Mer varsom etter Tønne

LEDER: Medieprofessor ved BI, Guri Hjeltnes, mener pressen er blitt mer varsomme i kjølvannet av Tønne-saken. Det er bra. Det kan bli nødvendig å vise noe av den ervervede varsomhet etter hvert som T5PC-saken ruller videre, skriver redaktør Magne Lerø.

BIs nye medieprofessor, Guri Hjeltnes, mener pressen er blitt mer varsomme i kjølvannet av Tønnesaken. To år etter at hun selv jobbet med saken som medlem i det granskningsutvalget som Norsk Presseforbund nedsatte, har hun intervjuet presse og næringslivsfolk om hvilke konsekvenser saken han fått. Resultatene presenterte hun i en forelesning i går i forbindelse med at hun tiltrådte stillingen på BI.

Hjeltnes mener det er grunnlag for å si at man i mediene er blitt flinkere til å ivareta prisnippet om samtidig imøtegåelse av påstander, at man har skjerpet de etiske husreglene rundt om i redaksjonene, har fått større bevissthet rundt presentasjonen av sakene og at personfokuset er blitt svakere i tilsvarende saker.

Dette er det journalistene selv sier. Det betyr at mediene har lært noe av denne tragiske saken. Vi får tro det har skjedd en varig endring og at man ikke faller tilbake i gamle synder når man ikke lenger har Tønnesaken friskt i minne.

En del av næringslivslederne som Hjeltnes har snakket med, har i praksis «gitt opp» pressen. De er opptatt av å holde avstand til mediene og si minst mulig i alle situasjoner. Noen næringslivsledere er imidlertid opptatt av å ha et proaktivt forhold til pressen, fordi det kan dukke opp saken der man ikke kan unngå å forholde seg til mediene.

Dagbladet fikk kritikk fra Presseforbundets granskningsutvalg. Det var ikke så mye å utsette på innholdet i artiklene hver for seg, men både antall oppslag og presentasjonsform skapte et inntrykk av at Tønne var korrupt, ikke til å stole på og i lomma på mektige aktører. Det holder ikke å si at det var Tønnes feil, siden han ikke ville si noe til mediene. Dagbladet formidlet en solid forhåndsdom og forsømte seg med å hente fram opplysninger og kilder som kunne representere en motvekt. Her er det like mye Tønnes støttespillere som sviktet. De hadde fått spalteplass om de istedenfor å sitte på gjerde hadde tatt sjansen på å rykke ut til Tønnes forsvar.

Dagbladet gjorde feil, samtidig var det god journalistikk å avdekke Tore Tønnes relasjoner til Kjell Inge Røkke og hans involvering i advokatfirma BAHR. En del av kritikken som rammet Dagbladet, må ses i lys av det tragiske utfall denne saken fikk. Dagbladet kan ikke gis skylden for at Tore Tønne valgte å ta sitt eget liv, slik daværende NHO-president Jens Ulltveit-Moe hevdet. Det må Tønne selv bære ansvaret for. Og det skjedde ikke etter et oppslag i avisene, men etter at han ble kjent med at Økokrim mente han hadde forbrutt seg mot regelverket. Tore Tønne orket ikke kjempe lenger for å få omgivelsene til å akseptere sin egen oppfatning av at han ikke hadde gjort noe galt.

En sak er sjelden så enkel og ensidig som vi kan få inntrykk av når mediene starter kjøret. Nå ruller T5PC-saken i spaltene. 11 ledere er i Økokrims søkelys. Her er det temmelig sikkert noen skurker – og noen som opplever at de blir hengt ut som kriminelle, mens de selv mener at de ikke har gjort noe galt. Etter hvert som denne saken ruller videre, må mediene vise noe av den aktsomhet overfor en del av aktørene som de har lært av Tønnesaken.

 

Schibsted med munnkurv

LEDER: Schibsted vil være ytringsfrihetens fremste forsvarer. Men journalisten Erik Tumyr, som vil avdekke det som skjer i kulissene i Akersgata, føler seg kneblet av forlaget. Dette er blitt såpass komplisert at forlagssjef Vebjørn Rogne ikke vet annen råd enn å ikle seg munnkurv, skriver redaktør Magne Lerø.

Både kommunikasjonsrådgivere og vi som jobber i mediene er enige om at «ingen kommentar» som regel er en dårlig strategi når en sak blir offentlig. Men noen ganger er sannheten eller fakta såpass pinlige, ufordelaktige eller tvilsomme at man velger munnkurv framfor å si det som det er. Det må være denne situasjonen forlagssjefen i Schibsted, Vebjørn Rogne, har havnet opp i. Forlaget sier nå nei til å utgi Erik Tumyrs bok «Journalistdjevler» om livet bak kulissene i VG, Dagens Næringsliv og Se og Hør. Rogne vil ikke si noe om grunnen, ut over det at forlaget og forfatter har ulikt syn på hvordan det ferdige produktet bør se ut. Men forfatteren vet å fortelle til Dagens Næringsliv at forlaget har krevd å få gjøre endringer i manus, og at forfatteren må akseptere disse. Hva forlaget vil endre, har ikke Tumyr klart for seg. Rogne har tidligere sagt at boken skal gis ut til våren og avviser at han har krevd blankofullmakt til endringer.

Rogne har selvsagt ikke plutselig kommet på at boken ikke holder faglige mål eller ikke vil selge godt nok etter at omslaget er laget og boken lagt ut på forlagets nettsider. Grunnen til at han har ombestemt seg, må være at man internt i Schibsted anser dette som dårlig PR. Tumyr har vært journalist i VG i ti år og omtaler mange av topplederne i Schibsted i boken. VGs sjefredaktør, Bernt Olufsen, satt inntil i år i styret i Schibsted forlag. Hvis Rogne vil at vi skal tro noe annet, får han gi en forklaring. Dette er ikke noen personalsak. Vi er overbevist om at Tumyr ikke har noe imot at Rogne fjerner munnkurven.

Det er slett forlagsarbeid ikke å gi en forfatter klar beskjed om hva man ikke kan akseptere i et manus som det er besluttet skal gis ut. Og det er pinlig for Schibsted at det nå skapes et inntrykk av at man ikke vil gi ut en bok med søkelys på hvordan mediene fungerer.

Vi kan ikke annet enn å spekulere i årsaken. Er det sjefen sjøl, Kjell Aamot, eller konserndirektøren for forlagsvirksomhet, Jan Erik Knarbakk, som har gitt Rogne kalde føtter? Knarbakk liker i alle fall ikke offentlig kritikk. Da Finn H. Andreassen tidligere i år ga ut boken om TV 2, mente Jan Erik Knarbakk å vite at Andreassen ikke kunne være helt psykisk frisk ut fra det han leste i boken om sin egen rolle i kulissen i TV 2.

Vi får se hva slags merkelapp de mektige i Akersgata vil henge på Tumyr når han kommer med boken om hvordan «journalistdjevlene» arbeider.

Schibsted lever av andres åpenhet. Det kler dem dårlig å opptre som østers om forhold i egen organisasjon. Vi tror Tumyr har skrevet en viktig bok. Han har tidligere gitt ut bok om Orderudsaken på Schibsted. Når Schibsted forlag avviser en av sine egne forfattere på denne måten, er det noe som ikke stemmer.

God eierstyring og selskapsledelse

LEDER: Når styrets selvstendige ansvar innskjerpes og revisors rolle styrkes, blir det bedre eierstyring og selskapsledelse av det. Daglig leder må nå sitte på gangen en gang i året mens revisor snakker med styret. Da vil man nok sørge for at dialogen med revisor er god på forhånd, skriver redaktør Magne Lerø .

Anbefalingene for god eierstyring og selskapsledelse (corporate governance) som ble lagt fram i går representerer en innskjerping av styrets selvstendige ansvar for den virksomheten de er styre for og revisors posisjon i selskapet styrkes. I anbefalingene, som Oslo Børs nå forventer at alle selskaper rapporterer og forholder seg til, konkluderer en med at:

  • Representanter for den daglige ledelse ikke bør være med i styret.
  • Styremedlemmer bør ikke ha opsjoner i selskapet.
  • Styremedlemmer eller selskaper som de er tilknyttet bør ikke påta seg særlige oppdrag for selskapet i tillegg til styrvervet.
  • Fastsetting av lønn og annen godtgjørelse til daglig leder bør foretas av styret i møte og all lønn og godtgjøring til daglig leder bør framgå av årsrapporten.
  • Revisor bør delta i styremøter som behandler årsregnskapet og gjennomgå eventuelle vesentlige endringer i selskapets regnskapsprisnipper, estimater og saker hvor det har vært uenighet mellom revisor og administrasjonen.
  • Styret og revisor bør ha minst ett møte i året uten at daglig leder eller andre i den daglige ledelsen er til stede.

Disse anbefalingene gis av en arbeidsgruppe der ni organisasjoner er representert, blant dem Oslo Børs og NHO. Den endelige anbefalingen er basert på en foreløpig rapport som ble fremlagt i desember 2003 og tilbakemeldinger på denne i løpet av første halvår 2004.

Når det frarådes at styremedlemmer har opsjoner, skyldes det at eierne skal være sikre på at styret ikke er opptatt av å ivareta egne interesser. At det kan skje, har vi sett mengde skrekkens eksempler på de siste årene. I mange land innskjerpes det at styrets oppgave er å påse at eierne og selskapets interesser ivaretas, og at administrasjonen utfører de oppgaver som både eiere, styre og myndigheten krever og forventer.

Vi har hatt flere saker der det er blitt stilt spørsmål om revisor har gjort jobben sin. Revisor har i slike tilfeller henvist til styret og administrasjonen, og styret har vist til revisor og administrasjonen. Nå skal styret og revisor ha direkte kontakt. Revisor skal gi til kjenne sitt syn direkte overfor styret og uten at daglig leder er til stede.

Det er overraskende at man går så langt i å understreke styrets selvstendige ansvar uavhengig av administrasjonen. Det vil være temmelig ubehagelig for administrerende direktør å måtte sitte på gangen mens revisor legger ut for styret om den uenighet som måtte være mellom dem. Her ligger en kime til konflikt hvis administrasjonen ikke får en god dialog med revisor.

Vi ser innvendingene mot at styret som en normal foreteelse skal ha møter uten daglig leder er til stede. Men antagelig vil dette være et meget effektivt grep til at det virkelig blir utøvet god økonomistyring og vist god økonomisk dømmekraft i selskapet.

Det skulle egentlig vært unødvendig å minne om at lønn og godtgjørelse til daglig leder skal bestemmes av samlet styre. Men utvalget har nok sett at dette i praksis mange steder overlates til styreformannen. Nå sies det svart på hvitt at et samlet styre hvert år skal drøfte lønnsvilkårene for daglig leder. Tilsvarende må gjelde når det gjelder en sluttavtale. Dette vil skape mer ryddighet. I Statoil ville man unngått åpen strid med Olav Fjell i ettertid dersom styret hadde fulgt de anbefalinger som nå gis.

Oslo Børs vil fortsette å spille en sentral rolle innen eierstyring og selskapsledelse i Norge. I tiden som kommer vil Oslo Børs gjøre tilpasninger i deler av børsens regelverk, med sikte på å forbedre kvaliteten på markedsplassen ytterligere. Børsnoterte selskaper må nå hvert år offentliggjøre en egen omtale av sine prinsipper for eierstyring og selskapsledelse. Oslo Børs vil også kreve omtale av prinsipper for eierstyring og selskapsledelse i søknader om notering.

Fusjonsspesialistene

LEDER: Vi tror på Olav Hytta og Svein Aaser når de står fram og sier at fusjonen mellom DnB og Gjensidige Nor er en demonstrasjon på et utmerket samarbeid som også har skapt meget gode økonomiske resultater, skriver redaktør Magne Lerø.

Fusjonen mellom DnB og Gjensidige Nor har vært en fantastisk prosess, mener de to toppsjefene i DnB Nor, Svein Aaser og Olav Hytta, henholdsvis administrerende direktør og styreformann. Hvis man legger aksjekursen til grunn, har de i alle fall sin ord i behold. Aksjonærenes verdier er nær doblet siden fusjonen, og DnB Nor er blitt en av Nordens mest lønnsomme banker. De to toppsjefene sier til Dagens Næringsliv at den gode kjemien dem imellom har vært helt avgjørende for at fusjonen har lykkes.

Ifølge læreboken er følgende viktig for at en fusjon skal bli vellykket:

  • Sterk tillit mellom partene, særlig på topplan.
  • Sterk involvering av ansatte i implementeringen av fusjonen.
  • Unngå omkamper.
  • Ta på alvor kulturelle forskjeller og bygge en felles kultur i det fusjonerte selskapet.
  • Gode resultater som bekreftelse på at fusjon var riktig strategi.

Det virker som om de har fått det til på alle disse områdene i DnB Nor. De to toppsjefene hevder de samarbeider knirkefritt og overgår nesten hverandre i å framheve den andres avgjørende bidrag til at det har gått så bra. De har begge tidligere vært igjennom tøffe fusjonsprosesser og kjenner fallgruvene.

– Vi har greid å skape en kulktur der man ikke tar omkamper. Jeg tror det gode forholdet mellom Svein og meg har hatt mye å si for holdningen lenger nede i organisasjonen når det gjelder akkurat det, sier Hytta. Han forteller at han ringte Aaser en søndag etter at han hadde fått problemer med å få sine egne eiere til å akseptere forhandlingsresultatet.

– I forhandlinger kan det av og til være vanskelig å vite om man kan stole på motparten. Men det var aldri noe spørsmål med Olav. Da han ringte og sa at han hadde problemer, visste jeg at det var tilfelle og ikke bare noe han sa for å presse opp prisen, sier Aaser. Etter at han hadde tenkt seg om et par timer, ringte han til Hytta og sa at han var villig til å gå en runde til for å være sikker på at Hytta fikk sine med seg på fusjonen.

Alle som har erfaringer fra forhandlinger vet at man som regel er avhengig av god stemning og tillit for å få til en løsning. De som forhandler må være konsistente og like flinke til å gi seg som til å stå på krava. I forhandlinger er det ikke alltid slik at det er den som har mest makt, som har de beste kortene. Det er ikke bare i krig man heller vil kjempe til «the bitter end» for å klare seg på egenhånd framfor å gi tapt for overmakten. Vi har nok av eksempler på at mindre bedrifter motsetter seg oppkjøp, selv om det ut fra et en rasjonell, markedmessig vurdering er det beste for eierne.

Gjensidige Nor var ikke i en tvangssituasjon. De ville ikke bli underlagt DnB som en hvilken som helst annen oppkjøpskandidat. De var avgehengig både av en god pris og at Svein Aaser demonstrerte at dette skulle være en reell fusjon.

DnB har hatt som mål å komme der de nå er i mange år. De har gjort flere forsøk på å fusjonere med Storebrand. Men det skar seg i sluttfasen av forhandlingene. I forhold til Gjensidige Nor var Aaser opptatt av å lykkes. Han strakk seg langt og tok en ekstra runde for at Gjensidige Nor skulle bli fornøyd. I ettertid kan han konstatere at dette var riktig strategi. DnB er blitt den lønnsomme norske storbanken som både Aaser, DnBs aksjonærer og myndighetene var opptatt av å etablere. Tiden kan være inne for at DnB Nor vokser sterkere i det nordiske markedet.

Uvettig offentlig pengebruk

LEDER: Når ledere i det offentlige får ansvar i et aksjeselskap, mener de tydeligvis det er fritt fram for å bruke penger på seg selv og andre som ligger milevis fra de offentlige regulativer. Det er forståelig at samferdselsminister Torhild Skogsholm er opprørt over det Statens Vegvesen har avdekket i bompengeselskapene, skriver redaktør Magne Lerø.

I stat og kommune er man stort sett meget påpasselige med å holde seg innenfor regleverket når det gjelder lønn og godtgjørelse for ledere og tillitsvalgte. Det er flere enn Victor Norman som kan fortelle at det kan bli mye styr og støy av representasjonsregninger. Men når offentlig aktiviteter blir organisert i frittstående selskaper, har vi mange eksempler på en pengebruk som ligger milevidt fra det som kan forsvares i offentlig sammenheng. Nå har Statens Vegvesen avdekket at flere av landets bompengeselskap har brukt store summer på ureglementerte utenlandsreiser, fester og høye lønninger.

Statens Vegvesen reagerer på høye lederlønninger og styrehonorar og har bedt om forklaring på pengebruken. Styreleder Harry Herstad i Sunnhordaland Bru- og tunnelselskap AS er i en klasse for seg. Han tok med seg kona på konferanse i USA og lot arbeidsgiver få regningen på til sammen 118 000 kroner. Styremedlemmene kan ikke huske å ha godkjent en slik reise. Herstad har vært rådmann i flere kommuner og kan alt om regler for representasjon og kjenner holdningen til pengebruk i det offentlige. Nå har han havnet som styreleder i et aksjeselskap. Samlet krever disse selskapene inn 3,3 milliarder hvert år, og kostnadene utgjør ikke mer enn cirka 10 prosent. Det er nærmest en pengebinge Herstad og hans likesinnede er satt til å styre. De mener i alle fall selv at de befinner seg i en annen verden enn den med trange offentlige budsjetter.

Hvis det stemmer at Herstad på egenhånd har tatt med seg kona og sendt regningen til arbeidsgiver, er det brudd på tillit. Da er nok hans dager som styreleder talte. Samferdselsminister Toril Skogsholm sier hun er opprørt over avsløringen av pengebruken i bompengeselskapene og understreker at folk må kunne stole på at bompengene går de prosjekter som er bestemt. Hun åpner nå for å slå sammen bomselskaper for å spare penger og få bedre kontroll.

Etter den skrapen bompengeselskapene har fått av Statens Vegvesen må vi kunne forvente at de er i stand til å skjerpe seg betraktelig. Å ville slå sammen selskapene for å få bedre kontroll, kan i seg selv ikke være et avgjørende argument for sentralisering. Men er det mye penger å spare på å samle kompetansen, enten i et sentralt selskap eller noen regionale selskaper, bør det gjøres. Vi kan ikke se at det skal være behov for tolv selskaper for å kreve inn bompenger.

Harry Herstad mener han kan svare på de fleste kritiske spørsmål som Statens Vegvesen har stilt til det selskap han er styreleder i, men han sier til NTB at han er forbannet på seg selv og angrer på at han tok med seg kona til USA. Dette lover godt. Vi kan alle gjøre feil. Spesielt ille ute er de som ikke forstår at de gjør feil, ikke vil innrømme det og heller ikke beklage det.

Herstad både forstår, innrømmer og beklager med en gang forholdet blir kjent. Det er positivt.

Uetiske hotellbonusordninger

LEDER: Det er bare å gi full honnør til etikkutvalget i NHO som ber hotellkjedene rydde opp i sine bonusordninger, ikke fordi de er ulovlige, men etiske tvilsomme, skriver redaktør Magne Lerø.

Etikkutvalget i NHO anbefaler at hotellbransjen rydder opp i sine bonusordninger, ikke fordi de er ulovlige, men uetiske, skriver Dagens Næringsliv. Det er ikke ofte en hel bransje får denne typen meldinger fra NHO. Det var bransjeorganisasjonen selv, Reisebedriftenes Landsforening (RBL) som ba NHOs etikkutvalg om å behandle saken på bakgrunn av sterk indre strid omkring bonusprogrammene.

Etikkutvalget slår fast at det er uetisk å ha bonusordninger som frister kunder til å unndra beskatning. Hotellkjedene har de siste årene bygget opp omfattende bonusordninger som i praksis betyr at arbeidsgiver betaler regningen, mens den reisende får bonuspoengene privat uten at denne fordelen kommer til beskatning med mindre den enkelte selv tar initiativet til det.

– Vi har den klare holdning at det ikke er bra å lede folk inn i fristelse. Vi registrerer at bonusordningene er lovlige. Det er vel og bra. Men det betyr ikke at de er etisk forsvarlige. Bonussystemet frister folk til skatteunndragelse og dette er ikke god etikk, sier Sten Magnus, leder at etikkutvalget til Dagens Næringsliv.

Dette er usedvanlig klar og prisverdig tale. Altfor ofte nøyer næringslivet seg i slike saker med å si at det er lovlig, dermed er det ok. Men etikkutvalget legger listen høyere for en bransje som vil ta sitt samfunnsansvar på alvor.

Det blir ikke enkelt for RBL å forsvare nåværende praksis. Dette kan bli en meget ubehagelig sak innad. Choicesjef Petter Stordalen sier til Dagens Næringsliv at det er helt uaktuelt for dem å foreta endringer i deres bonusprogram. Han mener det ikke er deres oppgave å sjekke om de oppgir uttak av bonuspoeng på sine selvangivelser. Rica-sjef Ola-Jacob Wold sier de vil gjennomgå sine ordninger på nytt og sier de i alle fall skal bli flinkere til å informere om at privat uttak av bonuspoeng er skattepliktig.

Det var Lars Søreide ved Bolkesjøhotellene som for tre år siden startet kampen mot bonuspoengene. Han tror hele hotell-Norge kommer til å endre seg etter vedtaket i NHOs etikk-utvalg. Søreide er styreformann i Norske Konferansehoteller som organiserer et tyvetalls kjedeløse hoteller. De hevder bonusordingen er konkurransevridende og uetiske og har rettet en voldsom kritikk mor ordningen innad. Det gikk så langt at RBL ba de 20 frittstående konferansehotellene om å vurdere sitt medlemskap i arbeidsgiverforeningen. Nå er tonen en annen fra RBLs side.

Statssekretær Øystein Børmer i Finansdepartementet sier til Dagen Næringsliv at etter at myndigheten for noen år siden tapte en sak om innsyn i flybonusordningene, har man lagt til grunn av skattemyndigheten ikke har rett til innsikt i hotellbonuser heller.

Det kan være at det nå er såpass mange bonusordninger ute i markedet at myndighetene må se nærmere på om det ikke er behov for å gi ligningsmyndigheten økt kontroll. Før det skjer endringer, bør RBL som et minimumskrav kreve at alle hoteller sørger for å informere om at bruk av bonuspoeng er skattepliktig. Det er uholdbart om hotellbransjen velger å basere seg på ordninger som er etisk tvilsomme. Bransjen selv bør rydde opp og komme myndighetene i forkjøpet. Det kan man gjøre ved å sette tak på bonusene som enkeltpersoner kan gjøre seg nytte av. Små beløper faller uansett utenfor det skattemyndighetene interesserer seg for.

Fra myndighetenes side er alternativet til å forlange full innsikt elle rapporteringsplikt å fastsette et tak på verdien av bonusprogrammer.

Krav til statsråder om å snu

LEDER: Både Valgerd Svarstad Haugland og Torild Skogsholm blir bedt om å snu i tide når det gjelder henholdsvis spillemonopol og flytting av Luftfartstilsynet. En helomvending er ikke påkrevd, men justering både av kurs og tempo er nødvendig, skriver redaktør Magne Lerø.

Borgarting lagmannsrett har slått fast at det er i strid med EØS-avtalen å innføre monopol på spilleautomater. Eftas overvåkningsorgan, ESA, mener det samme og har bedt kulturminister Valgerd Svarstad Haugland om å legge vekk spillemonopolplanene. Hvis ikke, vil de bringe saken inn for EU-domstolen.

Valgerd Svarstad Haugland har hatt bred støtte i Stortinget, men nå tyder alt på at Høyre begynner å få kalde føtter.

Samferdselsminister Torild Skogsholm synes nok det er ubehagelig at VG i dag skriver at det europeiske sertifiseringsorganet for luftfartsmyndigheter, JAA, krever full inspeksjon av Luftfartstilsynet etter vedtaket om å flytte tilsynet til Bodø. Så langt har en bare fått 15 av 120 kvalifisert søkere til de 40 stillingene som skal besettes i Bodø. Hvis JAA mener at Luftfartstilsynet ikke kan garantere for flysikkerheten, kan man i verste fall miste sertifiseringen.

Både Valgerd Svarstad Haugland og Torild Skogsholm gjennomfører vedtak fattet i Stortinget. Men nå blir de fra ulikt hold bedt om å snu før det er for sent. I tiden framover kan tvilen i Stortinget om beslutningene holder mål komme til å øke. Dermed må den ansvarlig statsråd gripe fatt i saken og sørge for at man har situasjonen under kontroll. Det nytter ikke å henvise til at man bare gjør det Stortinget har bestemt. Dersom en statsråd mener at det Stortinget har vedtatt ikke fører fram, må saken tas opp på nytt.

Det er tvilsomt om kulturministeren vinner fram med sitt spillemonopol. Hun kan velge å sette oppdraget med å drive spilleautomater ut på anbud og håpe Norsk Tipping får oppdraget, nedlegge forbud mot spilleautomater inntil videre eller innskjerpe regelverket så sterkt at det nærmest blir kommersiell uinteressant å drive med spilleautomater. Velger hun det siste, vil det også ramme blant annet Røde Kors og Redningsselskapet. Sannsynligvis vil hun konkludere med at å skjerpe inn regelverket er det nest beste virkemiddelet i forhold til å nå målet om å begrense spilleavhengigheten.

Alt tyder på at vi har fått et nytt eksempel på hvor sterkt handlefriheten til norske politikere er redusert som følge av at vi gjennom EØS-avtalen er med i EU, men med minimal innflytelse.

Samferdselsminister Torhild Skogsholm har allerede åpnet for at ikke alle i Luftfartstilsynet må befinne seg i Bodø fra 2007 av. Hun er blitt møtt med kritiske røster fra politisk hold, men dette er nok en klok beslutning. Hun må ha full kontroll på flyttingen av Luftfartstilsynet. Her er det ikke rom for eksperimentering. I verste fall må hun konkludere med at det ikke viste seg å være forsvarlig å flytte et såpass spesialisert organ som Luftfartstilsynet ut av hovedstaden.

 

Advokater i gråsoner

LEDER: Vi har vanskelig for å tro at de to advokatene i Wikborg Rein er såpass naive og udyktige at de ikke har sett faren for at de har medvirket til at folk har blitt lurt til å bruke penger på noe som liknet mer på et luftslott enn et seriøst selskap. I avveiningen mellom profesjonell ansvarlighet og lønnsomhet må de ha lagt større vekt på profitten enn etikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Advokatfirmaet Wikborg Rein må nå forklare seg både for Advokatforeningen og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet for sin befatning med pyramideselskapet T5PC.

T5PC har vært en betydelig kunde. Men den slags kunder vil flere av de andre store advokatfirmaene ikke ha. Arntzen de Besche brøt i alle fall samarbeidet med T5PC 9. mai i fjor fordi selskapet ikke fulgte deres råd. Deretter vendte selskapet seg til Steenstrup Stordrange, men etter at de hadde sett nærmere på forholdene i selskapet, konkluderte de med at de ikke ville påta seg noe oppdrag for T5PC uten at det ble ryddet skikkelig opp. Men advokatene i Wikborg Rein, Per Anders Sæhle og Alexander Rein, sa ja til å være T5PCs advokatforbindelse.

Styrelederen i selskapet, Leif Petter Madsen, vil ikke kommentere saken offentlig med henvisning til taushetsplikten som alle klienter omfattes av. Slik argumenterte også BA-HR da deres «mellommannsbistand» mellom Kjell Inge Røkke og Tore Tønne ble avslørt. Men fakta kommer fram etter hvert. I verste fall har Wikborg Rein medvirket aktivt til at T5PC har begått ulovligheter. I beste fall har de holdt seg innefor de grenser lovgiverne har satt. Ut fra en etisk vurdering er Wikborg Rein på ville veier. Vi har vanskelig for å tro at de to advokatene er såpass naive og udyktige at de ikke har sett faren for at de har medvirket til at folk har blitt lurt til å bruke penger på noe som liknet mer på et luftslott enn et seriøst selskap. Når de har vært med på dette, må de ha vært mest opptatt av bunnlinjen i deres eget selskap og egen innbringende portefølje.

Det samme har skjedd når det gjelder informasjonmessig bistand. Både JKL Woldsdal, Burson Marsteller, Gambit J&K og GCI Monsen avslo å jobbe for T5PC. Men Jon Sæverud Haddal i Responder tok oppdraget og tjente meget godt på det. Responder legger tydeligvis den etiske listen for hvilke selskaper de vil jobbe for betydelig lavere enn de andre informasjonsrådgiverne. Responder gjør det kunden ber om, bare betalingen er god og det ikke er ulovlig.

Slik har det ikke vært når det gjelder advokater. De har tradisjoner for å holde seg unna selskaper som beveger seg helt på grensen av det loven tillater. Men det skjer en betenkelig utvikling innen advokatbransjen. Petter Sogn, managing partner i Advokatfirmaet Schjødt sier til Dagbladet at de etiske problemstillingen er blitt forandret.

– Advokatbransjen har gått fra å være en profesjon til å bli en næring med fokus på overskudd. Her er det et potensielt konfliktforhold mellom inntjening og etiske holdninger. Dette er vi oppmerksomme på, sier han.

Vi går ut i fra at de vil si det samme i Wikborg Rein. De ønsker også å være et seriøst advokatfirma. Ut fra det vi nå vet, kan vi ikke dømme Wikborg Rein nord og ned. Men sannsynligvis har de i avveiningen mellom profesjonell ansvarlighet og lønnsomhet lagt større vekt på profitten enn etikken.

Advokatforeningen ser faren for at advokater stadig vikler seg inn i saker som påfører hele bransjen et frynsete rykte. Den eneste måten de kan markere sin seriøsitet og ansvarlighet på er å slå hardt ned på advokater som bryter med bransjens etiske regleverk.

Åpenhet om pengestøtte

LEDER: Det er prisverdig at landets borgere støtter politiske partier og frivillige humanitære organisasjoner og er medlem av fagforeninger. Dette bør samfunnet kvittere for via skatteseddelen og ellers forlange full åpenhet knyttet til pengegaver, skriver redaktør Magne Lerø.

Demokratifinansieringsutvalget under ledelse av Rune Sørensen, må sies å ha gjort jobben sin. De har kommet med i alt 60 konkrete forslag som kan sikre at demokratiet utvikler seg i riktig retning i tiden framover. De vil øke den statlige partistøtten og vri den til fordel for små partier, ha full åpenhet om pengegaver til partiene, opprette et tilsynsorgan for politiske partier og gi skattefritak for gaver til partiene. Utvalget legger også fram fire ulike modeller for politisk tv-reklame, men uten å ta stilling til spørsmålet.

Høyre mottar store pengegaver fra enkeltpersoner og har vegret seg mot å offentliggjøre sitt giverregister. De har argumentert med at pengene er gitt under forutsetning av anonymitet. Dette tidsbestemte argumentet hadde relevans da de ble krevd at Høyre umiddelbart skulle offentliggjøre hvem som hadde støttet partiet og med hvilket beløp. Høyre har innsett at anonymitetsskansen måtte oppgis, og gjennom demokratifinansieringsutvalget er det blitt klart at Høyre vil legge seg på samme praksis som de andre partiene. Heretter skal partiene oppgi hvem som gir mer enn 10 000 kroner til det lokale parti, 20 000 til fylkespartiet og 30 000 til partiet sentralt. Disse grensene er satt for at det ikke skal bli for mye byråkrati knyttet til småbeløp.

Utvalget foreslår også at det skal gis skattefritak for gaver til de politiske partiene. Dette er Arbeiderpartiets representant imot av prinsipielle grunner. De ønsker ikke at det skal gis skattefritak for gaver i det hele tatt.

Skattefritak for støtte til politiske partier kan utformes etter samme modell som skattefritak for gaver til humanitære organisasjoner. Det er riktig og viktig at samfunnet via skatteseddelen kan stimulere mennesker til å ta ansvar ved å gi samfunnsbyggende aktiviteter støtte. Det er prisverdig at landets borgere er aktive og støtter politiske partier, frivillige humanitære organisasjoner og er medlem av fagforeninger. Dette bør samfunnet kvittere for via skatteseddelen.

Noen gir gaver til partier av gammel vane eller fordi de i det store og hele deler det syn partiet står for. Andre forventer en gjenytelse for den støtten de gir. Det sies jo helt tydelig fra LO-hold at Ap må forvente at pengekranen skrus igjen dersom partiet går inn for en betydelig dårligere pensjonsordning eller aksepterer at det innføres midlertidige ansettelser. Det som kan oppfattes som kjøp og salg av politiske standpunkter skurrer i idealistiske, demokratiske ører. Men vi kan ikke komme utenom forventninger og gjenytelse knyttet til gaver.

Demokratifinansieringsutvalget konkluderer med at man må akseptere gaver mot lovnader om gjenytelse så lenge slike avtaler er offentlig kjent

– Vi vil ikke forby slike gjenytelser. Så lenge velgerne vet om avtalene, er det ikke er demokratisk problem Da kan velgerne si at partier som inngår slike avtaler, vil vi ikke stemme på, sier Sørensen som presiserer at korrupsjon er noe helt annet. Det handler om å motta utilbørlige gjenytelser i det skjulte. Slike grenser må det være opp til domstolene å trekke opp.

«Pengene teller, men stemmene avgjør» har utvalget kalt sin rapport. Utvalget har levert viktige bidrag til at det fortsatt skal og kan være slik.

Syltynt presseforsvar

LEDER: Per Edgar Kokkvold, Thor Woje og Stein Gaulsaa serverer syltynne argumenter når de forsøker å forsvare Se og Hør, som er dømt for å grafse i privatlivet til to Big-Brother kjediser. Det er på tide pressens egen folk begynner å trekke grenser for medienes kommersielle utnyttelse av enkeltindivider, skriver redaktør Magne Lerø.

Se og Hør, ansvarlig redaktør Odd Nelvik og to journalister fra bladet er dømt til å betale Big-Brother-kjendisene Rodney Omdahl Karlsen og Anette Young til sammen 445 000 kroner i erstatning og oppreisning for å ha krenket privatlivets fred. Dessuten må ukebladet betale parets saksomkostninger på 299 540 kroner. Anette Young og Rodney Omdahl Karlsen krevde 700 000 kroner i oppreisning fra bladet.

Se og Hør mente paret allerede fra første stund søkte offentlighet utenom det vanlige og derfor må finne seg i at mediene fortsatt skriver om deres privatliv. Det hele startet da de to hadde sex på tv. Senere ble de et par. Nå har de gått fra hverandre. Se og Hør trykket et intervju med en kvinne Omdal Karlsen skal ha hatt intim omgang med mens han var kjæresten til Anette Young. Uavhengig om saken er sann eller ikke, så er den krenkende, mener Tingretten.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg fastslo nylig i en dom om at private bilder av kjente personer ikke kan trykkes uten deres samtykke. Bakgrunnen for dommen var at prinsesse Caroline av Monaco hadde klaget tyske ukeblader inn for domstolen etter at det var tatt bilder av henne og hennes barn i privat sammenheng. Oslo tingrett legger denne dommen til grunn og konkluderer med at Se og Hør har vist manglende respekt for privatlivet.

Se og Hørs sjefredaktør Odd J. Nelvik mener dommen vil påvirke framtidig kjendisjournalistikk i Norge og vil anke dommen. Medienes fremste «etikksynsere» gir ham støtte.

– Kjendiser har krav på et privatliv, men personer som inviterer offentligheten inn i privatlivet, kan ikke bare skru av oppmerksomheten når det passer dem, sier Thor Woje, sjefredaktør i Romerikets blad og tidligere leder av Pressens Faglige utvalg. PFU har behandlet saken og mener Se og Hør ikke har brutt god presseskikk.

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, er enig med Woje og sier at det er pressen og ikke domstolene som må avgjøre hva som har offentlig interesse. Stein Gauslaa, nestleder i Norsk Redaktørforening, har merket seg at dommen skiller mellom offentlige personer av samfunnsmessig viktighet og kjendiser.

De burde kanskje også skilt mellom folk som aktivt stikker seg fram og folk som ikke gjør det, sier Galslaa.

Her har ikke pressens representanter mye å fare med. De burde gratulert de to Big-Brother deltakerne med seieren. Det er godt gjort å ta opp kampen mot Se og Hør og vinne, også over Pressens egen etiske domstol. Denne saken handler om hvor langt mediene kan gå i kommersiell utnyttelse av enkeltindivider.

Kjendiser er fritt vilt i Se og Hør. Det er uanstendig å skrive artikkel etter artikkel om de to når de ber om å få være i ferd og har såpass gode argumenter som disse to har. Det finnes ingen aktverdig grunn annet enn at Se og Hør vil tjene penger som tilsier at befolkningen skal inviteres til å grafse i deres privatliv.

Pressen Faglige Utvalg (PFU) burde satt foten ned for denne typen krenking av privatlivet. Å snakke om at er enkeltindiviter ikke kan slå av oppmerksomheten, holde ikke. Hvorfor har ikke enkelindivider rett til å slå av oppmerksomheten om sitt eget privatliv?

Mennesker som har makt, som forgriper seg mot samfunnets lover eller på andre måter utøver en aktivitet som får konsekvenser for grupper av andre mennesker, må finne seg i å få sider av sitt privatliv belyst. Men enkeltindivider og kjendiser må selv kunne trekke sine intimitetsgrenser.

Ytringsfriheten skal vi kjempe for. Men vi må lære å skille mellom å kjempe for ytringsfriheten og å forsvare medienes ønske om kommersiell utnyttelse av enkelindivider.

Om ledelse, politikk og medier