørnøy som miljøvernminister. De klarer nok å gjøre livet surt for en minister, men de vinner ikke det politiske slaget med en slik strategi, skriver redaktør Magne Lerø.

Lørdag rykket både statsminister Jens Stoltenberg og SV-leder Kristin Halvorsen ut med håndfast støtte til miljøvernminister Helen Bjørnøy. Stoltenberg sa til NRK at Bjørnøy er en engasjert, sterk og dyktig minister, og at han var helt sikker på at Bjørnøy vil være miljøvernminister om fire år. Noe annet kan han ikke si. Det påfallende er at Bjørnøy etter en måned i jobben er så presset at både statsministeren og SV-lederen må på banen. Noen var skeptiske da hun ble utnevnt. De vil nok hevde det de fryktet er i ferd med å skje; landet har fått en svak miljøvernminister som ikke helt vet hva hun vil.

Bjørnøy anklages fra miljøvernbevegelsen for å være tafatt og pinglete. I NRKs Ukeslutt lørdag forsterket Bellona-leder Frederic Hauge kritikken. Han nekter å forholde seg til en miljøvernminister som fungerer som lakei for oljeindustrien. Det virker nesten som om han har gitt opp Bjørnøy.

– Vi er klare til å utnytte misnøyen i SV og arbeide for at hun skal fjernes som minister, sa Hauge.

Dette er klare ord for pengene – og temmelig brutal, direkte tale. Her gjør Hauge det klart hvilken strategi miljøbevegelsen, og sannsynligvis også andre sterke interessegrupper, vil velge for nå fram med sine anliggender i en regjering med sterke indre spenninger. De vil gå på person. De mener de vil nå lengst med å gjøre livet surt for miljøvernministeren, istedenfor å angripe regjeringen for den politikken som føres. Bjørnøy skal knekkes som minister hvis hun ikke leverer. Personkarakteristikker som «tafatt og pinglete» skal gjentas og suppleres slik at miljøvernministeren etter hvert framstår som et problem og et svakt punkt i regjeringen.

De har vel ikke helt gitt opp. De håper de klarer å presse Helen Bjørnøy til å kjempe for sitt politiske liv ved å kreve gjennomslag for miljøhensynene i regjeringens politikk.

Men alene makter ikke Helen Bjørnøy dette. Hun må i det minste få full støtte av Kristin Halvorsen for å kjøre hardt i miljøsakene.

Mens Helen Bjørnøy har fått alvorlige startvanskeligheter som statsråd, er Kristin Halvorsen den av SVs statsråder som har kommet best ut. Halvorsen fikk såpass mye ros for framleggelsen av statsbudsjettet at noen i SV syntes det ble for mye av det gode. Med Halvorsen blir SV definert inn i det politiske «establishment».

Med Helen Bjørnøy er det motsatt. Hun må regne med å være i mindretall når de viktige miljøsakene skal opp til behandling i regjeringen. Sannsynligvis er den beste strategi hun kan velge å framstå med klare miljøpolitiske standpunkter, og heller lide nederlag i regjeringen framfor å bli mast i stykker av miljøvernbevegelsen med påstander om at hun er svak og pinglete. Bellona vinner ikke det polititiske slaget ved å forsøke å knekke Bjørnøy.

Bjørnøy kritiseres for å ha sagt både ja og nei til leteboring i Barentshavet, og at hun ikke fikk omgjort vedtaket om å bygge ut vannkraftverket i Rosendal. Frederic Hauge reagerer også på at hun sier verneplanen for Barentshavet skal være klar om et halvt års tid. Da gjør man ikke jobben skikkelig, mener Hauge.

Lørdag ble det også kjent at fristen for å legge inn bud på å overta den store eiendommen på Hardangervidda i virkeligheten var ute, da Bjørnøy sto i Stortinget og sa at regjeringen ville vurdere å kjøpe eiendommen.. Stortinget ble andre ord feilinformert, sier blant andre Børge Brende (H) og Lina Henriette Holten Hjemdal (KrF) i dag. Og det er ikke å spøke med. Sannsynligvis må Bjørnøy beklage at Stortinget er blitt feilinformert. Det holder ikke å si at dette ikke var så viktig siden prisen ble så høy. Stortinget er nøye på den slags formaliteter. Det kan bli en ny ripe i lakken for Bjørnøy.

Bjørnøy sa til Dagsavisen søndag at hun ikke angrer på at hun tok utfordringen, og at hun akter å vise at hun står for en god og framtidsrettet miljøpolitikk. Det er tungt å være minister hvis man får et taperstempel på seg. Hun trenger en vinnersak, slik at hun kan komme på offensiven og med troverdighet hevde at hun har lagt begynnervanskelighetene som statsråd bak seg.

 

Bestått med nytt budsjett

Næringslivet tåler en trøkk neste år, men det blir mer utflagging av arbeidsplasser og mindre nyetablering dersom dette blir kursen man vil følge. Når innovasjon og forskning nedprioriteres til fordel for billigere barnehager er man på feil spor, skriver redaktør Magne Lerø.

I det store og hele må det kunne sies at den nye regjeringen fortjener «bestått» for det budsjettet de la fram i går. De har klart å flytte på åtte milliarder i forhold til Bondevikregjeringens budsjett. De dropper skattelettelse,n og har dermed en del milliarder å fordele til gode formål. Det meste går til kommunene. Men i forhold til næringslivet kan de ikke fortsette på den veien de nå har slått inn på.

Næringslivet går så det griner for tiden. På kort sikt tåler de fleste de økte byrdene og skattene som regjeringen pålegger dem i neste års budsjett. Men alt valgkamppratet om at man skulle satse på næringsliv og verdiskaping, er det ikke spor av. Nærings- og handelsminister Odd Eriksen er blitt den store budsjettaperen. Han har ikke fått et eneste nytt verktøy å vifte med, og har til og med kuttet 95 millioner til forskning og innovasjon i forhold til Bondevikregjeringens budsjett. Han forsvarer seg med at han har fått plass til en refusjonsordning for sjøfart. Men det er ikke dette som bidrar til verdiskaping. Han sier også at det blir satt av mer til forskning og utvikling i 2007-budsjettet, og at målet om at vi skal bruke tre prosent til forskning og utvikling i 2010 står fast. Vi får se.

Også kunnskaps- og oppvekstminister Øystein Djupedal blir kritisert for å ha nedprioritert forskningen.

En minister som nedprioriterer forskning til fordel for billigere barnehager, og en som velter skatter over på næringslivet uten i det minste å kunne kompensere for en del med økte bevilgninger til forskning og innovasjon – dette lover ikke godt.

Administrerende direktør Gunnvor Ulstein i Ulstein-gruppen sier til Nationen at konsekvensen av budsjettet vil bli økt utflagging av arbeidsplasser. Byggenæringens Landsforning gjør det klart at pålegget til bedriftene om å betale for de ti første dagene ansatte blir permittert, vil føre til at flere blir sagt opp. Næringslivets organisasjoner er entydige på at når muligheten for å ansette midlertidig faller bort, betyr dette at færre vil bli fast ansatt.

Det er denne virkeligheten regjeringen må forholde seg til.

Regjeringen har ikke lagt fram et budsjett for redusert arbeidsledighet. Men de kan håpe på at de økte bevilgningene til kommunene fører til at de klarer å hente arbeidskraft fra næringslivet.

Flere av landets kapitalister har fryktet at det kan komme til å gå riktig galt med en rød finansminister. Men Kristin Halvorsen besto finansministerprøven med glans. Det var nesten som å høre Per-Kristian Foss. Og hun kunne smile fornøyd med gode attester fra representanter for børs og finans. Like hyggelig var det nok ikke at Velferdsalliansen ikke er fornøyd, og at LO-leder Gerd-Liv Valla reagerer på at regjeringen gir størst skattelette til de som har de høyeste inntektene. Slik er det for SV å være i posisjon i virkelighetens verden.

 

Om ledelse, politikk og medier