Leder: Sprekker i Fjells fallskjerm

Det virker som om tidligere styreformann Ole Lund ikke har gjort jobben sin. Denne saken handler nå like mye om styret i Statoil som om hvor mange millioner Fjell skal få. Statoil bør legge alle kort på bordet og ikke gjemme seg unna, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er nesten ikke til å tro at styret i Statoil har klart å bli såpass uenige med Olav Fjell om sluttavtalen hans at saken etter all sannsynlighet ender med frivillig voldgift. Et sluttvederlag på to årslønner og lønn i oppsigelsestiden, til sammen cirka 9 millioner kroner, er det enighet om. Men styret mener Fjell ikke har rett på en gunstig pensjonsavtale, som ifølge Dagbladet som først skrev om saken har en verdi på rundt 30 millioner kroner. Olav Fjell, representert ved sin advokat Harald Arnkværn, mener det står svart på hvitt i avtalen som han inngikk med Ole Lund som den gang fungerte som styreformann i Statoil. Og Lund er jurist, så han burde jo vite hva han setter på papiret.

Vi kan ikke forstå annet enn at det er Ole Lund som har tabbet seg ut. Han hevder at han hadde fullmakt fra styret til å inngå sluttavtale med Olav Fjell. Men to av de han satt i styret med og som fortsatt sitter der, Kaci Kullmann Five og Grace Reksten, må ha et annet syn. Det er for lettvint, som Trygve Hegnar skriver på lederplass i Finansavisen, at de to ikke har skjønt hva de har vært med på.

– Det tok trekvart år før Statoil aksepterte at Fjell hadde avtalerettslig rett til sitt sluttvederlag, sier Harald Arnkværn til Dagens Næringsliv i dag. Statoils nåværende ledelse må altså ha vært i tvil også på dette punkt. Og grunnen må være at styret mener Ole Lund har gått ut over sine fullmakter. Men en avtale inngått med en styreformann, skal det noe til for å komme seg ut av. Så de ni millionene får Fjell.

Nå står striden om Olav Fjell har rett til førtidspensjon mellom 60–67 år. Da må ansettelsesavtalen ses i sammenheng med sluttavtalen. Statoils advokat, Lars Holo i Arntzen de Besche, sier at Statoil har en meget god sak når man hevder at Olav Fjell ikke kan få både sluttvederlag og tidlig pensjon.

Uten å kjenne til de avtaler som er inngått, kan vi ikke ha noen formening om det er Statoil eller Fjell som har rett. Noe pensjon har han selvsagt opptjent i Statoil, men styret har tydeligvis ikke tenkt seg at Fjell om syv år, når fyller han seksti, skal få utbetalt over to millioner kroner i pensjon uansett hva han bedriver tiden med.

En styreformann må sørge for at det ikke er tvil rundt de fullmakter som gis. Ole Lund burde meldt tilbake til styret i Statoil umiddelbart. Formelt sett skal styret få en slik avtale til godkjenning. Det er styret som ansetter og avskjediger. Det skal opplyses om lønn og pensjon i styrets beretning. Dette kan ikke et styre delegere til styreformannen.

Ole Lund må ta ansvar for den tvil som er skapt. Det er beklagelig at det rammer Olav Fjell. Han er i sin fulle rett til å stå på en avtale. Det er Statoil som arbeidsgiver som har ansvaret for å skape klarhet. Statoil kan ikke la være å etterleve en avtale som er inngått med Statoils styreformann med henvisning til at han ikke har fullmakt. Det holder ikke.

Hvis Grace Reksten og Kaci Kullmann Five som fortsatt sitter i Statoils styre, mener at det er Ole Lund som har rotet, får de si det rett ut. Da er det Statoil som har problemet, og Fjell kan kreve sin rett. Det Ole Lund har avtalt, kan ikke styret i ettertid forsøke å gå tilbake på.

Styreformann Jannik Lindbæk måtte i går bryte tausheten. Men det han sa var lite og ikke til å bli særlig klok av. Han begrunner dette med at man kan ende i en voldgift. Dette holder ikke. Dette handler like mye om styret i Statoil som om hvor mange millioner Fjell skal få. Statoil bør legge alle kort på bordet. Nå er saken offentlig.

Leder: Sprekker i Fjells fallskjerm

Det virker som om tidligere styreformann Ole Lund ikke har gjort jobben sin. Denne saken handler nå like mye om styret i Statoil som om hvor mange millioner Fjell skal få. Statoil bør legge alle kort på bordet og ikke gjemme seg unna, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er nesten ikke til å tro at styret i Statoil har klart å bli såpass uenige med Olav Fjell om sluttavtalen hans at saken etter all sannsynlighet ender med frivillig voldgift. Et sluttvederlag på to årslønner og lønn i oppsigelsestiden, til sammen cirka 9 millioner kroner, er det enighet om. Men styret mener Fjell ikke har rett på en gunstig pensjonsavtale, som ifølge Dagbladet som først skrev om saken har en verdi på rundt 30 millioner kroner. Olav Fjell, representert ved sin advokat Harald Arnkværn, mener det står svart på hvitt i avtalen som han inngikk med Ole Lund som den gang fungerte som styreformann i Statoil. Og Lund er jurist, så han burde jo vite hva han setter på papiret.

Vi kan ikke forstå annet enn at det er Ole Lund som har tabbet seg ut. Han hevder at han hadde fullmakt fra styret til å inngå sluttavtale med Olav Fjell. Men to av de han satt i styret med og som fortsatt sitter der, Kaci Kullmann Five og Grace Reksten, må ha et annet syn. Det er for lettvint, som Trygve Hegnar skriver på lederplass i Finansavisen, at de to ikke har skjønt hva de har vært med på.

– Det tok trekvart år før Statoil aksepterte at Fjell hadde avtalerettslig rett til sitt sluttvederlag, sier Harald Arnkværn til Dagens Næringsliv i dag. Statoils nåværende ledelse må altså ha vært i tvil også på dette punkt. Og grunnen må være at styret mener Ole Lund har gått ut over sine fullmakter. Men en avtale inngått med en styreformann, skal det noe til for å komme seg ut av. Så de ni millionene får Fjell.

Nå står striden om Olav Fjell har rett til førtidspensjon mellom 60–67 år. Da må ansettelsesavtalen ses i sammenheng med sluttavtalen. Statoils advokat, Lars Holo i Arntzen de Besche, sier at Statoil har en meget god sak når man hevder at Olav Fjell ikke kan få både sluttvederlag og tidlig pensjon.

Uten å kjenne til de avtaler som er inngått, kan vi ikke ha noen formening om det er Statoil eller Fjell som har rett. Noe pensjon har han selvsagt opptjent i Statoil, men styret har tydeligvis ikke tenkt seg at Fjell om syv år, når fyller han seksti, skal få utbetalt over to millioner kroner i pensjon uansett hva han bedriver tiden med.

En styreformann må sørge for at det ikke er tvil rundt de fullmakter som gis. Ole Lund burde meldt tilbake til styret i Statoil umiddelbart. Formelt sett skal styret få en slik avtale til godkjenning. Det er styret som ansetter og avskjediger. Det skal opplyses om lønn og pensjon i styrets beretning. Dette kan ikke et styre delegere til styreformannen.

Ole Lund må ta ansvar for den tvil som er skapt. Det er beklagelig at det rammer Olav Fjell. Han er i sin fulle rett til å stå på en avtale. Det er Statoil som arbeidsgiver som har ansvaret for å skape klarhet. Statoil kan ikke la være å etterleve en avtale som er inngått med Statoils styreformann med henvisning til at han ikke har fullmakt. Det holder ikke.

Hvis Grace Reksten og Kaci Kullmann Five som fortsatt sitter i Statoils styre, mener at det er Ole Lund som har rotet, får de si det rett ut. Da er det Statoil som har problemet, og Fjell kan kreve sin rett. Det Ole Lund har avtalt, kan ikke styret i ettertid forsøke å gå tilbake på.

Styreformann Jannik Lindbæk måtte i går bryte tausheten. Men det han sa var lite og ikke til å bli særlig klok av. Han begrunner dette med at man kan ende i en voldgift. Dette holder ikke. Dette handler like mye om styret i Statoil som om hvor mange millioner Fjell skal få. Statoil bør legge alle kort på bordet. Nå er saken offentlig.

Leder: Mot skipbrudd for pensjonsreformen

Vi tror det er nødvendig at Stortinget samler seg om endringer i pensjonsordningene i vår. Vi må få endringer som stimulerer folk til å arbeide lenger og ikke førtidspensjonerer seg så fort sjansen og lysten melder seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Sigbjørn Johnsen, leder av Pensjonskommisjonen, ante nok at det ville bli raslet med sabler og fyrt av skudd med kanoner før Stortinget fikk samlet seg om å vedta en del nødvendige innstramminger og sterkt påkrevde endringer i pensjonsordningene. Men at han skulle få en meget ilter utgave av LO og deler av Arbeiderpartiet på nakken allerede nå, er nok i overkant at hva han hadde regnet med. Aps nesteleder, Hill Martha Solberg, har tross alt vært med på flertallets innstilling. Og Aps gamle finansminister regner seg på ingen måte som en frafallen når det gjelder å ivareta arbeiderbevegelsens interesser.

I dag rykker Stein Reegård, sjeføkonom i LO, ut i Aftenposten og sier vi kan droppe de innstramninger som pensjonskommisjonen anbefaler. De mener det blir oljepenger nok i tiår framover til å finansiere de pensjonsordningene vi har dag.

Dette er det samme argument som Frp bruker mot å stramme inn på de offentlige budsjetter. De mener vi kan bruke langt flere oljemilliarder på helse og eldreomsorg. LO vil altså bruke de samme midlene til pensjoner.

LO hevder at oljefondet, som følge av en høy oljepris, blir nesten dobbelt så stort som det pensjonskomisjonen antok. Regjeringen legger fram en melding i høst der anslaget over inntekter fra oljeindustrien er oppjustert. Da kan vi få en debatt om hvor mange oljemilliarder vi har til rådighet. Men om Reegard har rett, er det uklokt å slippe løs alle disse milliardene i pensjoner.

Når både LO og Frp nå hevder at det er rom for å bruke mye mer oljepenger, står regjeringen og andre ansvarlige politikere overfor et gedigent pedagogisk problem. De må forsøke å få folk til å forstå at en stor del av oljemilliardene må stå på sperret konto over lang tid – for ikke å skape ubalanse i økonomien.

Regjeringen ønsker at Stortinget i vår samler seg om å få klubbet endringer i pensjonsordningene. LO gjør gjerne dette til en sak i neste års valgkamp. Hvilke strategi Ap vil velge, er ennå ikke klart. Saken kommer opp på landsmøtet til våren.

Når LO rykker så sterkt ut som de har gjort, vil dette påvirke Ap. Både Sigbjørn Johnsen og Hill Martha Solberg kan, med henvisning til oljemilliardene, ta et skritt tilbake i forhold til det de har gått inn for i pensjonskomiteens innstilling. Om de vil gjøre det, er uklart. Vi tror det vil bli vanskelig å få flertall for de store kuttene som pensjonskommisjonen foreslår. Spørsmålet er om regjeringen finner sammen med Frp for å få gjennomført de innstramninger som Aps frontfigurer Sigbjørn Johnsen og Hill Martha Solberg har anbefalt.

Vi tror det er nødvendig at Stortinget samler seg om endringer i pensjonsordningene i vår. Vi må få endringer som stimulerer folk til å arbeide lenger og ikke førtidspensjonerer seg så fort sjansen og lysten melder seg.

Leder: Mot skipbrudd for pensjonsreformen

Vi tror det er nødvendig at Stortinget samler seg om endringer i pensjonsordningene i vår. Vi må få endringer som stimulerer folk til å arbeide lenger og ikke førtidspensjonerer seg så fort sjansen og lysten melder seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Sigbjørn Johnsen, leder av Pensjonskommisjonen, ante nok at det ville bli raslet med sabler og fyrt av skudd med kanoner før Stortinget fikk samlet seg om å vedta en del nødvendige innstramminger og sterkt påkrevde endringer i pensjonsordningene. Men at han skulle få en meget ilter utgave av LO og deler av Arbeiderpartiet på nakken allerede nå, er nok i overkant at hva han hadde regnet med. Aps nesteleder, Hill Martha Solberg, har tross alt vært med på flertallets innstilling. Og Aps gamle finansminister regner seg på ingen måte som en frafallen når det gjelder å ivareta arbeiderbevegelsens interesser.

I dag rykker Stein Reegård, sjeføkonom i LO, ut i Aftenposten og sier vi kan droppe de innstramninger som pensjonskommisjonen anbefaler. De mener det blir oljepenger nok i tiår framover til å finansiere de pensjonsordningene vi har dag.

Dette er det samme argument som Frp bruker mot å stramme inn på de offentlige budsjetter. De mener vi kan bruke langt flere oljemilliarder på helse og eldreomsorg. LO vil altså bruke de samme midlene til pensjoner.

LO hevder at oljefondet, som følge av en høy oljepris, blir nesten dobbelt så stort som det pensjonskomisjonen antok. Regjeringen legger fram en melding i høst der anslaget over inntekter fra oljeindustrien er oppjustert. Da kan vi få en debatt om hvor mange oljemilliarder vi har til rådighet. Men om Reegard har rett, er det uklokt å slippe løs alle disse milliardene i pensjoner.

Når både LO og Frp nå hevder at det er rom for å bruke mye mer oljepenger, står regjeringen og andre ansvarlige politikere overfor et gedigent pedagogisk problem. De må forsøke å få folk til å forstå at en stor del av oljemilliardene må stå på sperret konto over lang tid – for ikke å skape ubalanse i økonomien.

Regjeringen ønsker at Stortinget i vår samler seg om å få klubbet endringer i pensjonsordningene. LO gjør gjerne dette til en sak i neste års valgkamp. Hvilke strategi Ap vil velge, er ennå ikke klart. Saken kommer opp på landsmøtet til våren.

Når LO rykker så sterkt ut som de har gjort, vil dette påvirke Ap. Både Sigbjørn Johnsen og Hill Martha Solberg kan, med henvisning til oljemilliardene, ta et skritt tilbake i forhold til det de har gått inn for i pensjonskomiteens innstilling. Om de vil gjøre det, er uklart. Vi tror det vil bli vanskelig å få flertall for de store kuttene som pensjonskommisjonen foreslår. Spørsmålet er om regjeringen finner sammen med Frp for å få gjennomført de innstramninger som Aps frontfigurer Sigbjørn Johnsen og Hill Martha Solberg har anbefalt.

Vi tror det er nødvendig at Stortinget samler seg om endringer i pensjonsordningene i vår. Vi må få endringer som stimulerer folk til å arbeide lenger og ikke førtidspensjonerer seg så fort sjansen og lysten melder seg.

Leder: Frihet framfor helse

David Byrne, ansvarlig for helse i EU, er bastet og bundet på hender og føtter til det frie marked. Når han forsvarer fri flyt av alkohol, kan han ikke lukke øynene for at dette er samfunnsøkonomisk svindyrt, skriver redaktør Magne Lerø.

David Byrne, ansvarlig for helsepolitikken i EU, sier rett ut at det fire marked skal ha forrang i EU. Han er ikke villig til å innføre restriksjoner på fri flyt av alkohol. Det vil ødelegge det indre markedet, sier han i et intervju med Nationen.

Sosial- og arbeidsminiser Dagfinn Høybråten sier det er skuffende at næringsinteressene fortsatt skal ha forrang i EU. Men han vil fortsette arbeidet sammen med de nordiske landene for at EU skal ha alkoholavgifter på et visst nivå. Dette arbeidet skjer på grunnlag av det initiativ som statsminiser Kjell Magne Bondevik tok da de nordiske statsministrene var samlet i august.

I Finland har myndighetene slått alarm. Etter at alkohol ble 40 prosent billigere, har fyll, vold og skader av alkoholbruk økt drastisk. I Estland meldes det også om sterk økning i alkoholrelaterte skader. I Sverige har en kommisjon foreslått å kutte avgifter med 40 prosent. Mange frykter like mye fyll og problemer som i Finland.

David Byrne sier til Nationen at man innser at overdreven bruk av alkohol gir skadevirkninger. Men han vil altså ikke iverksette tiltak som går ut over handelen. Han vil heller ha kampanjer som advarer folk mot å drikke for mye.

– Vi må behandle alkohol på samme måte som tobakk, og påpeke skadevirkningene, sier Byrne til Nationen.

I EU har man måttet bøye seg for den massive dokumentasjonen av skadevirkningene ved røyking og anbefaler holdningskampanjer. Men fortsatt gir EU store subsidier til tobakksfabrikkantene.

– Hvis folk slutter å røyke, blir det heller ikke noen produksjon av tobakk og problemet vil være løst, ifølge Bryne.

Slik taler en helseminister som er bastet og bundet på hender og føtter til EUs dyrking av det frie marked uansett konsekvenser.

De nordiske landene står overfor en formidabel oppgave; de vil endre den typen holdninger som Byrne demonstrerer. Å bruke penger på å advare mot økt alkoholbruk har minimal virkning i forhold til det man kan oppnå ved å regulere tilgang og avgifter. Den typen knefall for markedskreftene som EU representerer på det sosialpolitiske området, blir stadig angrepet både fra forskere og samfunnsvitere. De frie marked som EU bekjenner seg til gir svindyre samfunnsøkonomiske konsekvenser. Skadene av det høyre alkoholforbruket koster milliarder hvert år.

Det er prisverdig at Norden forsøker å legge press på EU fordi man innser at prinsippet om det frie marked må balanseres i forhold til de enorme skadevirkningene fri flyt av alkohol fører til.

Leder: Frihet framfor helse

David Byrne, ansvarlig for helse i EU, er bastet og bundet på hender og føtter til det frie marked. Når han forsvarer fri flyt av alkohol, kan han ikke lukke øynene for at dette er samfunnsøkonomisk svindyrt, skriver redaktør Magne Lerø.

David Byrne, ansvarlig for helsepolitikken i EU, sier rett ut at det fire marked skal ha forrang i EU. Han er ikke villig til å innføre restriksjoner på fri flyt av alkohol. Det vil ødelegge det indre markedet, sier han i et intervju med Nationen.

Sosial- og arbeidsminiser Dagfinn Høybråten sier det er skuffende at næringsinteressene fortsatt skal ha forrang i EU. Men han vil fortsette arbeidet sammen med de nordiske landene for at EU skal ha alkoholavgifter på et visst nivå. Dette arbeidet skjer på grunnlag av det initiativ som statsminiser Kjell Magne Bondevik tok da de nordiske statsministrene var samlet i august.

I Finland har myndighetene slått alarm. Etter at alkohol ble 40 prosent billigere, har fyll, vold og skader av alkoholbruk økt drastisk. I Estland meldes det også om sterk økning i alkoholrelaterte skader. I Sverige har en kommisjon foreslått å kutte avgifter med 40 prosent. Mange frykter like mye fyll og problemer som i Finland.

David Byrne sier til Nationen at man innser at overdreven bruk av alkohol gir skadevirkninger. Men han vil altså ikke iverksette tiltak som går ut over handelen. Han vil heller ha kampanjer som advarer folk mot å drikke for mye.

– Vi må behandle alkohol på samme måte som tobakk, og påpeke skadevirkningene, sier Byrne til Nationen.

I EU har man måttet bøye seg for den massive dokumentasjonen av skadevirkningene ved røyking og anbefaler holdningskampanjer. Men fortsatt gir EU store subsidier til tobakksfabrikkantene.

– Hvis folk slutter å røyke, blir det heller ikke noen produksjon av tobakk og problemet vil være løst, ifølge Bryne.

Slik taler en helseminister som er bastet og bundet på hender og føtter til EUs dyrking av det frie marked uansett konsekvenser.

De nordiske landene står overfor en formidabel oppgave; de vil endre den typen holdninger som Byrne demonstrerer. Å bruke penger på å advare mot økt alkoholbruk har minimal virkning i forhold til det man kan oppnå ved å regulere tilgang og avgifter. Den typen knefall for markedskreftene som EU representerer på det sosialpolitiske området, blir stadig angrepet både fra forskere og samfunnsvitere. De frie marked som EU bekjenner seg til gir svindyre samfunnsøkonomiske konsekvenser. Skadene av det høyre alkoholforbruket koster milliarder hvert år.

Det er prisverdig at Norden forsøker å legge press på EU fordi man innser at prinsippet om det frie marked må balanseres i forhold til de enorme skadevirkningene fri flyt av alkohol fører til.

Leder: Flere fattige

Hvis tallet på sosialklienter fortsetter å øke, blir det tomme ord når regjeringen sier at de vil prioritere kampen mot fattigdommen, skriver redaktør Magne Lerø.

Statistisk Sentralbyrå rapporterer at tallet på sosialklienter økte med 8000 personer i fjor. Og dette skjer to år etter at daværende sosialminister Ingjerd Schou presenterte regjeringens tiltakspakke mot fattigdom. Statsminister Kjell Magne Bondevik har flere ganger gjort det klart at kamp mot fattigdommen er en prioritert oppgave for regjeringen. Så langt er det lite som tyder på at regjeringens ord skaper hva det nevner.

Onsdag møtte representanter for Velferdsalliansen sosial- og arbeidsminister Dagfinn Høybråten. Han ville ikke love mer penger eller nye tiltak der og da, men henviste til statsbudsjettet som legges fram om få uker. Velferdsalliansen sier de var fornøyd med møtet og fikk inntrykk av at Høybråten ville ta tak i problemene. Men det er lettere sagt enn gjort å hindre at vi får en stadig voksende gruppe som lever på fattigdomsgrensen, når det skal konkurranseutsettes og effektiviseres over hele linjen og det kuttes i flere typer sosiale stønader. Da hjelper det lite på statistikken om regjeringen øker hjelpetiltakene for de aller fattigste.

Statssekretær Kristin Ravnanger (KrF) forsvarer regjeringens fattigdomspolitikk og sier til Aftenposten at det er forskjell på å være fattig og ha dårlig råd. Det er det helt sikkert, men når mennesker opplever at de må gå på sosialkontoret fordi de ikke har penger til det helt nødvendige, har man passert en grense. De fleste opplever det fortsatt som ydmykende å bli klient på sosialkontoret. Og det er et faktum at flere arbeidsledige, syke, eldre og uføre må oppsøke sosialkontoret fordi de opplever at trygden, pensjonen eller andre sosial tiltak ikke strekker til. Annet er det ikke å vente når det kuttes i uførepensjon, dagpenger og attføring. Når det er kuttet i disse utbetalingene, har det skjedd for å tvinge flere til å velge arbeid framfor passivitet. Men mye kan tyde på at kuttene i større grad fører til lengre køer på sosialkontoret enn at flere får seg jobb.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har bestemt seg for å utfordre regjeringen. De vil gjeninnføre feriepenger til arbeidsledige og tilby flere tiltaksplasser og bedre ordninger for de som blir midlertidig uføretrygdet.

Hvis regjeringen skal kunne hevde at de lykkes med sin fattigdomspolitikk, må man klare å snu strømmen av klienter til sosialkontoret. For å få flere uføretrygdede i arbeid, må regjeringen blant annet tilby arbeidsgivere tilskudd for at man skal tilby jobb til denne gruppen. Uten ordninger med lønnsubsidiering, vil det være andre som får jobben enn eldre som har vært arbeidsledige eller uføretrygdene en lenger periode.

Leder: Flere fattige

Hvis tallet på sosialklienter fortsetter å øke, blir det tomme ord når regjeringen sier at de vil prioritere kampen mot fattigdommen, skriver redaktør Magne Lerø.

Statistisk Sentralbyrå rapporterer at tallet på sosialklienter økte med 8000 personer i fjor. Og dette skjer to år etter at daværende sosialminister Ingjerd Schou presenterte regjeringens tiltakspakke mot fattigdom. Statsminister Kjell Magne Bondevik har flere ganger gjort det klart at kamp mot fattigdommen er en prioritert oppgave for regjeringen. Så langt er det lite som tyder på at regjeringens ord skaper hva det nevner.

Onsdag møtte representanter for Velferdsalliansen sosial- og arbeidsminister Dagfinn Høybråten. Han ville ikke love mer penger eller nye tiltak der og da, men henviste til statsbudsjettet som legges fram om få uker. Velferdsalliansen sier de var fornøyd med møtet og fikk inntrykk av at Høybråten ville ta tak i problemene. Men det er lettere sagt enn gjort å hindre at vi får en stadig voksende gruppe som lever på fattigdomsgrensen, når det skal konkurranseutsettes og effektiviseres over hele linjen og det kuttes i flere typer sosiale stønader. Da hjelper det lite på statistikken om regjeringen øker hjelpetiltakene for de aller fattigste.

Statssekretær Kristin Ravnanger (KrF) forsvarer regjeringens fattigdomspolitikk og sier til Aftenposten at det er forskjell på å være fattig og ha dårlig råd. Det er det helt sikkert, men når mennesker opplever at de må gå på sosialkontoret fordi de ikke har penger til det helt nødvendige, har man passert en grense. De fleste opplever det fortsatt som ydmykende å bli klient på sosialkontoret. Og det er et faktum at flere arbeidsledige, syke, eldre og uføre må oppsøke sosialkontoret fordi de opplever at trygden, pensjonen eller andre sosial tiltak ikke strekker til. Annet er det ikke å vente når det kuttes i uførepensjon, dagpenger og attføring. Når det er kuttet i disse utbetalingene, har det skjedd for å tvinge flere til å velge arbeid framfor passivitet. Men mye kan tyde på at kuttene i større grad fører til lengre køer på sosialkontoret enn at flere får seg jobb.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har bestemt seg for å utfordre regjeringen. De vil gjeninnføre feriepenger til arbeidsledige og tilby flere tiltaksplasser og bedre ordninger for de som blir midlertidig uføretrygdet.

Hvis regjeringen skal kunne hevde at de lykkes med sin fattigdomspolitikk, må man klare å snu strømmen av klienter til sosialkontoret. For å få flere uføretrygdede i arbeid, må regjeringen blant annet tilby arbeidsgivere tilskudd for at man skal tilby jobb til denne gruppen. Uten ordninger med lønnsubsidiering, vil det være andre som får jobben enn eldre som har vært arbeidsledige eller uføretrygdene en lenger periode.

Leder: Streik som politikk

Heismontørene demonstrerer at streik er blitt et våpen i den politiske kampen og ikke for å avgjøre årets lønnstillegg, skriver redaktør Magne Lerø.

På forsommeren lå det an til at heismontørene kunne havne i streik i juli måned. Men da skulle de jo ha sommerferie. Nå er ferien unnagjort, og streiken er i gang. Heismontørene streiker egentlig ikke for høyere lønn. De tjener rundt en halv million inklusiv diverse tillegg. Verken ansvar eller utdanning tilsier et slikt lønnsnivå. Men så langt kan man drive det når man nærmest har monopol og ikke nøler med å bruke streikevåpenet for alt det er verd.

Heismontørene har også etablert et eget selskap, Heistjeneste, som trer i funksjon for å løse nødvendige oppgaver når man er i streik. John E. Kaasa, daglig leder av Heisleverandørenes forening, mener Heistjeneste er moralsk forkastelig og regelrett streikebryteri. Vi ser det på samme måte.

Heismontørene streiker for å beholde de rettigheter de har og for å hindre at utenlandske bedrifter får innpass på det norske markedet. Eller rettere sagt: De krever at utenlandske arbeidere skal ha den samme høye lønnen som de selv har. Det er et håpløst krav. Norske heismontører hører til lønnsadelen her i landet og har en svimlende lønn i europeisk sammenheng. Dersom utenlandske bedrifter med ansatte på et lavere lønnsnivå får innpass i markedet, frykter heismontørene at det kan ende med både lavere lønn og tap av privilegier. Det er det god grunn til å frykte. Slik sett er det forståelig at de streiker. Men det ville bli håpløse tilstander om det skulle streikes i alle bransjer for å hindre at man utsettes for konkurranse. Frykten for å møte konkurranse må møtes med regler om en «nasjonal minstelønn» for arbeidstakere som skal arbeide her i landet. Vi kan ikke lage tariffavtaler som sikrer for eksempel en heismontør fra Baltikum en månedslønn for en ukes arbeid.

Fra et samfunnsmessig perspektiv er det positivt at de norske heismontørene får konkurranse. Det vil føre til større effektivitet og billigere tjenester.

Transportarbeiderne streiket i vår for å nå igjennom med kravet om at de fagorganisert skulle favoriseres og få et høyere lønnstillegg enn de uorganiserte. Denne kampen tapte de. Vi tror heismontørene kan lide samme skjebne.

I år har vi sett at streikevåpenet tas i bruk, ikke for å få høyere lønn, men for å bevare sosiale ordninger og demme opp for uønsket konkurranse. NHOs Finn Bergesen jr. har kritisert LO for å ville trekke spørsmål som hører til i politikkens verden inn i lønnsforhandlingene. Det kan han gjerne mene. Men hvis de fagorganiserte mener at det er andre forhold enn lønn som er mer vesentlig, må NHO bare belage seg på at det er slike spørsmål som kommer til å stå sentralt i lønnsoppgjørene framover.

De fagorganiserte stoler ikke på politikerne. De kan ikke hindre at Stortinget gjør endringer for eksempel i arbeidsmiljøloven som de fagorganiserte sterkt advarer mot, men de kan legge opp til omkamp ved nest tariffoppgjør.

De fagorganiserte kan henvise til USA som et skrekkens eksempel på at politikerne dropper innarbeidede faglige rettigheter. Her har man nå fjernet retten til overtidsbetaling og erstattet det med en ullen bestemmelse om at de ansatte skal få en kompensasjon. Klassekampen skriver også at direktører har hatt en lønnsøkning på 80,8 prosent de siste 10 årene, mens arbeiderne har økt lønnen med 8,6 prosent. Toppsjefer tjener nå 185 ganger mer enn arbeiderne. Tallet på langtidsledige har også økt i den tiden George W. Bush har sittet som president.

I USA står fagbevegelsen svakt. Her i landet står fagbevegelsen sterkt. Vi kan derfor vente oss steinharde kamper, ikke om kroner og øre, men om prinsipper og sosiale rettigheter i tiden framover.

 

Leder: Streik som politikk

Heismontørene demonstrerer at streik er blitt et våpen i den politiske kampen og ikke for å avgjøre årets lønnstillegg, skriver redaktør Magne Lerø.

På forsommeren lå det an til at heismontørene kunne havne i streik i juli måned. Men da skulle de jo ha sommerferie. Nå er ferien unnagjort, og streiken er i gang. Heismontørene streiker egentlig ikke for høyere lønn. De tjener rundt en halv million inklusiv diverse tillegg. Verken ansvar eller utdanning tilsier et slikt lønnsnivå. Men så langt kan man drive det når man nærmest har monopol og ikke nøler med å bruke streikevåpenet for alt det er verd.

Heismontørene har også etablert et eget selskap, Heistjeneste, som trer i funksjon for å løse nødvendige oppgaver når man er i streik. John E. Kaasa, daglig leder av Heisleverandørenes forening, mener Heistjeneste er moralsk forkastelig og regelrett streikebryteri. Vi ser det på samme måte.

Heismontørene streiker for å beholde de rettigheter de har og for å hindre at utenlandske bedrifter får innpass på det norske markedet. Eller rettere sagt: De krever at utenlandske arbeidere skal ha den samme høye lønnen som de selv har. Det er et håpløst krav. Norske heismontører hører til lønnsadelen her i landet og har en svimlende lønn i europeisk sammenheng. Dersom utenlandske bedrifter med ansatte på et lavere lønnsnivå får innpass i markedet, frykter heismontørene at det kan ende med både lavere lønn og tap av privilegier. Det er det god grunn til å frykte. Slik sett er det forståelig at de streiker. Men det ville bli håpløse tilstander om det skulle streikes i alle bransjer for å hindre at man utsettes for konkurranse. Frykten for å møte konkurranse må møtes med regler om en «nasjonal minstelønn» for arbeidstakere som skal arbeide her i landet. Vi kan ikke lage tariffavtaler som sikrer for eksempel en heismontør fra Baltikum en månedslønn for en ukes arbeid.

Fra et samfunnsmessig perspektiv er det positivt at de norske heismontørene får konkurranse. Det vil føre til større effektivitet og billigere tjenester.

Transportarbeiderne streiket i vår for å nå igjennom med kravet om at de fagorganisert skulle favoriseres og få et høyere lønnstillegg enn de uorganiserte. Denne kampen tapte de. Vi tror heismontørene kan lide samme skjebne.

I år har vi sett at streikevåpenet tas i bruk, ikke for å få høyere lønn, men for å bevare sosiale ordninger og demme opp for uønsket konkurranse. NHOs Finn Bergesen jr. har kritisert LO for å ville trekke spørsmål som hører til i politikkens verden inn i lønnsforhandlingene. Det kan han gjerne mene. Men hvis de fagorganiserte mener at det er andre forhold enn lønn som er mer vesentlig, må NHO bare belage seg på at det er slike spørsmål som kommer til å stå sentralt i lønnsoppgjørene framover.

De fagorganiserte stoler ikke på politikerne. De kan ikke hindre at Stortinget gjør endringer for eksempel i arbeidsmiljøloven som de fagorganiserte sterkt advarer mot, men de kan legge opp til omkamp ved nest tariffoppgjør.

De fagorganiserte kan henvise til USA som et skrekkens eksempel på at politikerne dropper innarbeidede faglige rettigheter. Her har man nå fjernet retten til overtidsbetaling og erstattet det med en ullen bestemmelse om at de ansatte skal få en kompensasjon. Klassekampen skriver også at direktører har hatt en lønnsøkning på 80,8 prosent de siste 10 årene, mens arbeiderne har økt lønnen med 8,6 prosent. Toppsjefer tjener nå 185 ganger mer enn arbeiderne. Tallet på langtidsledige har også økt i den tiden George W. Bush har sittet som president.

I USA står fagbevegelsen svakt. Her i landet står fagbevegelsen sterkt. Vi kan derfor vente oss steinharde kamper, ikke om kroner og øre, men om prinsipper og sosiale rettigheter i tiden framover.

 

Om ledelse, politikk og medier