Leder: Blodig urettferdig erstatning

Når en britisk soldat får 16 millioner og foreldrene som mistet sin åtte år gamle datter 5000 kroner viser at man i den amerikanske og britiske forsvarledelsen mangler moralsk anstendighet i møte med mennesker uten advokater og et skikkelig rettssystem, skriver redaktør Magne Lerø.

For noen uker side tok politikere til orde for at det bør settes et tak for hvor høy timepris advokater kan ta for å bistå privatpersoner. Politikerne frykter at stive priser på advokattjenester i praksis truer rettsikkerheten. Folk vegrer seg for å søke råd hos en advokat fordi man frykter at man ikke vil være i stand til å betale regningen.

Vårt Land skriver i dag om hvor blodig urettferdig ulik tilgang på advokattjenester kan slå ut i et internasjonalt perspektiv.

En tidligere britisk soldat, som ble skadd av et amerikansk helikopter i Afghanistan, får nå utbetalt nærmere 16 millioner kroner i erstatning. De etterlatte, etter at amerikanske bombefly ved en feil drepte 48 gjester på en bryllupsfest i Afghanistan, har fått tilbud om knappe 1400 kroner i erstatning. De 117 som ble såret, er tilbudt 500 kroner hver. I et annet tilfelle betalte det britiske forsvaret 5000 kroner i erstatning til foreldrene som opplevde at deres datter på åtte år ble skutt og drept av en britisk soldat i Basra i Irak.

– Det handler om hvem som har tilgang til et godt rettsystem og gode advokater. De store forskjellene gjenspeiler et grunnleggende rettferdighetsproblem, sier filosof og forsker ved fredsforskningsinstituttet Prifo, Henrik Syse, til Vårt Land.

Denne saken viser at det er når tung advokatbistand blir satt på en sak at man kan oppnå høy erstatning. Den som kommer i en erstatningsposisjon, vil forsøke å komme ut av det med så lavt beløp som mulig, forståelig nok. Men noen ganger er man ikke en gang i nærheten av anstendighetsgrensene. 5000 kroner for et foreldrepar i Afghanistan er betydelig mer verd enn 5000 kroner for oss. Men det er jo en skammelig lav sum. Like ille er det å tilby etterlatte etter de drepte bryllupsgjestene 1400 kroner.

Det går ikke an å gradere mennesker så blodig urettferdig. Det er tydeligvis mangel på moralsk anstendighet blant juridiske rådgivere og ledelsen både i det amerikanske og britiske forsvaret. Vi har også sett utallige eksempler her hjemme på at forsikringsselskaper har forsøkt seg med latterlig lave erstatninger. Da er det advokatenes jobb å sørge for at den som er blitt påført tap eller skade får en erstatning som er rett og rimelig.

Skal rettsikkerhet og rettferdighet sikres, må vi ha jurister som vil bistå de svake til honorarer folk flest kan betale.

Leder: Søkkrik på operasjoner

Når spesialister gir anbefalinger om hva som bør foretas og i samme øyeblikk vet de at de etter all sannsynlighet har skaffet seg en kunde og en saftig margin, er det ikke rart at operasjoner blir god butikk og leger grådige, skriver redaktør Magne Lerø .

Operasjoner må være noe av det mest lønnsomme en kan holde på med her i landet. Selskapene som legen Magne Tvinnereim driver, med Eurosleep i spissen, hadde i fjor en omsetning på 47 millioner kroner og et resultat før skatt på 23,6 millioner. Tvinnereim er spesialist på snorkeoperasjoner.

– Jeg klarer meg godt, men våre resultater er ingenting i forhold til hva privat industri kan tjene med tilsvarende virksomhet, sier Tvinnereim til Dagsavisen og minner om at han tross alt må levere det billigste anbudet for å få utført en operasjon.

Professor ved Handelshøyskolen i Bergen, Trond Bjørnenak, sier dette er ren og skjær utnytting av systemet. Og Tvinnereim er ikke den eneste som forsyner seg grovt fra hardt pressede helsebudsjetter. Fürst Medisinske Laboratorium har de to siste årene hatt et resultat på henholdsvis 37 og 48 millioner av en omsetning på rundt 200 millioner.

Det offentlige helsevesenet benytter private klinikker, delvis fordi man ikke har kompetanse og kapasitet selv og delvis fordi man ønsker konkurranse i markedet. På papiret er dette bra. Men i praksis blir det dyrere når det offentlige benytter private tjenester på denne måten.

Professor Steinar Westin peker på at noe av årsaken til den store veksten og lønnsomheten i private helsetilbud, er at det er de samme spesialistene som både stiller diagnoser og utfører operasjoner. I 2003 ble det utført 2300 snorkeoperasjoner. I 2003 var tallet økt til 5700. Kostnadene med å få bukt med snorking økte i samme periode fra 50 til 116 millioner. Og ingen skal få oss til å tro at det har vært en eksplosjonsartet økning i snorkingen i befolkningen. For snorkeekspert Tvinnereim ble det en gullgruve at snorking kom i fokus. Men helseforetakene har våknet. De har nå sagt at de ikke vil betale mer enn 6500 for en snorkeoperasjon som de tidligere betalte 20 500 kroner for. De økonomiske glansdagende for Tvinnereim og andre snorkeeksperter ser ut til å være over.

Professor Westin peker på at massiv markedsføring fra de private klinikkenes side i kombinasjon med helseartikler i avisene, bidrar til en sykeliggjøring av befolkningen. Leger opplever et press fra pasienter om å få operasjoner for relativt små lidelser. Dette reiser spørsmålet om hva slags operasjoner det offentlige skal dekke.

Private aktører ikke er ensbetydende med større effektivitet dersom ikke det er en reell konkurranse i markedet. I praksis mangler denne konkurransen mange steder. Private aktører blir dermed sittende med bukken og havresekken. På medisinske premisser gir de anbefalinger om hva som bør foretas og i samme øyeblikk vet de at de etter all sannsynlighet har skaffet seg en kunde og en saftig margin.

Hvis helsevesenet ikke sikrer seg tilstrekkelig kompetanse og kapasitet, kan de fort havne i lomma på private spesialister. Dette blir dyrt. For private aktører opptrer som forretningsfolk flest – man henter ut den prisen man kan få i et markedet enten det er private eller det offentlige som betaler. Men det er grovt, grådig og ufortjent med rundt 50 prosent resultatmargin på snorkehjelp.

Leder: Søkkrik på operasjoner

Når spesialister gir anbefalinger om hva som bør foretas og i samme øyeblikk vet de at de etter all sannsynlighet har skaffet seg en kunde og en saftig margin, er det ikke rart at operasjoner blir god butikk og leger grådige, skriver redaktør Magne Lerø .

Operasjoner må være noe av det mest lønnsomme en kan holde på med her i landet. Selskapene som legen Magne Tvinnereim driver, med Eurosleep i spissen, hadde i fjor en omsetning på 47 millioner kroner og et resultat før skatt på 23,6 millioner. Tvinnereim er spesialist på snorkeoperasjoner.

– Jeg klarer meg godt, men våre resultater er ingenting i forhold til hva privat industri kan tjene med tilsvarende virksomhet, sier Tvinnereim til Dagsavisen og minner om at han tross alt må levere det billigste anbudet for å få utført en operasjon.

Professor ved Handelshøyskolen i Bergen, Trond Bjørnenak, sier dette er ren og skjær utnytting av systemet. Og Tvinnereim er ikke den eneste som forsyner seg grovt fra hardt pressede helsebudsjetter. Fürst Medisinske Laboratorium har de to siste årene hatt et resultat på henholdsvis 37 og 48 millioner av en omsetning på rundt 200 millioner.

Det offentlige helsevesenet benytter private klinikker, delvis fordi man ikke har kompetanse og kapasitet selv og delvis fordi man ønsker konkurranse i markedet. På papiret er dette bra. Men i praksis blir det dyrere når det offentlige benytter private tjenester på denne måten.

Professor Steinar Westin peker på at noe av årsaken til den store veksten og lønnsomheten i private helsetilbud, er at det er de samme spesialistene som både stiller diagnoser og utfører operasjoner. I 2003 ble det utført 2300 snorkeoperasjoner. I 2003 var tallet økt til 5700. Kostnadene med å få bukt med snorking økte i samme periode fra 50 til 116 millioner. Og ingen skal få oss til å tro at det har vært en eksplosjonsartet økning i snorkingen i befolkningen. For snorkeekspert Tvinnereim ble det en gullgruve at snorking kom i fokus. Men helseforetakene har våknet. De har nå sagt at de ikke vil betale mer enn 6500 for en snorkeoperasjon som de tidligere betalte 20 500 kroner for. De økonomiske glansdagende for Tvinnereim og andre snorkeeksperter ser ut til å være over.

Professor Westin peker på at massiv markedsføring fra de private klinikkenes side i kombinasjon med helseartikler i avisene, bidrar til en sykeliggjøring av befolkningen. Leger opplever et press fra pasienter om å få operasjoner for relativt små lidelser. Dette reiser spørsmålet om hva slags operasjoner det offentlige skal dekke.

Private aktører ikke er ensbetydende med større effektivitet dersom ikke det er en reell konkurranse i markedet. I praksis mangler denne konkurransen mange steder. Private aktører blir dermed sittende med bukken og havresekken. På medisinske premisser gir de anbefalinger om hva som bør foretas og i samme øyeblikk vet de at de etter all sannsynlighet har skaffet seg en kunde og en saftig margin.

Hvis helsevesenet ikke sikrer seg tilstrekkelig kompetanse og kapasitet, kan de fort havne i lomma på private spesialister. Dette blir dyrt. For private aktører opptrer som forretningsfolk flest – man henter ut den prisen man kan få i et markedet enten det er private eller det offentlige som betaler. Men det er grovt, grådig og ufortjent med rundt 50 prosent resultatmargin på snorkehjelp.

Leder: Uryddighet fra Jannik Lindbæk

Jannik Lindbæk kan ikke frata Helge Lund ansvar for å rydde opp etter Iran-skandalen, skriver redaktør Magne Lerø.

Statoils styreleder har uttalt til Dagens Næringsliv at han ønsker å skjerme den nye konsernsjefen, Helge Lund, for etterarbeidet med selskapets Iran-skandale. Han vil gi Lund mulighet for å konsentrere seg om driften, mens hans selv skal fronte jobben med Iran-opprydningen. Administrerende direktør i Umoe Catering og leder for NHOs etiske råd, Sten Magnus, sier til Ukeavisen Ledelse at han er skeptisk til en slik arbeidsfordeling.

– Jeg mener styrelederens viktigste jobb er å finne en god konsernsjef, og så la konsernsjefen gjøre jobben. Det blir feil dersom det ikke er helt og fullt administrerende direktørs oppgave å sørge for at Statoil bedrer sitt omdømme, sier Magnus, og legger til at han ikke tror Lund går med på å være konsernsjef i noe mindre enn 100 prosents stilling.

Både Lindbæk og Lund er begge fullstendig uten skyld i Iran-skandalen. De har ingen ting å forsvare og er begge satt på for å rydde opp. Jannik Lindbæk har profilert seg som representant for Transparancy International, en organisasjon som har som formål å bekjempe alle former for korrupsjon. Dette var med i vurderingen da han ble valgt til ny leder for styret i Statoil. Men det gjør ham ikke mer kvalifisert enn Lund for å rydde opp og bedre Statoils omdømme.

Vi tror ikke det er en god strategi for Statoil å gi Lindbæk enerett til å uttale seg om Iran-saken, hvis det er det som er meningen. Statoil må kanskje leve med Iran-skandalen i flere år framover. Det kan gå mot rettssak og amerikanske myndigheter har sagt at de vil se nærmere på saken. Statoil må selv bestemme seg for om de vil godta den milde straffen som Økokrim ila selskapet eller om de vil kjempe i retten for å bli frikjent. I en slik situasjon er det ikke holdbart å skjerme Lund. Det er nemlig Helge Lund som har det daglige ansvar for Statoils omdømme. Derfor må Iran-saken bli en av de mange vanskelige saker konsernsjef i Statoil må bruke tid og krefter på.

Leder: Uryddighet fra Jannik Lindbæk

Jannik Lindbæk kan ikke frata Helge Lund ansvar for å rydde opp etter Iran-skandalen, skriver redaktør Magne Lerø.

Statoils styreleder har uttalt til Dagens Næringsliv at han ønsker å skjerme den nye konsernsjefen, Helge Lund, for etterarbeidet med selskapets Iran-skandale. Han vil gi Lund mulighet for å konsentrere seg om driften, mens hans selv skal fronte jobben med Iran-opprydningen. Administrerende direktør i Umoe Catering og leder for NHOs etiske råd, Sten Magnus, sier til Ukeavisen Ledelse at han er skeptisk til en slik arbeidsfordeling.

– Jeg mener styrelederens viktigste jobb er å finne en god konsernsjef, og så la konsernsjefen gjøre jobben. Det blir feil dersom det ikke er helt og fullt administrerende direktørs oppgave å sørge for at Statoil bedrer sitt omdømme, sier Magnus, og legger til at han ikke tror Lund går med på å være konsernsjef i noe mindre enn 100 prosents stilling.

Både Lindbæk og Lund er begge fullstendig uten skyld i Iran-skandalen. De har ingen ting å forsvare og er begge satt på for å rydde opp. Jannik Lindbæk har profilert seg som representant for Transparancy International, en organisasjon som har som formål å bekjempe alle former for korrupsjon. Dette var med i vurderingen da han ble valgt til ny leder for styret i Statoil. Men det gjør ham ikke mer kvalifisert enn Lund for å rydde opp og bedre Statoils omdømme.

Vi tror ikke det er en god strategi for Statoil å gi Lindbæk enerett til å uttale seg om Iran-saken, hvis det er det som er meningen. Statoil må kanskje leve med Iran-skandalen i flere år framover. Det kan gå mot rettssak og amerikanske myndigheter har sagt at de vil se nærmere på saken. Statoil må selv bestemme seg for om de vil godta den milde straffen som Økokrim ila selskapet eller om de vil kjempe i retten for å bli frikjent. I en slik situasjon er det ikke holdbart å skjerme Lund. Det er nemlig Helge Lund som har det daglige ansvar for Statoils omdømme. Derfor må Iran-saken bli en av de mange vanskelige saker konsernsjef i Statoil må bruke tid og krefter på.

Leder: Advokater tar til vettet

Advokatlauget synger på siste verset. Nå er det konkurranse, åpenhet og innsyn som gjelder, skriver redaktør Magne Lerø.

– Advokater har for lenge siden gjemt seg bak laugbeskyttelsen. Det er uholdbart, sier den nyvalgte lederen for Advokatforeningen, Anders Ryssdal, til Aftenposten. Advokatforeningen støtter nå forslaget om å oppheve medlemmenes enerett til å føre saker for domstolene. Styret går også inn for at advokatene skal gi skriftlig tilbud med pris på alle oppdrag, og de vil fjerne momsen på fri rettshjelp. Målet er lavere priser på advokattjenester og et forbedret renommé.

Mediene, og i særlig grad Aftenposten, har i lengre tid rettet søkelyset mot advokatenes svindyre salærer og trukket fram eksempler på at advokater har misbrukt sin tillit. Politikere har pekt på at rettssikkerheten trues dersom folk flest ikke har råd til å søke bistand hos en advokat, og tatt til orde for at man i lovs form må sette et tak på hvor mye advokater kan ta i timepris fra privatpersoner.

Endelig har advokatene fått en leder som forstår hva det handler om. Ryssdal innrømmer at det er for mange grådige advokater, og at foreningen fram til nå har vært for passiv i forhold til en negativ utvikling innen bransjen. Ryssdal innser at Advokatforeningen må holde bedre orden i eget hus, ellers vil politikere gripe inn. Mer konkurranse og sterkere selvjustis er medisinen for bedre renommé.

Det er også prisverdig at Advokatforeningen vil være en pådriver i å utvikle forbrukervennlige advokattilbud for folk flest, blant annet gjennom en nettportal. Istedenfor å kapre kunder for den minste ting, vil Advokatforening bidra «hjelp til selvhjelp» når det gjelder juridiske tjenester. Dette er nye toner som klinger godt.

Advokatforeningen illustrerer på denne måten hvilke oppgaver en bransjerettet interesseorganisasjon har. Man skal ivareta medlemmenes interesser vis à vis både myndigheter og publikum. Det har Advokatforeningen gjort til gangs. Samtidig skal man være en lyttepost i forhold til det som skjer i omgivelsen og melde tilbake til medlemmene hva slags rammebetingelser man må innrette seg i forhold til. Det er denne siden ved Advokatforeningen som nå blir tydeligere. Advokatlauget synger på siste verset. Nå er det konkurranse, åpenhet og innsyn som gjelder. Det vil publikum nyte godt av i form av billigere tjenester og bedre service.

Leder: Advokater tar til vettet

Advokatlauget synger på siste verset. Nå er det konkurranse, åpenhet og innsyn som gjelder, skriver redaktør Magne Lerø.

– Advokater har for lenge siden gjemt seg bak laugbeskyttelsen. Det er uholdbart, sier den nyvalgte lederen for Advokatforeningen, Anders Ryssdal, til Aftenposten. Advokatforeningen støtter nå forslaget om å oppheve medlemmenes enerett til å føre saker for domstolene. Styret går også inn for at advokatene skal gi skriftlig tilbud med pris på alle oppdrag, og de vil fjerne momsen på fri rettshjelp. Målet er lavere priser på advokattjenester og et forbedret renommé.

Mediene, og i særlig grad Aftenposten, har i lengre tid rettet søkelyset mot advokatenes svindyre salærer og trukket fram eksempler på at advokater har misbrukt sin tillit. Politikere har pekt på at rettssikkerheten trues dersom folk flest ikke har råd til å søke bistand hos en advokat, og tatt til orde for at man i lovs form må sette et tak på hvor mye advokater kan ta i timepris fra privatpersoner.

Endelig har advokatene fått en leder som forstår hva det handler om. Ryssdal innrømmer at det er for mange grådige advokater, og at foreningen fram til nå har vært for passiv i forhold til en negativ utvikling innen bransjen. Ryssdal innser at Advokatforeningen må holde bedre orden i eget hus, ellers vil politikere gripe inn. Mer konkurranse og sterkere selvjustis er medisinen for bedre renommé.

Det er også prisverdig at Advokatforeningen vil være en pådriver i å utvikle forbrukervennlige advokattilbud for folk flest, blant annet gjennom en nettportal. Istedenfor å kapre kunder for den minste ting, vil Advokatforening bidra «hjelp til selvhjelp» når det gjelder juridiske tjenester. Dette er nye toner som klinger godt.

Advokatforeningen illustrerer på denne måten hvilke oppgaver en bransjerettet interesseorganisasjon har. Man skal ivareta medlemmenes interesser vis à vis både myndigheter og publikum. Det har Advokatforeningen gjort til gangs. Samtidig skal man være en lyttepost i forhold til det som skjer i omgivelsen og melde tilbake til medlemmene hva slags rammebetingelser man må innrette seg i forhold til. Det er denne siden ved Advokatforeningen som nå blir tydeligere. Advokatlauget synger på siste verset. Nå er det konkurranse, åpenhet og innsyn som gjelder. Det vil publikum nyte godt av i form av billigere tjenester og bedre service.

Leder: Ulltveit-Moe provoserer

Ulltveit-Moe må legge vekk provokasjonene og diskusjonene rundt arbeidstid med de lokale tillitsvalgte i de tilfeller der arbeidsplasser står på spill. Tiden er ikke inn for å ta opp innføring av 40-timers uke igjen, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Ulltveit-Moe, industrieier og nylig avgått president i NHO, fortsetter å mene at vi må jobbe mer for samme lønn for å kunne beholde flere industriarbeidsplasser i Norge. Først trodde vi han mente at dette kunne være en kriseløsning for ansatte i spesielt truede bedrifter. Nå virker det som om Ulltveit-Moe mener det bør gjelde over hele fjøla. Og han uttaler seg som om det ikke er noen vei utenom, nærmest som en dommedagsprofet over norsk industri dersom vi ikke foretar oss noe.

Hvis Ulltveit-Moe hadde tatt saken opp internt i de bedrifter han selv er deleier i, hadde han nok oppnådd mer. Når han gjentar dette gang etter gang, provoserer han fagbevegelsen til å klatre opp på barrikadene. Nå står de der hele bunten.

– Dette er uhørt, jeg holdt på å si middelaldersk, sier LO-sjef Gerd-Liv Valla til Dagens Næringsliv. Konserntillitsvalgt Eldor Fjermestad ved Kvernelands fabrikker, hvor Ulltveit-Moe har en stor eierandel, sier Ulltveit-Moes tanker er urealistiske og tåpelige. Klubbleder Jan Olav Treen ved livbåtprodusenten Schat, hvor Ulltveit-Moe også er inne på eiersiden, sier at mer jobbing for samme lønn ikke er aktuelt å diskutere en gang.

Anders Folkestad i Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon, Randi Bjørgen i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Odd Håker i Akademikerne, rister alle oppgitt på hodet.

Også arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten virker lite begeistret for Ulltveit-Moes tanker.

– Det er langt viktigere å inkludere dem som er utenfor, enn å få de som allerede er i arbeid til å jobbe enda flere timer, mener Høybråten.

NHO-sjef Finn Bergesen sier han er opptatt av å få større fleksibilitet i forhold til regelverket, og at det må være mulig for en bedrift på kanten av stupet å diskutere ulike løsninger for å unngå konkurs eller utflytting. Fleksibilitet er stikkordet. En måte å gjøre det på er å definere det antall timer en skal jobbe i løpet av et år, men akseptere at man må jobbe mer enn 40 timer noen uker og kanskje ned mot 30 timer i uker der det er mindre å gjøre. Denne typen fleksibilitet kan være et bidrag til å sikre levering til konkurransedyktige priser – og dermed sikre arbeidsplasser.

Vi anbefaler Ulltveit-Moe å legge vekk provokasjonene og diskutere arbeidstid med de lokale tillitsvalgte i de tilfeller der arbeidsplasser står på spill. Tiden er ikke inn for å ta opp innføring av 40-timers uke igjen selv om debatten er i gang ute i Europa. Tiden er heller ikke inn for å kreve mer ferie eller mer permisjon. Og sekstimersdagen er det heldigvis ingen som snakker noe særlig om lenger.

Leder: Ulltveit-Moe provoserer

Ulltveit-Moe må legge vekk provokasjonene og diskusjonene rundt arbeidstid med de lokale tillitsvalgte i de tilfeller der arbeidsplasser står på spill. Tiden er ikke inn for å ta opp innføring av 40-timers uke igjen, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Ulltveit-Moe, industrieier og nylig avgått president i NHO, fortsetter å mene at vi må jobbe mer for samme lønn for å kunne beholde flere industriarbeidsplasser i Norge. Først trodde vi han mente at dette kunne være en kriseløsning for ansatte i spesielt truede bedrifter. Nå virker det som om Ulltveit-Moe mener det bør gjelde over hele fjøla. Og han uttaler seg som om det ikke er noen vei utenom, nærmest som en dommedagsprofet over norsk industri dersom vi ikke foretar oss noe.

Hvis Ulltveit-Moe hadde tatt saken opp internt i de bedrifter han selv er deleier i, hadde han nok oppnådd mer. Når han gjentar dette gang etter gang, provoserer han fagbevegelsen til å klatre opp på barrikadene. Nå står de der hele bunten.

– Dette er uhørt, jeg holdt på å si middelaldersk, sier LO-sjef Gerd-Liv Valla til Dagens Næringsliv. Konserntillitsvalgt Eldor Fjermestad ved Kvernelands fabrikker, hvor Ulltveit-Moe har en stor eierandel, sier Ulltveit-Moes tanker er urealistiske og tåpelige. Klubbleder Jan Olav Treen ved livbåtprodusenten Schat, hvor Ulltveit-Moe også er inne på eiersiden, sier at mer jobbing for samme lønn ikke er aktuelt å diskutere en gang.

Anders Folkestad i Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon, Randi Bjørgen i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Odd Håker i Akademikerne, rister alle oppgitt på hodet.

Også arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten virker lite begeistret for Ulltveit-Moes tanker.

– Det er langt viktigere å inkludere dem som er utenfor, enn å få de som allerede er i arbeid til å jobbe enda flere timer, mener Høybråten.

NHO-sjef Finn Bergesen sier han er opptatt av å få større fleksibilitet i forhold til regelverket, og at det må være mulig for en bedrift på kanten av stupet å diskutere ulike løsninger for å unngå konkurs eller utflytting. Fleksibilitet er stikkordet. En måte å gjøre det på er å definere det antall timer en skal jobbe i løpet av et år, men akseptere at man må jobbe mer enn 40 timer noen uker og kanskje ned mot 30 timer i uker der det er mindre å gjøre. Denne typen fleksibilitet kan være et bidrag til å sikre levering til konkurransedyktige priser – og dermed sikre arbeidsplasser.

Vi anbefaler Ulltveit-Moe å legge vekk provokasjonene og diskutere arbeidstid med de lokale tillitsvalgte i de tilfeller der arbeidsplasser står på spill. Tiden er ikke inn for å ta opp innføring av 40-timers uke igjen selv om debatten er i gang ute i Europa. Tiden er heller ikke inn for å kreve mer ferie eller mer permisjon. Og sekstimersdagen er det heldigvis ingen som snakker noe særlig om lenger.

Leder: Ledermedaljens bakside

Med jevne mellomrom bør ledere stoppe opp, kjenne etter og snakke åpent med de som står en nærmest om hva jobbpresset gjør med en – og om det er verd å betale den prisen år etter år, skriver redaktør Magne Lerø.

Prisen for å være toppleder i bedrifter med harde resultatkrav, kan bli meget høy. Bjørn Rune Gjelsten sier han spilte et spill i 20 år og brente lyset sitt i begge ender uten å innse det. Etter å ha mistet to av sine nærmeste venner i løpet av kort tid, begynte han å innse den alvorlige situasjonen han befant seg i.

– Reaksjonene kom i etterkant. Det var veldig mange paralleller til meg selv, fant jeg ut. Kroppen jukset. Jeg hadde direkte blackouts etter perioder med lite søvn, mye arbeid, ekstremt mye reising. Jeg hadde et par episoder der lyset gikk faktisk, sier han til Dagbladet.

Sammen med Kjell Inge Røkke jobbet Gjelsten knallhard år etter år. De oppnådde topp resultater både i forretningslivet og innen idrett. Men Gjelsten sier nå at han aldri gledet seg. Livet ble en stadig jakt på resultater og prestasjoner.

Etter at han bestemte seg for å trekke seg fra stillingen som administrerende direktør for Aker RGI, ble han rastløs, fikk nærmest panikk og abstinenssymptomer.

Det er prisverdig at Gjelsten åpenhjertig snakker om den prisen han måtte betale for å nå de mål han satte seg. Han satte stopp for hardkjøret før det var for sent. Nå er han opptatt av å leve på en annen måte.

Noen ledere har helse til å jobbe steinhardt år etter år og holde det gående med tilfredsstillende resultater. Men om de ikke knekker fysisk, kan de ende opp som verdimessig skadeskutte mennesker. Dersom jobb i praksis blir det eneste som virkelig engasjerer en, blir man ensporet og mister kontakten med sine nærmeste.

De fleste mennesker har et behov for å utvikle nærhet og høre til i en sammenheng der en blir verdsatt og tatt hånd om fordi en er seg selv, uavhengig av hva en presterer. Det gjelder å finne en balanse i livet der en får ro og tid til å dyrke nærhet. Hvis ikke mister man etter hvert kontakten med de personer som kunne ha gitt en den nærhet man i det lange løp søker. Man ender som ensom og ulykkelig, selv om man kan vise til utmerkede resultater på det profesjonelle område.

Med jevne mellomrom bør ledere stoppe opp, kjenne etter og snakke åpent med de som står en nærmest om hva jobbpresset gjør med en og om det er verd prisen år etter år. Det handler ikke bare om å lede andre. En leder skal også lede seg selv i forhold til det som gjør livet verd å leve.

Om ledelse, politikk og medier