Hemmelige søkerlister i det offentlige

LEDER: Hvis det ikke skal være mulig for søkere til stillinger i det offentlige å reservere seg mot at ens navn offentliggjøres, vil det føre til færre kvalifiserte søkere. Det blir i alle fall ikke mange toppfolk fra næringslivet som vil ta sjansen på å svekke sin posisjon i den stillingen de har for kanskje å få jobbe i det offentlige, skriver redaktør Magne Lerø.

I mai skal regjeringen legge fram endringer i offentlighetsloven. Da vil vi få en diskusjon om søkere til offentlige lederstillinger skal ha rett til å reservere seg mot at det offentliggjøres at de har søkt stillingen. I næringslivet er det vanlig at søkerlister ikke offentliggjøres, og at man engasjerer et eksternt hodejegerfirma til å lete fram søkere og lede ansettelsesprosessen fram til beslutning. De fleste hodejegere vil også tilby konfidensialitet overfor den som skal foreta ansettelsen et stykke ut i prosessen.

I det offentlige er regelen åpenhet, men stadig flere søkere reserverer seg mot offentliggjøring. Matz Sandman, leder for rådmannsutvalget, mener at det ikke kan fortsette slik lenger.

– Det bør innføres utsatt offentlighet for søkere til offentlige stillinger, sier Sandman til Kommunal Rapport. Han mener det må gå en del tid hvor søkere kan vurdere om deres navn skal offentliggjøres eller ikke, men når den offisielle ansettelsesprosessen starter, må navnene på alle søkerne kunne offentliggjøres.

Statssekretær Gunnar Kvassheim ved statsministerens kontor liker ikke at unntaksbestemmelsene i offentlighet kommer stadig mer i forgrunnen.

– De som vil bekle offentlige stillinger, skal vite at de går inn i en funksjon hvor åpenhet er punkt én fra den dagen de tiltrer. Derfor burde det være en selvfølge at søkerlistene er åpne. Ikke minst fordi det er viktig at ansettelsesprosessen kan etterprøves. De som ønsker en karrière innen det offentlige, får innrette seg etter spillereglene, sier Kvassheim til Kommunal Rapport.

Vi har ingen vanskeligheter med å se de prinsipielle poenger i Sandman og Kvassheims argumentasjon, men det syn de forfekter vil føre til at færre søker lederstillinger i det offentlige. Høyres politikere har særlig vært opptatt av å få inn folk med erfaring fra næringslivet i offentlige lederstillinger. Lederlønningene er økt, og en forsøker å fjerne hindringer for «fri flyt» mellom det offentlige og det private, nettopp for å kunne tiltrekke seg kompetente næringslivsledere. Konsekvensen av Sandman og Kvassheims syn blir det motsatte.

Det synes som om Kvassheim mener at søkere som reserverer seg ikke har forstått at de søker seg inn i en sammenheng der det kreves åpenhet. Det er ikke det som er poenget. Når du offentlig flagger at du søker en jobb, har du samtidig signalisert at du er på vei ut av den jobben du har. Når alle vet at en er på vei ut, får det lett konsekvenser for den lederoppgaven en skal utføre. Både ens overordnede og underordnede kan begynne å lure på om det skorter på motivasjonen, om man leder med samme kraft som tidligere eller om man kan fortsatt satse på en i framtiden. En skal ha stor lyst på en ny stilling dersom man er villig til å ta den belastningen som offentliggjøring kan bety i forhold til den stillingen man har. Det er ikke så attraktivt å være leder i det offentlige.

Politikerne kan gjerne si at slik burde det ikke være. Enhver hodejeger kan fortelle at slik er det. Konfidensialitet er ofte meget viktig for de best kvalifiserte søkerne. Mediene er opptatt av at offentligheten skal få kjennskap til mest mulig. Det er deres jobb. Men når mediene selv ansetter redaktører og direktører, offentliggjøres som regel ikke søkerlistene. Slik er det bare, hvis man vil ha tak i de beste.

Valgerd-nei til P4+Kanal 24

LEDER: Det er forståelig at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland setter foten ned for en sammenslåing av P4 og Kanal 24. Men siden det er markedet og ikke politikerne som avgjør om vi skal ha to kanaler, bør kulturministeren akseptere endringer i Kanal 24 som gjør at kanalen har mulighet til å leve videre, skriver redaktør Magne Lerø.

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland setter foten ned for en sammenslåing av P4 og Kanal 24, melder Dagens Næringsliv. Det er forståelig. Det har vært bred politisk enighet om at vi skal ha to reklamefinansierte radiokanaler. Men det er markedet og ikke politikerne som avgjør om vi skal ha to kanaler som har forpliktet seg til å drive allmennradio. Ingen kan si noe om hvordan markedet for radioreklame utvikler seg, men alt tyder på at Kanal 24 ikke oppnår lønnsomhet i den perioden de har konsesjon for. Hvis eierne av Kanal 24 kaster kortene, sitter kulturministeren med et problem i fanget. Hun kan ikke regne med at det blir en kø av interessenter som vil melde seg når de kapitalsterke eierne som står bak Kanal 24 gir opp. I verste fall for Valgerd Svarstad Haugland, og i beste fall for P4, blir P4 alene igjen som reklamefinansiert riksdekkende radiokanal. For å hindre at dette skjer, må Valgerd Svarstad Haugland være villig til å lempe på konsesjonskravene og akseptere en annen eierstruktur i Kanal 24.

Det er Kåre Valebrokk i TV 2 og kulturministeren som nå sitter med nøklene for hva som skal skje. Det er lite tvilsomt at TV 2 vil satse på å kjøpe P4. Det blir dyrt, og mye tyder på at Kulturdepartementet har et juridisk grunnlag for å sette foten ned for det.

TV 2 kan selvsagt velge å gi opp radiosatsingene. Det vil være å bryte med den strategien de har lagt til grunn. TV 2 ønsker å være et mediehus som tilbyr sitt programinnhold gjennom reklamefinansiert tv, betalings-tv, internett og radio. Dette taler for at TV 2 kjøper seg opp til en styrende posisjon i Kanal 24. Da vil de kreve at programvirksomheten i Kanal 24 samkjøres med TV 2. Da er det ingen mening i at hovedkontoret ikke ligger hos TV 2 i Oslo. Det har heller ikke noen mening at Kanal 24 skal sende barneprogrammer grytidlig om morgenen med minimalt med lyttere, fordi de nå en gang lovet det i konsesjonssøknaden. Dette vil ikke markedet ha.

Valgerd Svarstad Haugland kan ikke forvente at eierne vil drive Kanal 24 videre uten at det tas grep som kan øke lønnsomheten.

Bondevik i brennpunktet

LEDER: Da mediene begynte å skrive om NRKs «Brennpunkt», fikk en nesten inntrykk av at de ville avsløre at Kjell Magne Bondevik egentlig er en liten «berlusconi». Men så viser det ser at han bare er en alminnelig hederlig politiker som stortrives som kjendis blant de rikeste og mektigste – og ikke forstår hvilket inntrykk han skaper, skriver redaktør Magne Lerø.

Da mediene begynte å skrive om NRK «Brennpunkt», fikk en nesten inntrykk av at nå skulle det avsløres at Kjell Magne Bondevik egentlig er en liten «berlusconi». Jan Borgen i Transparency International lot seg til og med forlede til å la seg intervjue om at «korrupsjon er mer vanlig i politikken enn vi er klar over». Selv om han presiserte at han ikke uttalte seg om programmet om Bondevik, var det denne settingen NRK satte intervjuet inn i.

Men denne gangen hadde «Brennpunkt» særdeles lite å fare med. De gjorde et stort poeng av at Kjell Magne Bondevik engasjerte seg for å få den såkalte konjunkturavgiften endret fordi det rammet et hotellprosjekt i Molde som to av han venner var involvert i. For Molde kommune ville også blitt et tap om Seilet Hotel ble droppet, fordi deres eget kulturhus skulle bygges i tilknytning til prosjektet. Det var over 100 lignende prosjekter landet over som sto i fare for å bli rammet på en måte politikerne ikke hadde forutsatt da konjunkturavgiften ble vedtatt. Det skulle bare mangle at Kjell Magne Bondevik, som da var stortingsrepresentant, ikke skulle engasjerte seg i en sak som var så viktig for Molde.

NHO-sjef Finn Bergesen sier til Dagsavisen i dag at både NHO og en rekke andre representanter for næringslivet gikk på en rekke politikere for å få endret konjunkturavgiften.

Å antyde at de tre investorene i hotellprosjektet senere ga støtte til KrFs valgkamp «Stem på en statsminister» som en «takk for innsatsen», er temmelig søkt. Dette har mediene skrevet om for lengst.

At næringslivet gir åpent gir støtte til politiske partier, har ingen ting med korrupsjon å gjøre. At SV vil forby dette, med henvisning til anbefalinger fra EU, kan vi gjerne ta en debatt på. Da må et forbud også ramme den støtten LO gir til Ap. Men Bondeviks forbindelser til noen rike venner og konjunkturavgiftssaken er et særdeles dårlig utgangspunkt for å ta denne debatten.

Når NRK ikke kom opp med noe mer ufordelaktig om Kjell Magne Bondevik etter å ha gransket ham i lengre tid, får vi ta det som et bevis på at han har orden i sakene. Her er det neppe surret med en enste reiseregning. Han er pinlig nøyaktig med å betale for seg. Og han forsvarer at han tilbringer 20 nettet på den fasjonable gjestegården Nøisomhet, som eies av hans venner. Vi får inderlig håpe han får en skikkelig rabatt.

Ica hevder at Kjell Magne Bondeviks navn er trukket inn i en strid med Bondeviks «rike venner». Mener Ica virkelig at «Bondeviks menn» har truet Ica med at dersom de legger ned 70 arbeidsplasser i Molde vil «statsministeren komme og ta dem»? Hva i alle dager skal Bondevik kunne foreta seg? Har han som statsminister noen sanksjonsmidler mot et utenlandsk selskap?

Det Kjell Magne Bondevik ikke kommer unna, er at han framstår som et samlingspunkt for en del forretningsmenn som selvsagt utnytter sine kontakter med statsministeren. Kjell Magne Bondevik holdt hardnakket fast på at han deltok i Stein Erik Hagens bryllup sist sommer som privatperson. Men det er statsministeren vi så.

Når Bondevik inviterer Thobo Mabeki og Ariel Sharon til Molde, og til vennenes hotell, hjelper det lite å presisere at dette ikke var noe statsbesøk. Det var som statsminister han tok imot dem. Men Gerhard Schrøder og Mahmod Abbas planlagte besøk til byen, ble avlyst.

Disse besøkene er verd mye, både for Molde by og for Kjell Magne Bondeviks forretningsvenner. Det bør han forstå. Det er ikke korrupsjon, men det er uklokt å knytte seg så sterkt til det samme forretningsmiljøet i Molde. I Molde synes de det er stas å ha et rom på Seilet Hotel som heter «statsministeren», der de «trofeene» Bondevik har skaffet til byen er avbildet. Men det kan også ses på som bevis på sterke bindinger.

– Programmet trekker min integritet i tvil og skaper inntrykk av at jeg har gjort noe galt, sier Bondevik til Dagbladet. Bondevik har ikke gjort noe galt, men problemet er at den hederlige Bondevik ikke ser at det er noen som utnytter hans «Moldepatriotisme» på en måte som får andre til å reagere. Kjell Magne Bondevik bør vise mer varsomhet hvis han vil unngå at det oppstår debatt om hans forbindelser. Det hjelper ikke alltid at man i egne og andres øye er ubestikkelig. Spørsmålet er om den hederlige Bondevik ser hvordan hans tilstedeværelse blir brukt og tolket.

Tine-sjefer utgått på dato

LEDER: Når ledere for en bedrift i en alvorlig omdømmekrise opptrer som kommunikasjonsmessige kløner, må man belage seg på å forbli i grøfta, skriver redaktør Magne Lerø.

Tine opplever en alvorlig omdømmekrise, og tusenvis av kunder vender dem ryggen. Når man i en slik situasjon har en ledelse som opptrer som kommunikasjonsmessige kløner, blir man værende i grøfta.

Konserndirektør Ingrid Strøm-Olsen forlot i går sin stilling som salgs- og markedsdirektør. Strøm-Olsen skal ha deltatt i utarbeidelsen av tilbudet til Ica om 16 millioner i økt rabatt dersom Synnøve Finden ble sendt på dør. Konsernsjef Jan Ove Holmen har sagt at det var personer «nede i systemet» som hadde tatt initiativet og at han ikke kjente til dette.

Da Strøm Olsen trakk seg i går, var det nærliggende å tro at dette hadde sammenheng med denne saken. Men nei, det kan ikke kommunikasjonsdirektør Bjørg Bruset, styreformann Jostein Frøyland eller konsernsjef Jan Ove Holmen å si noe som helst om. Både Dagbladet, Nationen og Dagens Næringsliv har forsøkt å få noe fornuftig ut av de tre.

– Strøm-Olsen bestemte seg i helgen for å si opp. Hun har ønsket å gå av med en gang. Vi har ingen kommentar når det gjelder bakgrunnen for saken, sier Bjørg Bruset til Dagbladet. I en pressemelding som Tine sendte ut om saken, heter det at Tine siden i september i fjor har foretatt en gjennomgang av salgs- og markedsfunksjonen. Resultatet av dette er at de vil dele salgs- og markedsaktivitetene i to funksjoner. Ingrid Strøm-Olsens kombinerte stilling er altså blitt borte. De vil dermed ha oss til å tro at avgangen har sammenheng med en omorganisering. De svarer alle «ingen kommentar» på spørsmålet om Ingrid Strøm-Olsen er blitt bedt om å slutte.

Konkurransetilsynet er i gang med å granske Tines opptreden i forbindelse med forhandlinger med de store matvarekjedene. Det kan jo tenkes at ledelsen har forstått at de kan vente seg en skrape fra Konkurransetilsynet, og at de nå er begynt å rydde opp. Mens Jan Ove Holmen klamrer seg til sin direktørstol, virker det som om han vil rydde mest mulig i taushet.

Dagens Næringsliv forsøker å finne ut om Strøm-Olsen må slutte fordi det er hun som har påstått at det var ICA som ba om å få tilbud om økte rabatter dersom Tine ble eneleverandør. Dette har konsernsjef Holmen hardnakket påstått, men sist fredag måtte Tine legge seg flat og «beklage at Ica utilsiktet ble trukket inn i en debatt som setter spørsmålstegn ved Icas seriøsitet». Styreleder Jostein Frøyland sier at han ikke vil kommenter hvem som har snakket sant i denne saken.

– Vi er blitt enige med Ica om å legge denne saken død, sier Frøyland.

Men for kundene, offentligheten og politikerne er det ikke noe som er dødt når det gjelder Tine for tiden. Er det en konsulent, Ingrid Strøm-Olsen eller Jan Ove Holmen som framsatte tilbudet til Ica? Og var det Holmen selv som påsto at det var «Ica som begynte», eller fikk han denne versjonen fra en av sine underordnede? Tine har slukket noen branner, men det ulmer under overflaten. Konsernsjef Jan Holmen framstår som svekket, og styreformann Jostein Frøyland forsøker å gi inntrykk av at han har kontroll over situasjonen. Han vil at Holmen skal fortsette og regner med at bunnen er nådd. Det håper de nok. Tines salg har gått ned med 3–5 prosent de siste ukene. Synnøve Finden melder at de må ansette flere folk på grunn av sterk økning i etterspørselen.

Tine er febrilsk opptatt av å forsvare seg. De må komme på banen med atskillige porsjoner med besk selvkritikk for å vinne tilbake tapt tillit. Vi aksepterer at man kan gjøre feil, men det nytter ikke å hylle seg inn i taushet og halvkvede viser og håpe det går over. Den form for kommunikasjon som lederne i Tine bedriver, er gått ut på dato.

 

Farlig priskrig på operasjoner

LEDER: Vi er overrasket over at de private sykehusene ser seg tjent med en leder som antyder at de kan komme til å sluntre unna med kvalitet og pasientsikkerhet for å vinne fram i priskrigen på operasjoner. Har Leif Næss rett, er de på farlige veier, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere private sykehus har de siste årene tjent seg søkkrike på å behandle ventelistepasienter som de offentlige sykehusene ikke har hatt kapasitet til å ta seg av. Mediene har avdekket en rekke tilfeller der det ikke er kjørt skikkelige anbudsrunder. Når enkelte klinikker har hatt en resultatmargin på over 30 prosent, forstår alle og enhver at noe ikke stemmer. Helseminister Ansgar Gabrielsen har bedt de regionale helseforetakene skjerpe seg. Vi går ut ifra at det er det Helse Midt- Norge nå gjør, når de går ut og ber om anbud fra i alt 14 private sykehus på ulike typer operasjoner.

Dette har gitt Privatsykehusenes Fellesorganisasjon (PRISY) bakoversveis.

– Dette er et råkjør på pris fra helseregionens side. Det kan helt klart komme til å gå ut over kvaliteten på operasjonene. Faren er at noen vil ta snarveier og fire på kvalitet og pasientsikkerhet, sier leder for PRISY, Leif Næss, til VG i dag. I et brev til departementet skriver organisasjonen at Helse Midt-Norge opererer i strid med faglige anbefalinger fra Departementet når pris gjøres til eneste tildelingskriterium. De hevder videre at Stortinget har forutsatt at det skal legges vekt både på kvalitet, effektivitet, fleksibilitet og tilgjengelighet for pasientene ved bruk av private aktører.

Administrerende direktør Paul Hellandsvik i Helse Midt-Norge aviser innvendingene fra PRISY. Han sier til VG at man må kunne forutsette at sykehus som er godkjent for å utføre helsetjenester for det offentlige holder en jevnt over høy kvalitet.

Her er PRISY-leder Leif Næss ute på farlige veier. Han bidrar jo til å så tvil om alle hans medlemmer er til å stole på. Vi er overrasket over at PRISYs medlemmer ser seg tjent med en leder som profilerer dem på denne måten. Store deler av befolkningen har neppe tenkt tanken at noen av de private aktørene kan finne på å sluntre unna med kvalitet og sikkerhet fordi man har lagt dette inn i sine kalkyler. Vi får da tro at leger ved de private klinikkene ikke lar seg presse til å gå på akkord med faglige krav til det de foretar seg.

Når Næss sier faren er til stede, får vi tro ham på det. Da må dette være et argument for tilbakeholdenhet med å sette kompliserte operasjoner bort til private aktører. Det kan i alle fall ikke brukes som argument for at helseforetakene av gammel vane skal velge den private klinikken som ligger nærmest. PRISYs medlemmer får finne seg i en skarpere konkurranse som vil gi dårligere lønnsomhet. Det vil overraske oss om ikke noen må kaste inn håndkleet.

Gullalderen for private sykehusklinikker bør være over hvis de ikke skjerper seg. Vi bør bli stående igjen med noen toneangivende aktører som faktisk klarer å tilby samme kvalitet som det offentlige, men til en rimeligere pris. Hvis ikke, så er det ikke liv laga for private klinikker som finansieres av det offentlige.

Mange kommuner som har satt driften av sykehjem ut på anbud, har konkludert med at deres eget sykehjem var billigst og best. Slik vil det være for en del operasjoner også. Men det bør være mulighet for private aktører å spisse sin kompetanse, holde kostnadene lavere og velge sikre og effektive løsninger slik at de kan levere kvalitet til en lavere pris enn de offentlige sykehusene. Da vil de få oppdrag, men selvsagt via anbud som viser at de er både best og billigst.

 

Sykehus satser på etikk

LEDER: På St. Olavs hospital går de til kamp mot smøring av leger, og setter fokus på det som skjer når effektivisering går på etikken løs. Det er bare å følge i deres spor, skriver redaktør Magne Lerø.

St. Olavs Hospital har satt etisk bevissthet høyt på dagsordenen. I tre år har de hatt gående et stort verdiprosjekt der en måler ansatte og ledelse i forhold til kjerneverdiene helhet, likeverd, respekt og medbestemmelse. Nå varsler administrerende direktør Roar Arntzen at legemiddelfirmaer som forsøker å smøre noen av sykehusets leger, vil bli politianmeldt.

Bakgrunnen for Arntzens utspill er at legemiddelfirmaet Astra-Zeneca tilbød leger 2000 kroner hver for å stille opp på et rådgivningsmøte.

– Dette er et forsøk på smøring og i strid med regleverket. Ingen av våre leger får delta på et slikt betalt arrangement, sier Arntzen til Dagens Næringsliv. Ledelsen i Astra-Zeneca legger seg flat.

– Dette er ikke et vanlig møte, men et arrangement der legene blir bedt om å gi oss råd. De gjør faktisk en jobb. Vi betaler leger som er konsulenter, holder foredrag eller utfører annet arbeid for oss. Men vi ser nå tydelig at dette møtet ikke var i henhold til den nye samarbeidsavtalen med Legeforeningen, sier kommunikasjonsdirektør Mona Strøm Arnøy.

Pål Kristian Roland, administrerende direktør i Legemiddelforeningen, sier de har gitt klar beskjed om at dette arrangementet er i strid med regelverket, men sier seg fornøyd med at Astra-Zeneca har innrømmet tabben og vil endre praksis.

Om dette var et forsøk fra Astra-Zeneca på å omgå regelverket, eller om det ikke helt har fått med seg hva det nye regleverket faktisk betyr, er ikke godt å si. Dette er i alle fall et eksempel på at det nytter å kjempe mot smørekulturen. Når Arntzen også truer med politianmeldelse hvis legemiddelfirmaene forsøker seg med fordekte smøringsframstøt, gjør nok dette inntrykk. Om det er et strafferettslig grunnlag for å slå ned på at en lege mottar 2000 kroner for å delta på et slikt møte, er heller tvilsomt. Men det er i strid med avtaler i bransjen og egne regler på St. Olavs hospital. Det er det avgjørende.

Men likeså viktig som markeringer mot smørekulturen, er det daglige arbeid for å fremme etiske holdninger innad i sykehuset.

– Vi lever verdiene våre bedre ut i praksis enn vi visste vi gjorde. Samtidig statsfester prosjektet sårbare områder som vi må gjøre noe med, sier prosjektleder Marie Aakre til Vårt Land. Arbeidsmiljøet er målt i 2003 og 2004. Aakre forteller at pleiepersonalet, som lenge har kjent seg presset av tempo og resultatkrav, har vist særlig stort engasjement i verdiprosjektet .

– Vi må styrke den moralske kompetansen hos lederne våre og ansatte som står i det markedspresset vi opplever i dag, der etiske dilemmaer blir tvunget nedover i systemet hos de som må velge, sier Aakre.

Det er verd å merke seg at Aakre trekker fram kravet om større effektivitet som det som skaper de mest alvorlige etiske dilemmaene i hverdagen. Hvis ansatte opplever at arbeidsgiver faktisk pålegger dem å gå på akkord med etikken for å nå de økonomiske krav, har vi et problem. Helseministeren bør merke seg den opplevelse ansatte har av situasjonen. Vi tror grensen for effektivisering i det enkelte sykehus er nådd. Men selvsagt er det mulig å legge ned noen sykehus og gi befolkningen lenger reisevei. Det kan en spare en del millioner på – og tape noen velgere på. Det er etisk betenkelig å presse fram mer effektivitet i sykehusavdelingene. Det er først om fremst et politisk problem å kreve at en større deler av befolkningen på Østlandet skal reise like langt for å komme på sykehus som de gjør andre steder i landet.

 

Dyrere med fri konkurranse

LEDER: Når det er blitt dyrere å ta taxi etter at konkurransen ble skjerpet, bør de mest ivrige konkurransetilhengerne kunne tenke den tanken at konkurranse er ikke er svaret på alt her i verden, i alle fall ikke når det offentlige må betale uansett, skriver redaktør Magne Lerø.

Sterkere konkurranse gir billigere varer og tjenester. Og derfor er de fleste for mer konkurranse. Ikke bare i næringslivet. Også i skolen skal det nå konkurreres mellom alle og enhver for å bli best og bedre. Når det er konkurranse vil nemlig alle skjerpe seg og yte mer – og det blir bedre for alle. I teorien i alle fall. Men spørsmålet er om mer konkurranse er den beste løsning på alle områder hvor det er mulig å konkurrere.

Etter at drosjetakstene ble sluppet fri i 2000, har prisene i Oslo steget med 44 prosent. Samtidig opplever næringen færre passasjerer og lavere inntjening. Før i tiden var Oslo Taxi i praksis enerådende. Nå har vi fått både Norgestaxi og Taxi2 i tillegg, så nå skulle det blitt mer konkurranse og lavere priser. Men prisene går altså opp, sjåførene må stå lenger tid mellom hver tur på holdeplassene, og de tjener mindre.

– Jeg tror ikke det er mulig å få priskonkurranse når det gjelder taxi fra holdeplass. Det er vanskelig for kunden å vite hva som er billigst og dermed forsvinner selskapets fokus på pris, sier Jon-Terje Bakken som er forsker ved Transportøkonomisk Institutt til Aftenposten. Han er overrasket over at Oslo kommune har valgt å øke antallet løyver uten å undersøke behovet.

Oslo kommune har enkelt og greit handlet ut ifra konkurranseideologien. Flere taxier og flere selskaper gir billigere turer. På papiret, ja. Men det som skjer i drosjenæringen i Oslo er at konkurranse fører til dårligere kapasitetsutnyttelse. Derfor må prisen økes.

Folk går ikke fra bil til bil i en drosjekø og forhører seg om pris. Skal vi bruke 200 kroner på en taxi, er vi ikke opptatt av å finne ut hvilke av de tre selskapene som kan tilby turen 10 kroner lavere enn de andre.

For noen år siden ble apotekbransjen deregulert. Noen trodde det skulle føre til lavere priser på medisiner. Det har det ikke gjort. Konkurransen fungerer ikke slik den skal etter læreboka på dette området heller. Det er heldigvis ikke så ofte de fleste av oss handler medisiner. Og når vi gjør det, går vi ikke rundt på flere apotek for å spørre om priser på de medisinene vi skal ha.

Om myndighetenes konkurranseiver fører til at vi må betale noen kroner mer for å ta drosje, kan vi leve med det. Det blir mer problematisk med dyrere priser som følge av konkurranse i de tilfellene det offentlige selv må betale. Det er mye som tyder på at deler av privatiseringen innen helsevesenet har ført til økte kostnader for det offentlige.

Der hvor forbrukere betaler, har vi et faktisk marked. Her må vi basere oss på konkurranse under overvåkning av Konkurransetilsynet. Når det ikke blir billigere taxi ved å åpne for konkurranse, bør de mest konkurransetro stoppe opp. På flere områder hvor det offentlige må betale uansett, vil det bli dyrere dersom vi slipper konkurransen løs.

 

Sjefen i Redningsselskapet i havsnød

LEDER: Det er tankevekkende at eks-polfarer Monica Kristensen Solås sier at hennes bilde av den modere leder er hundekjøreren. Når en leser dommen fra Asker og Bærum Tingsrett får en inntrykk av at hun ser på flere av sine medarbeidere som trekkdyr hun kan koble av etter eget forgodtbefinnende, skriver redaktør Magne Lerø.

I høst ble regionleder i Redningsselskapet i Nord-Norge, Arild Braathen, oppsagt sammen med tre andre som følge av omorganisering på regionsplan i Redningsselskapet. De hevder oppsigelsene er usaklige, og saken kommer opp for retten til våren. 6 januar ble imidlertid Braathen avskjediget fra sin stilling med øyeblikkelig virkning av generalsekretær Monica Kristensen Solås. Nå er Braathen tilbake på jobb etter at Asker og Bærum tingrett har gitt ham medhold i begjæringen om gjeninntredelse i stillingen fordi det ikke er grunnlag for beskyldningene om underslag av til sammen drøyt 100 000 kroner.

«Når det gjelder saksbehandlingen kan det synes som om arbeidsgiver ikke har foretatt den konkrete vurderingen av saken som må kreves, før en arbeidsgiver kan gå til det svært alvorlige skritt å avskjedige en arbeidstaker», heter det i kjennelsen. Når det gjelder selve grunnlaget for avskjedigelsen: beskyldningene om underslag, skriver retten følgende: «Det må kunne stille spørsmål ved de kontrollrutiner som har vært både i Redningsselskapet sentralt og ved regionkontoret i Tromsø spesielt. Det synes også å kunne stilles spørsmål ved om Braathen har oppfylt sitt ansvar som leder av regionkontoret ved å sørge for tilfredsstillende rutiner. Retten kan imidlertid ikke, slik saken står i dag, se at det er sannsynliggjort at det er grunnlag for betegnelser som underslag eller økonomiske misligheter.»

Dette er stryk i saksbehandling, og ledelse av siste sort. Skal en gå til avskjedigelse av en medarbeider, må en sørge for at medarbeideren i det minst gis anledning til å forklare seg skikkelig. Vi forstår godt at Braathens advokat vil vurdere om Redningsselskapet skal stilles strafferettslig ansvarlig for politianmeldelsen av Arild Braathen.

– Jeg anser dette for å være på grensen til falsk anmeldelse. Beløpet han beskyldes for å ha underslått er i anmeldelsen også redusert til 60 000 kroner, mens sentralstyret har forsøkt å gi inntrykk av at saken har større dimensjoner enn det som er kjent fra før, sier Nicolai Norman til Nordlys.

Distriktsstyrene i Troms og Finnmark har gitt sin fulle støtte til Arild Braathen, og bedt generalsekretær Monica Kristensen Solås om å trekke seg. Lederen i regionsstyret i Troms, Jorunn Nilsen, sier hun har gått igjennom alle bilag og konkluderer med at Braathen har gjort en fantastisk jobb for selskapet i mange år.

Monica Kristensen Solås sier hun har vurdert saken og handler på råd både fra revisor og advokat. Hvis hun omgir seg med slike rådgivere, kan mye gå galt framover. Det ligger flere arbeidsrettssaker og venter på Kristensen Solås. Redningsselskapet har anket avskjedssaken.

Monica Kristensen Solås har vært generalsekretær i redningsselskapet i vel et år. Flere medier har skrevet om høyt konfliktnivå, stor misnøye og frustrasjon innad. Representanter for de tillitsvalgte sier de ikke har tillit til henne. Men hun har støtte i styret og blant grupper av ansatte. Monica Kristensen Solås avviser at det er noe galt med hennes lederstil.

Behandlingen av Arild Braathen tyder på at hun mangler både kompetanse og dømmekraft. Ut fra det vi har sett så langt, kan mye gå galt for Redningsselskapet med Monica Kristensen Solås ved roret. Daglig leder må klare å håndtere forholdet til personalet bedre enn det denne saken tyder på.

Ved å anke saken og ikke ta noen som helst kritikk, har hun gjort fallhøyden for seg selv temmelig stor. Ut fra det Monica Kristensen sier, står styret i Redningsselskapet bak de oppsigelser og den avskjeden hun har foretatt. Vi får da inderlig håpe at ikke hele styret i Redningsselskapet er på kant med norsk lov, slik denne saken tyder på.

Eks-polfarer Monica Kristensen Solås sa i et intervju med Ukeavisen Ledelse at hennes bilde av den moderen leder er hundekjøreren. Men når en leser dommen fra Asker og Bærum tingrett får en inntrykk av at hun ser på flere av sine medarbeidere som trekkdyr hun kan koble av etter eget forgodtbefinnende.

 

Tinesjefer i hengemyra

LEDER: En tåke av uforstand har utvilsomt senket seg over de to sjefene i Tine, styreleder Jostein Frøyland og administrerende direktør Jan Ove Holmen. Selv barn forstår at det ikke nytter å forsvare seg med at det var «de andre som begynte» og at de dessuten lyver, skriver redaktør Magne Lerø.

En tåke av uforstand har utvilsomt senket seg over de to sjefene i Tine, styreleder Jostein Frøyland og administrerende direktør Jan Ove Holmen. Mandag sa Frøyland at moderniseringsminister Morten Meyer (H) «beint ut lyver». Men Meyer går ikke tilbake på et eneste ord av det han har sagt, og mener det er særdeles alvorlig dersom et selskap som baserer seg på subsidier fra skattebetalerne, misbruker sin markedsmakt.

I går påsto Jon Ove Holmen at det ikke var Tine som hadde foreslått at man skulle gi ekstra rabatter for å bli kvitt Synnøve Finden-produkter i ICA-hyllene. Det var ICA som hadde bedt om å få et tilbud basert på enerett for Tine. ICA tilbakeviser at de har tatt et slikt initiativ.

– Det er som vi sier, for alle kan stole på at vi i TINE snakker sant, sa Holmen på Dagsrevyen i går.

Frøyland og Holmen forsøker fortvilet å snakke seg ut av den tillitskrisen Tine har havnet i, men virkningen blir den motsatte. Når Holmen forsøker å forsvare seg med at det var «han andre som begynte», vet selv barn at den slags unnskyldninger er særdeles tynne. Jan Ove Holmens opptreden er ikke egnet til annet enn å rote det enda mer til for ham selv og det selskapet han leder. Enten får Holmen forsvare det Tine har gjort og si at «slik er det å drive i dagligvarebransjen» eller så får han beklage og si at «dette skal vi slutte med». Istedenfor traver Holmen rundt og sørger for stadig nye belastende medieoppslag om Tine. I dag kan VG fortelle at to av tre av befolkningen har fått mindre tillit til Tine og at annen hver av oss vil velge bort Tine-varer i butikken. Frøyland og Holmen ønsker å forhindre at Tine taper mer tillit, men effekten av det de holder på med er det stikk motsatte.

I dag skal Holmen ta stilling til om det som har skjedd skal føre til at noen i Tine mister jobben. Han understreker at han har ansvaret for alt som skjer i Tine, men at han ikke kan ha kontroll på feilvurderinger.

Det forstår vi, men det avgjørende for en konsernsjef er hvordan han taker en situasjon som den Tine har havnet oppi. Så langt har både styrelederen og konsernsjefen taklet det meget dårlig. Hvis de fortsetter den kursen de så langt har fulgt, vil det ende med at de begge må trekke seg.

Nå venter vi på at Holmen skal rydde opp, hvis det er noe å rydde opp i. Eller så er det slik det er i dagligvarebransjen, at man betaler for å bli kvitt en konkurrent, eller sagt på en litt penere måte, man betaler ekstra for å få enerett.

Rådmenn som syndebukk

LEDER: Mange rådmenn opplever kommunestyret som et mangehodet troll som det er meget vanskelig å forholde seg til. Selvsagt bør kommunalpolitikerne skjerpe seg, men frustrerende utydelighet, tvilsomme kompromisser og urealistiske vedtak må de fleste rådmenn leve med, skriver redaktør Magne Lerø.

Å ha et kommunestyre som sjef, ville for mange næringslivsledere ha fortonet seg som et mareritt. For rådmenn som faktisk har en slik sjef, opplever de det i alle fall som å forholde seg til et mangehodet troll til tider. Rådmenn kan forteller at de bombarderes med motstridende styringssignaler og blir bedt om å forholde seg til vedtak som mer er å betrakte som halvkvedede viser. Det ender ofte med at rådmannen blir gjort til syndebukk. Over halvparten av norske kommuner skiftet rådmenn i perioden 1998 til 2003. I 2004 sluttet 22 rådmenn i jobben sin, ifølge Kommunal Rapport. Året før var det 42. Statistikk for Kommunenes Sentralforbund viser at 25 prosent av de som slutter forsvinner ut av offentlig sektor.

– Jeg ser en veldig faglig utvikling. Spenningsforholdet mellom politikere og rådmenn har forsterket seg de siste tre–fire årene. Oppsigelse av rådmenn må bygge på saklige kriterier, slik alle oppsigelser må. Det er ikke nok å mislike rådene fra rådmannen, sier Matz Sandman som er leder i Rådmannsutvalget til Dagens Næringsliv. Han oppfordrer rådmenn til ikke å la seg presse ut og heller la kommunen bringe saken inn for Arbeidsretten om de mener de har saklig grunn.

Elendig kommuneøkonomi er gjerne årsaken til at det oppstår konflikter mellom politikere og rådmenn. Kuttforslag fra rådmannen kan provosere både politikere og velgere. Rådmannen kan i praksis framstå som den som vil rasere omsorgs- og velferdstilbud, mens politikerne forsøker å toe sine hender. Rådmenn opplever gjerne at man forvanter at det skal utøves godt lederskap uten at forutsetningen for det er til stede. Godt lederskap forutsetter tydelighet. Det er tydelighet, konsekvens, prioritering og langsiktighet rådmenn gjerne etterlyser hos politikerne. For politikerne handler det, litt for enkelt, om å sikre oppslutning hos befolkningen.

Det er ikke lett å peke på løsninger. Det er selvsagt på sin plass å gå ut med paroler om at politikerne må skjerpe seg. Men kompromisser og utsettelser hører nå en gang til politikkens vesen. Politikere flest opptrer ikke med den konsekvens og tydelighet som preger sjefen for landets kommuner, kommunalminister Erna Solberg. Hun ville sikkert være en fryd å forhold seg til for de fleste rådmenn.

Det er viktig at politikerne ansetter rådmenn som forstår hva det innebærer å ha politikere som sjef. Å bli frustrert over ulne kompromisser og utsettelser er en del av jobben. En rådmann kan ikke forholde seg til kommunestyret som en administrerende direktør til styret. Ledere i det offentlige må finne seg i politisk innblanding ned i detaljene, hvis det først går politikk i en sak. Da vet en ikke alltid hva det ender med. Det er frustrerende for de som har det daglige ansvar at en sak kan få et helt annet utfall enn det en regnet med og stikk i strid med tidligere signaler og retningslinjer. Da gjelder det for en rådmann å vise fleksibilitet, kunne omstille seg og akseptere. Begynner man å kritisere de folkevalgte og stille spørsmål ved om beslutninger lar seg gjennomføre er man ille ut. Luftfartsdirektør Per-Arne Skogstad måtte trekke seg fordi det oppsto tvil om han ville flytte tilsynet til Bodø slik Stortinget har bestemt. Slike situasjoner havner rådmenn stadig opp i. Det er en hårfin balanse mellom lojalitet og profesjonalitet man må operere innenfor. Havner man i en situasjon der det stilles spørsmål om rådmannen lojalitet overfor de folkevalgte, er man ille ute.

Om ledelse, politikk og medier