Leder: Lønnsom tro

Når mektige frikirkepastorer sørger for at de tjener godt over en million har de glatt hoppet over Bibelens advarsler mot pengegriskhet og misbrukt sin posisjon, skriver redaktør Magne Lerø som også ønsker biskop Odd Bondevik lykke til med å overtale biskopene til å kreve lavere lønn.

Tidligere har det vært slik at man i alle fall ikke burde bli pastor dersom en ønsket en fetere lommebok enn folk flest. Men den tid er forbi. VG kan i dag fortelle at pastor Envald Flaaten i Levende ord i Bergen i fjor hadde en inntekt på 1,303 millioner kroner. Ikke langt etter følger pastoren i søstermenigheten Skjærgårdskirken, Glenn Rasmussen, med 1,177 millioner i inntekt.

Det strømmet inn 1 279 000 på biskop Gunnar Stålsetts lønnkonto i fjor. De andre biskopene har i gjennomsnitt 550 000 kroner i nettoinntekt.

Pastorene i Levende ord-menighetene har meget stor makt. De er i praksis overordnet menigheten. Når de klarer å drive fram et slikt lønnsnivå til seg selv, har de glatt hoppet over Bibelens advarsler mot pengegriskhet og misbrukt sin posisjon som åndelige veiledere. Istedenfor har de forlest seg på gammeltestamentlige tekster om en sammenheng mellom gudsfrykt og rikdom. Denne materialistiske vellykkethetsteologien finner vi de styggeste eksemplene på i USA. Den siger nå tydeligvis inn over norske frimenigheter som er preget av religiøs framgangsfilosofi.

Men fortsatt er det slik at det store flertall av pastorer i landet tjener mindre enn det utdannelse og erfaring skulle tilsi. Det finnes nok av eksempler på ansatte i menigheter som er underbetalte.

I de senere årene er biskopene i Den norske kirke blitt lønnsvinnere. For to år siden økte for eksempel biskop Gunnar Stålsett lønnen sin med 26 prosent. Han tjener nå over 700 000 i året. De to siste årene har han tjent noen hundre tusen ekstra på bøker han har skrevet. Det må han selvsagt få lov til.

Biskop Odd Bondevik i Møre sier at han egentlig mener at biskopene bør gå ned i lønn. Det er et kledelig standpunkt. Han bør ikke mene slikt offentlig uten å gjøre noe med det. Vi går ut i fra at han nå vil reise en sak på neste bispemøte.

Det er gode grunner at biskopene som advarer sterkest mot forbrukersamfunnet og materialisme, ivrer for hjelp til de svake og solidaritet med verdenes fattige, ikke bevilger seg lønnsøkninger i rekordklassen. De unnskylder seg vanligvis med at de ikke har krevd noe som helst. Det er Presteforeningen, hvor de er medlem sammen med prestene de er leder for, som forhandler med departementet. Og når det offentlige vil øke lederlønningene og lønne ut fra resultat, følger biskopene med på lasset.

Det er bortkastede penger å øke bispelønningene slik det har skjedd de senere årene. Man får ikke bedre biskoper av det, og det finnes ikke en eneste aktuell bispekandidat som ikke er interessert fordi lønnen er for lav. Biskopene har heller ikke fått økt ansvar, snarere tvert i mot.

Istedenfor ubevisst å følge med på ferden, bør Odd Bondevik nå sørge for at biskopene får et bevisst forhold til hva de vil tjene. Han kan argumentere med at det gir gale signaler innad i kirken, hvor mange har for lave lønninger, når de øverste sjefene får de største tilleggene, når antallet stillinger blir redusert eller kirker blir stengt fordi man ikke har midler til oppvarming, Hvis biskopene vil at kirken skal representere noe annerledes i forhold til dagens materialisme, bør de slå følge med Odd Bondevik noen hakk nedover på lønnsstigen. Eller så får de står fram og forsvare den lønnen de har. «Jeg kan ikke noe for at jeg tjener så godt»-snakk holder ikke.

Leder: Skogsholm på rullebanen

Torild Skogsholm kan ta et møte med flygelederne og gjøre det tindrende klart at det blir flytting til Sola, at hun har full tillit til Randi Flesland, at Avinor-styret fatter gode vedtak og at hun ikke har innvendinger mot at Avinor stiller flygelederne økonomisk ansvarlig for aksjoner, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis flygelederne ikke skjerper seg og jobber som de skal, vil det ramme både næringslivet og privatpersoner. NHO ønsker nå at samferdselsminister Torild Skogsholm skal rydde opp.

– Først ville de ikke flytte til Røyken, nå vil de ikke flytte derfra, sukker NHOs informasjonsdirektør Finn Langeland til Aftenposten søndag. Og han har særdeles god bakgrunn for eget sukk. Han var i sin tid informasjonsdirektør i Luftfartsverket, det som nå heter Avinor. Flygelederne aksjonerte den gang som i dag.

Lederen for Norsk Flygelederforbund, Rolf Skrede, sier til Dagens Næringsliv at de også ønsker et møte med Torild Skogsholm for at hun skal rydde opp. 

– Avinor-ledelsen makter ikke å rydde opp i det selv. Det eneste de gjør er å komme med klønete trusler om erstatningsansvar, sier Skrede.   

Avinor mener politikerne bør holde seg unna. De har selvsagt rett. Avinor er et AS, samferdselsministeren er generalforsamling og Stortinget bevilger penger. Har man valgt denne organisasjonsformen, får man operere innenfor den, ikke minst i en konfliktsituasjon.

At politikere på Stortinget uttaler seg i hytt og vær, får så være. Den som ikke må trå feil, er Torild Skogsholm. 

Hun bør ta et møte med flygelederne. Her bør hun gjøre det klart at det blir flytting til Sola, at hun har full tillit til Randi Flesland, at Avinor-styret fatter gode vedtak og at hun ikke har innvendinger mot at Avinor stiller flygelederne økonomisk ansvarlig for aksjoner. Når Rolf Skrede og hans aksjonslystne flygeledere forlater Samferdselsdepartementet og sier: «Skogsholm var hyggelig, men det virker som om hun forstår like lite og er nesten like håpløs som Randi Flesland», da har hun gjort jobben sin.

Hvis hun mener noe annet enn styret i Avinor, må hun for all del ikke uttale seg offentlig i de interne forhold. Er hun ikke fornøyd med den jobben Randi Flesland gjør, får hun si det til styreformannen, ingen andre. En statsråd kan ikke i full offentlighet begynne å undergrave en toppsjef i staten. Det er styret i Avinor som har arbeidsgiveransvaret for Randi Flesland. Samferdselsminister Torild Skogsholm bør være sjeleglad for at staten har ledere som orker å stå på slik Randi Flesland gjør. Det er ikke hun, men politikerne som har funnet på at Avinor skal redusere bemanningen med 7600 personer og spare 300 millioner kroner.  Flygelederne saboterer denne oppgaven så godt de kan. Derfor må Skogsholm la de forstå at de ikke har noe som helst å hente fra henne. Uttalelser slik som Torild Skogsholm tidligere har kommet med, at hun ber Avinor-ledelsen om å vinne tillit hos de ansatt og si til de at de er verdifulle som medarbeidere, kan hun spare seg.

Leder: Skogsholm på rullebanen

Torild Skogsholm kan ta et møte med flygelederne og gjøre det tindrende klart at det blir flytting til Sola, at hun har full tillit til Randi Flesland, at Avinor-styret fatter gode vedtak og at hun ikke har innvendinger mot at Avinor stiller flygelederne økonomisk ansvarlig for aksjoner, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis flygelederne ikke skjerper seg og jobber som de skal, vil det ramme både næringslivet og privatpersoner. NHO ønsker nå at samferdselsminister Torild Skogsholm skal rydde opp.

– Først ville de ikke flytte til Røyken, nå vil de ikke flytte derfra, sukker NHOs informasjonsdirektør Finn Langeland til Aftenposten søndag. Og han har særdeles god bakgrunn for eget sukk. Han var i sin tid informasjonsdirektør i Luftfartsverket, det som nå heter Avinor. Flygelederne aksjonerte den gang som i dag.

Lederen for Norsk Flygelederforbund, Rolf Skrede, sier til Dagens Næringsliv at de også ønsker et møte med Torild Skogsholm for at hun skal rydde opp. 

– Avinor-ledelsen makter ikke å rydde opp i det selv. Det eneste de gjør er å komme med klønete trusler om erstatningsansvar, sier Skrede.   

Avinor mener politikerne bør holde seg unna. De har selvsagt rett. Avinor er et AS, samferdselsministeren er generalforsamling og Stortinget bevilger penger. Har man valgt denne organisasjonsformen, får man operere innenfor den, ikke minst i en konfliktsituasjon.

At politikere på Stortinget uttaler seg i hytt og vær, får så være. Den som ikke må trå feil, er Torild Skogsholm. 

Hun bør ta et møte med flygelederne. Her bør hun gjøre det klart at det blir flytting til Sola, at hun har full tillit til Randi Flesland, at Avinor-styret fatter gode vedtak og at hun ikke har innvendinger mot at Avinor stiller flygelederne økonomisk ansvarlig for aksjoner. Når Rolf Skrede og hans aksjonslystne flygeledere forlater Samferdselsdepartementet og sier: «Skogsholm var hyggelig, men det virker som om hun forstår like lite og er nesten like håpløs som Randi Flesland», da har hun gjort jobben sin.

Hvis hun mener noe annet enn styret i Avinor, må hun for all del ikke uttale seg offentlig i de interne forhold. Er hun ikke fornøyd med den jobben Randi Flesland gjør, får hun si det til styreformannen, ingen andre. En statsråd kan ikke i full offentlighet begynne å undergrave en toppsjef i staten. Det er styret i Avinor som har arbeidsgiveransvaret for Randi Flesland. Samferdselsminister Torild Skogsholm bør være sjeleglad for at staten har ledere som orker å stå på slik Randi Flesland gjør. Det er ikke hun, men politikerne som har funnet på at Avinor skal redusere bemanningen med 7600 personer og spare 300 millioner kroner.  Flygelederne saboterer denne oppgaven så godt de kan. Derfor må Skogsholm la de forstå at de ikke har noe som helst å hente fra henne. Uttalelser slik som Torild Skogsholm tidligere har kommet med, at hun ber Avinor-ledelsen om å vinne tillit hos de ansatt og si til de at de er verdifulle som medarbeidere, kan hun spare seg.

Leder: Bokbølle og/eller bokelsker

Det er antagelig nødvendig for statsråd Morten Meyer å være tøff i trynet overfor bokbransjen. De må tydeligvis skremmes inn i den virkeligheten de befinner seg i. Han bedyrer at han er en bokelsker, men kan ende opp som bokbølle om han ikke vise den nødvendige fleksibilitet, ikke minst av hensyn til de minste aktørene, skriver redaktør Magne Lerø.

Moderniseringsminister Morten Meyer mener forlag og bokhandlere tror på julenissen. Bakgrunnen er at de har lagt opp til at den nåværende bransjeavtalen skal forlenges et helt år. I tillegg til det vil en del bokhandlere ha overgangsordninger ut over høsten 2006. Og mindre bokhandlere vil ha støtte fra staten.

– Glem det, sa Meyer denne uken og forlangte forslaget til en ny avtale mellom bokhandlere og forlag på bordet umiddelbart.
– Men vi er jo i Frankfurt på bokmesse denne uka, sa forleggerne.
– Da får dere jobbe der, sa Meyer.

Om de har jobbet vet vi ikke, men både bokhandlere og forleggere er i alle fall innkalt på teppet til Meyer og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland på mandag.

Sjefen i Aschehoug, William Nygaard, synes dette er fullstendig uakseptabelt. Han mener Meyer er i ferd med å ødelegge hele bokfaget, som han kaller det, og frykter at mye klapper sammen dersom man ikke får tid til å revidere avtaler, lage nye retningslinjer og få på plass nye ordninger. I følge Nygaard er Meyer kun opptatt av å ri sine liberalistiske kjepphester. Han synes dette er så ille at han vil gå til Kjell Magne Bondevik for å få satt en stopper for Meyers herjinger.

Denne saken viser på nytt at aktørene i bokbransjen lider under mangel på politiske følehorn. De må ha premissene for at bøker skal fritas fra konkurranseloven inn med teskje. Når bokhandlere sier de vil vente med å gi opp eneretten på salg av skolebøker til etter 2006, fordi det blir så stort salg dette året på grunn av den nye skolereformen, har de forstått null og niks. Regjeringen vil ha endringer nå for at det skal bli lavere priser for elever og kommuner nå. Det er ikke meningen at bokhandlere skal ha skolebokmonopol en dag lenger enn det som er nødvendig for å få på plass nye systemer. Og bokklubber og bokhandlere skal stilles likt nå, fordi bokhandlere landet over skal gis muligheter til å ta salg fra bokklubbene som kompensasjon for tapt skoleboksalg fra dag en av.

Det er antagelig nødvendig for Morten Meyer å være tøff i trynet overfor bokbransjen. De må tydeligvis skremmes inn i den virkeligheten de befinner seg i. Samtidig er det viktig at Meyer viser fleksibilitet. Det kan umulig spille noen rolle om bokbransjen får en måned eller to ekstra. Det er mange forhandlinger som skal føres når systemet endres. Hvis det legges opp til et råkjør på tid, er det de små forlagene og bokhandlere som rammes. De store aktørene kommer nok i mål innen tidsfristen.

Morten Myer vil ikke ha på seg at han er en bokbøddel. Han står fram i Dagens Næringsliv i dag og bedyrer at han er en bokvenn og vet hva han snakker om. I det siste har han lest både Per Petterson, Lars Saaby Christensen, Henrik Langeland, Åsne Seierstad, Merete Morken Andersen, Jan Kjærstad og Henning Mankell.

Alle disse hører til i bestselgerkategorien. Meyer kan glede seg. Disse bøkene kommer til å bli billigere. De bøkene kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har lest i det siste, er forhåpentligvis på nynorsk. De blir ikke billigere. Hvis kulturministeren valgte smalere titler enn det Meyers kjendisforfattere presterer, er det ikke sikkert de vil bli gitt ut en gang under det regime som bokbransjen nå er på vei inn i. Med Morten Meyer blir det mer butikk og mindre katedral.

Leder: Bokbølle og/eller bokelsker

Det er antagelig nødvendig for statsråd Morten Meyer å være tøff i trynet overfor bokbransjen. De må tydeligvis skremmes inn i den virkeligheten de befinner seg i. Han bedyrer at han er en bokelsker, men kan ende opp som bokbølle om han ikke vise den nødvendige fleksibilitet, ikke minst av hensyn til de minste aktørene, skriver redaktør Magne Lerø.

Moderniseringsminister Morten Meyer mener forlag og bokhandlere tror på julenissen. Bakgrunnen er at de har lagt opp til at den nåværende bransjeavtalen skal forlenges et helt år. I tillegg til det vil en del bokhandlere ha overgangsordninger ut over høsten 2006. Og mindre bokhandlere vil ha støtte fra staten.

– Glem det, sa Meyer denne uken og forlangte forslaget til en ny avtale mellom bokhandlere og forlag på bordet umiddelbart.
– Men vi er jo i Frankfurt på bokmesse denne uka, sa forleggerne.
– Da får dere jobbe der, sa Meyer.

Om de har jobbet vet vi ikke, men både bokhandlere og forleggere er i alle fall innkalt på teppet til Meyer og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland på mandag.

Sjefen i Aschehoug, William Nygaard, synes dette er fullstendig uakseptabelt. Han mener Meyer er i ferd med å ødelegge hele bokfaget, som han kaller det, og frykter at mye klapper sammen dersom man ikke får tid til å revidere avtaler, lage nye retningslinjer og få på plass nye ordninger. I følge Nygaard er Meyer kun opptatt av å ri sine liberalistiske kjepphester. Han synes dette er så ille at han vil gå til Kjell Magne Bondevik for å få satt en stopper for Meyers herjinger.

Denne saken viser på nytt at aktørene i bokbransjen lider under mangel på politiske følehorn. De må ha premissene for at bøker skal fritas fra konkurranseloven inn med teskje. Når bokhandlere sier de vil vente med å gi opp eneretten på salg av skolebøker til etter 2006, fordi det blir så stort salg dette året på grunn av den nye skolereformen, har de forstått null og niks. Regjeringen vil ha endringer nå for at det skal bli lavere priser for elever og kommuner nå. Det er ikke meningen at bokhandlere skal ha skolebokmonopol en dag lenger enn det som er nødvendig for å få på plass nye systemer. Og bokklubber og bokhandlere skal stilles likt nå, fordi bokhandlere landet over skal gis muligheter til å ta salg fra bokklubbene som kompensasjon for tapt skoleboksalg fra dag en av.

Det er antagelig nødvendig for Morten Meyer å være tøff i trynet overfor bokbransjen. De må tydeligvis skremmes inn i den virkeligheten de befinner seg i. Samtidig er det viktig at Meyer viser fleksibilitet. Det kan umulig spille noen rolle om bokbransjen får en måned eller to ekstra. Det er mange forhandlinger som skal føres når systemet endres. Hvis det legges opp til et råkjør på tid, er det de små forlagene og bokhandlere som rammes. De store aktørene kommer nok i mål innen tidsfristen.

Morten Myer vil ikke ha på seg at han er en bokbøddel. Han står fram i Dagens Næringsliv i dag og bedyrer at han er en bokvenn og vet hva han snakker om. I det siste har han lest både Per Petterson, Lars Saaby Christensen, Henrik Langeland, Åsne Seierstad, Merete Morken Andersen, Jan Kjærstad og Henning Mankell.

Alle disse hører til i bestselgerkategorien. Meyer kan glede seg. Disse bøkene kommer til å bli billigere. De bøkene kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har lest i det siste, er forhåpentligvis på nynorsk. De blir ikke billigere. Hvis kulturministeren valgte smalere titler enn det Meyers kjendisforfattere presterer, er det ikke sikkert de vil bli gitt ut en gang under det regime som bokbransjen nå er på vei inn i. Med Morten Meyer blir det mer butikk og mindre katedral.

Leder: Konstruktiv sykelønnsbombe

Dagfinn Høybråten er på rett spor når han vil la arbeidsgivere dekker deler av lønnen til de langtidssykemeldte. Men dette blir for dyrt for de svake bedriftene. Det er bedre å finansiere det ved reduksjon i arbeidsgiveravgiften eller la bedriftene slippe med å betale flere av de første sykedagene, skriver redaktør Magne Lerø.

Støvet i KrF etter all nominasjonsuroen har knapt lagt seg før arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten erter på seg landets arbeidsgivere. Det gjorde han ved å foreslå i statsbudsjettet at arbeidsgiverne skal dekke 10 prosent av lønnen til de langtidssykemeldte. Dette vil koste bedrifts-Norge hundrevis av millioner. Kanonene ble avfyrt umiddelbart.

Dette hadde ikke arbeidsgiverorganisasjonen drømt om. De trodde avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA) ville ligge fast. Både arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner anklager regjeringen for avtalebrudd. De er så skuffet og provosert at de sier at de ikke vet om de gidder å samarbeide med regjeringen mer for å få ned sykefraværet.

Å kalle dette er avtalebrudd er lite treffende. Dette er innenfor det regjeringen må kunne foreslå i et statsbudsjett. En har nå god tid til å gå i dialog før Stortinget skal vedta statsbudsjettet. Dersom dette var noe politikerne på overtid hadde lagt inn i et budsjettforlik, ville det vært uakseptabelt. Men hva skulle regjeringen gjort? Sendt et brev med varsel om oppsigelse om tre måneder – se forslaget til statsbudsjett? En regjering kan og bør ikke inngå avtaler som fratar en handlefrihet i prosessen rundt et statsbudsjett. Derfor bør partene i arbeidslivet nå droppe formalitetene og gå løs på realitetene.

Det er et faktum at man ikke er i nærheten å nå målet om 20 prosent reduksjon i sykefraværet som den såkalte IA-avtalen forutsetter. Det er særlig langtidsfraværet som øker faretruende. Her har partene i arbeidslivet ikke lykkes. Regjeringen gjør det nå klart at arbeidsgiver ikke kan fraskrive seg det økonomiske ansvaret for medarbeidere som blir syke. Når det vil koste 30-40 000 kroner at en gjennomsnittlig arbeidstaker blir syk et helt år, har arbeidsgiver et insitament til å forsøke å legge forholdene til rette slik at sykefraværet ikke blir lenger enn nødvendig.

Vi tror det er riktig å prøve ut dette tiltaket for å stoppe den galopperende økningen i langtidsfraværet. Men vi frykter at den økonomiske byrden blir for stor for mange små og mellomstore bedrifter. Derfor bør arbeidstakerorganisasjonene komme opp med alternativer til det regjeringen foreslår. Dagfinn Høybråten bør være villig til å redusere prosentsatsen og la arbeidsgiver slippe å betale etter 12 istedenfor 14 sykedager. En bør også vurdere en reduksjon i arbeidsgiveravgiften for å få finansiert et tiltak som kan bidra til å få langtidssykemeldingene ned.

Slik Dagfinn Høybråtens forslag i dag framstår, er det jevngodt med en økning i bedriftsbeskatningen over hele linja. Dette rammer i for stor grad de svakeste bedriftene. Hvis målet er å dra inn penger til statskassa, er det tross alt bedre å ta det inn ved en eller annen form for utbytteskatt fra de bedriftene som går meget bra enn å legge større byrder på de som sliter for å overleve.

 

Leder: Konstruktiv sykelønnsbombe

Dagfinn Høybråten er på rett spor når han vil la arbeidsgivere dekker deler av lønnen til de langtidssykemeldte. Men dette blir for dyrt for de svake bedriftene. Det er bedre å finansiere det ved reduksjon i arbeidsgiveravgiften eller la bedriftene slippe med å betale flere av de første sykedagene, skriver redaktør Magne Lerø.

Støvet i KrF etter all nominasjonsuroen har knapt lagt seg før arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten erter på seg landets arbeidsgivere. Det gjorde han ved å foreslå i statsbudsjettet at arbeidsgiverne skal dekke 10 prosent av lønnen til de langtidssykemeldte. Dette vil koste bedrifts-Norge hundrevis av millioner. Kanonene ble avfyrt umiddelbart.

Dette hadde ikke arbeidsgiverorganisasjonen drømt om. De trodde avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA) ville ligge fast. Både arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner anklager regjeringen for avtalebrudd. De er så skuffet og provosert at de sier at de ikke vet om de gidder å samarbeide med regjeringen mer for å få ned sykefraværet.

Å kalle dette er avtalebrudd er lite treffende. Dette er innenfor det regjeringen må kunne foreslå i et statsbudsjett. En har nå god tid til å gå i dialog før Stortinget skal vedta statsbudsjettet. Dersom dette var noe politikerne på overtid hadde lagt inn i et budsjettforlik, ville det vært uakseptabelt. Men hva skulle regjeringen gjort? Sendt et brev med varsel om oppsigelse om tre måneder – se forslaget til statsbudsjett? En regjering kan og bør ikke inngå avtaler som fratar en handlefrihet i prosessen rundt et statsbudsjett. Derfor bør partene i arbeidslivet nå droppe formalitetene og gå løs på realitetene.

Det er et faktum at man ikke er i nærheten å nå målet om 20 prosent reduksjon i sykefraværet som den såkalte IA-avtalen forutsetter. Det er særlig langtidsfraværet som øker faretruende. Her har partene i arbeidslivet ikke lykkes. Regjeringen gjør det nå klart at arbeidsgiver ikke kan fraskrive seg det økonomiske ansvaret for medarbeidere som blir syke. Når det vil koste 30-40 000 kroner at en gjennomsnittlig arbeidstaker blir syk et helt år, har arbeidsgiver et insitament til å forsøke å legge forholdene til rette slik at sykefraværet ikke blir lenger enn nødvendig.

Vi tror det er riktig å prøve ut dette tiltaket for å stoppe den galopperende økningen i langtidsfraværet. Men vi frykter at den økonomiske byrden blir for stor for mange små og mellomstore bedrifter. Derfor bør arbeidstakerorganisasjonene komme opp med alternativer til det regjeringen foreslår. Dagfinn Høybråten bør være villig til å redusere prosentsatsen og la arbeidsgiver slippe å betale etter 12 istedenfor 14 sykedager. En bør også vurdere en reduksjon i arbeidsgiveravgiften for å få finansiert et tiltak som kan bidra til å få langtidssykemeldingene ned.

Slik Dagfinn Høybråtens forslag i dag framstår, er det jevngodt med en økning i bedriftsbeskatningen over hele linja. Dette rammer i for stor grad de svakeste bedriftene. Hvis målet er å dra inn penger til statskassa, er det tross alt bedre å ta det inn ved en eller annen form for utbytteskatt fra de bedriftene som går meget bra enn å legge større byrder på de som sliter for å overleve.

 

Leder: KrF vil ha Stoltenberg

KrFs fylkesledere bestiller budsjettsamarbeid med Ap. I så fall må Kjell Magne Bondevik overtale Erna Solberg til både å bite i mange sure epler, ta farlig mange bitre piller og sluke et par seige kameler for å få fortsette i regjeringskontorene, skriver redaktør Magne Lerø.

Så godt som alle fylkeslederne i KrF mener regjeringen bør inngå budsjettforlik med Ap framfor Frp i høst. De advarer Kjell Magne Bondevik mot regjeringskrise, og mener det er best å styre fram til valget, skriver Dagsavisen. Kristelig Folkepartis Ungdom vil også ha budsjettsamarbeid med Ap.

Så sent som i trontaledebatten denne uken uttalte statsminister Kjell Magne Bondevik at regjeringen kan sprekke på statsbudsjettet i høst. Det er bare to av fylkeslederne som mener det vil være det beste. KrF-ledelsen har altså god ryggdekning for å strekke seg langt i forhandlinger for å bli værende i regjering.

Kjell Magne Bondevik er opptatt av å føre mest mulig sentrumspolitikk og å kunne fortsette som statsminister ut denne perioden. Da er det nettopp en slik melding fra KrFs fylkesledere han ønsker seg. Erna Solberg liker ikke det hun hører. Alt ligger til rette for at Høyre blir presset tett opp til sin absolutte smertegrense i høst dersom de vil fortsette i regjering. Det er vanskelig å tenke seg at KrF tåler et budsjettforlik med Frp i høst, med mindre Frp framstår i en ny og mild utgave. Fremskrittspartiet kan ikke drive den form for nedrakking av regjeringens budsjettforslag som de har tradisjoner for, om målet er et forlik. Etter framleggelsen i dag, er det selvsagt tid for hoderysting og påpekning av alt som ikke er som det bør være. Men det bør ikke gå mange dagene før velgerne forstår at denne gangen er Frp opptatt av å komme til enighet med regjeringen. Men vi tror det ikke før vi får se det.

Det har bygget seg opp et «ja til Ap, nei til Frp»- klima i KrF. Det er nærmest null toleranse i KrF for å bevege seg mot høyre og Frp.

Kjell Magne Bondeviks håp er at Frp i år både er tøyelige og bøyelige slik at et forlik er mulig. Hvis regjeringens budsjett stort sett går igjennom, aksepterer man at Frp blir redningsmann. De er ikke fullstendig dogmatiske i sin skepsis mot Carl I. Hagens og hans parti. Frp fikk sjokk i fjor da regjeringen og Ap inngikk forlik. Frp har mest å vinne på å inngå forlik med regjeringen denne gangen. Hvis ikke blir de stående som et «utenforparti» selv om de er med på å utgjøre et parlamentarisk grunnlag for regjeringen.

Velger Frp å opptre for steilt, starter problemene for alvor for Kjell Magne Bondevik. Da blir utfordringen å lede Erna Solberg ut i et landskap hun helst ikke vil bevege seg inn i. Men det kan være Kjell Magne Bondevik klarer å overtale Erna Solberg både til å bite i mange sure epler, ta farlig mange bitre piller og sluke et par seige kameler for å få fortsette i regjeringskontorene. Bondevik er god til å overtale og til å holde seg og sine på taburettene.

I dag klokken 10 er spillet i gang.

Leder: KrF vil ha Stoltenberg

KrFs fylkesledere bestiller budsjettsamarbeid med Ap. I så fall må Kjell Magne Bondevik overtale Erna Solberg til både å bite i mange sure epler, ta farlig mange bitre piller og sluke et par seige kameler for å få fortsette i regjeringskontorene, skriver redaktør Magne Lerø.

Så godt som alle fylkeslederne i KrF mener regjeringen bør inngå budsjettforlik med Ap framfor Frp i høst. De advarer Kjell Magne Bondevik mot regjeringskrise, og mener det er best å styre fram til valget, skriver Dagsavisen. Kristelig Folkepartis Ungdom vil også ha budsjettsamarbeid med Ap.

Så sent som i trontaledebatten denne uken uttalte statsminister Kjell Magne Bondevik at regjeringen kan sprekke på statsbudsjettet i høst. Det er bare to av fylkeslederne som mener det vil være det beste. KrF-ledelsen har altså god ryggdekning for å strekke seg langt i forhandlinger for å bli værende i regjering.

Kjell Magne Bondevik er opptatt av å føre mest mulig sentrumspolitikk og å kunne fortsette som statsminister ut denne perioden. Da er det nettopp en slik melding fra KrFs fylkesledere han ønsker seg. Erna Solberg liker ikke det hun hører. Alt ligger til rette for at Høyre blir presset tett opp til sin absolutte smertegrense i høst dersom de vil fortsette i regjering. Det er vanskelig å tenke seg at KrF tåler et budsjettforlik med Frp i høst, med mindre Frp framstår i en ny og mild utgave. Fremskrittspartiet kan ikke drive den form for nedrakking av regjeringens budsjettforslag som de har tradisjoner for, om målet er et forlik. Etter framleggelsen i dag, er det selvsagt tid for hoderysting og påpekning av alt som ikke er som det bør være. Men det bør ikke gå mange dagene før velgerne forstår at denne gangen er Frp opptatt av å komme til enighet med regjeringen. Men vi tror det ikke før vi får se det.

Det har bygget seg opp et «ja til Ap, nei til Frp»- klima i KrF. Det er nærmest null toleranse i KrF for å bevege seg mot høyre og Frp.

Kjell Magne Bondeviks håp er at Frp i år både er tøyelige og bøyelige slik at et forlik er mulig. Hvis regjeringens budsjett stort sett går igjennom, aksepterer man at Frp blir redningsmann. De er ikke fullstendig dogmatiske i sin skepsis mot Carl I. Hagens og hans parti. Frp fikk sjokk i fjor da regjeringen og Ap inngikk forlik. Frp har mest å vinne på å inngå forlik med regjeringen denne gangen. Hvis ikke blir de stående som et «utenforparti» selv om de er med på å utgjøre et parlamentarisk grunnlag for regjeringen.

Velger Frp å opptre for steilt, starter problemene for alvor for Kjell Magne Bondevik. Da blir utfordringen å lede Erna Solberg ut i et landskap hun helst ikke vil bevege seg inn i. Men det kan være Kjell Magne Bondevik klarer å overtale Erna Solberg både til å bite i mange sure epler, ta farlig mange bitre piller og sluke et par seige kameler for å få fortsette i regjeringskontorene. Bondevik er god til å overtale og til å holde seg og sine på taburettene.

I dag klokken 10 er spillet i gang.

Leder: Skattelette uviktig

Det store flertall av velgere gir gladelig avkall på en tusenlapp eller to i skattelette. De vil heller at det skal brukes mer penger på skole og omsorg. Latterlig, skriver Trygve Hegnar. Han nekter å tro det. Det er ikke første gang folk flest forstår mer enn Hegnar, skriver redaktør Magne Lerø.

Nationen har fått Sentio-Norstat til å spørre velgerne om hva politikerne bør prioritere «i høstens stramme budsjettbehandling», som de formulerer det. 11, 8 prosent ønsker skattelette for folk flest, 5,4 prosent mener næringslivet bør få skattelette, mens 47 prosent vil ha mer penger til skole og 31,5 prosent til eldreomsorg.

Trygve Hegnar skriver i dag på lederplass i Finansavisen at undersøkelsen er latterlig. Grunnen er at verken Nationen, meningsmålingsinstituttet, velgerne eller stor deler av politikeren forstår seg på samfunnsøkonomi. Hegnar vet. Han mener man her har akseptert sosialistenes mantra om at man må velge mellom lavere skatt og at det satses på skole og eldreomsorg. Det er ikke noe problem å skaffe penger til begge deler. Det største problemet finansminister Per Kristian Foss har, er å skjule de enorme overskuddene på statsbudsjettet i år, ifølge Hegnar.

Dette er omtrent som å høre Frp. Vi kan få både i pose og sekk – både skattelette og mer til skole og omsorg.

– Derfor er vi trygge på at folk flest faktisk kunne tenke seg skattelettelser, hvis ikke spørsmålet ble stilt på en slik demagogisk og frekk måte, skriver Hegnar.

Med andre ord, folk forstår ikke sitt eget beste. De tror de må velge istedenfor å kreve.

Vi tror faktisk folk flest viser større forståelse for de økonomiske sammenhengene enn Trygve Hegnar gjør. Det er selvsagt surt at det er blitt dårligere oppslutning om hans store fanesak: lavere skatter og avgifter, i årevis. Grunnen er at folk ser hva som skjer rundt om i kommunene. Det blir mindre på omsorg og skole flere steder. Det er ikke nok penger. Men folk flest har god økonomi. De gir gladelig avkall på en tusenlapp eller to i skattelette. Velgerne er sunne og rimelige i sine reaksjoner når de nå ikke krever mer til privat forbruk. Bruk heller mer på skole og omsorg. Folk mener det. Men Hegnar nekter å tro det. Lytt og kanskje forstå, oppfordrer vi.

Høyre vet at de må prioritere. Høyre vil ikke at offentlig sektor skal ese ut ved at man øker budsjettene vesentlig for å få nok til alle gode formål. Høyre vil gi folk bedre råd slik at de selv kan ta ansvar for sin egen situasjon. Ap og SV vil ha en noe større og sterkere offentlig sektor.

De skattelettelser som regjeringen har gjort de siste tre årene, har vært fornuftige. Det meste har Jens Stoltenberg også vært med på. Og han har gjort det klart at det ikke er aktuelt å begynne å øke skattenivået igjen.

Nå sier Jens Stoltenberg stopp i skattelettelser fordi man trenger inntekter for å finansiere blant annet skole og omsorg. Han har nådd fram til folk med sitt budskap. Skattelettelser er ikke viktig i den situasjonen vi er i. Folk flest har nok penger mellom hendene. Det er nå viktig at det ikke skjer en ukontrollert svekking av omsorg og utdanning som følge av at bevilgningen er så stramme.

 

Om ledelse, politikk og medier